Joe Foss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Joe Foss
Joe Foss DM-SD-03-09574.JPG
Født 17. april 1915
Sioux Falls
Død 1. januar 2003 (87 år)
Scottsdale
Gravlagt Æresgravlunden i Arlington
Utdannet ved University of South Dakota, Augustana College
Yrke Offiser, flyger, politiker, skribent
Parti Det republikanske parti
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Distinguished Flying Cross, Medal of Honor, National Aviation Hall of Fame

Joseph Jacob «Joe» Foss (født 17. april 1915 – død 1. januar 2003) var major i United States Marine Corps og flyveress i andre verdenskrig og mottaker av Medal of Honor for sin rolle i luftkamper under Slaget om Guadalcanal.

I etterkrigstiden var han brigadegeneral i Air National Guard, den 20. guvernør i Sør-Dakota, president i National Rifle Association, den første sjefen for American Football League, og programleder i TV.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Foss ble født på gård uten elektrisitet i nærheten av Sioux Falls i Sør-Dakota som eldste sønn av Mary Esther (født Lacey) og Frank Ole Foss. Han var av norsk og skotsk avstamning.[1] 12 år gammel besøkte han en flyplass i Renner for å se Charles Lindbergh på turné med sitt fly, Spirit of St. Louis. Fire år senere betalte han og hans far 1,50 dollar hver og fikk sin første flytur i en Ford Trimotor fra Black Hills Airport med den berømte flyveren fra Sør-Dakota Clyde Cessna.[2]

I mars 1933 døde hans far da han var på vei tilbake fra åkeren under en storm og kjørte over en elektrisk kabel som hadde blåst ned og døde av et elektrisk sjokk da han han steg ut av bilen.[3] Foss, som ennå ikke hadde fylt 18 år, steppet sammen med sin mor og sin bror Cliff inn for å fortsette å drive familiegården.[4] Driften var vanskelig med sandstormer som i løpet av de neste årene ødela avlinger og gjorde det vanskelig for husdyrene å finne mat.

Etter å ha sett en flyoppvisning, hvor Marinekorpset ledet av kaptein Clayton Jerome drev med luftakrobatikk i biplan med åpen cockpit ble han fast bestemt på å bli marineflyver.[5] Foss arbeidet på en bensinstasjon for å betale bøker og skolepenger, og for å begynne å ta flytimer hos Roy Lanning ved Sioux Skyway Airport. I 1938 skrapte han sammen 65 dollar for å betale for flytimene. Hans yngre bror tok over gårdsdriften slik at Foss kunne vende tilbake og fullføre skolegangen ved Washington High School i Sioux Falls. Han ble uteksaminert fra University of South Dakota i 1939 med en grad i business administration.[6]

Mens han gikk på universitetet overtalte Foss og andre likesinnede studenter universitetets ledelse til å sette opp et flykurs. Han logget 100 flytimer før eksamen.[4] Foss deltok i sport i universitetstiden, og var aktiv i boksing, friidrett og amerikansk fotball.[4]

Foss tjenstgorde som menig i feltartilleriet i Sioux Falls i South Dakota National Guard fra 1937 til 1940. I 1940, utstyrt med pilotsertifikat og en høyskolegrad, haiket han til Minneapolis for å verve seg til Marinekorpset for å delta i et Naval Aviation Cadet program for å bli marineflyver.[4]

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Foss under andre verdenskrig.

Flyveress i andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Foss ble uteksaminert fra Pensacola i Florida med grad som løytnant og fungerte som hjelpeinstruktør ved Naval Air Station i Pensacola. 26 år gmmel ble han ansett for å være for gammel til å være jagerflyger, og ble i stedet sendt til marinens fotoskole. Etter eksamen ble han overført til en av marinens fotoskvadroner og stasjonert ved Naval Air Station North Island i San Diego i California. Foss var misfornøyd med tjenesten innen fotorekognosering, og foretok gjentatte forespørsler om å bli overført til et program for kvalifisering som jagerflyger. Han ble sjekket ut på Grumman F4F Wildcat og logget over 150 flytimer i juni og juli 1942. Han ble til slutt overført til en av marinens kampskvadroner, VMF-121. Hans kamerater i skvadronen ga ham det lite flatterende kallenavn «Old Foos»[7] Mens han var i skvadronen og fortsatt i USA giftet han seg med sin kjæreste fra high school, June Shakstad i 1942.[8]

Akvarell av marinekaptein Joe Foss som skyter ned en japansk Zero over Guadalcanal i oktober 1942

Guadalcanal[rediger | rediger kilde]

I oktober 1942 ble piloter og fly i VMF-121 sendt til Guadalcanal som en del av Slaget om Guadalcanal for å avløse VMF-223, som hadde kjempet for å få kontroll i luften over øya siden midten av august.[9] Den 9. oktober ble Foss og hans gruppe skutt ut med katapult fra USS «Copahee» og fløy 560 Km mot nord for å nå Guadalcanal.[10] Kampgruppen, med kodenavn «Cactus», basert på Henderson Field, ble kjent som Cactus Air Force, og deres tilstedeværelse spilte en sentral rolle i Slaget om Guadalcanal. Foss fikk snart rykte på seg for sin aggressivitet, nærtaktikk og forbløffende skyteferdigheter.[11] For å spare på ammunisjonen på Henderson, fjernet Foss et maskingevær fra hver vinge og stolte på sine evner til å skyte. Ved minst fire tilfeller måtte Foss avbryte da han gikk tom for ammunisjon.[8] Foss skjøt ned en japansk Zero under sin første luftkamp 13. oktober, men hans egen F4F Wildcat ble også skadet, og med en død motor og tre Zero etter seg og landet han med full fart, uten flaps og minimal kontroll på Henderson Field og unngikk såvidt å treffe en palmelund.[12] Den 7. november ble hans Wildcat igjen truffet, han overlevde med en nødlanding i havet utenfor øya Malaita.[13]

Foss sammen med generalmajor Roy Geiger som ledet Cactus Air Force.

Som sveitleder for åtte fly ble den snart kjent som «Foss' Flying Circus» hvor de to gruppene fikk kallenavnene «Farm Boys» og «City Slickers» av Foss.[11] I desember 1942 fikk Foss malaria. Han ble sendt til Sydney i Australia for rehabilitering, hvor han møtte det australske flyveresset Clive «Killer» Caldwell og ga noen forelesninger om operativ flyvning for RAF-flyvere, som nylig hadde kommet til kampsonen.[8] Den 1. januar 1943 var Foss tilbake på Guadalcanal for å fortsette operasjonene som varte frem til 9. februar 1943, selv om de japanske angrep hadde avtatt sammenlignet med den kritiske situasjonen i november 1942.[14] I løpet av tre måneder med kamper hadde Foss' Flying Circus skutt ned 72 japanske fly, av disse ble 26 kreditert ham.[15] Da Foss hadde oppnådd 26 nedskutte fly, og med det sto likt med USAs beste flyveress i første verdenskrig, Eddie Rickenbacker, fikk Foss æren å bli USAs første «ace-of-aces» i andre verdenskrig.[16]

Medal of Honor

Foss kom tilbake til USA i mars 1943. Den 18. mai 1943 mottok Foss Medal of Honor fra president Franklin D. Roosevelt i Det hvite hus.[15] Seremonien ble omtalt i Life magazine, med den motvillige kaptein Foss på magasinets forside. Han ble deretter bedt om å delta i en kampanje for å selge krigsobligasjoner, en turne som strakk seg til 1944.[14]

Tilbake til kamp[rediger | rediger kilde]

L–R (forgrunnen) Generalmajor Joe Foss, generalmajor Marion Carl og rådgiver Charles Lindbergh i Sør-Stillehavet, mai 1944

I februar 1944 var Foss tilbake på krigsskueplassen i Stillehavet for å lede marinejagerskvadronen VMF-115, som fløy F4U Corsair. VMF-115 var basert i kampsonene rundt Emirau, St. Mathias Group i 1944. Det var i løpet av denne andre turen at Foss møtte og ble venner med et annet flyveress, Marion Carl. Han fikk også anledning til å møte og fly med et av sine guttedagers idol, Charles Lindbergh, som var på turné i Sør-Stillehavet som luftfartskonsulent.[17] Etter åtte måneder med operativ flyvning uten muligheter til fler nedskytinger var Foss ferdig med sin krigstjeneste som en av USAs toppscorende piloter.

Foss fikk igjen malaria, og ble sendt hjem til et rehabiliteringssenter i Klamath Falls i Oregon. I februar 1945 ble han operasjons- og treningsoffiser på Marine Corps Air Station Santa Barbara i California.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Air National Guard[rediger | rediger kilde]

I august 1945 ble Foss overført til inaktiv tjeneste og startet Joe Foss Flying Service, et charterselskap og flyskole i Sioux Falls som til slutt vokste til å ha 35 fly i drift. Sammen med en venn, Duane «Duke» Corning, eide han senere en bilforretning som solgte Packard i byen.[18]

I oktober 1945 ble Foss beordret til Iowa for å delta i sermonier på Marinens Dag i fire byer, og ble til slutt løst fra aktiv tjeneste i desember 1945, men var fremdeles i Marine Corps Reserve til 1947. I 1946 ble Foss utnevnt til oberstløytnant i Sør-Dakota Air National Guard og bedt om å danne South Dakota Air National Guard, hvor han ble sjef for dens 175th Fighter-Interceptor Squadron. I løpet av enhetens formative år var Foss aktivt involvert i administrasjon, og fløy med skvadronen, og var også medlem av deres F-51 Mustang demonstrasjonsteam. Under Koreakrigen ble Foss, som da var oberst, utkalt til aktiv tjeneste med United States Air Force, han ga avkall på kommandoen av 175th Squadron, og fungerte som Direktør for Operasjoner og Trening for Central Air Defense Command, han ble tilslutt brigadegeneral.

Karriere i fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Med en livslang glede av friluftsliv og jakt aksepterte Foss et tilbud fra ABC om å lede fjernsynets programserie The American Sportsman fra1964-67, som tok ham rundt på kloden for jakt og fiske. Han ledet og produserte deretter sitt eget syndikerte utendørs TV serie, The Outdoorsman: Joe Foss, fra 1967-74. Fra1972 var han også i seks år PR-direktør for KLM Royal Dutch Airlines.[19]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Foss som Guvernør, 1955

Foss gikk nå inn for politikk og førte sin valkampanje fra cockpiten på et småfly, Foss satt to terminer som varararepresentant for republikanske representant i Sør-Dakotas lovgivende forsamling. Han ble 1955 i en alder av 39 år utnevnt landets yngste guvernør.

I 1958 prøvde Foss uten hell å få sete i Representantenes Hus, etter å ha blitt slått av en annen krigstidspilot og helt, demokraten George McGovern. Foss prøvde på nytt, uten hell å gå inn i politikken i 1962.

Filantropen[rediger | rediger kilde]

Foss hadde en datter cerebral parese og virket som president of the National Society of Crippled Children and Adults.[19] Foss' annen virksomhet omfattet Easter Seals campaign, Campus Crusade for Christ, og et Arizona program for ungdommer med problemer.

Død[rediger | rediger kilde]

Foss fikk et slag i okttober 2002. Han døde tre måneder senere på Nyttårsdag, 2003, uten å ha kommet til bevissthet i Scottsdale, Arizona, hvor han ig hans kone hadde etablert seg som pensjonister.[20][21] Visepresident Dick Cheney, pensjonert oberst Oliver North NBC News anker Tom Brokaw var blant de som hørte Norths minnetale.

Skuespillee Charlton Heston ga en kort hyllest til sin gamle venn. Foss ble gravlagt på Arlington National Cemetery 21. january 2003. Familie, venner, military personnel og dignitarier minnet ham i en minnestund i Arlington og i en tidligere Minnegudstjenest for en amerikansk patriot i det gamle kapell i Fort Myer.[22]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Joe Foss - nekrolog». Telegraph.co.uk (engelsk). Besøkt 7. april 2017. 
  2. ^ «Clyde Wilber Ice (1889 - 1992) - Find A Grave Memorial». www.findagrave.com. Besøkt 7. april 2017. 
  3. ^ Bauer januar 1990, s. 20.
  4. ^ a b c d Sims 1969, s. 32.
  5. ^ «Joseph Jacob Foss». www.historicalmilitaria.com. Besøkt 7. april 2017. 
  6. ^ Patterson, Michael Robert. «Joseph J. Foss, Brigadier General, United States Marine Corps». www.arlingtoncemetery.net. Besøkt 7. april 2017. 
  7. ^ Miller p. 115
  8. ^ a b c Bauer mars 1990, s. 40.
  9. ^ Jackson 1978, s. 128.
  10. ^ Yenne 2009, p. 100
  11. ^ a b Loomis 1961, s. 94.
  12. ^ Tillman 1995, s. 30.
  13. ^ Foss' tokt denne dagen er dokumentert i tredje kapittel i Edward H. Sims' bok Greatest Fighter Missions.
  14. ^ a b Bauer mai 1990, s. 80.
  15. ^ a b Shores 1975, s. 61.
  16. ^ Gurney 1982, s. 117.
  17. ^ «History». www.mag31.marines.mil (engelsk). Besøkt 8. april 2017. 
  18. ^ Brokaw 1998, s. 119.
  19. ^ a b Bernstein, Adam. "WWII Ace, SD Gov. Joe Foss Dies; Also Headed Football League, NRA." Washington Post, 3. Januar 2003. Besøkt 22. Februar 2016.
  20. ^ Goldstein, Richard. "Joe Foss, 87, Flying Ace Who Led Football League, Is Dead", The New York Times, January 2003.
  21. ^ Harriman, Peter and David Kranz. "S.D. loses legend, American hero", Argus Leader, January 2, 2003.
  22. ^ "Joseph J. Foss, Brigadier General, United States Marine Corps", arlingtoncemetery.net; retrieved July 5, 2011.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bauer, Daniel. "Joe Foss: American Hero (Part One)." Air Classics, Volume 26, Number 1, January 1990.
  • Bauer, Daniel. "Joe Foss: American Hero (Part Two)." Air Classics, Volume 26, Number 3, March 1990.
  • Bauer, Daniel. "Joe Foss: American Hero (Part Three)." Air Classics, Volume 26, Number 5, May 1990.
  • "Brigadier General Joseph Jacob Foss, ANG." Who's Who in Marine Corps History.
  • Brokaw, Tom. The Greatest Generation. New York: Random House, 1998. ISBN 978-0-375-50202-6.
  • Mal:Webarchive United States Marine Corps
  • Foss, Joe. A Proud American: The Autobiography of Joe Foss. New York: Presidio Press, 2002. ISBN 978-0-89141-775-0.
  • Gurney, Gene. Five Down & Glory. New York: Ballantine Books, 1982, First edition 1965. ISBN 978-0-345-30799-6.
  • Jackson, Robert. Fighter Aces of World War II: The True Stories of Fourteen of World War II's Fighter Pilots: London: Corgi Books, 1978. ISBN 0-552-10783-2.
  • Loomis, Robert D. Great American Fighter Pilots of World War II. New York: Random House, 1961. ISBN 0-394-90396-X.
  • Miller, Thomas G. Jr. The Cactus Air Force. New York: Ballantine Books, 1969. ISBN 0-553-14766-8.
  • Shores, Christopher. Fighter Aces. London: Hamlyn Publishing, 1975. ISBN 0-600-30230-X.
  • Sims, Edward H. Greatest Fighter Missions of the top Navy and Marine aces of World War II. New York: Ballantine Books, 1969, First edition 1962. ISBN 978-0-03-450163-6.
  • Smith, Larry. Beyond Glory: Medal of Honor Heroes in Their Own Words. New York: W. W. Norton & Company, 2004, First edition 2003. ISBN 978-0-393-32562-1.
  • Tillman, Barrett. Wildcat Aces of World War 2 (Aircraft of the Aces). Oxford, UK: Osprey, 1995. ISBN 978-1-85532-486-2.
  • Yenne, Bill. Aces High: The Heroic Saga of the Two Top-Scoring American Aces of World War II. New York: Berkley, 2009. ISBN 978-1-101-00266-7.
  • Zimmerman, Dwight Jon and John D. Gresham. Uncommon Valor: The Medal of Honor and the Six Warriors Who Earned It in Afghanistan and Iraq. New York: St. Martin's Press, 2010. ISBN 978-0-312-36385-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Josep Foss, et flyveress [1]