Minnesota Vikings

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Minnesota Vikings
Amerikansk fotball Minnesota Vikings i NFL-sesongen 2019
Minnesota Vikings
Drakter
Vikings16 three.png
Maskot Viktor the Viking
Lagfarger Lilla, gull, hvit[1][2]
              
Laginformasjon
Stiftet 28. februar 1960; 59 år siden (1960-02-28)[3]
By USAMinneapolis

MinnesotaMinnesota

Kallenavn • The Vikes

• The Purple People Eaters
• The Purple and Gold

Conference National Football Conference
Division NFC North
Ledelse
Eier Zygi Wilf
General manager Rick Spielman
Hovedtrener Mike Zimmer
Laghistorie
Meritter
  • Ligamesterskap: (0)
NFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (1)
1969
  • Conference-titler: (4)
NFL Western: 1969
  • Divisjonstitler: (20)
NFL Central: 1968, 1969
NFC Central: 1970, 1971, 1973, 1974, 1975, 1976, 1977, 1978, 1980, 1989, 1992, 1994, 1998, 2000
NFC North: 2008, 2009, 2015, 2017
  • Playoff-kamper: (29)
NFL: 1968, 1969, 1970, 1971, 1973, 1974, 1975, 1976, 1977, 1978, 1980, 1982, 1987, 1988, 1989, 1992, 1993, 1994, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2004, 2008, 2009, 2012, 2015, 2017
Hjemmebane
US Bank Stadium - West Facade.jpg
Minnesota Vikings' hjemmebane
Stadionnavn U.S. Bank Stadium
Bygget 2016
Kapasitet 73 000


Minnesota Vikings er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Minneapolis, Minnesota. Vikings ble med i National Football League (NFL) som et expansion-lag i 1960, og spilte sin første sesong i 1961.[4] Laget konkurrerer i National Football Conference (NFC) i NFC North-divisjonen.[5]

På 60-tallet var Vikings sine resultater typiske for et expansion-lag, men de forbedret seg gjennom tiåret og vant Central Division i 1968. I 1969 sikret Vikings den siste ligatittelen før sammenslåingen av AFL og NFL takket være sitt dominerende forsvar.

Laget spiller hjemmekamper i U.S. Bank Stadium i Downtown East i Minneapolis.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Minnesota Vikings historie

Profesjonell fotball i Minneapolis-Saint Paul-området ("Twin Cities") begynte med Minneapolis Marines/Red Jackets, et NFL-lag som spilte på 1920- og 30-tallet.[6] Et nytt profesjonelt lag dukket ikke opp i området før i august 1959, da forretningsmennene Bill Boyer, H.P. Skoglund og Max Winter ble tildelt en franchise i den nye American Football League (AFL). Fem måneder senere, i januar 1960, etter press fra NFL, gikk eiergruppen sammen med Bernard H. Ridder Jr. tilbake på avtalen med AFL og ble tildelt NFLs 14 franchise, som begynte å spille i 1961.[7] Ole Haugsrud ble lagt til i eiergruppen fordi han på 20-tallet hadde solgt Duluth Eskimos tilbake til ligaen mot 10% i et fremtidig lag i Minnesota.[8] Laget fra Haugsruds tidligere high school, Central High School i Superior, Wisconsin, ble også kalt Vikings og hadde et lignende uniformdesign og lagfarger.[9]

Mellom lagets første sesong i 1961 og 1981 spilte laget hjemmekamper i Metropolitan Stadium i Bloomington. Vikings holdt treningsleir om sommeren ved Bemidji State University fra 1961 til 1965. I 1996 ble treningsleiren flyttet til Minnesota State University i Mankato.[10] Treningsleiren ved Minnesota State var en av de lengstvarende treningsleirene i NFL og huskes som en del av lagets storhetstid. Vikings spilte hjemmekamper i Hubert H. Humphrey Metrodome i Minneapolis fra 1982 til 2013. Vikings spilte sin siste hjemmekamp i Metrodome den 29. desember 2013, da de slo Detroit Lions 14-13 i sesongavslutningen.

Siden lagets første sesong i 1961 har Vikings hatt en av de høyeste seierprosentene i NFL.[11] Per 2018 har laget vunnet minst tre kamper i hver sesong, med unntak av 1962, og er ett av bare seks lag i NFL med minst 15 seiere i et seriespill. Vikings har vunnet en NFL Championship, i 1969, før ligaen slo seg sammen med American Football League (AFL). Siden sammenslåingen i 1970 har laget kvalifisert seg til sluttspillet 27 ganger, tredje mest i ligaen. Laget har spilt i Super Bowl IV, VIII, IX, og XI, men har ikke vunnet noen av dem. De har også tapt de siste seks NFC Championship-kampene siden 1978. Laget har 14 medlemmer i Pro Football Hall of Fame.[12][13]

1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Laget fikk navnet Minnesota Vikings den 27. september 1960; navnet skulle reflektere Minnesotas posisjon som et senter for skandinavisk-amerikansk kultur.[14] Vikings startet en energisk markedsføringskampanje fra begynnelsen av som førte til nesten 26 000 solgte sesongkort og et gjennomsnittlig tilskertall på 34 586, 85% av Metropolitan Stadiums kapasitet på 40 800, den første sesongen. Met Stadim ble eventuelt utvidet til 47 900. Bert Rose, tidligere Public Relations Director for Los Angeles Rams, ble valgt som lagets første General Manager. Jakten på en hovedtrener gikk gjennom flere kandidater, som Ara Parseghian, hovedtrener ved Northwestern Wildcats, assistent ved philadelphia Eagles Nick Skoric og Bud Grant, som da holdt til i CFL, men det var Eagles quarterback Norm Van Brocklin som fikk jobben 18. januar 1961. Van Brocklin hadde nettopp avsluttet spillerkarrieren sin med en seier mot Green Bay Packers i NFL Championship Game 1960.[14]

Head Coach Bud Grant (1967–1983 og 1985)
Vikings tapte 23-7 mot Chiefs i Super Bowl IV.

Som en ny franchise fikk Vikings første pick totalt i NFL Draft i 1961, hvor de plukket opp running back Tommy Mason fra Tulane. I sin første seriespillkamp slo Vikings Chicago Bears 37-13 i sesongåpningen i 1961. Laget tapte sine neste syv kamper og avsluttet sesongen 3-11.[14] Vikings fortsatte 60-tallet med flere dårlige sesonger, og hadde et sammenlagtresultat for tiåret på 32-59-7, med kun én positiv sesong (8-5-1 i 1964).[15][16]

7. mars 1967 byttet Vikings quarterback Fran Tarkenton til New York Giants mot et draft pick i første og andre runde i 1967, et i første runde i 1968 og et i andre runde i 1969. Med disse plukket Minnesota opp Clinton Jones og Bob Grim i 1967, Ron Yary i 1968 og Ed White i 1969.[3] 10. mars 1067 ble Bud Grant ansatt som erstatning for Van Brocklin, som hadde sagt opp 11. februar 1967. Grant hadde tidligere ledet Winnipeg Blue Bombers til fire Grey Cup Championships på ti år i Canadian Football League.[3][14] På slutten av 60-tallet hadde Vikings bygget opp et sterkt forsvar som ble kjent som Purple People Eaters, ledet av Alan Page, Carl Eller, Gary Larsen og Jim Marshall.[17] Forsvaret sikret Vikings sin første Central Division-tittel i 1968, og sin første tur til sluttspillet.[14]

I 1969 avsluttet Vikings sesongen 12-2.[3] Laget vant 12 kamper på rad etter å ha tapt i sesongåpningen mot New York Giants, som var den lengste seierrekken i én sesong på 35 år.[18] Vikings slo Cleveland Browns 27-7 i det siste NFL Championship før sammenslåingen den 4. januar 1970 i Metropolitan Stadium. Vikings ble det første expansion-laget i moderne NFL som vant et NFL Championship Game,[3] og tjente med det en plass i Super Bowl IV; Vikings tapte derimot 23-7 mot Kansas City Chiefs. Sesongens MVP ble Joe Kapp, som kastet syv touchdowns mot Baltimore Colts - som fremdeles er en NFL-rekord; Kapp nektet derimot å ta imot prisen med begrunnelsen "There is not one most valuable Viking... there are 40 most valuable Vikings!"[19]

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Laget fortsatte å dominere i 1970 (da i den nye NFC Central-divisjonen) og 1971, og nådde sluttspillet begge årene. I 1971 vant Alan page NFL Most Valuable Player Award, utdelt av Associated Press.[20] Han var den første forsvarsspilleren som fikk prisen.[21]

Vikings sin kjente Purple People Eaters defensive line stopper Rams i divisjonsrunden i 1977.

27. januar 1972 byttet Vikings Norm Snead, Bob Grim, Vince Clements samt et pick i første runde i 1972 og 1973 til New York Giants for å få tilbake Fran Tarkenton.[3] Til tross for at Tarkenton og WR John Gilliam forbedret lagets pasningsspill avsluttet Vikings sesongen 7-7. 19. februar 1973 døde medeieren Bill Boyer, og ble erstattet i lagets styre med svigersønnen Jack Steele.[3]

Vikings vant de første ni kampene sine i 1973 og avsluttet sesongen 12-2.[14] Ved slutten av sesongen nådde de franchisens andre Super Bowl, Super Bowl VIII, hvor de tapte mot Miami Dolphins 24-7 i Rice Stadium i Houston, Texas.[3]

Vikings vant igjen divisjonstittelen i 1974 med et sesongresultat på 10-4.[3] I sluttspillet kom Vikings ut på toppen mot St. Louis Cardinals 30–14 og Los Angeles Rams 14–10 i et kjølig Metropolitan Stadium. Vikings spilte i sitt andre Super Bowl på rad, Super Bowl IX (tredje totalt), hvor de igjen tapte, denne gangen mot Pittsburgh Steelers 16-6 i Tulane Stadium i New Orleans den 12. januar 1975.[3][14]

Bak Tarkenton og running back Chuck Foreman startet Vikings 1975-sesongen med to seiere på rad, og sikret enda en divisjonstittel.[3][14] Vikings nådde sluttspillet, men tapte mot Dallas Cowboys 17-14 etter en kontroversiell touchdownpasning fra Cowboys sin quarterback Roger Staubach til wide receiver Drew Pearson som senere ble kjent som en Hail Mary.[22] Scoringen ble kontroversiell fordi mange mente at Pearson dyttet bort Vikings sin defensive back Nate Wright, som ville vært en pass interference. Etter at det ble klart at der ikke ble dømt en penalty kastet tilskuerne søppel på banen i flere minutter. En whiskeyflaske traff dommeren Armen Terzian som ble slått i svime.[23]

Vikings nådde Super Bowl XI, lagets tredje Super Bowl (fjerde totalt) på fire år, hvor de møtte Oakland Raiders i Rose Bowl i Pasadena, California den 9. januar 1977. Vikings tapte nok en gang, 32-14.[3]

I 1977 vant Vikings divisjonstittelen i Central Division med et sammenlagtresultat på 9-5 og gikk videre til sitt fjerde NFC Championship på fem år,[3] men tapte mot Dallas Cowboys, som gikk videre til å vinne Super Bowl, 23-6 i Texas Stadium.[14]

Vikings nådde knapt sluttspillet i 1978 med et sesongresultat på 8-7-1, men ble slått ut tidlig av Rams 34-10 i Los Angeles,[14] som tidligere hadde tapt mot Vikings i lagenes fire siste møter i sluttspillet (i 1969, '74, '76 og '77). Quarterback Fran Tarkenton pensjonerte seg etter sesongen, og holdt da ligarekorder for pasningsforsøk (6 467), completions (3 686), yards (47 003) og touchdowns (342).[24]

I desember 1979 ble byggingen av Hubert H. Humphrey Metrodome begynt i Minneapolis.[3]

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

15. mai 1981 flyttet Vikings inn i et nytt bygg i Eden Prairie, med lagets kontorer, garderober og treningsområde. Komplekset fikk navnet "Winter Park", etter Max Winter, en av grunnleggerne av Vikings som var lagets president fra 1965 til 1987.[3] Vikings spilte sin siste kamp i Metropolitan Stadium den 20. desember, 1981-sesongens siste kamp, hvor de tapte 10-6 mot Kansas City Chiefs.[3][14]

Vikings spilte sin første kamp i det nye stadionet i en sesongoppkjøringskamp i 1982 mot Seattle Seahawks den 21. august 1982, hvor Minnesota vant 7-3.[3] Joe Senser scoret den første touchdownen i Metrodome etter en 11 yard-pasning fra Tommy Kramer.[3] Den første seriespillkampen i Metrodome var åpningskampen i 1982 den 12. september, hvor Vikings slo Tampa Bay 17-10.[3] Året markerte begynnelsen på Joey Browners tiårige periode som en dominerende defensive back i NFL. Vikings slo St. Louis Cardinals 28-10 den 6. august 1983 i Wembley Stadium i London i den første internasjonale kampen i NFL.

Bud Grant pensjonerte seg 27. januar 1984, med et sammenlagtresultat på 151-87-5 (.632) i 17 sesonger med laget, som han ledet til 12 sluttspill, 11 divisjonstitler, og fire Super Bowls.[3] Les Steckel, som var offensive assistant med Vikings i fem sesonger, ble franchisens tredje hovedtrener. Steckel, som kom til Vikings i 1979 etter å ha vært en assistent med 49ers, var den yngste hovedtreneren i NFL i 1984, 38 år gammel.[3] Vikings tapte 13 kamper i Steckels første sesong, franchisens dårligste resultat noensinne,[14] og etter at han fikk sparken etter sesongen kom Bud Grant tilbake den 18. desember 1984 for å bli Vikings sin hovedtrener igjen.[3]

6. januar 1986, etter 1985-sesongen, pensjonerte Bud Grant seg igjen, denne gangen permanent. Da han pensjonerte seg var han den 6. mest vellykkede hovedtreneren i NFLs historie med 168 seiere, inkludert kamper i sluttspillet. I 18 sesonger ledet han Vikings til et sammenlagtresultat på 158-96-5 i seriespill.[25] Assistant Coach for Vikings Jerry Burns ble utpekt til franchisens fjerde hovedtrener 7. januar 1986.[3] Han hadde vært vikings sin offensive coordinator fra 1968 til 1985, en periode hvor laget vant 11 divisjonstitler og nådde fire Super Bowls. I sin første sesong, bak NFL Comeback Player of the Year Tommy Kramer, gikk Vikings 9-7,[14] deres første positive sesong på fire år. 2. august 1986 ble Fran Tarkenton den første spilleren som hadde tilbragt mesteparten av sin karriere med Vikings som fikk en plass i Pro Football Hall of Fame.[3][24]

Etter 1987-sesongen, som var forkortet av en streik, nådde Vikings sluttspillet med et sesongresltat på 8-7, etter tre tap med reservespillere.[26]. I Wild Card-runden slo de New Orleans Saints, som hadde gått 12-3, 44-10.[27] Uken etter, i divisjonsrunden, møtte de San Francisco 49ers, som hadde gått 13-2 i seriespillet, 36-24 i Candlestick Park.[28] I kampen mot 49ers satte Anthony Carter en NFL-rekord for mest receiving yards i en sluttspillkamp, med 227 yards.[29] Vikings ble slått ut av sluttspillet i NFC Championships den 17. januar 1988 mot Washington Redskins i RFK Stadium.[30]

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Cris Carters Hall of Fame display. Carter var med Vikings fra 1990 til 2001.

3. desember 1991 annonserte jerry burns at han skulle pensjonere seg ved slutten av sesongen. I sine seks sesonger som lagets hovedtrener hadde Burns et sammenlagtresultat på 52-43 (.547).[31] Dennis Green ble utpekt til franchisens femte hovedtrener, etter å ha vært hovedtrener ved Stanford University fra 1989 til 1991.[32] Green vant 10 divisjonstitler, nådde sluttspillet åtte ganger og NFC Championships to ganger, med et sammenlagtresultat på 97-62, i sine ti sesonger med Vikings.[33] Vikings hadde dermed den femte høyeste seierprosenten ut av alle lagene i NFL i seriespill på 90-tallet.[34]

1998[rediger | rediger kilde]

1998 var et minneverdig år for franchisen. Med et spektakulært angrep ledet av quarterback Randall Cunningham (som erstattet en skadet Brad Johnson), running back Robert Smith, wide receiver Cris Carter, og rookie Randy Moss, satte Vikings en NFL-rekord med 556 poeng, i en sesong hvor de fikk minst 24 poeng i hver eneste kamp. Vikings avsluttet sesongen 15-1, med det eneste nederlaget mot Tampa Bay Buccaneers (27-24) i uke 9.[35] I sluttspillet vant Vikings 41-21 mot Arizona Cardinals,[36] og var favoritter i NFC Championships mot Atlanta Falcons, som hadde gått 14-2 i seriespillet. Ved slutten av fjerde kvarter lå det uavgjort mellom de to lagene, og til tross for at Vikings vant myntkastet før ekstraomganger vant Atlanta med et 38 yard field goal fra Morten Andersen.[37] Vikings ble det første laget i NFLs historie til å gå 15-1 i seriespillet og ikke nå Super Bowl. Falcons tapte i Super Bowl XXXIII mot John Elway og Denver Broncos.[38]

1999[rediger | rediger kilde]

Randy Moss (1998–2004 og 2010)

Cunningham kom tilbake i 1999, men ble erstattet av Jeff George etter at Vikings startet sesongen 2-4. George avsluttet sesongen 8-2, og ledet Vikings til sluttspillet igjen, med et sesongresultat på 10-6.[39] Minnesota slo Dallas i Wild Card-kampen 27–10,[40] og møtte St. Louis Rams i divisjonsrunden. Minnesota ledet 17-14 ved halftime, men rams endte opp med seieren 49-37.[41] St. Louis gikk videre til å vinne Super Bowl XXXIV.[42]

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Vikings startet tiåret med en divisjonstittel og nådde NFC Championship, hvor de tapte 41-0 mot New York Giants. Sesongen etter slet de og avsluttet sesongen 5-11.[43] Laget nådde sluttspillet igjen i 2004,[43] men vant ikke en divisjonstittel igjen før i 2008. Siden sammenslåingen har 2000-tallet vært det dårligste tiåret i franchisens historie.[34]

2000[rediger | rediger kilde]

I 2000 gikk Vikings 11-5, med tap mot sine tre siste motstandere i sesongen, St. Louis Rams, Green Bay Packers og Indianapolis Colts, mens quarterback Daunte Culpepper var ute med en skade. Vikings nådde allikevel sluttspillet for femte år på rad. Etter en enkel seier mot Saints i divisjonsrunden (34-16) møtte Vikings New York Giants i NFC Championships. Vikings var favorittene til å vinne til tross for at de spilte på bortebane, men tapte 41-0, lagets verste nederlag i sluttspillet noensinne.[44]

2001–2005[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avsluttet 2001-sesongen 5-11 ble hovedtrener Dennis Green kjøpt ut til tross for flere suksesser med laget. Mike Tice var hovedtrener i sesongens siste kamp, hvor Vikings tapte 19-3 mot Baltimore Ravens.[45] Tice fikk beholde stillingen etter sesongen, men klarte ikke å lede Vikings til et sluttspill før i 2004. I 2002, som et resultat av ligaens omorganisering da Houston Texans ble lagt til i ligaen, endret divisjonen navn til NFC North.

I 2003-sesongen nådde Vikings nesten sluttspillet, men sjansene ble knust med et tap mot Arizona Cardinals, som også markerte den første gangen i sesongen at laget ikke ledet divisjonen. Vikings ble det andre laget i NFLs historie til å ikke nå sluttspillet etter å ha vunnet de første seks kampene i sesongen, etter Washington Redskins i 1978.

I 2004 nådde Vikings sluttspillet, hvor de slo rivalene Green Bay Packers i Wild Card-runden 31-17 i de to lagenes første møte i sluttspillet.[46] Vikings ble med seieren det andre laget i NFLs historie til å vinne en kamp i sluttspillet etter å ha en seierprosent på .500 i seriespill (St. Louis Rams gjorde det samme dagen før). I divisjonsrunden ble Vikings slått av Philadelphia Eagles.[47]

Etter 2 seiere i sesongens første syv kamper i 2005 mistet Vikings quarterback Daunte Culpepper til en kneskade som holdt ham på benken ut sesongen. Vikings avsluttet sesongen 9-7, men året huskes best for hendelser relatert til laget som skjedde av banen. I oktober var 17 av lagets medlemmer med på et festcruise på Lake Minnetonka. Festen skapte en skandale da medier rapporterte at flere av spillerne hadde vært involvert i seksuelle aktiviteter med prostituerte som hadde blitt flydd inn for anledningen. Fire spillere ble siktet i forbindelse med festen.[48]

Mike Tice ble etter 2005-sesongen erstattet med Brad Childress, en av flere store personalendringer utført av den nye eierskapsgruppen, ledet av Zygi Wilf.[49]

2006–2008[rediger | rediger kilde]

All-Pro running back Adrian Peterson var syvende pick totalt i 2007 og spilte for Vikings fra 2007 til 2016.

Minnesota begynte 2006-sesongen 4-2, men ved sesongslutt hadde de stillingen 6-10,[50] og fikk syvende pick i NFL Draft i 2007; med det plukket de opp Adrian Peterson fra University of Oklahoma.[51]

Petersons første touchdown kom etter en 60-yard pasning mot Atlanta Falcons i den første kampen i hans karriere. Mot Chicago Bears i uke 6 satte Peterson rekorden for All-Purpose yards (rushing, receiving og kick returning) i én kamp (361 totalt, 224 rushing). I uke 9 satte Peterson NFL-rekorden for rushing yards i én kamp satt at Jamal Lewis i 2003 med 296 yards mot San Diego Chargers.[52] Til tross for at Viking vant fem kamper på rad midt i sesongen, avsluttet de med to nederlag og hadde et sammenlagtresultat på 8-8, som ikke var nok til å nå sluttspillet.[53]

I uke 13 i 2008 mot Bears satte Gus Frerotte og Bernard Berrian for en franchiserekord med en 99-yard touchdown pasning.[54] Vikings sikret divisjonstittelen i NFC North da de slo New York Giants 20-19 i uke 17 i 2008.[55] 4. januar 2009 tok Vikings imot Philadelphia Eagles i Wild Card-runden, lagets første hjemmekamp i sluttspillet på åtte år. Eagles holdt ledelsen fra halftime til kampen var over, og slo Vikings 26-14.[56]

2009–2010[rediger | rediger kilde]

Brett Favre spilte for Vikings i 2009 og 2010.

18. august 2009 annonserte Vikings at quarterback Brett Favre, som frem til 2007 hadde spilt for divisjonsrivalene Green Bay Packers i 16 år, hadde skrevet en toårig kontrakt verdt $25 millioner med laget.

5. oktober 2009 spilte Vikings hjemme mot Packers i Favre sin første kamp mot sitt forrige lag. Vikings vant 30-23 under en Monday Night Football-kamp, og stod 4-0 i sesongen.[57] Favre ble den første quarterbacken i NFLs historie til å slå alle 32 lagene i NFL som startende quarterback. Kampen hadde over 21,8 millioner seere på TV, som slo en tidligere rekord på kabel-TV fra en kamp mellom Eagles og Dallas Cowboys i 2008 (18,6 millioner).[58]

Vikings sikret andre seed i sluttspillet med en seier mot New York Giants i uke 17, med et sammenlagtresultat på 12-4, lagets beste siden 2000 og deres første sesonge med 11 seiere eller mer siden 1998.[57] I divisjonsrunden slo Minnsota Dallas 34-3, og gikk videre til franchisens niende NFC Championships, og lagets første siden 2000. Vikings spilte borte mot Saints i Louisiana Superdome, hvor de tapte 31-28 etter ekstraomgenger, hvor Saints vant myntkastet og sikret seieren med et 40-yard field goal med sin første possession.[note 1]

I den første uken av 2010-sesongen møtte Vikings de regjerende mestrene, New Orleans Saints. Vikings tapte kampen 14-9.[59] Etter to tap på rad mot Chicago Bears og Green Bay Packers (31-3), fikk hovedtrener Brad Childress sparken.[60] Med Leslie Frazier som midlertidig hovedtrener vant Vikings to kamper på rad, borte mot Washington Redskins og hjemme mot Buffalo Bills.[61]

Jared Allen spilte for Vikings fra 2008 til 2013.

En vinterstorm i desember samme år tvingte NFL til å flytte kampen den 12. desember mot New York Giants til mandag i Ford Field.[62] På grunn av reparasjoner på taket av metrodome spilte Vikings i TCF Bank Stadium mot Chicago Bears den 20. desember.[63] Den 26. desember annonserte NFL at kampen mot Philadelphia Eagles ble utsatt til tirsdag 28. desember pågrunn av den pågående snøstormen,[64] den tredje kampen på rad som ble utsatt eller flyttet, og den første gangen en NFL-kamp ble holdt på en tirsdag siden 1964.[65] Vikings avsluttet sesongen 6-10.[59]

2011–2013[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vært midlertidig hovedtrener i forrige sesongs seks siste kamper (med et resultat på 3-3) ble defensive coordinator Leslie Frazier offisielt utpekt til hovedtrener 3. januar 2011, med en treårig kontrakt. 17. januar pensjonerte Bregg Favre seg for tredje gang. Frazier gjorde store endringer i trenerstallen, han sparket offensive coordinator Darrell Bevell og ansatte Mike Singletary som linebackers coach og Bill Musgrave som ny offensive coordinator. Laget avsluttet 2011-sesongen 3-13, franchisens dårligste resultat sammen med 1984-sesongen.

I 2012 hadde Adrian Peterson 2 097 rushing yards – 8 under Eric Dickersons sesongrekord.

Etter en seier mot Packers i sesongavslutningen i 2012 gikk Vikings til sluttspillet som sjette seed i NFC, men tapte i Wild Card-runden i en omkamp mot Packers, 24-10, i Lambeau Field.[66] Vikings måtte bruke reserven Joe Webb kampen etter at Ponder skadet armen sin i kampen uken før.[67] Peterson ble senere utpekt til MVP etter 2 097 rushing yards,[68] nest mest i én sesong i NFLs historie.[69]

I 2013-sesongen avsluttet Vikings 5-10-1, uten en eneste seier på bortebane. Dette var lagets siste sesong i Metrodome, og Frazier fikk sparken etter seriespillet var over.

2014–nå[rediger | rediger kilde]

Vikings flyttet til U.S. Bank Stadium i 2016

Laget ansatte tidligere defensive coordinator for Cincinnati Bengals Mike Zimmer som Fraziers erstatning som hovedtrener den 16. januar 2014.[70] Norv Turner, tidligere offensive coordinator for Cleveland Browns, erstattet Bill Musgrave,[71] og George Edwards erstattet Alan Williams som defensive coordinator. Running back Adrian Peterson fikk bare spilt én kamp i seriespillet før NFLs kommisjonær Roger Goodell satte han på kommisjonærens unntaksliste på grunn av hans pågående rettssak om barnemishandling. 16. april 2015 annonserte ligaen at Peterson skulle få spille igjen fra 17. april 2015.[72] Vikings avsluttet sesongen 7-9, med bare én seier mot andre lag i divisjonen, men quarterback Teddy Bridgewater satte en franchiserekord for seiere for en rookie startende quarterback. 3. januar 2016 slo Vikings divisjonsrivalene Green bay Packers 20-13, og sikret med det sin første divisjonstittel siden 2009. Vikings avsluttet 2015-sesongen 11-5, og med tredje seed i sluttspillet møtte de Seattle Seahawks, hvor de tapte 10-9 etter at Blair Walsh bommet på et 27-yard field goal i den tredje kaldeste kampen i NFLs historie.

I NFL Draft i 2016 plukket Vikings opp den tyske wide receiveren Moritz Böhringer i sjette runde, den første gangen en europeisk spiller hadde blitt draftet av et lag i NFL uten å ha spilt amerikansk fotball på noe annet nivå i Nord-Amerika.[73] Etter at Teddy Bridgewater pådro seg en kneskade under sesongoppkjøringen i 2016 byttet Vikings til seg quarterback Sam Bradford fra Philadelphia Eagles for et pick i første runde og et betinget pick i fjerde runde i 2017, som kastet 20 touchdowns, 5 interceptions, 3 877 yards og ledet Vikings til et sesongresultat på 8-8.[74]

Om sommeren 2017 annonserte eierne av Vikings at de skulle avslutte den 52 år gamle tradisjonen med å holde sommerens treningsleir i Mankato, Minnesota i Minnesota State University, da de bygde nye hovedkvarterer og treningsfasiliteter i Eagan, Minnesota, hvor Northwest Airlines tidligere hadde kontorer. Konstruksjonen skulle være ferdig innen våren 2018.[75][76]

Vikings vant divisjonstittelen for andre gang på tre år i 2017, med et sesongresultat på 13-3 som sikret andre seed for NFC i sluttspillet. I divisjonsrunden møtte de New Orleans Saints, i en kamp som radioverten Paul Allen for KFAN 100,3 senere kalte for 'Minneapolis Miracle'.[77][78] Vikings nådde NFC Championship, hvor de tapte 38-7 mot Philadelphia Eagles, som gikk videre til å vinne Super Bowl LII.

Logo og uniformer[rediger | rediger kilde]

Vikings' hjelm med horn og gull og lilla unifromer ble designet av tegneserieskaper for Los Angeles Examiner Kal Hubenthal. Bert Rose og Norm Van Brocklin kjente Hubenthal fra sin tid med Los Angeles Rams. Hubenthal designet også logoen.[79]

Fra lagets debut i 1961 til 1995 forble Vikings' logo og uniformer omtrent uendret. Laget har to primærlogoer som reflekterer Minnesotas skandinaviske kulturarv, hvor den ene består av profilen til en blond nordboer, mens den andre består av en hvit hornhjelm.[80]

Minnesota Vikings tekstlogo (1982–2003)

Lagets hjelm er lilla med et vikinghorn på hver side.[80] Hvert horn har en ytterlinje i gull. Hornlogoen gjennomgikk mindre endringer i 2006. Det originale uniformdesignet bestod av hvite bukser, gullfarget trim og lilla eller hvite skjorter. Fra 1962 til 1964 brukte Vikings lilla bukser med de hvite trøyene (Vikings i sin nye uniform bruker fremdeles den samme kombinasjonen av og til). Med et designvalg som var unikt blant amerikansk fotballag, hadde de hvite trøyene et helt annerledes stripemønster, som gikk over skuldrene, i forhold til de lilla som hadde stripemønsteret rundt ermene. Stripene på de hvite trøyene dukket først opp i 1969, året laget nådde sitt første Super Bowl. Nordboerlogoen ble lagt til på ermet i 1996, og stripene på de lilla trøyene ble litt mindre markante; TV-numrene, som tidligere var på ermene, ble flyttet opp til skuldrene samme år. Vikings brukte sorte sko frem til Les Steckel ble hovedtrener i 1984; de var det siste laget i NFL som gikk fra sorte til hvite sko. I 2006 brukte laget sorte sko igjen for første gang siden 1983.[81][82]

Vikings oppdaterte nordboerlogoen, med endringer til skyggeleggingen, formen og basen for hornene, en tykkere bart og ansikt, lysere gullfarger og kortere hår. Den nye logoen ble avduket 14. debruar 2013.[83][84]

25. april 2013 avduket Minnesota VIkings lagets nye uniformer under sitt årlige NFL Draftparty.[85]

Mellom 1969 og 1973 hadde Vikings en alternativ lilla trøye uten striper som ble brukt på varme dager.[81][82]

Laget fikk et nytt uniformdesign i 2006, den første store endringen i franchisens 46-årige historie. Lagfargene forble like, men det ble lagt til trimlinjer på utsiden av skuldrene og ermene, samt sidene av trøyene og buksene. I tillegg ble hornene på hjelmene mer markante. Både hvite og lilla bukser var inkludert i det nye uniformdesignet; de lilla buksene har ikke blitt brukt ofte siden 2007, men ble brukt to ganger i 2010.[81]

Laget brukte sorte armbånd i de siste fire kampene i 1978 til ære for Jack Nelson, en assistenttrener som døde i løpet av sesongen. I 1985 brukte laget et 25-års emblem på trøyene. I 1989 brukte de et "40 for 60"-emblem til ære for laget som vant NFL Championships i 1969. De brukte et 35-års emblem i 1995, og like emblemer for 40-årsjubileumet i 2000 og 45-årsjubileumet i 2005. I 1999 brukte de et emblem til ære for assistenttrener Chip Myers som døde i offseason, og i 2001 for Korey Stringer. VIkings, i likhet med andre lag, brukte spesielle emblemer for NFLs 50- og 75-årsjubileumer i 1969 og 1994.[86]

Helt lilla uniformer[rediger | rediger kilde]

På 60-tallet brukte Vikings lilla bukser med de hvite bortetrøyene. 11. oktober 1964 spilte Vikings mot Detroit Lions i Metropolitan Stadium, og Lions hadde ved en feiltakelse kun tatt med seg sine hvite trøyer til Minnesota. Begge lagene begynte kampen i hvitt, men innen andre kvarter fikk Vikings tak i sine lilla skjorter. Vikings byttet uniform i løpet av det andre kvarteret, og spilte ut kampen i lilla trøyer og bukser.[87] Det var ikke før 43 år senere, den 17. desember 2007 (en Monday Night Football-kamp mot Chicago Bears) at Vikings igjen brukte den samme kombinasjonen, den første gangen Vikings gjorde det med vilje. Tre år senere, den 7. november 2010, spilte Vikings mot Arizona Cardinals på hjemmebane og brukte en helt lilla uniform.[88]

NFL introduserte "Color Rush"-uniformer for alle de 32 lagene i 2016-sesongen, i hovedsak for bruk under Thursday Night Football-kamper. Vikings' uniform var helt lilla med gullfargede nummer og striper på buksene, som ble brukt i uke 13 på hjemmebane mot Dallas Cowboys.[89]

Maskoter[rediger | rediger kilde]

Nåværende maskot[rediger | rediger kilde]

Etter flere mislykkede forsøk på å utvikle en offisiell maskot introduserte Vikings endelig Viktor the Viking under 2007-sesongen.[90] Laget hadde lenge uttrykt et ønske om en maskot som i hovedsak ville appellere til lagets yngre tilhengere.[91] Viktor the Viking, en muskulær, blond mann med bart, brukte en Vikings-trøye med #1 og en stor Vikings-hjelm med horn og en liten gul nesebeskytter.

Historiske maskoter[rediger | rediger kilde]

Fra 1970 til 1992 kledde Hub Meeds seg ut som en viking og var lagets maskot.[92] Meeds ba om å få bli lagets maskot etter at han ved et uhell ble sluppet inn på banen under Super Bowl IV.[93]

Fra 1994 til 2015 var lagets maskot Ragnar (spilt av Joseph Juranitch) og var basert på den legendariske vikingen Ragnar Lodbrok.[94] Juranitch innrømmet at han var en eksentriker - han holder for eksempel verdensrekordern for raskester barbering med en øks,[95] men barberte seg ikke etter at han vant stillingen som Ragnar som en av 3 000 søkere.[96] Ragnar kjørte inn på banen før hver kamp kledd ut som en viking på en motorsykkel,[95][96] mens en cheerleader kjørte inn på en snøskuter. Selv om han ikke hadde problemer med å konfrontere motstanderlagets spillere, som Chad "Ochocinco" Johnson,[97] var han svak for Brett Favre mens quarterbacken var startende for rivalene Green Bay Packers.[98] I 2015 annonserte Vikings at de ikke klarte å komme frem til en ny kontrakt med Juranitch, som ville ha $20 000 per kamp,[99] og han mistet stillingen.[100]

En annen maskot som var assosiert med VIkings var "Vikadontis Rex", en lilla dinosaur i skum.[101] Vikadontis var den offisielle maskoten for Minnesota Vikings Children's Fund og deltok i Celebrity Mascot Olympics i 1995. Vikadontis ble pensjonert før 2000-sesongen. Laget hadde også en "NFL Huddles"-maskot på midten av 80-tallet (relativt lik Viktor the Viking). Krazy George var også ansatt som en cheerleader fra 1982 til 1985.[102]

Tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Kampsang[rediger | rediger kilde]

"Skol, Vikings" er Minnesota Vikings' kampsang.[103] Låten ble introdusert omtrent da laget ble stiftet i 1961. Sangen spilles av hver gang laget scorer en touchdown, field goal eller safety, ved slutten av hver half og når laget vinner.

Sangen "Purple and Gold" ble spilt inn i 2010 av Prince og skulle brukes som en ny kampsang for Vikings.[104]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

På grunn av geografisk nærhet og kulturelle likheter er Vikings' hovedrival Green Bay Packers. Noen ser på rivaliseringen som den største i NFC North med unntak av rivaliseringen mellom Packers og Bears (som er flere tiår eldre, fra 1920).[105]

Chicago Bears[rediger | rediger kilde]

Detroit Lions[rediger | rediger kilde]

Green Bay Packers[rediger | rediger kilde]

Helgahatter[rediger | rediger kilde]

Vikings' tilhengere er kjent for å ikle seg "Helgahatter", lilla hatter med hvite horn og blond flette, som ligner på hjelmene mange mener at vikingkrigere brukte. De originale hattene blir fremdeles produsert for hånd i Twin Cities-området.[106]

Vikinghorn[rediger | rediger kilde]

Under hjemmekamper blir Vikings' Gjallarhorn blåst i hver gang laget får en first down, scorer en touchdown eller gjør et stort play. Laget bruker også ofte hornet i seremoniene i forkant av kamper.[107] En kanon blir også avfyrt når Vikings scorer touchdowns.

Skol Chant[rediger | rediger kilde]

"Skol Chant" er et heiraop som blir brukt i U.S. Bank Stadium når Minnesota Vikings spiller. Tilhengerne løfter hendene over hodet og roper "Skol" i takt med en tromme.[108]

Heiaropet er en noe modifisert versjon av kampropet som brukes under Islands landskamper. Lignende versjoner av kampropet har blitt brukt av fotball- og rugbylag i Australia, Skottland og Frankrike.

Fordi Vikings ikke ville bli sett på som tyver tok de direkte kontakt med Islands fotballandslag. "And they said, 'Oh yeah, we know the Vikings. Everyone in Iceland is a Vikings fan,'". "They were totally on board with the Vikings using the chant”, sa Bryan Harper, Vice President of Content and Production for Vikings. Vikings jobbet sammen med islendingene Aron Gunnarsson og Hafþór Júlíus Björnsson på det nye kampropet som skulle introduseres i U.S. Bank Stadium.[109]

Spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Minnesota Vikings
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Aktiv/Reservelister


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 11. august 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 0 inaktive, 0 FAs

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Minnesota Vikings pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Periode Pensjonert
10 Fran Tarkenton QB 1961–1966
1972–1978
7. oktober 1979
53 Mick Tingelhoff C 1962–1978 25. november 2001
70 Jim Marshall DE 1961–1979 28. november 1999
77 Korey Stringer OT 1995–2000 19. november 2001
80 Cris Carter WR 1990–2001 14. september 2003
88 Alan Page DT 1967–1978 25. september 1988
  • posthumt

Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

Minnesota Vikings Hall of Famere[110]
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Periode Innlemmet
1 Warren Moon QB 1994–1996 2006
3 Jan Stenerud K 1984–1985 1991
4 Brett Favre QB 2009–2010 2016
7 Morten Andersen K 2004 2017
10 Fran Tarkenton QB 1961–1966
1972–1978
1986
22 Paul Krause S 1968–1979 1998
39 Hugh McElhenny RB 1961–1962 1970
44 Dave Casper TE 1983 2002
53 Mick Tingelhoff C 1962–1978 2015
56 Chris Doleman DE 1985–1993, 1999 2012
58 Jim Langer C 1980–1981 1987
64 Randall McDaniel G 1988–1999 2009
65 Gary Zimmerman OT 1986–1992 2008
73 Ron Yary OT 1968–1981 2001
80 Cris Carter WR 1990–2001 2013
81 Carl Eller DE 1964–1978 2004
84 Randy Moss WR 1998–2004, 2010 2018
88 Alan Page DT 1967–1978 1988
93 John Randle DT 1990–2000 2010
Trenere og ansatte
Navn Posisjon(er) Periode Innlemmet
Jim Finks General manager 1964–1973 1995
Bud Grant Head coach 1967–1983, 1985 1994

skråskrift = tilbragte bare en mindre del av sin karriere med Vikings, og er i hovedsak innlemmet basert på prestasjoner med andre lag

Ring of Honor[rediger | rediger kilde]

Minnesota Vikings Ring of Honor[111]
Nr. Spiller Posisjon(er) Periode Innlemmet
10 Fran Tarkenton QB 1961–1966
1972–1978
1998-09-099. september 1998
22 Paul Krause S 1968–1979 1998-11-1515. november 1998
28 Ahmad Rashad WR 1976–1982 2017-10-011. oktober 2017
30 Bill Brown RB 1962–1974 2004-09-2626. september 2004
44 Chuck Foreman RB 1973–1979 2007-09-3030. september 2007
47 Joey Browner S 1983–1991 2013-10-2727. oktober 2013
53 Mick Tingelhoff C 1962–1978 2001-11-2525. november 2001
55 Scott Studwell LB 1977–1990 2009-11-2929. november 2009
56 Chris Doleman DE 1985–1993, 1999 2011-10-2323. oktober 2011[112]
59 Matt Blair LB 1974–1985 2012-10-2525. oktober 2012[113]
64 Randall McDaniel G 1988–1999 2006-12-1717. desember 2006
70 Jim Marshall DE 1961–1979 1999-11-2828. november 1999
73 Ron Yary OT 1968–1981 2001-09-099. september 2001
77 Korey Stringer OT 1995–2000 2001-11-1919. november 2001
80 Cris Carter WR 1990–2001 2003-09-1414. september 2003
81 Carl Eller DE 1964–1978 2002-11-1010. november 2002
84 Randy Moss WR 1998–2004, 2010 2017-09-1111. september 2017[114]
88 Alan Page DT 1967–1978 1998-09-2020. september 1998
93 John Randle DT 1990–2000 2008-11-3030. november 2008
Jerry Burns Head coach 1986–1991 2005-11-066. november 2005
Jim Finks General manager 1964–1973 1998-10-1818. oktober 1998
Bud Grant Head coach 1967–1983, 1985 1998-11-088. november 1998
Dennis Green Head coach 1992-2001 2018-09-2323. september 2018
Fred Zamberletti Medical adviser 1961–2011 1998-12-2020. desember 1998

25th-årsjubileumslag (1985)[rediger | rediger kilde]

Minnesota Vikings 25-årsjubileumslag (1985)
Enhet Posisjon Spillere
Offense Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Defense Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker
Punter
Hovedtrener

40-årsjubileumslag (2000)[rediger | rediger kilde]

Minnesota Vikings 40-årsjubileumslag (2000)
Enhet Posisjon Spillere
Offense Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Defense Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker
Punter
Returner
Coverage

50 Greatest Vikings (2010)[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med lagets 50-årsjubileum annonserte Vikings en gruppe bestående av de 50 beste spillerne i lagets historie den 19. desember 2010.[115]

All Mall of America Field Team (2013)[rediger | rediger kilde]

All Mall of America Field Team (2013)
Enhet Posisjon Spillere
Offense Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Defense Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage
Hovedtrener Dennis Green (1992–2001)

[116]

Trenere[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Navn År Seiere Tap Uavgjort Seier% Sluttspill
Norm Van Brocklin 1961–1966 29 51 4 .345
Bud Grant 1967–1983 151 87 5 .621 1968–71, 1973–78, 1980, 1982
Les Steckel 1984 3 13 0 .188
Bud Grant 1985 7 9 0 .438
Jerry Burns 1986–1991 52 43 0 .547 1987–89
Dennis Green 1992–2001 97 62 0 .610 1992–94, 1996–2000
Mike Tice 2001–2005 32 33 0 .492 2004
Brad Childress 2006–2010 39 35 0 .527 2008, 2009
Leslie Frazier 2010–2013 21 32 1 .398 2012
Mike Zimmer 2014–present 47 32 1 .594 2015, 2017
Totalt 475 393 11 .545 29

Nåværende personale[rediger | rediger kilde]

Minnesota Vikings personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
  • Eier/Chariman – Zygi Wilf
  • Eier/President – Mark Wilf
  • Eier/Vice Chairman – Leonard Wilf
  • General Manager – Rick Spielman
  • Vice President of Player Personnel/Assistant General Manager – George Paton
  • Executive Vice President of Football Operations – Rob Brzezinski
  • Consultant – Bud Grant
Hovedtrenere
Offensive coaches
  • Offensive Coordinator – Kevin Stefanski
  • Quarterbacks – Klint Kubiak
  • Running Backs – Kennedy Polamalu
  • Wide Receivers – Drew Petzing
  • Tight Ends – Brian Pariani
  • Run Game Coordinator/Offensive Line – Rick Dennison
  • Assistant Offensive Line – Andrew Janocko
  • Offensive Quality Control – Christian Jones
  • Offensive Quality Control – AC Patterson
 
Defensive coaches
Special teams
  • Special Teams Coordinator – Marwan Maalouf
  • Assistant Special Teams – Ryan Ficken
Strength and conditioning
  • Head Strength and Conditioning – Mark Uyeyama
  • Assistant Strength and Conditioning – Derik Keyes & Chaz Mahle


Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere

Vikings sin hovedstasjon på radio er KFXN-FM (100,3), som går under navnet "KFAN", som kanalen gikk under da de var på 1130 AM før de gikk til FM før 2011-sesongen; 1130 AM sender også kamper som KTLK

Kampene blir også sendt på "KFAN Radio Network" i Minnesota, Wisconsin, Iowa, Sør-Dakota og Nord-Dakota, samt flere andre stasjoner. Paul Allen har vært hovedkommentator siden 2002-sesongen med Pete Bercich som analytiker, som hadde sin første sesong i 2007.[117]

TV-sendinger for sesongoppkjøringskamper som ikke sendes på riksdekkende TV sendes på KMSP (kanal 9) i Twin Cities-området, sammen med KFANs radiosending, mens Fox Sports North sender senere, ikke direkte.[118]

Radiopartnere[rediger | rediger kilde]

Minnesota[rediger | rediger kilde]

City Call sign Frequency
Aitkin KKIN-FM 94,3 FM
Albert Lea KQPR-FM 96,1 FM
Alexandria KIKV-FM 100,7 FM
Bemidji KBUN 1450 AM
KBHP-FM 101,1 FM
Benson KSCR-FM 93,5 FM
Blue Earth KBEW-FM 98,1 FM
Brainerd KBLB-FM 93,3 FM
Crookston KROX-AM 1260 AM
Dassel KARP-FM 106,9 FM
Detroit Lakes KBOT-FM 104,1 FM
KDLM-AM 1340 AM
Duluth KJOQ 1490 AM
KQDS-FM 94,9 FM
Ely WELY-AM 1450 AM
WELY-FM 94,5 FM
Eveleth KRBT-AM 1340 AM
Fergus Falls KBRF-AM 1250 AM
Frazee KDLB 94,5 FM
Grand Rapids KMFY-FM 96,9 FM
Grand Marais WVVE 95,3 FM
Hibbing WNMT-AM 650 AM
International Falls KSDM-FM 104,1 FM
Jackson KRAQ-FM 105,7 FM
Mankato KFSP 1230 AM
KNUJ-FM 105,9 FM
KXLP-FM 94,1 FM
Marshall KARL-FM 105,1 FM
Morris KKOK-FM 95,7 FM
New Ulm KNUJ-FM 107,3 FM
Pine City WCMP-FM 100,9 FM
Rochester KFAN-AM 1270 AM
KRCH-FM 101,7 FM
Roseau KCAJ-FM 102,1 FM
St. Cloud WJON-AM 1240 AM
Spring Grove KQYB-FM 98,3 FM
Thief River Falls KTRF 1230 AM
Twin Cities KFXN-FM 100,3 FM
KTLK 1130 AM
Wadena KSKK 1070 AM
Waseca KOWZ 1170 AM
Willmar KWLM-AM 1340 AM
K242CF-FM 96,3 FM
Winona KWNO 1230 AM
Worthington KWOA-AM 730 AM

Iowa[rediger | rediger kilde]

City Call sign Frequency
Des Moines KXNO-AM 1460 AM
Sioux City KMNS-AM 620 AM
Spencer KICD-AM 1240 AM
K252EX-FM 98,3 FM
Mason City KLKK-FM 103,7 FM

Nord-Dakota[rediger | rediger kilde]

City Call sign Frequency
Bismarck KXMR-AM 710 AM
Carrington KDAK-AM 1600 AM
Devils Lake KDLR-AM 1240 AM
Dickinson KLTC-AM 1460 AM
Fargo KFGO 790 AM
KRWK-FM 101,9 FM
Grand Forks KKXL-AM 1440 AM
Jamestown KQDJ-AM 1400 AM
K246AM-FM 97,1 FM
Minot KRRZ-AM 1390 AM
Oakes KDDR-AM 1220 AM
K240CJ-FM 95,9 FM
Valley City KOVC-AM 1490 AM
Williston KEYZ-AM 660 AM

Sør-Dakota[rediger | rediger kilde]

City Call sign Frequency
Aberdeen KGIM-AM 1420 AM
K296FW-FM 107,1 FM
rowspan="2"Milbank KMSD-AM 1510 AM
K252FB-FM 98,3 FM
Mobridge KMLO-FM 100,7 FM
Pierre KPLO-FM 94,5 FM
Sioux Falls KWSN-AM 1230 AM
K251BH-FM 98,1 FM
Sisseton KBWS-FM 102,9 FM
Watertown KPHR-FM 106,3 FM
Yankton WNAX-AM 570 AM
K260BO-FM 99,9 FM

Wisconsin[rediger | rediger kilde]

City Call sign Frequency
Amery WZEZ-FM 104,9 FM
Eau Claire WMEQ-AM 880 AM
Hayward WHSM-FM 101,1 FM
Rice Lake WKFX-FM 99,1 FM

Kilde:[119]

Se også[rediger | rediger kilde]

Merknader[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tildels på grunn av kampen endret NFL reglene for ekstraomganger for sluttspillet i 2010 og seriespill og sluttspillet i 2011. De nye reglene bestemte at med mindre laget med første possession i ekstraomganger scoret med en touchdown eller safety ville begge lagene få en possession.[57]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vikings Uniforms Unveiled» (PDF). 2013 Minnesota Vikings Media Guide. NFL Enterprises, LLC. 24. juli 2013. Besøkt 16. april 2019. «The Vikings color palette stays true while featuring a refreshed brighter gold accent that allows the purple to stand out.» 
  2. ^ «Minnesota Vikings Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 16. april 2019. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x «Vikings History Timeline». Vikings.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 16. april 2019. 
  4. ^ «Minnesota Vikings Team History». ProFootballHOF.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  5. ^ «Franchise Encyclopedias» (engelsk). Pro-Football-Reference.com. Besøkt 16. april 2019. 
  6. ^ Quirk, Jim (1998). «The Minneapolis Marines: Minnesota's Forgotten NFL Team». footballresearch.com (engelsk). Professional Football Researchers Association. Arkivert fra originalen 10. desember 2007. Besøkt 16. april 2019. 
  7. ^ «Minnesota Vikings». profootballhof.com (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 16. april 2019. 
  8. ^ «Ole Haugsrud Remembers» (PDF) (engelsk). 2008. Arkivert fra originalen (PDF) 7. august 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  9. ^ «1959 SUPERIOR CENTRAL HIGH SCHOOL YEAR BOOK SUPERIOR WISCONSIN - eBay» (engelsk). Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 16. april 2019. 
  10. ^ «2011 Training Camp Info». vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 7. mars 2016. Besøkt 16. april 2019. 
  11. ^ «Team Encyclopedias and Records». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference. Besøkt 16. april 2019. 
  12. ^ «Hall of Famers by Franchise». profootballhof.com (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 16. april 2019. 
  13. ^ Krawczynski, Jon (9. februar 2012). «Hall of Fame Still Sinking In For Doleman». vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m «Minnesota Vikings» (engelsk). Sports E-Cyclopedia. Besøkt 16. april 2019. 
  15. ^ «1964 Minnesota Vikings». Jt-sw.com (engelsk). 30. desember 2002. Besøkt 16. april 2019. 
  16. ^ «1964 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  17. ^ «The Purple People Eaters» (engelsk). Viking Update. 19. juli 2001. Arkivert fra originalen 2. november 2006. Besøkt 16. april 2019. 
  18. ^ Super Bowl IV (DVD). Super Bowl I-X Collector's Set. NFL Productions. 2003. 
  19. ^ «Chicharito Channels Joe Kapp». BigSoccer.com (engelsk). 19. mai 2011. Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 16. april 2019. 
  20. ^ «NFL Football Statistics, Draft, Awards, and History». databaseFootball.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. september 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  21. ^ «Alan Page». Profootballhof.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  22. ^ «The Famous Hail Mary Pass» (engelsk). Viking Update. 20. juli 2001. Arkivert fra originalen 16. februar 2007. Besøkt 16. april 2019. 
  23. ^ Seifert, Kevin (10. januar 2010). «Quick Take: Cowboys-Vikings». ESPN.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  24. ^ a b «Fran Tarkenton». profootballhof.com (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 16. april 2019. 
  25. ^ «Bud Grant». profootballhof.com (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 16. april 2019. 
  26. ^ «1987 Minnesota Vikings». Jt-sw.com (engelsk). 30. desember 2002. Besøkt 16. april 2019. 
  27. ^ «Minnesota Vikings at New Orleans Saints – January 3rd, 1988». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference. Besøkt 16. april 2019. 
  28. ^ «Minnesota Vikings at San Francisco 49ers – January 9th, 1988». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference. Besøkt 16. april 2019. 
  29. ^ Zulgad, Judd (26. november 2009). «Anthony Carter and the receiving record». StarTribune.com (engelsk). StarTribune. Besøkt 16. april 2019. 
  30. ^ Tandler, Rich (21. januar 2005). «Green vs. Vikes in '87--The Myth Persists». NBC Sports Washington (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  31. ^ «Jerry Burns NFL Coaching Record». databaseFootball.com (engelsk). Arkivert fra originalen 31. mai 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  32. ^ «Sports : Stanford Hires NFL's Dennis Green as 1st Black Head Coach in Pac-10». Los Angeles Times (engelsk). 3. januar 1989. Arkivert fra originalen 8. mars 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  33. ^ «NFL Coaches – Dennis Green». ESPN.com (engelsk). Arkivert fra originalen 12. januar 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  34. ^ a b «Minnesota Vikings Team Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference. Besøkt 16. april 2019. 
  35. ^ «Minnesota Vikings at Tampa Bay Buccaneers – November 1st, 1998». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 1. november 1998. Besøkt 16. april 2019. 
  36. ^ «Arizona Cardinals at Minnesota Vikings – January 10th, 1999». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 10. januar 1999. Besøkt 16. april 2019. 
  37. ^ «Original sin». CNNSI.com (engelsk). CNN/SI. 17. januar 1999. Arkivert fra originalen 8. november 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  38. ^ «Super Bowl History 1990 – 1999» (engelsk). Super Bowl History. Arkivert fra originalen 7. november 2006. Besøkt 16. april 2019. 
  39. ^ «1999 Minnesota Vikings». Jt-sw.com (engelsk). 31. januar 2011. Besøkt 16. april 2019. 
  40. ^ «Dallas Cowboys at Minnesota Vikings – January 9th, 2000». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 9. januar 2000. Besøkt 16. april 2019. 
  41. ^ «NFL Scoreboard: Recap: St. Louis 49, Minnesota 37» (engelsk). CNN Sports Illustrated. 16. januar 2000. Arkivert fra originalen 17. august 2000. Besøkt 18. april 2019. 
  42. ^ «Super Bowl Winners List». Super-Bowl-History.us (engelsk). 2006. Arkivert fra originalen 20. august 2012. Besøkt 16. april 2019. 
  43. ^ a b «Minnesota Vikings Franchise Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  44. ^ «2000 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  45. ^ «Green, Vikings agree to buyout» (engelsk). ESPN. 4. januar 2002. Besøkt 16. april 2019. 
  46. ^ «2004 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  47. ^ «Eagles outplay self-destructing Vikings» (engelsk). ESPN. 16. januar 2005. Besøkt 16. april 2019. 
  48. ^ «Report: Wilf delivers profanity-laced address to Vikings» (engelsk). ESPN. 19. oktober 2005. Besøkt 16. april 2019. 
  49. ^ «Tice out: Vikings fire head coach after 9–7 campaign» (engelsk). ESPN. 2. januar 2006. Besøkt 16. april 2019. 
  50. ^ «2006 Minnesota Vikings Schedule & Results». Footballdb.com (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  51. ^ «Adrian Peterson». NFL.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  52. ^ «San Diego Chargers at Minnesota Vikings – November 4th, 2007». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 4. november 2007. Besøkt 17. april 2019. 
  53. ^ «2007 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  54. ^ «2008 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  55. ^ «New York Giants at Minnesota Vikings – December 28th, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 28. desember 2008. Besøkt 18. april 2019. 
  56. ^ «Philadelphia Eagles at Minnesota Vikings – January 4, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 4. januar 2009. Besøkt 17. april 2019. 
  57. ^ a b c «2009 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  58. ^ Deitsch, Richard (2. november 2009). «Fox goes light on Favre fawning». CNN (engelsk). Arkivert fra originalen 5. november 2009. Besøkt 17. april 2019. 
  59. ^ a b «2010 Minnesota Vikings Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  60. ^ «Brad Childress Fired». ESPN Sports Center (engelsk). 22. november 2010. Besøkt 17. april 2019. 
  61. ^ Cooper, Brennan (5. desember 2010). «Bills Get Reality Check in Minnesota» (engelsk). BuffaLowDown. Besøkt 17. april 2019. 
  62. ^ Youngmisuk, Ohm (12. desember 2010). «Giants-Vikings game moved to Monday». ESPN New York (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  63. ^ «Metrodome unfit for Vikings-Bears». ESPN.com (engelsk). 15. desember 2010. Besøkt 17. april 2019. 
  64. ^ «NFL Game Center: Minnesota Vikings at Philadelphia Eagles – 2010 Week 16». NFL.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  65. ^ Maaddi, Rob (27. desember 2010). «Vikings-Eagles snowed out; moved to Tuesday night». Yahoo! Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 29. desember 2010. Besøkt 17. april 2019. 
  66. ^ «Packers advance after beating Christian Ponder-less Vikings» (engelsk). ESPN. 6. januar 2013. Besøkt 17. april 2019. 
  67. ^ Hanzus, Dan (7. januar 2013). «Christian Ponder: Missing Vikings' loss hurts the most». NFL.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  68. ^ «Peterson edges out Peyton for NFL MVP award». ESPN.com (engelsk). 3. februar 2013. Besøkt 17. april 2019. 
  69. ^ «NFL Single-Season Rushing Yards Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  70. ^ «What took so long? Vikings hire Mike Zimmer» (engelsk). Arkivert fra originalen 17. januar 2014. Besøkt 17. april 2019. 
  71. ^ «Source: Turner agrees to join Vikes as OC» (engelsk). ESPN. 19. januar 2014. Besøkt 17. april 2019. 
  72. ^ Wesseling, Chris (16. april 2015). «Minnesota Vikings' Adrian Peterson reinstated by NFL» (engelsk). National Football League. Besøkt 17. april 2019. 
  73. ^ Goessling, Ben (30. april 2016). «Moritz Boehringer first draft pick who never played in North America». ESPN.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  74. ^ Stites, Adam (3. september 2016). «Vikings trade for QB Sam Bradford». SB Nation (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  75. ^ Olson, Rochelle (19. juli 2017). «Minnesota Vikings, Mankato part ways after one final training camp - beginning next week». Startribune (engelsk). Minneapolis Star Tribune. Besøkt 17. april 2019. 
  76. ^ Goessling, Ben (18. juli 2017). «Vikings to end 52-year camp affiliation with Minnesota State». ESPN News (engelsk). ESPN. Besøkt 17. april 2019. 
  77. ^ Diamond, Jeff (21. januar 2018). «What 'Minneapolis Miracle' means for Vikings, NFL playoff history». Sporting News (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  78. ^ Lyles Jr., Harry (14. januar 2018). «The Vikings’ radio call of Stefon Diggs’ ‘Minneapolis Miracle’ was perfect». SBNation.com. 
  79. ^ Lukas, Paul (22. november 2017). «The Untold History of Minnesota's Uniforms». ESPN.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  80. ^ a b «Minnesota Vikings Logos». SportsLogos.Net (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  81. ^ a b c Sillcox, Scott (17. august 2010). «Minnesota Vikings Uniform and Team History». blog.heritagesportsart.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  82. ^ a b «History of NFL Uniforms – Minnesota Vikings». iml.jou.ufl.edu (engelsk). Arkivert fra originalen 24. juni 2018. Besøkt 17. april 2019. 
  83. ^ «Vikings Enhance Norseman Logo». Minnesota Vikings (engelsk). 14. februar 2013. Arkivert fra originalen 17. februar 2013. Besøkt 17. april 2019. 
  84. ^ Sessler, Marc (14. februar 2013). «Minnesota Vikings give Norseman logo facelift for 2013» (engelsk). National Football League. Besøkt 17. april 2019. 
  85. ^ «Vikings and Nike Unveil New Uniforms During Team's Annual Draft Party». Minnesota Vikings (engelsk). 25. april 2013. Arkivert fra originalen 29. april 2013. Besøkt 17. april 2019. 
  86. ^ «Willabee & Ward Official NFL Anniversary Patches». store.teampatch.com. Besøkt 17. april 2019. 
  87. ^ «Minnesota Vikings Jerseys Support Your Team». articles.pubarticles.com (engelsk). Arkivert fra originalen 7. november 2013. Besøkt 17. april 2019. 
  88. ^ «All Purple Jerseys». Viking Jersey Blog (engelsk). 2. august 2011. Arkivert fra originalen 14. januar 2012. Besøkt 17. april 2019. 
  89. ^ Peters, Craig (13. september 2016). «Purple Dominates Vikings Color Rush Uniforms». Minnesota Vikings (engelsk). Arkivert fra originalen 14. september 2016. Besøkt 17. april 2019. 
  90. ^ «Viktor». vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. april 2018. Besøkt 17. april 2019. 
  91. ^ «OP firm develops NFL's Vikings mascot». Kansas City Business Journal (engelsk). American City Business Journals. 19. september 2007. Besøkt 17. april 2019. 
  92. ^ «Happy 50th Anniversary Hub Meeds». Purplepride.org (engelsk). 1. februar 2006. Arkivert fra originalen 1. januar 2014. Besøkt 17. april 2019. 
  93. ^ «Former Gate Crasher Now Vikings' Mascot». Lakeland Ledger (engelsk). 24. desember 1976. Besøkt 17. april 2019. 
  94. ^ «Minnesota Vikings – Ragnar the Viking». Ragnar The Viking (engelsk). Arkivert fra originalen 25. november 2002. Besøkt 17. april 2019. 
  95. ^ a b «Football mascot leads teams out on a bike». Motorcyclenews.com (engelsk). 1. mai 2003. Besøkt 17. april 2019. 
  96. ^ a b Craig, Mark (29. september 2007). «Even Ragnar has soft spot for Favre» (engelsk). Star Tribune. Arkivert fra originalen 13. november 2013. Besøkt 17. april 2019. 
  97. ^ Rosenthal, Gregg (13. desember 2009). «Ochocinco scores, Ragnar's horn remains silent». Profootballtalk.nbcsports.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  98. ^ Campbell, Dave (27. september 2007). «Fittingly, Favre approaches TD and INT records at the Metrodome». USA Today (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  99. ^ Goessling, Ben (23. september 2015). «Ragnar's ride as Vikings mascot ends with bold play» (engelsk). ESPN. Besøkt 17. april 2019. 
  100. ^ Goot, Alex (29. september 2015). «Ragnar isn't the only greedy party in Vikings' contract negotiations». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  101. ^ Gates, Christopher (16. juli 2018). «A brief history of Minnesota Vikings mascots». Daily Norseman (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  102. ^ «Krazy George Teams». krazygeorge.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  103. ^ «NFL Fight Songs - National Football League Fight Songs». Football Babble (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  104. ^ Goessling, Ben (21. april 2016). «Prince penned 'Purple and Gold' fight song for Vikings in 2010» (engelsk). ESPN. Besøkt 17. april 2019. 
  105. ^ Pollin, Tom (9. juli 2013). «Bitter Rivals: Which NFL Division Harbors The Most Hate?». FootballNation.com (engelsk). Arkivert fra originalen 22. mars 2016. Besøkt 17. april 2019. 
  106. ^ Ward, Bill; Salas, Randy A. (8. september 2007). «Vikings fans: Deep Purple». StarTribune.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. august 2012. Besøkt 17. april 2019. 
  107. ^ Schneider, Zach (1. september 2011). «Vikings Honor NCAA Champion UMD Bulldogs». Northland's NewsCenter (engelsk). Granite Broadcasting. Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Besøkt 17. april 2019. 
  108. ^ Chavez, Chris (14. januar 2018). «What does Skol Vikings mean?». SI.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  109. ^ Broome, Anthony (19. januar 2018). «What's the 'Skol' chant? Origins of the newest Vikings tradition». 247 Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 27. juni 2018. Besøkt 17. april 2019. 
  110. ^ https://www.profootballhof.com/heroes-of-the-game/franchises/. 
  111. ^ «Vikings Legends Ring Of Honor». Vikings.com (engelsk). Besøkt 17. april 2019. 
  112. ^ Wobschall, Mike (28. september 2011). «Doleman To Join Vikings Ring of Honor». Vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. oktober 2011. Besøkt 17. april 2019. 
  113. ^ Florio, Mike (30. juli 2012). «Vikings adding Matt Blair to Ring of Honor». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 17. april 2019. 
  114. ^ «Vikings Announce Randy Moss and Ahmad Rashad as 2017 Ring of Honor Inductees». Vikings.com (engelsk). 14. juni 2017. Arkivert fra originalen 14. juni 2017. Besøkt 17. april 2019. 
  115. ^ «50 Greatest Vikings». vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 8. januar 2011. Besøkt 18. april 2019. 
  116. ^ «Vikings Announce Fan-Voted All-Mall of America Field Team». vikings.com (engelsk). 12. desember 2013. Arkivert fra originalen 16. desember 2013. Besøkt 18. april 2019. 
  117. ^ «The Vikings Blog» (engelsk). KFAN Sports Radio. Arkivert fra originalen 28. desember 2011. Besøkt 18. april 2019. 
  118. ^ Cardinal, Ryan (13. august 2010). «Watch Saturday's Preseason Game Live On KARE 11». blog.vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 31. mars 2012. Besøkt 18. april 2019. 
  119. ^ «Vikings Radio Affiliates». Vikings.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. april 2018. Besøkt 18. april 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Minnesota Vikings – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata