Joe Montana

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Uoversatt: Denne artikkelen er delvis på engelsk. Sitatene bør gjengis på norsk; ingen grunn til at de skal være på engelsk, og ikke fullstendig oversatt til norsk
Joe Montana
No. 16, 19
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 11. juni 1956[1] (67 år)
Fødested: New Eagle
Høyde: 188 centimeter Vekt: 93 kg
Karriereinformasjon
High School: Ringgold
(Carroll, Pennsylvania)
College: Notre Dame
NFL Draft: 1979 / Runde: 3 / Pick 82
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     5 391
Fullførte pasninger     3 409
Prosentandel     63,2%
TD–INT     273–139
Pasningsyards     40 551
Passer rating     92,3
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Joseph Clifford Montana Jr. (født 11. juni 1956 i New Eagle i Pennsylvania), kallenavn «Joe Cool»[2] og «the Comeback Kid»,[3] er en tidligere amerikansk fotballspiller som spilte quarterback i National Football League (NFL) i 16 sesonger for San Francisco 49ers og Kansas City Chiefs.[4] Etter å ha vunnet et nasjonalt mesterskap ved Notre Dame begynte Montana sin NFL-karriere i 1979 med San Francisco, hvor han spilte i de neste 14 sesongene.[5] Med 49ers vant Montana fire Super Bowls, og ble den første spilleren noensinne til å bli utpekt til Super Bowl MVP tre ganger. Han holder også Super Bowl-rekorder for flest pasninger uten en interception (122 i fire kamper) og høyest passer rating på 127,8. I 1993 ble Montana byttet til Kansas City Chiefs hvor han spilte ut sine to siste sesonger, og ledet laget til sitt første AFC Championship Game i januar 1994. Montana ble stemt inn i Pro Football Hall of Fame i 2000, det første året han var kvalifisert.[6]

I 1989 og igjen i 1990 ble Montana utpekt til NFL Most Valuable Player (MVP) av Associated Press, og Sports Illustrated kåret Montana til «Sportsman of the Year» i 1990.[7] Fire år tidligere, i 1986, vant Montana NFL Comeback Player of the Year Award.[8] Montana ble utvalgt til åtte Pro Bowl, og ble valgt til All-Pro førstelag av AP i 1987, '89 og '90. Han hadde høyest passer rating i National Football Conference (NFC) fem ganger (1981, 1984, 1985, 1987 og 1989); og hadde i både 1987 og 1989 høyest passer rating i NFL.[9]

Noen av hans høydepunkter, som «The Catch» (kampvinnende touchdownpasning mot Dallas i NFC Championship Game 1981) og et Super Bowl-vinnende 92-yard drive mot Bengals i Super Bowl XXIII, vises ofte i NFLs highlight reels.

49ers pensjonerte trøyenummere 16, som Montana brukte mens han spilte for laget. I 1994 fikk Montana en plass på NFL 75th Anniversary All-Time Team; han var også inkludert på NFL 1980s All-Decade Team. I 1999, rangerte skribenter for The Sporting News Montana til #3 på listen over Football's 100 Greatest Players. Samme år rangrete ESPN Montana som #25 på deres liste over det 20. århundres beste idrettsutøvere. I 2006 rangerte Sports Illustrated han som den beste clutch quarterbacken noensinne.[10]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Montana ble født til Joseph Clifford Montana Sr. (1932–2017) og Theresa Marie Bavuso Montana (1935–2004) i New Eagle i Pennsylvania,[11] vest i delstaten. Han vokste opp i Monongahela, en gruveby 25 kilometer (16 mi) sør for Pittsburgh.[12]

Montana er en amerikansk versjon av navnet Montani, som kommer fra nord i Italia.[13]

Montana viste tidlig interesse for idrett, og faren hans var den første til å lære ham amerikansk fotball. Montana begynte å spille da han var åtte år gammel. Montana Sr. registrerte sønnen sin som ni år gammel så han møtte ligaens alderskrav.[14]

Montana var interessert i baseball og basketball i tillegg til amerikansk fotball. Som barn var basketball hans favorittsport.[15] Montana Sr. startet et lokalt basketballag som sønnen spilte for. Laget deltok i noen regionale turneringer.

Montana gikk på skole ved Waverly Elementary og senere ved Finleyville Junior High (nå Finleyville Middle School) og Ringgold High School.[15] Ved Ringgold spilte Montana amerikansk fotball, baseball og basketball.[12] Montana viste talent som basketballspiller og hjalp Ringgold til mesterskapstittelen i WPIAL Class AAAs basketballmesterskap, og ble utpekt til All-State.[16] Han viste såpass mye talent at han, som senior, fikk tilbud om idrettsstipend for basketball ved North Carolina State.[5] Montana vurderte tilbudet, som ville latt ham spille både basketball og amerikansk fotball, men endte opp med å takke nei.

Montana tilbrakte sine to første år på sitt high school-lag som reserve. Som junior fikk han stillingen som Ringgold Rams' startende quarterback.[12] Montana holdt stillingen i sine to siste år ved skolen; etter senior ble han utpekt til All-American av Parade.[5]

En av Montanas største prestasjoner i high school kom som junior i en kamp mot Monessen High School. Selv om Monessen scoret en touchdown for et uavgjort resultat i kampens siste øyeblikk,[15] fikk Montana oppmerksomhet fra collegespeidere for sitt spill i kampen, især fra Notre Dame.[12] I kampen fullførte Montana 12 av 22 pasninger for 223 yards, og scoret tre touchdownpasninger og en touchdown på løp.[15]

Montana fikk eventuelt tilbud om idrettsstipend fra Notre Dame, som han goddtok. En av grunnene til Montanas valg var at hans idol fra barndommen, Terry Hanratty, hadde gått på Notre Dame.[5] I 2006, 32 år etter at Montana ble uteksaminert, endret Ringgold High School navnet på stadionet sitt til «Joe Montana Stadium».[16]

College-karriere[rediger | rediger kilde]

1974[rediger | rediger kilde]

Da Montana begynte på Notre Dame i høsten 1974 var Ara Parseghian hovedtrener for universitetets amerikansk fotballag. Under Parseghian hadde Notre Dame vunnet NCAAs nasjonale mesterskap i 1966 og 1973. Parseghians suksess som trener gjorde det letter for ham å rekruttere talenter. Selv om Montana var et talent hadde Notre Dame regler om at freshmen ikke fikk lov til å trene med eller spille for hovedlaget, og han spilte derfor kun noen få kamper for et freshmenlag.[15] Montanas første store bidrag til Notre Dames amerikansk fotballag kom i hans år som sophomore.

Den 15. desember 1974 trakk Parseghian seg fra trenerjobben på grunn av helseproblemer.[15] Universitetet ansatte så Dan Devine som erstatninge. Til tross for begrenset spilletid året før presterte Montana bra under vårtreningen i 1975. Devine var så imponert at han sener fortalte konen sin: «I'm gonna start Joe Montana in the final spring game.» Da hun svarte «Who's Joe Montana?», sa Devine «He's the guy who's going to feed our family for the next few years.»[15]

1975[rediger | rediger kilde]

Devine følte ikke at Montana var klar til å ta over som starter på fulltid i 1975;[15] Montana spilte allikevel en viktig rolle i Notre Dames seier over North Carolina.[15] I kampen, som ble avholdt i Chapel Hill, tok Montana banen med 5:11 igjen av kampen, da North Carolina ledet 14–6. Montana var på banen i kun ett minutt og to sekunder, men i løpet av den tiden hadde han 129 pasningsyards, og sikret en 21–14 seier for Notre Dame.[15]

Mot Air Force, Notre Dames neste motstander, kom Montana igjen på banen i fjerde kvarter. Selv om Air Force ledet kampen 30–10, vant Notre Dame 31–30.[15] Etter seieren mot North Carolina sa Devine at Moose Krause, Notre Dames Athletic Director hadde sagt at kampen var «the greatest comeback I've ever seen».[15] Etter kampen mot Air Force hadde Krause sagt «This one's better than last week.»[15] I løpet av de to kampene fikk Montana demonstrert at han hadde evnen til å prestere under press, en karakteristikk som skulle vise seg å være verdifull gjennom hans karriere.[15]

Montana slo skulderen sin ut av ledd før 1976-sesongen,[15] og kunne ikke spille det året.

1977[rediger | rediger kilde]

Da 1977-sesongen begynte var Montana tredje quarterback bak Rusty Lisch og Gary Forystek.[5] Montana fikk sin første sjanse i sesongens tredje kamp, mot Purdue. Lisch startet kampen før han ble erstattet av Forystek. Forystek skulle så pådra seg seriøse skader, med brudd i en ryggvirvel, knukket kragebein og en seriøs hjernerystelse; det endte opp med å bli Forysteks siste play i sin karriere.[15] Devine satte Lisch på banen igjen før Montana eventuelt fikk sjansen. Med 11 minutter igjen av kampen kom Montana på banen da Purdue ledet 24–14; han kastet for 154 yards og en touchdown og Notre Dame vant kampen 31–24.[15]

Etter kampen gjorde Devine Montana til første quarterback[5] og laget gikk videre til å vinne sine gjenværende kamper. I Cotton Bowl, sesongens siste kamp, slo Notre Dame #1 Texas 38–10. Notre Dames 11 seier og ene nederlag vant dem AP/Coaches' nasjonale tittel, den eneste tittelen skolen vant med Devine som hovedtrener.

1978[rediger | rediger kilde]

Som senior i 1978 hjalp Montana Notre Dame til en comebackseier mot Pitt Panthers, og klarte nesten å sikre en andre comebackseier mot USC, Notre Dames største rival. USC ledet 24–6 i andre halvdel da Montana ledet Notre Dame til en knapp ledelse på 25–24 i fjerde kvarter med 45 sekunder igjen av kampen, før Trojans sikret en seier med et field goal.

Den 1. januar 1979 returnerte Notre Dame til Cotton Bowl, denne gangen mot Houston. Montanas prestasjoner i det som senere ble kjent som «The Chicken Soup Game» er blant de mest kjente i hans karriere.[15][17] I frysende temperaturer måtte Montana kjempe mot hypotermi mens kroppstemperaturen hans sank til 96 °F (36 °C). Da andre halvdel begynte ledet Houston 20–12, og Montana forble i garderoben hvor han ble oppvarmet via infusjon, dekket i tepper og matet med kyllingsuppe.[18] Montana var tilbake på banen sent i tredje kvarter, da Houston ledet 34–12.[18] Han ledet Irish til tre touchdowns i kampens siste åtte minutter, hvor den siste kom da kampklokken nådde null, og Notre Dame vant kampen 35–34.[19] Notre Dame laget senere en film kalt Seven and a Half Minutes to Destiny, som Devine senere refererte til som en «Joe Montana-film».[15]

Uteksaminering og NFL Draft[rediger | rediger kilde]

Montana ble uteksaminert fra Notre Dame med en bachelorgrad i foretaksøkonomi og markedsføring. Selv om NFL Combine ikke ble etablert før i 1982 evaluerte speidere spillere gjennom bruk av combines i 1979. Kandidater ble rangert i en rekke kategorier på en skala fra en til ni, hvor en var svakest og ni var best.[15] Kategoriene de rukte var avhengige av utøverens posisjon på banen.[20]

Til tross for sine prestasjoner på banen var ikke Montana rangert høyt av de fleste speidere. I et combine ble han rangert som seks og en halv samlet, med seks i armstyrke, som dømte hvor hardt og langt en spiller kunne kaste ballen. Til sammenligning ble Jack Thompson fra Washington State rangert med en åtter, den høyeste blant kvalifiserte quarterbacks.[15]

I NFL Draft 1979 ble Montana blukket opp mot slutten av tredje runde, som #82, av San Francisco 49ers.[21] Montana var den fjerde quarterbacken som ble plukket opp, etter Thompson, Phil Simms og Steve Fuller, som alle ble valgt i første runde.

Statistikker i college[rediger | rediger kilde]

Notre Dame Fighting Irish
Sesong Pasningsspill Løp
Ful For Yards Pst. TD Int QB rating For Yards Gj. TD
1975 27 66 509 42,4 4 8 102,7 7 −5 −0,7 2
1976 Ute med skade
1977 99 189 1 604 52,4 11 8 134,4 9 32 3,6 6
1978 141 260 2 010 54,2 10 9 124,9 72 109 1,4 6
Karriere 268 515 4 121 52,0 25 25 125,6 88 131 1,5 14

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

San Francisco 49ers[rediger | rediger kilde]

1979–1980[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Montana spilte i alle 16 kampene i seriespillet i 1979-sesongen kastet han kun 23 pasninger.[22] Han tilbrakte størsteparten av sesongen som reserve bak starteren Steve DeBerg.

Montana ble startende quarterback halvveis inn i 1980-sesongen.[23]

Den 7. desember 1980 spilte San Francisco hjemme mot New Orleans Saints, som til da ikke hadde sikret en seier i seriespillet. Saints ledet 35–7 til halftime. I begynnelsen av fjerde kvarter holdt New Orleans fremdeles ledelsen, 35–21, men San Francisco utlignet til uavgjort før kampslutt. I overtid sparket Ray Wersching et field goal som sikret seieren for San Francisco, 38–35. Dette var Montanas første comebackseier i fjerde kvarter. I løpet av sine 16 sesonger i NFL skulle Montana klare dette 30 ganger til som quarterback; 26 med 49ers.[24]

Selv om San Francisco avsluttet 1980-sesongen med et sesongresultat på 6–10 hadde Montana 1 795 pasningsyards og 15 touchdowns mot ni interceptions. Han ledet også ligaen i prosentandel fullførte pasninger med 64,5%.

1981–1983[rediger | rediger kilde]

Montana begynte 1981-sesongen som startende quarterback for San Francisco. Sesongen endte opp med å bli lagets beste så langt. Tildels som et resultat av Montanas ferdigheter fullførte laget seriespillet 13–3. To av seierne var comebacks i fjerde kvarter under Montanas ledelse.[25]

Utdypende artikkel: The Catch (amerikansk fotball)

Den 10. januar 1982 møtte San Francisco Dallas Cowboys i Candlestick Park i NFC Championship Game, en kamp som ESPNs Larry Schwartz senere beskrev som Montanas «signature game».[14]

Da San Francisco fikk ballen med 4:54 igjen av kampen ledet Dallas 27–21; drivet begynte på San Franciscos 11-yard linje. Etter seks fullførte pasninger og fire løp hadde San Francisco fått ballen til Dallas' 13-yard linje. Etter en mislykket pasning og 7 inntjente yards hadde San Francisco tredje down på Dallas 6-yard linje. Montana tok et snap og sprang til høyre hvor han kastet en pasning til wide receiver Dwight Clark i målsonen, som hoppet opp og tok imot pasningen for en touchdown. Med 51 sekunder igjen av kampen sparket Wersching ekstrapoenget som sikret seieren for San Francisco, 28–27. Pasningen har senere blitt kalt for The Catch, og sendte San Francisco til Super Bowl XVI.

I Super Bowl møtte Montana Cincinnati Bengals. Montana fullførte 14 av 22 pasninger for 157 yards, med én touchdownpasning og en touchdown på løp. San Francisco vant kampen 26–21, og Montana ble utpekt til Super Bowl MVP, noe han skulle klare to ganger til før han pensjonerte seg. Seieren i Super Bowl gjorde også Montana til en av kun to quarterbacks (sammen med Joe Namath) som har vunnet en nasjonal tittel i college footall og et Super Bowl. Montana, da 25 år og 227 dager, var én dag eldre enn Namath var da han vant sitt første Super Bowl, som gjorde han til den nest yngste quarterbacken til å starte i et Super Bowl.

Montana hadde en god sesong i 1982, da sesongen var forkortet til kun ni kamper etter at medlemmer av NFLPA gikk ut i streik. Selv om San Francisco ikke klarte å nå sluttspillet kastet Montana for 2 613 yards og 17 touchdowns. Han satte også det som da var en NFL-rekord med fem kamper på rad med minst 300+ pasningsyards. Ettersom at 49ers gikk glipp av sluttspillet vurderte laget å bytte Montana til Baltimore Colts mot første pick i NFL Draft 1983 (som ville gitt dem muligheten til å drafte Stanford quarterback John Elway), men 49ers ombestemte seg og endte eventuelt opp med å bytte sitt pick i første runde til San Diego Chargers (som brukte det på Billy Ray Smith Jr.) få uker før draftet.[26]

Året etter kastet Montana for 3 910 yards og 26 touchdowns i seriespillets 16 kamper. Laget avsluttet sesongen 10–6 og tok divisjonstittelen i NFC West. I divisjonsrunden av sluttspillet motte de Detroit Lions, hvor Montana igjen viste at han kunne prestere under press. Da kampen nærmet seg slutten lå 49ers under med seks poeng. Med 1:23 igjen av kampen hadde 49ers ballen på Lions' 14-yard linje hvor Montana fullførte en touchdownpasning til wide receiver Freddie Solomon, som gav San Francisco ledelsen etter ekstrapoenget.[27]

Seieren sendte 49ers til NFC Championship-kampen mot Washington Redskins. Montana fikk igjen muligheten til å vise ferdighetene sine sent i kampen. Redskins ledet 21–0 ved begynnelsen av fjerde kvarter før Montana ledet 49ers på et comeback. Med tre touchdownpasninger i fjerde kvarter utlignet 49ers til 21–21, før Redskins' placekicker Mark Moseley sparket et 25-yard field goal som sikret seieren for Washington.

1984[rediger | rediger kilde]

Montana med 49ers under Super Bowl XIX

Da 49ers avsluttet 1984-sesongen 15–1 ble de det første laget til å vinne 15 kamper i en sesong (Miami Dolphins hadde en ubeseiret sesong i 1972, men seriespillet bestod da av kun 14 kamper).

Montana hadde igjen en respektabel sesong og vant sin andre tur til Pro Bowl på to sesonger. I de første to kampene i sluttspillet slo 49ers New York Giants og Chicago Bears med kombinert 44 poeng mot 10. I Super Bowl XIX møtte 49ers Dolphins og quarterback Dan Marino.

I løpet av kampen kastet Montana for tre touchdowns og fullførte 24 av 35 pasninger. Han tok Super Bowl-rekorden for flest pasningsyards (331), og hadde også 59 yards på løp. 49ers slo Dolphins 38–16, og Montana fikk sin andre Super Bowl MVP-tittel. Etter kampen sa 49ers' hovedtrener Bill Walsh: «Joe Montana is the greatest quarterback today, maybe the greatest quarterback of all time.»[23]

1985–1987[rediger | rediger kilde]

Tildels takket være Montanas prestasjoner nådde 49ers igjen sluttspillet i 1985; de røk derimot ut i NFC wildcard-kamp med et nederlag til New York Giants.

I 1986 pådro Montana seg en seriøs ryggskade i første uke av seriespillet. Skaden var på en ryggvirvel i Montanas nedre rygg, og han måtte inn for operasjon umiddelbart. Skaden var så seriøs at Montanas leger mente at han burde vurdere å pensjonere seg.[28] Den 15. september ble Montana plassert på injured reserves; han var derimot tilbake i den aktive spillerstallen 6. november samme år.[29] I sin første kamp tilbake kastet Montana for 270 yards og tre touchdowns i 49ers' 43–17 seier over St. Louis Cardinals. Montana spilte kun i åtte kamper i sesongen, og kastet flere interceptions enn touchdownpasninger for første og siste gang i sin karriere.[29] 49ers avsluttet sesongen 10–5–1. Montana vant, sammen med Minnesota Vikings quarterback Tommy Kramer, NFL Comeback Player of the Year i 1986.

I 1987 satte Montana en personlig rekord med 31 touchdownpasninger over 13 kamper. Montana var en av spillerne som begikk streikebrudd under NFLPA-streiken, og kastet fem touchdowns mot erstatningsspillere. Han satte også en NFL-rekord for flest fullførte pasninge rpå rad (22),[30] hadde 3 054 pasningsyards, og en passer rating på 102,1.[31] Selv om 49ers avsluttet sesongen med sitt beste resultat i NFL tapte de mot Minnesota Vikings i divisjonsrunden av sluttspillet.[32]

I forkant av 1987-sesongen hadde Bill Walsh byttet til seg Steve Young, da quarterback for Tampa Bay Buccaneers.[33] Young spilte i åtte kamper i seriespillet og hadde en passer rating på 120,8 for sesongen.[34]

1988–1989[rediger | rediger kilde]

Young spilte såpass bra i 1987 at det, innen starten av 1988-sesongen, var usikkerhet om hvem som kom til å lagets quarterback. Young spilte i 11 kamper det året, og det begynte å gå rykter om at Montana kom til å bli byttet.[30]

Til tross for konkurransen mellom de to spillerne var det Montana som spilte mest i sesongen. Etter et hjemmetap mot Los Angeles Raiders, som gav 49ers et sesongresultat på 6–5, var det usikkert om 49ers kom til å nå sluttspillet. Montana fikk tilbake stillingen som starter og ledet 49ers til et sesongresultat på 10–6, og divisjonstittelen i NFC Western Division.[35]

49ers sikret seg en plass i Super Bowl XXIII etter å ha slått Minnesota Vikings og Chicago Bears i sluttspillet. I divisjonsrunden møtte 49ers Minnesota, som hadde slått dem ut av sluttspillet året før. Montana kastet tre touchdownpasninger i første halvdel av kampen, som 49ers vant komfortabelt 34–9. Montana imponerte spieslt i seieren over Bears i NFC Championship-kampen, som ble spilt i Soldier Field i Chicago med temperaturer som nådde så lavt som 17 °F (−8 °C) med sterk vind.[36] I kampen kastet MOntana for 288 yards og tre touchdowns, hvor den første var på en tredje down sent i første kvarter hvor Montana kastet en pasning til Jerry Rice som sprang ballen inn for en 61-yard score. 49ers vant kampen 28–3 og kvalifiserte seg for Super Bowl XXIII.[35]

I januar 1989 møtte 49ers igjen Cincinnati Bengals i Super Bowl. Før sin tredje tur til Super Bowl sa Montana til San Jose Mercury News at «This trip to the Super Bowl is more gratifying than the others because the road has been harder.» I Super Bowl XXIII hadde Montana en av sitt livs beste kamper. Han fullførte 23 av 36 pasninger og satte Super Bowl-rekord med 357 pasningsyards, og scoret to touchdowns. Til tross Montanas prestasjoner lå 49ers under, 16–13, med 3:20 igjen av kampen og ballen på sin egen 8-yard linje. Montana tok laget nedover banen med 8 av 9 fullførte pasninger for 92 yards, og sikret eventuelt kampen med en touchdownpasning til John Taylor med 34 sekunder igjen på klokken.[37]

1989 skulle bli nok et vellykket år for Montana og 49ers. Laget avsluttet seriespillet på toppen av ligaen, 14–2,[38] og lå kun fem poeng under, samlet, i de to nederlagene. Montana kastet for 3 521 yards og 26 touchdowns med kun åtte interceptions, og hadde dermed høyest passer rating i en sesong i NFLs historie frem til Young slo den i 1994, og senere Indianapolis Colts' Peyton Manning i 2004 og Green Bay Packers' Aaron Rodgers i 2011. Han hadde også 227 yards og tre touchdowns på løp, og ble tildelt NFL Most Valuable Player Award. I uke fire, mot Philadelphia Eagles, kastet Montana fire touchdownpasninger i fjerde kvarter i en minneverdig comebackseier. I kampen hadde han totalt fem touchdownpasninger, samt 428 pasningsyards. 49ers fant også suksess i sluttspillet, med enkle seiere over Minnesota Vikings, 41–13 i divisjonsrunden, og Los Angeles Rams, 30–3 i NFC Championships. I de to kampene kastet Montana for 503 yards og seks touchdowns, uten interceptions. I Super Bowl XXIV ble Montana den første spilleren til å bli utpekt til Super Bowl MVP tre ganger, etter å ha kastet for 297 yards og satt en Super Bowl-rekord med fem touchdowns, mens han også hadde 15 yards på løp, da 49ers slo Denver Broncos 55–10, den mest ensidige seieren i Super Bowls historie.[39]

1990[rediger | rediger kilde]

I 1990 ledet Montana igjen 49ers til toppen av tabellen (14–2) i NFL.[40] Han ble utpekt til Sportsman of the Year av Sports Illustrated. Et høydepunkt is sesongen var omkampen mot Atlanta Falcons, hvor Falcons forsøkte å blitze Montana hele kampen, som ledet til at Montana satte en personlig rekord på 476 yards (også kamprekord for 49ers) og seks touchdownpasninger, hvor fem av dem gikk til Jerry Rice. I løpet av sesongen kastet han for 3 944 yards og 26 touchdowns, men hadde også 16 interceptions, høyest i hans karriere.[41] Tre av hans interceptions kom i et nederlag på hjemmebane mot Los Angeles Rams 25. november, som også avsluttet 49ers' 18 kamper lange seierrekke.[42]

Montanas trøye #16 i Pro Football Hall of Fame

Montana kan ikke få all skylden for økningen i interceptions i 1990 sammenlignet med året før, ettersom at laget løp for 3,8 yards per carry, #19 i ligaen i 1990. Ingen spillere på laget nådde 500 yards på løp i sesongen. Fullback Tom Rathman scoret flest touchdowns (7) på løp, med kun e318 yards. Roger Craig (439 yards, 1 TD) pådro seg en kneskade i uke 5 borte mot Houston. Nykommeren Dexter Carter (460 yards, 1 TD) kunne heller ikke hjelpe. Carters eneste touchdown kom 17. desember borte mot Rams; hans 74-yard touchdown på løp som sikret hjemmebane for 49ers represnterte omtrent en sjettedel av hans totale yards på bakken, og han mistet ballen fire ganger til fumbles på hjemmebane uken etter, i et 13–10 nederlag mot Saints.[43][44][45][46]

49ers så frem til å bli det første laget i NFL til å vinne tre Super Bowls på rad, og nådde NFC Championship-kampen hvor de møtte New York Giants. 49ers' forsvar klarte å hindre Giants' reservequarterback Jeff Hostetler og Giants i å score en touchdown, men kampen endret seg etter at Montana pådro seg en skade etter en sack fra Leonard Marshall. Giants sikret eventuelt seieren med sitt siste av fem field goals, 15–13. Det var Montanas nest siste kamp for 49ers.

1991–1992[rediger | rediger kilde]

Montana gikk glipp av hele 1991-sesongen og størsteparten av 1992-sesongen med en albueskade han pådro seg i sesongoppkjøringen i 1991. I sesongfinalen i 1992, mot Detroit Lions under Monday Night Football, kom Montana på banen og spilte ut andre halvdel av kampen. Til tross for å ha gått glipp av nesten to hele sesonger var Montana effektiv, og sikret seieren. Mens Montana var ute med skade hadde derimot Steve Young etablert seg som starter, og holdt den stillingen i sluttspillet. Montana skulle ikke spille flere snaps for 49ers, og hans siste kamp i 49ers' uniform var da laget møtte Dallas Cowboys i NFC Championship-kampen, som tredje QB bak Young og Steve Bono.

Ettersom at Montana var frisk og klar til å spille oppstod det en quarterbackkontrovers. Steve Young hadde fått vist sitt talent i de to årene han hadde spilt mens Montana var skadet, og mange tilhengere og spillere følte at laget nå hadde funnet en ny quarterback. Young sa også at han ikke ville spille dersom han kun ble brukt som reserve.[47] Det var derimot også de som mente at Montana var «franchisets ansikt», og at det rette ville vært om han forble hos 49ers. Det oppstod en splid i garderoben, som eventuelt endte i at Montana ba om å bli byttet bort.[48]

Kansas City Chiefs (1993–1994)[rediger | rediger kilde]

Montana ble byttet til Kansas City Chiefs 20. april 1993 og signerte en 3-årig kontrakt verdt $10 millioner. Byttehandelen spilte en rolle i Chiefs' signering av Los Angeles Raiders' running back Marcus Allen 9. juni.[49] Montana og Allen, som begge var tidligere Super Bowl MVPs, tiltrakk seg mye medieoppmerksomhet i Kansas City.[50] Chiefs General Manager Carl Peterson hadde tilbrakt offseason i 1993 med å implementere «vestkystangrep» under lagets nye offensive koordinator Paul Hackett som tidligere hadde vært Quarterbacks Coach for Montana med 49ers, og som jobbet under hovedtrener Marty Schottenheimer.[51]

Chiefs sendte tre forskjellige trøyer til Montana. En av dem hadde #3, som Montana brukte ved Notre Dame og som Chiefs hadde pensjonert til ære for Hall of Fame kicker Jan Stenerud, som tilbød Montana å bruke det. Et annet trøyenummer var 19, som han brukte som tenåring og under treningsleir i 1979 i San Francisco. Den tredje trøyen var for #16, pensjonert til ære for Hall of Fame quarterback Len Dawson, som tilbød Montana å bruke det. Montana takket nei til Dawson og Steneruds tilbud og brukte heller #19. Under Chiefs' første trening i offseason valgte lagets forsvarsspillere å bli igjen etter trening for å se på angrepsspillerne «because they wanted to see Joe Montana play. That's what those guys thought of the trade. It gave everybody hope we could win a championship. That's why it was such a special time.»[49]

Montana tilbrakte deler av 1993-sesognen skadet, men ble allikevel utvalgt til det som skulle bli hans siste Pro Bowl, etter at Chiefs vant divisjonen for første gang på 22 år.[49] Montana ledet Chiefs i to comebackseiere i sluttspillet i 1993. I wildcard-runden mot Pittsburgh Steelers kastet han en 7-yard touchdownpasning på fjerde down som sendte kampen i overtid. Mot Houston Oilers ledet han laget til 28 poeng i andre halvdel, inkludert tre touchdownpasninger, som sikret han sin 29. comebackseier i fjerde kvarter. I AFC Championship-kampen tapte Kansas City 30–13 mot Buffalo Bills, etter at Montana pådro seg en hjernerystelse etter tredje play i tredje kvarter og ble erstattet av Dave Krieg. Inkludert de to seierne i sluttspillet det året (Chiefs hadde kun én seier i sluttspillet siden Super Bowl IV i 1970) vant Chiefs i 1993 13 kamper, og tangerte lagrekorden for seiere i en sesong.

Montana var frisk igjen i 1994, og var kampstarter i alle kampene i sesongen utenom to. Høydepunk fra sesongen inkluderer en klassisk duell med John Elway (som Montana vant, 31–28) under Monday Night Football,[52] og en minneverdig kamp i uke 2 da Montana spilte mot sitt gamle lag, 49ers og Steve Young, som CHiefs vant 24–17. Montana ledet laget til et sesongresultat på 9–7, nok til å nå sluttspillet, men tapt i wildcard-runden mot Miami Dolphins og Dan Marino, 27–17.

Pensjonering[rediger | rediger kilde]

Montana i California Museum Hall of Fame 21. mars 2013

Den 18. april 1995 annonserte Montana at han skulle pensjonere seg foran et stort publikum i Justin Herman Plaza i San Francisco. Arrangementet ble direktesendt på lokal-TV og inkluderte taler fra John Madden, Eddie DeBartolo, Jr med flere. Det ble også vist høydepunkter fra Montanas tid i San Francisco og intervjuer med tidligere lagkamerater fra 49ers. Bill Walsh, som var hovedtrener i tre av Montanas fire Super Bowl-seiere, var vert for arrangementet.

Rekorder og prestasjoner i NFL[rediger | rediger kilde]

Montana, som var kjent for sin evne til å prestere under stress, ledet laget sitt til 32 comebackseiere i fjerde kvarter. Med 58 sekunder igjen av kampen i NFC Championship Game 1981 mot Dallas Cowboys fullførte han en kampvinnende touchdownpasning som senere ble kjent som «The Catch». I Super Bowl XXIII mot Cincinnati Bengals kastet han nok en kampvinnende touchdownpasning etter et 92-yard drive med kun 36 sekunder igjen av kampen.

I løpet av sin karriere med 49ers fullførte Montana 2 929 av 4 600 pasninger for 35 142 yards, med 244 touchdowns og 123 interceptions. Han hadde 35 kamper med minst 300 pasningsyards, inkludert syv hvor han kastet for over 400 yards. I løpet av sin karriere hadde han følgende statistikker: 3 409 fullførte pasninger fra 5 391 forsøk, 273 touchdowns, 193 interceptions og 40 551 pasningsyards. Han hadde også 1 676 yards og 20 touchdowns på løp. Da han pensjonerte seg hadde han en passer rating på 92,3, kun bak etterfølgeren hans hos 49ers Steve Young (96,8). Han har siden blitt forbigått av fem andre spillere, som gir ham en syvendeplass på topplisten. Montana vant også 100 kamper kjappere enn noen annen quarterback før Tom Brady slo rekorden i 2008.[53] Som starter gikk han 117–47. Trøyenummeret hans, #16, ble pensjonert av 39ers 15. desember 1997 under halftime i en kamp mot Denver Broncos under Monday Night Football. Montana holdt også rekorden for flest pasningsyards i en Monday Night-kamp med 458 mot Los Angeles Rams i 1989.

Montana er nummer to i sluttspillet for flest kamper med passer rating over 100,0 (12) og touchdownpasninger (45), pasningsyards (5 772) og kamper med 300+ pasningsyards (seks, delt med Kurt Warner). Han tangerte også Terry Bradshaws rekord for sluttspillkamper på rad med minst to touchdownpasninger (syv), en rekord som senere ble slått av Baltimore Ravens quarterback Joe Flacco.[54] Montana er ubeseiret i sine fire Super Bowl-kamper, hvor han totalt har fullført 83 av 122 pasninger for 1 142 yards og 11 touchdowns uten interceptions, for en passer rating på 127,8 i Super Bowl-kamper.[55] Han var den første spilleren til å vinne tre Super Bowl MVP-titler, og holder Super Bowl-rekorden for flest pasnignsforsøk (122) uten å kaste en interception.[55]

Han ble utvalgt til Pro Bowl åtte ganger og var All-Pro seks ganger.[41] Han er også den eneste spilleren med to touchdownpasninger på 95+ yards.[56]

Montana ble rangert som #4 på NFL Networks The Top 100: NFL's Greatest Players, hvor lagkameraten Jerry Rice fikk førsteplassen.[57]

Karrierestatistikker i NFL[rediger | rediger kilde]

Nøkkel
AP NFL MVP
Super Bowl MVP
Vant Super Bowl
NFL-rekord
Ledet ligaen
Fet skrift Personlig rekord

Seriespill[rediger | rediger kilde]

År Lag Kamper Pasningsspill Løp
K KS Resultat Ful For Pst Yds Gj. TD Int Leng Rate For Yds Gj. Lng TD
1979 SF 16 1 0−1 13 23 56,5 96 4,2 1 0 18 81,1 3 22 7,3 13 0
1980 SF 15 7 2−5 176 273 64,5 1 795 6,6 15 9 71T 87,8 32 77 2,4 11 2
1981 SF 16 16 13−3 311 488 63,7 3 565 7,3 19 12 78T 88,4 25 95 3,8 20 2
1982 SF 9 9 3−6 213 346 61,6 2 613 7,6 17 11 55 88,0 30 118 3,9 21 1
1983 SF 16 16 10−6 332 515 64,5 3 910 7,6 26 12 77T 94,6 61 284 4,7 18 2
1984 SF 16 16 14−1 279 432 64,6 3 630 8,4 28 10 80T 102,9 32 118 3,0 15 2
1985 SF 15 15 9−6 303 494 61,3 3 653 7,4 27 13 73 91,3 42 153 3,6 16 3
1986 SF 8 8 6−2 191 307 62,2 2 236 7,3 8 9 48 80,7 17 38 2,2 17 0
1987 SF 13 11 10−1 266 398 66,8 3 054 7,7 31 13 57T 102,1 35 141 4,0 20 1
1988 SF 14 13 8−5 238 397 59,9 2 981 7,5 18 10 96T 87,9 38 132 3,5 15 3
1989 SF 13 13 11−2 271 386 70,2 3 521 9,1 26 8 95T 112,4 49 227 4,6 19 3
1990 SF 15 15 14−1 321 520 61,7 3 944 7,6 26 16 78T 89,0 40 162 4,1 20 1
1991 SF 0 0 — Ute med skade
1992 SF 1 0 — 15 21 71,4 126 6,0 2 0 17 118,4 3 28 9,1 16 0
1993 KC 11 11 8−3 181 298 60,7 2 144 7,2 13 7 50T 87,4 25 64 2,6 17 0
1994 KC 14 14 9−5 299 493 60,6 3 283 6,7 16 9 57T 83,6 18 17 0,9 13 0
Karriere 192 164 117−47 3 409 5 391 63,2 40 551 7,5 273 139 96T 92,3 457 1 676 3,7 21 20

Sluttspill[rediger | rediger kilde]

År Lag Kamper Pasningsspill Løp
K KS Resultat Ful For Pst Yds Gj. TD Int Leng Rate For Yds Gj. Lng TD
1981 SF 3 3 3−0 56 88 63,6 747 8,5 6 4 58 94,3 12 4 0,3 7 1
1983 SF 2 2 1−1 45 79 57,0 548 6,9 4 2 76 84,8 8 56 7,0 18 0
1984 SF 3 3 3−0 67 108 62,0 873 8,1 7 5 40 89,8 13 144 11,1 53 1
! 1985 SF 1 1 0−1 26 47 55,3 296 6,3 0 1 36 65,6 1 0 0,0 0 0
1986 SF 1 1 0−1 8 15 53,3 98 6,5 0 2 24 34,2 0 0 0,0 0 0
1987 SF 1 1 0−1 12 26 46,2 109 4,2 0 1 33 42,0 3 20 6,7 14 0
1988 SF 3 3 3−0 56 90 62,2 823 9,1 8 1 61 117,0 10 43 4,3 11 0
1989 SF 3 3 3−0 65 83 78,3 800 9,6 11 0 72 146,4 5 19 3,8 10 0
1990 SF 2 2 1−1 40 57 70,2 464 8,1 3 1 61 104,7 3 10 3,3 6 0
1993 KC 3 3 2−1 59 104 56,7 700 6,7 4 3 41 78,2 6 13 2,2 7 0
1994 KC 1 1 0−1 26 37 70,3 314 8,5 2 1 57 102,8 2 5 2,5 7 0
Karriere 23 23 16−7 460 734 62,7 5 772 7,9 45 21 76 95,6 63 314 5,0 53 2

Super Bowl[rediger | rediger kilde]

Kamp Mot. Ful For Pst. Yds Gj. TD Int Rate Resultat
XVI CIN 14 22 63,6 157 7,1 1 0 100,0 S 26–21
XIX MIA 24 35 68,6 331 9,5 3 0 127,2 S 38–16
XXIII CIN 23 36 63,9 357 9,9 2 0 115,2 S 20–16
XXIV DEN 22 29 75,9 297 10,2 5 0 147,6 S 55–10
Totaler 83 122 68,0 1 142 9,4 11 0 127,8 4–0

Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Montana fikk kallenavnet «Joe Cool» for sin evne til å prestere under press, og «Comeback Kid» for å ofte lede lag i comeback sent i kamper. Lagkameratene hans i San Francisco kalte ham «Bird Legs»[58][59] på grunn av hans tynne legger. Han hadde også kallenavnet «Golden Joe» siden han spilte i California (The Golden State) og poserte foran Golden Gate Bridge på en plakat med ordene «The Golden Great».[60] Han fikk også to kallenavn gjennom en konkurranse holdt av San Francisco Chronicle tidlig i sin karriere. Vinneren var «Big Sky», mens et annet forslag mente at «Joe Montana» allerede lød som et kallenavn, og at Montana derfor burde få et vanlig navn, «David W. Gibson».[61] Montana likte navnet så godt at han fikk det stensilert over garderobeskapet hans.[62]

Montana spiller karakteren «Joe Clifford» (pseudonym fra hans fornavn og mellomnavn) i NFL Networks Joe's Diner.[63]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Montana har vært gift tre ganger. I 1974 giftet han seg med Kim Moses fra sin egen hjemby i sitt andre semester ved Notre Dame; de skilte seg etter tre år.[15] I 1981 giftet han seg med Cass Castillo; de to skilte lag i 1984.[64] Han møtte Jennifer Wallace, skuespiller og modell, da de to jobbet sammen i en reklame for Schick; de giftet seg i 1985. De har fire barn sammen, to døtre og to sønner. Sønnen Nate var en udraftet free agent fra West Virginia Wesleyan, og den andre sønnen, Nick var en udraftet free agent fra Tulane University.

I 2008 saksøkte Montana sin ekskone Moses og et auksjonshus i Dallas for «violating his 'copyright and privacy rights» etter at Moses «sold a bunch of letters and memorabilia from [Montana's] college days at Notre Dame».[65]

I 1986 ble Montana diagnostisert med en «narrow spinal cavity». Han ble operert og klarte å returnere til idretten og fortsette sin karriere.[66]

Montana bor i San Francisco, California.[67] Han eier hester og produserer vin under navnet Montagia.[68]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joe-Montana, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Tomsic, Tony (23. juli 2007). «No. 1: Montana's Super success raised the bar». USA Today (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  3. ^ Bagnato, Andrew (18. april 1995). «'Comeback Kid's' Roots». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. «Montana became known as the 'Comeback Kid' for his knack at pulling out the close ones.» 
  4. ^ «Joe Montana» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 5. januar 2020. 
  5. ^ a b c d e f Schwartz, Larry. «Montana was comeback king». ESPN.com (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  6. ^ «Joe Montana – Pro Football Hall of Fame» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 5. januar 2020. 
  7. ^ «Super Bowl XXIV MVP: Joe Montana». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 21. februar 2010. Besøkt 5. januar 2020. 
  8. ^ «Awards». San Francisco Forty Niners (engelsk). Arkivert fra originalen 17. august 2007. Besøkt 5. januar 2020. 
  9. ^ Litsky, Frank (21. desember 1989). «PRO FOOTBALL; Taylor Is in Pro Bowl and Into History». The New York Times (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  10. ^ «Top 10 Clutch Quarterbacks of All Time». Sports Illustrated (engelsk). 3. august 2006. Arkivert fra originalen 16. februar 2007. Besøkt 5. januar 2020. 
  11. ^ Ramen, Fred (2003). Joe Montana (1. utg.). The Rosen Publishing Group. ISBN 9780823936076. 
  12. ^ a b c d «The Best Ever? The story of 'Joe Cool'». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  13. ^ «Perfect Timing, Joe (s. 9)». Time (engelsk). 25. januar 1982. Arkivert fra originalen 10. mars 2008. Besøkt 5. oktober 2007. 
  14. ^ a b Schwartz, Larry (19. november 2003). «More Info on Joe Montana». ESPN.com (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Zimmerman, Paul (13. august 1999). «Born to be a quarterback». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  16. ^ a b Wald, Bruce (27. august 2006). «Local teams to vie in opening week of high school football». Pittsburgh Tribune-Review (engelsk). Arkivert fra originalen 14. oktober 2007. Besøkt 5. januar 2020. 
  17. ^ «The List: Greatest bowl games». ESPN.com (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  18. ^ a b «Born to be a quarterback». Sports Illustrated (engelsk). 13. august 1999. Besøkt 5. januar 2020. 
  19. ^ «Notre Dame 35, Houston 34» (PDF). Media.AttCottonBowl.com (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  20. ^ Prister, Tim (2. desember 2006). «Weis, Faust highlight banquet». rivals.com (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  21. ^ «1979 NFL Draft – Round 3». The Football Database (engelsk). Besøkt 5. januar 2020. 
  22. ^ «Joe Montanta: Career Stats». NFL.com (engelsk). Besøkt 6. januar 2020. 
  23. ^ a b «The Best Ever? The story of 'Joe Cool'» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Archived from the original on 14. januar 2009. Besøkt 6. januar 2020. 
  24. ^ McKinley, Jason (26. juni 2006). «Quarterbacks and Fourth Quarter Comebacks» (engelsk). Football Outsiders. Arkivert fra originalen 1. desember 2008. Besøkt 6. januar 2020. 
  25. ^ Miller, Ira (15. desember 1997). «He's Back in the Big Picture». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 6. januar 2020. 
  26. ^ «Elway to Marino». 30 for 30. ESPN. 2013-04-23.
  27. ^ «Lions game-by-game». DetroitLions.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 6. januar 2020. 
  28. ^ «The Best Ever? (s. 3)». ProFootballHoF.com (engelsk). Arkivert fra originalen 19. august 2004. Besøkt 8. januar 2020. 
  29. ^ a b «TSN info». SportingNews.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. september 2007. Besøkt 8. januar 2020. 
  30. ^ a b «Bounces back». JRank.org (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  31. ^ «Joe Montana» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 8. januar 2020. 
  32. ^ «1987 NFL standings». Pro-Fotball-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  33. ^ Georgatos, Dennis (mars 2002). «The legacy lives». FindArticles.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. oktober 2007. Besøkt 8. januar 2020. 
  34. ^ «Steve Young, QB». NFL.com (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  35. ^ a b «1988 49ers Recap». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  36. ^ «Bad-Weather NFL Games: 1988 NFC Championship game» (engelsk). X Games. Arkivert fra originalen 15. januar 2020. Besøkt 8. januar 2020. 
  37. ^ «Joe Montana – NFL Career Achievements». TheDebster.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. januar 2009. Besøkt 8. januar 2020. 
  38. ^ «1989 San Francisco 49ers Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  39. ^ Schwartz, Larry. «Montana was comeback king». ESPN.com (engelsk). Besøkt 8. januar 2020. 
  40. ^ «1990 San Francisco 49ers Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference. Besøkt 3. mars 2021. 
  41. ^ a b «Joe Montana NFL Football Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  42. ^ «Los Angeles Rams at San Francisco 49ers – November 25th, 1990». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 9. januar 2020. 
  43. ^ «Roger Craig sidelined by knee injury». UPI.com (engelsk). 8. oktober 1990. Besøkt 14. januar 2020. 
  44. ^ «49ers, Without Montana, Lose to Saints». Los Angeles Times (engelsk). 24. desember 1990. Besøkt 14. januar 2020. 
  45. ^ «1990 San Francisco 49ers Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. januar 2020. 
  46. ^ Kawakami, Tim (18. desember 1990). «49ers Strike Back at Rams, 26–10». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 14. januar 2020. 
  47. ^ «Steve Young wants out of Joe Montana's shadow». The Pittsburgh Press (engelsk). 8. mai 1992. Besøkt 14. januar 2020 – via Google News Archive. 
  48. ^ «Joe Montana Traded To Kansas City». Times-Union (engelsk). 21. april 1993. Besøkt 14. januar 2020 – via Google News Archive. 
  49. ^ a b c Teicher, Adam (20. april 2018). «Three things you might not know about Joe Montana trade». ESPN.com (engelsk). Besøkt 14. januar 2020. 
  50. ^ Grathoff, Pete (5. januar 2019). «Joe Montana likes the Chiefs’ chances of winning the Super Bowl». The Kansas City Star (engelsk). Besøkt 14. januar 2020. 
  51. ^ «Kansas City Chiefs History 1990s». Chiefs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 14. januar 2020. 
  52. ^ Chris, Chase (16. oktober 2015). «Ranking the best and worst NFL stadiums, from No. 1 (Lambeau) to 31 (Soldier)». USA Today (engelsk). Besøkt 14. januar 2020. 
  53. ^ «Pats put away Chargers». ESPN.com (engelsk). 21. januar 2008. Besøkt 14. januar 2020. 
  54. ^ «Player Streak Finder: From 1920 to 2019, playing for any team, vs. any team, in the playoffs, streaks of at least 5 games with at least 2 Passing TD». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  55. ^ a b Kryk, John (28. januar 2019). «Joe Montana 'for sure' sees Brady playing deep into his 40s». Toronto Sun (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  56. ^ «Player Touchdown Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  57. ^ «The NFL Top 100 Players of All-time». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. juli 2013. Besøkt 15. januar 2020. 
  58. ^ Tametra, Andre. «Joe Montana: The San Francisco 49ers' Legendary Prankster» (engelsk). Bleacher Report. Arkivert fra originalen 8. oktober 2012. Besøkt 15. januar 2020. 
  59. ^ «1989 San Francisco 49ers». 19. desember 2011. Arkivert fra originalen . 
  60. ^ «Plakat» (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  61. ^ Callahan, Tom (1999). «Bring in 'da Funk – golfer Fred Funk» (engelsk). Arkivert fra originalen 14. oktober 2007. Besøkt 15. januar 2020 – via FindArticles.com. 
  62. ^ «Perfect Timing, Joe (s. 3)». Time (engelsk). 25. januar 1982. Arkivert fra originalen 10. mars 2008. Besøkt 15. januar 2020. 
  63. ^ «‘Joe’s Diner’ Ad Campaign Mixes Current NFL Exploits With Humor». TVWeek.com (engelsk). 27. november 2007. Besøkt 27. november 2021. 
  64. ^ Zimmerman, Paul (13. august 1990). «The Ultimate Winner». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  65. ^ Gillespie, Nick (28. mai 2008). «Invasion of Privacy, Copyright Infringement, or Just Shame at Sending a Ziggy Card?». Reason Magazine (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  66. ^ Laufenberg, Norbert B. (2005). Entertainment Celebrities (engelsk). Trafford Publishing. 
  67. ^ Whiting, Sam (6. juli 2010). «Joe Montana finds empty nest in San Francisco». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 15. januar 2020. 
  68. ^ Cohn, Lowell (18. september 2005). «Leaving it all behind». The Press Democrat (engelsk). Santa Rosa, California. Arkivert fra originalen 19. april 2014. Besøkt 15. januar 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joe_Montana&oldid=23813218»