Jacksonville Jaguars

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jacksonville Jaguars
Amerikansk fotball Jacksonville Jaguars i NFL-sesongen 2023
Jacksonville Jaguars
Jacksonville Jaguars
Drakter
Maskot Jaxson de Ville
Lagfarger Blågrønn, sort, gull[1][2]
              
Laginformasjon
Stiftet 30. november 1993; 30 år siden (1993-11-30)[3][4]
By USAs flaggJacksonville

Floridas flaggFlorida

Kallenavn  • Jags

 • Sacksonville

Conference American Football Conference
Division AFC South
Ledelse
Eier Shahid Khan[5]
General manager Trent Baalke
Hovedtrener Doug Pederson
Laghistorie
Meritter
  • Divisjonstitler: (4)
AFC Central: 1998, 1999
AFC South: 2017, 2022
  • Sluttspill: (8)
NFL: 1996, 1997, 1998, 1999, 2005, 2007, 2017, 2022
Hjemmebane
Jacksonville Jaguars' hjemmebane
Stadionnavn EverBank Stadium
Bygget 1995
Kapasitet 67 814

Jacksonville Jaguars er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Jacksonville, Florida. Jaguars konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC South-divisjonen. Laget spiller hjemmekampene sine i EverBank Stadium. Jaguars og Carolina Panthers ble med i NFL som nye lag i 1995-sesongen, da Jaguars ble plassert i AFC Central frem til de ble flyttet til AFC South i 2002. Laget eies av Shahid Khan, som kjøpte laget fra majoritetseieren Wayne Weaver i 2011.[6][7][8]

Jaguars satte tidlig spor etter seg med å kvalifisere seg til sluttspillet i fire av lagets fem første sesonger. Mellom andre og femte sesong nådde de sluttspillet fire år på rad, sikret to divisjonstitler og hadde to turer til AFC Championship Game. Både Jaguars og Carolina Panthers ble de yngste lagene til å nå en conferencefinale. Jaguars satte også en rekord i 1999 da de sikret første seed i sin conference, men har siden hatt mindre suksess med kun fire turer til sluttspillet og to divisjonstitler siden 2000.[9] De er ett av fire lag i NFL som aldri har spilt i et Super Bowl.

Historie[rediger | rediger kilde]

1989–1994[rediger | rediger kilde]

A david garrard.
Wayne Weaver (høyre) var den første eieren av Jacksonville Jaguars fra 1993 til 2011.

I 1989 ble gruppen Touchdown Jacksonville! organisert, som skulle forsøke å få et NFL-lag til Jacksonville. Gruppen inkluderte da fremtidig guvernør i FLorida Jeb Bush og Tom Petway, og ble senere ledet av Wayne Weaver, grunnlegger av Nine West. I 1991 annonserte NFL planer om å legge til to nye lag i 1994 (senere utsatt til 1995), ligaens første utvidelse siden Seattle Seahawks og Tampa Bay Buccaneers ble lagt til i 1976. Touchdown Jacksonville! annonserte sitt bud på et lag, og Jacksonville ble etter hvert utpekt som en av fem finalister, sammen med Charlotte, St. Louis, Baltimore og Memphis.[10]

Det var flere grunner til at folk så på Jacksonville som den minst sannsynlige byen til å få et lag. Storbyområdet rundt Jacksonville samt TV-markedet var mindre enn omtrent alle de andre lagene i ligaen.[10] Jacksonville var det 54. største TV-markedet, og det var Bare Green Bay som da hadde et mindre marked (Jacksonville har siden steget til 42. og både New Orleans, Buffalo og Green Bay er mindre).[11] Selv om Jacksonville var landets 15. største by (byen er nå landets 11. største), har det alltid hatt et mellomstort marked siden områdene rundt byen er mye mindre enn selve byen. I 1990 var det 635 000 i selve Jacksonville, men bare 900 000 i storbyområdet.[12][13] I tillegg var Gator Bowl utdatert, og eierskapsgruppen hadde problemer i forhandlingene for en ny leieavtale med byen. Forhandlingsprogebleme førte til at gruppen trakk sitt bud for et NFL-lag i juli 1993.[10]

Charlotte fikk det første laget - Carolina Panthers - i oktober 1993. Overraskende nok tok det en måned før den andre byen ble annonsert. De fleste forventet at utsettelsen kom for å la St. Louis klargjøre sitt bud. St. Louis ble sett på som favoritten for den andre laget, med Baltimore som den neste byen. Eierne i NFL stemte derimot 26-2 for å gi NFLs 30. lag til Jacksonville.[10]

Etter Gator Bowl-kampen 31. desember 1993 ble det gamle stadionet stort sett revet helt ned og erstattet med en forsterket superbygning i betong. Det eneste som stod igjen fra det gamle stadionet var den vestlige lobbyen og en del av rampesystemet.[14]

I anledning byggingen av et nytt stadion ble "The World's Largest Outdoor Cocktail Party"-kampene i 1994 og 1995 flyttet til hjemmebanene for Florida og Georgia, og Gator Bowl i 1994 ble flyttet til Ben Hill Griffin Stadium i Gainesville.[15]

1995–2002[rediger | rediger kilde]

Tom Coughlin var Jacksonville sin hovedtrener de første 8 sesongene.

I januar 1994 valgte Wayne Weaver Tom Coughlin som lagets første hovedtrener. Coughlin hadde tidligere jobbet i NFL som en Position Coach, men hadde aldri vært hovedtrener eller Coordinator før.[16]

Jaguars sin ansettelse av Coughlin stod i kontrast med ansettelsene for det andre nye laget i NFL. Samme måned som Weaver ansatte Coughlin som sin hovedtrener, ansatte Carolina Panthers sin eier Jerry RIchardson tidligere general manager for Buffalo Bills Bill Polian som Panthers sin første GM (Panthers sin første hovedtrener, Dom Capers, ble ikke ansatt før ett helt år etter Coughlin). Da det viste seg at Weaver ikke hadde planer om å ansette en general manager, ble det klart at Coughlin kom til å ha bred autoritet når det kom til ansettelser. Coughlin brukte sitt første år som "head coach without a team"[16] på å gjøre seg klar for ansettelser som skulle komme med NFLs expansion draft, free agency, og nykommerdraft om våren 1995.

1995[rediger | rediger kilde]

Sammen med Carolina Panthers ble Jacksonville Jaguars med i NFL som de første nye lagene på nesten 20 år. De deltok begge i NFL Expansion Draft i 1995, hvor Jaguars plukket opp Steve Beuerlein med sitt første pick. Beuerlein mistet fort sin stilling til tidligere reserve for Green Bay Packers Mark Brunell. Jaguars fullførte sin første sesonge 4-12. Både Jaguars og Panthers (7-9) slo rekorden for flest seiere av et nytt lag (3), satt av Cincinnati Bengals i 1968.[17] Flere av spillerne som skulle lede Jacksonville til sluttspillet i de kommende sesongene spilte i for Jaguars i den første sesongen, inkludert quarterback Mark Brunell (plukket opp i et bytte med Green Bay), offensive lineman Tony Boselli (draftet som pick #2 totalt under NFL Draft i 1995), running back James Stewart (også draftet i 1995), og wide receiver Jimmy Smith (plukket opp som free agent).

Mark Brunell under trening med Jaguars før deres første kamp 3. september 1995.

Laget spilte sin første seriespillkamp på hjemmebane foran et publikum på 72 363 den 3. september 1995, hvor de tapte 10-3 mot Houston Oilers. Laget fikk sin første seier i uke 4 da de slo Oilers 17-16 den 1. oktober i Houston. Den neste uken spilte Jaguars hjemme mot Pittsburgh Steelers, hvor de fikk sin første hjemmeseier 20-16 mot laget som samme sesong vant conference-tittelen i AFC. Lagets andre to seiere kom mot Cleveland Browns, inkludert en seier 24-21 i uke 17 i Browns sin siste kamp før de flyttet til Baltimore og skiftet navn til Baltimore Ravens.[18]

1996[rediger | rediger kilde]

Jacksonvilles 1996-sesong var en klar suksess da de vant seks av sine syv siste kamper og avsluttet sesongen 9-7. Quarterback Mark Brunell kastet for over 4 000 yards, og wide receiverene Keenan McCardell og Jimmy Smith hadde begge over 1 000 receiving yards hver. I lagets siste sesongkamp mot Atlanta Falcons trenge Jaguars en seier for å nå sluttspillet, og fikk noe flaks da Morten Andersen, en av de beste kickerene i NFLs historie, bommet på et 30-yard gield goal med under ett minutt igjen som ville gitt Falcons ledelsen.[19] Jaguars gikk inn i sluttspillet som femte seed.

Jacksonville spilte borte mot Buffalo Bills i sin første sluttspillkamp noensinne. Til tross for at Jaguars ble sett på som kampens underdog vant de 30-27, og so Buffalos quarterback Jim Kelly ut av sluttspillet i den siste kampen i hans karriere. Deres neste kamp var borte mot Denver Broncos, som gikk inn i sluttspillet som første seed fra AFC etter å ha gått 13-3, og ble av mange sett på som det beste laget i AFC, om ikke hele NFL. Broncos scoret to touchdowns tidlig i kampen, men Jaguars dominerte etter det første kvarteret. I en kamp som har blitt rangert som en av de tre største upsets i NFL-sluttspillets historie,[20][21][22] slo Jaguars Broncos med samme stilling som mot Bills i uken før, 30-27. Da Jaguars kom hjem igjen ble de møtt av omtrent 40 000 tilhengere på stadion. Mange av dem hadde sett kampen på stadionets JumboTron og hadde blitt der til tidlig om morgenen da laget kom hjem igjen. I AFC Championship-kampen ble Jaguars sin mirakelsesong avsluttet i et 20-6 nederlag mot New England Patriots i Foxboro. Carolina Panthers nådde også sin Conference-kamp, hvor de tapte 30-13 mot Green Bay Packers som vant Super Bowl samme året.[23]

1997–99[rediger | rediger kilde]

Jacksonville Jaguars mot Cincinnati Bengals i januar 2000.

Jaguars nådde sluttspillet igjen i 1997 som et wild card-lag etter å ha avsluttet sesongen 11-5. Laget falt derimot ut etter et nederlag i den første kampen mot Denver Broncos, som gikk videre til å vinne Super Bowl XXXII, på bortebane i Mile High Stadium.[24].

Året etter, i 1998, vant Jaguars sin første divisjonstittel med et sesongresultat på 11-5. Laget ble det første nye laget i NFL til å nå sluttspillet tre av sine fire første sesonger. Jacksonville spilte sin første hjemmekamp i et sluttspill i Wild Card-runden, og vant 25-10 mot New England Patriots, men tapte mot New York Jets i divisjonsrunden uken etter, 34-24.[25]

Jaguars satte en rekord for beste sesongresultat i lagets historie i 1999, da de avsluttet seriespillet 14-2. Begge nederlagene hadde vært mot Tennessee Titans. Jaguars vant divisjonstittelen for andre år på rad, og gikk inn i sluttspillet som første seed fra AFC, hvor de tok imot Miami Dolphins i divisjonrunden, og knuste dem 62-7 i det som skulle bli Dan Marino og Jimmy Johnsons siste kamp i NFL. Jacksonvilles 62 poeng og 55-poengs målforskjell er det nest høyeste i NFL-sluttspillets historie, og Fred Taylor sitt 90-yard rush i første kvarter er det lengste i NFL-sluttspillets historie.[26] Sesongen sluttet i AFC Championship-kampen, hvor Jaguar tapte 33-14 mot Titans - alle tre tapene i Jaguars 1999-sesong kom mot Titans. Dette var Jaguars sitt siste sluttspill før 2005-sesongen.[27]

2000–02[rediger | rediger kilde]

Jaguars presterte dårlig de neste to årene, delvis på grunn av problemer med lønnstaket.[28] I 2000-sesongen ledet quarterback Mark Brunell og running back Fred Taylor laget til en 7-9-sesong. I både 2001 og 2002 avsluttet laget sesongen 6-10.

Tom Coughlin fikk sparken etter 2002-sesongen, etter åtte år med Jaguars og et totalresultat på 68-60 med fire turer til sluttspillet. 2002 var også den siste fulle sesongen for Mark Brunell, som ble byttet ut i den tredje kampen i 2003 til fordel for Byron Leftwich. Brunell hadde samlte opp over 25 000 yards med Jaguars, og blitt invitert til Pro Bowl 3 ganger. I 2002 omorganiserte NFL hver conference inn i fire divisjoner, og Jacksonville Jaguars ble flyttet til AFC South sammen med Indianapolis Colts, Tennessee Titans og det nye laget Houston Texans.[29]

2003–2011[rediger | rediger kilde]

Hovedtrener Jack Del Rio satte en NFL-rekord for flest sesonger på rad uten å vinne en divisjonstittel (9).

2003–05[rediger | rediger kilde]

I 2003 ansatte Jaguars Jack Del Rio som hovedtrener. Del Rio var en linebacker på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet før han pensjonerte seg. Han var tidligere Carolina Panthers sin Defensive Coordinator, og løftet Panthers sitt forsvars rangering fra 30. til 2. plass. Før det var han Linebackers Coach for Baltiore Ravens da Ravens sitt forsvar satte NFL-rekorder i 2000. Jaguars plukket opp quarterback Byron Leftwich med sitt syvende pick i NFL Draft. Til tross for høye forventninger avsluttet Jaguars 2003-sesongen 5-11, og gikk glipp av sluttspillet for fjerde år på rad.

Byron Leftwich var Jaguars sin quarterback fra 2003 til 2006
A MJD.
Maurice Jones-Drew, en av ligaens minste running backs, var et av Jaguars beste draft picks.
Reggie Nelson slår Reggie Wayne fra Indianapolis Colts under en Monday Night Football-kamp i 2007.
Josh Scobee har rekorden for flest poeng for Jaguars med 1 022 poeng.

Lagets tiende sesong, i 2004, avsluttet laget positivt (9-7) for første gang siden 1999, med borteseiere mot Green Bay Packers i Lambeau Field og Indianapolis Colts i RCA Dome. Det var lagets forsvar som reddet dem, som inkluderte to Pro Bowlere i defensive tackles Marcus Stroud og John Henderson. Josh Scobee ble plukket opp i femte runde av NFL Draft i 2004 og ble en dominerende placekicker for Jaguars som satte flere lagrekorder.[30] Byron Leftwich hadde et solid år i 2004 med hjelp fra Fred Taylor og Jimmy Smith. Taylor fikk en skade som avsluttet sesongen tidlig for ham i bortekampen mot Green Bay. Uken etter tapte Jaguars mot Texans, som ødela muligheten deres for å nå sluttspillet.[31]

I 2005 hadde Jaguars håpt å vinne divisjonstittelen over Colts, men etter at Colts startet sesongen 13-0, inkludert to seiere mot Jaguars, tok de førsteplassen i divisjonen uten problemer. Jaguars nådde sluttspillet som et Wild Card-lag etter å ha avsluttet seriespillet 12-4, og nådde sluttspllet for første gang siden 1999. I løpet av Jaguars ti siste kamper ble flere av lagets viktige spillere skadet, inkludert Byron Leftwich, Mike Peterson, Akin Ayodele, Paul Spice og Rashean Mathis. Den 7. januar 2006 tapter Jaguars 28-3 mot New England Patriots i Wild Card-runden for AFC.[32]

2006–08[rediger | rediger kilde]

Etter en sterk 2005-sesong var det forventet at Jaguars skulle nå sluttspillet i 2006, men ble igjen hindret av en rekke skader. Reggie Hayward, Greg Jones, Donovin Darius, Byron Leftwich og Mike Peterson ble alle plassert på benken for resten av sesongen med skader. Marcus Stroud, Matt Jones, Paul Spicer og Fred Taylor ble også skadet i løpet av sesongen. Jaguars avsluttet eventuelt sesongen 8-8, men hadde i det minste en imponerende nykommersesong for running back Maurice Jones-Drew, som ble plukket opp i andre runde av NFL Draft.[33]

I NFL Draft i 2007 brukte Jaguars sitt pick i første runde (#21 totalt) for å velge safetyen Reggie Nelson. 15. juni 2007 slapp Jaguars safety Donovin Darius, som hadde fått lite spilletid de siste par sesongene som følge av skader. 31. august 2007 ble det annonsert at reservequarterbacken David Garrard skulle flyttes til startende quarterback etter at Byron Leftwich ble frigitt. Garrard ledet laget til et sesongresultat på 11-5 og en wild card-plass i sluttspillet, hvor Jaguars slo Steelers 31-29 for sin første seier i sluttspillet på åtte år, og sin første borteseier i sluttspillet siden 1997. I divisjonsrunden møtte de et ubeseiret New England Patriots; lagene var uavgjort til halftime, men Patriots vant til slutt 31-20. Lagets angrepsstrategi i 2007 hadde fokusert på rushing, med et høyt antall yards for Maurice Jones-Drew og Fred Taylor.

Jaguars plukket opp wide receiver Jerry Porter som free agent i 2008, samt defensive ends Quentin Groves fra Auburn og Derrick Harvey fra Florida. Flere journalister, inludert ESPNs Kevin Seifert, forutså at Jaguars kunne nå Super Bowl i 2008.[34]

Jaguars skuffet nok en gang med et sesongresultat på 5-11, lagets dårligste sesong siden 2003. De dårlige prestasjonene kunne tildels skyldes på en rekke skader på lagets offensive line - de mistet guards Vince Manuwai og Maurice Williams til skader for resten av sesongen innen de første kvarteret av åpningskampen. Tackle Richard Colliers karriere ble brått avsluttet da han ble overfalt og skutt 14 ganger i september.[35] Center Brad Meester var ute de første to ånedene, og guard Chris Naeolo, som ble signert i midten av sesongen, ble skadet under oppvarmingen i forkanten av en kamp. 2008 ble Fred Taylors siste sesong med Jaguars, med over 10 000 rushing yards og en invitasjon til Pro Bowl. I 2011 skrev Taylor en kontrakt for én dag med Jaguars, så han kunne pensjonere seg som en Jaguar-spiller.[36]

2009–2011[rediger | rediger kilde]

Jaguars fikk sin første general manager i 2009, Gene Smith. Han tmerket seg tidlig under NFL Draft i 2009, da Jaguars plukket opp Eugene Monroe, Terrance Knighton, Derek Cox, Eben Britton og Mike Thomas, som alle presterte bra i sine første sesonger. Jaguars avsluttet sesongen 7-9 og nådde ikke sluttspillet, og mistet så John Henderson og Reggie Hayward i årets off-season.

I 2009 falt lagets tilskuertall drastisk, som førte til TV-blackouts og spekulasjoner om laget skulle flyttes eller bli solgt.[37] Gjennomsnittlige tilskuertall i 2009 var så lave som 50 000,[38] med syv av åtte kamper påvirket av NFLs blackout-regler, som ledet til at NFLs kommissær Roger Goodell diskuterte problemet med lagets eier Wayne Weaver.[37][39] Jacksonville er et av ligaens minste markeder, men har et stort stadion; siden 2005 ble omtrent 10 000 av stadionets 73 000 seter dekket til for å senke stadionets offisielle kapasitet og redusere sjansen for blackouts.[40] Den økonomiske krisen på slutten av 2000-tallet påvirket Florida hardt, og strukturelle endringer innen NFL førte til ulemper for lag som befant seg i mindre markeder.[37]

I et forsøk på å forbedre tilstanden tok laget og byen Jacksonville flere grep for å sikre lagets eksistens i Jacksonville. Supportere started "Team Teal" for å øke billettsalg.[41][42] Byen forhandlet frem en rettighetsavtale for navnet på stadionet verdt $16,6 millioner med EverBank, og stadionet fikk navnet EverBank Field.[37][43] Alt resulterte i at Jaguars sine tilskuertall økte dramatisk i 2010, hvor tilskuertallene for de fleste lag i NFL var stillestående økte Jaguars sine med 36,5%, den høyeste økningen i ligaen, og hadde ingen blackout-kamper på hjemmebane.[44][45]

Wells Fargo Center med "Go Jaguars"-belysning i 2011-sesongen.

2010 var også et stort år for Jaguars på banen. Running back Maurice Jones-Drew var nummer to i ligaen for rushing yards, og David Garrard kastet 23 touchdowns og satte ny lagrekord. Josh Scobee satte en lagrekord med et 59-yard field goal i en kamp hvor de slo Indianapolis Colts, og på vei inn i desember lå Jacksonville på førsteplass i AFC South, med sjanser for å nå sluttspillet. De tapte derimot 34-24 mot Indianapolis i uke 15, og Colts tok førsteplassen i divisjonen. Etter nederlag i de to siste kampene sine var Jaguars' sjanser til å nå sluttspillet over, og sesongen avsluttet 8-8.

A 9/11 anniversary.
2011-sesongen begynte på 10-årsdagen for terrorangrepet 11. september.

Laget stilte svakt i 2011, og etter å ha gått 3-8 i de første 12 ukene fikk hovedtrener Jack Del Rio sparken 29. november, med et totalresultat på 68-71 i løpet av sine 9 år. Defensive Coordinator Mel Tucker spilte ut sesongen som midlertidig hovedtrener.

2012[rediger | rediger kilde]

Forretningsmannen Shahid Khan kjøpte Jaguars i 2012.

Like etter at Del Rio fikk sparken annonserte Weaver planer om å selge laget til forretningsmannen Shahid Khan.[46][47] Oppkjøpet ble godkjent av NFL-eierne et par uker senere, og Khan tok over laget 4. januar 2012, og begynte umiddelbart jakten på en ny hovedtrener.[48]

13. februar 2012 ble president og CEO for MetLife Stadium Mark Lamping ansatt som lagets president. Lamping hadde også vært president for St. Louis Cardinals i 13 år. Han var den andre presidenten i lagets historie, og den første siden 1997 da David Seldin forlot stillingen.[49]

10. januar 2012 ble tidligere Offensive Coordinator for Atlanta Falcons Mike Mularkey utpekt som lagets nye hovedtrener. 13. januar ble det annonsert at Mel Tucker, som hadde vært midlertidig hovedtrener siden Del Rio fikk sparken, skulle bli hos Jaguars som Defensive Coordinator/Assisterende hovedtrener, og at tidligere Quarterbacks Coach for Falcons Bob Bratkowski skulle bli lagets nye Offensive Coordinator.[50] Den 20. januar 2012 ble John Bonamego ansatt som Special Teams Coordinator.

Jaguars begynte så 2012-sesongen med nye trenere og en ny eier. De plukket opp wide receiver Justin Blackmon i første runde av NFL Draft i 2012, og Laurent Robinson som free agent. Til tross for de store endringene avsluttet Jaguars sesongen 2-14, det dårligste resultatet i lagets historie. Både general manager Gene Smith og hovedtrener Mike Mularkey fikk sparken etter sesongslutt.[51]

21. august 2012 annonserte Jaguars at de hadde fått i stand en avtale om å spille én hjemmekamp i seriespill i året mellom 2013 og 2016 i Wemblay Stadium i London, som en del av NFL International Series.[52] Den første av disse kampene var mot San Franciso 49ers den 27. oktober 2013.[53] Avtalen ble senere forlenget ut 2020.[54]

2013–2016[rediger | rediger kilde]

Jaguars går på banen under en NFL International Series-kamp i Wembley Stadium i London 27. oktober 2013.

2013[rediger | rediger kilde]

8. januar 2013 ble tidligere Director of Player Personnel Atlanta Falcons David Caldwell ansatt som General Manager.[55] Hans første oppgave med Jaguars var å lede intervjuprosessen for en ny hovedtrener, og ni dager senere ble tidligere Defensive Coordinator for Seattle Seahawks Gus Bradely ansatt som Jaguars sin nye hovedtrener.[56] Åtte uker inn i 2013-sesongen lå Jaguar nederst i divisjonen, 0-8, og 1. november ble wide receiver Justin Blackmon suspendert for brudd på NFLs Policy and Progra for Substances of Abuse.[57] Jaguars fikk sin første seier under Gus Bradley 10. november, da de slo Tennessee Titans 29-27, og vant halvparten av sine kamper resten av sesongen for et sluttresultat på 4-12.

2014–2016[rediger | rediger kilde]

Jaguars plukket opp tidligere quarterback fra University of Central Florida Blake Bortles i første runde av NFL Draft i 2014, og wide receiver Marqise Lee fra University of Southern California i andre runde.[58] Justin Blackmon ble i juli suspendert for brudd på NFLs Policy and Progam for Substances of Abuse for andre gang.[59] Senere samme måned ble de nye stillingsskjermene på EverBank Field avdeket, de største i verden.[60] Jaguars avsluttet 2014-sesongen 3-13,[61] og klarte en knapp forbedring det følgende året, til 5-11, om var lagets femte negative sesong på rad, og åttende uten en positiv sesong.

Jacksonville plukket opp flere free agents i 2016, defensive tackle Malik Jackson fra Denver Broncos og cornerback Prince Amukamara fra New York Giants. I første runde plukket Jaguars opp Jalen Ramsey fra Florida State University, og deretter Myles Jack fra ULA i andre runde av NFL Draft i 2016.[62] Den 2. oktober 2016 slo Jacksonville Indianapolis Colts 30-27 i NFL International Series-kampen.[63] Etter lagets niende nederlag på rad i sesongen fikk Gus Bradley sparken den 18. desember 2016, etter å ha gått 14-48 over tre sesonger som lagets hovedtrener.[64]

2017–nå[rediger | rediger kilde]

Doug Marrone ble installert som midlertidig hovedtrener den 9. januar 2017, mens kontrakten til General Manager David Caldwell ble forlenget, og Tom Coughlin returnerte til Jacksonville som Executive Vice President of Football Operations.[65]

Under NFL International Series-kampen i London 24. september 2017 laget Jaguars-spillerne en lenke med armene sine under nasjonalsangen, en respons til president Donald Trumps kritikk mot NFL-spillere som knelte. Shahid Khan deltok sammen med spillerne, og spillere fra Baltimore Ravens knelte på motsatt side av banen. Jaguars slo Ravens 44-7.[66] Fire uker senere, den 17. oktober, sendte Jaguars sin president Mark Lamping en beklagelse til Director of Military Affairs and Veterans i Jacksonville, hvor han skrev at Jaguars ”remiss in not fully comprehending the effect of the national anthem demonstration on foreign soil has had on the men and women who have or continue to serve our country.”[67]

Med en seier mot Houston Texans i uke 15 sikret Jaguars sitt første sluttspill siden 2007; de avsluttet sesongen 10-6 som var nok til å vinne divisjonen for første gang siden 1999, med syv flere seiere enn fjoråret. Jaguars gikk videre til å slå Buffalo Bills 10-3 i Jacksonville, deres første sluttspillseier på ti år.[68] I divisjonsrunden den 14. januar 2018 slo Jaguars Pittsburgh Steelers 45-42 på bortebane,[69] lagets andre seier på Heinz Field den sesongen, og gikk videre til sin tredje AFC Championship Game, og sitt første på 18 år. Etter å ha holdt ledelsen størsteparten av kampen, tapte de til slutt mot New England Patriots, 24-20.[70] Forsvarte den sesongen fikk kallenavnet "Sacksonville" for sine prestasjoner.

Logo og uniformer[rediger | rediger kilde]

Logoer[rediger | rediger kilde]

Dagen etter at NFL gav rettighetene til et nytt lag til Jacksonville, avduket Wayne Weaver det første forslaget for Jaguars sine uniformer, en sølvarget hjelm og en blågrønn skjorte, under NFL-eiernes møte i Chicago. Lagfargene skulle være blågrønn, gull og sølv, med sorte sømmer. Designet på uniformen og logoen skapte derimot kontrovers. Ford Motor Company, som da laget Jaguar-bilene, mente at logoen lignet for mye på bilmerket. Det oppstod aldri noe søksmål, men advokatene for begge parter kom eventuelt frem til en avtale om at Jaguar skulle bli lagets offisielle bil, og at Jaguars skulle lage nye design for uniformene.[71]

Den nye logoen var et snerrende jaguarhode med en blågrønn tunge, som Weaver sa at var hans kones ide. Han påsto også at fargen på tungen kom fra å "mate Pantere til Jaguarene våre" - et stikk mot Carolina Panthers, det andre nye laget i NFL. Under Jaguars sin første sesongoppkjøringskamp ble det delt ut blågrønt snop til alle tilskuerene, som farget tungene deres i samme farge som logoen. "Candy Man" delte også ut slikkepinner i seksjon 142, som endret fargen på tungene til hjemmefansen.

I 2009 annonserte Weaver at han hadde lyst tl å 'rydde opp' i lagets image. Dette betydde at han fjernet logoen med den kravlende jaguaren og den klorende jaguaren, samt de to tekstlogoene som hadde inkludert dem.

I februar 2013 introduserte eieren Shahid Khan, som kjøpte laget på slutten av 2011, en ny identitet for laget med en ny logo, tekstlogo, og sekundærlogo. Den nye logoen skulle være voldsommere og mer realistisk.[72] Sekundærlogoen inkludete det nye jaguarhodet sammen med lagets først offisielle bruk av kallenavnet "Jags". De to bildene var presset på et skjold, til ære for Jacksonvilles militære samfunn.[1]

Fra 2013 av begynte Jaguars å bruke mer gull enn tidligere. Fra 2009-12 hadde fargen kun blitt brukt i logoen, og til tider i sømmer på uniformene.

Uniformer[rediger | rediger kilde]

Jaguars har for det meste gjordet samme som andre NFL-lag i subtropisk klima - de bruker hvite hjemmedrakter på hjemmebane i første halvpart av sesongen og tvinger dermed motstandere til å bruke sine mørkere uniformer i det varme høsten i Jacksonville. De eneste unntakene var i 2004 og 2008-10, da Jaguars brukte blågrønt i alle hjemmekampene. I sesongoppkjøringen bruker Jaguars vanligvis blågrønt hjemme siden disse kampene spilles på kvelden når temperaturen gjør lite forskjell.

1995–2001[rediger | rediger kilde]

Jaguars' første hjemmekamp i 1995

Etter endringen på logoen ble uniformene endret til helt sorte hjelmer, hvite bukser med blågrønne, sorte og gullstriper, og nummer med en indre gullfarget trim og en ytre sort trim. Hjemmeskjortene var blågrønne med hvite numre og borteskjortene hvite med blågrønne numre. Begge skjortene hadde sorte krager og ingen striper på ermene.

En krypende jaguar på begge ermene erstattet den hoppende jaguaren på skuldrene i det originale designet. Jaguars var i 1995 det første NFL-laget som hadde to farger på kantene på numrene og bostavene, og det første NFL-laget som hadde en kompleks logo (den krypende jaguaren) på ermet.

Det ble introdusert noen andre mindre endringer på Jaguars sine uniformer i denne tidsperioden, mest merkbart endringen på skrifttypen på skjortenumrene, hvor de erstattet den standard firkantede fonten med en som var mer unik. Det ble også lagt til to striper på slutten av ermene, bak logoen.

2002–2008[rediger | rediger kilde]

Jaguars i Pittsburgh i 2005.

Det ble gjort mindre endringer på uniformen i denne perioden, og hver gang noe ble endret ble det tilført noe sort.

Laget introduserte alternative sorte skjorter i 2002. I samme året hadde laget også introdusert noen alternative sorte bukser, som ble brukt med hvit eller blågrønne skjorter. Etter at de sorte buksene ble introdusert ble de hvit kun tatt i bruk i de første par kampene i året, trolig på grunn av varmen. De sorte buksene hadde originalt to blågrønne striper ned hver side. Tilhengerne reagerte positivt på endringene, så i 2004 gikk Jaguars gjennom en formell uniformendring, som lag har muligheten til å gjøre en gang hvert femte år. Endringene ble stort sett gjort på borteuniformene. ør 2004 hadde de hvite skjortene blågrønne numre med kanter i sort og gull, som å ble endret til sorte numre med kanter i blågrønn og gull. De sorte buksene ble også endret - de blågrønne stripene ble erstattet med en logo på hver hofte. Blågrønt ble nesten fjernet helt fra borteuniformene.

Stripene på de hvite buksene ble endret i 2008 slik at det tykkeste stripen i midten ble sort, og de tynnere linjene på sidene var blågrønne. I 2008 ble de gullfargede uniformene endret fra en metallisk gulfarge til en beigefarge.

2009–2012[rediger | rediger kilde]

Jaguars på hjemmebane i 2011.

Jaguars avduket nye uniformer for 2009-sesongen. Lagets eier, Wayne Weaver, ønsket et "ryddigere" utseende, og følte at laget hadde for mange forskjellige uniformer. De nye uniformene ble introdusert under en pressekonferanse den 22. april.[73][74]

Under pressekonferansen forklarte Weaver at forskjellige personer hadde gjort endringer på Jaguars sitt image over årene, og utpekte især 'All Black'-utseende som laget brukte under hjemmekamper i beste sendetid fra 2003 til 2007 som en dårlig periode. Han sa også at laget skulle bruke sine blågrønne skjorter på hjemme kamper selv om det var varmt, og at bruken av hvitt på varme dager hadde ført til at lagets image hadde blitt utvannet. De nye uniformene hadde en enklere lok. Kragen og ermene er samme farge som resten av skjorten. Den krypende jaguaren ble endret. Numrene på skjortene ble endret til en simplere, firkantet skrifttype med en tykkere kant i én farge. Ordet "JAGUARS" ble lagt till under NFL-emblemet på brystet, og to tynne striper ble lagt til på midtsømmen på hver skjorte, opp til halsen på fronten og ned under nummere på baksiden. Stripen på hjemmeskjorten er en hvit linje ved siden av en sort linje, og stripen på borteskjortene er en sort linje med en blågrønn linje, hvor begge matcher fargene brukt på numrene. Buksene har lignende striper både for bort- og hjemmeuniformene. Bortuniformene behold sorte bukser og numre på en hvit skjorte, men brukte nå blågrønn istedenfor gull. Jagaurs sin identitet, i forhold til fargene, fra 2009 er kun blågrønn og sort, mens gull kun brukes i logoen. Den siste endringen i 2009 var med hjelmene. Mens de nye hjelmene og ansiktsmaskene fremdeles er sorte, får de en glitrende blågrønn effekt når lyset skinner på dem. Dette var de første hjelmene i profesjonell amerikansk fotball som tok i bruk denne effekten. Logoet og nummeret har også denne effekten.[74]

I forkant av 2012-sesongen annonserte Jaguars sin nye eier Shahid Khan at laget skulle ta i bruk sorte skjorter igjen, noe de ikke hadde gjort siden 2008. I september samme år ble det annosnert at laget skulle bruke sorte skjorter og bukser som hoveduniform på hjemmebane. Den blågrønne skjorten ble brakt tilbake som en alternativ uniform.[75]

2013–2017[rediger | rediger kilde]

Jaguars under en hjemmekamp i 2013.

Den 23. april 2013 avduket Jaguars nye uniformer som var designet av Nike. Den primære hjemmeskjorten var sort med hvite numre og kanter i blågrønn og gull. Borteskjortene er hvit med blågrønne numre med kanter i sort og gull, som er første gang siden 2003 at laget brukte blågrønne numre på borteuniformene sine. Den alternative skjorten er blågrønn med sorte numre ed kanter i hvitt og gull. Laget hadde aldri før brukt sorte numre på sine blågrønne skjorter. Alle tre variantene hadde en estripe som går rundt nakken, og skinnende merker på skuldrene som skal ligne på kloremerker. Laget tok i bruk sin nye skjold-logo like over spillernes hjerte, for å hedre Jacksonvilles militærarv.[76]

Hjelmen hadde en glossy finish på baksiden som gikk over til matt mot fronten, via forløpning.[77]

De nye uniformene hadde både sorte og hvite bukser, med Jaguars sin logo på hoften og ett tre-farget mønster ned foten.

I november 2015 var Jaguars ett av åtte lag som deltok i Nikes "Color Rush"-program i fire Thursday Night Football-kamper, og introduserte en gullfarget alternativ uniform. Skjortene var i gull med sorte ermer og kanter, og buksene var i gull. De hvite numrene på forsiden og baksiden hadde en blågrønn ytterlinje og en sort kant rundt. TV-numrene på skuldrene var hvite med sorte kanter. Settet hadde også gullfargede underskjorter og sokker.[78]

2018–nå[rediger | rediger kilde]

Den 19. april 2018 avduket Jaguars nok en gang et nytt design for uniformene. De gikk tilbake til helt sorte, glossy hjelmer og fjernet en del detaljer fra de tidligere uniformene. For første gang var det ingen kanter rundt skjortenumrene. Det var ingen striper eller logoer på buksene, bare en NFL-logo og en Nike-logo, som er unikt i NFL. I likhet med 2009-uniformene var gullfargen fjernet helt og kun brukt i logoen, og skrifttypen på numrene var den samme som de fleste andre lagene brukte. Kanten på ermene og halsen er en annen farge enn resten av skjorten, og er sammen med logoen de eneste distinkte merkene på skjorten. For første gang har sokkene en blågrønn stripe mellom den sorte og hvite. Den sorte skjorten er nå primæruniform, som den har vært siden 2012, og den blågrønne er den alternative. Jaguars fortsatte å kombinere trøyene med enten sorte eller hvite bukser, men la også til blågrønne bukser for første gang.[79][80]

I 2019 begynte Jaguars å bruke enten helt sorte eller helt hvite sokker etter at NFL innførte regler om ensfargede sokker på banen. De hvite kombineres vanligvis med hvite bukser, mens de sorte brukes med sorte eller blågrønne bukser.

I uke 3 av 2020-sesongen mot Miami Dolphins brukte Jaguars en helt blågrønn uniform for første gang, hvor også sokkene var blågrønne.

Den 17. februar 2021 annonserte laget at klubben igjen skulle bruke blågrønne trøyer som hoveduniform på hjemmebane.[81][82]

Stadion[rediger | rediger kilde]

EverBank Stadium, hjemmebane for Jacksonville Jaguars.

EverBank Stadium (tidligere Jacksonville Municipal Stadium, Alltel Stadium, EverBank Field og TIAA Bank Field) ligger på nordsiden av St. Johns River og har vært Jaguars sin hjemmebane siden lagets første sesong i 1995. Stadionet har en kapasitet på 67 814, med mulighet for flere seter under Florida-Georgia-kampen og Gator Bowl.[83]

Stadionet var banen for Super Bowl XXXIX samt fem av Jaguars’ sluttspillkamper, inkludert AFC Championship Game i 1999. Banen ble også brukt for ACC Championship Game fra 2005 til 2007, og River City Showdown i 2007 og 2008.

Mellom 1995-97 og 2006-09 het stadionet Jacksonville Municipal Stadium. Mellom 1997 og 2006 het det Alltel Stadium.[84] Navnerettighetene ble kjøpt opp av EverBank i forkant av 2010-sesongen.[85] I forkant av 2018-sesongen annonserte Jaguars at stadionet skulle skifte navn til TIAA Bank Field.[86]

Stadionet fikk en oppgradering i 2014 med nye stillingsbrett, bassenger, cabana-seter og premiumseter, inkludert 180 seter på bakkenivå. Stillingsbrettet er 60 fot høyt og 362 fot bredt, og er det største i verden. Det ble installert to bassenger på 25x12 fot i den nordlige og sørlige enden av banen. Prislappen på oppgraderingene var $63 millioner, og lagets eier Shahid Khan finansierte $20 millioner av totalkostnadene.[87]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

Jacksonville har tre hovedrivaler, de tre andre lagene i AFC South: Indianapolis Colts, Houston Texans og Tennessee Titans.[88]

Jaguars har også en geografisk rivalisering med Tampa Bay Buccaneers. Lagene møtes ofte i sesongoppkjøringen. Jaguars har også rivaliseringer med lag som de spilte mot i AFC Central, mest merkbart Pittsburgh Steelers på midten av 1990-årene og i begynnelsen av 2000-årene, da de to begge var med i sluttspillkampen i perioden.[89] Denne rivaliseringen nådde nye høyder i 2000- og 2010-årene da de to lagene ble med i henholdsvis AFC South og North.[90][91][92][93][94] Jacksonville slo Pittsburgh i sluttspillet i 2007 og 2017.[95][96]

Divisjon[rediger | rediger kilde]

Tennessee Titans[rediger | rediger kilde]

Lagets rivalisering med Titans er den mest merkbare da de to har vært divisjonsrivaler siden laget først ble en del av NFL i 1995, da Titans gikk under navnet Houston Oilers. I 1995-sesongen fikk Jaguars lagets første seier over Oilers i Houston. Rivaliseringen ble mer intens mot slutten av 1990-årene da begge lagene holdt seg i toppen av tabellen i AFC Central. I 1999 avsluttet Jaguars sesongen 14–2, hvor begge nederlagene kom mot Tennessee. De to lagene møttes i AFC Championship Game hvor Tennessee fikk en tredje seier over Jacksonville det året, 33–14. Rivaliseringen fortsatte inn i 2000-årene da begge lagene ble plassert i den nye divisjonen AFC South i 2002.[97][98][99] Titans leder sammenlagt 34–23, og har også seieren i det eneste møtet mellom lagene i sluttspillet.

Houston Texans[rediger | rediger kilde]

Jaguars er divisjonsrivaler av Houston Texans. Lagene er blant de yngste i ligaen og spilte ofte i «Sacksonville»-æraen da de to lagene kjempet om divisjonstittelen. Texans leder sammenlagt, 28–14.

Conference[rediger | rediger kilde]

Miami Dolphins[rediger | rediger kilde]

Jaguars har en geografisk rival i Miami Dolphins, det eneste andre AFC-laget i Florida.[100] De to lagene møttes under en Monday Night Football-kamp i 1998.[101] Begge lagene møttes senere i divisjonsrunden i 1999 i det som endte opp med å bli quarterback Dan Marinos siste kamp. Jacksonvilles var klare favoritter før kampen etter en 9–7 sesong for Miami Dolphins og siste seed i sluttspillet, hvor Jacksonville endte sesongen 14–2 under Pro Bowl quarterback Mark Brunell; Jaguars vant kampen 62–7.[102] Jaguars sikret også en overraskende seier i 2021, en særs svak sesong for laget under den kontroversielle hovedtreneren Urban Meyer, da de sikret en comebackseier over Dolphins i London i uke 6.[103] Sammenlagt er stillingen 5–5, mens Jacksonville leder 1–0 i sluttspillet.

Buffalo Bills[rediger | rediger kilde]

En kortlivd rivalisering oppstod mellom Bills og Jacksonville Jaguars etter at tidligere hovedtrener Doug Marrone, som hadde sluttet etter 2014-seongen, ble ansatt som trenerassistent for Jacksonville, og eventuelt jobbet seg opp til å bli lagets hovedtrener.[104] Siden da har møter mellom de to inkludert et flaut nederlag for Bills i London,[105] en dårlig kamp i sluttspillet i 2017,[106] samt verbal og fysisk krangling mellom lagene i 2018.[107][108] Før dette hadde Jacksonville gitt Buffalo lagets første tap i sluttspillet i Bills Stadium i 1996. Jaguars leder sammenlagt, 10–9, per 2023.[109]

Statistikker og rekorder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over Jacksonville Jaguars’ sesonger

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

Listen under viser Jaguars sine fem siste sesonger.

Merk: Plassering, Seier, Tap og Uavgjort viser resultater i seriespill og inkluderer ikke kamper i sluttspillet.

Super Bowl-vinnere (1970–nå) Conference-titler Divisjonsmestere Wild Card

Per 14. januar 2021

Sesong Lag Liga Conference Divisjon Seriespill Resultat i sluttspillet Priser
Plassering Seiere Tap Uavgjort
2019 2019 NFL AFC South 4. 6 10 0 — —
2020 2020 NFL AFC South 4. 1 15 0 — —
2021 2021 NFL AFC South 4. 3 14 0 — —
2022 2022 NFL AFC South 1. 9 8 0 Vant i wildcardrunden (Chargers) 31–30
Tapte i divisjonsrunden (Chiefs) 27–20		 —
2023 2023 NFL AFC South 2. 9 8 0 — —

Merkbare spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Jacksonville Jaguars
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Unrestricted FAs


Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 29. mars 2024

68 aktive, 10 free agent(s)

→ Spillerstaller i AFC → Spillerstaller i NFC


Pro Football Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Jacksonville Jaguars i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Spiller Posisjon Periode Innlemmet
71 Tony Boselli OT 1995–2001 2022

Pride of the Jaguars[rediger | rediger kilde]

Det ble avholdt en konkurranse i juli i 2006 for å navngi klubbens Ring of Honor, og "Pride of the Jaguars" vant med 36% av stemmene.[110] Den ble avduket i 2006-sesongen under en kamp mot New York Jets den 8. oktober. Tidligere offensive tackle Tony Boselli var den første spilleren som ble innlemmet.

Den 1. januar 2012 ble lagets eier Wayne Weaver og hans kone Delores lagt til i Pride of the Jaguars i sin siste kamp før laget ble solgt til Shahid Khan. Den 7. juni 2012 annonserte Jaguars at Fred Taylor skulle bli den neste spilleren som ble innlemmet.[111] Han ble offisielt innlemmet 30. september 2012. Quarterback Mark Brunell ble inkludert 15. desember 2013.[112] Tidligere wide receiver Jimmy Smith ble innlemmet i 2016.[113] Den 9. november 2023 ble det annonsert at tidligere hovedtrener Tom Coughlin skulle innlemmes i løpet av 2024.[114]

Pride of the Jaguars
Nr. Spiller Posisjon Sesong(er) Innlemmet
71 Tony Boselli OT 1995–2001 2006
— Wayne og Delores Weaver Eier 1993–2011 2012
28 Fred Taylor RB 1998–2008 2012
8 Mark Brunell QB 1995–2003 2013
82 Jimmy Smith WR 1995–2005 2016
— Tom Coughlin Hovedtrener 1995–2002 2024

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Pride of the Jaguars i EverBank Stadium

Under halftime i en kamp mot divisjonsrivalene Houston Texans den 9. oktober 2022 pensjonerte Jaguars Tony Bosellis #71. Det var den første gangen laget pensjonerte en spillers uniformnummer.[115]

Pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Sesonger Pensjonert Ref.
71 Tony Boselli OT 1995–2001 9. oktober 2022 [115]

Selv om det ikke er formelt pensjonert har Jaguars ikke tatt i bruk numrene 8, 28 eller 82, brukt henholdsvis av Mark Brunell, Fred Taylor og Jimmy Smith, siden de tre forlot laget. Brunell og Smith er også de eneste spillerne i lagets historie som har brukt sine uniformnumre.[116][117][118]

Hovedtrenere og coordinators[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Doug Pederson (her med Philadelphia Eagles i 2019), har vært lagets hovedtrener siden 2022

Jaguars har hatt ni forskjellige hovedtrenere (inkludert to midlertidige hovedtrenere). Lagets første var Tom Coughlin, som ledet laget til et sammenlagtresultat på 72–64 (.529) fra 1995 til 2002. Jack Del Rio holdt stillingen lengst, fra 2003 til 2011.[119] Lagets nåværende hovedtrener er Doug Pederson, som ble ansatt 3. februar 2022 og er lagets niende hovedtrener.[120]

Offensive coordinators[rediger | rediger kilde]

Navn Periode
Kevin Gilbride 1995–1996
Chris Palmer 1997–1998
Bobby Petrino 2001
Bill Musgrave 2003–2004
Carl Smith 2005–2006
Dirk Koetter 2007–2011
Bob Bratkowski 2012
Jedd Fisch 2013–2014
Greg Olson 2015–2016
Nathaniel Hackett 2016–2018
John DeFilippo 2019
Jay Gruden 2020
Darrell Bevell 2021
Press Taylor 2022–nå

Defensive coordinators[rediger | rediger kilde]

Navn Periode
Dick Jauron 1995–1998
Dom Capers 1999–2000
Gary Moeller 2001
John Pease 2002
Mike Smith 2003–2007
Gregg Williams 2008
Mel Tucker 2009–2012
Bob Babich 2013–2015
Todd Wash 2016–2020
Joe Cullen 2021
Mike Caldwell 2022–2023
Ryan Nielsen 2024–nå

Personale[rediger | rediger kilde]

Jacksonville Jaguars personale
Administrasjon
  • Eier – Shahid Khan
  • President – Mark Lamping
  • General manager – Trent Baalke
  • Assistant general manager – Ethan Waugh
  • Senior personnel executive – Michael Davis
  • Director of player personnel – Regis Eller
  • Director of pro personnel – DeJuan Polk
  • Player personnel coordinator – Drew Hughes
  • Director of roster management – Trip MacCracken
  • Chief footall strategy officer – Tony Khan
Hovedtrenere
Offensive coaches
  
Defensive coaches
  • Defensive coordinator – Ryan Nielsen
  • Defensive line – Jeremy Garrett
  • Assistant defensive line – Rory Segrest
  • Outside linebackers – Bill Shuey
  • Assistant outside linebackers – Mario Jeberaeel
  • Inside linebackers – Matt House
  • Defensive backs – Kris Richard
  • Assistant secondary coach/defensive analyst – Mike Gray
  • Defensive assistant/cornerbacks – Cory Robinson
  • Defensive quality control – Patrick Reilly
Special teams coaches
  • Special teams coordinator – Heath Farwell
  • Assistant special teams coordinator – Luke Thompson
Strength and conditioning
  • Head strength and conditioning coach – Cedric Scott
  • Assistant strength and conditioning coach – Adam Potts
  • Assistant strength and conditioning coach – Brandon Ireland
  • Assistant strength and conditioning coach – Kevin Maxen

→ Trenerstall
→ Administrasjon

Kultur[rediger | rediger kilde]

Maskot[rediger | rediger kilde]

Jaxson de Ville med American Idol-finalisten Phil Stacey.

Siden han ble introdusert i 1996 har Jaxson de Ville vært Jaguars sin maskot. Jaxson underholder publikum før og under kamper med sine påfunn, og har pådratt seg et rykte med dramatiske entréer, inkludert å hoppe i strikk fra stadionlysene, gli ned et tau fra stillingsbrettet, og hoppe i fallskjerm inn i stadionet.

Jaxsons påfunn skaffet ham problemer i 1998 og førte til endringer i NFLs regler for maskoter, samt roet ham ned.[121] Jaxson ble allikevel av noen sett på som en maskot som ofte kom i veien for kamper. Etter en kamp mot Indianapolis den 22. oktober 2007 leverte Colts sin president Bill Polian en klage til NFL, som førte til at Jaxson ble refset igjen.[122][123]

Jaxsons første opptreden var 18. august 1996 og det var Curtis Dvorak som spilte rollen frem til han pensjonerte seg i juni 2015.[124]

Jacksonville Roar[rediger | rediger kilde]

Jacksonville Roar er Jaguars sin offisielle cheerleadinggruppe. Gruppen ble stiftet samme år som laget, i 1995, og fremfører koreograferte rutiner under lagets hjemmekamper.[125]

I tillegg til fremføringer under kamper og andre samlinger fungerer gruppens medlemmer som "goodwill ambassadors", og deltar i veldedige arrangementer i storbyområdet rundt Jacksonville[126] hvor de signerer autografer og poserer for bilder. De deltar også på NFL Tours for å underholde tjenestemenn og -damer over hele verden.[126][127]

Samfunnsarbeid[rediger | rediger kilde]

Jacksonville Jaguars Foundation ble stiftet i 1994, da laget først ble annonsert.[128] Siden da har organisasjonen gitt over $20 millioner til lokalsamfunn.[129] Organisasjonen fokuserer på flere initativer, som Honor Rows, anti-tobakkprogrammer, NFL Play 60, og støtte til veteraner.[130] Organisasjonen gir over $1 million årlig til andre organisasjoner som støtter "economically and socially disadvantaged youth and families".[128]

Jaguars sin første hovedtrener, Tom Coughlin, etablerte Tom Coughlin Jay Fund Foundation i 1996 for å hjelpe unge kreftpasienter og deres familier med emosjonell og økonomisk støttet. Veldedigheten forble i Jacksonville etter at Coughlin forlot for å bli New York Giants sin nye hovedtrener.[131]

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Fra 1995 til 2013 var Jaguars sin hovedstasjon på radio WOKV, som sender på både AM 690 og 104,5 FM.

Fra 2014 flyttet Jaguars til WJXL og WJXL-FM (1010 AM og 92,5 FM), og sender også på 99,9 Gator Country.[132]

Frank Frangie er hovedkommentator, mens tidligere Jaguars-spillere Tony Boselli og Jeff Lageman er ekspertkommentatorer.

WJAX-TV eller WFOX-TV sender alle sesongoppkjøringskampene, samt seriespillkamper som sendes riksdekkende på ESPN eller NFL Network.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Jaguars introduce new brand identity and campaign». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. 5. februar 2013. Besøkt 16. februar 2021. 
  2. ^ «Jacksonville Jaguars Team Capsule» (PDF). 2021 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 17. september 2021. 
  3. ^ Sexton, Brian (3. november 2014). «Jaguars History». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 26. desember 2020. 
  4. ^ «Jacksonville Jaguars Team Facts». ProFootballHOF.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 26. desember 2020. 
  5. ^ «Jaguars Front Office Roster». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 27. august 2022. 
  6. ^ «Pakistani-born Khan approved as Jaguars' new owner». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. 14. desember 2011. Besøkt 20. mars 2019. 
  7. ^ «Khan era begins». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. 4. januar 2012. Besøkt 12. februar 2021. 
  8. ^ Ozanian, Mike (29. november 2011). «Jacksonville Jaguars Sold To Illinois Businessman For $770 Million» (engelsk). Forbes. Besøkt 20. mars 2019. 
  9. ^ «Jacksonville Jaguars Team Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 20. mars 2019. 
  10. ^ a b c d Litsky, Frank (1. desember 1993). «PRO FOOTBALL; N.F.L. Expansion Surprise: Jacksonville Jaguars». The New York Times (engelsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  11. ^ Bauerlain, David (30. november 2018). «Jacksonville’s growth rewards NFL’s surprise choice» (engelsk). Arkivert fra originalen 3. desember 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  12. ^ «Ranking Tables for Metropolitan Areas: 1990 and 2000». census.gov (engelsk). 2. april 2001. Besøkt 20. mars 2019. 
  13. ^ «Population of the 100 Largest Urban Places: 1990». census.gov (engelsk). 15. juni 1998. Besøkt 20. mars 2019. 
  14. ^ «Alltel Stadium». BNIEngineers.com (engelsk). Bliss & Nyitray, Inc. Besøkt 20. mars 2019. 
  15. ^ Dame, Mike. "Gator Bowl moves to Gainesville for one year", South Florida Sun-Sentinel. 28. januar 1994. Side C4.
  16. ^ a b Didinger, Ray (1996). Game Plans For Success (engelsk). McGraw-Hill. s. 256. ISBN 0809231719. Besøkt 20. mars 2019. 
  17. ^ Sexton, Brian (15. februar 2015). «On This Day: Expansion Draft 1995». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  18. ^ «Thigpen Drops Crown On Packers' Heads». The New York Times (engelsk). 25. desember 1995. Besøkt 20. mars 2019. 
  19. ^ «Andersen's Miss Puts Jaguars in Postseason». Chicago Sun-Times (engelsk). 23. desember 1996. Arkivert fra originalen 16. mai 2011. Besøkt 20. mars 2019. 
  20. ^ Allan, Scott (21. desember 2010). «Biggest playoff upsets in NFL history». sports.yahoo.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. desember 2010. Besøkt 20. mars 2019. 
  21. ^ On, Esteban (10. januar 2012). «11 Biggest NFL Playoff Upsets». totalprosports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 21. mars 2019. Besøkt 20. mars 2019. 
  22. ^ Hart, Trent (10. januar 2011). «NFL Top 5: Biggest playoff upsets». covers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 20. mars 2019. 
  23. ^ Day, Ryan (19. oktober 2015). «Stop talking about the 1996 season». Big Cat Country. 
  24. ^ «Wild Card - Jacksonville Jaguars at Denver Broncos - December 27th, 1997». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  25. ^ Ruppel, Chris (22. november 2015). «New York Jets Throwback Thursday: Playoff Home Cookin'». ganggreennation.com (engelsk). Vox Media. Besøkt 20. mars 2019. 
  26. ^ «Fred Taylor historic 90 yard run». sportsillustrated.cnn.com (engelsk). 15. januar 2000. Arkivert fra originalen 29. august 2000. Besøkt 20. mars 2019. 
  27. ^ Law, Zach (18. mai 2012). «Tennessee Titans Classic Games: 1999 AFC Championship vs. Jacksonville Jaguars» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 21. mars 2019. 
  28. ^ Marvez, Alex. «Salary Cap Will Just Exacerbate Jags' Problems». Sun-Sentinel (engelsk). Arkivert fra originalen 22. september 2018. Besøkt 21. mars 2019. 
  29. ^ «History of the Wild Card». profootballhof.com (engelsk). Besøkt 21. mars 2019. 
  30. ^ «Josh Scobee». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 5. oktober 2015. Besøkt 21. mars 2019. 
  31. ^ «2004 Jacksonville Jaguars». pro-football-reference (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 21. mars 2019. 
  32. ^ «Patriots throttle Jaguars as champs begin title defense» (engelsk). ESPN. 8. januar 2006. Besøkt 21. mars 2019. 
  33. ^ «2006 NFL Draft». pro-football-reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 21. mars 2019. 
  34. ^ «Expert picks: Cowboys, Chargers on collision course?» (engelsk). ESPN. 28. august 2008. Besøkt 21. mars 2019. 
  35. ^ «Richard Collier Speaks Out About Shooting» (engelsk). News 4 Jax. 2. desember 2008. Arkivert fra originalen 26. november 2009. Besøkt 21. mars 2019. 
  36. ^ «Fred Taylor Retires as a Member of the Jacksonville Jaguars» (engelsk). 2. september 2011. Arkivert fra originalen 30. juli 2012. Besøkt 21. mars 2019. 
  37. ^ a b c d Farmer, Sam (8. desember 2009). «Jaguars singing the small-market blues in Jacksonville». Los Angeles Times (engelsk.). Arkivert fra originalen 10. september 2016. Besøkt 21. mars 2019. 
  38. ^ «2009 NFL Football Attendance» (engelsk). ESPN. Besøkt 21. mars 2019. 
  39. ^ «Goodell: Jaguars' attendance "a concern"». news4jax.com (engelsk). Associated Press. 5. februar 2010. Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 21. mars 2019. 
  40. ^ Anderson, Les (27. september 2006). «A Solution, or Merely a Cover?» (engelsk). Washington Post. Besøkt 21. mars 2019. 
  41. ^ Stellino, Vito (5. august 2010). «Jaguars Notebook: Mayor John Peyton encourages fans to buy more tickets». The Florida Times-Union (engelsk). Arkivert fra originalen 15. desember 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  42. ^ Stellino, Vito (2. august 2010). «NFL commissioner Roger Goodell still has high hopes for Jaguars' future». The Florida Times-Union (engelsk). Arkivert fra originalen 15. desember 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  43. ^ Mitchell, Tia (10. august 2010). «Jaguars now have EverBank Field — and the city's $4 million». The Florida Times-Union (engelsk). Arkivert fra originalen 15. desember 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  44. ^ Florio, Mike (1. desember 2010). «Jaguars see dramatic spike in attendance». profootballtalk.nbcsports.com (engelsk). Besøkt 21. mars 2019. 
  45. ^ Notte, Jason (10. desember 2010). «Jaguars Avoid NFL Blackout, Bills Face Third». TheStreet.com (engelsk). Besøkt 21. mars 2019. 
  46. ^ Florio, Mike (29. november 2011). «Del Rio out in Jacksonville». profootballtalk.nbcsports.com (engelsk). NBC Sports. Besøkt 21. mars 2019. 
  47. ^ Ganguli, Tania (29. november 2011). «Jaguars being sold, Jack Del Rio fired». The Florida Times-Union (engelsk). Arkivert fra originalen 15. desember 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  48. ^ «Khan era begins». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 5. januar 2012. Besøkt 1. juli 2019. 
  49. ^ Ganguli, Tania (13. februar 2012). «Jaguars hire Mark Lamping as team president». jacksonville.com (engelsk). Arkivert fra originalen 15. desember 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  50. ^ Oesher, John (14. januar 2012). «Tucker, Bratkowski named coordinators». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  51. ^ Kuharsky, Paul (11. januar 2013). «Jaguars fire Mike Mularkey». ESPN.go.com (engelsk). ESPN. Besøkt 21. mars 2019. 
  52. ^ «Report: Jags to play games in London». espn.com (engelsk). ESPN. 21. august 2012. Besøkt 21. mars 2019. 
  53. ^ «49ers to play Jaguars in London». espn.com (engelsk). ESPN. 11. oktober 2013. Besøkt 21. mars 2019. 
  54. ^ «NFL extends agreement to play regular-season games at Wembley Stadium for an additional five years». NFLUK (engelsk). National Football League. 22. oktober 2015. Arkivert fra originalen 24. oktober 2015. Besøkt 21. mars 2019. 
  55. ^ Oehser, John (8. januar 2013). «Caldwell named Jaguars General Manager». jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  56. ^ «Gus Bradley named head coach of Jaguars». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 18. januar 2013. Arkivert fra originalen 20. januar 2013. Besøkt 21. mars 2019. 
  57. ^ Wesseling, Chris (1. november 2013). «Jaguars' Justin Blackmon suspended, will miss season». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 21. mars 2019. 
  58. ^ Hornack, Ken (10. mai 2014). «After previous draft failures, Jaguars pin future to top picks Bortles, Lee, Robinson». Foxsports.com (engelsk). Fox Sports. Besøkt 21. mars 2019. 
  59. ^ Katzowitz, Josh (24. juli 2014). «Report: Justin Blackmon arrested for marijuana possession». CBSSports.com (engelsk). CBS Sports. Besøkt 21. mars 2019. 
  60. ^ Bibber, Ryan Van (27. juli 2014). «Jaguars unveil world's largest scoreboards at EverBank Field». SBNation.com (engelsk). sbnation. Besøkt 21. mars 2019. 
  61. ^ O'Halloran, Ryan (28. desember 2014). «Final drive stalls as Jaguars finish season 3–13 with loss to Houston». Jacksonville.com (engelsk). Arkivert fra originalen 15. desember 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  62. ^ Brinson, Will (30. april 2016). «2016 NFL Draft: Jaguars win with big D additions, Eagles empty-handed» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 21. mars 2019. 
  63. ^ «Jaguars 30-27 Colts: NFL Wembley win for Jacksonville as Blake Bortles stars» (engelsk). BBC. 2. oktober 2016. Besøkt 21. mars 2019. 
  64. ^ Rosenthal, Gregg (18. desember 2016). «Gus Bradley fired by Jacksonville Jaguars». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 21. mars 2019. 
  65. ^ Oehser, John (10. januar 2017). «Doug Marrone new head coach; Tom Coughlin returns». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  66. ^ «Trump NFL row: Defiance after US president urges boycott» (engelsk). BBC. 24. september 2017. Besøkt 21. mars 2019. 
  67. ^ Wagner-McGough, Sean (17. oktober 2017). «Jaguars president apologizes for kneeling during national anthem in London» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 21. mars 2019. 
  68. ^ DiRocco, Michael (7. januar 2018). «Jaguars survive Bills -- and Blake Bortles, the passer -- for first playoff win since '07 season» (engelsk). ESPN. Besøkt 21. mars 2019. 
  69. ^ Reyes, Lorenzo (14. januar 2018). «Jaguars handle Steelers, crash AFC Championship Game party» (engelsk). USA Today. Besøkt 21. mars 2019. 
  70. ^ «Patriots rally late, end Jaguars’ season in AFC title game» (engelsk). The Florida Times-Union. 21. januar 2018. Arkivert fra originalen 31. juli 2018. Besøkt 21. mars 2019. 
  71. ^ «Jaguar Cars Ltd. has settled a lawsuit with the Jacksonville Jaguars,» (engelsk). AP News. 28. februar 1995. Arkivert fra originalen 9. desember 2020. Besøkt 25. juli 2022. 
  72. ^ Oehser, John (6. februar 2013). «A new logo for a new era». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  73. ^ «Jaguars Unveil New Uniform». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. 22. april 2009. Besøkt 16. februar 2021. 
  74. ^ a b «Jaguars continue their offseason overhaul with new uniforms, logo». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. 22. april 2009. Besøkt 16. februar 2021. 
  75. ^ «Teal to become Jaguars' alternate jersey». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 27. september 2012. Besøkt 1. juli 2019. 
  76. ^ «Jacksonville Jaguars and NIKE Unveil New Uniform Design for 2013». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 23. april 2013. Besøkt 1. juli 2019. 
  77. ^ Sessler, Marc (23. april 2013). «Jacksonville Jaguars unveil their new team uniforms». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 21. mars 2019. 
  78. ^ Ogus, Simon (27. oktober 2016). «Jacksonville Jaguars And Tennessee Titans Unveil Latest Uniforms Of The NFL Color Rush Series». Forbes (engelsk). Besøkt 25. september 2019. 
  79. ^ «Jaguars unveil new Nike Vapor Untouchable uniforms». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. 19. april 2018. Besøkt 12. februar 2021. 
  80. ^ Shook, Nick (19. april 2018). «Jacksonville Jaguars unveil new old-school look». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 12. februar 2021. 
  81. ^ Shook, Nick (17. februar 2021). «Jacksonville Jaguars announce primary uniform switch from black to teal». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 18. februar 2021. 
  82. ^ Oehser, John (17. februar 2021). «Historically speaking: Top 10 games in teal». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 18. februar 2021. 
  83. ^ «Jaguars Notebook». Jacksonville.com (engelsk). 10. august 2004. Arkivert fra originalen 16. oktober 2015. Besøkt 21. mars 2019. 
  84. ^ Palka, Mary Kelli (8. september 2007). «City's take from stadium will go up». Jacksonville.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. september 2007. Besøkt 21. mars 2019. 
  85. ^ Mitchell, Tia (26. juli 2010). «EverBank buying naming rights to Jacksonville Municipal Stadium» (engelsk). Arkivert fra originalen 29. juli 2010. Besøkt 21. mars 2019. 
  86. ^ Heilman, Phillip (16. februar 2018). «New name for Jaguars’ stadium: TIAA Bank Field». Jacksonville.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. februar 2018. Besøkt 21. mars 2019. 
  87. ^ DiRocco, Michael. «Jaguars unveil mammoth video boards». ESPN.go.com (engelsk). ESPN. Besøkt 21. mars 2019. 
  88. ^ Kuharsky, Paul (11. september 2008). «Best divisional rivalry: Jaguars vs. Titans – AFC South Blog – ESPN» (engelsk). Espn.go.com. Besøkt 21. mars 2019. 
  89. ^ Hayes, Joshua (10. juli 2011). «Jaguars vs. Steelers: Top 10 Games Between the AFC Central's Last Great Rivals». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 30. juni 2022. 
  90. ^ Stites, Adam (14. januar 2018). «The Jaguars have always been a pain in the Steelers’ ass». SB Nation (engelsk). Besøkt 30. juni 2022. 
  91. ^ Shipley, John (18. november 2020). «The Most Memorable Moments in the Jaguars-Steelers Rivalry». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 30. juni 2022. 
  92. ^ O'Bleness, Ryan (14. november 2018). «Pittsburgh Steelers vs. Jacksonville Jaguars series history: Non-divisional rivals». Big Cat Country (engelsk). SB Nation. Besøkt 30. juni 2022. 
  93. ^ Falce, Andrew (20. november 2020). «If history has a say, the Steelers will struggle vs. Jaguars». Still Curtain (engelsk). Fansided. Besøkt 30. juni 2022. 
  94. ^ Bouchette, Ed (17. september 2006). «Steelers-Jaguars rivalry born of inspiration and emulation». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). Besøkt 30. juni 2022. 
  95. ^ Bouchette, Ed (17. september 2006). «Steelers-Jaguars rivalry born of inspiration and emulation». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2008. Besøkt 21. mars 2019. 
  96. ^ Belson, Ken (14. januar 2018). «Jaguars Upset Steelers, Continuing an N.F.L. Season of Surprise». The New York Times (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  97. ^ O'Bleness, Ryan (19. september 2018). «Tennessee Titans vs. Jacksonville Jaguars series history: head-to-head records». Big Cat Country (engelsk). SB Nation. Besøkt 30. juni 2022. 
  98. ^ Marvez, Alex (25. januar 2000). «Titans pull off three-peat against Jaguars». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 30. juni 2022. 
  99. ^ «Jags-Titans memories». Jaguars.com (engelsk). 19. november 2004. Besøkt 30. juni 2022. 
  100. ^ Rosen, Eli (22. september 2020). «Jaguars, Dolphins face off in All-Florida Matchup on Thursday Night Football». WRUF.com (engelsk). Besøkt 12. september 2023. 
  101. ^ Frenette, Gene (24. september 2020). «Gene Frenette: Jaguars-Dolphins first 1998 meeting was electric, riveting to end». Jacksonville.com (engelsk). Besøkt 12. september 2023. 
  102. ^ «Jaguars blow out Dolphins 62-7 in Dan Marino's final game». Jaguars.com (engelsk). Besøkt 12. september 2023. 
  103. ^ Collins, Ben (17. oktober 2021). «NFL London: Jacksonville Jaguars beat Miami Dolphins 23-20 in thriller». BBC (engelsk). Besøkt 12. september 2023. 
  104. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Stites
  105. ^ Maiorana, Sal (26. oktober 2015). «Manuel implosion kills Bills in London». Rochester Democrat and Chronicle (engelsk). Besøkt 6. april 2019. 
  106. ^ «Jaguars break defensive stalemate, push past Bills for wild-card win». USA Today (engelsk). 7. januar 2018. Besøkt 6. april 2019. 
  107. ^ Kowalski, Rich (25. november 2018). «Reaction: Bills fans let Jalen Ramsey hear for calling Josh Allen “trash”». Bills Wire (engelsk). USA Today Sports. Besøkt 6. april 2019. 
  108. ^ Brinson, Will (25. november 2018). «Brawl after TD costs Jaguars seven points vs. Bills, leads to Leonard Fournette ejection» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 6. april 2019. 
  109. ^ «Buffalo Bills vs. Jacksonville Jaguars Results». FootballDB.com (engelsk). Besøkt 25. november 2023. 
  110. ^ «'Honor ring' named». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 17. juli 2006. Arkivert fra originalen 29. oktober 2013. Besøkt 21. mars 2019. 
  111. ^ Oehser, John (7. juni 2012). «A special moment». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. juni 2012. Besøkt 21. mars 2019. 
  112. ^ Oehser, John. «Brunell to enter Pride of the Jaguars». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 1. januar 2016. Besøkt 21. mars 2019. 
  113. ^ Heilman, Phillip (11. desember 2016). «An emotional Jimmy Smith inducted into Pride of the Jaguars». Jacksonville.com (engelsk). The Florida Times-Union. Besøkt 2. desember 2023. 
  114. ^ «Tom Coughlin Selected to Pride of the Jaguars». Jaguars.com (engelsk). 9. november 2023. Besøkt 2. desember 2023. 
  115. ^ a b Isom, Brie (9. oktober 2022). «Tony Boselli’s number officially retired, receives Pro Football Hall of Fame ring during halftime». News4Jax (engelsk). Besøkt 10. oktober 2022. 
  116. ^ «All Players To Wear Number 8 For Jacksonville Jaguars». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. august 2023. 
  117. ^ «All Players To Wear Number 28 For Jacksonville Jaguars». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. august 2023. 
  118. ^ «All Players To Wear Number 82 For Jacksonville Jaguars». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. juli 2023. 
  119. ^ «Jacksonville Jaguars Coaches». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. januar 2021. 
  120. ^ Oehser, John (3. februar 2022). «Official: Pederson hired as head coach». Jaguars.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2022. Besøkt 5. februar 2022. 
  121. ^ «Jaxson De Villain». Jacksonville.com (engelsk). 1. oktober 1999. Arkivert fra originalen 23. juli 2001. Besøkt 21. mars 2019. 
  122. ^ Smith, Michael David (16. november 2007). «Jaguars Mascot Jaxson de Ville Draws Ire of Colts President Bill Polian» (engelsk). sports.aol.com. Arkivert fra originalen 18. november 2007. Besøkt 21. mars 2019. 
  123. ^ «Jaguars Mascot Busted For Not Following Rules». Fox30.online.com. 2007. Besøkt 18. november 2007. [død lenke]
  124. ^ «Curtis Dvorak announces retirement as the man inside the Jaxson de Ville costume». Jaguars.com (engelsk). NFL Enterprises. 23. juni 2015. Besøkt 12. februar 2021. 
  125. ^ «Jacksonville Roar» (engelsk). Football Babble. Arkivert fra originalen 21. april 2019. Besøkt 21. mars 2019. 
  126. ^ a b «Cheerleader Auditions» (engelsk). Jacksonville Jaguars. Arkivert fra originalen 13. oktober 2011. Besøkt 21. mars 2019. 
  127. ^ «Jaxson de Ville, the ROAR to Travel to Middle East to Visit U.S. Armed Forces». Jaguars.com (engelsk). 30. november 2001. Arkivert fra originalen 19. mai 2011. Besøkt 21. mars 2019. 
  128. ^ a b «Jaguars Foundation» (engelsk). Arkivert fra originalen 30. april 2012. Besøkt 21. mars 2019. 
  129. ^ «Weavers select 38 charities for grants». Jacksonville.com (engelsk). 23. juni 2007. Arkivert fra originalen 26. juni 2007. Besøkt 21. mars 2019. 
  130. ^ «Jaguars Media Guide – Foundation» (PDF) (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 29. juli 2013. Besøkt 21. mars 2019. 
  131. ^ «Tom Coughlin Jay Fund – Leadership» (engelsk). Tom Coughlin Jay Fund Foundation. Arkivert fra originalen 27. september 2016. Besøkt 21. mars 2019. 
  132. ^ «It's official: Jaguars change stations on radio, TV» (engelsk). The Florida Times-Union. 19. mars 2014. Arkivert fra originalen 16. oktober 2015. Besøkt 21. mars 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacksonville_Jaguars&oldid=24388219»