Peyton Manning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Peyton Manning
Peyton Manning (cropped).jpg
Nr. 18
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 24. mars 1976[1] (44 år)
Fødested: New Orleans
Høyde: 196 centimeter Vekt: 104 kg
Karriereinformasjon
High School: Isidore Newman
(New Orleans, Louisiana)
College: Tennessee
NFL Draft: 1998 / Runde: 1 / Pick 1
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
NFL-rekokrder
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     9 380
Fullførte pasninger     6 125
Prosentandel fullførte pasninger     65,3
TDINT     539–251
Pasningsyards     71 940
Passer rating     96,5
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Peyton Williams Manning (født 24. mars 1976 i New Orleans i Louisiana) er en tidligere amerikansk fotball quarterback som spilte i National Football League (NFL) i 18 sesonger. Manning ses på som en av tidenes beste quarterbacks[2] og spilte for Indianapolis Colts i 14 sesonger før han avsluttet karrieren med fire sesonger for Denver Broncos. Manning spilte college football ved University of Tennessee og ledet Tennessee Volunteers til SEC Championship Game i 1997, da han var en senior. Han er den andre sønnen til tidligere quarterback i NFL Archie Manning, og er storebror til tidligere quarterback i NFL Eli Manning.

Manning ble valgt av Colts som første spiller i NFL Draft 1998. Fra 1998 til 2010 spilte han en viktig rolle i å gjenoppbygge Colts og gjøre dem til en konkurrent i sluttspillet. I løpet av sin tid som startende quarterback ledet han laget til åtte divisjonstitler, to AFC-titler og en Super Bowl-seier i Super Bowl XLI, som var lagets første seier på over tre tiår og første siden de flyttet til Indianapolis. Han ble utpekt til Super Bowl MVP da laget vant, og ble dermed den første Colts-spilleren til å vinne tittelen.

Etter å ha gjennomgått en nakkeoperasjon som holdt ham på benken hele 2011-sesongen ble Manning frigitt av Colts, og signerte så med Broncos. Han var lagets startende quarterback fra 2012 til 2015 og Broncos vant divisjonen hvert år han spilte med dem. Manning avsluttet karrieren sin med seier i Super Bowl 50.

Manning holder flere rekorder i NFL, inkludert flest AP MVP awards (5),[3] Pro Bowls (14), sesonger med 4 000+ pasningsyards (14),[4][5] pasningsyards i en sesong (5 477 i 2013),[6] og touchdownpasninger i en sesong (55 i 2013).[7] Han deler også rekorden for flest ganger utvalgt til All-Pro førstelag for en quarterback med Sammy Baugh (7) og er nummer tre i pasningsyards (71 940) og touchdownpasninger (539). Manning, som har ledet både Colts og Broncos til to Super Bowls og vunnet ett med hvert lag, er den eneste startende quarterbacken som har spilt i og vunnet flere slike kamper for mer enn kun ett lag.

Manning fikk kallenavnet "The Sheriff" fordi han ofte brukte audibles før snaps,[8] og han var en av de mest gjenkjennelige og parodierte spillerne i ligaen.[9] Lag under Manning peide å ta i bruk et hurry-up offense istedenfor huddle, som ses på som standarden.[10]

High school[rediger | rediger kilde]

Manning gikk på Isidore Newman School i New Orleans, Louisiana, og ledet Greenies til et sammenlagtresultat på 34–5 i sine tre sesonger som kampstarter.[11] Han ble utpekt til Gatorade Circle of Champions National Player-of-the-Year og Columbus (Ohio) Touchdown Club National Offensive Player-of-the-Year i 1993.[12] Mens han gikk på Newman begynte han å brukte trøyenummer 18 til ære for sin storebror Cooper, som måtte gi opp amerikansk fotball på grunn av spinal stenose.[13] Lillebroren Eli brukte også samme nummer da han ble startende quarterback. Newman har siden pensjonert trøyenummeret, som nå henger i skolens gymsal.[14] Manning var en av de mest ettertraktede spillerne i landet og ble forsøkt rekruttert av omtrent 60 colleges, inkludert Florida, Florida State, LSU, Michigan, Tennessee, Texas, Texas A&M, og farens gamle universitet, Ole Miss.[15]

College[rediger | rediger kilde]

Manning valgte å spille for University of Tennessee Volunteers under hovedtrener Phillip Fulmer.[16] Det var flere som ble overrasket over at han ikke valgte Ole Miss Rebels, som faren Archie hadde spilt for, og foreldrene hans fikk flere sinte brev og telefonsamtaler.[17] Han skulle bli Tennessees beste passer med 11 201 yards og 89 touchdowns, og vant 39 av de 45 kampene han startet som slo den stående Southeastern Conference-rekorden (SEC) for seiere i en karriere.[18][19]

1994-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning begynte sin freshman-sesongn som tredje quarterback på laget.[20] I sesongåpningen mot UCLA var Manning en av tre quarterbacks som kom på banen etter at Jerry Colquitt pådro seg en sesongavsluttende under kampens syvende play. Manning klarte ikke å skape noe særlig til muligheter da han gav ballen videre for løp tre ganger, og ble tatt ut av kampen.[21] To uker senere, i et 31–0 nederlag mot #1 Florida Gators, fullførte Manning sin første pasning i college football. I sesongens fjerde kamp, mot Mississippi State, ble kampstarteren Todd Helton skadet, og Manning tok over.[22] Vols tapte kampen 24–21, men Manning fikk sin første touchdownpasning.[23] Han ble utpekt til kampstarter for laget, og forble det ut sin college-karriere.[24] Han hadde sin første kamp som starter uken etter mo Washington State, hvor Vols vant 10–9. De skulle vinne alle sine gjenværende kamper utenom én, og avsluttet sesongen 8–4 med en 45–23 seier over Virginia Tech i Gator Bowl 1994.[25][26][27][28] Han avsluttet sin første sesong i college med 89 fullførte pasninger fra 144 forsøk, for 1 141 yards, 11 touchdowns og seks interceptions.[29]

1995-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning og Vols begynte 1995-sesongen med seiere over East Carolina og SEC-rivalen Georgia før de reiste til Gainesville, Florida for en kamp mot rivalene Gators.[30] Mot Florida kastet Manning for 326 yards og to touchdowns, og ledet Vols til en 30–21 ledelse ved halftime. Gators scoret derimot 41 poeng mot Vols syv i andre halvdel, og sikret en 62–37 seier.[31] Dette ble det eneste nederlaget for Vols i sesongen, som vant sine gjenværende åttende kamper inkludert en 41–14 seier over rivalene Alabama. Vols slo Ohio State 20–14 i Citrus Bowl 1996.[32][33][34] Vols avsluttet sesongen rangert som #3, og Manning endte på sjetteplass i avstemningen for Heisman-troféet.[35][36] Han avsluttet sin sophomore-sesong med 244 fullførte pasninger av 380 forsøk, for 2 954 yards, 22 touchdowns og fire interceptions.[37]

1996-sesongen[rediger | rediger kilde]

Vols åpnet 1996-sesongen som #2 bak Nebraska og var en av favorittene til å vinne den nasjonale tittelen.[38] Etter å ha vunnet sine to første kamper mot UNLV og UCLA, tapte VOlgs igjen mot Florida, 35–29, i en kamp hvor Manning kastet fire interceptions.[39] Etter fire seiere på rad ble Vols så overrasket med et nederlag mot Memphis, til tross for at Manning kastet for 296 yards.[40] Vols vant resten av sine kamper, inkludert en 48–28 seier over Northwestern i Citrus Bowl 1997, hvor Manning kastet for 408 yards og fire touchdowns; han ble utpekt til kampens MVP.[41][42][43] Med 243 fullførte pasninger og en prosentandel fullførte på 63,9% ledet han SEC det året.[44] Han avsluttet 1996-sesongen med 3 287 pasningsyards, 20 touchdowns og 12 interceptions.[45] Han endte på åttende plass i avstemningen for Heisman-troféet.[46]

Manning fullførte graden sin, en Bachelor of Arts i talekommunikasjon, på tre år,[47][48] og var forventet å bli en av spillerne som ble plukket opp først i NFLs draft, men han valgte heller å gå tilbake til Tennessee for sitt år som senior.[49]

1997-sesongen[rediger | rediger kilde]

I sin senior-sesong åpnet Vols med seier over Texas Tech og UCLA, men for tredje gang i sin karriere tapte Manning mot Florida, 33–20.[50][51][52] Vols vant resten av sine kamper i seriespillet for et sesongresultat på 10–1, og gikk videre til SEC Championship Game mot Auburn.[53] Etter å ha ligget under 20–7 i andre kvarter ledet Manning Vols til en 30–29 seier. Han kastet for 373 yards og fire touchdowns og ble utpekt til kampens MVP, men pådro seg en skade i prosessen.[54][55] Vols, som var #3, møtte #2 Nebraska i Orange Bowl; dersom Tennessee vant og #1 Michigan vant mot Washington State i Rose Bowl hadde Vols vunnet den nasjonale tittelen.[56] Vols' forsvar klarte derimot ikke å stoppe Nebraska på bakken og gav opp over 400 yards på løp mens de tapte 42–17.[57]

Manning vant flere priser som senior; han ble enstemmig valgt til All-American og vant blant annet Maxwell Award, Davey O'Brien Award, Johnny Unitas Award og ESPY for Best College Player.[58][59][60] Han endte på andreplass i avstemningen for Heisman-troféet, bak Charles Woodson.[61] I 2005 pensjonerte Tennessee Mannings trøyenummer (Nr. 16). En av gatene som leder opp mot Neyland Stadium har blitt omdøpt "Peyton Manning Pass".[62] Manning avsluttet sin siste sesong ved Tennessee med 3 819 pasningsyards, 36 touchdowns og 11 interceptions.[63] Manning utmerket seg også akademisk ved University of Tennesse og ble valgt inn i Phi Beta Kappa Society i 1997[47] og ble tildelt National Football Foundation National Scholar-Athlete Award.[64]

Overgrepsanklager[rediger | rediger kilde]

Mens han gikk på University of Tennessee i 1996 ble Manning anklaget for seksuelle overgrep av treneren Jamie Ann Naughright, etter at han skal ha presset kjønnsorganene sine mot Naughrights ansikt mens hun undersøkte føttene hans. Manning påstod at han egentlig hadde vist rumpa til en annen utøver i rommet akkurat da Naughright bøyde seg ned for å undersøke ham. Både Naughright og den andre utøveren talte imot Mannings påstand. Naughright fikk til slutt $300 000 fra universitetets for ikke å ha handlet i fire forskjellige hendelser, og sa opp jobben sin. Hun hadde originalt laget en liste over 33 klager til universitetet.[65] I 2002 saksøkte Naughright Manning og tre andre for æreskrenkelse for det Manning, faren og forfattern John Underwood hadde skrevet om henne i en bok. Etter at en domstol erklærte at der var nok bevis for saken til å bli hørt av en jury ble det inngått et forlik.[66][67]

Beærelser etter college[rediger | rediger kilde]

Manning ble innlemmet i Tennessee Athletics Hall of Fame i 2016.[68] Han ble også utpekt til 2016 Tennessean of the Year av Tennessee Sports Hall of Fame.[69] Manning ble stemt inn i College Football Hall of Fame i 2017, det første året han var kvalifisert, og ble innlemmet under en seremoni i desember. Han ble sammen med sin far Archie den første far-og-sønn duoen som begge var innlemmet som spillere.[70]

Statistikker[rediger | rediger kilde]

Peyton Manning
Sesong Universitet Pasningsspill Løp
Ful For Yards % TD Int QB rating For Yards Gj. TD
1994 Tennessee 89 144 1 141 61,8 11 6 145,2 21 −26 −1,2 1
1995 Tennessee 244 380 2 954 64,2 22 4 146,5 41 6 0,1 5
1996 Tennessee 243 380 3 287 63,9 20 12 147,7 42 −131 −3,1 3
1997 Tennessee 287 477 3 819 60,2 36 11 147,7 49 −30 −0,6 3
Karriere 863 1 381 11 201 62,5 89 33 147,1 153 −181 −1,2 12

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Manning ble plukket opp av Indianapolis Colts med første pick i NFL Draft 1998.[71] Han spilte 13 fulle sesonger for Colts før han ble plasset på benken med en nakkeskade som kostet ham hele 2011-sesongen.[72] Etter å ha kommet seg fra skaden ble han frigitt av Colts og plukket opp av Denver Broncos, som han spilte for fra 2012[73] og ut 2015-sesongen. Om man ikke teller med sesongen han tilbrakte på benken med en nakkeskade spilte Manning i NFL i 17 sesonger.[74]

Manning blir sett på som en av tidenes beste quarterbacks i NFL.[2][75][76] Han ble utpekt til NFL's most valuable player fem ganger, en rekord i ligaen (fire med Colts og en gang med Broncos), ble utvalgt til Pro Bowl rekordmange 14 ganger og ble utpekt til All-Pros førstelag syv ganger. Som starter og opp til 2015-sesongen hadde han en seierprosent på 70,2% i seriespillet. Han holdt NFL-rekorden for flest touchdownpasninger fra 2014 til 2019, og tok rekorden for flest pasningsyards i en karriere i 2015.

Den vanligste kritikken rettet mot Manning var at han, til tross for suksess og imponerende statistikker i seriespillet, ikke fant mye suksess i sluttspillet.[77] Som kampstarter i sluttspillet gikk han 14–13, sammenlignet med hans resultat i seriespillet ut 2015-sesongen som var 186–79. Manning vant to Super Bowls (Super Bowl XLI og Super Bowl 50) og spilte i to til (Super Bowl XLIV og Super Bowl XLVIII) og ble utpekt til MVP i XLI, gikk på en upset i XLIV og hadde kun ett vellykket touchdown drive i både XLVIII og 50. Tidlig i hans karriere ble hans rekordsettende statistikker ofte ignorert fordi Colts ikke imponerte i sluttspillet; han hadde derimot svake resultater i seriespillet i 2015 og i Super Bowl 50, som ble hans siste sesong, men vant allikevel sitt andre Super Bowl takket være lagets solide forsvar.[78] Manning er også den eneste quarterbacken i NFLs historie som har nådd Super Bowl fire ganger med fire forskjellige hovedtrenere (Dungy, Caldwell, Fox og Kubiak).[79]

Indianapolis Colts[rediger | rediger kilde]

1998-sesongen: Nykommer[rediger | rediger kilde]

Til tross for usikkerhet rundt Mannings armstyrke og mobilitet[80] ble han valgt med første pick i NFL Draft 1998 av Indianapolis Colts.[81] Selv om mange mente at Washington States quarterback Ryan Leaf, som hadde høyere quarterback rating en Manning, var hans største rival i draftet mente alle de seks ekspertene Sports Illustrated hørte med at Manning var en bedre spiller.[82] Fem sa at de ville plukket ham opp først i draftet; Sid Gillman kommenterte at "this is a pro quarterback".[82]

Colts' speidere var til å begynne med mest interessert i Leaf, men lagets administrasjon og trenere likte Mannings holdning, især etter at Manning dukket opp vel beredt for et planlagt intervju med Colts' personale mens Leaf ankom sent. Colts' general manager Bill Polian, som hadde siste ord angående draftingen, husket at Manning hadde sagt "I'll leave you with this thought. If you take me, I promise you we will win a championship. If you don't, I promise I'll come back and kick your ass".[83][84] Polian sa at til tross for det han hadde hørt om hans ferdigheter hadde hadde Manning både en sterkere kastearm og var mer nøyaktig enn Leaf.[85]

I Mannings nykommersesong under hovedtrener Jim Mora kastet han for 3 739 yards med 26 touchdowns og satte fem NFL-rekorder for nykommere, inkludert flest touchdownpasninger i en sesong, flest interceptions (28) og ble utpekt til NFL All-Rookie førstelag.[86][87][88][89] I sin debut i NFL fullførte Manning 21 av 37 pasninger for 302 yards for én touchdown og tre interceptions. Hans første touchdown, en 6-yard pasning til Marvin Harrison, kom i fjerde kvarter av kampen som Colts tapte 24–15.[90] I uke 4 mot New Orleans Saints kastet han en 78-yard touchdownpasning til Marshall Faulk, mens Colts tapte 19–13.[91] Mannings første seier kom mot San Diego Chargers og nykommeren Leaf, 17–12, i uke 5.[92] To uker senere møtte Manning Steve Young; han tangerte en Colts-rekord for nykommere med tre touchdowns, men 49ers sikret en 34–31 seier med et sent field goal.[93] Mot New York Jets i november kastet Manning tre touchdownpasninger i en 24–23 seier; han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for sine prestasjoner.[94] Det var Mannings første kampvinnende drive, da han kastet touchdownpasningen som sikret seier til Marcus Pollard.[87][95] Manning var et lyspunkt i Colts' 1998-sesong med sine 3 739 pasningsyards og 26 touchdownpasninger, men han ledet også ligaen med 28 interceptions, mens laget avsluttet seriespillet 3–13 og forsvaret slapp gjennom mer enn 27 poeng per kamp.[80][96][97][98] Colts hadde mange knappe nederlag, inkludert fem kamper hvor de på et punkt hadde holdt tosifrede ledelser.[97]

1999-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning og Colts åpnet 1999-sesongen med en 31–14 seier over Buffalo Bills, men mistet en 28–7 ledelse mot New England Patriots uken etter og tapte kampen 31–28.[99][100] Etter å ha slått San Diego Chargers 27–19 i en kamp hvor Manning kastet for 404 yards, scoret sin første touchdown på løp og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week, gikk de på nok et tap, denne gangen 34–31 mot Miami.[87][101][102][103] Colts svarte med å vinne 11 av sine 12 gjenværende kamper, og avsluttet seriespillet 13–3 med divisjonstittelen for AFC East.[104] I uke 11 mot Philadelphia Eagles satte Manning en personlig rekord med en 80-yard touchdownpasning til Terrence Wilkins i en 44–17 seier.[105] Økningen på ti seiere fra fjoråret satte en ny NFL-rekord.[106]

Hans syv kampvinnende drives tangerte en NFL-rekord frem til Matthew Stafford slo den med åtte i 2016.[107][108]

Som andre seed fra AFC fikk Colts en bye i første runde og møtte Tennessee i divisjonsrunden av sluttspillet.[109] Colts tapte 19–16 mot Titans, som gikk videre til Super Bowl XXXIV, og Manning fullførte kun 19 av 42 pasninger for 227 yards og hadde en touchdown på løp.[110]

Manning fullførte året med 4 135 pasningsyards og 26 touchdownpasninger, og ble utpekt til All-Pro andrelag og utvalgt til Pro Bowl, begge for første gang i sin karriere.[86][111] I Pro Bowl hadde han 270 pasningsyards og to touchdowns mens laget hans tapte 51–31.[112]

2000-sesongen[rediger | rediger kilde]

Colts startet 2000-sesongen med en 27–14 seier over Kansas City Chiefs i sesongåpningen, hvor Manning hadde 267 pasningsyards og en touchdown.[113] Uken etter sløste de bort en 21–ledelse over Oakland Raiders, og tapte kampen 38–31. Manning avsluttet med 351 pasningsyards, tre touchdowns og to interceptions.[114][115] Colts svarte med en 43–14 seier over Jacksonville Jaguars under Monday Night Football, hvor Manning kastet for 430 yards og fire touchdowns. Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for sine prestasjoner i kampen.[87][116] Colts vant fire av sine fem neste kamper, inkludert en kamp over New England Patriots hvor Manning fikk sin karrieres første perfekte passer rating, men tapte så fire av sine neste fem etter det.[117] Colts sikret seier i sesongens tre siste kamper, inkludert en 31–10 seier over Minnesota Vikings i uke 17.[118][119] Manning kastet fire touchdownpasninger i seieren og ble igjen utpekt til AFC Offensive Player of the Week. Seieren sikret et sesongresultat på 10–6 og en wildcard-plass i sluttspillet.[87][120][121] I wildcard-runden tapte COlts 23–17 mot Dolphins etter overtid. Manning kastet for 194 yards og en touchdown i nederlaget.[122][123] Ved sesongslutt ledet han ligaen med 357 fullførte pasninger, for 4 413 yards og 33 touchdowns, og ble utpekt til Pro Bowl og All-Pros andrelag.[86] Under Pro Bowl kastet Manning to touchdownpasninger.[124][125]

2001-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning og Colts introduserte et no-huddle offense som var svært effektivt da de slo New York Jets 45–24 i uke 1 av 2001-sesongen.[126] To uker senere (kamper i uke 2 ble ikke utspilt på grunn av terrorangrepet 11. september) fikk Colts sin andre seier i sesongen mot Buffalo Bills, med 421 pasningsyards fra Manning.[127] Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for sitt bidrag i kampen.[87] Colts fulgte det opp med et 38–17 nederlag mot New England Patriots, som også var den første kampen mellom Peyton Manning og Tom Brady.[128] Colts fortsatte nedturen med tap i sine neste to kamper.[129] Colts hadde så en kort opptur med to seiere på rad, før de tapte syv av sesongens ni gjenværende kamper. I den perioden satte Manning en personlig rekord med en 86-yard touchdownpasning til Marcus Pollard da Colts tapte 34–20 mot New Orleans Saints.[130] Etter et 40–21 nederlag på hjemmebane mot 49ers[131] hvor Manning satte en personlig rekord med fire interceptions i én kamp, sa Jim Mora hans nå kjente sitat "Playoffs? Don't talk about playoffs," under pressekonferansen etter kampen.[132]

Til tross for å ha avsluttet sesongen 6–10 fullførte Manning sesongen med 4 131 pasningsyards, 26 touchdownpasninger og fire touchdowns på løp, mens lagets angrep hadde nest flest poeng i ligaen.[133][134][135] Forsvaret ledet derimot ligaen i å ha tillatt flest poeng, og Mora fikk sparken etter sesongen.[86][136]

2002-sesongen[rediger | rediger kilde]

Før 2002-sesongen ble Tony Dungy Mannings andre hovedtrener i NFL.[137] Colts startet 2002-sesongen 4–1 før de tapte tre kamper på rad for et sesongresultat på 4–4. Laget svarte med å vinne seks av de åtte gjenværende kampene i sesongen, inkludert en 35–13 seier over favorittene Philadelphia Eagles hvor Manning hadde sin andre kamp med perfekt passer rating, og sikret et sesongresultat på 10–6 og en plass i sluttspillet.[138][139]

I sluttspillet ble derimot Colts knust, 41–0, av New York Jets i wildcard-runden, hvor Manning kun hadde 137 pasningsyards.[140][141] Han avsluttet sesongen med 4 200 pasningsyards og 27 touchdownpasnigner, og ble utvalgt til Pro Bowl.[86]

I Pro Bowl fullførte Manning fem av elleve pasninger for 100 yards og en touchdown da laget hans vant 45–23[142]

2003-sesongen: første MVP[rediger | rediger kilde]

I 2003 begynte Colts sesongen 5–0, inkludert en 55–21 seier over New Orleans Saints hvor Manning hadde sin tredje kamp med perfekt passer rating og kastet seks touchdownpasninger som tjente ham tittelen som AFC Offensive Player of the Week.[87] Under Monday Night Football mot regjerende mestre Tampa Bay Buccaneers lå Colts under 35–14 på vei inn i kampens fem siste minutter. Etter et kort touchdown drive klarte Colts å sikre ballen etter et onside kick. Manning kastet en 28-yard touchdownpasning til Marvin Harrison på 4th og 6 og utlignet til 35–28. Med 1:41 igjen av kampen fikk Manning ballen igjen og ledet angrepet 85 yards for å utligne til uavgjort med en touchdown. Han gjorde så klart for et 29-yard field goal på overtid som sikret en 38–35 seier. Det var den føsrte gangen i NFLs historie at et lag hadde vunnet etter å vært under med 21 poeng i de siste fire minuttene av en kamp. Manning hadde 386 pasningsyards i kampen.[143]

Etter et overtidstap mot Carolina Panthers vant Colts alle de gjenværende kampene utenom tre, og avsluttet sesongen 12–4.[144] Den 30. november tok Colts imot New England Patriots, som da var 9–2 i sesongen, i det som skulle bli begynnelsen på en av de beste rivaliseringene i NFL i 2000-årene.[145] Colts lå under 31–10 sent i tredje kvarter før Manning kastet tre touchdownpasninger på seks minutter og utlignet til uavgjort. I kampens siste minutter lå Colts under 38–34, med tre sjanser på Patriots' 1-yard linje. Running Back Edgerrin James ble stanset på fjerde down av linebacker Willie McGinest, og Patriots sikret seieren. I en seier i uke 14 mot Atlanta Falcons kastet Manning fem touchdownpasninger og ble utpekt til Offensive Player of the Week for andre gang.[87][146] Han ble også utpekt til AFC Offensive Player of the Month for oktober.[87]

I wildcard-runden vant Manning og Colts 41–10 over Denver Broncos i Mannings første seier i en sluttspillkamp. Han hadde 377 yards og fem touchdowns i kampen, og sikret med det sin andre perfekte passer rating i sesongen og fjerde i løpet av hans karriere.[147] Etter kampen ble Manning utpekt til Player of the Week for tredje gang i sesongen.[87] I divisjonsrunden ledet Manning laget til en 38–31 seier over Kansas City Chiefs. Han hadde 304 pasningsyards og tre touchdowns i kampen.[148]

I løpet av sesongen ble Manning også utpekt til AFC Offensive Player of the Month for september, og ble utpekt til AP NFL co-MVP med Titans' quarterback Steve McNair.[87][149] Manning vant også en ESPY for Best NFL Player.[59]

Manning ledet ligaen med 379 fullførte pasninger for 4 267 yards, og kastet 29 touchdowns; han ble utpekt til All-Pro førstelag og til Pro Bowl.[86][150] Laget hans tapte 55–52 i Pro Bowl 2004, hvor Manning hadde 342 pasningsyards og tre touchdowns.[151]

2004-sesongen: andre MVP[rediger | rediger kilde]

Manning og Colts mot Green Bay Packers i 2004.

Colts startet sesongen med et 27–24 nederlag mot New England Patriots etter at placekicker Mike Vanderjagt bommet på et field goal som ville utlignet til uavgjort i kampens siste sekunder.[152] Colts vant sine neste fire kamper, inkludert en 45–31 seier over Green Bay Packers hvor Manning kastet fem touchdownpasninger, som sikret ham AFC Offensive Player of the Week-tittelen, men tapte de neste to kampene mot Jacksonville Jaguars og Kansas City Chiefs, til tross for at Manning hadde 840 pasningsyards samlet i de to kampene.[87][153][154][155] Colts vant resten av kampene i seriespillet utenom sesongfinalen mot Denver, hvor Manning kun spilte den første serien.[156] Manning ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week to ganger i november, en gang for sine fem touchdowns i en 49–14 seier over Houston Texans, og en for sine prestasjoner i en 41–9 seier på bortebane mot Detroit Lions på Thanskgiving, hvor han kastet seks touchdownpasninger i løpet av mindre enn tre kvarter.[157][158] Han ble også utpekt til AFC Offensive Player of the Month for måneden.[87] Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for fjerde gang etter kampen mot San Diego Charger i uke 16[87] hvor han ledet Colts til en 34–31 seier etter å ha ligget under med 15 poeng i fjerde kvarter. På en 4th & 4 på egen 26 vinket Manning puntlaget av banen og fullførte en 19-yard pasning til wide receiver Reggie Wayne for en første down. Han avsluttet driven med en 21-yard touchdownpasning til Brandon Stokley for sin 49. touchdownpasning i sesongen, og slo dermed Dan Marinos rekord på 48. Etter en two-point conversion som utlignet fikk Manning ballen først på overtid og ledet laget til et kampvinnende field goal. Colts sikret tredje seed i AFC med seieren.[159]

I løpet av sesongen kastet Manning for 4 557 yards, satte rekord med en passer rating på 121,1 og med 49 touchdownpasninger, og kastet kun ti interceptions.[86][160] Mannings 2004-sesong ble stemt til den nest beste pasningssesongen noensinne av ESPN i 2013. Han oppnådde dette til tross for at dette var den eneste sesongen i hans karriere hvor han hadde under 500 pasningsforsøk. Han ledet ligaen med 13,6 yards per fullførte pasning og 9,2 yards per pasningsforsøk.[161] Hans prosentandel touchdownpasninger på 9,9% er høyest i NFLs historie.[162] 49 touchdownpasninger i en sesong er tredje flest noensinne, og en passer rating på 121,1 er nest høyest noensinne. Han vant NFL MVP Award med 49 av 50 stemmer, ble utpekt til NFL Offensive Player of the Year og vant en ESPY for Best NFL Player for andre år på rad; Manning vant også en ESY for Best Record-Breaking Performance for sine 49 touchdownpasninger.[59] Colts avsluttet sesongen 12–4 og sikret sin andre AFC South-tittel på rad.[163] Colts satte også en lagrekord med sine 522 poeng. Tre receivere hadde over 1 000 mottatte yards og minst ti touchdowns i sesongen, som også var en rekord. Football Outsiders regnet frem at Manning hadde matematisk sett hatt den beste sesongen noensinne for en quarterback.[164][165]

I wildcard-runden mot Denver Broncos på hjemmebane kastet Manning for 458 yards og fire touchdowns da Colts vant 49–24.[166] Colts' sesong ble derimot avsluttet i Foxborough for andre sesong på rad etter et 20–3 tap mot New England i divisjonsrunden, hvor Manning hadde sin sesongs laveste passer rating på 69,3. Det var Mannings syvende nederlag på rad mot Patriots i Foxborough, og Colts' tre poeng var deres laveste totale poengsum i en kamp siden sesongåpningen i 2003.[167] Manning ble utpekt til en kampstarter i Pro Bowl; laget hans vant kampen 38–27 og Manning, med sin tre touchdownpasninger, ble utpekt til kampens MVP.[168] Manning ble også enstemmig valgt til All-Pros førstelag.[169]

2005-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning under Pro Bowl 2006

I 2005 hadde Colts et mer solid forsvar enn i de siste par årene. Dette, i kombinasjon med det sterke angrepet, sikret seier i Colts' 13 første kamper, inkludert en 40–21 seier over New England Patriots, som hadde vunnet de to siste Super Bowl. Dette var Mannings første borteseier mot Patriots etter syv nederlag, og hans tre touchdownpasninger i kampen sikret ham AFC Offensive Player of the Week-tittelen.[87][170] I uke 15 hadde Colts hatt en perfekt sesong, 13–0, sikret divisjonstittelen i AFC South og hjemmebane gjennom sluttspillet. Til tross for det valgte hovedtrener Tony Dungy å beholde alle de vanlige kampstarterne mot San Diego Chargers. Colts spilte relativt dårlig mot Chargers og tapte kampen 26–17.[171] Manning avsluttet seriespillet med 3 747 pasningsyards, hans første sesong under 4 000 siden nykommersesongn i 1998, i hovedsak fordi han stod over sesongens to siste kamper etter at laget sikret første seed i AFC. Med en quarterback rating på 104,1 ledet han ligaen.[86][172]

I sluttspillet tok Colts imot Pittsburgh Steelers i RCA Dome i divisjonsrunden. I fjerde kvarter, med kun få minutter igjen av kampen, kastet Manning en interception til safety Troy Polamalu som ville betydd slutten på kampen, men dommerne reverserte avgjørelsen (NFL innrømte senere at dommeravgjørelsen var feil).[173] Colts scoret og fikk ballen tilbake da de lå tre poeng under nær slutten av kampen. På en fjerde down ble Manning sacked nær sin egen mållinje, og kampen så ut til å være over da Steelers var én yard fra en touchdown. På neste play mistet running back Jerome Bettis ballen som ble plukket opp av Colts' Nick Harper, som hadde omtrent klar bane mot Steelers' målsone. Steelers' quarterback Ben Roethlisberger klarte derimot å stupe frem og takle ham før han nådde frem. PÅ neste drive flyttet Colts ballen til Steelers 27-yard linje før Mike Vanderjagt bommet på et field goal idet tiden løp ut. Manning avsluttet kampen med 22 fullførte pasninger fra 38 forsøk, for 290 yards og en touchdown.[174]

Manning endte på andreplass i avstemningen for MVP bak Seattle Seahawks' running back Shaun Alexander.[175] Han vant Walter Payton Man of the Year Award og var nominert for FedEx Air Player of the Year Award, sammen med Tom Brady og Carson Palmer.[176][177] Manning ble også utpekt til All-Pros førstelag for tredje år og utvalgt til Pro Bowl; under kampen kastet han én touchdownpasning og tre interceptions da laget hans tapte 23–17.[178][179]

2006-sesongen: første Super Bowl-seier[rediger | rediger kilde]

Manning og 2006 Colts besøker President George W. Bush i Det hvite hus i 2007.

Manning åpnet 2006-sesongen mot sin bror Elis New York Giants under Sunday Night Football. Det var den første NFL-kampen hvor de startende quarterbackene var brødre, og Peytons lag vant 26–21.[180] Manning hadde over 400 pasningsyards i en 43–24 seier over Houston Texans, og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week (han vant også tittelen for sine 345 yards og fire touchdownpasninger mot Washington Redskins i uke 7).[181][182] På sin andre tur til New Jersey, denne gangen for å møte New York Jets, sikret Colts enda en seier. Etter å ha tatt ledelsen to ganger i fjerde kvarter måtte Manning lede et tredje scorende drive som ble avsluttet med et 1-yard quarterback sneak i siste minutt for en 31–28 seier.[183]

Colts var det eneste ubeseirede laget i ligaen etter en seier mot New England for andre sesong på rad, og Buffalo Bills, 9–0. Deres første nederlag kom i en bortekamp mot Dallas Cowboys, hvor de tapte 21–14.[184] Med et svakt forsvar mot løp som tillot over 100 yards hver kamp lå Colts 11–4 på vei inn i sesongavslutningen.[185] Mot Miami Dolphins kastet Manning for 282 yards og to touchdowns, og scoret også en touchdown på løp. Colts vant kampen 27–22 og sikret dermed divisjonstittelen og tredje seed for AFC i sluttspillet.[186] Manning ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week.[187] Han avsluttet seriespillet med 4 397 pasningsyards og ledet ligaen med 31 touchdownpasninger. Med en passer rating på 101,0 ledet han ligaen for tredje år på rad.[86] Manning hjalp også angrepet til en NFL-rekord for tredje down conversions i en sesong (56,1%).[188]

Til tross for tre interceptions fullførte Manning 30 av 38 pasningsforsøk for 268 yards og en touchdown da Colts slo Kansas City Chiefs 23–8 i wildcard-runden.[189] Uken etter fikk Colts kun fem field goals og ingen touchdowns, men vant allikevel 15–6 over Baltimore Ravens. Manning fullførte 15 av 30 pasninger for 170 yards og to interceptions i divisjonsrunden.[190] I AFC Championship-kampen mot rivalene Patriots lå Colts under 14–3 da Manning kastet en interception som ble returnert for en touchdown av Asante Samuel, som gav New England ledelsen 21–3. Manning ledet Colts til 32 poeng i andre halvdel og sikret en 38–34 seier, hvor den siste scoringen kom sent i fjerde kvarter da Manning ledet Colts på et 80-yard drive som sikret ledelsen for første gang i kampen. Han hadde 349 pasningsyards, én touchdownpasning og én touchdown på løp. Comebacket var det største noensinne i en mesterskapskamp for conference.[191]

Med 25 fullførte pasninger av 38 forsøk for 247 yards, en touchdown og en interception, ledet Manning Colts til en 29–17 seier over Chicago Bears i Super Bowl XLI, og ble stemt til Super Bowl MVP.[192] Etter kampen sa Manning, som tidligere hadde blitt kritisert for å ikke klare å vinne store kamper, "In years' past when our team's come up short, it's been disappointing" i pressekonferansen. "Somehow we found a way to have learned from some of those losses and we've been a better team because of it."[193] Han vant en ESPY for Best Championship Performance for sin rolle i Colts' mesterskapssesong.[194] Manning ble igjen utvalgt til Pro Bowl og ble utpekt til All-Pros andrelag; i Pro Bowl 2007 spilte han kun to serier og hadde 67 pasningsyards.[86][195][196] Etter seieren gikk Manning med på å omstrukturere kontrakten sin slik at Colts kunne få økt lønnstaket sitt med $8,2 millioner.[197]

2007-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning med Indianapolis Colts

Mannings Colts åpnet 2007-sesongen med syv seiere før de møtte et da ubeseiret New England Patriots i det journalister kalte for "Super Bowl 41 1/2".[198] Manning og Addai ledet Colts til en 13–7 ledelse ved halftime og økte ledelsen til 20–10 med en touchdown i begynnelsen av fjerde kvarter. Brady ledet deretter Patriots til to strake touchdowns og serverte Colts sitt første nederlag i sesongen 24–20. Manning avsluttet kampen med 225 pasningsyards, en touchdownpasning og en touchdown på løp.[199]

Manning taklet ikke nederlaget bra. Mot San Diego Charger satte han en ny lagrekord med seks interceptions, hans verste kamp i sin karriere. Colts klarte allikevel å klatre fra å ligge 23 poeng under til en stilling på 23–21, og gav Adam Vinatieri sjansen til å ta ledelsen med et field goal. Vinatieri bommet fra 29 yards, og Colts fikk sitt andre nederlag for et sesongresultat på 7–2.[200] Manning imponerte heller ikke mot Kansas City Chiefs hvor han ikke kastet noen touchowns. Han ledet Colts på et drive for et kampvinnende field goal hvor han blant annet løp for to yards på en 4th & 1. Han avsluttet kampen med 163 pasningsyards, og brakte sin karrieretotal til over 40 000.[201] Det var Mannings 100. seier.[202]

Colts vant de neste fem kampene og sikret nok en divisjonstittel og andre seed for AFC i sluttspillet.[203] Inkludert i perioden var en 28–25 seier over Jacksonville Jaguars hvor han fullførte 20 av 29 pasninger for 288 yards, fire touchdowns og en interception.[204] Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for kampen mot Jaguars.[205] I sesongfinalen spilte Manning kun to serier før han ble erstattet av reserven Jim Sorgi; Colts tapte kampen mot Tennessee Titans 16–10.[5] Manning avslutte sesongen med 4 040 pasningsyards, 31 touchdownpasninger og en quarterback rating på 98,0.[86] I divisjonsrunden tapte Colts 28–24 mot Chargers. Manning hjalp laget til fire ledelser i kampen, men klarte ikke å sikre seieren med et siste touchdown drive. Han avsluttet kampen med 402 pasningsyards og tre touchdowns.[206] Peyton kunne ofte bli sett blant tilskuerne i Super Bowl XLII hvor han heide på broren Eli og New York Giants da de sikret en overraskende seier mot Patriots, som til da var ubeseiret i sesongen.[207] Manning ble utvalgt til starter i Pro Bowl hvor han hadde 147 pasningsyards og en touchdown over tre serier i et 42–30 nederlag.[208]

2008-sesongen: tredje MVP[rediger | rediger kilde]

Den 14. juli 2008 ble Manning operert for å fjerne en infisert bursa i sitt venstre kne.[209] Manning hadde brukt en knestøtte og hadde hatt kneproblemer siden college, og deltok ikke i noen av sesongoppkjøringskampene eller i treningsleiren.[210]

I sesongåpningen i det nye Lucas Oil Stadium tapte Colts 29–13 mot Chicago Bears.[211] Uken etter lå de under 15–0 mot Minnesota Vikings før de kom tilbake i ande halvdel og sikret seieren med et 47-yard field goal av Adam Vinatieri. Manning hadde 311 pasningsyards og klarte knapt å unngå lagets første 0–2 start på en sesong siden Mannings nykommersesong.[212] Etter et nederlag mot divisjonsrivalene Jacksonville Jaguars, hvor Manning kastet to interceptions, falt Colts til et sesongresultat på 1–2.[213]

Manning i 2008

Mot Houston Texans orkestrerte Manning et comeback i fjerde kvarter da Colts lå under 27–10, til en seier på 31–27.[214] Det var første gang i NFLs historie at et lag hadde vunnet etter å ha ligget under med 17 poeng i de siste fem minuttene av en kamp.[215][216]

Den 12. oktober ledet Manning Colts til en overbevisende 31–3 seier over Baltimore Ravens på hjemmebane, og unngikk lagets første 0–3 start på hjemmebane siden 1997-sesongen. Manning ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for 17. gang i sin karriere for sine tre touchdownpasninger og 271 pasningsyards.[217] CBS' kommentatorer Jim Nantz og Phil Simms avslørte under kampen at Manning hadde hatt en andre operasjon på kneet sitt før sesongstart, som etter kampen ble bekreftet av Colts' trener Tony Dungy.[218]

Etter to nederlag mot Green Bay Packers (34–14)[219] og Tennessee Titans (31–21) virket det usannsynlig for Colts å vinne divisjonstittelen for første gang på seks sesonger.[220] Med et sesongresultat på 3–4 åpnet Colts november med sitt årlige møte med New England Patriots under Sunday Night Football. Stillingen var uavgjort 15–15 i fjerde kvarter før Vinatieri scoret på et 52-yard field goal for en 18–15 ledelse, som holdt til kampen var over. Manning fullførte 21 av 29 pasninger for 254 yards og to touchdowns.[221]

I uke 10 spilte Colts borte mot Pittsburgh Steelers, som hadde det høyest rangerte forsvaret i ligaen. Steelers ledet 17–14 til halftime, og 20–17 i fjerde kvarter, før Manning kastet en 17-yard touchdownpasning til running back Dominic Rhodes som sikret en 24–20 ledelse og en seier. Det var Mannings fjerde kampvinnende drive i sesongen (35. i karrieren). Han fullførte 21 av 40 pasninger for 240 yards og tre touchdowns (den 50. gangen han hadde fullført en kamp med 3+ touchdownpasninger). Det var også Colts' første seier i Pittsburgh siden 1968 (12 strake nederlag før seieren).[222] Etter 320 pasningsyards og to touchdowns samt fem scorende drives på rad mot Texans sikret Manning Colts' tredje seier på rad, 33–27,[223] og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for andre gang i sesongen.[224]

Etter seiere mot San Diego Chargers,[225] Cleveland Browns,[226], Cincinnati Bengals[227] og Detroit Lions,[228] trengte Colts en seier for å sikre femte seed i sluttspillet.

Manning hadde en av sine beste kamper mot Jacksonville Jaguars under Thursday Night Football. Han fullførte sine første 17 pasningsforsøk, som kombinert med de seks siste fra kampen mot Detroit brakte ham til 23, én under NFL-rekorden (Donovan McNabbs 24). Colts lå under 14–0 i første halvdel og 24–14 ved starten av fjerde kvarter. Manning laget til sin syvende seier i fjerde kvarter i sesongen, og Colts sikret seieren med en defensive touchdown for sitt syvende sluttspill på rad. Manning fullførte 29 av 34 pasninger for 364 yards og tre touchdowns, og økte sin NFL-rekord for flest sesonger på rad med 25 touchdownpasninger til 11. Colts tangerte også en NFL-rekord ved å vinne tre kamper hvor de lå under med minst 14 poeng i en sesong.[229] Manning ble utpekt til AFC Offensive Player of the eek for tredje gang i sesongen. Det var hans 19. tittel sammenlagt, og han forbigikk dermed Dan Marino for flest i en karriere siden tittelen ble opprettet i 1984.[230] Han ble også utpekt til FedEx Air Player of the Week. Ettersom at Colts hadde sikret en plass i sluttspillet spilte kun Manning første drive i kampen mot Titans i uke 17. Han fullførte alle sine syv pasninger for 95 yards og en touchdown, og forlenget sin NFL-rekord til ni sesonger med minst 4 000 pasningsyards, og Colts forlenget sin rekord til seks sesonger på rad med minst 12 seiere.[231] Ved slutten av sesongen ble Manning utpekt til NFL MVP for tredje gang, og tangerte Brett Favres rekord for flest MVP-priser.[232]

Dagen etter Manning ble utpekt til MVP spilte Colts mot Chargers i wildcard-runden. Etter å ha avsluttet første halvdel under 14–10 tok Colts en 17–14 ledelse i tredje kvarter etter at Manning fullførte en 72-yard touchdownpasning til wide receiver Reggie Wayne. Chargers utlignet derimot til uavgjort i fjerde kvarter da kicker Nate Kaeding scoret på et 22-yard field goal. San Diego vant myntkastet i overtid og scoret en touchdown på sin første sesongen, og avsluttet Colts' sesong for andre år på rad. Manning fullførte 25 av 42 pasninger for 310 yards og en touchdown i kampen.[233] Etter sesongen gikk Colts' hovedtrener Tony Dungy av med pensjon.[234]

2009-sesongen: fjerde MVP og andre Super Bowl-kamp[rediger | rediger kilde]

Under den nye hovedtreneren Jim Caldwell startet Manning sesongen med en seier hvor han kastet for 301 yards.[235] Uken etter ledet Manning sitt 29. comeback i fjerde kvarter og 38. kampvinnende drive ved å kaste 303 yards og to touchdownpasninger til tross for kun å ha ballen i 14:53, lavest for et vinnende lag i NFL siden ligaen begynte å spore statistikkern i 1977.[236] Manning ble utpekt til AFC Offensive Player of the Month for fjerde gang i sin karriere i september.[237] Manning hadde sin fjerde kamp på rad med minst 300 pasningsyards, en lagrekord, da han sanket 353 yards og to touchdowns mot Seattle Seahawks[238]

Mot Houston Texans i uke ni ble Manning den første quarterbacken til å nå over 40 000 pasningsyards på et tiår.[239] Han satte en personlig rekord med 25 pasninger i første kvarter (flest siden 1991) og satte en personlig rekord med 40 pasningsforsøk i første halvdel av kampen. Han satte også en lagrekord for flest kamper med 300+ pasningsyards i en sesong da han sikret sin syvende i sesongen (også en NFL-rekord for en sesongs åtte første kamper[240]). I en 35–34 seier over New England Patriots i uke 10 fullførte han 28 av 44 pasninger for 327 yards, fire touchdowns og to interceptions,[241] og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week honors.[242] To uker senere mot Houston sikret Manning sin 34. comeback i fjerde kvarter, som tangerte John Elway og Johnny Unitas for nest flest i NFLs historie.[243] Mot Jacksonville Jaguars vanr Mannings sin 23. kamp i seriespill på rad, og slo Jim McMahons NFL-rekord på 22 seiere på rad med Chicago Bears fra 1984 til 1987.[244] Ved slutten av seriespillet ble Manning tildelt sin fjerde MVP-tittel, og satte dermed en ny NFL-rekord. Han ble også utpekt til AP All-Pro for femte gang i sin karriere.[245] Han tangerte sin egen NFL-rekord med syv kampvinnende drives i løpet av sesongen.

I divisjonsrunden, mot Baltimore Ravens, kastet Manning to touchdownpasninger sent i første halvdel, som gav Colts en 17–3 ledelse til halftime. Han fullførte 30 pasninger for 246 yards i sin åttende strake seier over Ravens.[246] I AFC Championship mot New York Jets kom Colts tilbake fra å ligge 17–6 under sent i andre kvarter til en 30–17 seier. Comebacket på 11 poeng var det tredje største i et conference-mesterskap. Manning satte en sluttspillrekord med sin syvende kamp med 300+ pasningsyards.[247] I Super Bowl XLIV mot New Orleans Saints ledet Manning til en 10–0 ledelse etter sine to første drives i kampen, og tangerte en NFL-rekord for lengste touchdown drive i Super Bowl da han avsluttet et 96-yard drive med en touchdownpasninge til wide receiver Pierre Garçon. Til tross for at de kun hadde seks plays i andre kvarter holdt Colts en 10–6 ledelse ved halftime. Saints fikk sin første ledelse, 13–10, etter et vellykket onside kick, men Mannings Colts holdt igjen ledelsen, 17–16, i begynnelsen av fjerde kvarter da placekicker Matt Stover bommet på et 51-yard field goal som kunne økt ledelsen. Saints scoret på sitt neste drive og holdt en 24–17 ledelse med 5:42 igjen av kampen. Manning ledet Colts til Saints' 31-yard før han kastet en interception til Tracy Porter, som returnerte den 74 yards for en touchdown som gav Saints en 31–17 ledelse. Saints vant sin første Super Bowl, mens Manning var 9–9 i sluttspillet og 1–1 i Super Bowl. Han avsluttet kampen med 31 fullførte pasninger av 45 forsøk, 333 yards, en touchdown og en interception.[248]

2010-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning før en kamp mot Denver i september 2010

I et nederlag mot Houston i sesongåpningen satte Manning personlig rekord med 57 pasningsforsøk og 40 fullførte pasninger, da han kastet for 433 yards og tre touchdowns, den fjerde høyeste totalen i åpningsuken noensinne.[249] I sesongens tredje kamp hadde Manning 325 yards, tre touchdowns og ingen interceptions, den første gangen siden 1960 at en quarterback hadde begynt en sesong med tre kamper på rad med minst tre touchdownpasninger og ingen interceptions.[250][251] Mot Kansas City Chiefs hadde Manning sin første kamp i sesongen uten en touchdownpasning men ledet allikevel Colts på sitt 45. kampvinnende drive i fjerde kvarter som sikret en 19–9 seier, og Chiefs' første nederlag i sesongen.[252] Etter å ha nådde 307 pasningsyards (og to touchdowns) i kampen mot Washington Redskins i uke 6 nådde Manning 68 kamper med 300+ pasningsyards, inkludert sluttspill, og forbigikk dermed Dan Marino (67) for flest i NFLs historie.[253] Etter å ha vært kampstarter mot Philadelphia Eagles i uke 9 hadde Manning 200 kampstarter i seriespillet på rad.[254]

Mot New England Patriots hadde Manning 396 pasningsyards, fire touchdowns og tre interceptions, den andre gangen i sin karriere at han kastet fire touchdownpasninger i en kamp som endte i tap, nest flest noensinne.[255] Han nådde 4 000 pasningsyards for 11. sesong på rad etter en kamp mot Tennessee Titans, og tangerte Dan Marinos rekord med sin 63. kamp i seriespill med 300+ pasningsyards. Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for kampen.[256] Colts endte opp med å vinne divisjonstittelen for syvende gang på åtte år, og Manning ble den første quarterbacken i NFLs historie til å lede laget sitt til ni sluttspill på rad (2002–2010). Han slo også Gene Upshaws rekord for flest seriespillkamper på rad som kampstarter med 208.[257] Manning satte en NFL-rekord med 450 fullførte pasninger i sesongen, og hadde tredje flest pasningsforsøk noensinne med 679. Han satte også en personlig rekord med 4 700 pasningsyards.[258] Colts' sesong kom til en slutt etter et 17–16 tap mot New York Jets i wildcard-runden av sluttspillet. Manning avsluttet det som skulle bli hans siste kamp med Colts med 18 fullførte pasninger av 26 forsøk for 225 yards og én touchdown.[259]

I 2010 ble Manning utpekt til den 14. smarteste idrettsutøveren av Sporting News.[260] Han ble rangert som nest best i ligaen på NFL Top 100 Players of 2011.[261]

2011-sesongen: siste sesong med Colts[rediger | rediger kilde]

To me, he's the greatest of all time. He's a friend of mine, and someone that I always watch and admire, because he always wants to improve, he always wants to get better, and he doesn't settle for anything less than the best. So, when you watch the best and you're able to learn from the best, hopefully that helps me get better.

Tom Brady om Peyton Manning i 2011.[262]

Colts plasserte sin franchise tag på Manning 15. februar 2011.[263] Den 30. juli signerte Colts en 5-årig kontrakt verdt $90 millioner etter forhandlinger hvor han fastslo at han ikke trengte å være den best betalte spilleren i ligaen.[264]

Etter en nakkeoperasjon 23. mai kunne ikke Manning bruke Colts' fasiliteter for trening på grunn av NFLs lockout. Manning, som ikke ville ha tilskuere mens han prøvde å komme seg fra operasjonen, brukte baseballaget Colorado Rockies' trenere i Coors Field i Denver. Manning klarte ikke å fullføre kastebevegelsen og hadde mistet en god del armstyrke. Basert på en MRI fortalte leger ham sent i sommeren at han måtte ha en spinal fusjon og at en slik operasjon i hans alder kunne bety at han ikke kunne returnere til NFL.[265] Den 7. september annonserte Colts at Manning ikke kom til å spille i sesongåpningen mot Houston, som betydde en stans på hans kamprekker på 208 (227 inkludert sluttspill); laget signerte den pensjoenrte Kerry Collins som midlertidig startende quarterback.[266] Manning hadde sin andre operasjon 8. september.[267]

Manning sa at selv om han hadde planer om å spille i løpet av 2011-sesongen kom han ikke til å "krangle" med administrasjonen for å holde seg av injured reserve dersom de trengte plassen hans i den aktive spillerstallen. Han begynte å trene på å kaste baller igjen i midten av desember, og lagkameraten Joseph Addai kommenterte at han så kampklar ut.[268] Manning endte opp med å ikke spille noen kamper i sesongen, og Colts gikk 2–14 uten ham; det var kun den tredje sesongen siden Manning var nykommer at Colts vant færre enn ti kamper.[269]

Ettersom at Colts hadde første pick i NFL Draft 2012 (hvor den ettertraktede quarterbacken Andrew Luck fra Stanford var tilgjengelig) og at Manning skulle ha en bonus på $28 millioner, ble han frigitt 7. mars 2012.[270] Colts hadde allerede sagt opp vise-styremedlem Bill Polian (som hadde draftet Manning da han var general manager), general manager Chris Polian og hovedtrener Jim Caldwell i forkant av gjenoppbyggingen av laget.[271]

I en følelsesladet pressekonferanse fortalte Manning lagets tilhengere, "Thank you for letting me be your quarterback."[272][273][274] Da han ble frigitt annonserte lagets eier Jim Irsay at ingen spillere kom til å bruke trøyenummer 18 igjen, som ble formelt pensjonert 18. mars 2016.[275] Til tross for at han ikke spilte i sesongen, ble han rangert som #50 på NFL Top 100 Players of 2012.[276]

Denver Broncos[rediger | rediger kilde]

Manning i Denver i august 2012

Manning var en av de mest ettertraktede free agents på vei inn i 2012-sesongen. Flere lag var ute etter ham, inkludert Miami Dolphins, Tennessee Titans, Arizona Cardinals og Denver Broncos.[277] Etter møter med Cardinals og Broncos endte Manning opp med å velge Denver, etter å ha møtt John Elway, en pensjonert Hall of Famer som spilte quarterback for Broncos og nå var lagets Executive Vice President of Football Operations og General Manager, og lagets hovedtrener John Fox.[277][278] Manning signerte en 5-årig kontrakt verdt $96 millioner med Broncos 20. mars 2012.[279][280] Selv om #18 er pensjonert etter quarterback Frank Tripucka fikk Manning tillatelse fra ham til å bruke det.[281]

2012-sesongen[rediger | rediger kilde]

Manning debuterte for Broncos 9. august 2012 i en sesongoppkjøringskamp mot Chicago Bears hvor han fullførte fire av syv pasninger for 44 yards og kastet en interception til Bears' safety Major Wright.[282][283]

Mannings første seriekamp med Broncos kom på første søndag av 2012-sesongen, mot Pittsburgh Steelers. I kampen fullførte han 19 av 26 pasninger for 253 yards og to touchdowns for en passer rating på 129,2 da Broncos vant 31–19. Hans første touchdown for sitt nye lag, som også var hans 400. touchdownpasning, kom i tredje kvarter da han kastet en 71-yard pasning til wide receiver Demariyus Thomas. Han var den tredje spilleren til å nå 400 touchdownpasninger, bak Dan Marino og Brett Favre, og var den kjappeste til å nå milepælen.[284] Mot San Diego Chargers i uke seks fullførte han 24 av 30 pasninger for 309 yards, tre touchdowns og en interceptions i en 34–24 seier. Broncos lå under 24–0 til halftime før Manning ladet Broncos til 35 strake poeng.[285] Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for første gang siden han flyttet til Denver.[286] Til tross for usikkerhet rundt Mannings form etter operasjonene i sesongoppkjøringen erklærte ESPN i oktober at Manning "has silenced the critics" når det kom til armstyrke.[287] Manning ble senere utpekt til sitt 12. Pro Bowl.[288] Han ble igjen utpekt til AFC Offensive Player of the Week etter en 38–3 seier over Kansas City Chiefs i sesongavslutningen, hvor han fullførte 23 av 29 pasninger for 304 yards og tre touchdowns.[289][290]

Ved slutten av seriespillet hadde Manning totalt 4 659 pasningsyards, 37 touchdowns og 11 interceptions.[291]

Manning under Pro Bowl 2013

Broncos fikk en bye i første runde av sluttspillet, men tapte 38–35 etter dobbel overtid i divisjonsrunden mot Baltimore Ravens, som gikk videre til å vinne Super Bowl XLVII. Manning avslutte kampen med 28 av 43 pasninger for 290 yards, tre touchdowns, og to interceptions.[292][293]

Den 2. februar 2013 ble Manning utpekt til AP National Football League Comeback Player of the Year Award[294] og ble også utvalgt til All-Pros førstelag, og var nummer to i avstemningen for ligaens MVP.[295]NFL Top 100 Players of 2013 ble han rangert som den nest beste spilleren i ligaen.[296]

2013-sesongen: femte MVP og tredje Super Bowl-kamp[rediger | rediger kilde]

I åpningskampen av 2013-sesongen ble Manning den sjette spilleren i ligaens historie til å kaste syv touchdowns i en kamp, som han gjorde mot de regjerende Super Bowl XLVII-mesterne Baltimore Ravens.[297] Han og Y.A. Tittle er de eneste to som kastet syv touchdowns uten en eneste interception i en kamp (selv om Philadelphia Eagles' Nick Foles senere skulle gjenta prestasjonen i uke 9 samme sesong mot Oakland Raiders).[298] Etter sin historiske prestasjon mot Ravens ble Manning utpekt til AFC Offensive Player of the Week Honors.[299]

Manning slo rekorden for flest touchdownpasninger i de tre første kampene i en sesong, som Tom Brady satte i 2011, da Broncos møtte Raiders i uke 3.[300] Han ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for andre gang på tre uker etter kampen.[301] I uke syv returnerte Manning til Indianapolis for første gang i seriespillet siden han ble frigitt av Colts. Før kampen viste Colts en hyllestvideo til ære for Manning.[302] Han fullførte 29 av 49 pasninger for 386 yards, tre touchdowns og én interceptions, men ble også sacked fire ganger da Broncos tapte 39–33.[303]

En av Mannings mest vellykkede kamper kom i uke ti, i en kamp mot San Diego Chargers, hvor han hadde 330 pasningsyards og fire touchdownpasninger med en quarterback rating på 135,2.[304] En av hans svakeste prestasjoner kom to uker senere, mot New England Patriots og rivalen Brady. Broncos ledet 24–0 til halftime, før Patriots kom tilbake og sikret en 34–31 seier etter overtid. Manning hadde kun 150 pasningsyards, hans laveste i sesongen, med to touchdowns og en interception.[305] I uke 16 mot Houston Texans slo Manning Bradys rekord for flest touchdownpasninger i en sesong med 51 etter en 25-yard touchdownpasning til tight end Julius Thomas.[306][307] Han be utpekt til AFC Offensive Player of the Week for tredje gang i sesongen etter kampen.[308]

Manning avsluttet sesongen med 55 touchdownpasninger, og satte en ny ligarekord med 5 477 pasningsyards, én yard mer en Drew Brees' gamle rekord.[309] Hans 450 fullførte pasninger var delt nest flest noensinne. Broncos satte en NFL-rekord med 606 poeng, og ble det første laget noensinne til å nå 600 poeng i en sesong.[310] De hadde også flere kamper med 50 poeng i en sesong enn noe annet lag i historien, med tre. Fire receivere hadde minst ti touchdowns—en ligarekord— og Manning satte en sesongrekord med ni kamper med fire eller flere touchdownpasninger.[311]

Han var #7 noensinne i passer rating med 115,1, og ble sammen med Brady en av to aktive quarterbacks til å nå en passer rating på 110 eller høyere i mer enn en sesong. Broncos fortsatte med en 24–17 seier over San Diego Chargers i divisjonsrunden av sluttspillet. Manning fullførte 25 av 36 pasninger for 230 yards, en touchdown, og en interception.[312] I nok et møte mellom Manning og Brady i sluttspillet kom Broncos ut seriende, 26–16, i AFC Championship Game. Manning fullførte 32 av 43 pasninger for 400 yards og to touchdowns.[313] Manning ble den tredje startende quarterbacken til å nå Super Bowl med to lag, etter Craig Morton og Kurt Warner.[314]

I Super Bowl XLVIII tapte Mannings Broncos mot Seattle Seahawks, 43–8.[315] Manning gikk opp mot Seahawks' unge startende quarterback Russell Wilson, som hadde sett opp til Manning og deltatt i en av hans treningsleirer som tenåring, og som senere møtte Manning under Broncos' intervju før draftet.[316][317] Seahawks' forsvar, rangert #1 i ligaen, viste seg å være for mye for Broncos' angrep, også rangert #1 i ligaen, mens Broncos' forsvar slet etter skader til flere viktige spillere. Broncos' første play satte tonen for kampen. Mens Manning tok et skritt frem for en audible snappet center Manny Ramirez ballen for tidlig, som endte opp i Broncos' målsone hvor den ble downed for en safety av running back Knowshon Moreno. Manning satte en Super Bowl-rekord med 34 fullførte pasninger (slått av Tom Brady året etter i Super Bowl XLIX), men angrepet fikk ikke en første down før i andre kvarter, og scoret ikke noen poeng før i slutten av tredje kvarter. Selv om Manning kastet en touchdownpasning og en two-point conversion kastet han også to kostbare interceptions, hvor en ble returnert for en touchdown av Malcolm Smith i andre kvarter.[318]

Manning ble rangert som best i ligaen på NFL Top 100 Players of 2014.[319]

2014-sesongen: Karriererekord for touchdownpasninger[rediger | rediger kilde]

Manning (venstre) kaster sin 509. touchdownpasning til Demaryius Thomas, 19. oktober 2014

Den 28. august 2014 ble Manning bøtelagt $8 268 for spydigheter mot D.J. Swearinger i en sesongoppkjøringskamp mot Houston Texans.[320] Med Broncos' seier i sesongåpningen i 2014 mot Colts ble Manning, sammen med Brett Favre, en av kun to startende quarterbacks til å vinne mot alle de 32 lagene i ligaen.[321] Han hadde sin mest effektive kamp i sesongen uken etter, da Broncos slo Kansas City Chiefs 24–17, hvor Manning fullførte 21 av 26 pasninger for 242 yards og tre touchdowns, for en passer rating på 143,9.[322] Den neste kampen var en omkamp fra Super Bowl XLVII mot Seattle Seahawks. Broncos tapte kampen 26–20 på overtid, og Manning hadde 303 pasningsyards, to touchdownpasninger og en interception.[323] Manning tangerte sin personlige rekord med en 86-yard touchdownpasning til Demariyus Thomas under en kamp mot Arizona Cardinals 5. oktober, fikk sin 500. touchdownpasning, til Julius Thomas, og tangerte også Dan Marino for flest kamper med 400+ yards av en quarterback.[324][325]

Mot San Francisco 49ers 19. oktober under NBC Sunday Night Football kastet Manning sin 509. touchdownpasning til Demaryius Thomas, og forbigikk dermed Favre for NFL-rekorden for touchdownpasninger i en karriere.[326] I kampen hadde han 318 pasningsyards og fire touchdownpasninger, og ble utpekt til AFC Offensive Player of the Week for 27. og siste gang.[327][328] Han avsluttet sesongen med 4 727 pasningsyards, 39 touchdowns og 15 interceptions.[329] Manning ble utpekt til sitt 14. Pro Bowl etter sesongen, og delte dermed rekorden med Tom Brady, Tony Gonzalez, Bruce Matthews og Merlin Olsen for flest i en karriere.[330] Broncos avsluttet sesongen 12–4 og fikk en bye i første runde av sluttspillet.[331] Sesongen kom derimot til en brå slutt da Broncos tapte 24–13 mot Mannings forrige lag, Colts, i divisjonsrunden.[332] I kampen fullførte Manning 26 av 46 pasninger for 211 yards og en touchdown. I første halvdel fullførte han kun 7 av 18 pasningsforsøk (38,9%), hans laveste prosentandel i første halvdel siden 2007. Etter sesongen skilte Broncos' lag med hovedtrener John Fox.[333]NFL Top 100 Players of 2015 ble han rangert som #5.[334]

2015-sesongen: siste sesong og andre Super Bowl-tittel[rediger | rediger kilde]

Manning i 2015

I offseason annonserte Manning at han skulle returnere for en 18. sesong i NFL, denne gangen under sin femte hovedtrener, Gary Kubiak.[335] Han imponerte ikke i sesongåpningen mot Baltimore Ravens, hvor han fullførte 24 av 40 pasninger for 175 yards og en interception. Broncos vant kampen 19–13 takket være en pick six av cornerback Aqib Talib og en interception sent i kampen av Darian Stewart.[336] I løpet av de neste par kampene motbeviste han derimot de som hadde tvilt på om han fremdeles var god nok. Mot Kansas City Chiefs under Thursday Night Football i uke 2 hadde han 256 pasningsyards, tre touchdowns og en interception i en 31–24 seier.[337] Uken deretter, en 24–12 seier over Detroit Lions, hadde han 324 pasningsyards, to touchdowns og en interception, og fikk sin høyeste passer rating i sesongen på 101,7.[338] Mot Green Bay Packers 1. november hadde han 340 pasningsyards, personlig beste for sesongen, og en interception da Broncos dominerte og vant 29–10.[339] Broncos hadde en solid start på sesongen med syv strake seiere; seierrekken kom derimot til en slutt etter et nederlag, 24–27, mot Indianapolis Colts.[340] I løpet av sesongens åtte første kamper hadde Manning nådd 250 yards i seks kamper, og hadde ni touchdownpasninger samlet.[341] Han hadde derimot ingen kamper hvor han ikke kastet en interception, og hadde en TD–INT rate på 9–13 i de åtte kampene. Broncos' seiere kom i hovedsak fra deres solide forsvarsspill.[342]

I uke 10 mot Kansas City slo Manning Brett Favre rekord for pasningsyards i en karriere med en 4-yard pasning til running back Ronnie Hillman i første kvarter.[343] Til tross for milepælen var det en skuffende dag for Manning, som kun fullførte fem av 20 pasningsforsøk for 35 yards og fire interceptions, med en passer rating på 0,0 før hovedtrener Gary Kubiak byttet ham ut i tredje kvarter. Brock Osweiler tok over ut kampen, og Broncos tapte 29–13.[344] Mannings rekord varte til 2018-sesongen, da Drew Brees slo den i uke 5 mot Washington Redskins.[345] Dagen etter ble det forklart at Manning slet med plantar fasciitt. Det ble senere annonsert at skaden kom til å holde ham på benken i uke 11, som ble den første gangen Peyton hadde gått glipp av en kamp i en sesong han hadde spilt. Osweiler erstattet Manning og spilt bra i en 17–15 seier over Chicago Bears, som ledet til spørsmål om hvorvidt Manning kom til å beholde stillingen som kampstarter når han var friskmeldt i uke 12 mot New England Patriots.[346] Dagen etter annonserte Kubiak at Osweiler kom til å stille til start i kampen mot Patriots på grunn av Mannings skade.[347] Den 15. desember ble det annonsert at Osweiler skulle få sin femte kampstart på rad, mot Pittsburgh Steelers, til tross for at Manning var tilbake på trening og at Broncos' angrep ikke hadde scoret en touchdown på syv strake kvarter.[348][349] I de seks kampene de spilte uten Manning gikk Broncos 4–2, og var 11–4 på vei inn i siste kamp av seriespillet.[350]

Den 27. desember 2015 lanserte Al Jazeera America en rapport utformet av Al Jazeera Investigative Unit som etterforsket dopingbruk blant profesjonelle idrettsutøvere hvor blant andre Manning ble nevnt som en av de som hadde mottatt ulovlige dopingmidler fra Charles Sly, en farmasøyt som hadde jobbet ved Guyer Anti-Aging Clinic i Indianapolis i høsten 2011.[351] I juli 2016 erklærte NFL at de ikke hadde funnet bevis som støttet påstandene om Manning.[352]

Manning var oppført som aktiv for sesongfinalen mot San Diego Chargers i uke 17, men var for første gang siden han var freshman i college var han oppført som reserve.[353] Da Broncos lå under 13–7 i tredje kvarter ble Manning satt på banen for å erstatte Osweiler, som hadde kastet to interceptions og hadde en fumble. Broncos slo Chargers 27–20 og sikret divisjonstittelen i AFC West og første seed i AFC.[354][355] Til tross for et sesongresultat på 12–4 (og 8–2 i kamper hvor Manning spilte) hadde Manning sin statistisk verste sesong, med kun ni touchdownpasninger og 17 interceptions i ti kamper og en passer rating på 67,9, den første gangen han hadde vært under 84 siden nykommersesongen sin.[356] Han hadde kun 59,8% fullførte pasninger, som var nest lavest i sin karriere etter nykommersesongen. Det var kun Jaguars' Blake Bortles som hadde flere interceptions i sesongen med 18, men han var også kampstarter i alle 16 kampene i sesongen.[357]

Manning under Super Bowl 50 mot Carolina Panthers

Broncos, som hadde første seed i AFC, fikk hjemmebane gjennom sluttspillet. De slo Pittsburgh Steelers 23–16 i divisjonsrunden og gikk videre til AFC Championship Game mot de regjerende mestrene New England Patriots.[358] Det skulle bli det 17. og siste møtet mellom Manning og rivalen Tom Brady. Til tross for et forsøk på et comeback sent i kampen av Patriots vant Broncos 20–18, og gikk videre til Super Bowl 50. Manning kastet for 176 yards og to touchdowns uten interceptions i seieren[359]

Den 7. februar 2016 vant Broncos 24–10 over Carolina Panthers i Super Bowl 50, hvor Broncos' forsvar konsekvent stanset Panthers høyt rangerte angrep og MVP for seriespillet Cam Newton. Manning avslutte kampen med 13 pasninger fra 23 forsøk for 141 yards og en interception, og ble sacked fem ganger. Hans eneste pasningspoeng kom med 3:08 igjen av fjerde kvarter da han traff wide receiver Bennie Fowler i en two-point conversion, som også endte opp med å bli Mannings siste pasning. Han ble den eldste startende quarterbacken til å spille i og vinne et Super Bowl,[360] frem til Brady slo rekorden da han vant i Super Bowl LIII, 41 år gammel. Manning ble også den første quarterbacken til å starte i to Super Bowls med forskjellige franchiser, med forskjellige hovedtrenere hver eneste gang (Dungy, Caldwell, Fox og Kubiak) og var den første quarterbacken til å lede to franchiser til seier i et Super Bowl.[361][362] Det var også Mannings 200. seier i serie- og sluttspill, som da gjorde ham til den startende quarterbacken med flest seiere i sluttspill og seriespill kombinert i NFLs historie.[363]

"The Manning Bowl"[rediger | rediger kilde]

Peyton og Eli Manning møttes i seriespillet tre ganger i løpet av sine karrierer. Møtene ble aklt for "The Manning Bowl",[364] og Peytons lag (to ganger med Colts, en gang med Broncos) vant alle tre møtene mot Elis lag (tre ganger med New York Giants). Det første Manning Bowl ble spilt 10. september 2006 hvor Peytons Colts slo Elis Giants 26–21.[365] Det andre Manning Bowl kom 19. september 2010, hvor Peyton og Colts igjen slo Eli og Giants, 38–14.[366] Det tredje og siste Manning Bowl fant sted 15. september 2013, hvor Peyton og Broncos slo Elis Giants 41–23.[367] Brødrene møttes også i to Pro Bowls, i 2009 og 2013, hvor Elis NFC vant begge gangene. De to møttes aldri i Super Bowl, og ettersom at de to spilte i hver sin conference (AFC for Peyton og NFC for Eli) var Super Bowl den eneste kampen i sluttspillet hvor de to kunne møttes.

Pensjonering[rediger | rediger kilde]

Etter 18 sesonger annonserte Manning 7. mars 2016 at han skulle gå av med pensjon.[368][369] Manning avsluttet talen sin med "I've fought a good fight. I've finished my football race and after 18 years, it's time. God bless all of you and God bless football."[370][371]

Etter 18 sesonger med NFL ble Manning tildelt ESPY Icon Award i 2016.[372] Han vant ni ESPYs i løpet av sin karriere.[373]

Under en seremoni 7. oktober 2017 avduket Colts en bronsestatue av Manning utenfor Lucas Oil Stadium. Manning ble også innlemmet i Indianapolis Colts Ring of Honor, og ble den første spilleren til å få sitt trøyenummer pensjonert av Colts siden laget flyttet til Indianapolis.[374][375]

Statistikker i NFL[rediger | rediger kilde]

Nøkkel
Ledet ligaen
NFL-rekord
Vant Super Bowl
AP NFL MVP
Fet skrift Personlig rekord
Seriespill
År Lag K KS Pasningsspill Løp
Ful For Pst Yds Y/F TD Int Rtg For Yds Gj. TD
1998 IND 16 16 326 575 56,7 3 739 6,5 26 28 71,2 15 62 4,1 0
1999 IND 16 16 331 533 62,1 4 135 7,8 26 15 90,7 35 73 2,1 2
2000 IND 16 16 357 571 62,5 4 413 7,7 33 15 94,7 37 116 3,1 1
2001 IND 16 16 343 547 62,7 4 131 7,6 26 23 84,1 35 157 4,5 4
2002 IND 16 16 392 591 66,3 4 200 7,1 27 19 88,8 38 148 3,9 2
2003 IND 16 16 379 566 67,0 4 267 7,5 29 10 99,0 28 26 0,9 0
2004 IND 16 16 336 497 67,7 4 557 9,2 49 10 121,1 25 38 1,5 0
2005 IND 16 16 305 453 67,3 3 747 8,3 28 10 104,1 33 45 1,4 0
2006 IND 16 16 362 557 65,0 4 397 7,9 31 9 101,0 23 36 1,6 4
2007 IND 16 16 337 515 65,4 4 040 7,8 31 14 98,0 20 −5 −0,3 3
2008 IND 16 16 371 555 66,8 4 002 7,2 27 12 95,0 20 21 1,1 1
2009 IND 16 16 393 571 68,8 4 500 7,9 33 16 99,9 19 −13 −0,7 0
2010 IND 16 16 450 679 66,3 4 700 6,9 33 17 91,9 18 18 1,0 0
2011 IND Ute med skade
2012 DEN 16 16 400 583 68,6 4 659 8,0 37 11 105,8 23 6 0,3 0
2013 DEN 16 16 450 659 68,3 5 477 8,3 55 10 115,1 32 −31 −1,0 1
2014 DEN 16 16 395 597 66,2 4 727 7,9 39 15 101,5 24 −24 −1,0 0
2015 DEN 10 9 198 331 59,8 2 249 6,8 9 17 67,9 6 −6 −1,0 0
Karriere 266 265 6 125 9 380 65,3 71 940 7,7 539 251 96,5 431 667 1,5 18
Sluttspill
År Lag K KS Pasningsspill Løp
Ful For Pst Yds Y/F TD Int Rtg For Yds Gj. TD
1999 IND 1 1 19 42 45,2 227 5,4 0 0 62,3 2 22 11,0 1
2000 IND 1 1 17 32 53,1 194 6,1 1 0 82,0 1 −2 −2,0 0
2002 IND 1 1 14 31 45,2 137 4,4 0 2 31,2 1 2 2,0 0
2003 IND 3 3 67 103 65,0 918 8,9 9 4 106,4 4 3 0,8 0
2004 IND 2 2 54 75 72,0 696 9,3 4 2 107,4 2 7 3,5 1
2005 IND 1 1 22 38 57,9 290 7,6 1 0 90,9 0
2006 IND 4 4 97 153 63,4 1 034 6,8 3 7 70,5 8 3 0,4 1
2007 IND 1 1 33 48 68,7 402 8,4 3 2 97,7 1 −6 −6,0 0
2008 IND 1 1 25 42 59,5 310 7,4 1 0 90,4 1 −1 −1,0 0
2009 IND 3 3 87 128 68,0 956 7,5 6 2 99,0 3 −2 −0,6 0
2010 IND 1 1 18 26 69,2 225 8,7 1 0 108,7 0
2012 DEN 1 1 28 43 65,1 290 6,7 3 2 88,3 1 −1 −1,0 0
2013 DEN 3 3 91 128 71,1 910 7,1 5 3 94,2 3 −2 −0,7 0
2014 DEN 1 1 26 46 56,5 211 4,6 1 0 75,5 0
2015 DEN 3 3 51 92 55,4 539 5,9 2 1 75,4 5 10 2,0 0
Karriere 27 27 649 1 027 63,2 7 339 7,1 40 25 87,4 32 34 1,1 3

Kilde:[376]

Priser og rekorder[rediger | rediger kilde]

Priser i NFL[rediger | rediger kilde]

Mannings trøye #18 i Pro Football Hall of Fame

Manning holder i tillegg en rekord for å ha blitt utpekt til AFC Offensive Player of the Mont åtte ganger[385] (9/2003, 11/2004, 10/2006, 9/2009, 9/2012, 10/2012, 9/2013, 12/2013) og holdt tidligere rekorden for å ha blitt utpekt til Offensive Player of the Week 27 ganger[386] frem til den ble slått av Tom Brady.[387]

NFL-rekorder[rediger | rediger kilde]

Manning holder flere individuelle karriererekorder:

  • Første quarterback til å nå 200 seiere (sluttspill og seriespille)[388]
  • Flest touchdownpasninger, sesong: 55 (2013)[389]
  • Flest sesonger med minest 4 000 pasningsyards: 14 (1999–2004, 2006–2010, 2012–2014)[390]
  • Flest pasningsyards, sesong: 5 477 (2013)[391]
  • Flest sesonger på rad med minst 20 touchdownpasninger: 13 (1998–2010)[88]
  • Flest sesonger på rad med minst 25 touchdownpasnigner: 13 (1998–2010)[390]
  • Flest kamper med en perfekt passer rating, karriere: 4 (inkludert 1 kamp i sluttspillet)[166]
  • Flest kamper som starter på rad til å starte en karriere: 208[88][392]
  • Flest kamper på rad med minst to touchdownpasninger: 15 (2013-2014)[393]
  • Flest kamper på rad med minst fire touchdownpasninger: (kamp 7–11, 2004)[394]
  • Flest kamper med minst fire touchdownpasninger, sesong: 9 (2013)[394]
  • Eneste QB med minst seks touchdownpasninger i tre kamper[395]
  • En av åtte QBs med minst syv touchdownpasninger i en kamp[396]
  • Høyst andel touchdowns per kamp i snitt (min. 150 touchdownpasninger): 2,046 TD/kamp[88]
  • Høyest prosentandel fullførte pasninger av en QB i en måned (min. 75 forsøk): 81,8% (desember 2008)[88]
  • Flest seiere i seriespill på rad som kampstarter: 23 (2008–2009)[397]
  • Eneste QB med syv sesonger på rad med 12+ seiere som kampstarter (2003–2009)[398]
  • Eneste QB til å ha ledet fem comebackseiere i fjerde kvarter på rad (kamp 7–11, 2009)[399]
  • Første QB til å slå de andre 31 lagene i seriespill (Tom Brady gjorde det senere samme dag, og Brett Favre gjorde det uken etter)[400]
  • Flest AP NFL MVP Awards: 5 (2003, 2004, 2008, 2009, 2013)

Personlige liv[rediger | rediger kilde]

Manning med en tilhenger i 2006

Manning ble født i New Orleans, Louisiana til Olivia (f. Williams) og tidligere quarterback i NFL Archie Manning. Han er broren av Eli Manning, som også har vunnet Super Bowl to ganger.[401] Enkelte har beskrevet Manning-familien som amerikansk fotballs "kongefamilie".[402][403]

Manning giftet seg med konen Ashley i Memphis på St. Patricks dag i 2001. Ashely, som var uteksaminert fra University of Virginia, ble introdusert til ham gjennom foreldrenes nabo sommeren før Manning ble freshman i college. Peyton og konen har tvillinger, sønnen Marshall Williams og datteren Mosley Thompson, som ble født 31. mars 2011.[404]

Manning er kristen. Da han var 13 år sa han "I committed my life to Christ, and that faith has been most important to me ever since." Manning sa at hans prioriteter i livet er "...faith, family, friends, and football." Han har nevnt at han sa en bønn hver kveld før kamper, og la til "I hope (and pray) I don't do too many things that displease Him before I get to Heaven myself. I believe, too, that life is much better and freer when you're committed to God in that way."[405]

Manning skal ha lært seg Colts' utenatt innen en uke etter at han ble draftet,[80] og i 2012 kunne han fremdeles huske detaljene og timingene rundt et spesifikt play han hadde brukt ved Tennessee 16 år tidligere.[406]

Om sommeren drev Archie, Peyton, Eli og storebroren Cooper Manning Passing Academy, en fem-dagers treningsleir for quarterbacks wide receivers, tight ends og running backs.[407] I tillegg til Manning-familien har andre kjente personer fra idretten deltatt i leirene som trenere, som Colts' wide receivere Marvin Harrison og Reggie Wayne.[408]

Sammen med faren Archie skrev Manning boken Manning: A Father, His Sons, and a Football Legacy, som ble utgitt i 2000. Boken dekket Archie og Coopers liv og karriere, samt Mannings liv og karriere opp til da boken ble utgitt, og undersøker idretten fra Archie og Mannings synspunkt. Manning skrev om Jamie Ann Naughright, som hadde anklaget ham for seksuell trakasering, at hun hadde en "vulgar mouth". Han beskrev sin egen oppførsel mot henne som "crude, maybe, but harmless".[409][410][411][412] Treneren saksøkte ham for ærekrenkelse, og søksmålet endte i et hemmelig oppgjør i 2003, og både Manning og Naughright ble pålagt av retten å aldri snakke om oppgjøret eller hverandre igjen.[410][412][413]

Mark Kiszla, en sportsjournalist for Denver Post, sa at Mannings formue "is estimated to be in excess of $150 million" og "That's not enough money to buy an NFL franchise by himself, although an ownership group that included Manning as president with a financial stake in the team would be led by a brilliant football mind."[414] Han har donert over $8 000 til politikere fra Det republikanske parti, blant andre Fred Thompson, Bob Corker og tidligere president George W. Bush.[415] Under presidentvalget i 2016 donerte Manning til Jeb Bush.[416] Den 26. oktober 2012 kjøpte Manning 21 Papa John's Pizza-restauranter i Colorado.[417] Han solgte sin andel av restaurantene i februar 2018.[418]

University of Tennessee deler årlig ut Peyton Manning Scholarship til freshmen ved universitetet.[419]

Annet arbeid[rediger | rediger kilde]

Manning har fått ros for sitt arbeid for å forbedre imaget for byen Indianapolis.[420] En kurator ved Indiana State Museum observerte at ""There is no Super Bowl held here without Peyton. There is no Lucas Oil Stadium without Peyton. Without Peyton, the Colts would probably be in L.A. right now."[421] Han har blitt en av NFLs mest populære spillere for markedsføring og har deltatt i flere TV-reklamer for noen av NFLs største sponsorer.[422][423][424]

Manning var vert for Saturday Night Live på bursdagen sin 24. mars 2007. Episoden hadde de høyeste ratingene på over ti måneder.[425] Han var også med på SNL i 2008 og for Saturday Night Live 40th Anniversary Special i 2015.[426]

Den 27. mai 2007 veivet Manning det grønne flagget som signaliserte starten på det 91. Indianapolis 500.[427] Den 18. februar 2018 kjørte han safety car under Daytona 500.[428] Før det var han en gjest under pre-race-programmet for Fox NASCAR sammen med Alex Bowman.[429]

I 2009 var Manning (sammen med brødrene Eli og Cooper) stemmene for sine egne karakterer i The Simpsons-episoden «O Brother, Where Bart Thou?» hvor Bart drømmer om å ha en lillebror, og ser for seg kjente brødrepar som Brødrene Marx, Blues Brothers, Brødrene Wright, Mario-brødrene og Manning-brødrene.[430] Manning var også stemmen for figuren 'Guapo' i filmen Ferdinand i 2017.[431]

Manning var vert for ESPY Awards 12. juli 2017.[432]

Filantropi[rediger | rediger kilde]

Manning i 2013

Ikke lenge etter han begynte sin karriere i NFL stiftet Manning sin egen veldedige organisasjon, 'The Payback Foundation'. Organisasjonens mål er å hjelpe vanskeligstilte barn, og fokuserer på Louisiana, Tennessee og Indiana.[433] Manning ble tildelt Samuel S. Beard Award for Greatest Public Service by an Individual 35 Years or Under, som deles ut årlig av Jefferson Awards, for sitt arbeid med veldedigheten.[434]

Manning og broren Eli var frivillige etter orkanen Katrina. De hjalp blant annet til med utdelingen av 30 000 pund (14 000 kg) vann, Gatorade, babymelk, bleier og puter til folk i New Orleans.[435]

I september 2007 omdøpte St. Vincent Hospital i Indianapolis sin barneavdeling til "Peyton Manning Children's Hospital at St. Vincent." Manning og konen hadde donert en uavklart mengde til St. Vincent, og har hatt et forhold med sykehuset siden de flyttet til Indianapolis.[436][437]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ GeneaStar, Peyton Manning, manningp
  2. ^ a b «Peyton Manning». Encyclopædia Britannica (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  3. ^ Wesseling, Chris (1. februar 2014). «Peyton Manning is MVP of NFL for record fifth time». NFL.com (engelsk). Besøkt 22. mai 2020. 
  4. ^ Reuben, Frank (22. desember 2004). «Titans QB Volek throws for record yardage in first seven starts». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 29. desember 2004. Besøkt 6. mars 2020. 
  5. ^ a b «Backup QB Collins leads Titans to first playoff berth since '03». 30. desember 2007. Arkivert fra originalen 31. desember 2007. 
  6. ^ «NFL Passing Yards Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. mars 2020. 
  7. ^ «NFL Passing Touchdowns Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. mars 2020. 
  8. ^ Dator, James (25. januar 2016). «Why is Peyton Manning's Nickname "The Sheriff"». SB Nation (engelsk). Besøkt 6. mars 2020. 
  9. ^ Begley, Ian (25. mars 2007). «Peyton stars on 'SNL'». New York Daily News (engelsk). Besøkt 6. mars 2020. 
  10. ^ Legwold, Jeff (5. august 2015). «Gary Kubiak: Broncos would be 'stupid' not to build offense to fit Peyton Manning» (engelsk). ESPN. Besøkt 6. mars 2020. 
  11. ^ Hyams, Jimmy (12. mars 2016). «Newman High School: Where the legend of Peyton Manning started». Knoxville News Sentinel (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  12. ^ «Manning at a glance» (PDF). DenverBroncos.com (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2013. Besøkt 7. mars 2020. 
  13. ^ Bradley, John Ed (10. november 2003). «The Other Brother Like his famous father, Archie, and younger siblings, Peyton and Eli, Cooper Manning had NFL-caliber talent. Then his body betrayed him». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  14. ^ Winkeljohn, Matt (11. mai 2010). «Manning brothers lift Isidore Newman» (engelsk). ESPN. Besøkt 7. mars 2020. 
  15. ^ Bradley, John Ed (15. november 1993). «Like Father, Like Son». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  16. ^ Hyams, Jimmy (12. mars 2016). «From the archives: Peyton Manning commits to Tennessee». Knoxville News-Sentinel (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  17. ^ Drape, Joe (19. oktober 2001). «Eli Manning Inherits the Reins at Ole Miss». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  18. ^ Paschall, David (21. mai 2020). «Vols top five: Peyton Manning went out as SEC champion, NCAA all-time wins leader». TimesFreePress.com (engelsk). Besøkt 22. mai 2020. 
  19. ^ «Peyton Manning's College Stats». PeytonManning18.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  20. ^ Paige, Woody (15. september 2012). «Peyton Manning still a state treasure in Tennessee». The Denver Post (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  21. ^ Baker, Chris (4. september 1994). «Season Ends Abruptly for Colquitt : Volunteers: Quarterback suffers torn knee ligament after waiting five years to become a starter». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  22. ^ Axisa, Mike (6. mars 2016). «Peyton Manning was briefly Todd Helton's backup QB at Tennessee». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  23. ^ «Peyton Manning timeline: The Tennessee years». Knoxville News Sentinel (engelsk). 7. mars 2016. Besøkt 7. mars 2020. 
  24. ^ «SOUTHEASTERN ROUNDUP: Tennessee Surprised by Mississippi State». Los Angeles Times (engelsk). 25. september 1994. ISSN 0458-3035. Besøkt 7. mars 2020. 
  25. ^ «1994 Tennessee Volunteers Schedule and Results». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  26. ^ «Vols Lose Quarterback, A Place in Top-25 Poll Key to Upset: Six Turnovers in Second Half». San Jose Mercury News. San Jose. 25. september 1994. s. 5C. 
  27. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 845. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  28. ^ «Vols in Sync, Leave Hokies Flattened». The Washington Post. 1. januar 1995. 
  29. ^ Wuensch, Chris (8. februar 2016). «How Peyton Manning came to choose Tennessee over Ole Miss». Saturday Down South (engelsk). Arkivert fra originalen 18. april 2019. Besøkt 7. mars 2020. 
  30. ^ «Down Goes Frazier, But Huskers Still Roll». The New York Times (engelsk). 10. september 1995. Besøkt 7. mars 2020. 
  31. ^ Nobles, Charlie (17. september 1995). «For Gators, It's the Last 30 Minutes That Count». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  32. ^ «Manning, Vols Bury Bama, 41–14». The Miami Herald. 15. oktober 1995. s. 3D. 
  33. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1516. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  34. ^ «1995 Tennessee Volunteers Schedule and Results». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  35. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1393–1394. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  36. ^ «1995 Heisman Trophy Voting». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  37. ^ Bagnato, Andrew (20. september 1996). «Chip Off The Old Manning». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  38. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1396. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  39. ^ «Peyton's place doesn't faze Wuerffel; Gators, Vols QBs air out differences». The Atlanta Journal-Constitution. Atlanta, Georgia. 22. september 1996. s. F4. 
  40. ^ Higgins, Ron (10. november 1996). «Manning can't rescue faltering UT; Offense stalls without running game». The Commercial Appeal (engelsk). Memphis, Tennessee. Arkivert fra originalen 6. februar 2008. Besøkt 7. mars 2020. 
  41. ^ «1996 Tennessee Volunteers Schedule and Results». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  42. ^ «Manning Finishes Off Northwestern; College football: In what could be his last college game, Tennessee quarterback impressive in victory». Los Angeles Times. 2. januar 1997. 
  43. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1511, 1516. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  44. ^ «1996 Southeastern Conference Leaders». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  45. ^ «Manning Selected For Unitas Award». The New York Times (engelsk). 27. november 1997. Besøkt 7. mars 2020. 
  46. ^ «1996 Heisman Trophy Voting». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  47. ^ a b «Plain and Simply Outstanding». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  48. ^ «Peyback Foundation – About Peyton» (engelsk). Arkivert fra originalen 23. oktober 2013. Besøkt 7. mars 2020. 
  49. ^ «Nothing to Prove; Manning Made His Decision to Stay at Tennessee, and the Rest Is History». Los Angeles Times. 3. september 1997. 
  50. ^ «Tenn. Jumps To No. 3 in Poll». The Washington Post. 1. september 1997. 
  51. ^ «UCLA rallies in second half against Tennessee, but comes up short for second week in a row, 30–24». The Los Angeles Times. 7. september 1997. 
  52. ^ Rhoden, William C. (21. september 1997). «Manning's Nightmare Continues». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  53. ^ «1997 Tennessee Volunteers Schedule and Results». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  54. ^ «1997 SEC Championship Game Recap». SECSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. februar 2006. Besøkt 7. mars 2020. 
  55. ^ Fulmer, Phillip (1999). A Perfect Season. Rutledge Hill Press. s. 7. ISBN 978-1-55853-798-9. «Peyton had played with a lot of pain in the Orange Bowl because of an injury he had suffered in our SEC Championship victory against Auburn, and his mobility was limited throughout the game against Nebraska» 
  56. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1401. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  57. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1462. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  58. ^ MacCambridge, Michael (2005). ESPN College Football Encyclopedia. ESPN Books. s. 1402. ISBN 978-1-4013-3703-2. 
  59. ^ a b c d «The 2005 ESPY Awards – ESPY Awards past winners». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  60. ^ «1997 Heisman Trophy». Heisman.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. februar 2008. Besøkt 7. mars 2020. 
  61. ^ «1997 Heisman Trophy Voting». College Football på Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  62. ^ «Manning Helps Dedicate Peyton Manning Pass». University of Tennessee News (engelsk). 19. oktober 2012. Besøkt 7. mars 2020. 
  63. ^ Low, Chris (6. desember 2017). «Charles Woodson, Peyton Manning, Randy Moss and the epic 1997 Heisman race». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  64. ^ «Manning, Brees Make Super Bowl History». Tennessee Volunteers (engelsk). 28. januar 2010. Arkivert fra originalen 12. august 2014. Besøkt 7. mars 2020. 
  65. ^ «Trainer's settlement involved more than Manning's mooning». Augusta Chronicle (engelsk). 20. august 1997. Arkivert fra originalen 23. januar 2014. Besøkt 7. mars 2020. 
  66. ^ Chappell, Mike (25. desember 2003). «Peyton Manning defamation lawsuit resolved». USAToday30.USAToday.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  67. ^ McCann, Michael (14. februar 2016). «Documents reveal more litigation in Manning case». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  68. ^ «2016 Tennessee Athletics Hall of Fame Class Announced». Tennessee Volunteers (engelsk). 4. mars 2016. Besøkt 7. mars 2020. 
  69. ^ «Peyton Manning honored by Tennessee Sports Hall of Fame». ESPN.com (engelsk). 18. juni 2016. Besøkt 7. mars 2020. 
  70. ^ Strange, Mike (9. januar 2017). «Peyton Manning elected to College Football Hall of Fame». Knoxville News Sentinel (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  71. ^ Freeman, Mike (19. april 1998). «N.F.L. DRAFT DAY '98; Colts Agonize to the End, Then Pick Manning». New York Times (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  72. ^ Price, Bill (7. september 2011). «Peyton Manning's consecutive starts streak will come to an end as Colts QB will miss Sunday's opener». New York Daily News (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  73. ^ Martinez, Michael (20. mars 2012). «Peyton Manning joins Denver Broncos». CNN (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  74. ^ «Peyton Manning: Career Stats». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  75. ^ Rhoden, William C. (7. mars 2016). «Peyton Manning: Epitome of a Golden Age Goes Out on Top». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. «Peyton Manning was a great passer, a great quarterback, one of the greatest ever.» 
  76. ^ Greenberg, Neil (7. februar 2016). «With Super Bowl 50 win, Peyton Manning solidifies place as NFL's best QB ever». The Washington Post (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  77. ^ Kacsmar, Scott (20. januar 2016). «Peyton Manning's playoff career worthy of more respect». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  78. ^ Ruiz, Steven (8. februar 2016). «Peyton Manning had the worst season of any Super Bowl-winning QB». USA Today (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  79. ^ Legwold, Jeff (4. februar 2016). «Peyton Manning: Four Super Bowls, four head coaches». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  80. ^ a b c Silver, Michael (22. november 1999). «Thoroughbred». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  81. ^ «1998 NFL Draft Analysis: Indianapolis Colts». Sports Illustrated (engelsk). 7. juni 1998. Arkivert fra originalen 30. april 2006. Besøkt 7. mars 2020. 
  82. ^ a b King, Peter (13. april 1998). «The Chairmen». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  83. ^ Wilson, Ryan (6. mars 2016). «Colts owner on Peyton Manning: 'I just run out of superlatives to heap on him». CBS Sports (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  84. ^ Bell, Jarrett (6. mars 2016). «Peyton Manning's pre-draft challenge still sticks with Bill Polian». USA Today (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  85. ^ Sando, Mike (9. april 2008). «Leaf's quick demise had ripple effect». ESPN (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  86. ^ a b c d e f g h i j k «Pro Football Reference». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  87. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «2008 Indianapolis Colts Media Guide» (PDF). Colts.com (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 30. oktober 2008. Besøkt 7. mars 2020. 
  88. ^ a b c d e f g h «Official Peyton Manning Bio on Colts.com». Colts.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. februar 2008. Besøkt 7. mars 2020. 
  89. ^ «Best Rookie QB Seasons in NFL History». SI.com (engelsk). 11. oktober 2016. Besøkt 7. mars 2020. 
  90. ^ «Miami Dolphins at Indianapolis Colts – September 6th, 1998». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  91. ^ «New Orleans Saints at Indianapolis Colts – September 27th, 1998». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  92. ^ «NFL Recap (San Diego-Indianapolis)». Sports Illustrated (engelsk). 4. oktober 1998. Arkivert fra originalen 26. mai 2001. Besøkt 7. mars 2020. 
  93. ^ «Manning sharp; Young sharper». Sports Illustrated (engelsk). 18. oktober 1998. Arkivert fra originalen 8. juni 2007. Besøkt 7. mars 2020. 
  94. ^ «1998 NFL Week 11 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  95. ^ «Manning's Colts Get Past Jets, 24–23». The Washington Post. 16. november 1998. 
  96. ^ «Peyton Manning 1998 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  97. ^ a b «1998 Indianapolis Colts Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  98. ^ «1998 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  99. ^ «Indianapolis 31, Buffalo 14». Sports Illustrated (engelsk). 12. september 1999. Arkivert fra originalen 24. februar 2003. Besøkt 8. mars 2020. 
  100. ^ «New England 31, Indianapolis 28». Sports Illustrated (engelsk). 19. september 1999. Arkivert fra originalen 7. oktober 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  101. ^ «Colts jolt Bolts; Indianapolis continues offensive show in San Diego». Sports Illustrated (engelsk). 26. september 1999. Arkivert fra originalen 7. desember 2008. Besøkt 8. mars 2020. 
  102. ^ «Miami 34, Indianapolis 31». Sports Illustrated (engelsk). 10. oktober 1999. Arkivert fra originalen 7. oktober 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  103. ^ «1999 NFL Week 3 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  104. ^ «1999 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  105. ^ «Indianapolis Colts at Philadelphia Eagles». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  106. ^ «Year-By-Year Highlights of the Indianapolis Colts». Colts.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2007. Besøkt 8. mars 2020. 
  107. ^ «NFL Game-Winning Drives Single-Season Leaders (since 1960)». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  108. ^ «Peyton Manning's Career 4th quarter comebacks and game-winning drives». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  109. ^ «1999 Indianapolis Colts Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  110. ^ «Titans rope Colts, get Jags again». ESPN.com (engelsk). 16. januar 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  111. ^ a b «1999 All-Pro Team». Sports Illustrated (engelsk). 8. januar 2000. Arkivert fra originalen 19. februar 2008. Besøkt 8. mars 2020. 
  112. ^ «Moss Soars in Record NFC Rout Pro Bowl: Bucs' Alstott Rushes for Three Touchdowns». San Jose Mercury News. 7. februar 2000. s. 7D. 
  113. ^ «Indianapolis Colts at Kansas City Chiefs – September 3rd, 2000». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  114. ^ «NFL Week 1: Yesterday's Games; Colts Share Spotlight To Overcome the Chiefs». The New York Times (engelsk). 4. september 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  115. ^ «Gannon's three TDs spark comeback». ESPN.com (engelsk). 10. september 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  116. ^ «NFL: Roundup; Manning Throttles Jaguars». The New York Times (engelsk). 26. september 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  117. ^ «New England Patriots at Indianapolis Colts – October 22nd, 2000». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  118. ^ «Minnesota Vikings at Indianapolis Colts – December 24th, 2000». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  119. ^ «2000 Indianapolis Colts Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  120. ^ «Indianapolis 30, New England 23». Sports Illustrated (engelsk). 22. oktober 2000. Arkivert fra originalen 21. august 2001. Besøkt 8. mars 2020. 
  121. ^ «The Colts, Given Some Daylight, Burst Through to the Playoffs». The New York Times (engelsk). 25. desember 2000. Besøkt 8. mars 2020. 
  122. ^ «Wild Card – Indianapolis Colts at Miami Dolphins – December 30th, 2000». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  123. ^ «Miami 23, Indianapolis 17». Sports Illustrated (engelsk). 30. desember 2000. Arkivert fra originalen 7. august 2001. Besøkt 8. mars 2020. 
  124. ^ a b «2000 All-Pro Second Team». Sports Illustrated (engelsk). 30. desember 2000. Arkivert fra originalen 8. mars 2020. 
  125. ^ Barreiro, Dan (9. februar 2001). «Vikings can spend a bit of cash now on defense.». Star Tribune. Minneapolis, Minnesota. 
  126. ^ «Manning skips huddles in rout». ESPN.com (engelsk). 9. september 2001. Besøkt 8. mars 2020. 
  127. ^ «Manning, Pathon, Harrison leads Colts' stampede». Sports Illustrated (engelsk). 23. september 2001. Arkivert fra originalen 19. november 2001. Besøkt 8. mars 2020. 
  128. ^ «New England Patriots at Indianapolis Colts – October 21st, 2001». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  129. ^ «Colts' curse continues at Foxboro». ESPN.com (engelsk). 30. september 2001. Besøkt 8. mars 2020. 
  130. ^ «Indianapolis Colts at New Orleans Saints – November 18th, 2001». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  131. ^ «Indianapolis Colts Schedule 2001». ESPN.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  132. ^ Garber, Greg (1. desember 2011). «Remembered for that? You kidding me?». ESPN.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  133. ^ «2001 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  134. ^ «2001 Indianapolis Colts Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  135. ^ «Peyton Manning 2001 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  136. ^ «Mora fired as Colts coach after 6-10 season». ESPN.com (engelsk). 8. januar 2002. Besøkt 8. mars 2020. 
  137. ^ Hack, Damon (25. juli 2002). «Manning and Dungy A Not-So-Odd Couple». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. mars 2020. 
  138. ^ «2002 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  139. ^ Prisco, Pete (10. november 2002). «Perfect Manning has it all on the line for Colts» (engelsk). CBS Sportsline. Arkivert fra originalen 2. april 2003. Besøkt 8. mars 2020. 
  140. ^ «Wild Card – Indianapolis Colts at New York Jets». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 8. mars 2020. 
  141. ^ «Jets bask in their biggest playoff rout ever». ESPN.com (engelsk). 4. januar 2003. Besøkt 8. mars 2020. 
  142. ^ «2002 Pro Bowl Box Score». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. februar 2008. Besøkt 8. mars 2020. 
  143. ^ «Colts make one of greatest comebacks against Bucs D». CBSSports.com (engelsk). 7. oktober 2003. Arkivert fra originalen 13. mars 2004. Besøkt 8. mars 2020. 
  144. ^ Bell, Jarrett (12. oktober 2003). «Foster fills in for Davis as Panthers survive 23–20 in OT». USA Today (engelsk). Besøkt 10. mars 2020. 
  145. ^ Lambert, Erik (1. august 2017). «The 5 Greatest NFL Rivalries Since The Year 2000». NFL Mocks (engelsk). Besøkt 25. mars 2020. 
  146. ^ «Vick struggles badly in second start». ESPN.com (engelsk). 14. desember 2003. Besøkt 10. mars 2020. 
  147. ^ «Manning was 22-of-26 for 377 yards, 5 TDs». ESPN.com (engelsk). 4. januar 2004. Besøkt 10. mars 2020. 
  148. ^ Alder, James (11. januar 2004). «Manning, Offense Nearly Perfect Again». About.com (engelsk). Arkivert fra originalen 15. september 2004. Besøkt 10. mars 2020. 
  149. ^ «AP NFL Most Valuable Player Winners». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 10. mars 2020. 
  150. ^ a b «2003 AP NFL All-Pro Team List» (engelsk). HighBeam Research. Arkivert fra originalen 25. oktober 2012. Besøkt 10. mars 2020. 
  151. ^ Beacham, Greg (9. februar 2004). «Records fall in Pro Bowl shootout». USA Today (engelsk). Besøkt 10. mars 2020. 
  152. ^ Smith, Michael (14. oktober 2004). «Another Indy effort bites the dust». ESPN.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  153. ^ «Favre's 4 TDs second-best». ESPN.com (engelsk). 26. september 2004. Besøkt 11. mars 2020. 
  154. ^ «Scobee comes through with game-winner». ESPN.com (engelsk). 24. oktober 2004. Besøkt 11. mars 2020. 
  155. ^ «Manning's 472 yards, 5 TDs not enough». ESPN.com (engelsk). 31. oktober 2004. Besøkt 11. mars 2020. 
  156. ^ «Broncos claim final AFC wild-card spot». ESPN.com (engelsk). 2. januar 2005. Besøkt 11. mars 2020. 
  157. ^ «Colts retain share of South lead with Jags». ESPN.com (engelsk). 14. november 2004. Besøkt 11. mars 2020. 
  158. ^ «Manning throws 6 TDs in less than three quarters». ESPN.com (engelsk). 25. november 2004. Besøkt 11. mars 2020. 
  159. ^ «Colts overcome 15-point deficit for 8th straight victory». ESPN.com (engelsk). 26. desember 2004. Besøkt 11. mars 2020. 
  160. ^ «Pro Football Reference: Touchdown Leaderboard». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  161. ^ «2004 NFL Leaders and Leaderboards». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  162. ^ «Highest single-season TD% with appearing in 16 games». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  163. ^ «2004 NFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  164. ^ «2004 NFL Quarterback Ratings» (engelsk). Football Outsiders. Besøkt 11. mars 2020. 
  165. ^ «Final 2011 DVOA Ratings». FootballOutsiders.com (engelsk). 2. januar 2012. Besøkt 11. mars 2020. 
  166. ^ a b «Peyton (457 yards, 4 TDs) picks apart Broncos». ESPN.com (engelsk). 9. januar 2005. Besøkt 11. mars 2020. 
  167. ^ MacMullan, Jackie (17. januar 2005). «Manning: Beating a dead horse». The Boston Globe (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  168. ^ Beacham, Greg (13. februar 2005). «Manning's three TDs guide AFC to 38–27 Pro Bowl victory». USA Today (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  169. ^ a b Wilner, Barry (7. januar 2005). «Manning heads All-Pro list». Deseret News (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  170. ^ «Manning throws 3 TDs, spreads wealth for Colts». ESPN.com (engelsk). 7. november 2005. Besøkt 11. mars 2020. 
  171. ^ «Chargers knock off Colts, end chances for perfect season». ESPN.com (engelsk). 18. desember 2005. Besøkt 11. mars 2020. 
  172. ^ «2005 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  173. ^ «NFL: Polamalu overturned interception the wrong call». ESPN.com (engelsk). 16. januar 2006. Besøkt 11. mars 2020. 
  174. ^ «Steelers survive as Colts' attempt to tie sails wide». ESPN.com (engelsk). 15. januar 2006. Besøkt 11. mars 2020. 
  175. ^ «Alexander is first, Manning second in MVP voting». ESPN.com (engelsk). 6. januar 2006. Besøkt 11. mars 2020. 
  176. ^ «Walter Payton Man of the Year Winners». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  177. ^ «Palmer finalist for FedEx Air NFL Player of the Year». Bengals.com (engelsk). 9. januar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  178. ^ a b «2005 NFL All-Pro Team». ESPN.com (engelsk). 9. januar 2006. Besøkt 11. mars 2020. 
  179. ^ Bell, Jarrett (12. februar 2006). «NFC defense squeezes AFC short, 23–17». USA Today (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  180. ^ «Indianapolis Colts at New York Giants - September 10th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  181. ^ «2006 NFL Week 2 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  182. ^ «2006 NFL Week 7 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  183. ^ «Indianapolis Colts at New York Jets - October 1st, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  184. ^ «Indianapolis Colts at Dallas Cowboys – November 19th, 2006». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  185. ^ «2006 Indianapolis Colts». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  186. ^ «2006 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  187. ^ «2006 NFL Week 17 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 11. mars 2020. 
  188. ^ «Regular Season Game 10» (PDF). Colts.com (engelsk). s. 7. Arkivert fra originalen (PDF) 19. desember 2008. Besøkt 11. mars 2020. 
  189. ^ «Colts defense elevates game to down Chiefs; Ravens next test». ESPN.com (engelsk). 6. januar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  190. ^ «Vinatieri boots five FGs, boosts Colts over Ravens». ESPN.com (engelsk). 13. januar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  191. ^ «Manning finally wins big one, leads Colts to Super Bowl». ESPN.com (engelsk). 21. januar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  192. ^ a b «Manning wins Big One as Colts beat Bears in Super Bowl». ESPN.com (engelsk). 4. februar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  193. ^ «Super Bowl Victory Seals Legacy for Peyton Manning». NewsMax.com (engelsk). 5. februar 2007. Arkivert fra originalen 5. februar 2008. Besøkt 11. mars 2020. 
  194. ^ a b «All-Time ESPY Winners» (engelsk). 24. juni 2010. Besøkt 11. mars 2020. 
  195. ^ a b «2006 All-Pro Team». ESPN.com (engelsk). 8. januar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  196. ^ «AFC edges NFC on Kaeding's field goal». International Herald Tribune (engelsk). 10. februar 2007. Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 11. mars 2020. 
  197. ^ «Manning restructures contract to save Colts cap room». ESPN.com (engelsk). 21. februar 2007. Besøkt 11. mars 2020. 
  198. ^ Zimmerman, Paul (30. oktober 2007). «Super Bowl XLI 1/2». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 2. november 2007. Besøkt 12. mars 2020. 
  199. ^ «Brady leads fourth-quarter rally in Indy as Pats remain unbeaten» (engelsk). CBS Sportsline. 4. november 2007. Arkivert fra originalen 7. november 2007. Besøkt 12. mars 2020. 
  200. ^ «Indianapolis Colts at San Diego Chargers – November 11th, 2007». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  201. ^ «Vinatieri drills winner to lift Colts over pesky Chiefs» (engelsk). CBS Sportsline. 18. november 2007. Arkivert fra originalen 20. november 2007. Besøkt 12. mars 2020. 
  202. ^ «Vinatieri's field goal with 4 ticks left wins it for Colts». ESPN.com (engelsk). 18. november 2007. Besøkt 12. mars 2020. 
  203. ^ «2007 NFL Standings, Team & Offensive Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  204. ^ «Jacksonville Jaguars at Indianapolis Colts – December 2nd, 2007». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  205. ^ «2007 NFL Week 13 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  206. ^ «Even minus L.T., Rivers, underdog Chargers stun champ Colts» (engelsk). CBS Sportsline. 13. januar 2008. Arkivert fra originalen 16. januar 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  207. ^ «Super Bowl XLII – New York Giants vs. New England Patriots – February 3rd, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  208. ^ «Peterson wins MVP, T.O. scores twice as NFC wins Pro Bowl» (engelsk). CBS Sportsline. 10. februar 2008. Arkivert fra originalen 13. februar 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  209. ^ «Manning has bursa sac removed from knee» (engelsk). Fox Sports. Arkivert fra originalen 22. juli 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  210. ^ Lamers, Ben (14. mai 2015). «Throwback Thursday: Peyton Manning's 2008 Season». Stampede Blue (engelsk). SB Nation. Besøkt 25. mars 2020. 
  211. ^ «Chicago Bears at Indianapolis Colts – September 7th, 2008». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  212. ^ «Colts rally from 15 down, knock off Vikes to avoid 0–2 start» (engelsk). CBS Sportsline. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  213. ^ «Jags pound ground, Scobee nails FG to clinch win over Colts» (engelsk). CBS Sportsline. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  214. ^ «Indianapolis Colts at Houston Texans». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  215. ^ «Searching For Answers». Colts.com (engelsk). 6. oktober 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  216. ^ «Colts capitalize on late Texans' gaffes, win in stunning fashion» (engelsk). CBS Sportsline. 5. oktober 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  217. ^ «Manning, Wright, Jones selected as AFC's top players». SportsNetwork.com (engelsk). Arkivert fra originalen 15. mai 2015. Besøkt 12. mars 2020. 
  218. ^ «Dungy: Manning had two surgeries on left knee». ESPN.com (engelsk). 13. oktober 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  219. ^ «Depleted defense scores twice as Packers dismantle Peyton, Colts» (engelsk). CBS Sportsline. 19. oktober 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  220. ^ «Resilient Titans stay perfect, blow past Colts on Monday night» (engelsk). CBS Sportsline. 27. oktober 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  221. ^ «Vinatieri, Colts boot Patriots on Sunday night» (engelsk). CBS Sportsline. 2. november 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  222. ^ «Colts rally to pick up first win in Pittsburgh since 1968» (engelsk). CBS Sportsline. 9. november 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  223. ^ «Manning unstoppable in second half as Colts quell Texans» (engelsk). CBS Sportsline. 16. november 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  224. ^ «2008 NFL Week 11 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  225. ^ «Vinatieri, Colts drop Chargers with game-winning 51-yard FG» (engelsk). CBS Sportsline. 23. november 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  226. ^ «Colts lean on D, grind out win; Browns QB injured, season over?» (engelsk). CBS Sportsline. 30. november 2008. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  227. ^ «Manning, Colts have field day against helpless Bengals» (engelsk). CBS Sportsline. 7. desember 2008. Arkivert fra originalen 18. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  228. ^ «Colts manage to keep Lions winless, despite miscues». NFL.com (engelsk). 14. desember 2008. Arkivert fra originalen 22. april 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  229. ^ «Colts rally to beat Jags, earn No. 5 seed in AFC playoffs» (engelsk). CBS Sportsline. 18. desember 2008. Arkivert fra originalen 22. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  230. ^ «Peyton Manning top AFC offensive player». UPI.com (engelsk). 24. desember 2008. Besøkt 12. mars 2020. 
  231. ^ «Colts achieve high marks, blank Titans in meaningless game» (engelsk). CBS Sportsline. 28. desember 2008. Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  232. ^ «Manning wins third NFL MVP award in landslide». ESPN.com (engelsk). 2. januar 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  233. ^ «Wild Card – Indianapolis Colts at San Diego Chargers – January 3rd, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  234. ^ «Dungy says retirement comes at 'right time'». ESPN.com (engelsk). 12. januar 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  235. ^ «Jacksonville Jaguars at Indianapolis Colts - September 13th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  236. ^ «Indianapolis Colts at Miami Dolphins - September 21st, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  237. ^ «Players of the Month». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  238. ^ «Seattle Seahawks at Indianapolis Colts - October 4th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  239. ^ «Peyton Manning first to pass for 40K in a decade». ESPN.com (engelsk). 8. november 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  240. ^ «Brown pushes FG left as time expires as Colts edge Texans to stay perfect». ESPN.com (engelsk). 9. november 2009. Besøkt 12. mars 2020. 
  241. ^ «New England Patriots at Indianapolis Colts – November 15th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  242. ^ «2009 NFL Week 10 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  243. ^ Doug (7. august 2009). «Quarterbacks and fourth quarter comebacks, Part II». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  244. ^ «Indianapolis Colts at Jacksonville Jaguars - December 17th, 2009». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2020. 
  245. ^ «Johnson unanimous for All-Pro». ESPN.com (engelsk). 14. januar 2010. Besøkt 12. mars 2020. 
  246. ^ «Divisional Round - Baltimore Ravens at Indianapolis Colts - January 16th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  247. ^ «AFC Championship - New York Jets at Indianapolis Colts - January 24th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  248. ^ «Bowl XLIV - New Orleans Saints vs. Indianapolis Colts - February 7th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  249. ^ «Foster gashes Colts for 231 yards, Texans top rival». CBSSports.com (engelsk). 12. september 2010. Arkivert fra originalen 22. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  250. ^ «Peyton, Colts win in shootout against Orton, Broncos». CBSSports.com (engelsk). 26. september 2010. Arkivert fra originalen 22. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  251. ^ «Players with three consecutive games of at least three touchdown passes and no interceptions to start a season, since 1960, NFL history». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  252. ^ «Colts grind out victory, hand Chiefs first loss». CBSSports.com (engelsk). 10. oktober 2010. Arkivert fra originalen 14. oktober 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  253. ^ «Colts overcome sloppiness, Redskins' late rally for win». CBSSports.com (engelsk). 17. oktober 2010. Arkivert fra originalen 22. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  254. ^ «Vick strong in return, helps Eagles hold off Colts». CBSSports.com (engelsk). 7. november 2010. Arkivert fra originalen 26. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  255. ^ «Brady ties NFL mark as Pats hold off Peyton, Colts». CBSSports.com (engelsk). 21. november 2010. Arkivert fra originalen 21. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  256. ^ «Colts edge Titans to keep postseason hopes alive». CBSSports.com (engelsk). 9. desember 2010. Arkivert fra originalen 11. desember 2010. Besøkt 13. mars 2020. 
  257. ^ «Colts Avoid the Unthinkable and Make the Playoffs». The New York Times (engelsk). 2. januar 2011. Besøkt 13. mars 2020. 
  258. ^ «Colts nip Titans for 7th AFC South title in 8 years». CBSSports.com (engelsk). 2. januar 2011. Arkivert fra originalen 22. januar 2012. Besøkt 14. mars 2020. 
  259. ^ «Jets' Folk kicks game-winning FG to boot Colts». CBSSports.com (engelsk). 8. januar 2011. Arkivert fra originalen 22. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  260. ^ «SN names the 20 smartest athletes in sports». Sporting News (engelsk). 27. september 2010. Arkivert fra originalen 23. mai 2013. Besøkt 13. mars 2020. 
  261. ^ «Top 100: Peyton Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  262. ^ «The 'Top 100' comes down to Brady-Manning». Patriots.com (engelsk). 4. juli 2011. Besøkt 13. mars 2020. 
  263. ^ Breer, Albert (15. februar 2011). «Colts put franchise tag on Manning while negotiating new deal» (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  264. ^ Kuharsky, Paul (30. juli 2012). «Manning gets his deal, Colts look ahead». ESPN.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  265. ^ Battista, Judy (2. september 2012). «Forward Progress». The New York Times (engelsk). s. SP1. Besøkt 13. mars 2020. 
  266. ^ «Manning out for September?». NFL.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  267. ^ Mortensen, Chris (8. september 2011). «More neck surgery for Peyton Manning» (engelsk). ESPN. Besøkt 13. mars 2020. 
  268. ^ «RB: Peyton Manning's throws have zip». ESPN.com (engelsk). 21. desember 2011. Besøkt 13. mars 2020. 
  269. ^ «Colts, Manning part ways after 14 seasons». ESPN.com (engelsk). 7. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  270. ^ Chappell, Mike (20. oktober 2013). «From impossible to inevitable: Why Colts had to cut Peyton Manning». USA TODAY (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  271. ^ «Peyton Manning: Firing 'very tough'». ESPN.com (engelsk). 2. januar 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  272. ^ Klemko, Robert (6. mars 2012). «Colts to release Peyton Manning Wednesday». USA Today (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  273. ^ Chase, Chris (6. mars 2012). «Report: Peyton Manning will be cut by Indianapolis Colts on Wednesday». Yahoo! Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 6. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  274. ^ Perez, Luis (7. mars 2012). «Colts part ways with Peyton Manning after 14 seasons». Houston Chronicle (engelsk). Arkivert fra originalen 8. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  275. ^ «Colts release Peyton Manning» (engelsk). ESPN. 8. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  276. ^ «'Top 100 Players of 2012': Peyton Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  277. ^ a b Mortensen, Chris; Schefter, Adam (11. mars 2012). «Peyton Manning narrows options». ESPN.com (engelsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  278. ^ «How the Broncos landed Peyton Manning in 2012» (engelsk). Sports Illustratedbesøksdato=13. mars 2020. 9. februar 2016. 
  279. ^ «Broncos sign Peyton Manning» (engelsk). ESPN. 20. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  280. ^ «How will Peyton Manning and the Denver Broncos fare next season?». Los Angeles Times (engelsk). 20. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  281. ^ «Ex-Bronco Tripucka says Manning can wear familiar No. 18». NFL.com (engelsk). 20. mars 2012. Besøkt 13. mars 2020. 
  282. ^ Greenberg, Jon (10. august 2012). «Greenberg: Call it a good night for Manning». ESPN.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  283. ^ Hanzus, Dan (9. august 2012). «Peyton Manning's arm looks good in his Broncos debut». NFL.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  284. ^ «Peyton Manning throws 400th career TD, wins in Broncos debut» (engelsk). ESPN. 9. september 2012. Besøkt 14. mars 2020. 
  285. ^ «Denver Broncos at San Diego Chargers – October 15th, 2012». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  286. ^ «2012 NFL Week 6 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  287. ^ Clawson, Doug (27. oktober 2012). «Peyton arm strength silencing doubters». ESPN (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  288. ^ Sessler, Marc (26. desember 2012). «2013 Pro Bowl roster analysis: AFC». NFL.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  289. ^ «Kansas City Chiefs at Denver Broncos». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 30. desember 2012. Besøkt 14. mars 2020. 
  290. ^ «2012 NFL Week 17 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  291. ^ «Peyton Manning 2012 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  292. ^ «2013 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  293. ^ Longley, Rob (14. januar 2013). «Top five observations from the Ravens' Mile High Miracle». Toronto Sun (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  294. ^ Hanzus, Dan (2. februar 2013). «Peyton Manning wins Comeback Player of the Year». NFL.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  295. ^ «2012 candidates – NFL MVP Voting». NFL MVP Voting (engelsk). 2. februar 2013. Besøkt 14. mars 2020. 
  296. ^ «'Top 100 Players of 2013': Peyton Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  297. ^ Rosenthal, Gregg. «Peyton Manning tosses seven TD passes; Broncos roll». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  298. ^ «Peyton: First with 7 TDs since '69» (engelsk). ESPN. 6. september 2013. Besøkt 15. mars 2020. 
  299. ^ «2013 NFL Week 1 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  300. ^ Wesseling, Chris (23. september 2013). «Peyton Manning sets mark for TDs in first three weeks». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  301. ^ «2013 NFL Week 3 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  302. ^ Klis, Mike (21. oktober 2013). «Indianapolis tribute to Peyton Manning includes short video, big cheers». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  303. ^ «Denver Broncos at Indianapolis Colts – October 20th, 2013». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  304. ^ «Denver Broncos at San Diego Chargers – November 10, 2013». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  305. ^ «Denver Broncos at New England Patriots – November 24th, 2013». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  306. ^ «Peyton Manning breaks TD record, Broncos win AFC West». USA Today (engelsk). 22. desember 2013. Besøkt 15. mars 2020. 
  307. ^ Wesseling, Chris (22. desember 2013). «Peyton Manning breaks NFL record with 51st touchdown pass». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  308. ^ «2013 NFL Week 16 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  309. ^ «Denver Broncos at Oakland Raiders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 29. desember 2013. Besøkt 15. mars 2020. 
  310. ^ Harrison, Elliot (27. januar 2014). «Peyton Manning's Broncos offense has historical competition». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. januar 2014. Besøkt 15. mars 2020. 
  311. ^ «Most single season games with at least four touchdown passes». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  312. ^ «Divisional Round – San Diego Chargers at Denver Broncos». Pro-Football-Reference.com (engelsk). 12. januar 2014. Besøkt 15. mars 2020. 
  313. ^ «AFC Championship – New England Patriots at Denver Broncos». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  314. ^ «Peyton Manning eyes Super Bowl title with 2nd team». ESPN.com (engelsk). 25. januar 2014. Besøkt 15. mars 2020. 
  315. ^ Alper, Josh (3. februar 2014). «Seahawks roll to a 43-8 victory in Super Bowl XLVIII». ProFootballTalk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 15. mars 2020. 
  316. ^ «Super Bowl: Russell Wilson learns from Peyton Manning». The Mercury News (engelsk). 1. februar 2014. Besøkt 15. mars 2020. 
  317. ^ Sessler, Marc. «Russell Wilson once attended Peyton Manning's camp». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  318. ^ Maske, Mark (3. februar 2014). «Seattle Seahawks defense dominates in Super Bowl win over Denver Broncos». The Washington Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  319. ^ «'Top 100 Players of 2014': Peyton Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  320. ^ Wilson, Ryan (28. august 2014). «Peyton Manning fined $8,268 for taunting D.J. Swearinger». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  321. ^ Breech, John (7. september 2014). «Peyton Manning is second QB to beat all 32 teams after win over Colts». CBSsports.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  322. ^ «Kansas City Chiefs at Denver Broncos – September 14th, 2014». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  323. ^ «Denver Broncos at Seattle Seahawks – September 21st, 2014». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  324. ^ Legwold, Jeff (5. oktober 2014). «Peyton Manning throws 500th TD». ESPN.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  325. ^ «Arizona Cardinals at Denver Broncos – October 5th, 2014». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  326. ^ Jones, Lindsay (19. oktober 2014). «'Honored and humbled' Peyton Manning sets TD standard». USA Today (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  327. ^ «San Francisco 49ers at Denver Broncos – October 19th, 2014». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  328. ^ «2014 NFL Week 7 Leaders & Scores». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  329. ^ «Peyton Manning 2014 Game Log». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  330. ^ Klis, Mike (23. desember 2014). «Broncos place NFL-high nine players on Pro Bowl roster, led by Peyton Manning». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  331. ^ «2014 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  332. ^ «Andrew Luck leads Colts to upset of Peyton Manning, Broncos» (engelsk). ESPN. 11. januar 2015. Besøkt 15. mars 2020. 
  333. ^ Klis, Mike (12. januar 2015). «John Fox, Denver Broncos part ways after playoff loss to Colts». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  334. ^ «'Top 100 Players of 2015': No. 5 Peyton Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  335. ^ Patra, Kevin (19. januar 2015). «Gary Kubiak hired as Denver Broncos head coach». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  336. ^ «Baltimore Ravens vs Denver Broncos - Recap September 13, 2015» (engelsk). 13. september 2015. Arkivert fra originalen 22. februar 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  337. ^ «Denver Broncos at Kansas City Chiefs – September 17th, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 5. mars 2020. 
  338. ^ «Denver Broncos at Detroit Lions – September 27th, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  339. ^ «Green Bay Packers at Denver Broncos – November 1st, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  340. ^ Keefer, Zak (8. november 2015). «Colts make a statement with win over Broncos». Indianapolis Star (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  341. ^ Petchesky, Barry (28. september 2015). «Can The Broncos Figure Out How To Use Peyton Manning?». Deadspin (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  342. ^ Redford, Patrick (18. oktober 2015). «The Broncos Defense Is So Good, Even Zombie Peyton Manning Can Win With It». Deadspin (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  343. ^ Jhabvala, Nicki (15. november 2015). «Peyton Manning's night of celebration turns sour, awkward». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  344. ^ Renck, Troy (15. november 2015). «Gary Kubiak: I shouldn't have played Peyton Manning in loss to Chiefs». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  345. ^ Hoffman, Benjamin (8. oktober 2018). «Drew Brees Breaks Peyton Manning's Career Passing Yards Record». The New York Times (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  346. ^ «Denver Broncos at Chicago Bears – November 22nd, 2015». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  347. ^ Hickey, Chuck (23. november 2015). «Osweiler to start against Patriots; Manning gets second opinion on foot». FOX31 Denver (engelsk). Arkivert fra originalen 24. november 2015. Besøkt 15. mars 2020. 
  348. ^ Wesseling, Chris (15. desember 2015). «Brock Osweiler to start Sunday for Broncos vs. Steelers». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  349. ^ Stapleton, Arnie (15. desember 2015). «Manning set to return to practice for first time in a month». Yahoo Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  350. ^ «2015 Denver Broncos Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  351. ^ «The dark side: The secret world of sports doping» (engelsk). Al Jazeera English. 29. desember 2015. Besøkt 15. mars 2020. 
  352. ^ Belson, Ken; Mather, Victor (25. juli 2016). «N.F.L. Clears Peyton Manning of Doping Accusations». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 15. mars 2020. 
  353. ^ Bieler, Des (2. januar 2016). «Peyton Manning will be a backup for first time since freshman year at Tennessee». The Washington Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  354. ^ «San Diego Chargers at Denver Broncos – January 3rd, 2016». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  355. ^ Montgomery, Kyle (3. januar 2016). «Peyton, Broncos win wild finale vs. Chargers 27–20». Mile High Report (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  356. ^ «2015 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  357. ^ «2015 NFL Passing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  358. ^ «Divisional Round – Pittsburgh Steelers at Denver Broncos». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  359. ^ «AFC Championship – New England Patriots at Denver Broncos – January 24th, 2016». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  360. ^ «Every Super Bowl record set or tied in Super Bowl 50». SI.com (engelsk). 8. februar 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  361. ^ «Peyton Manning becomes first QB to win Super Bowl with two teams». SI.com (engelsk). 7. februar 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  362. ^ Rosenthal, Gregg (21. juli 2015). «Broncos outlast Panthers, claim third Super Bowl title». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  363. ^ Chappel, Mike (8. februar 2016). «Peyton Manning gets 2nd Super Bowl and 200th win, so was that his last rodeo?». Fox 59 (engelsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  364. ^ Valentine, Ed (15. september 2010). «Manning Bowl II: This Time It's A Fair Fight». Big Blue View (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  365. ^ Silver, Michael (17. september 2010). «Big bro has best seat for Manning Bowl II». Yahoo! Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 20. september 2010. Besøkt 15. mars 2020. 
  366. ^ «New York Giants at Indianapolis Colts – September 19th, 2010». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  367. ^ «Denver Broncos at New York Giants – September 15th, 2013». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  368. ^ «Peyton Manning on his decision to retire: 'After 18 years, it's time'». FoxNews.com (engelsk). 7. mars 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  369. ^ Farmer, Sam (7. mars 2016). «It's the final roundup for Peyton Manning, who decides to retire after leading Broncos to Super Bowl title». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  370. ^ «Transcript of Peyton Manning's retirement speech». ESPN.com (engelsk). 7. mars 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  371. ^ Hanzus, Dan (7. mars 2016). «Peyton Manning announces retirement from NFL». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  372. ^ Harrison, Lily (13. juli 2016). «2016 Espy Award Winners» (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  373. ^ DiLalla, Aric (13. juli 2016). «Peyton Manning honored with ESPY Icon Award». DenverBroncos.com (engelsk). Arkivert fra originalen 15. juli 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  374. ^ Holder, Stephen (7. oktober 2017). «Insider: With Peyton Manning statue celebration, No. 18 finally on the receiving end». Indianapolis Star (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  375. ^ Walker, Andrew. «Top Moments: Colts Unveil Peyton Manning Statue». Colts.com (engelsk). Arkivert fra originalen 8. oktober 2017. Besøkt 15. mars 2020. 
  376. ^ «Peyton Manning Stats» (engelsk). ESPN Internet Ventures. Besøkt 15. mars 2020. 
  377. ^ a b «Peyton earns 49 of 50 MVP votes». ESPN.com (engelsk). 1. februar 2014. Besøkt 15. mars 2020. 
  378. ^ a b «2005 ESPY Award winners». ESPN.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  379. ^ DeChant, David (16. juli 2014). «Manning Wins Two ESPY Awards». DenverBroncos.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  380. ^ «Bert Bell Award (Player of the Year) Winners». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  381. ^ «NFL.com Voters Select Colts QB Peyton Manning & Jets RB Curtis Martin as FedEx Air & Ground NFL Players of the Year». Business Wire (engelsk). Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 15. mars 2020. 
  382. ^ Moraski, Lauren (17. juli 2014). «ESPY Awards 2014 winners and top moments» (engelsk). CBS. Besøkt 15. mars 2020. 
  383. ^ Raymond, Allie (16. juli 2015). «The five most memorable moments from Peyton Manning’s ESPY win». DenverBroncos.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  384. ^ «Walter Payton Man of the Year Winners». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  385. ^ Gantt, Darin (2. januar 2014). «Surprise: Peyton Manning named AFC offensive player of month». ProFootballTalk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 15. mars 2020. 
  386. ^ Kurtzman, Rich. «Peyton Manning sets new record, wins AFC Offensive Player of the Week». AXS (engelsk). Arkivert fra originalen 10. august 2016. Besøkt 15. mars 2020. 
  387. ^ Blackburn, Pete (20. september 2017). «Tom Brady takes another title away from his nemesis Peyton Manning». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  388. ^ Wilson, Josh (8. februar 2016). «Peyton Manning becomes first quarterback in NFL history to win 200 games as starter». Stampede Blue (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  389. ^ «NFL Passing Touchdowns Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  390. ^ a b «Peyton Manning». Yahoo! Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2013. Besøkt 15. mars 2020. 
  391. ^ «NFL Passing Yards Single-Season Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  392. ^ «Colts' Peyton Manning takes 1st snap to break NFL record». The Oakland Press (engelsk). 2. januar 2011. Arkivert fra originalen 28. mars 2012. Besøkt 15. mars 2020. 
  393. ^ «Consecutive games with 2+ touchdown passes». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  394. ^ a b «NFL Records Book – Passing Records». NFL.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  395. ^ The ESPN Pro Football Encyclopedia (Andre utg.). s. 1 324. 
  396. ^ «Seven TD passes in a game – Football History». Pro Football Hall of Fame (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  397. ^ Klis, Mike (29. september 2013). «Peyton Manning flies high again as Broncos rout Eagles in Denver». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  398. ^ «Colts top Raiders, earn 12th win for fifth straight year». USA Today (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  399. ^ Corbett, Jim. «Colts' 'packet' of poise, record comebacks powering 11-0 run». USA Today (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  400. ^ «Wins will make Manning, Brady first QBs to beat 31 NFL teams». USA Today (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  401. ^ «Peyton Manning Biography». Biography.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  402. ^ Nagle, Jeanne (15. august 2010). Archie, Peyton, and Eli Manning: Football's Royal Family. Rosen Central. s. 6. ISBN 978-1-4358-8518-9. «country's royal family of football.» 
  403. ^ Gregory, Sean (28. november 2005). «The NFL's Royal Family». TIME (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  404. ^ «Report: Peyton Manning, wife have twins». FOX Sports (engelsk). 8. april 2011. Besøkt 15. mars 2020. 
  405. ^ Manning, Peyton; Manning, Archie; Underwood, John; Peydirt Inc (2001). Manning. HarperEntertainment. s. 362–364. ISBN 978-0061020247. 
  406. ^ Schwab, Frank (2. mai 2013). «Peyton Manning recalls every detail of play at Tennessee in 1996, and it is simply amazing». Yahoo! Sports (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  407. ^ «Manning Passing Academy» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. desember 2007. Besøkt 15. mars 2020. 
  408. ^ «Manning Passing Academy Camp Coaches». ManningPassingAcademy.com (engelsk). Arkivert fra originalen 20. desember 2007. Besøkt 15. mars 2020. 
  409. ^ Antonen, Mel (4. november 2003). «Trainer has backers in suit against Mannings». USA Today (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  410. ^ a b King, Shaun (13. februar 2016). «KING: Peyton Manning's squeaky-clean image was built on lies, as detailed in explosive court documents showing ugly smear campaign against his alleged sex assault victim». New York Daily News (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  411. ^ Silverman, Robert (1. februar 2016). «Peyton Manning's Forgotten Sex Scandal». The Daily Beast (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  412. ^ a b Freeman, Mike (16. januar 2005). «Manning still battling college foe». Florida Times-Union. Arkivert fra originalen 30. september 2017. 
  413. ^ «Lawsuit settled; terms confidential». ESPN.com (engelsk). 25. desember 2003. Besøkt 15. mars 2020. 
  414. ^ Kiszla, Mark (3. mars 2016). «Kiszla: Why Peyton Manning's retirement decision can be made for him». The Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  415. ^ «Political Donations - Peyton Manning». NewsMeat.com (engelsk). Arkivert fra originalen 12. mai 2012. Besøkt 15. mars 2020. 
  416. ^ «Peyton Manning Makes Contribution To Jeb Bush's Campaign». CBS Denver (engelsk). 16. oktober 2015. Besøkt 15. mars 2020. 
  417. ^ Bradford, Harry (8. november 2012). «Peyton Manning Purchases 21 Colorado Papa John's Franchises Just 2 Weeks Before Weed Legalization». Huffington Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  418. ^ Schad, Tom (7. mars 2018). «Peyton Manning sells his Papa John's franchises before split with NFL». USA Today (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  419. ^ «Chancellor’s Scholarships». OneStop.utk.edu (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  420. ^ Six, Angie (30. januar 2016). «One More for a Son of Indianapolis». SI.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  421. ^ Weinreb, Michael (27. februar 2012). «Ten Conversations About One Quarterback». Grantland (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  422. ^ «Nationwide Commercials». Nationwide.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  423. ^ Rudy, Melissa (4. september 2014). «Papa John's Partners with Peyton and Goes Social for 2014 NFL Season». Adweek (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  424. ^ Keefer, Zak (2. februar 2016). «In appreciation of Peyton Manning». IndyStar.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  425. ^ Consoli, John (26. mars 2007). «SNL Scores Ratings Touchdown with Manning». Media Week (engelsk). Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 15. mars 2020. 
  426. ^ Jhabvala, Nicki (2. februar 2015). «Peyton Manning to appear in Saturday Night Live's 40th Anniversary Special». Denver Post (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  427. ^ Kelly, Paul (14. mars 2007). «Super Bowl MVP Manning To Wave Green Flag To Start 91st Indy 500». Indy500.com (engelsk). Arkivert fra originalen 22. mars 2007. Besøkt 15. mars 2020. 
  428. ^ «Peyton Manning drives pace car at Daytona 500». NFL.com (engelsk). 18. februar 2018. Besøkt 15. mars 2020. 
  429. ^ «Peyton Manning in Daytona to support Alex Bowman». Nationwide Insurance (engelsk). 26. februar 2018. Besøkt 15. mars 2020. 
  430. ^ Walker, Dave (7. august 2009). «Add Cooper to Manning brothers' voices on 'The Simpsons'». The Times-Picayune (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  431. ^ McLean, Thomas J. (20. september 2017). «'Ferdinand' Unveils Role for Manning, a Nick Jonas Tune and a New Trailer». AWN.com (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  432. ^ Wittry, Andy (13. juli 2017). «ESPY Awards 2017: Winners and best moments from ESPN's award show». Sporting News (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  433. ^ «Laying the foundation for life long success». PeytonManning.com (engelsk). Arkivert fra originalen 13. oktober 2007. Besøkt 15. mars 2020. 
  434. ^ «Past Award Recipients» (engelsk). Jefferson Awards. Besøkt 15. mars 2020. 
  435. ^ Walton, Marsha (5. september 2005). «Manning brothers team up for Katrina relief» (engelsk). CNN. Besøkt 15. mars 2020. 
  436. ^ «Children's Hospital Renamed After Manning» (engelsk). WRTV. 6. september 2007. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 15. mars 2020. 
  437. ^ «Peyton's Legacy» (engelsk). St. Vincent Indianapolis Hospital. 5. september 2007. Arkivert fra originalen 24. oktober 2007. Besøkt 15. mars 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger :
Tom Brady


NFL-rekord for flest touchdownpasninger i én sesong
2013
Etterfølger :
Nåværende
Forgjenger :
Brett Favre
508


Leder touchdownpasninger i NFL
539

2014–2019
Etterfølger :
Drew Brees