Chicago Bears

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Chicago Bears
Amerikansk fotball Chicago Bears i NFL-sesongen 2019
Chicago Bears
Drakter
Ch bears uniforms.png
Maskot Staley Da Bear
Lagfarger Marineblå, brent oransje, hvit[1][2][3]
              
Laginformasjon
Stiftet 17. september 1920; 98 år siden (1920-09-17)[4]
By USAChicago

IllinoisIllinois

Kallenavn Da Bears

The Monsters of the Midway

Conference National Football Conference
Division NFC North
Ledelse
Eier Virginia Halas McCaskey
General manager Ryan Pace
Hovedtrener Matt Nagy
Laghistorie
  • Decatur Staleys (1920)
  • Chicago Staleys (1921)
  • Chicago Bears (1922-nå)
Meritter
  • Ligamesterskap: (8)
NFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (8)
1921, 1932, 1933, 1940, 1941, 1943, 1946, 1963
  • Super Bowls: (1)
1985 (XX)
  • Conference-titler: (4)
NFL Western: 1956, 1963
NFC: 1985, 2006
  • Divisjonstitler: (21)
NFL Western: 1933, 1934, 1937, 1940, 1941, 1942, 1943, 1946, 1956, 1963
NFC Central: 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1990, 2001
NFC North: 2005, 2006, 2010, 2018
  • Playoff-kamper: (26)
NFL: 1933, 1934, 1937, 1940, 1941, 1942, 1943, 1946, 1950, 1956, 1963, 1977, 1979, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1990, 1991, 1994, 2001, 2005, 2006, 2010, 2018
Hjemmebane
Soldier field 2006.jpg
Chicago Bears' hjemmebane
Stadionnavn Soldier Field
Bygget 1924
Kapasitet 61 500

Chicago Bears er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Chicago, Illinois. Bears konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) NFC North-divisjon. Laget har vunnet ni ligatitler, inkludert en Super Bowl, og holder NFL-rekorden for flest medlemmer i Pro Football Hall of Fame og flest pensjonerte numre. Bears har også flere seiere i seriespill enn noen annen franchise i NFL.[5][6]

Franchisen ble stiftet i Decatur den 17. september 1920,[4][7] og flyttet til Chicago i 1921. Det er en av to franchiser som har eksistert siden NFL ble stiftet i 1920, sammen med Arizona Cardinals som også var i Chicago. Laget spilte hjemmekamper i Wrigley Field nord i Chicago ut 1970-sesongen; de spiller nå i Soldier Field i Near South Side ved siden av Lake Michigan. bears har en langvarig rivalisering med Green Bay Packers.[8]

Lagets hovedkvarter, halas Hall ligger i Lake Forest i Illinois. Bears trener i fasiliteter som ligger der i løpet av sesongen. Siden 2002 har laget holdt sin årlige treningsleir, fra slutten av juli til midten av august, i Ward FieldOlivet Nazarene University campus i Bourbonnais, Illinois.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Chicago Bears historie

1920–1939: Tidlige år[rediger | rediger kilde]

SitatIn March of 1920 a man telephoned me ... George Chamberlain and he was general superintendent of the A.E. Staley Company ... In 1919, [the company's Fellowship Club] had formed a football team. It had done well against other local teams but Mr. Staley wanted to build it into a team that could compete successfully with the best semi-professional and industrial teams in the country ... Mr. Chamberlain asked if I would like to come to Decatur and work for the Staley Company.Sitat
George Halas, i boken Halas by Halas.[7]
Lagets grunnlegger George Halas (høyre) med NFLs kommisjonær Pete Rozelle

Laget ble stiftet under navnet Decatur Staleys av A. E. Staley i Decatur, Illinois i 1920 som et bedriftslag, som var en vanlig start for flere tidlige profesjonelle amerikansk fotballag. Bedriften ansatte George Halas og Edward "Dutch" Sternaman i 1920 for å drifte laget. Laget[10] spilte sin første sesong i 1920 i den nyopprettede American Professional Football Association, som skiftet navn til National Football League (NFL) i 1922.

I 1921 fikk Halas og Sternaman full kontroll over laget.[11] Både laget og ligaen referer til Halas som lagets grunnlegger da han tok over laget i 1920 og det ble et av oppstartslagene i NFL.[12]

Laget flyttet til Chicago i 1921 og skiftet navn til Chicago Staleys. Under en avtale mellom Halas og Sternaman med Staley kjøpte Haley rettighetene til klubben fra Staley for $100.

I 1922 skiftet Halas lagets navn fra Staleys til Bears.[13] Laget flyttet inn i Wrigley Field, hvor baseballaget Chicago Cubs hold til. I likhet med flere andre tidlige NFL-franchise var hentet Bears inspirasjon for navnet basert på byens baseballag.[14] Halas likte den oransje og blå fargekombinasjonen fra hans alma mater, University of Illinois, og Bears tok i bruk de samme fargene, men mørkere (blåfargen var marineblå og den organsje var en brent oransje).[15][16]

Laget dominerte ligaen i de tidlige årene. Rivaliseringen deres med Chicago Cardinals, som er det eldste i NFL (og et lokalderby fra 1920 til 1959), var sentralt i fire av de første fem ligatitlene. I ligaens første seks år tapte Bears to ganger mot Canton Bulldogs (som tok to ligatitler i samme tidsperiode), og gikk uavgjert med Cardinals (4-4-2 i samme tidsperiode), men ingen andre lag i ligaen slo bears mer enn én gang. Bears vant 34 kamper uten å slippe gjennom noen poeng i perioden.

Rivaliseringen med Green Bay Packers er et av de eldste og mest velkjente i profesjonell idrett i amerika, og kan spores til 1921 (Green Bay Packers var et uavhengig lag til de ble med i NFL i 1921). I et minneverdig øyeblikk det året fikk Halas Packers kastet uat av ligaen for å hindre dem fra å skrive kontrakt med en spesifikk spiller, og slapp dem så inn igjen etter at Bears hadde plukket opp vedkommende isteden.[17]

Laget i 1942

Franchisen hadde suksess under Halas, med en seier i NFL Championship i 1921, og forble kompetitive ut tiåret. Klubbet var ansvarlige for NFLs regelendring om at en spiller ikke kunne skrive kontrakt før hans senior-klasse ble uteksaminert. NFL vedtok regelen etter at Bears skrev en kontrakt med Red Grange dagen etter hans siste kamp som collegeutøver.[18]

Til tross for suksess på banen slet laget økonomis, som et resultat av høye driftskostnader og lave tilskuertall. Bears fikk bare mellom 5 og 6000 tilskuere per kamp, mens University of Chicago hadde opp mot 50 000 per kamp, og Bears visste at de kunne tiltrekke flere tilskuere ved å plukke opp collegestjernen Red Grange. C.C. Pyle sikret en kontrakt på $2 000 per kamp for Grange, men i sine første kamper ble han plassert på sidelinjen for å lære fra Bears sin quarterback Joey Sternaman. Senere i året gikk Bears på en lang seierrekke, og da de slo Los Angeles Tigers dukket 75 000 tilskuere opp.[19]

Etter en økonomisk dårlig 1932-sesong forlot Halas sin partner Dutch Sternaman organisasjonen. Halas holdt full kontroll over laget frem til han døde i 1983, og var av-og-på coach i førti sesonger, en NFL-rekord. Under det uoffisielle NFL-sluttspillet i 1932 slo Bears Portsmouth Spartans i den første amerikansk fotballkampen innendørs i Chicago Stadium.

På grunn av suksessen med sluttspillkampen bestemte NFL seg for å begynne med en mesterskapskamp. I den første NFL Championships noensinne spilte Bars mot New York Giants, hvor de vant 23-1. De to møttes igjen i NFL Championship 1934 da Giants, iført joggesko, slo Bears 30-13 på en kald dag i Polo Grounds.

1940-tallet: The Monsters of the Midway[rediger | rediger kilde]

Fra 1940-47 ledet quarterback Sid Luckman Bears til seier i fire av fem NFL Championships laget nådde. Laget plukket opp det tidligere kallenavnet for University of Chicagos lag, "Monsters of the Midway", og deres nå velkjente "C", samt en ny kjenningsmelodi som erklærte laget som "The Pride and Joy of Illinois". En kjent seier i denne periode kom da de slo [[Washington Redskins i NFL-sesongen 1939|Washington Redskins 73-0 i Griffith Stadium under NFL Championship Game 1940; en rekord for mest ensidige resultat som fremdeles står i dag.[20] Hemmeligheten for den ensidige seieren kom i Halas sinn nye angrepsformasjon, T-formasjonen, som tok i bruk to running backs istedenfor en, som var vanlig på tiden. Luckman viste seg som en av de beste quarterbackene i ligaen, og satte pasningsrekorder for touchdowns, yards og completions for laget. Flere av hans rekorder sto i flere tiår før de ble slått av Jay cutler i 2014 og 2015.[21]

1950s–1968[rediger | rediger kilde]

Etter en nedgang gjennom 50-tallet kom laget tilbake i 1963 for sitt åttende NFL Championship, som ble deres siste frem til 1985. Halas pensjonerte seg i 1967, men forble med laget som en ansatt resten av livet. Han ble den eneste personen som var involvert i et NFL-lag i lagets første 60 år. Han ble inkludert i Pro Football Hall of Fame i den første runden med innlemmelser. Da han var den eneste levende grunnleggeren av NFL da AFL og NFL ble samenslått i 1970 ble han utpekt til president av National Football Conference, en stilling han beholdt frem til han døde i 1983. I hans ære ble trofeet for NFC Championship oppkalt etter han, George Halas Memorial Trophy.

1969–1982: Problemer[rediger | rediger kilde]

Payton satt flere franchise- og NFL-rekorder i rushing i løpet av sine 13 sesonger med Bears.

Etter sammenslåingen avsluttet Bears 1970-sesongen på siste plass i sin divisjon, som de også hadde gjort året før. I 1975 plukket Bears opp Walter Payton fra Jackson State University som sitt første pick i NFL Draft i 1975, som vant NFL Most Valuable Player Award i 1977.[22][23]

1. november 1983, dagen etter Georga Halas døde, tok hans eldste datter Virginia McCaskey over som majoritetseieren av laget. Mannen hennes, Ed McCaskey, tok over som styreleder.[24] Deres sønn, Michael, ble lagets tredje president.[25] Virginia McCaskey holder ærestittelen "Secretary of the Board of Directers", men den 90 år gamle matriarken har blitt referert til som limet som holder franchisen sammen. At hun skulle ta over franchisen var ikke planlagt, faren hadde originalt planlagt at hennes bror, George "Mugs" Halas Jr. skulle arve franchisen, men han døde av et hjerteinfarkt i 1979. Chicago Sun-Times har inkludert henne på en liste over Chicagos mektigste kvinner.[26]

1983–1985: Super Bowl Champions[rediger | rediger kilde]

Bears Hall of Famer Mike Ditka er den eneste personen i den modern æra som har vunnet et NFL-mesterskap som spiller og trener for Chicago Bears.

Mike Ditka, en tight end for Bears fra Chicago Bears i NFL-sesongen 1961 til 1966, ble ansatt som ny hovedtrener av George Halas i 1982. To år senere, i 1984, nådde laget NFC Championship, og året etter ble rivaliseringen mellom Bears og Packers intensivert da Ditka brukte den 142 kg tunge defensive tacklen William Perry som running back i en touchdown i Lambeau Field mot Packers. Bears vant sin niende tittel, og første siden sammenslåingen av AFL og NFL, i Super Bowl XX, og etter 1985-sesongen dominerte de ligaen med sitt da revolusjonerende 46 defense. Sesongen er merkbar fordi Bears kun hadde ett nederlag, sesongens trettende kamp, mot Miami Dolphins.

1986–2003: Post-Super Bowl[rediger | rediger kilde]

Etter mesterskapssesongen i 1985 forble Bears kompetitive ut tiåret, men nådde ikke et nytt Super Bowl under Ditka. Etter Ditka fikk sparken og før Lovie Smith ble ansatt hadde Bears to forskjellige hovedtrenere, Dick Jauron og Dave Wannstedt. Begge to ledet laget til sluttspillet en gang (Wannstedt i 1994 og Jauron i 2001), men ingen av dem klarte å nå Super Bowl, og 90-tallet ble i stor grad sett på som et skuffende tiår.

Før Bears ansatte Jauron i januar 1999 hadde Dave McGinnis (Arizonas defensive coordinator og tidligere assistent med Bears under Ditka og Wannstedt) trukket seg fra å ta stillingen som hovedtrener. Bears hadde planlagt en pressekonferanse for å annonsere ansettelsen før han hadde godkjent kontrakten.[27] Like etter at Jauron ble ansatt sparket McCaskey sin sønn Michael fra presidentstillingen, og erstattet han med Ted Phillins mens Michael fikk stillingen som styreleder. Phillips ble den første utenfor Halas-McCaskey-familien som holdt en lederstilling i franchisen.[28]

2004–2012: Lovie Smith-æraen[rediger | rediger kilde]

Lovie Smith, ansatt 15. januar 2004, er den tredje hovedtreneren etter Ditka. Han ble ansatt av Bears som en fersk hovedtrener, og hadde med seg et vellykket Tampa 2-forsvar. Før hans andre sesong hadde laget gjenansatt tidligere offensive coordinator for Bears og hovedtrener ved University of Illinois Ron Turner til sin gamle stilling. I 2005 vant Bears divisjonen og nådde sluttspillet for første gang på fire år. Den neste sesongen sikret laget sin andre divisjonstittel på rad i uke 13, og sin første seier i sluttspillet siden 1995, som sikret dem en tur til Super Bowl XLI.[29] De tapte mot Indianapolis Colts 29-17 i tittelkampen. Smith fikk forlenget kontrakten sin ut 2011 etter sesongen, verdt omtrent $5 millioner per år. Dette kom sesongen etter at han hadde vært den lavest betalte hovedtreneren i NFL.[30]

Klubben har spilt over tusen kamper siden de ble et oppstartslag i NFL i 1920. Ved slutten av 2010-sesongen ledet de NFL i totalt antall seiere med 704, og et sammenlagtresultat på 704-512-42 (687-494-42 i seriespill og 17-18 i sluttspillet).[31] Den 18. november 2010 sikret Bears franchisens 700. seier i en kamp mot Miami Dolphins.

Bears gjorde et av de beste byttene i lagets historie da de plukket opp Jay Cutler i 2009.

Et av lagets beste bytter var da de fikk Jay Cutler fra Denver Broncos i bytte mot Kyle Orton og draft picks den 2. april 2009. Etter en skuffende 2009-sesong som endte 7-9,[32] ble Mike Martz ansatt som offensive coordinator den 1. februar 2010.[33] I offseason 2010 ble Michael McCaskey erstattet av broren George McCaskey som styreleder for franchisen.[34] Etter å ha slått New York Jets 38-34 i 2010 sikret Bears andre seed, spilte sin første kamp i sluttspillet siden Super Bowl XLI da de slo Seattle Seahawks 35-24 i divisjonsrunden. I NFC Championship møtte de Green Bay Packers på bortebane i Soldier Field, den andre gangen de to rivalene hadde møttes i sluttspillet hvor den første var i 1941.[35] Packers vant kampen 21-14.

Bears begynte 2011-seongen 7-3, men både quarterback Jay Cutler og running back Matt Forté ble skadet og ble satt på sidelinjen for sesongen, som førte til fem nederlag på rad før de eventuelt vant mot Minnesota Vikings. Ved sesongslutt fikk general manager Jerry Angelo sparken, og stillingen gikk til tidligere Director of Scouting for Chiefs og speider for Bears Phil Emery. Offensive coordinator Mike Martz sa opp stillingen, og ble erstattet med offensive line coach Mike Tice. Til tross for et sammenlagtresultat på 10-6 nådde ikke Bears sluttspillet, og Smith fikk sparken 31. desember.[36]

2013–2014: Marc Trestman-årene[rediger | rediger kilde]

Marc Trestman, som da var hovedtrener i CFL, ble ansatt som Smiths erstatning etter en omfattende ansettelsesprosess hvor 13 kandidater ble vurdert.[37][38] Trestman-æraen begynte 8. september 2013 med en seier (24-21) mot Cincinnati Bengals, som gjorde Trestman til den fjerde hovedtreneren i Bears historie som vant i sin første kamp, etter George Halas (1920), Neill Armstrong (1978) og Dick Jauron (1999).[39] Bears avsluttet sesongen 8-8,[40] med et angrep som var rangert som nummer to i ligaen og som satte flere franchiserekorder,[41] men et forsvar som var franchisens dårligste i flere kategorier.[42]

Den neste sesongen var katastrofal for Bears, hvor angrepet falt til under 20. plass i ligaen.[43] Laget slapp inn over 50 poeng i to kamper på rad mot Patriots og Packers, inkludert en franchiserekord med 42 poeng og en NFL-rekord med seks touchdowns i første halvdel mot sistnevnte,[44][45] og ble det første laget siden Rochester Jeffersons i 1923 til å slippe inn over 50 poeng i to kamper på rad.[46] Bears avsluttet sesongen 5-11, sisteplass i NFC North. Trestman og Emery fikk begge sparken ved sesongslutt.[47]

2015–2017: John Fox-æraen[rediger | rediger kilde]

Bears ansatte Ryan Pace som ny general manager den 8. januar 2015.[48] 16. januar 2015 aksepterte John Fox en fireårig avtale for å bli lagets hovedtrener.[49] Bears forbedret seg i Fox sin første sesong; mens USA Today forutså at Bears kom til å vinne tre kamper,[50] avsluttet Bears sesongen med dobbelt så mange seiere, 6-10, inkludert en seier borte mot Packers på Thanksgiving Day.[51]

I 2016 gikk Bears tilbake igjen, og avsluttet sesongen 3-13, lagets dårligste resultat siden NFL utvidet seriespill til 16 kamper. En av årsakene var flere skader på viktige spillere, inkludert Jay Cutler som kun spilte fem kamper på grunn av to forskjellige skader.[52] Reservequarterback Brian Hoyer fikk bare spilt tre kamper før han knakk armen og ble erstattet av Matt Barkley, som fikk sin karrieres første kamp som starter med Bears.[53][54]

Bears hadde en dårlig sesong i 2017 også, med et sammenlagtresultat på 5-11 og en sisteplass i divisjonen. 1. januar 2018 fikk Fox sparken, med et sluttersultat på 14-34.[55]

2018–nå: Matt Nagy-æraen[rediger | rediger kilde]

Bears ansatte Matt Nagy fra Kansas City Chiefs som hovedtrener i januar 2018.[56] I offseason fikk Bears oppdatert spillerstallen med blant andre Khalil Mack[57], og sikret en divisjonstittel i 2018 for første gang siden 2010 da de slo Green Bay Packers 24-17.[58] Bears avsluttet sesongen 12-4,[59] men tapte i Wild Card-runden av sluttspillet 15-16 mot Philadelphia Eagles.[60]

Eierskap[rediger | rediger kilde]

Halas Hall i Lake Forest, Illinois er franchisens hovedkvarter.

Virginia Halas McCaskey sammen med hennes barn og barnebarn kontrollerer 80% av laget, og McCaskey stemmer med hennes barns aksjer også. Patrick Ryan, executive chairman i Aon Corp. og direktør i Aon Andrew McKenna eier 19,7% av klubben. I 2009 rangerte Yahoo! Sports McCaskey-familien som de tredje verste eierne i NFL, med kommentaren "[T]hey get less for what they've got than any team in our league."[61] Der har vært rykter om at McCaskey-familien risikerer å splittes på grunn av laget.

I 2012 rapporterte Forbes at franchisen var verdt $1,19 milliarder, den åttende mest verdifulle i NFL.[62] Chicago er det tredje største mediemarkedet i USA:[63]

Sponsorer[rediger | rediger kilde]

Laget har sponsoravtaler med Dr Pepper Snapple Group, Miller Brewing Company, PNC Financial Services, United Airlines, Verizon, Xfinity og Proven IT.[64] Laget var det første i NFL med en "presenting sponsor", da de i 2004-sesongen ble reklamert for som "Bears Football presented by BankOne (now Chase". Bears har også en avtale med WFLD (eid og kontrollert av Fox i Chicago) som sender lagets kamper i sesongoppkjøringen.[65]

Logoer og uniformer[rediger | rediger kilde]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Maskoter og cheerleadere[rediger | rediger kilde]

Staley Da Bear in 2008.

Før 2003-sesongen hadde laget to uoffisielle maskoter, "Rocky" og "Bearman". "Rocky" var en mann med en Bears-trøye med nummer 1, som bare en megafon og startet kampord i Soldier Field på 1970-, 80- og tidlig 90-tall. Der er ingen fortrolig kilde for hvem "Rocky" var, men vedkommende bodde trolig i nordvestlige Indiana.[66] Don Wachter, bedre kjent som "Bearman", er en tilhenger med sesongkort som i 1995 bestemte at han skulle hjelpe laget med å heie, som Rocky hadde gjort. Klubben lot han springe over banen med et stort Bears-flagg under spillerintroduksjoner og hver gang laget scoret (en rolle som nå gjøres av Bears 4th Pase og Bears-kapteiner). I 1996 tok han på seg et "kostyme" bestående av ansiktsmaling, bjørnehode og armer, og en trøye med nummeret 46. "Bearman" måtte slutte å bruke kostymet da Staley Da Bear ble introdusert i 2003; i 2005 fikk Wachter bruke kostymet igjen.[66]

Staley Da Bear er en antropomorfisk bjørn med en trøye med nummer 00, som har blå og oransje øyne, i smasvar med lagfargene.[67] Navnet er en referanse til selskapet A. E. Staley, som stiftet franchisen i 1920. I likhet med Rocky og Bearman underholder han tilhengere, men i likhet med andre maskoter i NFL, og maskoter generelt, deltar Staley under forskjellige veldedighetsarrangementer, fester,[68][69] Chicago Rush sine AFL-kamper, og andre Bears-relaterte arrangementer, samt at han deltar i forskjellige kamper med sine "furballs" mot ungdoms- og barnelag ved halftime.[70]

Laget hadde også tidligere en egen cheerleadinggruppe kalt Chicago Honey Bears, som Virginia Halas McCaskey oppløste etter 1985-sesongen.[71] Gruppens uniformer ble endret tre ganger: fra 1977-79 brukte de en hvit bodysuit med marineblå ermer, fra 1980-84 ble ermene oransje med marineblå på kantene, og i gruppens siste sesong i 1985 fikk uniformene et nytt design med en oransje vest.[72]

Filantropi[rediger | rediger kilde]

Siden 1998 har Bears hatt et partnerskap med 'A Safe Place', et overnattingssted for ofre av vold i hjemmet i Waukegan, Illinois.[73] I jun 2017 hjalp daværende og tidligere ansatte med renovasjon av overnattingsstedet,[73] og Bears har gitt økonomisk støtte opp gjennom årene.

Rivaler[rediger | rediger kilde]

Divisjonsrivaler[rediger | rediger kilde]

Green Bay Packers[rediger | rediger kilde]

Green Bay Packers er Bears sin største rival siden laget ble stiftet i 1920. Packers leder sammenlagt 97-95-6,[74] og lagene har møttes to ganger i sluttspillet. Bears vant i 33-14 i 1941, og slo deretter New York Giants i NFL Championship Game 1941, og Packers vant 21-14 i 2011 da de gikk videre til å vinne Super Bowl XLV mot Pittsburgh Steelers. Lagenes første møte endte i en seier for Bears (da kjent som Staleys) i 1921, 20-0. Packers fikk sin første seier i 1925, 14-10. Møtet i 1924 (som endte 3-0 for Chicago) var merkbar for at det var den første gangen en spiller ble kastet ut av en kamp i NFLs historie, da rank Hanny for Bears og Walter Voss for Packers ble kastet ut etter å ha slått hverandre.[75]

Minnesota Vikings[rediger | rediger kilde]

Chicago og Minnesota møttes for første gang i Vikings sin første kamp i NFL, hvor Bears tapte 37-13. Minnesota holder ledelsen sammenlagt 60-54-2.[76]

Detroit Lions[rediger | rediger kilde]

Detroit Lions og Bears har spilt mot hverandre siden Lions ble stiftet i 1930, da under navnet Portsmouth Spartans. Spartans vant 7-6 i det første møtet, og Chicago vant 14-6 i det andre møtet. Bears leder per sesongslutt 2018 99-74-5.[77] Rivaliseringen vokste i 1932 da lagene møttes i den første sluttspillkampen i NFLs historie, hvor Bears vant 9-0. Kampen er også merkbar for å være den første amerikansk fotballkampen som ble spilt innendørs, da den ble flyttet til Chicago Stadium på grunn av en snøstorm.[78]

Stadion[rediger | rediger kilde]

Soldier Field i 2011

Soldier Field, som ligger i Lake Shore Drive i Chicago, er Bears sin nåværende hjemmebane. Bears flyttet til Soldier FIeld i 1971 etter å ha utvokst Wrigley Field, hvor laget hadde holdt til i 50 år. Northwestern Universitys naboer motsatte seg å la laget spillet i Dyche Stadium, nå Ryan Field. Etter sammenslåingen av AFL og NFL ville den nye ligaen at lagene skulle spille i stadioner med en kapasitet på minst 50 000. Selv med portable tribuner hadde Wrigley en makskapasitet på 46 000.[79] Underlaget i Soldier Field ble byttet fra naturlig gress til AstroTurf i forkant av 1971-sesongen, men ble byttet tilbake til naturlig gress før 1988-sesongen. Stadionet var banen for det beryktede Fog Bowl mellom Bears og Philadelphia Eagles.[80]

I 2002 ble stadionet stengt ned og gjenbygd, hvor kun stadionets utvendige vegg ble beholdt. Det ble stengt søndag 20. januar 2002, dagen etter at Bears tapte i sluttspillet. 27. september 2003 ble stadionet åpnet igjen etter å ha blitt helt gjenoppbygd (for andre gang i stadionets historie).[79] Mange tilhengere refererer til stadionet som "New Soldier Field".[81] I 2002-sesongen spilte Bears hjemmekampene sine i University of Illinois sitt Memorial Stadium i Campaign, hvor de spilte 3-5 sammenlagt.

Flere kritikere har en negativ innstilling til det nye stadionet. De mener at stadionet er stygt å se på snarere enn et landemerke; noen har kalt det for "Mistake on the Lake".[82] Soldier Field mistet sin status som "National Historic Landmark]] 17. februar 2006.[83]

I 2005-sesongen vant Bears divisjonen og sikret andre seed for NFC i sluttspillet, som gav dem retten til å spille minst én hjemmekamp i sluttspilet. Laget spilte hjemme (og tapte) i divisjonsrunden 15. januar 2006 mot Carolina Panthers. Dette var den første sluttspillkampen i Soldier Field etter stadionets gjenåpning.

Stadionets end zone og midtbane var ikke malt før i 1982-sesongen.[84] Designet på banen inkluderte ordet "Chicago" i Highway Gothic i end zone på begge sider. I 1983 ble samme design brukt, med en stor "C" på midtbane. Designet forble det samme frem til 1996.[84] I 1996 ble den store "C"en på midtbanen byttet ut med et stort Bears-hode, og designet i end zone ble endret til ordet "Bears" i kursiv. Det nye designet forble til 1999-sesongen, da de gikk tilbake til det gamle designet. I New Soldier Field ble designet i end zone endret til at én side hadde ordet "Chicago" og den andre har "Bears".[84]

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

CNA Center i Chicago viser "GO BEARS" i vinduene før en Sunday Night Football-kamp.

Mens Super Bowl XX-vinnerne Bears var velkjente i amerikansk populærkultur på 80-tallet, hadde laget tidligere spilt en rolle i TV-filmen Brian's Song fra 1971, med Billy Dee Williams som Gale Sayers og James Caan som Brian Piccolo. Filmen fortalte historien om hvordan Piccolo hjalp Sayers å komme seg fra en kneskade til å returnere til sin status som en av ligaens beste spillere, og hvordan Sayers hjalp Poccolos familie gjennom Brians sykdomsperiode.[85][86] En remake i 2001 hadde Sean Maher i rollen som Piccolo og Mekhi Phifer som Sayers.[87]

Laget i 1985 huskes også for innspillingen av sangen "The Super Bowl Shuffle, som nådde 41. plass på Billboard Hot 100, og ble nominert til en Grammy Award.[88][89] I musikkvideon for låten rapper laget at de er "not here to start no trouble", men "just here to do the Super Bowl Shuffle". Laget tok en risk da de spilte inn og gav ut sangen før sluttspillet hadde begynt, men klarte å unngå en flause da de vant Super Bowl XX med en rekordstor margin, 46-10. Kampen var ifølge Nielsen ratings en av de mest sette TV-sendingene i historien; kampen hadde en rating på 48,3 som plasserte den på 7. plass.[90]

I tillegg til "Super Bowl Shuffle" inspirerte Bears sine suksesser på 80-tallet en gjentakende sketch i det amerikanske TV-programmet Saturday Night Live kalt "Bill Swerski's Superfans".[91] Sketchen består av George Wendt som vert for et radioprogram sammen med Carl Wollarski (Robert Smigel), Pat Arnold (Mike Myers) og Todd O'Connor (Chris Farley). Sketchen stoppet etter at Ditka fikk sparken i 1993. Sketchen har dukket opp en gang siden, da Horatio Sanz dukket opp som en Super Fan for Cubs under "Weekend Update" i 2003. Utenfor SNL har George Wendt spilt rollen i en promovideo for Super Bowl XLABC.

I TV-serier som er basert i Chicago, som The Bob Newhart Show, Married... with Children, Family Matters, Still Standing, According to Jim, Early Edition og The Bernie Mac Show, er hovedrollene tilhengere av Bears og bruker ofte Bears sine trøyer og t-skjorter. Roseanne er en annen TV-serie basert i Illinois hvor Bears er hovedrollenes favorittlag, og 'Dan Connor' (John Goodman) bruker ofte hatter med Bears sin logo. Der er flere referanser til Bears i That '70s Show, som var basert i Wisconsin, hvor Packers holder til. I en episode hvor gjenger er på en kamp mellom Bears og Packers dukker Eric opp med en Walter Payton-trøye og blir buet av Packerstilhengerne rundt. I en episode av Disney Channel-serien Shake It Up, som er basert i Chicago, drev karakteren Dina Garcia (Ainsley Bailey) med videresalg av billetter til Bears-kamper. Karakteren Cameron Tucker i Modern Family er en Bears-fan. I en episode av Disney Channel-serien "I Didn't Do It", basert i Chicago, prøver Lindy Watson (Olivia Holt) og Logan Watson (Austin North) å få en fotball signert av Hall of Fameren Dick Butkus etter at de ødela farens signerte ball.

Ditkas suksess og popularitet i Chicago har ledet til at han har holdt analytikerstillinger i forskjellige pregame-programmer. Ditka jobbet både med NFL on NBC og The NFL Today på CBS, og han jobber nå for ESPN i Sunday NFL Countdown samt gir analyser av Bears sine fredagskamper på WBBM-TVs 2 on Football med Mark Malone.[92] Han er også ekspertkommentator for alle lokale sendinger av Bears-kamper i sesongoppkjøringen. Ditka spilte også seg selv sammen med Will Ferrell i komedien Kicking & Screaming fra 2005.[93]

Ditka, Dick Butkus, Walter Payton, Jim McMahon, William "Refrigerator" Perry og Brian Urlacher er kjent for å ha deltatt i reklamer på TV. Urlacher, som hadde den mestselgende trøyen i 2002, var i en reklame for Nike sammen med tidligere quarterback for Atlanta Falcons Michael Vick.[94][95]

I den animerte kortfilmen "Rah Rah Bear" av Hanna-Barbera fra 1961 hjelper Yogi Bear Bears å slå New York Giants. Bears var senere med i en tegnefilmversjon av NBC sin sitcom Punkmy Brewster hvor Bears spiller mot Green Bay Packers.[96]

Clark Griswold (Chevy Chase) fra Hjelp, vi må på ferie-serien har i noen sener på sen en Chicago Bears-caps. Han bruker den samme capsen i alle fire filmene i serien.[97]

Media[rediger | rediger kilde]

Radio[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere.

WBBM (780 AM) og WCFS-FM (105,9 FM) sender Bears sine kamper med Jeff Joniak som hovedkommentator og Tom Thayer, som spilte for Bears fra 1985-92, som ekspertkommentator,[98] og sidelinjereporter Zach Zaidman. Tidligere kommentatorer inkluderer hovedkommentatorene Jack Brickhouse, Joe McConnell og Wayne Larrivee, samt ekspertkommentatorene Hub Arkush, Dick Butkus, Jim Hart og Irv Kupcinet.

Bears sine kamper ble sendt på spansk på WLEY-FM fra 2012 til 2014. Siden 2015 har WRTO og WVIV-FM tatt over.

Chicago Bears Network Radio
Marked Stasjon Merknader
Chicago WBBM (780 AM)/WCFS-FM (105,9 FM) Alle kamper
Bears Insider
WRTO (1200 AM) / WVIV-FM (93,5 FM) Alle kamper (på Spanish)
WSCR (670 AM) Bears All-Access

TV[rediger | rediger kilde]

De nåværende kommentatorene på TV i sesongoppkjøring på WFLD (kanal 32), som også sender mesteparten av lagets kamper i seriespill gjennom NFL on Fox, er Sam Rosen (hovedkommentator), Erik Kramer (ekspertkommentator) og Lou Canellis (sidelinjereporter). Når Bears spiller mot lag i AFC kan de sendes på CBS-stasjonen WBBM-TV. Kamper på søndag kveld sendes på NBCs WMAQ-TV.

Chicago Bears Network TV-partnere
Marked Stasjon Merknader
Regional kabel-TV NBC Sports Chicago Bears Recap
Bears Huddle
Bears Blitz
Chicago WFLD Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på Fox
Bears Gameday Live
Bears Gamenight Live
Cedar Rapids KFXA Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på Fox
ChampaignUrbana WCCU Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på Fox
Peoria WMBD-TV Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på CBS
Quad Cities KLJB Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på Fox
Rockford WIFR Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på CBS
WQRF Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på Fox
Springfield WRSP-TV Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på Fox
South Bend WSBT-TV Sesongoppkjøring og regionale/nasjonale kamper på CBS

Statistikker og resultater[rediger | rediger kilde]

Patrick Mannelly holder rekordern for flest sesonger med Bears på 16.[99] Steve McMichael holder rekorder for flest kamper på rad for Bears med 191, mellom 1981 og 1993.[99] Payton ligger på andreplass med 186 kamper som running back mellom 1975 og 1987, hvor han kun gikk glipp av én kamp på 13 sesonger.

Kickeren Robbie Gould ble Bears sin poengleder i uke 5 i 2015-sesongen[100] og tok da over etter placekicker Kevin Butler som holdt rekorden før, med 1 116 poeng for Bears mellom 1985 og 1995.[99] Walter Payton ligger på andreplass med 750 poeng. Payton holder lagrekorden for rushiing yards med 16 726.[99] Det var en NFL-rekord frem til Emmitt Smith fra Dallas Cowboys slo den i 2002. Tidligere running back for Bears Matt Forte, som signerte med Bears i 2008, holder andreplass med 6 985 yards. Forte holde også lagrekorden for en nykommer i løpsforsøk, yards og mottagelser i én sesong. Mark Bortz har rekorden for flest sluttspillkamper med Bears, 13 mellom 1983 og 1994, fulgt av Kevin Butler, Dennis Gentry, Dan Hampton, Jay Hilgenberg, Steve McMichael, Ron Rivera, Mike Singletary, og Keith Van Horne, som alle har spilt i 12 sluttspillkamper.

1940-laget holder rekorden for den største seiersmarginen i en NFL-kamp (sluttspill eller seriespill) da de vant 73-0 mot Washington Redskins i NFL Championship Game 1940. Den største hjemmeseieren for Bears er 61-7, fra en kamp mot Green Bay Packers i 1980. Det største nederlaget var 52-0 mot Baltimore Colts i 1964. Klubben hadde ubeseirede sesonger i 1934 og 1942, men vant ikke mesterskapskampen i noen av sesongene. I 1934 gikk klubben 13-0 men tapte mot New York Giants, og i 1942 gikk klubben 11-0 men tapte mot Redskins. Halas holder rekorden for flest sesonger som coach med 40, og for flest seiere med 324. Ditka er nummer to med 112. Ingen andre coaches for Bears har vunnet over 100 kamper med laget.[99]

Under 2006-sesongen satte return specialist Devin Hester flere kick return-rekorder. Han holder lagrekorder for flest return yards med 2 261.[101] Han hadde seks touchdown returns, og satte med det en rekord for flest i én sesong.

He had six touchdown returns, setting a record for most returns in a single season.[102] I 2007 fikk han igjen seks touchdown returns i en sesong, inkludert den 12. november 2006 da han returnerte et field goal som bommet for en 108-yard touchdown.[103] Han tangerte med det rekorden til tidligere lagkamerat Nathan Vasher, som ble satt under ett år tidligere.[104] Hester satte også en SUper Bowl-rekord da han ble den første spilleren til å returnere et åpningsspark for en touchdown i et Super Bowl.[105] Den 20. desember 2010 satte Hester en NFL-rekord for flest touchdowns etter et punt eller kickoff return med sin 14 i en kamp mot Minnesota Vikings. I 2011 tok Hester rekorden for flest punt returns mot Carolina Panthers.

I 2012 satte Charles Tillman rekorden for flest forced fumbles i én kamp med 4 mot Tennessee Titans. Chicago ble også det første laget i ligaens historie med en touchdown pass, touchdown run, interception return for en touchdown og et blokkert kick/punt for en scoring i samme kvarter mot Titans.[106] Tillman sammen med lagkameraten Lance Briggs ble det første paret i NFLs historie som returnerte en interception for en touchdown i to kamper på rad, mot Jacksonville Jaguars og Dallas Cowboys.[107]

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

Følgende er en liste over Bears sine fem siste sesonger. For en full liste over sesongresultater se Liste over Chicago Bears-sesonger.

Merk: Kolonnene for Plassering, Seiere, Tap og Uavgjort viser kun resultater for seriespill og inkluderer ikke resultater i sluttspillet.

Super Bowl-mestere (1970–nå) Conference-mestere Divisjonsmestere Wild Card

Per 7. januar 2019

Sesong Lag Liga Conference Divisjon Seriespill Resultat i sluttspillet Priser
Plassering Seiere Tap Uavgjort
2014 2014 NFL NFC North 4. 5 11 0
2015 2015 NFL NFC North 4. 6 10 0
2016 2016 NFL NFC North 4. 3 13 0
2017 2017 NFL NFC North 4. 5 11 0
2018 2018 NFL NFC North 1. 12 4 0 Tapte mot Philadelphia Eagles i NFC Wild Card-kampen.

Rekorder[rediger | rediger kilde]

Ledere for Bears
Leder Spiller Rekord År med Bears
Passing Jay Cutler 23 443 passing yards 2009–2016
Rushing Walter Payton 16 726 rushing yards 1975–1987
Receiving Johnny Morris 5 059 receiving yards 1958–1967
Poeng Robbie Gould 1 142 poeng 2005–2015
Seiere som coach George Halas 318 seiere 1920–1929, 1933–1942
1946–1955, 1958–1967

Merkbare spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Chicago Bears
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister

Treningsstall

Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 12. september 2019
Depth chartOverganger
53 aktive, 2 inaktive, 10 treningsstall

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

Bears er laget med flest medlemmer i Pro Football Hall of Fame med 28, men har også fem andre Hall of Famere som har tilbragt en mindre del av sin karriere med franchisen.[108] Grunnlegger, eier, hovedtrener og spiller George Halas, halfback Bronko Nagurski og Red Grange var med i den originale gruppen inlemmelser i 1963. Franchisen fikk 14 medlemmer innlemmet mellom 1963 og '67. Middle linebacker Brian Urlacher, som tilbragte hele sin karriere med laget, er den siste Hall of Fameren fra CHicago Bears i 2018.[109]

Chicagoland Sports Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Chicagoland Sports Hall of Fame

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Bears har pensjonert 14 uniformnumre, som er mer enn noe annet lag i NFL, og fjerde mest i sport i Nord-Amerika bak basketballaget Boston Celtics (22), baseballaget New York Yankees (21) og ishockeylaget Montreal Canadiens (15). Bears pensjonerte Mike Ditkas #89 9. desember 2013.[110] Det er de siste nummeret Bears skal pensjonere.[111]

Chicago Bears pensjonerte numre
Denne malen: se  diskusjon  rediger
ChicagoBears3.png ChicagoBears5.png ChicagoBears7.png ChicagoBears28.png ChicagoBears34.PNG ChicagoBears40.png ChicagoBears41.png
Bronko Nagurski
FB/LB/T
1930–1937, 1943
Minnesota
George McAfee
RB/DB/PR
1940–1941, 1945-1950
Duke
George Halas
End/HC
Owner/Founder
1920–1983
Illinois
Willie Galimore
RB
1957–1963
Florida A&M
Walter Payton
RB
1975–1987
Jackson State
Gale Sayers
RB/KR
1965–1971
Kansas
Brian Piccolo
RB/FB
1965–1969
Wake Forest
ChicagoBears42.png ChicagoBears51.png ChicagoBears56.png ChicagoBears61.png ChicagoBears66.png ChicagoBears77.png ChicagoBears89.png
Sid Luckman
QB/DB/P
1939–1950
Columbia
Dick Butkus
MLB
1965–1973
Illinois
Bill Hewitt
End
1932–1936
Michigan
Bill George
MG/MLB
1952–1965
Wake Forest
Clyde Turner
C/LB
1940–1952
Hardin-Simmons
Red Grange
RB/DB
1925, 1929–1934
Illinois
Mike Ditka
TE
1961–1966
HC
1982–1992
Pittsburgh


Trenerstall[rediger | rediger kilde]

Chicago Bears personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Front office
Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

References[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Chicago Bears Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 12. april 2019. 
  2. ^ «History of the Bears Uniform» (PDF). 2018 Chicago Bears Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 12. april 2019. «In 1935 the Bears introduced an orange jersey with black arm stripes and black helmet and by 1958 were wearing the familiar navy blue with burnt orange.» 
  3. ^ «Identity Guidelines» (PDF). Chicago Bears Brand Book (engelsk). Chicago Bears Media Relations Department. 31. mars 2011. Besøkt 12. april 2019. 
  4. ^ a b «Highlights from the 1920s». ChicagoBears.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 19. september 2012. Besøkt 12. april 2019. 
  5. ^ «Chicago Bears Franchise Encyclopedia». Pro Football Reference (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 12. april 2019. 
  6. ^ «All-Time Win-Loss Records By Team» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 12. april 2019. 
  7. ^ a b Halas, George; Morgan, Gwen; Veysey, Arthur (1979). Halas By Halas. McGraw Hill. s. 53–54. 
  8. ^ «Chicago Bears Team Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. april 2019. 
  9. ^ «Chicago Bears Training Camp Locations». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  10. ^ «1920 Decatur Staleys». Independentfootball.site90.com (engelsk). Arkivert fra originalen 12. april 2019. 
  11. ^ «The Decatur Staleys». Local Website (engelsk). Arkivert fra originalen 23. februar 2004. Besøkt 12. april 2019. 
  12. ^ «George Halas». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  13. ^ «Highlights from the 1920s». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 16. april 2018. Besøkt 12. april 2019. 
  14. ^ Exoo, Thales (31. januar 2007). «Ask Chicagoist: Why Are They Called the Bears?». Chicagoist. Gothamist. Arkivert fra originalen 10. mai 2017. 
  15. ^ «Chicago Bears Uniform History». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 7. april 2018. Besøkt 12. april 2019. 
  16. ^ «The Chicago Bears Brand» (PDF) (engelsk). Chicago Bears. Besøkt 14. april 2019. 
  17. ^ Peterson, Brian (28. september 2000). «Love-Hate Relationship: Bears-Packers Rivalry Always Bittersweet». Green Bay Packers (engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2010. Besøkt 12. april 2019. 
  18. ^ Schwartz, Larry. «Galloping Ghost scared opponents». ESPN.com (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  19. ^ Whittingham, Richard; Ditka, Mike. The Chicago Bears: From George Halas to Super Bowl XX. ISBN 978-0-671-62885-7. OCLC 13795870. 
  20. ^ «General History — Chronology (1940 to 1959)». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  21. ^ «Sid Luckman». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  22. ^ «Walter Payton's Statistics». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  23. ^ «Remembering Walter Payton». Daily Herald (engelsk). Arkivert fra originalen 13. august 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  24. ^ «Ed McCaskey». Cook County Clerk (engelsk). Arkivert fra originalen 1. september 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  25. ^ «Mike McCaskey». ChicagoBears Official Website (engelsk). Arkivert fra originalen 21. januar 2007. Besøkt 12. april 2019. 
  26. ^ «Chicago's Most Powerful Women». Chicago Sun-Times (engelsk). Arkivert fra originalen 11. mai 2004. Besøkt 12. april 2019. 
  27. ^ «Dave McGinnis». Bears History (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  28. ^ «Ted Phillips». ChicagoBears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 26. juni 2006. Besøkt 12. april 2019. 
  29. ^ «GameCenter: Recap». Superbowl.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. januar 2007. Besøkt 12. april 2019. 
  30. ^ «Bears coach Smith, GM Angelo ink contract extensions». ESPN (engelsk). 1. mars 2007. Besøkt 12. april 2019. 
  31. ^ «Chicago Bears Team Facts». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 12. april 2019. 
  32. ^ Mulligan, Mike (3. april 2009). «Bears get Cutler for two first-round picks, Orton». Chicago Sun-Times (engelsk). Arkivert fra originalen 4. april 2009. Besøkt 13. april 2019. 
  33. ^ «Mike Martz hired as Bears' offensive coordinator». Chicago Breaking Sports (engelsk). 1. februar 2010. Arkivert fra originalen 4. februar 2010. Besøkt 13. april 2019. 
  34. ^ «George McCaskey becomes chairman». Chicagobears.com (engelsk). 5. mai 2011. Arkivert fra originalen 20. august 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  35. ^ «Bears defeat Seahawks to set up NFC Title showdown». chicagobears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 19. januar 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  36. ^ Rosenthal, Gregg (31. desember 2012). «Lovie Smith fired as Chicago Bears coach» (engelsk). National Football League. Besøkt 13. april 2019. 
  37. ^ Biggs, Brad; Pompei, Dan (16. januar 2013). «Marc Trestman chosen to be Bears' new coach». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 16. januar 2013. Besøkt 13. april 2019. 
  38. ^ Isaacson, Melissa (11. januar 2013). «Emery can't wait too long» (engelsk). ESPN. Besøkt 13. april 2019. 
  39. ^ «Cutler, Marshall lead Bears over Bengals 24–21». Sports Illustrated (engelsk). 8. september 2013. Arkivert fra originalen 12. september 2013. Besøkt 13. april 2019. 
  40. ^ Jones, Lindsay H. (29. desember 2013). «Aaron Rodgers leads Packers past Bears, into playoffs». USA Today (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  41. ^ Mayer, Larry (8. januar 2014). «Long named to PFF All-Rookie Team». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 9. januar 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  42. ^ Mayer, Larry (4. januar 2014). «Improving defense a top priority». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 6. januar 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  43. ^ «2014 NFL Standings & Team Stats – Scoring Offense». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  44. ^ Armas, Genaro C. (10. november 2014). «Aaron Rodgers Throws 6 TD Passes In 1st Half As Packers Crush Bears 55-14». The Huffington Post (engelsk). Arkivert fra originalen 12. november 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  45. ^ Breech, Josh (9. november 2014). «Bears line up to punt, Packers kick ball instead». CBSSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. november 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  46. ^ Neveau, James (10. november 2014). «Packers Bludgeon Bears 55-14 in Embarrassing Rout». WMAQ-TV (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  47. ^ Rosenthal, Gregg (29. desember 2014). «Chicago Bears fire Marc Trestman» (engelsk). National Football League. Besøkt 13. april 2019. 
  48. ^ Biggs, Brad; Campbell, Rich; Wiederer, Dan (8. januar 2015). «Bears hire Ryan Pace as general manager». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 9. januar 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  49. ^ Mayer, Larry (16. januar 2015). «Bears hire John Fox as hovedtrener». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 19. januar 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  50. ^ Davis, Nate (8. september 2015). «Who reaches Super Bowl 50? 2015 NFL record projections for all 32 teams». USA Today (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  51. ^ Mayer, Larry (26. november 2015). «Late defensive stand preserves big win». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  52. ^ Eurich, Matt (5. januar 2017). «Bears to look into why team suffered so many injuries in 2016». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  53. ^ Mayer, Larry (20. oktober 2016). «Depleted Bears burned by Rodgers». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2016. Besøkt 13. april 2019. 
  54. ^ Emma, Chris (27. november 2016). «Bears QB Jay Cutler Inactive; Matt Barkley Starts Against The Titans» (engelsk). WBBM-TV. Besøkt 13. april 2019. 
  55. ^ Patra, Kevin (1. januar 2018). «Chicago Bears fire coach John Fox after 5-11 season» (engelsk). National Football League. Besøkt 13. april 2019. 
  56. ^ Biggs, Brad (8. januar 2018). «Bears hire Matt Nagy as franchise's 16th hovedtrener». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 8. januar 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  57. ^ «Jon Gruden sounds off on Oakland Raiders' trade of Khalil Mack to Chicago Bears». USA Today (engelsk). 2. september 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  58. ^ Dickerson, Jeff (16. desember 2018). «Bears stop Packers to clinch first NFC North crown since 2010». ESPN (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  59. ^ Hawley, Larry (30. desember 2018). «Bears beat Vikings 24-10, will host Eagles in wild-card playoff match». WGN (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  60. ^ Neveau, James (6. januar 2019). «Bears Lose to Eagles on Heartbreaking Final Play». NBC Chicago (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  61. ^ Silver, Michael (2. september 2009). «'09 owner rankings, 17–32: Dysfunctional Davis» (engelsk). Yahoo! Sports. Arkivert fra originalen 3. november 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  62. ^ «Bears rated as eighth most valuable NFL franchise». Chicago Tribune (engelsk). 5. september 2012. Arkivert fra originalen 6. september 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  63. ^ Ariens, Chris (4. september 2015). «In 2016 DMA Rankings, D.C. Moves Up One Spot, Tampa Up Two». AdWeek (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  64. ^ «Dr. Pepper Wins Exclusive Sponsorship Rights With Bears». CBS Chicago. WBBM-TV. 17. april 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  65. ^ Smolinski, Julieanne (23. april 2008). «Chicago Bears Feel at Home on WFLD-TV». TVWeek (engelsk). Arkivert fra originalen 28. august 2008. Besøkt 13. april 2019. 
  66. ^ a b Taylor, Roy (2005). «Rocky». Bearshistory.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  67. ^ «Staley's Page». Chicago Bears (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  68. ^ «Staley crashes Bears holiday party». Chicagobears.com (engelsk). 29. desember 2008. Arkivert fra originalen 26. oktober 2009. Besøkt 13. april 2019. 
  69. ^ «Halloween is fun for Bears too». Chicagobears.com (engelsk). 6. november 2009. Arkivert fra originalen 22. mars 2010. Besøkt 13. april 2019. 
  70. ^ «Furballs foiled again». Chicagobears.com (engelsk). 30. desember 2009. Arkivert fra originalen 12. mars 2010. Besøkt 13. april 2019. 
  71. ^ Taylor, Roy (2005). «The Honey Bears and Chicago Bears Mascots». Bearshistory.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  72. ^ «History». ChicagoHoneyBears.net (engelsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  73. ^ a b Mayer, Larry (26. juni 2017). «Bears volunteer at 'A Safe Place' shelter» (engelsk). Arkivert fra originalen 6. juli 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  74. ^ Pro-Football-Reference (engelsk) https://www.pro-football-reference.com/boxscores/game_query.cgi?tm1=gnb&tm2=chi&yr=all. Besøkt 13. april 2019. 
  75. ^ «Bears vs. Packers: Timeline of a Rivalry» (engelsk). The Second City. 29. desember 2013. Besøkt 13. april 2019. 
  76. ^ «All Matchups, Chicago Bears vs. Minnesota Vikings». Pro FOotball Reference (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  77. ^ «All Matchups, Chicago Bears vs. Detroit Lions». Pro Football Reference (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  78. ^ «History: The First Playoff Game». Profootballhof.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  79. ^ a b Taylor, Roy (2003). «Soldier Field History». BearsHistory.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  80. ^ Richard, Dave (28. september 2004). «Flashback: Eagles fly into fog». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. oktober 2004. Besøkt 13. april 2019. 
  81. ^ «Soldier Field History». ChicagoBears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. desember 2005. Besøkt 13. april 2019. 
  82. ^ «Mistake on the Lake». The Times of Northwest Indiana (engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  83. ^ «Weekly List of Actions Taken on Properties, 4/17/06 through 4/21/06». National Register of Historic Places Listings (engelsk). 28. april 2006. Besøkt 13. april 2019. 
  84. ^ a b c Taylor, Roy (2003). «Bears History "Bits"». BearsHistory.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  85. ^ «Brian's Song (1971)». IMDb (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  86. ^ Merron, Jeff. «Reel Life: Brian's Song». ESPN (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  87. ^ «Brian's Song (2001)». IMDb (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  88. ^ «Top 10 Greatest NFL Team's of All-Time». WatchMojo.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. september 2011. Besøkt 13. april 2019. 
  89. ^ Vivinetto, Gina (28. januar 2001). «These records were meant to be broken». Floridan (engelsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2017. Besøkt 13. april 2019. 
  90. ^ «Nielsen's Top 10». Nielsen Ratings. Arkivert fra originalen 14. juni 2006. 
  91. ^ «Bill Swerski's Super Fans». SNL Transcripts (engelsk). 8. oktober 2018. Besøkt 13. april 2019. 
  92. ^ «Chicago Icon Mike Ditka Joins CBS 2 Chicago». WBBM-TV (engelsk). 14. juli 2004. Arkivert fra originalen 14. februar 2007. Besøkt 13. april 2019. 
  93. ^ «Kicking and Screaming (2005)». IMDb (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  94. ^ «Urlacher's not going anywhere». USA Today (engelsk). 4. juni 2003. Besøkt 13. april 2019. 
  95. ^ Elliott, Stuart (24. februar 2004). «A Different Campaign for Nike». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 19. april 2005. Besøkt 13. april 2019. 
  96. ^ «It's Punky Brewster». IMDB (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  97. ^ «National Lampoon's Vacation (1983) – Trivia». IMDb.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  98. ^ Taylor, Roy. «1985 Chicago Bears». Bearshistory.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  99. ^ a b c d e «Chicago Bears Team Records». Chicago Bears (engelsk). Arkivert fra originalen 13. august 2006. Besøkt 13. april 2019. 
  100. ^ Wagner-McGough, Sean (11. oktober 2015). «Kicker Robbie Gould now holds Bears franchise record for points scored». CBSSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 19. november 2015. Besøkt 13. april 2019. 
  101. ^ «Devin Hester's NFL Career». ChicagoBears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2009. Besøkt 13. april 2019. 
  102. ^ «Hester is Chicago's not-so-secret weapon». SuperBowl.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. april 2007. Besøkt 13. april 2019. 
  103. ^ «Hester's record return pushes Bears past sleeping Giants». ESPN.com (engelsk). 13. november 2006. Besøkt 13. april 2019. 
  104. ^ Bayless, Skip. «The Damn! Moment of Week 10». ESPN.com (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  105. ^ «Indianapolis 29, Chicago 17». Yahoo! Sports (engelsk). 5. februar 2007. Arkivert fra originalen 4. januar 2014. Besøkt 13. april 2019. 
  106. ^ Sessler, Marc (4. november 2012). «Chicago Bears win big, gain steam in NFC playoff race». National Football League (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  107. ^ Jensen, Sean (8. oktober 2012). «Charles Tillman and Lance Briggs enter NFL history books together». Chicago Sun-Times (engelsk). Arkivert fra originalen 15. oktober 2012. Besøkt 13. april 2019. 
  108. ^ «Hall of Famers by Franchise». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  109. ^ Finley, Patrick (3. februar 2018). «Former Bears LB great Brian Urlacher headed to Pro Football Hall of Fame». Chicago Sun-Times (engelsk). Besøkt 14. april 2019. 
  110. ^ Mayer, Larry (24. mai 2013). «Bears to retire Mike Ditka's number». ChicagoBears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 7. juni 2013. Besøkt 14. april 2019. 
  111. ^ Biggs, Brad (24. mai 2013). «Ditka's 89 final number Bears will retire». Chicago Tribune. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]