New York Jets

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
New York Jets
Amerikansk fotball New York Jets i NFL-sesongen 2019
New York Jets
Drakter
Maskot
Lagfarger Gotham green, Spotlight white, Stealth black[1][2][3]
              
Laginformasjon
Stiftet 14. august 1959; 59 år siden (1959-08-14)[4]
By USA East Rutherford

New Jersey New Jersey

Kallenavn Gang Green
Conference American Football Conference
Division AFC East
Ledelse
Eier Woody og Christopher Johnson
General manager Joe Douglas
Hovedtrener Adam Gase
Laghistorie
  • New York Titans (1960-1962)
Meritter
  • Ligamesterskap: (1)
AFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (1)
1968
  • Super Bowls: (1)
1968 (III)
  • Divisjonstitler: (4)
AFL East: 1968, 1969
AFC East: 1998, 2002
  • Playoff-kamper: (14)
AFL: 1968, 1969
NFL: 1981, 1982, 1985, 1986, 1991, 1998, 2001, 2002, 2004, 2006, 2009, 2010
Hjemmebane
New Meadowlands Stadium Mezz Corner.jpg
New York Jets' hjemmebane
Stadionnavn MetLife Stadium
Bygget 2010
Kapasitet 82 500


New York Jets er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i East Rutherford, New Jersey. Jets konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) East-divisjon. Lagets hovedkvarter ligger i Florham Park, New Jersey. Jets deler stadionet MetLife Stadium i East Rutherford, New Jersey med New York Giants. Franchisen er registrert som New York Jets, LLC.[5]

Laget ble stiftet i 1959 som Titans of New York og var et av de originale medlemmene av American Football League (AFL). Franchisen ble med i NFL som et resultat av sammenslåingen av AFL og NFL i 1970. Laget begynte å spille i 1960, da i Polo Grounds. Under nye eiere ble det nåværende navnet adoptert og franchisen flyttet til Shea Stadium i 1964 og videre til Meadowland Sports Complex i 1984. Jets gikk videre til sluttspillet for første gang i 1968, og deltok samme året i Super Bowl III hvor de beseiret Baltimore Colts, og ble dermed det første AFL-laget som slo et NFL-lag i et Super Bowl.[6] Siden 1968 har Jets nådd sluttspillet 13 ganger, og AFC Championship Game fire ganger, sist i 2010 da de tapte mot Pittsburgh Steelers.[7] Jets har derimot aldri nådd Super Bowl igjen, og er dermed ett av tre lag som har vunnet den eneste gangen de var i Super Bowl, sammen med New Orleans Saints og Tampa Bay Buccaneers. Sett bort fra Cleveland Browns og Detroit Lions, som aldri har nådd Super Bowl, har Jets den lengste titteltørken blant nåværende NFL-franchiser.

Lagets treningssenter, Atlantic Health Jets Training Center,[8] som åpnet i 2008, ligger i Florham Park.[9] Laget holder for tiden sin årlige treningsleir i Florham Park, New jersey.[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: New York Jets' historie

Det første organisasjonsmøtet for American Football League fant sted 14. august 1959.[11] Harry Wismer, som representerte byen New York på møtet, erklærte at staten var klar for et nytt, profesjonelt amerikansk fotballag, og at han var mer enn skikket til å styre laget.[11]

Wismer ble tildelt franchisen som senere fikk navnet Titans of New York fordi som Wismer selv forklarte, "Titans are bigger and stronger than Giants."[12] Han sikret en hjemmebane for Titans på Polo Grounds, hvor laget slet både økonomisk og på banen de første tre årene.[13] Innen 1962 hadde gjelden blitt så stor for Wismer at AFL ble tvunget til å ta på seg kostnader for laget frem til sesongslutt.[14]

Joe Namath var quarterback for Jets i Super Bowl III.

En gruppe på fem menn under ledelsen av Sonny Werblin, reddet laget fra å gå konkurs da de kjøpte Titans for $1 million.[15] Werblin skiftet navnet til New York Jets siden den nye stadionen, Shea Stadium, lå nær LaGuardia lufthavn.[16] Det nye navnet skulle også reflektere en mer moderne tilnærming til fotball. Weeb Webank ble ansatt som General Manager og Head Coach.[15] Ewbank og quarterbacken Joe Namath ledet Jets til kjendisstatus etter at de slo Baltimore Colts i Super Bowl III[6] og satte AFL på kartet for profesjonell amerikansk fotball.[17]

Da AFL og NFL ble sammenslått havnet laget på midten av tabellen, og quarterbacken Namath, som var lagets stjerne, hadde bare tre vellykkede sesonger etter sammenslåingen før skader la en demper på karrieren hans. Jets fortsatte nedover før de endelig fant noe suksess på 80-tallet, inkludert da de nådde AFC Championship Game i 1982 og fremveksten av det populære New York Sack Exchange.

Laget slet tidlig på 90-tallet.[18] Etter at Leon Hess ga hovedtrener Bruce Coslet sparken ansatte han Pete Carroll, som fikk sparken etter bare én sesong som endte 6-10.[18] Rich Kotite ble deretter ansatt for å lede laget til seier, men klarte bare å vinne fire ganger de neste to årene, med 28 tap.[18] Kotite sa opp ved slutten av sin andre sesong, som tvingte Jets til å lete etter en ny hovedtrener.[18]

Hess fikk tidligere hovedtrener for New England Patriots, Bill Parcells til Jets i 1997.[19] Parcells gjorde laget relevant igjen, og coachet dem til AFC Championship Game i 1998.[20][21] Hess døde i 1999 mens laget, som slet med flere skader, vant åtte kamper og dermed ikke klarte å nå sluttspillet.[21] Ved slutten av sesongen gikk Parcells av som hovedtrener og ga stillingen til assistenten sin Bill Belichick; Belichick sa opp dagen etter (han la en serviett på scenen han skulle introduseres på hvor det stod "I resign as HC of the NYJ") og tok heller stillingen som hovedtrener for Patriots.[22]

Franchisen fikk en ny eier, Woody Johnson, i 2000.[23] Gjennom 2000-tallet nådde Jets sluttspillet fem ganger, en rekord for franchisen, under tre forskjellige hovedtrenere.[7] Rex Ryan ble ansatt i januar 2009.[24] Ryan ledet laget til to AFC Championship-kamper i sine første to år,[25] men laget nådde ikke sluttspillet igjen med Ryan som hovedtrener.

Eierskap[rediger | rediger kilde]

Wismer[rediger | rediger kilde]

Forretningsmannen Harry Wismer hadde vært interessert i sport størsteparten av livet da han ble tildelt en franchise av American Football League.[26] Han spilte fortball for University of Florida og Michigan State University før en kneskade avsluttet spillerkarrieren hans.[26] Wismer begynte så en karriere som kommentator med Michigan State og ble en foregangsperson innen industrien. Senere, da han var eieren av Titans, formulerte Wismer retningslinjer for ligaen som lot lagene dele kringkastingsrettigheter likt mellom seg.[26]

Wismer, som tidligere hadde eid 25% av Washington Redskins, var interessert i American Football League og fikk en franchise han kunne utvikle i New York, og prøvde å gjøre både laget og ligaen til en suksess.[26] Han begynte snart å bygge opp en betydelig gjeld, da Titans sine første to sesonger gikk dårlig og tilskuertallene gikk ned i lagets andre år.[26] Franchisen ble solgt for 1 million dollar til en gruppe på fem menn ledet av Sonny Werblin, eieren av Gotham Football Club, Inc., i februar 1963.[26]

Werblin[rediger | rediger kilde]

Sonny Werblin var ferdig utdannet ved Rutgers University og ansatt i Music Corporation of America, hvor han eventuelt ble President i selskapets TV-avdeling.[27] Med bred kunnskap om media var han fast bestemt på å gjøre laget kjent.[27] Hans første handling som eier var å endra lagets navn og uniform, og tilby en stor kontrakt til Joe Namath.[27] Dette gav gevinst da laget under Namath, som ble lagets store stjerne, ledet Jets til seier i Super Bowl III. Werblin hadde derimot solgt sin andel i laget før det skjedde.[27]

Werblins partnere, Townsend B. Martin, Leon Hess, Donald C. Lillis og Philip H. Iselin ble uenige med Werblin om måten laget ble styrt - selv om franchisen hadde begynte å gå i pluss var det Werblin som tok alle avgjørelser selv uten å høre på partnerene sine.[28] Selv om Werblin til å begynne med var negativt innstilt overfor deres planer om å oppløse gruppen,[28] gikk han i 1968 med på å bli kjøpt ut.[27] Werblin forble involvert i sport og var den første CEOen i New Jersey Sports and Exposition Authority hvor han var med på å bygge opp Meadlowlands Sports Complex, inkludert Giants Stadium.[27]

Hess[rediger | rediger kilde]

Leon Hess ble kjent for bensinstasjonene fra Hess Corporation; han spilte også en viktig rolle i utviklingen av Jets mens han var med-eier og etter hvert, den eneste eieren. Hess kjempet ofte for forbedringer mens laget spilte på Shea Stadium, men holdt seg for det meste borte fra selve fotballen, som han lot trenerene og General Manageren ta seg av.[29]

I 1973 satt Hess på den største andelen av lagets aksjer, og han kjøpte opp Philip H. Iselins andel da han døde i 1976, som etterlot de to partnerene Townsend Martin og Helen Dillon, som hadde arvet sin andel fra faren hennes Donald Lillis da han døde.[30] Hess begynte å kjøpe ut de gjenværende partnerene i 1981 da han kjøpte Martins 25% for $5 millioner.[31] Hess kjøpte opp Dillons andel tre år senere for $5 millioner, og eide dermed hele laget selv.[31]

Hess var lidenskapelig interessert i laget og tok nederlag tungt.[29] I 1995, etter en under gjennomsnittet sesong under Pete Carroll som endte 6-10, annonserte Hess at "I'm 80 years old, I want results now" under en pressekonferanse hvor Rich Kotite ble introdusert som lagets nye Head Coach.[29] Etter to dårlige år med Kotite involverte Hess seg mer i laget da han ansette Bill Parcells, men fikk ikke sett drømmen sin gå i oppfyllelse da han døde 7. mai 1999.[29]

Johnson under en kamp i november 2008

Woody Johnson[rediger | rediger kilde]

Da taget var til salgs var det to potensielle kjøpere, Cablevision og filantropen Woody Johnson, hvis bestefar, Robert Wood Johnson II, utvidet Johnson & Johnson.[32] Johnson var relativt ukjent blant andre NFL-eiere da han kjøpte franchisen for $635 millioner.[32] Ifølge tidligere General Manager for New York Knicks Ernie Grunfeld hadde Johnson en lidenskap for sport, og hadde uttryket ønske om å eie sitt eget lag.[32] Johnson har blitt beskrevet som en muliggjør og som ville at hans ansatte skulle gjøre sitt beste.[32]

I likhet med Hess holdt Johnson seg i stor grad ute av selve fotballen, men ble mer involvert da han ansatte Head Coach Rex Ryan.[32][33][34]

Christopher Johnson[rediger | rediger kilde]

I 2017 utpekt president Donald Trump Woody Johnson som USAs ambassadør til Storbritannia.[35] Etter at det ble bekreftet ble hans bror, Christopher Johnson, utpekt til medeier og tok daglig kontroll over laget, inkludert personalvalg.[36]

Stadioner[rediger | rediger kilde]

Shea Stadium, 1964

Eieren Harry Wismer lette etter et sted hvor laget kunne spille hjemmekamper, men klarte bare å sikre falleferdige Polo Grounds, som ikke hadde hatt et stort sportslag siden New York Giants sluttet å bruke det i 1957. Titans spilte sine første fire sesonger på stadiumet - i den siste sesongen skiftet de navn til Jets. Titans delte stadionen med et nytt MLB-lag, New York Mets i to år før begge lagene flyttet til Shea Stadium i Queens in 1964. Jets var det siste laget som avholdt en kamp på Polo Grounds, et tap (19-10) mot Buffalo Bills 14. desember 1963.[37]

Wismer hadde håpt at Titans kunne spille i det som senere ble kjent som Shea Stadium fra 1961 av.[38] En kombinasjon av mangelfull finansiering og juridiske problemer førte til at byggingen av den nye stadionen ble utsatt.[38] Wismer skrev under på et omforent memorandum mot slutten av 1961 for å sikre en ny hjemmebane for Titans.[38] Dette anerkjente at Mets hadde rett til eksklusiv bruk av stadionen frem til de hadde fullført sin sesong. Da laget flyttet til Shea under nye eiere ble de tvunget til å åpne sesongen med flere bortekamper, især i 1969 og 1973 da Mets nådde langt i sluttspillet.[38][39]

Da laget følte at denne avtalen var en ulempe for Jets annonserte de i 1977 at de ville spille to hjemmekamper i året i september på Giants sin nye stadion i New Jersey, Giants Stadium. Dette førte til en rettstvist mellom New York City og Jets, og i søksmålets avgjørelse ble byen enig i å la Jets spille to hjemmekamper i september per sesong på Shea fra 1978 og ut de gjenværende seks årene av Jets sin leieavtale. I 1977 spilte Jets én kamp i september i Giants Stadium og en kamp den 2. oktober i Shea.[40]

Til tross for alle probleme ønsket eieren på tiden Leon Hess å fornye lagets leieavtale med Shea, som skulle gå ut i 1983, og forhandlet med borgermesteren i New York Ed Koch.[41] Hess ville at byen skulle pusse opp stadionen for å utvide kapasiteten. Han hadde også håpt å forhandle andre deler av leieavtalen - Jets tjente ingen penger på parkering på Shea. Hess sitt første forslag ble negativt mottatt av Koch.[41] Da forhandlingene ble fastlåst annonserte Jets planer om å flytte til New Jersey.[41] 10. desember 1983 spilte Jets sin siste kamp på Shea hvor de tapte 34-7 mot Steelers.[39] Mens tilskuerene plyndret stadionen for suvenirer stod det "N.J. Jets" på poengtavlen.[39]

Da Jets begynte å spille med Giants på stadionen hadde flere Jets-tilhengere håpt at navnet på stadionen skulle endres. Giants, som hadde autoriteten over det, nektet.[42] I et forsøk på å skjule at de spilte i en stadion som var bygd og dekorert for et annet land fikk de ansatte på stadionen jobben med å gjøre den mer Jet-vennlig når laget skulle spille, ved å henge opp grønne bannere og plassere Jets sin logo over Giants sin. De kunne ikke gjøre noe med de røde og blå setene.[42] Jets deltok i den første sluttspillkampen i stadionens historie, hvor de tapte mot Patriots 28. desember 1985.[42]

Siden Jets ønsket å bli en større franchise og flytte bort fra Giants sin skygge, begynte de å forhandle med Metropolitan Transportation Authority i et forsøk på å bygge et stadion på vestsiden av Manhattan, og startet en budkrig med TransGas Energy Systems og Cablevision for rettighetene til West Side Yard-eiendommen - Hess hadde før sin død blitt kontaktet av tidligere borgermester Rudy Giuliani om å flytte laget dit når deres kontrakt med Giants Stadium gikk ut i 2008.[43][44] Cablevision ønsket ikke å la Jets eie området siden Madison Square Garden lå bare noen kvartaler unna og ville da bli nødt til å konkurrere med Jets' nye stadion.[43] Lageierne hadde en avstemning som endte med 31-1 hvor bare Buffalo Bills stemte mot, om å gi Super Bowl 2010 til New York dersom Jets vant budrunden og kunne fullføre stadionen innen 2010.[43]

Innsiden av MetLife Stadium under den første sesongoppkjøringskampen mellom Giants og Jets

MTA ble enstemmig enige om å selge eiendommen til Jets for rundt $210 millioner, da komitteen var enige om at å ha stadionen der ville lønne seg på lang sikt.[45] Cablevision, grupper i lokalsamfunnet og andre i transportindustrien gjorde det de kunne for å hindre Jets i å bygge stadionen, og Jets ble saksøkt to ganger, med påstander om at stadionen ikke kunne bygges på grunn av risiko til miljøet.[46]

Til tross for at laget var trygge i at de kunne sikre stadionet ble håpet knust da Sheldon Silver og Joseph L. Bruno, som begge hadde vetomakt, nektet å støtte prosjektet, da de mente det ville skade snarere enn hjelpe utviklingen av West Side.[46][47]

Nedslått gikk Jets med på å inngå et 50/50-samarbeid med rivalen Giants for å bygge et nytt stadion, og gikk i grunn med på en 99-årig leiekontrakt, som Giants hadde skrevet under tidligere samme år, som bandt dem til New Jersey.[48] Stadionen, kjent som MetLife Stadium, var den første i NFLs historie som ble bygd i samarbeid mellom to franchiser.[49] Stadionen, som blir belyst i forskjellige farger avhengig av hvilket lag som spiller hjemmekamp, åpnet i april 2010 med en sesongoppkjøringskamp mellom Jets og Giants.[50][51] Jets sin første hjemmekamp i seriespill ble avholdt 13. september 2010 og ble vist på nasjonal tv på Monday Night Football. New York tapte mot Ravens 10-9.[52] Lageiere i NFL ble enige om å holde Super Bowl XLVIII i 2014 i den nye stadionen.[50]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

New England Patriots[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jets–Patriots rivaliseringen

Siden begynnelsen av American Football Leagye har rivaliseringen mellom Jets og New England Patriots blitt holdt ved like.[53] Det var først i 1966 at det blusset opp mellom dem da Jets ødela Patriots sin sjanse til å delta i Super Bowl I med en seier (38-28) på Shea Stadium.[54] Patriots slo tilbake i 1985 da de slo Jets ut av sluttspillet og selv gikk videre til Super Bowl XX, hvor de tapte mot Bears.[54]

Rivaliseringen eskalerte og fikk mer oppmerksomhet i 1997 da en misfornøyd Bill Parcells forlot jobben sin som hovedtrener for Patriots til fordel for samme stillingen med Jets.[53] Det neste året skrev Jets kontrakt med Curtis Martin fra Patriots.[53] Etter at det begynte å gå dårlig med Jets i løpet av Parcells' tredje år sa han opp stillingen som hovedtrener. Hans assistent, Bill Belichick, ble først utpekt som ny hovedtrener, men sa opp dagen derpå til fordel for å bli hovedtrener for Patriots.[55][56]

Rivaliseringen nådde et vendepunkt 23. september 2001 da veteranen Drew Bledsoe tok en takling fra linebacker Mo Lewis som etterlot ham med intern blødning. Dette ga Tom Brady muligheten til å ta over som startende quarterback, som etter hvert har ledet New England til seks Super Bowl-seiere.[57] I 2006 forlot Eric Mangini, en av Belichick sine assistenter, Patriots for å bli Jets sin nye hovedtrener. Det var i denne perioden at Spygate ble avdekket, som eskalerte spliden mellom de to lagene.[58] Da Rex Ryan tok over som Jets' hovedtrener eskalerte feiden videre. I januar 2011 møttes de to lagene i divisjonsrunden av sluttspillet, hvor Jets klarte å vinne 28-21 på bortebane og gå videre til AFC Championship Game, hvor de tapte mot Pittsburgh Steelers.[54][59]

Buffalo Bills[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bills–Jets rivaliseringen

Jets og Bills representerer den samme staten (New York), og rivaliseringen representerer forskjellene mellom New York City og Western New York, hvor Bills spiller. Lagene var begge oppstartslag i American Football League, og har konkurrert i samme divisjon siden. Sett bort fra et par merkbare øyeblikk, som da O. J. Simpson slo en NFL-rekord for rushing mot Jets, en sluttspillkamp i 1981 og da tidligere hovedtrener fra Jets Rex Ryan gikk til Bills i to år,[60][61] har rivaliseringen blitt karakterisert av dårlige kamper, især feilsteg fra quarterbackene Mark Sanchez for Jets,[62] og J. P. Losman for Bills.[63]

Miami Dolphins[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dolphins–Jets rivaliseringen

Rivaliseringen med Miami Dolphins har eksistert siden laget ble stiftet i 1966. En av de mest kjente kampene i Jets' historie var i 1994, med Dolphins' Clock Play gav dem en usannsynlig seier og satte en stopper for Jets sitt momentum i sesongen, som gikk videre inn i to dårlige sesonger under Rich Kotite.[64] Jets kom tilbake med en uforventet seier 23. oktober 2003 i det som senere har blitt kjent som The Monday Night Miracle.[65] Jets, som lå under 30-7 ved slutten av tredje kvarter, scoret 23 poenge i fjerde kvarter før de vant på overtid med et 40-yard field goal fra John Hall.[65]

Da Rex Ryan ble hovedtrener for Jets oppstod det en ordkrig mellom de to klubbene som kulminerte i at ryan viste fingen til Dolphins-tilhengere i januar 2010.[66] Rivaliseringen fortsatte mellom lagene da Sal Alos, Strength and Condition Coach for Jets, satte krokfot på Nolan Carroll, cornerback for Dolphins.[67] Carroll ble ikke skadet, og Alosi sa opp to måneder etterpå.[67]

New York Giants[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jets–Giants rivaliseringen

New York Jets hadde lenge en intenst rivalisering mot New York Giants, som spilte i samme by, som siden har dabbet av ettersom de to lagene sjelden møter hverandre i seriespillkamper.[68] Rivaliseringen nådde sitt høydepunkt 17. august 1969 da de to lagene møttes for første gang, i en sesongoppkjøringskamp.[68] Giants, som på den tidne var et middelmådig lag, ble sett på som kampens underdog.[68] Jets endte opp med å vinne kampen 37-14, som resulterte i at Allie Sherman, hovedtrener for Giants, fikk sparken.[68]

De to lagene møttes i den siste kampen av seriespillet i 1988.[69] Jets, som hadde gått 7-7-1 den sesongen, hadde ingenting å tape da deres sjanser for å nå sluttspillet var allerede knust.[69] Giants derimot spilte fremdeles for en plass i sluttspillet, og en seier i kampen ville både sikre dem plassen og gi dem divisjonstittelen.[69] Giants klarte derimot ikke å vinne over Jets sitt forsvar, som klarte å sacke quarterbacken Phil Simms åtte ganger i løpet av kampen.[70] Med Jets sin seier, kombinert med seieren til Rams og Eagles, mistet Giants sjansen til å nå sluttspillet.[70][71]

Til tross for at de to lagene har vært rivaler lenge, har lagene også bygd opp et uventet og sterkt partnerskap etter å ha delt Giants Stadium i 26 år, og deretter i MetLife Stadium som de to lagene eier halvparten av hver.[48][68][72] Rivaliseringen bygde seg opp igjen i 2011-sesongen da Jets og Giants møttes i uke 16. Begge lagene hadde en sjanse til å nå sluttspillet med ein seier i kampen, og det ble utvekslet harde ord mellom spillere og trenere på de to lagene. Giants vant kampen 29-14.[73] Rivalene møttes igjen 6. desember 2015, hvor Jets klarte å komme tilbake fra å ligge under og vant 23-20 i ekstraomganger.

Logoer og uniformer[rediger | rediger kilde]

Jets presenterte et nytt design for uniformer og primærlogoen i forkant av 2019-sesongen. Lagets nye farger er en grønnfarge franchisen kaller "Gotham Green", hvitt og sort. Primærlogoen er en grønn fotballformet oval med en hvit ytterlinje som ligger horisontalt med ordet "JETS" i tykk sans-serif skråskrift like under den horisontale aksen, med "NEW YORK" over i mindre bokstaver, og en liten fotball midt i på bunnen som delvis dekker nederste delen av bokstavene "E" og "T".

Primæruniformen består av grønne trøyer med hvite numre og hvite trøyer med grønne numre, grønne og hvite bukser og grønne sokker. Nummerne er i en ny mer firkantet sans-serif skrifttype, med tynne sorte ytterlinjer, med ordet "NEW YORK" i tykk sans-serif skråskrift over numrene på forsiden, TV-numre øverst på skuldrene, og spillerens navn i firkantede sans-serif bokstaver på ryggen, enten i grønt eller hvitt. Skjortene har striper i motsatt farge rundt skuldrene opp mot kragen, og buksene har like striper på hver side som går til innsiden av låret. Laget har også en alternativ sort uniform med hvite numre med en grønn ytterlinje, grønne striper og sorte sokker.

Hjelmen er en dyp metallisk smaragdgrønn med sorte ansiktsmasker; lagets sekundærlogo, som er primærlogoens "JETS" og en fotball, finnes på hver side av hjelmen.

Lagets originale uniformer da de het Titans of New York i 1960 var marineblå med gullfargede tall, gullfargede bukser med to parallelle blå striper på hver side, og marineblå hjelmer med en enkelt gullstripe ned midten og uten logoer. De hvite skjortene had marineblå tall. I 1961 la Titans til skulderstriper, gull og hvit på blå skjorter og gull og marineblå på hvite skjorter, og skiftet stripene på buksene til en blå stripe omringet av hvite striper. Gullfargen ble lysnet litt.

Da Titans skiftet navn til Jets i 1963 ble de gamle fargene, marineblå og gull, byttet ut med kelly grønn og hvitt. Skjortene hadde omvendt farger på ermene med tykke striper på skuldrene og mansjettene, over og under tallene. Buksene var hvite med to parallelle grønne striper på hver side. De nye hjelmene var hvite med en grønn stripe ned midten, og logoen på hver side av hjelmen var silhuetten av et jetfly i grønt med ordet JETS langs skroget. I 1964 ble den enkelte grønne stripen til to parallelle striper, og jetflyet ble erstate med en hvit fotball med grønn ytterlinje. Teksten "NY" ble plassert bak "JETS", og en liten fotball ble inkludert i midten neders. Ettersom at logoen var vanskelig å se på avstand (eller på TV), ble fargene reversert i 1965.

Designet ble stort sett ikke endret før i 1977, med unntak av mindre endringer på skrifttype, vinkelen på logoene på hjelmen, og endringer på skulder- og ermestripene på grunn av endringer i hvordan skjortene ble utformet i NFL.

Den første store endringen ble gjort i forkant av 1978-sesongen. Fargene ble ikke endret på; hjelmene ble grønne med hvite ansiktsmasker og ordet JETS stod i hvitt på hver side. Fra toppen av "J"en i JETS kom det et moderne jetfly som strekte seg horisontalt over resten av ordet. Skjortene hadde store nummer på skuldrene og to tykke parallelle striper på ermene, mens buksene hadde en enkelt grønn stripe fra hoften til kneet på hver side. I 1990 modifiserte Jets deseignet ved å legge til tynne svarte ytterlinjer på nummerene, bokstavene, stripene og logoen på hjelmen, ansiktsmaskene ble endret fra hvitt til sort, og laget begynte å bruke grønne bukser til de hvite skjortene.

Jets tok i bruk et nytt design på uniformene og logoene i 1998. I 2002 begynte de å bruke grønne bukser med både de hvite og de grønne skjortene.

Jets var det første NFL-laget som hadde "throwback"-uniformer, som de brukte i 1993-sesongen i en hjemmekamp mot Cincinnati Bengals for feiringen av 25-årsdagen til laget som vant Super Bowl III. Buksene og skjortene var like designet som ble brukt mellom 1963-77, men hjelmene de brukte var grønne med en hvit ytterlinje rundt logoen fra samme periode. I 1994-sesongen, som en del av NFLs 75-årsdag brukte Jets både borte- og hjemmeversjoner av denne uniformen i noen kamper, med samme hjelm men med to parallelle hvite striper ned midten.

I 2007-sesongen introduserte laget en ny "throwback"-uniform, med elementer fra Titans-uniformene fra 1960 og 1961-62, med marineblå hjelmer og skjorter, gullfargede nummer og striper på hjelmene, gull- og hvitfargede skulderstriper, og gullfargede bukser med blå og hvite striper på hver side. Disse uniformene ble brukt igjen i 2008, 2009 og 2011. I 2009 ble det brukt en hvit skjorte for som en del av feirignen av American Football League 50-årsdag.

Jets avduket nye trøyer og en oppdatert logo før 2019-sesongen. Trøyene er "Gotham Green" på hjemmebane og "Spotlight White" på bortebane. De introduserte også sort som en lagfarge for første gang siden 1997.[1][2][74]

Cheerleadere[rediger | rediger kilde]

JetBlues hyllest til NY Jets.

Utdypende artikkel: Jets Flight Crew

Cheearledergruppen som originalt het Jets Flag Crew ble stiftet i 2006.[75] I 2007 ble gruppen utvidet, og skiftet navn til det mer passende Jets Flight Crew.[76] Gruppen fremfører rutiner under lagets hjemmekamper, og har holdt årlige auditions siden den ble stiftet for å tiltrekke seg nye medlemmer.

Jets Junior Flight Crew ble etablert i 2010 og presenterte en mulighet for barn og unge å trene med gruppen for å forbedre deres "talent and abilities in a non-competitive environment."[77]

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere

Jets sin hovedstasjon på radio er WEPN 98.7 ESPN med Bob Wischusen som hovedkommentator og Marty Lyons, kjent fra Jets' Sack Exchange, som ekspertkommentator.[78][79]

Sesongoppkjøringskamper som ikke vises nasjonalt sendes på WCBS-TV.[80] SportsNet New York, som fungere som Jets sitt offisielle hjem, sender over 250 timer med eksklusiv programmering om laget i high definition.[81]

Monday Night Football-kamper sendes samtidig på ESPN, på enten WABC-TV eller WPIX-TV dersom WABC velger å ikke sende kampen. Thursday Night Football-kamper sendes på stasjonen bestemt av Fox, og på NFL Network.

Statistikker[rediger | rediger kilde]

Denne listen viser de siste fem sesongene. For en full liste over alle sesongene i franchisens historie, se Liste over New York Jets-sesonger.

Note: Plassering, seier, tap og uavgjort inkluderer ikke resultater i sluttspillet.

Super Bowl-vinnere (1970–nå) Conference-vinnere Divisjonsmestere Wild Card

Per 30. desember 2018

Sesong Lag Liga Conference Divison Seriespill Sluttspill Priser
Plassering Seier Tap Uavgjort
2014 2014 NFL AFC East 4. 4 12 0
2015 2015 NFL AFC East 2. 10 6 0
2016 2016 NFL AFC East 4. 5 11 0
2017 2017 NFL AFC East 4. 5 11 0
2018 2018 NFL AFC East 4. 4 12 0

Spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over New York Jets-spillere

Spillerstall New York Jets
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Aktiv/Reservelister


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 11. august 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 5 inaktive

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC


Pro Football Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Joe Namath, Hall of Famer. Hans nummer, #12, ble pensjonert av Jets.
John Riggins, Hall of Famer
New York Jets i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
4 Brett Favre QB 2008 2016 12 Joe Namath QB 1965–1976 1985
13 Don Maynard WR 1960–1972 1987 21 LaDainian Tomlinson RB 2010–2011 2017
22 Ed Reed S 2013 2019 22/24 Ty Law CB 2005, 2008 2019
28 Curtis Martin RB 1998–2006 2012 42 Ronnie Lott DB 1993–1994 2000
44 John Riggins RB 1971–1975 1992 68 Kevin Mawae C 1998–2005 2019
81 Art Monk WR 1994 2008 99 Jason Taylor DE 2010 2017
Trenere og ansatte
Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
Weeb Ewbank Head coach 1963–1973 1978 Ron Wolf Director-Player Personnel 1990–1991 2015
Bulldog Turner Head coach 1962 1966 Bill Parcells Head coach
GM
1997–1999
1997–2000
2013
Sammy Baugh Head coach 1960–1961 1963

Ewbankt, Martin, Maynard og Namath er anerkjent basert på deres prestasjoner med Jets. Ewbank er også anerkjent basert på hans prestasjoner med Baltimore Colts, som han coachet til NFL-mesterskap i 1958 og -59. Riggins er i hovedsak anerkjent for sine sesonger med Washington Redskins (1976-79, 1981-85), det samme går for Monk (1980-93), som vant tre Super Bowl med Washington. Lott ble hovedsakelig innlemmet i æresgalleriet for hans prestasjoner med San Francisco 49ers.[82] Baugh og Turner er anerkjent basert på prestasjoner som spillere med andre lag, fremfor perioden som hovedtrener for Jets.[83][84] Selv om Parcells presterte bra med et Jets som tidligere hadde slitt, var det New York Giants han ledet til to Super Bowl-seiere.[85] Wolf var bare med i Jets i en kort periode mellom 1990 og -91, og mesteparten av hans arbeid i amerikansk fotball skjedde som styremedlem og Player Personnel Director med Oakland Raiders (1963-74, 1979-89) og senere som General Manager for Green Bay Packers (1991-2001).[86] Favre spilte kun én sesong med Jets i 2008, og tilbragte mesteparten av sin karriere med Packers (1992-2007) og sine to siste sesonger med Minnesota Vikings (2009-10).

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

New York Jets pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon(er) År Pensjonert
12 Joe Namath QB 1965–1976 14. oktober 1985
13 Don Maynard WR 1960–1972
28 Curtis Martin RB 1998–2006 9. september 2012
73 Joe Klecko DL 1977–1987 26. desember 2004
90 Dennis Byrd DL 1989–1992 28. oktober 2012
(Jakke) Weeb Ewbank Coach 1963–1973

Ring of Honor[rediger | rediger kilde]

Jets etablerte Ring of Honor 20. juli 2010, for å minnes tidligere spillere.[87] Hver sesong blir spillere nominert av intern komite og deretter innlemmet. Antallet som blir valgt hvert år er ikke fast.[87]

New York Jets Ring of Honor
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
12 Joe Namath QB 1965–1976 2010 13 Don Maynard WR 1960–1972 2010
28 Curtis Martin RB 1998–2005 2010 75 Winston Hill OL 1963–1976 2010
73 Joe Klecko DL 1977–1987 2010 Weeb Ewbank Coach 1963–1973 2010
60 Larry Grantham LB 1960–1972 2011 81 Gerry Philbin DL 1964–1972 2011
24 Freeman McNeil RB 1981–1992 2011 88 Al Toon WR 1985–1992 2011
85 Wesley Walker WR 1977–1989 2012 99 Mark Gastineau DE 1979–1988 2012
93 Marty Lyons DT 1979–1989 2013 80 Wayne Chrebet WR 1995–2005 2014
Leon Hess Eier 1968–1999 2014 32 Emerson Boozer RB 1966–1975 2015
41 Matt Snell RB 1964–1972 2015 68 Kevin Mawae C 1998–2005 2017

American Football League All-Time Team[rediger | rediger kilde]

Følgende Titans eller Jets-spillere ble utvalgt til American Football League All-Time Team den 14. januar 1970. Første og andre lag ble utvalgt av et panel av medlemmer på AFLs Hall of Fame Board of Selectors:[88][89][90][91]

Første lag
Joe Namath (QB) • Don Maynard (WR) • Gerry Philbin (DE) • Weeb Ewbank (Coach)
Andre lag
Winston Hill (T) • Larry Grantham (LB) • Jim Turner (PK) • Art Powell (WR) • Bob Talamini (G)

All-Time Four Decade Team[rediger | rediger kilde]

New York annonserte sitt offisielle All-Time Four Decade Team i 2003 som ble bestemt av lagets tilhengere.[92]

Offense Defense
Joe Namath QB Mark Gastineau DE
Curtis Martin RB John Abraham DE
Matt Snell FB Marty Lyons NT
Don Maynard WR Joe Klecko NT
Al Toon WR Greg Buttle LB
Wesley Walker WR Kyle Clifton LB
Mickey Shuler TE Mo Lewis LB
Kevin Mawae C James Hasty CB
Jason Fabini T Aaron Glenn CB
Marvin Powell T Victor Green S
Winston Hill T Bill Baird S
Randy Rasmussen G
Jim Sweeney G
Special Teams
Bruce Harper (KR), Pat Leahy (PK), Chuck Ramsey (P)

Notable first-round draft picks[rediger | rediger kilde]

Den mest kjente av Jets sine picks i første runde kom i 1965 da de valgte Joe Namath, quarterback fra Alabama, som gjorde laget nasjonalt kjent med sin personlighet og livsstil.[93] Hans talenter på banen ledet laget til en seier over Baltimer Colts i Super Bowl III.[93] Til tross for at Namath mot slutten av karrieren sin ble hindret av skader er han ifølge tidligere lagkamerat John Dockery best kjent som "a guy that came along and broke a lot of the conventions."[93] Namath ble innlemet i Pro Football Hall of Fame i 1985.[93]

Jets har historisk pleid å velge spillere som endte opp med å ikke nå opp til forventninger. Trolig en av de mest skuffende valgene var Blair Thomas. Thomas, som hadde i snitt 5,4 yards per carry hos Penn State, var en mulighet for Jets å styrke ett for tiden svakt offensivt lag.[94] Thomas ble draftet som nummer to totalt i 1990.[94] Det året hadde han total 620 yards, langt under forventninger.[94] Innen han forlot laget som en unrestricted free agent i 1993 hadde han totalt 2 009 rushing yards, med bare fem touchdowns.[94] Defensive lineman Vernon Gholston var Jets' first round pick i 2008, og var en like stor skuffelse for laget, uten en eneste sack i løpet av hans tre år med laget.[95] I 1995 ble Kyle Brady draftet fremfor Warren Sapp, og var en av flere skuffelser under Rich Kotite som lagets hovedtrener. Laget reddet seg inn i samme draft med Hugh Douglas. Dewayne Robertson var fjerde pick totalt i 2003. Robertson var en defensive tackle fra Kentucky som ikke klarte å leve opp til forventninger med Jets. Han hadde 14,5 sacks i løpet av sine fem sesonger med laget.[96] I 1976 draftet Jets Richard Todd, en quarterback fra Alabama. I løpet av sin tid med Jets kastet Todd flere interceptions enn han kastet touchdowns. I 1981-sesongen spilte Jets mot Dolphins i AFC Championship Game, hvor Todd kastet fem interceptions, og Jets tapte kampen. Året etter ble han byttet til New Orleans Saints.[97] Det nyligste feilsteget kom da Jets draftet Dee Milliner i 2013. Dilliner hadde spilt college football ved University of Alabama og folk hadde høye forventninger, men varte bare tre år, som var plaget av skader og kun 3 interceptions.[98]

I 2013- og 2014-sesongene stilte Jets med en sterk defensive line bemannet av first round picks Muhammad Wilkerson (2011) og Sheldon Richardson (2013). I 2013 avsluttet Wilkerson sesongen med 10,5 sacks, samme statistikker som den forrige Jets-spilleren med over 10 sacks i én sesong, John Abraham i 2005. Samme år fikk Richardson en pris fra Associated Press for Defensive Rookie of the Year.[99] Jets sitt run defense var imponerende, og laget endte opp på femte plass av tillatte rushing yards i 2014 i NFL.[100]

Trenere og personale[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Personale[rediger | rediger kilde]

New York Jets personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Referanser[rediger | rediger kilde]

Merknader

  1. ^ a b Landis, Olivia; Allen, Eric; Lange, Randy (4. april 2019). «Take Flight: New Jets Uniforms Another Symbol of a New Era». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. april 2019. «Three new colors: Gotham Green, Spotlight White and Stealth Black» 
  2. ^ a b Bergman, Jeremy (4. april 2019). «New York Jets unveil new uniforms, green helmets». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. april 2019. «For the first time in over 20 years, the New York Jets will take the field with a new look, to go with their new head coach and high-priced free agents. The Jets unveiled on Thursday evening their new uniforms, helmets and branding for the 2019 season and beyond. Their team colors are "Gotham Green, Spotlight White and Stealth Black."» 
  3. ^ «New York Jets Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 6. april 2019. 
  4. ^ «Year in Review - 1959». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. oktober 2017. Besøkt 26. februar 2019. «The American Football League's first organizational meeting was held in Chicago under the leadership of Lamar Hunt of Dallas. Charter franchises were granted to New York and Harry Wismer; Dallas, Los Angeles, Minneapolis, Denver and Houston.» 
  5. ^ «New York Jets, LLC». Bloomberg Businessweek (engelsk). Arkivert fra originalen 14. september 2010. Besøkt 26. februar 2019. 
  6. ^ a b «Year In Review: 1969». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 18. september 2012. Besøkt 26. februar 2019. 
  7. ^ a b «New York Jets Playoff History» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 26. februar 2019. 
  8. ^ Lange, Randy (16. april 2008). «Training Center by the Numbers». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 9. juli 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  9. ^ «New York Jets Corporate Headquarters and Training Center-Florham Park, N.J» (engelsk). ENR New York. 2009. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  10. ^ «Jets to Remain in Florham Park for 2015 Training Camp». NewYorkJets.com (engelsk). 31. mars 2015. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 26. februar 2019. 
  11. ^ a b «Minutes of the First Organizational Meeting of the American Football League» (PDF) (engelsk). Pro Football Hall of Fame. 14. august 1959. Arkivert fra originalen (PDF) 29. desember 2010. Besøkt 26. februar 2019. 
  12. ^ Sahadi, s. 36
  13. ^ Sahadi, s. 40, 226–227
  14. ^ «Year In Review: 1962». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 14. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  15. ^ a b «Year In Review: 1963». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 29. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  16. ^ Allen, Scott (10. september 2017). «How All 32 NFL Teams Got Their Names» (engelsk). Mentalfloss. Besøkt 26. februar 2019. 
  17. ^ Cross, B. Duane (22. januar 2001). «The AFL: A Football Legacy». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  18. ^ a b c d Chastain, pp. 191–198
  19. ^ «Year In Review: 1997». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  20. ^ «Year In Review: 1998». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  21. ^ a b «Year In Review: 1999». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 10. november 2017. Besøkt 26. februar 2019. 
  22. ^ «Year In Review: 2000». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 12. april 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  23. ^ Lange, p. 141
  24. ^ «Jets welcome Ryan to New York» (engelsk). ESPN. 22. januar 2009. Besøkt 26. februar 2019. 
  25. ^ Oehser, John (24. februar 2011). «Rex Ryan Guarantees Super Bowl Title for Jets' Next Season» (engelsk). AOL News. Arkivert fra originalen 1. mars 2019. Besøkt 26. februar 2019. 
  26. ^ a b c d e f Chastain, pp. 41–43
  27. ^ a b c d e f Chastain, pp. 64–66
  28. ^ a b Sahadi, pp. 142–145
  29. ^ a b c d Chastain, pp. 154–156
  30. ^ Gola, Hank (12. januar 2000). «Hess Family Hits Gusher In Jet Sale». New York Daily News (engelsk). Arkivert fra originalen 12. januar 2012. Besøkt 26. februar 2019. 
  31. ^ a b Sandomir, Richard (14. januar 2000). «Sports Business; For Hess's Estate, It's a jets.com». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 30. januar 2013. Besøkt 26. februar 2019. 
  32. ^ a b c d e Sandomir, Richard (12. januar 2000). «Man in the News; Philanthropist and Fan». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 4. januar 2013. Besøkt 26. februar 2019. 
  33. ^ Wilson, Duff (11. november 2004). «Behind the Jets, a Private Man Pushes His Dream». The New York Times. Arkivert fra originalen 9. september 2012. Besøkt 26. februar 2019. 
  34. ^ Bishop, Greg (27. mars 2010). «Jets' Woody Johnson Leaps Into the Limelight». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2018. Besøkt 26. februar 2019. 
  35. ^ Borger, Julian (19. januar 2017). «New York Jets owner Woody Johnson to be US ambassador to UK». The Guardian (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  36. ^ Slater, Darryl (23. juni 2017). «5 things to know about Christopher Johnson, Woody Johnson's Jets successor». The Guardian (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  37. ^ Chastain, s. 75–76
  38. ^ a b c d Ryczek, s. 158–159
  39. ^ a b c Chastain, s. 87–88
  40. ^ Eskenazi, Gerald; McGowen, Deane (27. mai 1977). «Court Accord Keeps Football Jets at Shea Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  41. ^ a b c Eskenazi, s. 210–212
  42. ^ a b c Chastain, s. 72–73
  43. ^ a b c Brown, Clifton (24. mars 2005). «N.F.L. Owners Vote to Give the Jets a Super Bowl». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  44. ^ Anderson, Dave (9. mai 1999). «Sports of The Times; Hess Mulled The Return Of the Jets». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  45. ^ Chan, Sewell; Bagli, Charles V. (1. april 2005). «Jets Win Stadium Battle by 2 Touchdowns (the Vote Is 14–0)». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  46. ^ a b Bagli, Charles V. (23. desember 2004). «2 Groups Sue to Halt Action on Jets Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  47. ^ Bagli, Charles V.; Cooper, Michael (8. juni 2005). «Olympic Bid Hurt as New York Fails in West Side Stadium Quest». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  48. ^ a b Bagli, Charles V. (29. september 2005). «Jets and Giants Agree to Share New Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  49. ^ «New Giants-Jets stadium to cost in range of $1B». ESPN (engelsk). Associated Press. 12. desember 2005. Besøkt 27. februar 2019. 
  50. ^ a b «Owners warm up to New York/New Jersey as Super Bowl XLVIII host» (engelsk). National Football League. 2010. Arkivert fra originalen 15. november 2011. Besøkt 26. februar 2019. 
  51. ^ DeLessio, Joe (1. april 2010). «Jets and Giants to Play in Preseason Meadowlands Stadium Opener». New York Magazine (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  52. ^ Bishop, Greg (13. september 2010). «In Ugly Debut, Reality Sets in for Jets». The New York Times (engelsk). Besøkt 26. februar 2019. 
  53. ^ a b c Graham, Tim (11. september 2008). «Jets-Pats rivalry transcends games» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  54. ^ a b c Hale, Mark (13. januar 2011). «Inside the Jets-Patriots rivalry». New York Post (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  55. ^ «Jets' Belichick era lasts one day» (engelsk). ESPN. 5. januar 2000. Besøkt 28. februar 2019. 
  56. ^ Battista, Judy (28. januar 2000). «Pro Football; Patriots Hire Belichick, and Everyone's Happy». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  57. ^ Kelly, Mark (29. januar 2008). «Call it the curse of Mo Lewis» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  58. ^ Mortensen, Chris (11. september 2007). «Sources: Camera confiscated after claims of Pats spying on Jets» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  59. ^ Florio, Mike (23. august 2010). «Rex Ryan: I don't like Tom Brady; he knows we hate the Patriots» (engelsk). Pro Football Talk. Besøkt 28. februar 2019. 
  60. ^ Patra, Kevin (12. januar 2015). «Buffalo Bills hire Rex Ryan as head coach» (engelsk). NFL.com. Besøkt 28. februar 2019. 
  61. ^ Steele, David (13. november 2015). «Did Rex and Bills get last word on Bowles' Jets? F— yeah». Sporting News (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  62. ^ «Sanchez's INTs overshadow Jones' career day as Jets lose third straight» (engelsk). ESPN. 19. oktober 2009. Besøkt 28. februar 2019. 
  63. ^ «Jets escape costly defeat after scoring on late turnover» (engelsk). NFL.com. Besøkt 28. februar 2019. 
  64. ^ Eskenazi, Gerald (28. november 1994). «Pro Football; The Spike Was a Fake, but the Damage to Jets' Season Is Real». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  65. ^ a b Diegnan, Mike (4. desember 2002). «MNF's Greatest Games: Miami-New York Jets 2000» (engelsk). ESPN. Besøkt 28. februar 2019. 
  66. ^ Graham, Tim (1. februar 2010). «Jets' Ryan calls incident 'stupid'» (engelsk). ESPN. Besøkt 1. mars 2019. 
  67. ^ a b Cimini, Rich (1. februar 2011). «Sal Alosi resigns from Jets job» (engelsk). ESPN. Besøkt 1. mars 2019. 
  68. ^ a b c d e Branch, John (7. oktober 2007). «A Rivalry That Everyone Has Forgotten to Remember». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  69. ^ a b c Litsky, Frank (18. desember 1988). «Pro Football; Giants Go for the Title». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  70. ^ a b Eskenazi, Gerald (19. desember 1988). «Jets stagger Giants and Rams knock them out; Lyons helps Jet defense win Respect». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  71. ^ Litsky, Frank (19. desember 1988). «Jets stagger Giants and Rams knock them out; Errors crucial in 27–21 Defeat». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  72. ^ Rhoden, William C. (15. august 2010). «It's a Battle for the Soul of New ... Stadium». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  73. ^ Perlman, William (24. desember 2011). «Jacobs, giddy Giants not done chewing the fat with Jets». US Presswire (engelsk). The National Football League. Besøkt 1. mars 2019. 
  74. ^ «Introducing the Next Generation of Jets Football». NewYorkJets.com (englsk). NFL Enterprises, LLC. 4. april 2019. Besøkt 6. april 2019. 
  75. ^ Shorenstein, Marissa (22. oktober 2006). «Wave Hello to New Flag Carriers». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 28. desember 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  76. ^ «Jets' Flight Crew Set for Takeoff». New York Daily News (engelsk). 8. august 2007. Besøkt 1. mars 2019. 
  77. ^ «NY Jets Junior Flight Crew Cheerleader General Information». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 27. januar 2010. Arkivert fra originalen 27. august 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  78. ^ Allen, Eric (13. februar 2008). «Wischusen Still Having a Blast as Voice of the Jets». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 28. desember 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  79. ^ «Bob Wischusen» (engelsk). MSG. Arkivert fra originalen 15. april 2012. Besøkt 1. mars 2019. 
  80. ^ «Ian Eagle» (engelsk). CBS Sports. Arkivert fra originalen 26. januar 2012. Besøkt 1. mars 2019. 
  81. ^ «About SportsNet New York» (engelsk). SportsNet New York. Arkivert fra originalen 13. mai 2011. Besøkt 1. mars 2019. 
  82. ^ «Ronnie Lott» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  83. ^ «Sammy Baugh» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  84. ^ «Clyde (Bulldog) Turner» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  85. ^ «Bill Parcells» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  86. ^ «Ron Wolf» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  87. ^ a b «Jets Unveil Ring of Honor, Class of 2010». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 20. juli 2010. Arkivert fra originalen 28. desember 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  88. ^ «All-Time AFL Team – Offense» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  89. ^ «All-Time AFL Team – Offense (Second Team)» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  90. ^ «All-Time AFL Team – Defense» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  91. ^ «All-Time AFL Team – Defense (Second Team)» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 1. mars 2019. 
  92. ^ «Year In Review: 2003». NewYorkJets.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 3. august 2010. Besøkt 1. mars 2019. 
  93. ^ a b c d Chastain, pp. 1–4
  94. ^ a b c d Chastain, pp. 222–224
  95. ^ Cimini, Rich (2. mars 2011). «Jets cut Vernon Gholston, Ben Hartsock» (engelsk). ESPN. Besøkt 1. mars 2019. 
  96. ^ «New York Jets’ 7 Biggest Draft Busts» (engelsk). CBS New York. 26. april 2017. Besøkt 1. mars 2019. 
  97. ^ Slater, Darryl (2018). «Ranking Jets' all-time worst picks in top 10 of NFL Draft». nj.com (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  98. ^ Sabin, Rainer (11. mai 2017). «Why was All-Saban team pick Dee Milliner an NFL bust?». al.com (engelsk). Besøkt 1. mars 2019. 
  99. ^ Wesseling, Chris (1. februar 2014). «Sheldon Richardson wins Defensive Rookie of the Year» (engelsk). National Football League. Besøkt 1. mars 2019. 
  100. ^ Lange, Randy (7. januar 2015). «Wilkerson, Richardson at the Forefront in '14». New York Jets (engelsk). Arkivert fra originalen 9. januar 2015. Besøkt 1. mars 2019. 

Bibliografi

  • Chastain, Bill (2010). 100 Things Jets Fans Should Know & Do Before They Die. Chicago: Triumph Books. ISBN 978-1-60078-522-1. 
  • Eskenazi, Gerald (1998). Gang Green: An Irreverent Look Behind the Scenes at Thirty-Eight (Well, Thirty-Seven) Seasons of New York Jets Football Futility. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-684-84115-0. 
  • Lange, Randy (2005). Stadium Stories: New York Jets. Guilford, Connecticut: The Globe Pequot Press. ISBN 0-7627-3783-2. 
  • Ryczek, William J. (2009). Crash of the Titans: The Early Years of the New York Jets and the AFL (revised utg.). Jefferson, North Carolina: McFarland & Co. ISBN 978-0-7864-4126-6. 
  • Sahadi, Lou (1969). The Long Pass: The Inside Story of the New York Jets from the Terrible Titans to Broadway Joe Namath and the Championship of 1968. New York: The World Publishing Company. ISBN 978-1-58567-933-1. 
  • Strother, Sidney (1988). NFL Top 40: The Greatest Pro Football Games Ever Played. New York: Viking. ISBN 0-670-82490-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:New York Jets – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons