Los Angeles Chargers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Los Angeles Chargers
Amerikansk fotball Los Angeles Chargers i NFL-sesongen 2019
Los Angeles Chargers
Drakter
Maskot
Lagfarger Pudderblå, gull, marineblå, hvit[1][2][3]
                   
Laginformasjon
Stiftet 14. august 1959; 59 år siden (1959-08-14)[4]
By USACarson

CaliforniaCalifornia

Kallenavn The Bolts
Conference American Football Conference
Division AFC West
Ledelse
Eier Dean Spanos[5]
General manager Tom Telesco
Hovedtrener Anthony Lynn
Laghistorie
Meritter
  • Ligamesterskap: (1)
AFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (1)
1963
  • Conference-titler: (1)
AFC: 1994
  • Divisjonstitler: (15)
AFL Western: 1960, 1961, 1963, 1964, 1965
AFC West: 1979, 1980, 1981, 1992, 1994, 2004, 2006, 2007, 2008, 2009
  • Playoff-kamper: (19)
AFL: 1960, 1961, 1963, 1964, 1965
NFL: 1979, 1980, 1981, 1982, 1992, 1994, 1995, 2004, 2006, 2007, 2008, 2009, 2013, 2018
Hjemmebane
LA Galaxy vs Houston Dynamo- Western Conference Finals panorama.jpg
Los Angeles Chargers' hjemmebane
Stadionnavn Dignity Health Sports Park
Bygget 2003
Kapasitet 27 000

Los Angeles Chargers er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Greater Los Angeles Area. Chargers konkurrere i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC West-divisjonen. Laget ble stiftet 14. august 1959, og begynte å spille 10 september, 1960, som et oppstartslag i American Football League (AFL), og spilte sin første sesong i Los Angeles før de flyttet til San Diego i 1961 og byttet navn til San Diego Chargers.[6] Chargers ble med i NFL etter sammenslåingen av AFL og NFL i 1970, og spilte sine hjemmekamper i SDCCU Stadium. Det ble annonsert at laget skulle returnere til Los Angeles for 2017-sesongen, bare ett år etter at Los Angeles Rams hadde flyttet tilbake til byen fra St. Louis.[7][8][9] Chargers skal spille sine hjemmekamper i Dignity Health Sports Park, tidligere kjent som StubHub Center, frem til Los Angeles Stadium at Hollywood Park åpner i 2020, som skal deles med Rams.

Chargers vant én AFL-tittel i 1963 og nådde sluttspillet i AFL fem ganger, og mesterskapskampen fire ganger før de ble med i NFL i 1970 etter sammenslåingen.[6] I de 43 årene siden har Chargers nådd sluttspillet 13 ganger, og AFC Championship game 4 ganger.[6] I 1994 vant Chargers sitt eneste AFC Championship, og møtte San Francisco 49er i Super Bowl XXIX, hvor de tapte 49-26.[6] Chargers har åtte spillere og én trener i Pro Football Hall of Fame i Canton, Ohio: wide receiver Lance Alworth (1962–1970), defensive end Fred Dean (1975–1981), quarterback Dan Fouts (1973–1987), hovedtrenergeneral manager Sid Gillman (1960–1969, 1971), wide receiver Charlie Joiner (1976–1986), offensive lineman Ron Mix (1960–1969), tight end Kellen Winslow (1979–1987), linebacker Junior Seau (1990–2002), og running back LaDainian Tomlinson (2001–2009).[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlige år i AFL og etter sammenslåingen[rediger | rediger kilde]

Los Angeles Chargers ble etablert sammen med syv andre lag i American Football League i 1959. I 1960 begynte laget å spille i AFL i Los Angeles.[6] Charger opprinnelige eier var hotellarvingen Barron Hilton, sønn av grunnleggeren av Hilton Hotels Conrad Hilton.[6] Barron Hilton ble enig med sin general manager Frank Leahy om navnet Chargers da han kjøpte opp en AFL-franchise for Los Angeles: "I liked it because they were yelling ‘charge’ and sounding the bugle at Dodger Stadium and at USC games."[11] Chargers spilte bare én sesong i Los Angeles før de flyttet til San Diego i 1961, hvor de forble i 56 sesonger.

De spilte i alle de ti sesongene AFL eksisterte frem til den ble slått sammen med NFL. Deres eneste coach i de ti årene var Sid Gillman,[6] en Hall of Famer[12] som er husket for å være en offensiv innovatør.[13] I løpet av de tidlige årene i AFL var San Diego Chargers kjent for sin wide receiverLance "Bambi" Alwort, som hadde 543 receptions og 10 266 yards i sine 11 sesonger i AFL og NFL. Han satte rekorder for flest kamper på rad med en reception (96) i løpet av sin karriere.[14]

Med spillere som Alworth, Paul Lowe, Keith Lincoln og John Hadl[15] vant Chargers divisjonen sin fem av ligaens seks første sesonger, samt AFL-tittelen i 1963 51-10 over Boston Patriots.[6] De hadde også et effektivt forsvar, med for eksempel 49 interceptions i 1961,[16] og som inkluderte AFL Rookie of the Year Earl Faison.[17] Chargers sitt forsvar fikk navnet "Fearsome Foursome",[18] ledet av Faison og Ernie Ladd.

I 1970 ble Chargers plassert i AFC West etter sammenslåingen av AFL og NFL.[19][20] Chargers startet sin tid med NFL med problemer; Gillman, som hadde tatt jobben som general manager, gikk av i 1971, og flere av lagets spillere fra 60-tallet hadde enten pensjonert seg eller blitt byttet bort.[21] Chargers plukket opp noen veteraner, som Deacon Jones[22] og Johnny Unitas;[23] de to var derimot i slutten av sine karriere, og laget slet, med tredje og fjerde plass i AFC West hvert år mellom 1970 og 1978. I 1973-sesongen var Chargers involvert i den første store dopingskandalen i NFL.[24] Det samme året skulle rookie quarterback fra Oregon Dan Fouts bli katalysatoren for Chargers eventuelle retur til storhet mot slutten av 70-tallet.

Air Coryell-perioden og den påfølgende kollapsen[rediger | rediger kilde]

Dan Fouts ledet Chargers til flere sluttspill mellom 1979 og 1982, inkludert historiske "Epic in Miami" i divisjonsrunden 1981.

San Diego ansatte Don Coryell som hovedtrener i 1978, og han forble i stillingen frem til 1986. Coryell utviklet et angrep og en filosofi senere kjent som Air Coryell, "Coryell Offense" eller "Vertical Offense". Med Dan Fouts som quarterback utviklet San Diego Chargers sitt angrep seg til ett av de beste i National Football Leagues historie,[25] da de satte flere rekorder. Chargers ledet ligaen i passing yards i seks år på rad fra 1978 til 1983, en ny rekord i NFL[26] og igjen i 1985. De ledet også ligaen i yards totalt i offense fra 1978-83 og 1985. Under Coryell vokste Fouts, wide receiver Charlie Joiner og tight end Kellen Winslow til legender i NFL, og ble eventuelt innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Chargers nådde sluttspillet fire år på rad (1979–82) under Coryell, inkludert tre AFC West-titler (1979-81). De ble derimot alltid stanset før de nådde Super Bowl, inkludert to nederlag på rad i AFC Championship i 1980 og 1981.

Til tross for at de nådde sluttspillet i 1982, som var forkortet på grunn av en spillerstreik, gikk Chargers glipp av sluttspillet hvert år fra 1983 til 1991. I 1984 kuttet Klein lønnen mens han forberedte seg på å selge laget, og sendte defensive linemen Johnson og Kelcher til San Francisco.[27] Alex Spanos kjøpte en majoritetsandel i laget fra Klein 1. august. Spanos' familie eier fremdeles 97% av laget, og frem til han døde i 2016 eide George Pernicano de resterende 3%. Al Saunders ble ansatt som lagets syvende hovedtrener i 1986 etter at Coryell sa opp.[28] I 1988 pensjonerte Fouts seg etter en 15 år lang karriere hvor han satte syv NFL-rekorder og 42 klubbrekorder. Fouts nummer (14) ble pensjonert under halftime under en kamp i San Diego.[28]

1989–1994: Til Super Bowl[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble tidligere quarterback for Chargers, assistent i Washington Redskins og hovedtrener for Atlanta Falcons Dan Henning utpekt til lagets åttende hovedtrener.[28] Running back Marion Butts satte en ny klubbrekord med 39 carries og en team rookierekord med 176 yards i Chargers sin seier mot Kansas City (20-13).[28] Etter tre år som Director of Football Operations ble Steve Ortmayer erstattet med Bobby Beathard.[28]

Etter Hennings tre sesonger med Chargers ble Bobby Ross ansatt som hans erstatning i 1992. Chargers plukket samme år opp quarterback Stan Humphries i et bytte med Washington Redskins.[29] Chargers tapte de første fire kampene i sesongen, men kom tilbake ved å vinne 11 av de siste tolv kampene, og tok AFC West-tittelen samt en plass i sluttspillet. Ross ble utpekt til NFL Coach of the Year av Pro Football Weekly.[29] I første runde av sluttspillet slo Chargers Chiefs 17-0, men Dolphins slo Chargers i divisjonsrunden. I 1993 avsluttet Chargers sesongen på fjerde plass i divisjonen med et sesongresultat på 8-8.[29]

I 1994 nådde Chargers sitt første, og så langt eneste, Super Bowl, da de møtte 49ers i Super Bowl XXIX. De nådde Super Bowl ved å starte sesongen med seks seiere på rad, og avsluttet sesongen 11-5. Quarterback Stan Humphries og wide receiver Tony Martin tangerte en NFL-rekord da de sammen kastet en 99-yard touchdown da de slo Seattle Seahawks 27-10. De vant divisjonen bak et forsvar ledet av linebacker Junior Seau, defensive tackles Reuben Davis og Shawn Lee, defensive end Leslie O'Neal og et angrep ledet av Natrone Means, Humphries og Martin. Chargers overrasket med seiere mot Dolphins og Steelers i sluttspillet, men tapte 49-26 mot 49ers i Super Bowl XXIX.

Til tross for tapet i Super Bowl ble Beathard, som hadde byttet eller draftet mesteparten av Chargers sin spillerstall,[30] og som ansatte hovedtrener Ross, utpekt til NFLs smarteste mann av Sports Illustrated,[31] og ble den eneste general manageren som hadde ledet tre forskjellige lag til Super Bowl (Chargers, Dolphins og Redskins).[32]

1995–2004[rediger | rediger kilde]

Neste sesong var ikke like vellyket for Chargers, men de nådde allikevel sluttspillet med et sesongresultat på 9-7, hvor de ble eliminert i første runde av Indianapolis Colts.[33]

I 1996 ble running back Rodney Culver og hans kone Karen drept da ValuJet Flight 592 krasjet i Everglades i Florida. Culver var den andre spilleren i lagets historie som døde mens de var i den aktive spillerstallen etter at David Griggs døde ei en bilulykke i Davie, Florida 11 måneder tidligere.[29] I 1997 ble Ross frigitt sammen med sitt personale etter en krangel med Beathard.[29] Chargers valgt Kevin Gilbride som sin nye hovedtrener.[29] Gilbride, som hadde vært coach for Jacksonville Jaguars og Oilers foretrakk pasningsspill, som førte til en stor endring i lagets spillestil.[34] Beathard plukket opp quarterback Ryan Leaf i NFL Draft i 1998, som hadde kostet flere spillere og draft picks i et bytte med Arizona Cardinals. Leaf endte opp med å være et dårlig valg for laget, og med dårlige prestasjoner og en dårlig innstilling ble han frigitt etter 2000-sesongen. Chargers gikk 5-11 i 1998.

Et svakt forsvar førte til at Humphries endte opp med å pådra seg flere hjernerystelser som eventuelt reulterte i at han pensjonerte seg.[35] Gilbride ble erstattet av midlertidig hovedtrener June Jones, som forlot laget etter sesongen for en stilling som hovedtrener ved University of Hawaii, og Chargers plukket opp tidligere hovedtrener for Oregon State University Mike Riley som sin nye hovedtrener.[29] Leaf endte opp med en skuffende karriere med Chergers og var omgitt av kontrovers med både styret i Chargers, pressen og lagkameratene,[27] og han ses generelt på som en av de spillerne plukket opp i et draft i NFLs historie.[27] Quarterback Jim Harbaugh, som ble plukket opp i et bytte med Baltimore Ravens, ble Chargers' nye startende quarterback. Beathard pensjonerte seg i april 2000, og ble i januar 2001 erstattet med John Butler, tidligere general manager for Bills.[36] Fra 1996 til 2003 hadde Chargers åtte sesonger på rad uten å ha et positivt resultat.[37]

I 2001 utpekte Riley Nory Turner, tidligere hovedtrener for Redskins, til lagets offensive coordinator.[36] Chargers snappet opp quarterback og vinner av Heisman Trophy Doug Flutie som free agent, og byttet lagets first pick i NFL Draft i 2001 til Atlanta Falcons mot deres pick i første og tredje runde i samme draft. Draft plukket også opp wide receiver/kick returner Tim Dwight og Falcons sitt pick i andre runde i NFL Draft i 2002. I 2001 plukket chargers opp running back LaDainian Tomlinson fra Texas Christian University og quarterback Drew Brees fra Purdue University i andre runde..[36]

Marty Schottenheimer ble ansatt for å erstatte Riley, og laget startet 2002-sesongen med fire seiere på rad, som gjorde Schottenheimer til den førte coachen i lagets historie som vant sine første fire kamper.[36] Butler døde av kreft i april 2003,[36] og ble erstattet av A. J. Smith som ble utpekt til Executive Vice Persident-General Manager. Smith og Butler jobbet sammen med Bills og spilte viktige roller da laget nådde Super Bowl.[38] I 2003 skrapte Tomlinson sammen 195 yards i en kamp mot slutten av sesongen mot packers, og økte sin total til 2 011, den første spilleren i lagets historie og den åttende i NFL som fikk to 2 000-yard sesonger på rad.[36] Tomlinson blo også den første spilleren i NFLs historie som både rushet for 1 000 yards og tok imot 100 pasninger i samme sesong.[36]

I august 2004 skrev Philip Rivers under på en 6-årig kontrakt verd $40,5 millioner med en bonus på $14,5 millioner da han skrev under. Kontraktforhandlingene tok lang tid, så Rivers deltok bare under den siste uken av treningsleiren og Drew Brees fikk beholdt sin plass som startende quarterback. Brees startet i 15 av kampene i 2004 og ledet laget til 12 seiere og 4 nederlag, med en pasningssuksess på 65,5% for 3 159 yards og 27 touchdowns med bare 7 interceptions, som gav ham en passer rating på 104,8. Chargers vant AFC West og Brees ble utvalgt til Pro Bowl 2004.[39] Han fikk tittelen NFL Comeback Player of the Year i 2004.[40]

Marty Schottenheimer ble utpekt til NFL Coach of the Year for 2004-sesongen. Han ledet laget til sluttspillet for 12 gang som hovedtrener, men laget tapte i første runde mot underdog New York Jets etter ekstraomganger i 2005.

Chargers hadde en dårlig start på 2005-sesongen, hvor de tapte 28-24 mot Dallas Cowboys på hjemmebane i uke 1, før de tapte borte mot Denver Broncos 20-17. Deres første seier kom i uke 3 da Eli Manning og New York Giants besøkte dem i en av LaDainian Tomlinsons beste kamper, hvor han fikk 220 yards, 3 rushing touchdowns og kastet en touchdown. Chargers vant 45-23. Uken etter slo de New England Patriots 41-17, og avsluttet Patriots sin 21 kamper lange seierrekke på hjemmebane. Etter å ha gått 3-4 i de første syv ukene vant Chargers de neste fem kampene sine. Etter et nederlag mot Kansas City Chiefs mistet Chargers sjansen på nå sluttspillet, til tross for at de lå 9-5. Chargers avsluttet sesongen 9-7.

2006–2009[rediger | rediger kilde]

Philip Rivers har startet hver kamp som quarterback siden 2006.

Charger imponerte i 2006 hvor de kun tapte mot Ravens og Chiefs; de avsluttet sesongen 14-2 og sikret seg første seed i AFC til sluttspillet. I divisjonsrunden møtte de New England Patriots, og tapte 24-21. Etter sesongen ble Schottenheimer erstattet med Norv Turner som hovedtrener. I 2007 gikk laget 11-5, og slo Tennessee Titans og regjerende mestre Indianapolis Colts på veien til AFC-kampen, hvor de tapte mot Patriots for andre år på rad. I 2008 gikk hargers 8-8, men klarte allikevel å vinne divisjonstittelen. De slo Colts i Wild Card-runden, men tapte mot Pittsburgh Steelers i divisjonsrunden.

San Diego begynte 2009-sesongen 2-3, og vant hver eneste kamp resten av sesongen. I en kamp hvor de slo Cleveland Browns slo LaDainian Tomlinson Jim Browns rekord for rushing. Chargers sikret nok en divisjonstittel og andre seed fra AFC, men tapte mot New York Jets den 17. januar 2010 17-14.

2010–2012: Slutten på Norv Turner/A.J. Smith-perioden[rediger | rediger kilde]

2010-sesongen var lagets første uten LaDainian Tomlinson siden 2000. Sesongen startet svakt, og laget var 2-5 etter syv kamper (inkludert tap mot noen av de dårligste fotballagene i NFL på tiden - Kansas City Chiefs, Oakland Raiders, Seattle Seahawks og St. Louis Rams). Nederlaget mot Oakland markerte slutten på en 13 kamper lang seierrekke mot dem siden sist tap den 28. september 2003.[41] Chargers vant fire kamper på rad, og var offisielt ute av kampen for en plass i sluttspillet etter et tap borte mot Cincinnati Bengals 34-20. De avsluttet sesongen 9-7, og gikk glipp av sluttspillet for første gang siden 2005. Til tross et relativt svakt sammenlagtresultat var Chargers det åttende laget i NFLs historie som var rangert som #1 i både offense (395,6 yards/kamp) og defense (271,6 yards/kamp), og bare det andre av de lagene som ikke nådde sluttspillet (Eagles i 1953 7-4-1).[42]

Chargers startet 2011-sesongen 4-1, med det eneste tapet mot 2011. Resten av sesongen gikk derimot nedover, med skader på både offensive og defensive line. Den 5. desember 2011 fikk laget sin første seier på en måned mot Jacksonville Jaguars. De vant to kamper til før de tapte 38-10 mot Detroit Lions og mistet sjansen på å nå sluttspillet. Chargers avsluttet sesongen 8-8, samme resultat som Oakland og Denver, men Denver tok tittelen via tie-breaker. Etter å ikke ha nådd sluttspillet for tredje år på rad i 2012 fikk general manager Smith og hovedtrener Turner sparken.[43]

2013–2016: Head coach Mike McCoy og de siste årene i San Diego[rediger | rediger kilde]

9. januar 2013 annonserte Chargers at Tom Telesco, tidligere Vice President of Football Operations for Indianapolis Colts, skulle ta over som general manager etter at A. J. Smith fikk sparken. 15. januar ble Denver Broncos sin offensive coordinator Mike McCoy, ansatt som lagets nye hovedtrener, og Ken Whisenhunt som offensive coordinator.[44]

Chargers avsluttet 2013-sesongen 9-7 og nådde sluttspillet for første gang siden 2009, som sjette seed. 5. januar 2014 vant Chargers mot Cincinnati Bengals i Paul Brown Stadium 27-10 og gikk videre til divisjonsrunden, hvor de tapte 24-17 mot Denver Broncos i Sports Authority Field at Mile High.

Neste år startet Chargers sterkt, inkludert fem seiere i september og oktober, men etter en serie skader avsluttet de sesongen 9-7. I motsetning til fjoråret var det ikke nok til å nå sluttspillet. Dette var andre gang på tre år at laget hadde rangert nest sist i yards per carry i NFL, og an Diego var 2-4 mot divisjonsrivalene, det dårligste resultate siden de gikk 1-5 i 2003.

I løpet av sesongen ymtet Chargers, St. Louis Rams og Oakland Raiders frempå at de ønsket å flytte til Los Angeles ved slutten av sesongen. Chargers annonserte i desember 2014 at de ikke ønsket å flytte før 2015-sesongen, hvorpå NFL annonserte at ingen lag kunne flytte til L.A. før 2016-sesongen.[45]

Det oppstod kontroverser i forkant av 2015-sesongen, da talsperson for laget og advokat Mark Fabiani angrep bystyret i San Diegos forsøk på å forhandle frem en erstatning for Qualcomm Stadium. Da eieren av St. Louis Rams Stan Kroenke annonserte planer om å bygge et nytt stadion i Inglewood, California i januar 2015 følte Chargers at de selv måtte annonsere planer om å flytte til Los Angeles for å beholde det de mente ar 25% av fanskaren i Los Angeles og Orange County. I februar amme år annonserte laget planer for et stadion i Carson, i samarbeid med Oakland Raiders som spilte i samme divisjon.[46]

Sesongen startet med en seier på hjemmebane mot Detroit Lions, men etter uke 10 lå Chargers nederst i divisjonen, med åtte nederlag og to seiere. De tapte seks kamper på rad før de vant mot Jacksonville Jaguars på bortebane. I resten av sesongen så Chargers bare en seier, mot Dolphins i uke 14, og avsluttet sesongen 4-12. Dagen etter sesongen var over leverte Chargers, Rams og Raiders søknader om å flytte til Los Angeles.[47] Den 12. jnuar 2016 stemte NFL-eiere 30-2 for å la Rams returnere til Los Angeles, og godkjente planer for et stadion i Inglewood fremfor Carson. Chargers fikk ett år på seg til å flytte, forutsett at de fikk i stand en leieavtale med Rams, eller gikk inn som partnere for byggingen av det nye stadionet.[48]

14. januar 2016 sikret Chargers navnet "Los Angeles Chargers" for franchisen etter flyttingen.[49] Etter to uker med forhandlinger kom Rams og Chargers til enighet 29. januar 2019 om å dele Los Angeles Stadium at Hollywood Park. Chargers skulle ta opp et stadionlån på $200 millioner fra NFL og skulle betale $1 per år til Rams i leie.[50] Chargers fortsatte planer om å søke på offentlig støtte for nye fasiliteter.[50] 8. november 2016 ble søknaden stemt ned (57% mot og 43% for). Under NFLs eiermøte 14. desember 2016 ble vilkårene i leieavtalen mellom Chargers og Rams samt lagenes gjeldstak godkjent, de første skrittene i lagenes flytting til Los Angeles i 2017.

2017–nå: Tilbake til Los Angeles[rediger | rediger kilde]

Spanos annonserte flyttingen i et kontroversielt brev til lagets tilhengere som ble postet på lagets offisielle nettsted 12. januar 2017. Laget annonserte at de kom til å spille som Los Angeles Chargers i 2017-sesongen i Dignity Health Sports Park (da kjent som StubHub Center) i Carson,[7][8][9] til tross for at stadionet hadde en kapasitet på godt under 50 000, som var minstegrensen NFL satte for midlertidige stadioner etter sammenslåingen i 1970. Stadionet har 30 000 seter for tilhengere og deles med MLS-laget LA Galaxy. Dette kommer til å være Chargers sin hjemmebane frem til de flytter til Los Angeles Stadium at Hollywood Park sammen med Rams i 2020.

Nyhetene om flyttingen ble møtt med noe kritikk. Skribenten Bill Plaschke for Los Angeles Times skrev at "We. Don't. Want. You.", og at "The Chargers aren't even the second team in town behind the Rams. The Chargers aren't even the third team of interest here behind the Rams and Raiders. The Chargers might not even be in the top-five favorite NFL teams in Los Angeles."[51] Under en kamp i Staples Center mellom Los Angeles Clippers og Lakers ble Chargers sin logo vist på storskjermen, og møtt med buing.[52] Chargers sin tight end Jeff Cumberland hånet av publikum da han ble vist på storskjermen.[53]

En uke etter flyttingen ble annonsert rapporterte ESPNs Adam Schefter at de andre eierne i NFL var misfornøyde med avgjørelsen og at "the NFL wants the Chargers to move back, though nobody believes that possibility is realistic."[54]

13. januar fikk defensive coordinator John Pagano sparken.[55] En uke senere hadde laget funnet en erstatning i Gus Bradley, som ble ansatt 20. januar. Bradley hadde tidligere være hovedtrener for Jacksonville Jaguars, og før det defensive coordinator for Seattle Seahawks. Anthony Lynn ble ansatt som lagets neste hovedtrener.[56][57]

I sin første kamp i Dignity Health Sports Park var tislkuertallet like over 25 000, omtrent 50/50 mellom fans av Chargers og av de besøkende Miami Dolphins.[58] Etter en dårlig mottagelse i L.A. så NFL på muligheter for å flytte Chargers tilbake til San Diego, selv om det virket usannsynlig.[59] Offisielt nektet ligaen for at en slik flytting ble diskutert, da San Diego bemerket at de ikke hadde et stadion å bruke og at Spanos-familien nektet å flytte tilbake til byen; ligaen anerkjente at en avstemning blant eierne kunne endre situasjonen.[60]

Chargers sine lave tilskuertall fortsatte inn i deres andre sesong. Det var så mange tilhengere av de besøkdende Kansas City Chiefs at USA Today bemerket at det lignet mer på en hjemmekamp for Chiefs.[61] De lave tallene skal ha ført til at laget senket inntektsmålet sitt da de flyttet inn i det nye stadionet fra $400 millioner til $150 millioner, noe som fikk noen av de andre eierne til å tvile på om Chargers kunne overleve i Los Angeles.[62]

I desember 2018 stilte skribenten Dylan Hernandez for Los Angeles Times spørsmål ved om Chargers ville få en parade i byen dersom de vant Super Bowl. Hernandez påpekte at Chargers sine siste to hjemmekamper mot Cardinals og Bengals hadde faktisk virket som hjemmekamper for Chargers.[63]

Logo og uniformer[rediger | rediger kilde]

Chargers sin tekstlogo i 1960

Med unntak av fargeendringer har Chargers for det meste hatt den same logoen med et lyn siden laget debuterte i 1960. I sin tid med AFL brukte klubben også et skjold med et hestehode, et lyn og ordet "Chargers". Laget tok i bruk logoen igjen i 2018 som et banedesign.

Fra 1960 til 1973 bestod fargene av forskjellige versjoner av elektrisk blå ("pudderblå", teknisk sett kalt "Collegiate blue") eller hvite skjorter, begge med lyn i gull på skuldrene. Hjelemen var vite og hadde logoen i gull eller marineblå, samt spillerens nummer. Til å begynne med hadde laget hvite bukser før de byttet til gull i 1966. I 1973 ble numrene på de blå skjortene skiftet fra hvitt til gull.

I 1974 byttet de ut den himmelblå fargen med en mørkere kongeblå. Hjelmene ble også byttet til mørkeblå og numrene ble fjernet. Ansiktsmaskene ble gule, og ble et av de første lagene i NFL (sammen med Kansas City Chiefs) som brukte en ansiktsmaske som ikke var grå. Fra 1978, da Don Coryell ble ansatt som hovedtrener, til 1983 brukte laget hvite skjorter hjemme. Da Joe Gibbs ble hovedtrener for Washington Redskins i 1981 gjorde han det samme, og hvite uniformer ble standarden for Redskins på hjemmebane frem til 2007 - men Coryell bttet til blå skjorter på hjemmebane for Chargers i 1984. Med unntak av 1991-sesongen og et par hjemmekamper siden har San Diego brukt blå trøyer på hjemmebane.

I 1985 begynte Chargers å brue marineblå trøyer og gikk tilbake til hvite bukser. Lagets uniformdesign gikk gjennom endringer i 1988. Blåfargen ble enda mørkere, lynet på skjortene og hjelemen ble hvitt med en marineblå kant og en gullfarget ytterlinje. I 1990 begynte laget å bruke marineblå bukser med de hvite trøyene. Fra 1988 til 1991 hadde laget striper på sidene av buksene istedenfor lyn. Laget brukte en helt hvit kombinasjon i 1997 og i 2001, før blå bukser ble tatt i bruk igjen. Den 27. oktober 2003 brukte chargers marineblå bukser sammen med marineblå trøyer i en Monday Night Football-kamp mot Miami Dolphins i Sun Devil Stadium, som da var hjemmebanen for Arizona Cardinals, på grunn av skogbranner i sørlige California. Dette er fremdeles den eneste gangen Chargers har brukt en helt marineblå kombinasjon.

Fra slutten av 80-tallet til 2000 brukte Chargers hvitt på hjemmebane i noen sesongoppkjøringskamper, og mørkere uniformer i seriespillkamper. I 2001 begynte Chargers å bruke de mørke uniformene i sesongoppkjøringskamper, og hvitt i september på grunn av varmen før de byttet tilbake til mørke farger i oktober.

I mars 2007 avduket Chargers sitt første nye uniformdesign siden 1988 på lagets offisielle nettsider. De nye uniformene blandet gamle og nye stiler. Marineblå forble uniformens hovedfarge, men lynet gikk tilbake til gull og hadde nå en ytterlinje i marineblå og en innerkant i pudderblå, en referanse til uniformen brukt på 60-tallet. Lynet ble flyttet til sidene av skuldrene fra toppen, og inkluderte en ny font på numrene samt en tekstlogo i hvitt med en gullfarget ytterlinje og en pudderblå innerkant. Buksene fikk også et nytt design, med et lyn i gullfarge og en pudderblå innerkant på en marineblå stripe. I et nikk til eldre unifomer brukte laget metallisk hvite hjelmer med en marineblå ansiktsmaske, det nye lynet var i marineblå med pudderblå kanter, og hvite bukser. Bortetrøyene hadde marineblå bukser, og det ble introdusert en ny alternativ uniform med pudderblå skjorter og hvite bukser.[64]

Fra 2002 til 2006 brukte Chargers de alternative uniformene med pudderblå skjorter, som ble godt mottatt av både lagets tilhengere og andre, som foreslo at laget brukte dem som hoveduniformer.

Siden 2007 brukte Chargers de alternative uniformene to ganger per sesong. De ble også brukt i en sluttspillkamp mot Indianapolis Colts i 2008.

I 2009, i anledning lagets 50-årsdag som et av oppstartslagene i AFL, brukte Chargers uniformer fra 1963 i tre kamper.

I 2013-sesongen gjorde Chargers mindre endringer på uniformene. Navneskiltene fikk to farger (gull med en pudderblå kant på hjemmetrøyer, marineblå med gullfarget kant på bortetrøye, og hvit med marineblå kant på de alternatie trøyene), kragers om matchet fargen på skjorten, og en gullstripe på sokkene.[65]

Den 12. januar 2017, da det ble annonsert at Chargers skulle flytte til Los Angeles, avduket laget en alternativ logo som inkluderte bokstavene "LA" med et lyn.[66] Logoen ble umiddelbart latterliggjrot av tilhengere, media og andre franchiser, tildels fordi den lignet på Los Angeles Dodgers sin logo.[53][67][68][69][70][71] Laget forsøkte å endre fargene på den nye logoen, men skrinla den totalt etter to dager.[72]

Laget annonserte den 16. april 2019 at de skulle bruke de pudderblå trøyene som primæruniformer på hjemmebane fra og med 2019-sesongen. Det ble også annonsert at fargen på ansiktsmaskene skulle endres fra marineblå til gull, som de tidligere hadde brukt sammen med Color Rush-uniformene.[1][73]

Merkbare spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Los Angeles Chargers
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister
  • Tom


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 10. juni 2019
Depth chartOverganger
88 aktive, 0 inaktive, 3 usignert

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Chargers hare fire pensjonerte numre: #14 (Dan Fouts), #19 (Lance Alworth), #21 (LaDainian Tomlinson) og #55 (Junior Seau). Per 2010 var det Chargers Hall of Fame-komitéen som evaluerte kandidater for pensjonerte numre etter at spillerne har vært pensjonert fra ligaen i fem år, Seau er det eneste unntaket fra denne regelen. Komitéenbestår av Executive Vice President Alex Spanos, PR-ansvarlig Bill Johnston, grunnlegeren av San Diego Hall of Champions Bob Breitbard og presidentene i San Diego Sports Commission og Chargers Backers Fan Club. Der er får generelle retningslinjer rundt pensjonering av numre, og NFL har ingen regler for ligaen. Talsperson for NFL Greg Aiello har uttalt at "Du må ha nok numre for spillerene dine".[74] Chargers pensjonerer sjeldent spillernumre.[75] San Diego Union-Tribune skrev "The [Chargers] tend to honor their heritage haphazardly."[76]

Los Angeles Chargers pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Periode Pensjonert
14 Dan Fouts QB 1973–1987 1988
19 Lance Alworth WR 1962–1970 20. november 2005
21 LaDainian Tomlinson RB 2001–2009 21. november 2015
55 Junior Seau LB 1990–2002 11. mai 2012

Pro Football Hall of Famers[rediger | rediger kilde]

Los Angeles Chargers Hall of Famers
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
19 Lance Alworth WR 1962–1970 1978
74 Ron Mix OT 1960–1969 1979
19 Johnny Unitas QB 1973 1979
75 Deacon Jones DE 1972–1973 1980
89 John Mackey TE 1972 1992
14 Dan Fouts QB 1973–1987 1993
72 Larry Little OG 1967–1968 1993
80 Kellen Winslow TE 1979–1987 1995
18 Charlie Joiner WR 1976–1986 1996
71 Fred Dean DE 1975–1981 2008
55 Junior Seau LB 1990–2002 2015
21 LaDainian Tomlinson RB 2001–2009 2017
Trenere
Navn Posisjon Periode Innlemmet
Sid Gillman Head coach 1960–1971 1983

Chargers Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Los Angeles Chargers Hall of Fame

Chargers opprettet sin Hall of Fame i 1976.[77] Medlemmer av æresgalleriet blir hedret i Chargers Ring of Honor, som ble opprettet i 2000 er synlig over bortelaget sidelinje i Qualcomm Stadium på pressenivået.[78][79] For å bli tatt opp må kandidater ha vært pensjonert i minst fire sesonger.[80] En komité bestående av fem personer ledet av Dean Spanos velger hvem som blir innlemmet. Per 1992 var de andre medlemmene Bob Breitbard, grunnlegger av San Diego Hall of Champions; Ron Fowler, president av Greater San Diego Sports Association; Jane Rappoport, president av Charger Backers; og Bill Johnston, lagets PR-ansvarlige.[80] I 2012 lot Chargers tilhengerne stemme frem det nyeste medlemmet.[81]

50-års jubileumslag[rediger | rediger kilde]

Chargers annonserte sitt 50-årsjubileumslag i 2009 for å hedre de beste spillerne og trenerne i lagets historie. Chargers ble stiftet i 1959.[82] Laget bestod av 53 personer, valgt ut fra 103 nominerte.[83][84][85] Chargers annonserte først at kun 50 personer skulle velges ut.[85] Stemmer fra tilhengere telte for 50% av stemmene, mens stemmer fra Chargers Hall of Famers og fem medlemmer av lokale medier telte for de resterende 50%. Det kom inn over 400 000 stemmer på nett. Dan Fouts og LaDainian Tomlinson endte opp på 1. og 2. plass.[84][86] Laget består av 7 medlemmer av Pro Football Hall of Fame og 11 spillere som var aktive på laget i 2009.[87][88]

San Diego Hall of Champions[rediger | rediger kilde]

Alworth, Mix, Hadl, Joiner, Coryell, Gillman, Garrison, Fouts, White, Winslow, Faison, Benirschke, Lincoln, Washington, Humphries, Ladd og Wilkerson er også medlemmer av San Diego Hall of Champions, som er åpen for atleter fra San Diego-området samt de som har spilt for profesjonelle og collegelag i San Diego.

Personale[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Nåværende personale[rediger | rediger kilde]

Los Angeles Chargers personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte

P*CEO/president – Business Operations – A. G. Spanos

Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning


Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Chargers sin hovedstasjon på radio er KFI 640AM i Los Angeles, bedre kjent som "KFI AM 640", med daglig dekning og programmer på KLAC/570.[89] Matt "Money" Smith er hovedkommentator og tidligere offensive lineman for Chargers Nick Hardwick er ekspertkommentator, mens KLSDs vert Mike Costa er sidelinjereporter. Tidligere kringkastere på radio for Chargers inkluderer Josh Lewin, Ralph Lawler, Stu Nahan, Tom Kelly, Lee "Hacksaw" Hamilton, Dan Rowe, Ted Leitner, og Hank Bauer. Bauer var analytiker i sytten sesonger (1998-2014) men Chargers og deres hovedstasjon i 2014 KIOZ bestemte seg for å ikke forlenge kontrakten hans,[90] og han ble erstattet med Conway ved begynnelsen av 2015-sesongen. Per 2014 strømmer Chargers også sine radioesendinger på sin offisielle mobilapplikasjon samt på sine nettside.[91]

De fleste kampene i sesongoppkjøring sendes på TV på KABC-TV og KAZA-TV i Los Angeles og KFMB-TV i San Diego. KCBS-TV sender sammen med KFMB mesteparten av lagets kamper i seriespill; i 2015 var Spero Dedes og Dan Fouts lagets kommentatorer i sesongoppkjøring. Kamper hvor Chargers spiller hjemme mot et lag i NFC på søndag ettermiddag ble sendt på KTTV i Los Angeles og KSWB i San Diego (sammen med Thursday Night Football-kamper i Fox og NFL Network-pakkene); dersom en kamp sendes på søndag kveld blir den sendt på KNBC i Los Angeles og KNSD i San Diego, gjennom moderselskapet NBCs Sunday Night Football-dekning. KABC, CBS og KFMB sender også kamper hvor Chargers spiller i ESPNs Monday Night Football.

Dennis Packer, som er annonsør for alle UCS-kamper i Los Angeles Memorial Coliseum, er annonsør i Chargers sine hjemmekamper i Dignity Health Sports Park. Packer erstattet Bruce Binkowski, som ble Executive Director for Holiday og Poinsettia Bowl-kampene, som spilles i deres forrige hjem SDCCU Stadium.

Da Chargers flyttet til Los Angeles i 2017 forekom det noen endringer for laget i forhold til ligaens policy når de utformer terminlistene. Både Chargers og Los Angeles Rams deler Los Angeles-markedet, som er på vestkysten av USA. Dette betyr at Chargers kan ikke spille hjemmekamper, bortekamper mot divisjonsmotstandere Denver Broncos eller Oakland Raiders, eller bortekamper mot NFC West (i sesongen hvor AFC West og NFC West møtes) i tidsluken klokken 10:00 PT. De kan hellerikke spille interconference-kamper på hjemmebane på samme tidspunkt eller nettverk som Rams. Dette resulterer i at begge lagene har begrensede muligheter for planlegging av terminlistene, og Chargers får derfor et høyere antall Sunday Night Football-, Monday Night- og/eller Thursday Night Football-kamper sammenlignet med resten av ligaen. Dersom Chargers og Rams spiller på samme klokkeslett på en søndag ettermiddag eller på et spesifikt nettverk (eksempelvis når Rams spiller borte mot et AFC-lag samtidig som Chargers spiller hjemme mot et NFC-lag og begge er på Fox, eller motsatt hvor Rams spiller borte mot et AFC-lag og Chargers spiller hemme mot et AFC-lag på CBS) i Los Angeles-markedet kan Fox og CBS sende kampene på sine partnerstasjoner; Fox sender da på KCOP-TV og CBS på KCAL-TV.

Radiopartnere[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere

Chargers Radio Network Chargers Finalize 2017 Broadcast Team and Station Affiliates

Engelske stasjoner[rediger | rediger kilde]

California[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Los Angeles KFI 640 AM
KOST-FM 103.5 HD2 (HD-versjon sammen med KFI)
KLAC 570 AM (kun daglig dekning, pre-game [de første 2 timene] og 'Chargers Talk' post-game)
KYSR 98.7 HD2 (HD-versjon sammen med KLAC)
San Diego KGB-FM 101.5 FM
KLSD 1360 AM
Temecula/Inland Empire KATY-FM 101.3 FM
Yucca Valley KNWH 1250 AM
Palm Springs KNWZ 94.3 FM
Palmdale/Lancaster KAVL 610 AM
Victorville/Hesperia KMPS 910 AM
Imperial Valley KXO-FM 107.5 FM

Nevada[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Las Vegas KRLV 1340 AM

Spanske stasjoner[rediger | rediger kilde]

California[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Los Angeles/Orange County KFWB 980 AM
San Diego/Tijuana, Mexico XEXX-AM 1420 AM

Mexico[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Mexicali XEHG 1370 AM
Ensenada XHEPF-FM 89.1 FM

Kjenningsmelodi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: San Diego Super Chargers

Chargers sin kampsang «San Diego Super Chargers» ble spilt inn i 1979 da laget var kjent for Air Coryell og er en disco-sang. Laget under eieren Alex Spanos erstattet i 1989 sangen med en coverversjon som ikke var en discolåt, men den originale versjonen ble tatt i bruk igjen i 2002. Laget spilte sangen i hjemmekamper når laget scoret eller vant frem til de flyttet fra San Diego. Fra tid til annen under høydepunktene i NFL PrimeTime synger ESPNs Chris Berman og Tom Jackson de første strofene i sangens refreng sammen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Henne, Ricky (16. april 2019). «Iconic Powder Blues to Serve as Chargers’ Primary Jersey in 2019». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 23. mai 2019. 
  2. ^ «History of Chargers Uniform» (PDF). 2018 Los Angeles Chargers Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 28. mars 2019. 
  3. ^ «Los Angeles Chargers Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 28. mars 2019. 
  4. ^ «Chronology 1959-1969». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 28. november 2017. Besøkt 28. mars 2019. 
  5. ^ «OWNERSHIP & EXECUTIVE MANAGEMENT». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 28. mars 2019. 
  6. ^ a b c d e f g h «History». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 24. desember 2015. Besøkt 28. mars 2019. 
  7. ^ a b «Chargers to Relocate to Los Angeles». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. januar 2017. Arkivert fra originalen 12. januar 2017. Besøkt 28. mars 2019. 
  8. ^ a b Knoblauch, Austin (12. januar 2017). «Chargers announce decision to relocate to Los Angeles». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 28. mars 2019. 
  9. ^ a b Schrotenboer, Brent (12. januar 2017). «What we know about Chargers' move to Los Angeles». USA Today (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  10. ^ «Hall of Famers by Franchise» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 28. mars 2019. 
  11. ^ «Franchise nicknames» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. 1. januar 2005. Besøkt 28. mars 2019. 
  12. ^ «Sid Gillman» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. 
  13. ^ Pierson, Don (4. januar 2003). «Sid Gillman 1911-2003». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2015. Besøkt 28. mars 2019. 
  14. ^ «Lance Alworth» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 28. mars 2019. 
  15. ^ «Chargers Hall of Fame». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 28. mars 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  16. ^ «Football Players Are Better Than Ever, Right?» (engelsk). Professional Football Researchers Association. Arkivert fra originalen 1. juli 2002. Besøkt 28. mars 2019. 
  17. ^ «NFL's Rookie of the Year» (engelsk). About.com. Arkivert fra originalen 20. september 2005. Besøkt 28. mars 2019. 
  18. ^ Florence, Mal (16. september 1985). «Remembering the Fearsome Foursome». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 13. juni 2014. Besøkt 28. mars 2019. 
  19. ^ [«NFL History: 1961–1970». NFL.com (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  20. ^ «NFL Franchise Year-by-Year Genealogy». Football.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. september 2001. Besøkt 28. mars 2019. 
  21. ^ «Chronology 1970–1979». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. april 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  22. ^ «Deacon Jones – 'Secretary Of Defense'». NFLPlayers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. mars 2007. Besøkt 28. mars 2019. 
  23. ^ Litsky, Frank (12. september 2002). «Johnny Unitas, N.F.L.'s Genius of the Huddle, Dies at 69». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  24. ^ «A History of the San Diego Chargers, Part 10: "The Nightmare Season"». boltsfromtheblue.com (engelsk). 7. juni 2013. Besøkt 28. mars 2019. 
  25. ^ «"Air Coryell"» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 28. mars 2019. 
  26. ^ «Team Records: Passing» (engelsk). NFL. Besøkt 28. mars 2019. 
  27. ^ a b c «Say It Ain't So: San Diego Chargers» (engelsk). Sports Illustrated. Arkivert fra originalen 4. august 2004. Besøkt 28. mars 2019. 
  28. ^ a b c d e «Chronology 1980–1989». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. mars 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  29. ^ a b c d e f g «Chronology 1990-1999». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 6. januar 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  30. ^ «SAN DIEGO CHARGERS 1994 ROSTER» (engelsk). Chargers Stats. Arkivert fra originalen 20. september 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  31. ^ «Will history repeat in San Diego?» (engelsk). Sportsline. Arkivert fra originalen 19. oktober 2007. Besøkt 28. mars 2019. 
  32. ^ Mihoces, Gary (29. januar 2004). «Super Bowl recipe requires many ingredients» (engelsk). USA Today. Besøkt 28. mars 2019. 
  33. ^ «SAN DIEGO CHARGERS 1995 ROSTER» (engelsk). Chargers-Stats. Arkivert fra originalen 7. april 2008. Besøkt 28. mars 2019. 
  34. ^ Simers, T. J. «Chargers are passing on a run for success» (engelsk). The Sporting News. Arkivert fra originalen 7. juli 2012. Besøkt 28. mars 2019. 
  35. ^ Acee, Kevin (4. mai 2007). «With new coaching staff, Chargers tackling change» (engelsk). San Diego Union-Tribune. Arkivert fra originalen 18. august 2007. 
  36. ^ a b c d e f g «Chronology 2000–». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. mars 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  37. ^ «Chargers teams by years» (engelsk). Chargers-Stats. Arkivert fra originalen 30. mars 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  38. ^ «A.J. Smith». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. januar 2009. Besøkt 28. mars 2019. 
  39. ^ Acee, Kevin (7. januar 2005). «Once maligned, now divine» (engelsk). U-T San Diego. Arkivert fra originalen 10. september 2014. Besøkt 28. mars 2019. 
  40. ^ «Brees is NFL comeback player of year». CBC.ca.com (engelsk). 1. oktober 2005. Arkivert fra originalen 6. november 2012. Besøkt 28. mars 2019. 
  41. ^ «San Diego Chargers 2003 schedule». espn.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. august 2010. Besøkt 28. mars 2019. 
  42. ^ Byrne, Kerry J. (27. oktober 2010). «Chargers have become the NFL's star of statistics, not standings». sportsillustrated.cnn.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. oktober 2010. Besøkt 28. mars 2019. 
  43. ^ «Norv Turner, A.J. Smith fired» (engelsk). ESPN. 1. januar 2013. Besøkt 28. mars 2019. 
  44. ^ «Chargers hire Mike McCoy» (engelsk). ESPN. 16. januar 2013. Besøkt 28. mars 2019. 
  45. ^ Florio, Mike (20. desember 2014). «2016 becomes the target for an L.A. move». ProFootballTalk (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  46. ^ Farmer, Sam (20. februar 2015). «Chargers, Raiders will jointly pursue an NFL stadium in Carson». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  47. ^ Bien, Louis (4. januar 2016). «Rams, Raiders and Chargers file for relocation to Los Angeles» (engelsk). SB Nation. Besøkt 28. mars 2019. 
  48. ^ Hanzus, Dan (12. januar 2016). «Rams to relocate to L.A.; Chargers first option to join». NFL.com (engelsk). National Football League. Besøkt 28. mars 2019. 
  49. ^ Daly, Thomas J. (22. januar 2016). «Are the San Diego Chargers Moving to Los Angeles?». The National Law Review. Lewis Roca Rothgerber LLP. Besøkt 28. mars 2019. 
  50. ^ a b Acee, Kevin; Garrick, David (29. januar 2016). «v» (engelsk). San Diego Union-Tribune. Arkivert fra originalen 30. januar 2016. Besøkt 28. mars 2019. 
  51. ^ Plaschke, Bill (11. januar 2017). «Chargers shouldn't look for a welcome wagon in L.A.». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 28. mars 2019. 
  52. ^ Togerson, Derek (14. januar 2017). «Chargers Logo Booed at Staples Center» (engelsk). NBC San Diego. Besøkt 28. mars 2019. 
  53. ^ a b «Los Angeles Chargers logo booed at Clippers-Lakers game». The Guardian (engelsk). 15. januar 2017. Besøkt 28. mars 2019. 
  54. ^ Schefter, Adam (20. januar 2017). «Mover's remorse in San Diego» (engelsk). ESPN.com. Besøkt 28. mars 2019. 
  55. ^ Wold, Rachel (13. januar 2017). «John Pagano found out he was fired by Chargers through media». Sportsnaut (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  56. ^ Rosenthal, Gregg (13. januar 2017). «Chargers hire Anthony Lynn as their new head coach» (engelsk). National Football League. Besøkt 29. mars 2019. 
  57. ^ «Los Angeles Chargers Hire Anthony Lynn as Head Coach» (engelsk). Los Angeles Chargers. 13. januar 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  58. ^ Markazi, Arash (17. september 2017). «Chargers games are actually loud! There's just one problem» (engelsk). ESPN. Besøkt 29. mars 2019. 
  59. ^ Farmer, Sam (22. september 2017). «Chargers moving back to San Diego? Not much of a chance» (engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 29. mars 2019. 
  60. ^ Rapoport, Ian (8. oktober 2017). «No discussions of Chargers moving back to San Diego». NFL.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  61. ^ Joseph, Andrew (9. september 2018). «Visiting fans are taking over Chargers' stadium». USA Today (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  62. ^ Graziano, Dan (17. oktober 2018). «Sources: Owners discuss viability of LA Chargers». ESPN.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  63. ^ Hernandez, Dylan (9. desember 2018). «Chargers' win raises a serious question for L.A. and its football fans» (engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 29. mars 2019. 
  64. ^ «Chargers Unveil New Uniforms». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 14. mars 2007. Arkivert fra originalen 11. august 2016. Besøkt 8. mai 2019. 
  65. ^ Henne, Ricky (24. juni 2013). «Chargers Tweak Jerseys for First Time Since 2007». Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 16. april 2015. Besøkt 29. mars 2019. 
  66. ^ Axson, Scooby (12. januar 2017). «Chargers reveal new logo after announcing move to Los Angeles». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  67. ^ Stickney, R. (12. januar 2017). «Fans Roast New LA Chargers Logo» (engelsk). NBC Los Angeles. Besøkt 29. mars 2019. 
  68. ^ Hamblin, Abby (12. januar 2017). «Other sports teams roasted the Chargers for their new logo, L.A. move». San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  69. ^ Florio, Mike (12. januar 2017). «Report: Chargers may rebrand in L.A.» (engelsk). NBC Sports Pro Football Talk. Besøkt 29. mars 2019. 
  70. ^ Florio, Mike (14. januar 2017). «Chargers admit mistake, ditch initial L.A. logo». ProFootballTalk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 29. mars 2019. 
  71. ^ Wilson, Ryan (14. januar 2017). «Chargers: New L.A. logo a mistake, team 'miscalculated how it would be received'» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 29. mars 2019. 
  72. ^ Hamblin, Abby (18. januar 2017). «L.A. Chargers' new logo officially dead. Our job here is done.». San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  73. ^ «Chargers to wear Powder Blues as primary uniform». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 16. april 2019. Besøkt 23. mai 2019. 
  74. ^ Sullivan, Tim (4. mars 2010). «Retiring a number can be tricky math problem». The San Diego Union Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mai 2012. Besøkt 29. mars 2019. 
  75. ^ Scholfield, Steve (14. juli 2005). «Chargers to honor AFL icon Alworth». North County Times (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mai 2012. Besøkt 29. mars 2019. 
  76. ^ Sullivan, Tim (15. august 2006). «This time, icon finally receives proper sendoff». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2012. Besøkt 29. mars 2019. 
  77. ^ Hood, Lindsay (21. oktober 2010). «Chargers Fun Fact: Team Hall of Fame». NBCSanDiego.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  78. ^ Trotter, Jim (3. februar 2000). «Chargers' future will honor players, uniforms of the past». The San Diego Union Tribune (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  79. ^ «San Diego Chargers A–Z Fan Guide» (PDF). Chargers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 2011. s. 19. Besøkt 29. mars 2019. 
  80. ^ a b Judge, Clark (29. november 1992). «With week to go, Raiders blackout likely». The San Diego Union-Tribune. Sportsdelen. 
  81. ^ Gehlken, Michael (16. juli 2012). «Fans to decide next Chargers Hall of Famer». U-T San Diego (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  82. ^ «Celebration announced for 50th season of Chargers football». Chargers.com (engelsk). The San Diego Chargers. 1. juni 2009. Arkivert fra originalen 13. oktober 2011. Besøkt 29. mars 2019. 
  83. ^ «Chargers 50th anniversary team». The Press-Enterprise (engelsk). 17. november 2009. Arkivert fra originalen 26. august 2011. Besøkt 29. mars 2019. 
  84. ^ a b Canepa, Nick (16. november 2009). «Greatest Chargers list rings true». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 13. oktober 2011. Besøkt 29. mars 2019. 
  85. ^ a b «Fans to select 50 greatest Chargers». Chargers.com (engelsk). The San Diego Chargers. 1. juni 2009. Arkivert fra originalen 13. oktober 2011. Besøkt 29. mars 2019. 
  86. ^ Bigelow, Bill (28. november 2009). «Fouts chosen as all-time ‘Greatest Charger'». The Bulletin (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  87. ^ Williamson, Bill (17. november 2009). «Chargers announce their all-time team» (engelsk). ESPN. Besøkt 29. mars 2019. 
  88. ^ «Fouts, Tomlinson top vote-getters for All-Time Greatest Chargers». Chargers.com (engelsk). 17. november 2009. Arkivert fra originalen 3. mars 2012. Besøkt 29. mars 2019. 
  89. ^ «Chargers find broadcast home at iHeartMedia-LA's KFI-AM 640» (engelsk). AM 570 LA Sports. 26. april 2019. Arkivert fra originalen 27. april 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  90. ^ Williams, Eric D. (21. juni 2015). «Hank Bauer out as analyst for Chargers' radio broadcasts» (engelsk). ESPN. Besøkt 29. mars 2019. 
  91. ^ «Official Chargers App» (engelsk). Los Angeles Chargers. Besøkt 29. mars 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Los Angeles Chargers – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons