San Francisco 49ers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
San Francisco 49ers
Amerikansk fotball San Francisco 49ers i NFL-sesongen 2019
San Francisco 49ers
Drakter
49ers uniforms 15.png
Maskot Sourdough Sam
Lagfarger Rød, gull[1][2]
         
Laginformasjon
Stiftet 4. juni 1946; 73 år siden (1946-06-04)[3]
By USASanta Clara
CaliforniaCalifornia
Kallenavn • Niners

• The Red and Gold

Conference National Football Conference
Division NFC West
Ledelse
Eier Denise DeBartolo York
John York
General manager John Lynch
Hovedtrener Kyle Shanahan
Laghistorie
  • San Francisco 49ers (1946-nå)
Meritter
  • Super Bowls: (5)
1981 (XVI), 1984 (XIX), 1988 (XXIII), 1989 (XXIV), 1994 (XXIX)
  • Conference-titler: (6)
NFC: 1981, 1984, 1988, 1989, 1994, 2012
  • Divisjonstitler: (19)
NFC West: 1970, 1971, 1972, 1981, 1983, 1984, 1986, 1987, 1988, 1989, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1997, 2002, 2011, 2012
  • Playoff-kamper: (26)
AAFC: 1949
NFL: 1957, 1970, 1971, 1972, 1981, 1983, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1989, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 2001, 2002, 2011, 2012, 2013
Hjemmebane
Broncos vs 49ers preseason game at Levi's Stadium.jpg
San Francisco 49ers' hjemmebane
Stadionnavn Levi's Stadium
Bygget 2014
Kapasitet 68 500


San Francisco 49ers er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i San Francisco Bay Area. Laget konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC West-divisjonen. De spiller hjemmekampene sine i Levi's Stadium i Santa Clara, California, 45 miles (72 km) sørøst for San Francisco, midt i Silicon Valley. 49ers har hatt hovedkvarter i Santa Clara siden 1988.

Laget ble stiftet i 1946 som et oppstartslag i All-America Football Conference (AAFC), og ble med i NFL i 1949 da de to ligaene ble sammenslått. 49ers var den første store idrettsfranchisen basert i San Francisco. Navnet kommer fra gullgravere som ankom Nord-California under gullfeberen i 1849.[4] Laget er registrert som San Francisco Forty Niners.[5] Da laget ble stiftet spilte de i Kezar Stadium i San Francisco, før de flyttet til Candlestick Park i 1970 og til slutt til Levi's Stadium i Santa Clara i 2014.

49ers vant fem Super Bowls mellom 1981 og 1994, under ledelsen av Hall of Famere som Joe Montana, Jerry Rice, Ronnie Lott, Steve Young, og treneren Bill Walsh.[6][7] De har vunnet divisjonen 19 ganger siden 1970, noe som gjør laget til et av de mest vellykkede i NFLs historie. 49ers har nådd sluttspillet 50 ganger: 49 i NFL og én gang i AAFC.

Laget har satt rekorder i NFL, inkludert flest borteseiere på rad (18), flest sesonger på rad som #1 i poeng i ligaen (1992–95), flest kamper med en scoring på rad (1979–2004), flest field goals i én sesong (44), færrest turnovers i én sesong (10) og flest touchdowns i ett Super Bowl. Ifølge Forbes Magazine er laget det 6. mest verdifulle i NFL, med en estimert verdi på $3,05 milliarder.[8] I 2019 ble 49ers rangert som det 16. mest verdifulle idrettslaget i verden, bak baseballaget Chicago Cubs og foran fotballaget Bayern München.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

49ers' hovedkvarter i Santa Clara

Utdypende artikkel: San Francisco 49ers' historie

1946–1978: De tidlige årene[rediger | rediger kilde]

San Francisco 459ers, som var et originalt medlem av All-America Football Conference (AAFC), var det første store profesjonelle idrettslaget i San Francisco, og et av de første på USAs vestkyst.[10]

Under en kamp mot Chicago Bears i 1957 døde lagets eier Tony Morabito av et hjerteinfarkt. Eierskapet ble overført til Victor Morabito og Tonys enke, Josephine V. Morabito. Louis G. Spadia ble utpekt til general manager.[11]

Joe Perry spilte 14 sesonger for 49ers.

På 50-tallet ble 49ers kjent for sitt "Million Dollar Backfield", bestående av fire fremtidige Hall of Famere: quarterback Y. A. Tittle og running backs John Henry Johnson, Hugh McElhenny, og Joe Perry.[12]

I løpet av de neste 13 årene lå 49ers på en seierprosent rundt .490, med unntak av i 1963 og 1964 da de gikk henholdsvis 2–12 og 4–10. De ble i denne perioden det første laget i NFL til å brukte en "shotgun"-formasjon, navngitt av lagets hovedtrener Red Hickey i 1960, som var utformet for å gi quarterbacken bedre tid til å kaste en pasning. Den 10. mai 1965 døde Victor Morabito, 45 år gammel. Ifølge lagets årbok fra 1965 var lagets medeiere Mrs. Josephine V. Morabito Fox, Mrs. Jane Morabito, Mrs. O.H. Heintzelman, Lawrence J. Purcell, Mrs. William O'Grady, Albert J. Ruffo, Franklin Mieuli, Frankie Albert, Louis G. Spadia og James Ginella. Lou Spadia ble i 1966 utpekt til lagets president, og i 1968 ble Dick Nolan utpekt til hovedtrener, etter å ha tidligere vært defensive coordinator under Tom Landry for Dallas Cowboys.[13]

49ers sikret sin første divisjonstittel i 1970 etter en seier mot Los Angeles Rams i finalekampen av seriespillet,[13] men tapte eventuelt 17–10 mot Dallas Cowboys i NFC Championships-kampen. Dette ble lagets siste sesong i Kezar Stadium, da de flyttet til Candlestick Park før neste sesong. Det nye stadionet lå i mindre sentralt, men hadde mer moderne fasiliteter og lå ved en hovedvei som gjorde det lettere for tilskuere å nå det. I sin første sesong i Candlestick Park gjentok 49ers suksessen fra fjoråret med nok en divisjonstittel. Igjen møtte de Cowboys i NFC Championships-kampen, og tapte igjen, denne gangen 14–3. I 1972 ble 49ers det første laget til å vinne tre divisjonstitler etter sammenslåingen av AFL og NFL i 1970. De møtte Cowboys i sluttspillet for tredje år på rad, denne gangen i divisjonsrunden, og tapte nok en gang, 30–28. Etter 1975-sesongen ble Nolan erstattet med Monte Clark som hovedtrener.[13]

Louis G. Spadia pensjonerte seg fra 49ers i 1977 da laget ble solgt til Edward J. DeBartolo Jr. i mars. Til tross for at 49ers avsluttet sesongen med et positivt resultat, 8–6, fikk Clark sparken av lagets nylig ansatte general manager Joe Thomas, som skulle ende opp med å lede laget gjennom dets dårligste periode noensinne.[13]

Den nye hovedtreneren Ken Meyer hadde en svak start, da laget gikk 5–9 i hans første sesong i 1977. Meyer ble sparket av Thomas etter den ene sesongen, og ble erstattet med lagets tredje hovedtrener på tre sesonger under Thomas, Pete McCulley.[14] Etter nok en skuffende sesong i 1978, som endte 2–14, fikk Thomas sparken.

1979–1984: Bill Walsh og lagets to første Super Bowls[rediger | rediger kilde]

The DeBartolo Corporations hovedkvarter i Boardman, Ohio med 49ers' logo på bygningen.

Bill Walsh, tidligere hovedtrener ved Stanford University, ble lagets redning etter et katastrofalt dårlig tiår for 49ers. Walsh, som ble ansatt under offseason i 1978, hadde tidligere jobbet under Paul Brown som offensive coordinator for Cincinnati Bengals, og skulle vise seg å være en ekspert når det kom til drafting, og har også fått deler av æren for populariseringen av West Coast offense, som er basert rundt korte pasninger med et hovedfokus på rushing, som konsistent kunne plukke opp 6–8 yards per play. Under NFL Draft i 1979 plukket Walsh opp både quarterbacken Joe Montana fra Notre Dame og wide receiver Dwight Clark i tiende runde, to spillere som endte opp med å spille en viktig rolle for laget i den nære fremtiden. Det skulle derimot ta noen år før 49ers under Walsh kunne produsere gode resultater, med svake sesonger i både 1979 og 1980.

Hovedtrener Bill Walsh ledet 49ers til sin første ligatittel med en seier (26–21) mot Bengals i Super Bowl XVI.

Til tross for to tap i sesongens tre første kamper, avsluttet 49ers 1981-sesongen 13–3, som da var lagets beste seriespill noensinne. Både Montana og Clark hadde en særs god sesong, men laget stilte svakt når det kom til løp. Nok en gang var det Dallas Cowboys som ventet i NFC Championships-kampen, men denne gangen var det 49ers som sikret en seier på et play som senere ble kjent som "The Catch". I Super Bowl møttes to lag som aldri før hadde nådd tittelkampen, da 49ers møtte Cincinnati Bengals, og det var 49ers som kom fra det med seieren, mens Joe Montana plukket opp tittelen som Super Bowl MVP.

Roger Craig (midten) og Joe Montana (høyre) ledet laget til sin andre Super Bowl-seier (XIX) på fire sesonger.

Allerede tre år senere, i 1984, skulle San Francisco nå Super Bowl igjen, etter å nok en gang ha satt en rekord for beste seriespill i lagets historie med et sesongresultat på 15–1, som skulle forbli en rekord for flest seiere i seriespillet frem til New England Patriots vant 16 kamper i 2007. 49ers dominerte i sluttspillet; 21–10 mot New York Giants i divisjonsrunden, 23–0 mot Chicago Bears, og til slutt 38–16 mot Miami Dolphins i Super Bowl XIX.

1985–1989: Jerry Rice og to Super Bowls på rad[rediger | rediger kilde]

49ers byttet bort sine to første picks under NFL Draft i 1985 til New England Patriots mot deres pick i første runde, som var #16 totalt, og brukte det på å plukke opp Jerry Rice fra Mississippi Valley State. Til tross for relativt gode resultater fra 1985 til og med 1989, klarte 49ers ikke å nå ligamesterskapet igjen, med to nederlag mot New York Giants i '85[15] og '86, inkludert et tap på 49–3 i 1986, lagets største tap i sluttspillet per sesongslutt 2018. Lagets quarterback Joe Montana slet også med skader disse årene, inkludert en seriøs ryggskade og en kraftig hjernerystelse pådratt i kampen mot Giants i '86.[16]

På grunn av Montanas usikre fremtid plukket Walsh opp Steve Young i et bytte med Tampa Bay Buccaneers, men Montana overrasket med en sterk sesong i 1987 hvor han blant annet satte en personlig rekord med 31 touchdownpasninger, samt en NFL-rekord for flest vellykkede pasninger på rad med 22 og over 3 000 yards totalt, mens Rice samme sesong satte en NFL-rekord med 22 touchdowns på 12 kamper og ble utpekt til Offensive Player of the Year. Til tross for at laget rangerte som #1 i både angrep og forsvar i NFL det året, tapte de mot Minnesota Vikings i divisjonsrunden. Etter kampen ble Walsh fratatt stillingen som lagets president.

Etter å ha prestert svakt i fjorårets sluttspill var det usikkerhet rundt Montanas stilling som startende quarterback for laget i forkant av 1988-sesongen, og Walsh byttet flere ganger mellom Montana (som pådro seg en albueskade i første uke) og Young. Etter 11 kamper var det fare for at laget ikke kom til å nå sluttspillet med et serieresultat på 6–5, men etter at Montana hadde komt seg helt fra skaden i uke 1 tok han over som startende quarterback på fulltid, og ledet laget til et sesongresultat på 10&ndash6. I sluttspillet fikk de hevnet seg på Minnesota Vikings i divisjonsrunden, før de slo Chicago Bears 28–3 for NFC-tittelen. I Super Bowl XXIII møtte de nok en gang Cincinnati Bengals, hvor laget avsluttet kampen med et 92 yard drive på like under tre minutter i fjerde kvarter som endte i en touchdownpasning til John Taylor som sikret deres tredje Super Bowl-tittel med et sluttresultat på 20–16.

Bill Walsh pensjonerte seg etter sesongen og valgte sin defensive coordinator, George Seifert som erstatning. Montana satte en NFL-rekord med en quarterback rating på 112,4 i 1989 på vei til Super Bowl XXIV, hvor de slo Denver Broncos 55–10, som både var en rekord for flest poeng og største målforskjell i et Super Bowl. Med tittelen ble 49ers også det første laget til å vinne to Super Bowls på rad med to forskjellige hovedtrenere.

1990–1998: Steve Young overtar og lagets femte Super Bowl[rediger | rediger kilde]

49ers' trofévegg i Marie P. DeBartolo Sports Center

Med et seriespill i 1990 som endte 14–2 så det ut til at 49ers var klare for å sikre sin tredje Super Bowl-seier på rad. I divisjonsrunden slo de Redskins 28–10,[17] men i NFC Championships pådro Montana seg en skade i fjerde kvarter mot New York Giants, som endte opp med å sikre seieren med et field goal i kampens siste minutter.[18] I løpet av perioden mellom 1988 og 1990 satte 49ers en ligarekord med 19 borteseiere på rad. Montana gikk glipp av mesteparten av de to påfølgende sesongene med en albueskade.[19]

Også Steve Young ble plassert på sidelinjen med en skadet tommel i 1991, før han senere samme sesong skadet kneet sitt. Med reserven Steve Bono klarte 49ers å sikre en vinnende sesong, men nådde ikke sluttspillet som resultat av en tiebreaker med Atlanta Falcons. Montana returnerte i 1992, og laget nådde sluttspillet med et sesongresultat på 14–2, hvor de nådde NFC Championships før de ble slått ut av Dallas Cowboys. Ved sesongslutt ba Montana om å bli byttet til Kansas City Chiefs, et ønske han fikk oppfylt, som ifølge han var for å unngå en kontrovers ettersom at laget da hadde to sterke quarterbacks som begge kunne være starter. I lagets første sesong uten MOntana i 1993 sikret 49ers andre seed i NFC med et sesongresultat på 10–6, men tapte igjen mot Dallas Cowboys i NFC Championships i Texas Stadium.

49ers' ring for Super Bowl XXIX

Etter en svak start på 1994-sesongen, delvis som et resultat av flere skader i lagets angrepsrekke, viste en spørreundersøkelse utført av den lokale radiostasjonen KNBR at en stor majoritet av lagets tilhengere ville se lagets hovedtrener, George Seifer, sparket. Til tross for den dårlige starten begynte 49ers å dominere bare en uke etter, med en seierrekke på ti kamper som startet med Detroit Lions. I løpet av de ti kampene vant 49ers med et snitt på nesten 20 poeng per kamp, og satte en ny rekord for totalt antall poeng i serie- og sluttspill i én sesong, som stod frem til Patriots slo den i 2007. 49ers avsluttet sesongen 13–3 og sikret hjemmebane i sluttspillet, hvor de slo Chicago Bears 44–15 på vei til sin tredje NFC Championships-kamp på rad mot Dallas Cowboys. Det gikk bedre for 49ers denne gangen, som gikk videre til Super Bowl XXIX, deres femte, hvor de overkjørte San Diego Chargers 49–26, og ble dermed det første laget med fem Super Bowl-titler. Med sine fem Super Bowl-seiere på 14 sesonger etablerte 49ers seg som et av det moderne NFLs store dynastier, sammen med Vince Lombardis Green Bay Packers på 60-tallet og Chuck Knolls Pittsburgh Steelers på 70-tallet.[20]

49ers nådde sluttspillet igjen i '95 og '96, men ble begge årene slått ut av sluttspillet i divisjonrunden av Green Bay Packers. Seifer pensjonerte seg den 17. januar 1997 og ble samme dag erstattet av tidligere hovedtreler for California Golden Bears STeve Mariucci, som da kun hadde ett års erfaring som hovedtrener. Sesongåpningen så ut til å være katastrofal for laget, da både quarterback Steve Young og receiver Jerry Rice ble skadet i kampen mot Tampa Bay Buccaneers, men Young returnerte etter to uker og, sammen med et forsvar som ble rangert som #1, ledet laget til et sesongresultat på 13–3. 49ers nådde NFC Championships for første gang siden 1994, hvor det igjen ble Green Bay Packers som avsluttet sesongen for dem. I løpet av sesongen ble Eddie DeBartolo Jr. involvert i en korrupsjonsetterforskning rundet guvernøren i Louisiana Edwin Edwards og et av hans kasinoer i Mississippi. DeBartolo erklærte seg senere skyldig i å ikke ha rapportert et grovt lovbrudd og ble suspendert fra aktiv kontroll over laget i ett år. Hans søster, Denise og hennes ektemann John York tok over kontrollen.

Jerry Rice returnerte for 1998-sesongen, som skulle bli den nest mest produktive sesong for en angrepsrekke i ligaens historie. San Francisco avsluttet sesongen 12–4, deres 16. positive sesong på rad (alle med 10 seiere eller fler), og sikret seg en Wild Card-plass i sluttspillet. De møtte igjen Green Bay Packers, men skulle denne gangen sikre seg en seier, 30–27, etter en touchdown med tre sekunder igjen av kampen. Sluttspillet var derimot over etter divisjonrunden, hvor de tapte 20–18 mot Atlanta Falcons.

1999–2010: Nye eiere og dårlige resultater[rediger | rediger kilde]

I 1999 var DeBartolos suspensjon over, men en rekke søksmål rundt kontroll over familiens store formue førte til at han ga sin andel til Yorks-familien i et oppgjør i 2000. Denise York ble styreleder, og John York ble CEO. Tilstanden på banen var like turbulent, med et lag som avsluttet sesongen 4–12, deres første negative sesong siden 1980, som også var den siste gangen at laget avsluttet en sesong med under ti seiere. I forkant av 2000-sesongen ble Jeff Garcia utpekt til startende quarterback, og forbedret seg gjennom sesongen. Til tross for det klarte ikke laget å sikre en vinnende sesong, og endte sesongen sist i divisjonen, 6–10. De nådde sluttspillet i 2001, men ble slått ut i første runde av Green Bay Packers.

I 2000 fikk 49ers to nye divisjonsmotstandere, Seattle Seahawks og Arizona Cardinals, mens de tidligere tre motstanderne Atlanta Falcons, New Orleans Saints og Carolina Panthers ble flyttet til den nye NFC South-divisjonen. Til tross for at 49ers sikret tittelen i den nye divisjonen i 2002, skulle dette markere starten på en lang periode uten positive sesonger, hvor laget gikk 8 sesonger uten å kvalifisere seg til sluttspillet eller vinne divisjonstittelen. Inkludert Steve Mariucci, som var lagets hovedtrener i 2002, gikk laget gjennom fem forskjellige hovedtrenere på 9 sesonger, mellom 2002 og 2010, inkludert Mike Nolan, Mike Singletary, Dennis Erickson og Jim Tomsula.

2011–2014: Jim Harbaugh-æraen og nytt stadion[rediger | rediger kilde]

Den 4. januar 2011 ble Trent Baalke oppgradert fra midlertidig til permanent general manager av Jed York, etter å ha tatt over rollen da Scot McCloughan ble sparket året før. Noen dager senere, den 7. januar, ble tidligere hovedtrener ved Stanford University Jim Harbaugh utpekt til lagets nye hovedtrener.[21] Under draftet i 2011 ble quarterback Colin Kaepernick fra University of Nevada, Reno plukket opp i andre runde.[22]

Jim Harbaugh tok over som hovedtrener i 2011

Harbaughs første sesong som lagets hovedtrener skulle ende opp med å være en stor suksess. Etter ti uker hadde San Francisco 49ers vunnet ni av ti kamper, med et forsvar som ikke gav motstanderlag en eneste rushing touchdown før i uke 16 av seriespillet. Divisjonstittelen var sikret allerede i uke 13 med en seier mot St. Louis Rams, og førte til lagets første tur til sluttspillet på ni sesonger. De nådde sitt første NFC Championship siden 1997, hvor de tapte 20–17 mot New York Giants på overtid. De gjentok suksessen det følgende året, med et sesongersultat på 11–4–1, med nok en divisjonstittel. Sesongen var derimot preget av en kontrovers da Harbaugh valgte Kaepernick som startende quarterback over Alex Smith, til tross for at Smith ledet ligaen i fullførte pasninger (70%) og passer rating (104,1).[23][24] Kaepernick endte opp med å starte kampene ut sesongen, med fem seiere og to tap, og satte også rekorden for rushing yards av en quarterback i sluttspillet med 181 mot Green Bay Packers. I NFC Championships-kampen slo de Atlanta Falcons, før de tapte mot Baltimore Ravens i Super Bowl XLVII, 34–31.

49ers hadde nok en god sesong i 2013, hvor de nådde sluttspillet som et wild card etter et sesongresultat på 12–4. Med seier mot Packers og Panthers nådde de sitt tredje NFC Championship på tre sesonger,[25] hvor de tapte 23–17 mot Seattle Seahawks.

Levi’s Stadium under en kamp mot Jacksonville Jaguars i 2017

Etter en lang prosess kunne John York den 9. november 2011 annonsere at laget skulle bygge et nytt og moderne stadion i Santa Clara som skulle stå klart for 2014-sesongen. Til tross for at laget ikke lenger skulle befinne seg innenfor storbyområdet San Francisco skulle de bholde navnet, selv om blant andre senator Dianne Feinstein prøvde å hindre lagets fortsatte bruk av "San Francisco" og "49ers".[26][27] Bygningsarbeidet begynte den 19. april 2012.[28] Den 8. mai i 2013 kunne laget annonsere at Levi Strauss & Co. hadde kjøpt navnerettighetene for det nye stadionet. Avtalen går ut på at Levi's betaler $220,3 millioner til byen Santa Clara og 49ers over 20 år, med muligheter for å utvide kontrakten i fem år for $75 millioner ekstra.[29]

2015–nå[rediger | rediger kilde]

Den 14. januar 2015 ble Jim Tomsula ansatt som Harbaughs erstatning, mens Geep Chryst ble forfremmet til offensive coordinator og Eric Mangini ble ansatt som defensive coordinator. All-Pro linebacker Patrick Willis kunngjorde den 10. mars 2015 at han skulle pensjonere seg på grunn av de mange skadene han hadde pådratt seg i begge føtter i løpet av sin spillerkarriere.[30] Flere andre nøkkelspillere skulle pensjonere seg i løpet av offseason før 2015-sesongen, som spilte en stor rolle i lagets sesongresultat på 5–11, som førte til at Tomsula fikk sparken etter bare én sesong som hovedtrener.[31] Chip Kelly ble ansatt til stillingen den 14. januar 2016,[32] og startet sesongen med en sterk seier, 28–0, mot Los Angeles Rams i første uke.[33] Laget skulle derimot tape de neste 13 kampene, og den 21. oktober samme år ble laget rangert som den verste franchisen i Nord-Amerika av ESPN.[34] Både Kelly og Baalke fikk sparken etter sesongslutt.

I 2016 startet quarterback Colin Kaepernick en trend med å gå ned på ett kne mens nasjonalsangen ble spilt. Hensikten var å protestere behandlingen av minoriteter i USA, og trenden spredte seg fort gjennom NFL og førte til en politisk kontrovers. Sittende president Donald Trump uttalte seg negativt om protesten flere ganger.[35]

Mesterskap[rediger | rediger kilde]

Super Bowls[rediger | rediger kilde]

49ers har vunnet fem Super Bowls, hvor de tre første var under Bill Walsh. Walsh pensjonerte seg etter den tredje seieren i 1988, men hans erstatning, George Seifert, vant Super Bowl i sitt første år som hovedtrener i 1989, og vant igjen i 1994.[36]

År Trener Super Bowl Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1981 Bill Walsh XVI Pontiac, Michigan Cincinnati Bengals 26–21 16–3
1984 Bill Walsh XIX Stanford, California Miami Dolphins 38–16 18–1
1988 Bill Walsh XXIII Miami, Florida Cincinnati Bengals 20–16 13–6
1989 George Seifert XXIV New Orleans, Louisiana Denver Broncos 55–10 17–2
1994 George Seifert XXIX Miami, Florida San Diego Chargers 49–26 16–3
Totalt antall Super Bowl-seiere: 5

NFC-titler[rediger | rediger kilde]

År Trener Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1981 Bill Walsh San Francisco Dallas Cowboys 28–27 16–3
1984 Bill Walsh San Francisco Chicago Bears 23–0 18–1
1988 Bill Walsh Chicago, Illinois Chicago Bears 28–3 13–6
1989 George Seifert San Francisco Los Angeles Rams 30–3 17–2
1994 George Seifert San Francisco Dallas Cowboys 38–28 16–3
2012 Jim Harbaugh Atlanta, Georgia Atlanta Falcons 28–24 13–4–1
Totalt antall NFC-titler: 6

Logoer og uniformer[rediger | rediger kilde]

[rediger | rediger kilde]

Lagets originale logo bestod av en gullgraver fra gullfeberen i California i 1849, iført bukser med tartanmønster og en rød skjorte som hopper i luften mens hatten faller av og avfyrer pistoler med begge hender: en skyter han nesten seg selv i foten med, og røyken fra den andre former ordet "Forty-Niners". En alternativ logo var et skjold med tallet "49", en fotball i øvre høyre hjørne og "SF" i nedre venstre hjørne, og ble brukt i 1965 og for markedsføring frem til 1972. Siden 1962 har 49ers' logo bestått av bokstavene "SF" i en rød oval; den har fått mindre endringer gjennom årene, som en sort ytterlinje på "SF" som ble lagt til i 1989 og en gullkant inni ovalen som ble lagt til i 1996.

Uniformer[rediger | rediger kilde]

San Francisco 49ers har per 2019 to forskjellige uniformer: hjemmeuniformene er i rødt og gull, og borteuniformene er i rødt, gull og hvitt. Laget har gått gjennom flere forskjellige design og fargekombinasjoner gjennom årene. Da laget ble stiftet i 1946 brukte de mørk eller kardinalrød, men gikk over til skarlagenrøde trøyer og gullfargede bukser i forkant av 1948-sesongen, med en gullfarget hjelm med én rød stripe, røde sokker og bukser uten striper. I sin første sesong i NFL i 1949 fikk trøyene tre striper, kombinert med bukser og hjelm i gull uten striper, og røde sokker med tre hvite striper. Fra 1953 til 1955 brukte de røde hjelmer med en gullfarget stripe over midten, med sølvfargedebukser med en rød stripe. Sokkene hadde i likhet med trøyene tre striper. 1955 var også et unikt år i at 49ers brukte hvite bukser med en sort stripe omkranset med to røde striper, med sort skygge på de hvite trøyenumrene.

Året etter brukte laget hvite hjelmer uten striper, samt hvite bukser med en rød stripe. I 1957 brukte de røde trøyer og gullfargede hjelmer og bukser uten striper; dette var det første året 49ers brukte hvitt på bortebane da NFL implementerte nye regler om at minst ett lag måtte ha lyse trøyer i hver kamp. Den første hvite trøyen hadde to røde striper rundt en gullstripe, i likhet med bortesokkene. San Francisco brukte rødt og gull i 1958, men de hvite trøyene hadde da en enkelt stripe på skuldrene, mens TV-numre ble lagt til på ermene av borte- og hjemmeuniformene. Bortesokkene var også helt røde. I 1959 gikk de over til rød og platinagull, og i de følgende årene hadde de hvite trøyene en dobbel stripe på skuldrene. I 1960 fikk hjelmene tre røde striper, en tykk i midten og to smalere rundt den, som ble endret i 1962 da laget begynte å bruke det designet de har brukt mest siden: en hvit stripe med to røde på hver side, og lagets logo på begge sider.

I 1964 ble lagfargene endret igjen. Alle sølvfargede elementer ble endret til det de kalte "49er Gold". Nye bukser i en beige/gull-farge med striper i samme stil som på hjelmene ble introdusert. Dette designet ble brukt i de neste 30 årene med få mindre endringer, som overgang fra sans-serif til blokktall fra 1970 til 1974, og utbytting av de tynne stripene til en tykk stripe på buksene i 1976 (et år da laget stort sett brukte hvite trøyer på hjemmebane). Kombinasjonen av røde og hvite trøyer og beige/gullfargede bukser med tykke striper ble brukt til 1995 med får endringer. I 1994-sesongen brukte flere lag "throwback"-uniformer for å feire ligaens 75-årsdag. 49ers valgte å bruke en uniform fra 1955, med sans-serif tall med en sort skygge med hvite bukser som hadde tynne rød-sort-rød striper, samt stripete røde sokker. Hjelmdesignet fra 1989-95 ble brukt sammen med uniformen, da hjelmene fra 1955 ikke hadde en logo.

I 1996 feiret laget sin 49-årsdag med et emblem basert på deres gamle våpenskjoldlogo. De debuterte også et nytt uniformsdesign, hvor de i hovedsak byttet rødfargen fra en lys skarlagensrød til en dypere kardinalrød med sorte skygger på numrene. I likhet med i 1994 brukte de hvite bukser i hele 1996-sesongen (samt i 1997 og i sesongoppkjøringen i 1998), men stripene på buksene var nå tykkere og fargene på dem var reversert til å matche hjelmene. I sesongåpningen i 1998 gikk laget tilbake til gullfargede bukser med en metallisk gull istedenfor den mer matte fargen som ble brukt før. Stripene på buksene forble uendret med unntak av en tynn gullkant, samt inklusjonen av lagets logo på begge hofter.

Designet på hjelmene og trøyene fra 1996 med de gullfargede buksene fra 1998 ble brukt som lagets hoveduniformer til slutten av 2008-sesongen. I 2009 byttet de uniformer igjen, til noe som lignet veldig på det klassiske designet med noen viktige endringer. Stripene på ermene ble tilpasset til de kortere ermene som var normalt med moderne trøyer.[37] En oppdatert uniform som satt bedre og hadde materiale som pustet bedre ble debutert (sammen med resten av lagene i ligaen) av ligaens nye uniformprodusent Nike den 3. april 2012.[38]

Den 30. april 2015 avduket laget sin første alternative uniform noensinne. Uniformen bestod av sorte trøyer og bukser med røde numre og striper. Nikes logo er i gull, mens sokkene er de standard røde. Disse uniformene kan ifølge ligaens regler brukes i to kamper per år.[39][40]

Cheerleadere og maskot[rediger | rediger kilde]

Cheerleadere[rediger | rediger kilde]

49ers' offisielle cheerleadergruppe heter "The Gold Rush".[41] Gruppen ble stiftet i 1983,[42] og består vanligvis av mellom 34 og 40 kvinnelige dansere.

I november 2018, like etter begynnelsen av en kamp mot Oakland Raiders, gikk en av 49ers' cheerleadere ned på kne under nasjonalsangen, og ble med det den første cheerleaderen i NFL som deltok i protesten.[43] Denne formen for protest ble startet av quarterbacken Colin Kaepernick for å rette søkelyset mot rasisme og diskriminering av minoriteter fra politiet.[44]

Maskot[rediger | rediger kilde]

Lagets offisielle maskot er Sourdough Sam, som bruker trøyenummer 49.[45]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

San Francisco 49ers har tre rivaler i sin egen divisjon: Los Angeles Rams, Arizona Cardinals og Seattle Seahawks. De har også rivaler utenfor divisjonen som har oppstått fra møter i sluttspillet, mest merkbart med Dallas Cowboys, New York Giants og Green Bay Packers. Der er også et lokalderby med Oakland Raiders, og en feide med Los Angeles Chargers som spiller i samme stat (de to har møttes i neste hvert eneste sluttspill samt i Super Bowl XXIX, og møtes hvert fjerde år i seriespillet).

NFC West[rediger | rediger kilde]

Los Angeles Rams[rediger | rediger kilde]

Rivaliseringen mellom Los Angeles Rams og San Francisco 49ers blir av mange sett på som det beste i NFLs historie, og ble rangert som #8 på Sports Illustrateds "Top 10 NFL Rivalries of All Time", som ble utgitt i 2008.[46] Etter at Rams flyttet til St. Louis erklærte Roger Craig i Tales from the San Francisco 49ers Sideline at "the Rams will always be the 49ers' biggest rival. It doesn't matter if they no longer play in Los Angeles. If the Rams played their home games on Mars, it would still be a rivalry."[47] Rams er det eneste laget som har spilt mot 49ers to ganger hver sesong i de siste 58 sesongene[48] med kombinert over 100 kamper i seriespillet; 49ers leder sammenlagt 65–63–3 i seriespillet. De to har bare møttes én gang i sluttspillet, da 49ers slo Rams 30&ndash3 i 1989.[49]

Seattle Seahawks[rediger | rediger kilde]

Seattle Seahawks ble en ny rival for 49ers da NFL omorganiserte divisjonene i 2002 og de to havnet i samme divisjon (Seattle hadde tidligere vært en rival i en kort periode da de ble med i ligaen i 1976, i NFC West). Før 2002 møttes lagene nesten årlig i sesongoppkjøret, men kun hvert tredje år i seriespillet da AFC West og NFC West møttes. Så langt har ikke dette vært en like intens feide som med de andre divisjonsmotstanderne, da lagene sjeldent har prestert på samme nivå. Mot slutten av tiåret tapte Seahawks divisjonen, og resultatene mot 49ers reflekterte situasjonen. Laget har fremdeles hatt problemer med å vinne i CenturyLink Field, som har et rykte som et av de vanskeligste stadionene å spille i for et besøkende lag. 49ers har vunnet 3 av 10 kamper der, med den største målforskjellen på ti poeng, og klarte ikke å score en eneste touchdown i fire av tapene. Etter ansettelsen av Jim Harbaugh i 2011 ble rivaliseringen noe mer intens, da han og Seahawks' hovedtrener Pete Carroll var rivaler i college football. Seattle leder sammenlagt 20&ndash15.

Arizona Cardinals[rediger | rediger kilde]

Rivaliseringen med Arizona Cardinals er relativt ny, da det oppstod etter at Cardinals ble overført fra NFC East i 2002, men har vokst i intensitet de siste årene på grunn av ondt blod mellom lagenes spillere. Et eksempel er krangling mellom Cardinals' Darnell Dockett og 49ers' Vernon DavisTwitter.[50] Et annet eksempel er da Cardinals' Early Doucet og Niners' Dashon Goldson havnet i en slosskamp. Siden 49ers' andre rivaler har prestert dårligere i nyere år har denne feiden blitt mer intens. 49ers leder sammenlagt 29–26.[51]

Battle of the Bay[rediger | rediger kilde]

Oakland Raiders er 49ers geografiske rival, og kamper mellom de to blir ofte referert til som "The Battle of the Bay".[52] Den første kampen ble spilt i 1967, da NFLs 49ers slo AFLs Raiders 13–10. Etter sammenslåingen i 1970 vant 49ers igjen, 38–7 på bortebane. Rivaliseringen forble intens da Raiders flyttet til Los Angeles. I 1982 overrasket Raiders da de slo 49ers, som vant Super Bowl året før, 23–17. Siden de to lagene spiller i hver sin conference møtes de hvert fjerde år i seriespillet. Under den tredje kampen i sesongoppkjøret i 2011 begynte tilhengere av de to lagene å slåss på toalettene og i tribunene i Candlestick Park, og skudd ble avfyrt utenfor stadion. Dette resulterte i at en avgjørelse fra NFL om å ikke lenger arrangere kamper mellom de to i sesongoppkjøret. Flere kjente spillere har spilt for begge lag, inkludert Jim Plunkett, Jerry Rice, Ronnie Lott, Michael Crabtree, Tom Rathman, and Charlie Garner.

The Battle of the Bay er for tiden uavgjort 7–7. San Francisco vant sist gang de to møttes 34–3 den 1. november 2018.

Historiske rivaler[rediger | rediger kilde]

  • San Francisco 49ers og Dallas Cowboys har vært rivaler siden 1970-tallet. NFL Top 10 rangerte dette som det tiende beste i NFLs historie. De to lagene har møttes i sluttspillet syv ganger. I NFC Championship-kampen i 1971 og 1971 vant Cowboys, samt i divisjonsrunden i 1972. Kampen mellom de to under NFC Championship i 1981 har blitt en av de mest kjente i NFLs etter en avgjørende pasning fra 49ers' Joe Montana til Dwight Clark mot slutten av kampen (nå kjent som The Catch). Feiden ble mer intens i løpet av 1992–94-sesongene, da de to møttes tre ganger i NFC Championship. Dallas vant de to første, mens San Francisco vant den tredje, og i hvert møte var det vinneren som gikk videre til å vinne Super Bowl samme år. Begge lagene er på delt andreplass for antall Super Bowl-seiere i NFL bak Pittsburgh Steelers og New England Patriots med fem hver. Rivaliseringen representerer også en kulturell rivalisering mellom California og Texas. Feiden har i de siste årene roet seg da begge lagene har hatt lengre perioder med dårlige resultater. 49ers leder sammenlagt 18&ndash17&ndash1, som inkluderer 2–5 i sluttspillet.[53]
  • I sluttspillet er det New York Giants som 49ers har møtt flest ganger (åtte). Rivaliseringen stammer fra 80-tallet, da begge lagene gikk gjennom en storhetstid. 49ers under Joe Montana vant de to første møtene i sluttspillet, 38–24 i 1981 og 21–10 i 1984, begge i divisjonsrunden og i Candlestick Park, og 49ers vant Super Bowl begge sesongene. Giants fulgte opp med tre strake seiere i sluttspillet, inkludert 49–3 i Giants Stadium i 1986, og 15–13 under NFC Championships i 1990, og ødela med det 49ers' sjanser for å vinne et tredje Super Bowl på rad. Giants vant også sine to første Super Bowls de to sesongene. I 1993 var det 49ers som vant, 44–3 i divisjonsrunden.[54] Giants leder serien sammenlagt 21–20, inkludert 4–4 i sluttspillet.[55]
  • En feide med Green Bay Packers vokste frem på midten av 90-tallet, da Packers overrasket med en seier i divisjonsrunden i 1995 i Candlestick Park, året etter at 49ers vant Super Bowl. Packers vant fire ganger til etter det, inkludert to kamper i sluttspillet, for San Francisco fikk hevn i Wild Card-runden i 1998. Green Bay leder sammenlagt, 36–30–1, inkludert 4–3 i sluttspillet.
  • New Orleans Saints var en divisjonsrival til de ble plassert i den nye NFC South-divisjonen etter omorganiseringen i 2002. Da de to spilte i NFC West dominerte 49ers, men Saints har siden da vært det sterkeste laget i møter mellom de to. I de ti kampene de to har spilt siden omorganiseringen har 49ers kun vunnet 3, hvorav en var i divisjonsrunden av sluttspillet i 2011. Tre måneder etter den kampen ble det avslørt at Saints' defensive coordinator Gregg Williams hadde gitt ordre til spillerne om å være ekstra aggressiv mot enkelte spillere i sammenheng med en skuddpremieskandale. Sammenlagt leder 49ers 48–26–2, inkludert 1–0 i sluttspillet.[56]
  • Atlanta Falcons var også divisjonsrivaler frem til omorganisasjonen i 2002, og i likhet med Saints var det 49ers som dominerte da de to var i samme divisjon, mens Falcons har holdt ledelsen etter laget ble flyttet til NFC South. De møttes i divisjonsrunden av sluttspillet i 1998, da Garrison Hearst knakk ankelen i Georgia Dome mens han prøvde å spinne seg vekk fra Falcons' defensive end Chuck Smith; 49ers tapte kampen 20–18. De møttes i NFC Championships i 2012 da 49ers, ledet av quarterback Colin Kaepernick, slo Falcons i Atlanta 28–24. Året etter spilte Falcons borte mot 49ers i deres siste hjemmekamp i Candlestick Park, som avsluttet med en dramatisk "pick six" hvor en pasning ble intercepted for en touchdown, som senere er blitt kjent som "The Pick at the 'Stick".[57] 49ers leder sammenlagt, 47–31–1, inkludert 1–1 i sluttspillet.[58]

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

Spillere og personale[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall og personale[rediger | rediger kilde]

Spillerstall San Francisco 49ers
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Aktiv/Reservelister


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 15. august 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 1 inaktive

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC
San Francisco 49ers personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Coaching support staff
Strength and conditioning
  • Head Strength and Conditioning – Dustin Perry
  • Assistant Strength and Conditioning - Aaron Hill
  • Assistant Strength and Conditioning – Marquis Johnson
  • Assistant Strength and Conditioning – Mike Nicolini

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Pro Football Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

San Francisco 49ers i Pro Football Hall of Fame[59]
Spillere
Nr. Navn Innlemmet Posisjon(er) Periode
8 Young, SteveSteve Young 2005 QB 19871999
14 Tittle, Y. A.Y. A. Tittle 1971 QB 19511960
16 Montana, JoeJoe Montana 2000 QB 19791992
21 Sanders, DeionDeion Sanders 2011 CB 1994
22 Hayes, BobBob Hayes 2009 WR 1975
26 Woodson, RodRod Woodson 2009 S / CB 1997
32 Simpson, O.J.O.J. Simpson 1985 RB 19781979
34 Perry, JoeJoe Perry 1969 RB 19481960, 1963
35 Johnson, John HenryJohn Henry Johnson 1987 FB 19541956
37 Johnson, JimmyJimmy Johnson 1994 CB / WR[60] 19611976
39 McElhenny, HughHugh McElhenny 1970 RB 19521960
42 Lott, RonnieRonnie Lott 2000 S / CB 19811990
56 Doleman, ChrisChris Doleman 2012 DE 19961998
57 Jackson, RickeyRickey Jackson 2010 DE 19941995
64 Wilcox, DaveDave Wilcox 2000 LB 19641974
71 Allen, LarryLarry Allen 2013 G 20062007
73 Nomellini, LeoLeo Nomellini 1969 DT / OT 19491963
74 Dean, FredFred Dean 2008 DE 19811985
79 St. Clair, BobBob St. Clair 2008 OT 19531963
80 Rice, JerryJerry Rice 2010 WR 19852000
81 Owens, TerrellTerrell Owens 2018 WR 19962003
84 Moss, RandyRandy Moss 2018 WR 2012
91 Greene, KevinKevin Greene 2016 DE / LB 1997
95 Dent, RichardRichard Dent 2011 DE 1994
94/95 Haley, CharlesCharles Haley 2015 DE / LB 19861991
19981999
Trenere og ledere
Navn Innlemmet Posisjon(er) Periode
DeBartolo Jr., Edward J.Edward J. DeBartolo Jr. 2016 Eier 1977–2000
Walsh, BillBill Walsh 1993 Hovedtrener 19791988 (Hovedtrener)
19992001 (VP og GM)
20022004 (Rådgiver)
Brandt, GilGil Brandt 2019 Leder 1958–1959

Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

49ers' pensjonerte numre sørøst i Candlestick Park i juni 2009.
San Francisco 49ers' pensjonerte numre[61]
Nr. Spiller Posisjon Periode Pensjonert
8 Steve Young QB 19871999 5. oktober 2008
12 John Brodie * QB 19571973
16 Joe Montana QB 19791992 15. desember 1997
34 Joe Perry FB 19481960, 1963 1971
37 Jimmy Johnson CB / WR[60] 19611976 1977
39 Hugh McElhenny RB 19521960
42 Ronnie Lott S / CB 19811990 17. november 2003
70 Charlie Krueger DL 19591973 1974
73 Leo Nomellini DT / OT[60] 19501963 1971
79 Bob St. Clair OT 19531963 2. desember 2001
80 Jerry Rice WR 19852000 20. september 2010
87 Dwight Clark WR 19791987 1988
Edward J. DeBartolo Jr. Eier 19782000
Bill Walsh Hovedtrener 19791988 (Hovedtrener)
19992001 (VP og GM)
20022004 (Rådgiver)

* I løpet av sin tid med 49ers fra 2006 til 2007 brukte quarterback Trent Dilfer, som var en god venn av Brodie, #12 med hans tillatelse.[62]

* Jason Verrett bruker for tiden #34, men det forventes at han bytter til et offisielt nummer etter sesongoppkjøringen.[63]

49ers i Bay Area Sports Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bay Area Sports Hall of Fame

49ers Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

The Edward J. DeBartolo Sr. 49ers Hall of Fame er lagets offisielle æresgalleri for franchisens beste spillere og støttespillere.[64]

49ers Hall of Fame
År Nr. Navn Posisjon(er) Periode
2009 8 Steve Young QB 1987–1999
12 John Brodie QB 1957–1973
14 Y. A. Tittle QB 1951–1960
16 Joe Montana QB 1979–1992
34 Joe Perry RB 1948–1960, 1963
35 John Henry Johnson RB 1954–1956
37 Jimmy Johnson CB / WR[60] 1961–1976
39 Hugh McElhenny RB 1952–1960
42 Ronnie Lott S / CB 1981–1990
64 Dave Wilcox LB 1964–1974
70 Charlie Krueger DL 1959–1973
73 Leo Nomellini DT / OT[60] 1950–1963
74 Fred Dean DE 1981–1985
79 Bob St. Clair OT 1953–1963
87 Dwight Clark WR 1979–1987
Edward DeBartolo Jr. Eier 1978–2000
Bill Walsh Hovedtrener 1979–1988
2010 80 Jerry Rice WR 1985–2000
Tony Morabito Grunnlegger 1946–1957
Vic Morabito Eier 1946–1964
2011 27 R.C. Owens WR 1957–1961
33 Roger Craig RB 1983–1990
2012 82 Gordon Soltau WR 1949–1958
2013 John McVay Leder 1980–1995
1998–1999
2014 George Seifert DB Coach
Defensive Coordinator
Hovedtrener
1980–1982
1983–1988
1989–1996
2015 94/95 Charles Haley DE/LB 1986–1991
1998–1999
2017 44 Tom Rathman RB
RB Coach
1986–1993
1997-2002, 2009-2016

Forty-Niner 10-Year Club[rediger | rediger kilde]

49ers har en tiårsklubb som hedrer medlemmer av laget som har tilbragt 10 eller flere sesonger med organisasjonen, og ble startet av Bill Walsh[65] for å anerkjenne spillere som har vært konsistente over lengre tid. Hvert medlem inkluderes i et sort-hvitt bilde på en plakett i skarlagensrød og gull, med sitt navn og aktive periode under bildet. På en plakett i midten av bildene står det:

"Forty-Niners 10-year club. Dedicated to those Forty-Niners who have served 10 or more years proudly wearing the scarlet and gold."
1940-årene
Nr. Spiller Posisjon Periode
34 Joe Perry FB 1948–60, 1963
73 Leo Nomellini DT 1949–63
14 Y. A. Tittle QB 1951–60
52/84 Billy Wilson WR 1951–60
79 Bob St. Clair OT 1953–64
55 Matt Hazeltine LB 1955–68
77 Bruce Bosley G/C 1956–68
12 John Brodie QB 1957–73
78 John Thomas T 1958–67
1960-årene
Nr. Spiller Posisjon Periode
36 Tommy Davis K, P 1959–69
70 Charlie Krueger DL 1959–73
76 Len Rohde T 1960–74
60 Roland Lakes DT 1959–73
37 Jimmy Johnson CB 1961–76
64 Dave Wilcox LB 1964–74
32 Mel Phillips S 1966–76
57 Frank Nunley LB 1967–76
1970-årene
Nr. Spiller Posisjon Periode
69 Woody Peoples G 1968–77
51/62 Randy Cross G/C 1976–88
68 John Ayers G 1976–86
14 Ray Wersching K 1977–87
79 Cas Banaszek T 1968–77
53 Tommy Hart DE 1968–77
52 Skip Vanderbundt LB 1968–77
86 Cedrick Hardman DE 1970–79
59 Willie Harper WR 1973–83
71/89 Keith Fahnhorst T 1974–87
1980-årene
Nr. Spiller Posisjon Periode
99 Mike Walter LB 1984–93
61 Jesse Sapolu C/G 1983–97
62 Guy McIntyre G 1984–93
80 Jerry Rice WR 1985–2000
82 John Taylor WR 1986–95
74 Steve Wallace T 1986–96
56 Fred Quillan C 1978–87
76 Dwaine Board DE 1979–88
21 Eric Wright CB 1981–90
42 Ronnie Lott S 1981–90
58 Keena Turner LB 1980–90
85 Mike Wilson WR 1981–90
16 Joe Montana QB 1979–92
1990-årene
Nr. Spiller Posisjon Periode
8 Steve Young QB 1987–99
79 Harris Barton OT 1987–98
84/88 Brent Jones TE 1987–97
2000-årene
Nr. Spiller Posisjon Periode
97 Bryant Young DT 1994–2007
53 Jeff Ulbrich LB 2000–2009
63 Derrick Deese OL 1992–2003
86 Brian Jennings LS 2000–2012
4 Andy Lee P 2004–2014
21 Frank Gore RB 2005–2014
74 Joe Staley OT 2007–nå

Franchiseledere[rediger | rediger kilde]

Bold viser spillere som fremdeles er aktive på laget

Italics viser spillere som er aktive, men ikke lenger på laget

Passing yards (seriespill) (per 2018-sesongen)[66]

Rushing yards (seriespill) (per 2018-sesongen)[67]

Receiving yards (seriespill) (per 2018-sesongen)[68]

Priser[rediger | rediger kilde]

Individuelle priser[rediger | rediger kilde]

NFL Offensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1987 Jerry Rice WR
1988 Roger Craig RB
1989 Joe Montana QB
1992 Steve Young QB
1993 Jerry Rice WR
NFL Defensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1994 Deion Sanders CB
1997 Dana Stubblefield DT
NFL Defensive Rookie of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1970 Bruce Taylor CB
1993 Dana Stubblefield DT
2007 Patrick Willis LB
Super Bowl MVP
Super Bowl Spiller Posisjon
XVI Joe Montana QB
XIX Joe Montana QB
XXIII Jerry Rice WR
XXIV Joe Montana QB
XXIX Steve Young QB
NFL Coach of the Year
Sesong Trener
1981 Bill Walsh
2011 Jim Harbaugh
NFL Comeback Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1986 Joe Montana QB
1999 Bryant Young DT
2001 Garrison Hearst RB
NFL Executive of the Year
Sesong Leder
1994 Carmen Policy
2011 Trent Baalke

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

49ers' hovedstasjoner på radio er KSAN 107,7 FM ("The Bone"), KNBR 680 AM og KTCT 1050 AM. KSAN sender alle 49ers-kamper på FM. På AM blir de sendt samtidig på KTCT i august, september og oktober, og på KNBR fra oktober og ut sesongen. Alle tre stasjonene er eid av Cumulus Media. Joe Starkey, som er best kjent som stemmen for University of California og The Play, var før ekspertkommentator på sendinger sammen med den legendariske kommentatoren Lon Simmons i 1987 og 1988, og tok over som hovedkommentator i 1989. Lon Simmons og Gordy Soltau var kommentatorer på KSFO på 50- og 60-tallet. I en kort periode mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var det Don Kline, The Voice of Stanford som kommenterte kampene. Starkey jobbet først med Wayne Walker fra Detroit Lions, deretter tidligere linebacker for 49ers Gary Plummer fra 1998 til 2008, før Starkey pensjonerte seg etter 2008-sesongen. Ted Robinson erstattet Starkey og kommenterte med Plummer i 2009 og 2010. Plummet ble erstattet i 2011 av tidligere lagkamerat Eric Davis.

Kamper i sesongoppkjøringen som ikke vises på riksdekkende TV sendes på ABCs affiliate KGO-TV (Channel 7). I seriespillet kan kampene sendes på Fox' KTVU. Dersom de spiller mot et lag i AFC sendes kampene på CBS' KPIX-TV. NBCs KNTV sender også Sunday Night Football-kamper.

49ers er ett av lagene som tjener på ligaens regler rundt planlegging av terminlister. Både 49ers og Oakland Raiders deler det samme mediemarkedet, i San Francisco Bay Area på USAs vestkyst. Dette betyr at 49ers kan ikke spille hjemmekamper eller divisjons- og interconferencekamper på bortebane mot lag i AFC West klokken 10:00 Pacific Time. I tillegg kan de ikke spille interconferencekamper på hjemmebane på samme nettverk eller klokkeslett som Raiders. Dette resulterer i at begge har relativt begrensede muligheter for planlegging av terminlister, og derfor får mer dekning i beste sendetid. 49ers får med andre ord flere Sunday Night, Monday Night og/eller Thursday Night-kamper enn andre lag i ligaen, uavhengig av deres prestasjoner i den siste sesongen.

Kommentatorer for San Francisco 49ers på radio[rediger | rediger kilde]

År Hovedstasjon Hovedkommentator Ekspertkommentator Sidelinjereporter
1994 KGO Joe Starkey Wayne Walker Rich Walcoff
1989 KGO Joe Starkey Wayne Walker
1988 KGO Lon Simmons (Uke 1–5 og 8–16)
Joe Starkey (Uke 6–7)
Wayne Walker Joe Starkey
(Uke 1–5 og 8–16)
1984 KCBS Don Klein Don Heinrich Ted Robinson
1981 KCBS Don Klein Wayne Walker

Radiopartnere[rediger | rediger kilde]

Kilde:[69]

California[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Chico KTHU-FM 100,7 FM
Eureka KATA-AM 1340 AM
Fresno KFIG-AM 1430 AM
Grass Valley KNCO-AM 830 AM
King City KRKC-AM 1490 AM
Los Angeles KLAA-AM 830 AM
Mendocino KUNK 967 FM
Modesto KESP-AM 970 AM
Paso Robles KPRL-AM 1230 AM
Redding KKXS-FM 96,1 FM
Sacramento KIFM 1320 AM
Salinas KION-AM 1460 AM
San Francisco KNBR-AM 680 AM
KGO-AM 810 AM
KSAN-FM 107,7 FM
San Luis Obispo KKJL-AM 1400 AM
Susanville KJDX-FM 93,3 FM

Hawaii[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Hilo KPUA-AM 670 AM
Honolulu KHKA-AM 1500 AM
Maui KAOI-AM 1110 AM

Nevada[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Reno KZTQ 1270 AM
K241AK 96,1 FM

Oregon[rediger | rediger kilde]

By Stasjon Frekvens
Brookings KURY-FM 95,3 FM
Klamath Falls KAGO-AM 1150 AM
Medford KBOY-FM 95,7 FM
Portland KUIK-AM 1360 AM
Kart over radiopartnere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Table of Contents» (PDF). 2018 San Francisco 49ers Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 21. mai 2019. 
  2. ^ «San Francisco 49ers Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 21. mai 2019. 
  3. ^ «San Francisco 49ers Team Facts» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 20. mai 2019. 
  4. ^ «The Founder». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 25. mai 2019. 
  5. ^ «San Francisco Forty Niners Company Information». Hoovers.com (engelsk). Besøkt 25. mai 2019. 
  6. ^ «Team Game Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. mai 2019. 
  7. ^ «Team Game Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. mai 2019. 
  8. ^ «Sports Money: 2018 NFL Valuations». Forbes (engelsk). Besøkt 25. mai 2019. 
  9. ^ Badenhausen, Kurt. «The World's 50 Most Valuable Sports Teams 2019». Forbes (engelsk). Besøkt 26. juli 2019. 
  10. ^ A.S. "Doc" Young, "The Black Athlete in the Golden Age of Sports, Part VI: The Black Athlete Makes His Mark," Ebony, mai 1969, s. 118.
  11. ^ «Lou Spadia, ex-San Francisco 49ers president, dies at 92». NFL.com (engelsk). 19. februar 2013. Besøkt 4. juni 2019. 
  12. ^ «The 1950s and The King». ProFootballHoF.com (engelsk). Pro Football Hall of Fame Official Site. Besøkt 4. juni 2019. 
  13. ^ a b c d «49ers Yearly Results and Statistics National Football League (1950-present)» (PDF). 2016 Season Media Guide (engelsk). Besøkt 4. juni 2019. 
  14. ^ «49ers Name McCulley Coach». WashingtonPost.com (engelsk). Besøkt 4. juni 2019. 
  15. ^ Litsky, Frank (30. desember 1985). «Giants Stop 49ers in Wild-Card Playoff, 17-3». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. juni 2019. 
  16. ^ Janofsky, Michael (5. januar 1987). «Montana is hospitalized for concussion». The New York Times (engelsk). Besøkt 4. juni 2019. 
  17. ^ Stellino, Vic (13. januar 1991). «Montana picks Redskins apart in 28-10 victory 49ers' interceptions thwart two drives». The Baltimore Sun (engelsk). Arkivert fra originalen 18. mai 2015. Besøkt 4. juni 2019. 
  18. ^ Merron, Jeff. «The List: Gutsiest calls in sports». ESPN.com (engelsk). Besøkt 4. juni 2019. 
  19. ^ Gay, Nancy (4. september 1991). «Mystery still surrounds extent of injury to Montanta's elbow». Baltimore Sun (engelsk). Arkivert fra originalen 13. juni 2013. Besøkt 4. juni 2019. 
  20. ^ {{kilde www|url=https://nypost.com/2018/01/27/little-debate-about-who-tops-the-best-dynasties-in-nfl-history/%7Ctittel=Little{{Død{{Død{{Død[død lenke] lenke|dato=juli 2019 |bot=InternetArchiveBot }} lenke|dato=juni 2019 |bot=InternetArchiveBot }} lenke|dato=juni 2019 |bot=InternetArchiveBot }} debate about who tops the best dynasties in NFL history|avis=New York Post|dato=27. januar 2018|etternavn=Costello|fornavn=Brian|besøksdato=4. juni 2019|språk=engelsk
  21. ^ «Jim Harbaugh to 49ers, evokes 'Genius'». ESPN.com (engelsk). 9. januar 2011. Besøkt 5. juni 2019. 
  22. ^ «Draft Finder Query Results». Pro Football Reference (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 5. juni 2019. 
  23. ^ Dodds, Eric (28. november 2012). «Examining the 49ers Quarterback Controversy». time.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. november 2012. Besøkt 5. juni 2019. 
  24. ^ Sando, Mike (27. november 2012). «Reaching back for 49ers QB parallels». ESPN.com (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  25. ^ Branch, Eric (6. januar 2014). «Kaepernick drives 49ers to cold win over Packers». SFGate.com (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  26. ^ Epstein, Edward (14. november 2006). «Dianne Feinstein leads charge for keeping 49ers in S.F.». The San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  27. ^ «Senator Feinstein Announces Plans to Explore Legislative Options to Keep the San Francisco 49ers in San Francisco» (engelsk). Washington, D.C.: Dianne Feinstein. 14. november 2006. Arkivert fra originalen 16. september 2012. Besøkt 5. juni 2019. 
  28. ^ Knapp, Gwen (20. april 2012). «Santa Clara shovels begin end of 49ers in S.F.». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  29. ^ Rosenberg, Mike (8. mai 2013). «Levi's Stadium: 49ers' new Santa Clara home gets a name in $220 million deal». San Jose Mercury News (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  30. ^ Orr, Conor (10. mars 2015). «Patrick Willis retiring after eight seasons with 49ers» (engelsk). National Football League. Besøkt 5. juni 2019. 
  31. ^ Gutierrez, Paul (4. januar 2016). «49ers dismiss Jim Tomsula after 5-11 season -- his first». ESPN (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  32. ^ Gutierrez, Paul (14. januar 2016). «Chip Kelly hired as 49ers coach». ESPN (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  33. ^ «Watch Los Angeles Rams vs. San Francisco 49ers [09/12/2016] - NFL.com». NFL.com (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  34. ^ «Ultimate Standings: 49ers drop to last place in sports». ESPN.com (engelsk). 21. oktober 2016. Besøkt 5. juni 2019. 
  35. ^ Phillip, Abby; Boren, Cindy (24. september 2017). «Players, owners unite as Trump demands NFL ‘fire or suspend’ players or risk fan boycott». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 5. juni 2019. 
  36. ^ Williamson, Bill. «San Francisco 49ers to honor George Seifert». ESPN.com (engelsk). Besøkt 5. juni 2019. 
  37. ^ Price, Taylor (25. april 2009). «49ers Unveil Classic Uniforms». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2019. 
  38. ^ Price, Taylor (3. april 2012). «Morning Tailgate: Uniform Edition (April 3)». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 5. april 2012. Besøkt 6. juni 2019. 
  39. ^ Hanzus, Dan (1. mai 2015). «49ers unveil first alternate uniform in team history». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2019. 
  40. ^ «RGB». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 30. april 2015. Arkivert fra originalen 3. mai 2015. Besøkt 6. juni 2019. 
  41. ^ «Gold Rush». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2019. 
  42. ^ «Gold Rush History». 49ers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 20. juli 2009. Besøkt 6. juni 2019. 
  43. ^ «NFL cheerleader kneels for US anthem». BBC News (engelsk). 2. november 2018. Besøkt 6. juni 2019. 
  44. ^ Bekiempis, Victoria (2. november 2018). «Woman becomes first NFL cheerleader to take a knee during national anthem». The Guardian (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  45. ^ «Sourdough's Fun Facts». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  46. ^ «Top 10 NFL Rivalries of All Time». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 29. januar 2009. Besøkt 6. juni 2019. 
  47. ^ Craig (2004) s. 37
  48. ^ Knapp, Gwen (4. oktober 2009). «49ers must beat Rams». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  49. ^ «San Francisco 49ers Playoff History». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  50. ^ «Adrian Wilson vs Vernon Davis; ROTB Announcement». RevengeoftheBirds.com (engelsk). 11. mai 2010. Besøkt 6. juni 2019. 
  51. ^ «All Matchups, San Francisco 49ers vs. Chicago/St. Louis/Arizona Cardinals». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  52. ^ «49ers And Raiders Stagger Into Battle» (engelsk). KGO-TV. 7. oktober 2006. Arkivert fra originalen 19. februar 2007. Besøkt 6. juni 2019. 
  53. ^ «All Matchups, San Francisco 49ers vs. Dallas Cowboys». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  54. ^ «NFL 1993 Post-season Schedule». NFL.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  55. ^ «All Matchups, San Francisco 49ers vs. New York Giants». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  56. ^ «All Matchups, San Francisco 49ers vs. New Orleans Saints». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  57. ^ Fann, Joe (4. juni 2019). «NaVorro Bowman Retires from NFL as a Member of the 49ers». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  58. ^ «All Matchups, San Francisco 49ers vs. Atlanta Falcons». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  59. ^ «Hall of Famers by Franchise» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 6. juni 2019. 
  60. ^ a b c d e Wilson, Chris (17. april 2018). «San Francisco 49ers: 15 best first-round draft picks of all-time». Niner Noise (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  61. ^ «49ers Retired Jerseys» (PDF). 2018 San Francisco 49ers Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 1. juli 2019. 
  62. ^ «Dilfer to wear longtime hero Brodie's No. 12». ESPN (engelsk). 29. juli 2006. Besøkt 6. juni 2019. 
  63. ^ Larrabee, Kirk (12. april 2019). «San Francisco 49ers new jersey numbers: Verrett makes his pick». 247Sports.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  64. ^ «49ers Announce Edward DeBartolo Sr. 49ers Hall of Fame». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. mai 2009. Besøkt 6. juni 2019. 
  65. ^ «The Story Behind the 10-Year Club». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 8. september 2008. Besøkt 6. juni 2019. 
  66. ^ «San Francisco 49ers Career Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  67. ^ «San Francisco 49ers Career Rushing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  68. ^ «San Francisco 49ers Career Receiving Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  69. ^ «Television & Radio Partners». 49ers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 6. juni 2019. 

Videre litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dickey, Glenn (2000). Glenn Dickey's 49ers: The Rise, Fall, and Rebirth of the NFL's Greatest Dynasty. Prima Publishing. ISBN 0-7615-2232-8. 
  • Harris, David (2008). The Genius: How Bill Walsh Reinvented Football and Created an NFL Dynasty. Random House. ISBN 978-0-345-49912-7. 
  • Lazarus, Adam (2012). Best of Rivals. Joe Montana, Steve Young and the Inside Story behind the NFL's Greatest Quarterback Controversy. DA Capo Press. ISBN 978-0-306-82135-6. 
  • Myers, Gary (2009). The Catch: One Play, Two Dynasties, and the Game That Changed the NFL. Crown Archetype. ISBN 978-0-307-40908-9. 
  • Newhouse, Dave (2015). Founding 49ers: The Dark Days Before the Dynasty. Kent State University Press. ISBN 978-1-60635-254-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]