Atlanta Falcons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Atlanta Falcons
Amerikansk fotball Atlanta Falcons i NFL-sesongen 2019
Atlanta Falcons
Drakter
Atlanta falcons unif 16.png
Maskot Freddie Falcon
Lagfarger Rød, sort, sølv, hvit[1][2][3]
                   
Laginformasjon
Stiftet 30. juni 1965; 53 år siden (1965-06-30)[4]
By USAAtlanta
GeorgiaGeorgia
Kallenavn •The Dirty Birds

•Grits Blitz (forsvaret 1977)

Conference National Football Conference
Division NFC South
Ledelse
Eier Arthur Blank
General manager Thomas Dimitroff
Hovedtrener Dan Quinn
Laghistorie
  • Atlanta Falcons (1966-nå)
Meritter
  • Conference-titler: (2)
NFC: 1998, 2016
  • Divisjonstitler: (6)
NFC West: 1980,1998
NFC South: 2004, 2010, 2012, 2016
  • Playoff-kamper: (14)
NFL: 1978, 1980, 1982, 1991, 1995, 1998, 2002, 2004, 2008, 2010, 2011, 2012, 2016, 2017
Hjemmebane
Mercedes Benz Stadium time lapse capture 2017-08-13.jpg
Atlanta Falcons' hjemmebane
Stadionnavn Mercedes-Benz Stadium
Bygget 2017
Kapasitet 75 000


Atlanta Falcons er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Atlanta, Georgia. Falcons konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC South-divisjonen. Falcons ble med i NFL i 1965[5] som et nytt lag, etter at NFL tilbudte eieren Rankin Smith en franchise for å hindre ham fra å bli med i den rivaliserende ligaen American Football League (AFL).

I sine 53 år (ut 2018) har Falcons et sammenlagtresultat på 368-466-6 (358–452–6 i seriespill og 10–14 i sluttspillet), med divisjonstitler i 1980, 1998, 2004, 2010, 2012 og 2016. Falcons har nådd Super Bowl to ganger, først i 1998 i Super Bowl XXXIII, hvor de tapte mot Denver Broncos 34-19,[6] og igjen 18 år senere, da de tapte 34-28 etter ekstraomganger mot New England Patriots i Super Bowl LI.

Falcons' nåværende hjemmebane er Mercedes-Benz Stadium, som åpnet før 2017-sesongen; lagets hovedkvarter og treningsfasiliteter ligger i Flowery Branch,[7] nordøst for Atlanta i Hall County.

Historie[rediger | rediger kilde]

Profesjonell fotball ankommer Atlanta[rediger | rediger kilde]

Profesjonell fotball ankom Atlanta først i 1962 da American Football League (AFL) arrangerte to sesongoppkjøringskamper i byen, en mellom Denver Broncos og Houston Oilers og en mellom Dallas Texans og Oakland Raiders. To år senere arrangerte de igjen en treningskampe, da mellom New York Jets og San Diego Chargers.

Etter at Atlanta-Fulton County Stadium (da Atlanta Stadium), var ferdigstilt i 1965 begynte byen å undersøke mulighetene for å få et profesjonelt fotballag til byen.[8] En uavhengig gruppe som hadde vært aktive promotører for NFL i Atlanta søkte om en franchise i begge ligaene, uten noen garanti for stadionrettigheter. En annen gruppe rapporterte at de allerede hadde samlet pengene for et AFL-lag.[9]

En lokal gruppe handelsmenn (Cox Broadcasting) fikk i stand en avtale om en AFL-franchise den 8. juni, som var avhengig av at de skulle få eksklusive stadionrettigheter fra byen.[10][11] NFLs kommisjonær Pete Rozelle, som hadde tatt seg god tid i forhold til Atlanta, reiste umiddelbart til byen for å hindre AFL fra å sikre et lag i byen.[5][8][11] Han gav byen et ultimatum om å velge mellom en av de to ligaene; 30. juni hadde byen bestemt seg for å gå med Rankin Smith og NFL.[8][12]

AFLs originale planer for utvidelse i juni 1965 involverte to nye lag for 1966,[13][14] i Atlanta og Philadelphia.[15] Dette utviklet seg senere til å bli Miami Dolphins i 1966 og Cincinnati Bengals i 1968. NFL hadde planlagt å legge til to nye lag i 1967; konkurransen med AFL tvingte ligaen til å legge til et lag ett år tidligere. Det ulike antallet lag (15) resulterte i at ett lag fikk en bye hver uke, hvor lagene spilte fjorten kamper over femten uker (som i 1960: tolv kamper over tretten uker). Det andre nye laget, New Orleans Saints, ble NFLs 16. franchise i 1967.

Atlanta Falcons ble stiftet 30. juni 1965 da Rozelle gav eierskap til den førti år gamle Rankin Smith Sr., som var Executive Vice President i Life Insurance Comany of Georgia. Han betalte $8,3 millioner, som da var den høyeste prisen noen hadde betalt for en franchise i NFL.[5] Rozelle og Smiths inngikk avtalen etter omtrent fem minutter. Falcons ble det femtende laget i NFL, og fikk første pick i NFL Draft i 1966 samt det siste picket i hver av de fem første rundene.[16] Linebacker Tommy Nobis fra University of Texas ble historiens første Falcon da han ble plukket opp i første runde. Ligaen holdt også et expansion draft seks uker senere da Atlanta kunne plukke ubeskyttede spillere fra de fjorten eksisterende franchisene.[5]

Atlanta fikk sitt første kallenavn 29. august 1965. Julia Elliott, en lærer fra Griffin, er av flere utpekt som personen som foreslo "Falcons" for den nye franchisen. Hun skrev: "the Falcon is proud and dignified, with great courage and fight. It never drops its prey. It is deadly and has a great sporting tradition."[17][18]

1966–1977: Tidlige problemer[rediger | rediger kilde]

Falcons første sesong var i 1966, og deres første sesongoppkjøringskamp endte i et tap mot Philadelphia Eagles den 1. august. Under hovedtrener Norb Hecker tapte Atlanta sine første ni kamper i seriespillet; deres første seier kom i en bortekamp mot New York Giants den 20. november i Yankee Stadium. To uker senere vant de borte mot Minnesota, og deretter St. Louis hjemme - lagets første seier på hjemmebane. Laget avsluttet 60-tallet med 12 seiere over 4 sesonger.

Falcons hadde sin første Monday Night Football-kamp i Atlanta i 1970, da de tapt 20-7 mot Miami Dolphins. De eneste to positive sesongene i franchisens første år var i 1971 (7-6-1) og 1973 (9-5).

1978–1989[rediger | rediger kilde]

Falcons' forsvar mot Denver Broncos' quarterback John Elway under en kamp i 1985.

I 1978 kvalifiserte Falcons seg til sluttspillet for første gang, og vant i Wild Card-runden mot Eagles 14-13. I divisjonsrunden uken etter tapte de 27-20 mot Dallas Cowboys.

I 1980 fullførte Falcons sesongen 12-4, med en seierrekke på ni kamper, og fikk sin første divisjonstittel i NFC West. Uken etter ble drømmesesongen avsluttet med et tap på hjemmebane i divisjonsrunden av sluttspillet mot Cowboys 30-27. I 1982-sesongen, som var forkortet på grunn av en spillerstreik, nådde Falcons sluttspillet, men tapte mot Minnesota Vikings 30-24. Head coach Leeman Bennett fikk sparken etter nederlaget. Laget hadde negative sesonger de neste åtte årene.

1989–1996[rediger | rediger kilde]

Falcons plukket opp cornerback Deion Sanders i første runde av NFL Draft i 1989, som over de neste fire årene satte flere franchiserekorder. "Neon Deion" (aka "Prime Time") hjalp laget ved å tiltrekke seg mye oppmerksomhet fra media til en franchise som da var en av de mer anonyme i ligaen. Sanders var også kjent for å ha spilt for MLB-lag (New York Yankees og Atlanta Braves) samtidig som han spilte i NFL.

Falcons mot Los Angeles Rams i 1991.

I 1991 nådde Falcons sluttspillet, og startet med en seier mot New Orleans Saints i Wild Card-runden, men tapte mot Washington Redskins i divisjonrunden. Falcons plukket opp quarterback Brett Favre i NFL Draft i 1991 som #33 totalt. I sin første sesong spilte Favre i to kamper, hvor han med fire pasningsforsøk fikk null receptions og to interceptions. I februar neste år ble han byttet til Green Bay Packers.

I 1992 flyttet laget inn i det nye Georgia Dome, hvor laget eventuelt kom til å sikre seier mot alle de 31 andre lagene i NFL.

1997–2000: Dan Reeves-æraen[rediger | rediger kilde]

Under den nyutpekte hovedtreneren Dan Reeves og med quarterback Chris Chandler og running back Jamal Anderson hadde Falcons sin beste sesong i 1998. Den 8. november slo de New England Patriots 41-10, og avsluttet med det en tapsrekke på 22 kamper på kalde dager. Laget avsluttet sesongen 14-2 og sikret divisjonstittelen i NFC West. 17. januar 1999 vant NFC Championship Game mot Minnesota Vikings i Hubert H. Humphrey Metrodome 30-27 etter ekstraomganger. I Super Bowl XXXIII, Falcons' første Super Bowl, tapte laget 34-19 mot de regjerende mestrene Denver Broncos.

I den andre kampen i 1999 pådro Anderson seg en kneskade som avsluttet sesongen hans prematurt. Falcons avsluttet sesongen 5-11.[5] I 2000 hadde Falcons en enda dårligere sesong med et sluttresultat på 4-12.

2001–2006[rediger | rediger kilde]

Falcons nådde heller ikke sluttspillet i 2001 med et sammenlagtresultat på 7-9. Jessie Tuggle pensjonerte seg etter 14 sesonger med laget. 6. desember 2001 nådde Arthur M. Blank og Taylor Smith frem til en avtale om salg av laget, og i et spesielt møte før Super Bowl XXXVI den 2. februar 2002 godkjente NFLs eiere salget enstemmig.[19]

Falcons nådde knapt sluttspillet i 2002 med et sesongresultat på 9-6-1, uavgjort med Pittsburgh Steelers. Dette var Michael Vicks første år som startende quarterback, og sammen med running back Warrick Dunn serverte Falcons Green Bay Packers' første nederlag på hjemmebane i sluttspillet noensinne. Uken etter tapte Falcons 20-6 mot Philadelphia Eagles og Donovan McNabb.

19. mars 2003 presentert Falcons lagets nye logo.[5][20] Vick brakk foten sin under sesongoppkjøring i 2003 og gikk glipp av sesongens første tolv kamper. Etter syv nederlag på rad fikk hovedtrener Reeves sparken, og Wade Phillips tok over for de gjenværende tre kampene. Til tross for tre seiere i sesongens siste fire kamper avsluttet Falcons sesongen 5-11. I 2004 ble Jim L. Mora ansatt som ny hovedtrener. Falcons gikk 11-5, og vant divisjonen samt en bye i første runde av sluttspillet. I divisjonsrunden slo de St. Louis Rams 47-14 i Georgia Dome, men tapte 27-10 mot Eagles i NFC Championship Game.

Falcons klarte ikke å få positive sesonger på rad da de i 2005 avsluttet sesongen 8-8. Året etter ble Michael Vick den første quarterbacken i ligaens historie med over 1 000 rushing yards i en sesong med 1 039. Falcons avsluttet sesongen 7-9, og hovedtrener Jim Mora ble erstattet av Bobby Petrino, som tidligere hadde vært hovedtrener ved University of Louisville. Før 2007-sesongen ble Vick suspendert etter å ha tilstått delaktighet i hundekamper. 10. desember 2007 ble Vick dømt til 23 måneder i fengsel, og ble offisielt kuttet fra lagets spillerstall.

2007[rediger | rediger kilde]

På grunn av Vicks suspensjon ble Falcons i 2007 tvunget til å bruke Joey Harrington som startende quarterback. 11. desember, 13 kamper inn i sin første sesong som head coahc i NFL, sa Petrino opp stillingen for å ta samme jobb ved University of Arkansas, med ingen forvarsel eller beskjed utover en lapp etterlatt i garderoben. Emmitt Thomas tok over for sesongens tre siste kamper den 12. desember. Falcons avsluttet sesongen 4-12.

2008–2014: Mike Smith-æraen[rediger | rediger kilde]

13. januar 2008 ble tidligere director of college football scouting Thomas Dimitroff utpekt til ny general manager.[21] 23. januar ble tidligere defensive coach for Jacksonville Jaguars og linebackers coach for Baltimore Ravens da de vant Super Bowl i 2000 Mike Smith utpekt til ny hovedtrener.[22] Reserve RB Michael Turner signerte en 6-årig kontrakt verdt $30 millioner den 2. mars. 26. april ble Matt Ryan (quarterback fra Boston College) plukket opp som #3 i NFL Draft i 2008.[23]

2008 til 2009 ble historisk for Falcons, da de for første gang i franchisens historie hadde to positive sesonger på rad. I 2008 nådde Falcons sluttspillet for første gang siden 2004 etter et sesongresultat på 11-5,[24] men tapte i Wild Card-runden mot Arizona Cardinals 30-24. Året etter sikret Falcons en vinnende sesong med seier i sesongens tre siste kamper, for et sammenlagtresultat på 9-7.[6]

Falcons fikk sin fjerde divisjonsseier i 2010 med en tredje positiv sesong på rad (13-3), og sikret første seed i NFC. I divisjonsrunden møtte de Packers, hvor de tapte 48-21. Laget sendte ni spillere til Pro Bowl 2011, en ny franchiserekord.[25]

I 2011 plukket Falcons opp wide receiver Julio Jones, som sammen med Tony Gonzales og Roddy White skulle få kallenavnet "Big Three". Bak dem avsluttet Falcons sesongen 10-6, med femte seed i NFC. I Wild Card-runden møtte Falcons New York Giants i MetLife Stadium, hvor Giants' forsvar hindret Falcons fra å få mer enn to poeng. Etter sesongslutt tok defensive coordinator Brian VanGorder en stilling ved Auburn University, og offensive coordinator Mike Mularkey tok jobben som hovedtrener i Jacksonville.

Atlanta startet 2012-sesongen eksplosivt, med åtte seiere på rad som gjorde dem til det siste ubeseirede laget i NFL den sesongen. De avsluttet eventuelt sesongen 13-3, med første seed i NFC. I første runde møtte de Seattle Seahawks, hvor Matt Ryan sikret den første sluttspillseieren i Mike Smith-æraen. Med en sjanse på nå sitt første Super Bowl på 14 år møtte Falcons San Francisco 49ers i NFC Championship Game, hvor de tapte 28-24.

Etter en serie gode sesonger snudde vinden for Falcons. I 2013 avsluttet laget sesongen 4-12, Mike Smiths første negative sesong siden han ble hovedtrener. Året etter avsluttet Falcons sesongen 6-10, og dagen etter sesongavslutningen mot Carolina Panthers (hvor Falcons tapte 34-3) fikk Smith sparken etter syv sesonger med laget.[26] Seattle Seahawks' defensive coordinator Dan Quinn ble ikke lenge etter utpekt som lagets 16. hovedtrener.[27]

2015–nå: Dan Quinn-æraen[rediger | rediger kilde]

2015[rediger | rediger kilde]

I februar 2015 undersøkte NFL påstander om at Falcons hadde brukt falskt publikumstøy i Georgia Dome.[28] Etterforskningen fra NFL resulterte i at Falcons mistet ett av sine picks i NFL Draft i 2016.[29]

Dan Quinns første sesong begynte sterkt med fem seiere på rad, lagets beste på fire år, men møtte problemer resten av sesongen og endte til slutt opp med et sammenlagtresultat på 8-8.

I Falcons' 25. og siste sesong i Georgia Dome tapte de i uke 1 mot Buccaneers 24-31. Med en 41-13 seier mot San Francisco 49ers i uke 15 sikret Falcons sin første positive sesong siden 2012, og uken etter sikret de sin første divisjonstittel siden 2012 med en borteseier mot Carolina Panthers. I sin siste seriespillkamp i Georgia Dome vant Falcons mot New Orleans Saints, for et sesongresultat på 11-5. I divisjonsrunden slo de Seahawks 36-20, og i NFC Championship Game den 22. januar 2017 spilte Falcons sin siste kamp i Georgia Dome, mot Green Bay Packers, hvor Falcons vant 44-21 og nådde Super Bowl LI. I tittelkampen ledet Atlanta 28-3 mot slutten av tredje kvarter, men Patriots scoret 31 poeng, hvor de seks siste var i den første ekstraomgangen i Super Bowls historie. Patriots' comeback satte en Super Bowl-rekord.[30]

I 2017 flyttet Falcons inn i sitt nye hjem, Mercedes-Benz Stadium. I den første kampen i det nye stadionet tapte Falcons i en sesongoppkjøringskamp mot Arizona Cardinals. I den første seriespillkampen i det nye stadionet slo de Packers 34-23. Med et sesongresultat på 10-6 nådde Falcons sluttspillet, selv om de lå på tredje plass i divisjonen. I Wild Card-runden slo de Los Angeles Rams 26-13, men i sesongen ble avsluttet i divisjonsrunden, med et tap mot Philadelphia Eagles (15-10) som gikk videre til å vinne Super Bowl LII.

Stadioner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mercedes-Benz Stadium

I løpet av sine 51 år har Falcons spilt i tre forskjellige stadioner, og flyttet inn i sitt tredje i slutten av sommeren 2017. Deres første stadion var Atlanta-Fulton County Stadium, som de delte med Major League Baseball-laget Atlanta Braves frem til 1991. I 1992 ble Georgia Dome bygd, og Falcons spilte der frem til 2016-sesongen. Georgia Dome har ofte blitt brukt for college football, inkludert for Georgia State og Peach Bowl.

Med et ønske om å erstatte det utdaterte Georgia Dome og muligens verte et fremtidig Super Bowl la lageier Arthur Blank frem et forslag med byen Atlanta for å bygge et moderne stadion ikke langt fra hvor Georgia Dome ligger. Blank var villig til å bruke $800 millioner, og byen ville bruke $200 millioner, innsamlet fra bonds fra byens hotellskatt som skulle brukes på det nye stadionets innfellbare tak. Blank var villig til å bruke mer penger dersom det ble nødvendig. Laget skulle bruke $50 millioner på infrastruktur som ikke var inkludert i budsjette for konstruksjon av stadion, og skulle glemme den gjenværende gjelden for Georgia Dome. Blank sammen med byen skulle også bruke $15 millioner på å utvikle de omliggende nabolagene. Selv om den originale prisen på stadionet ble estimert til rundt $1 milliard,[31] ble den totale prisen senere revurdert til omtrent $1,5 milliarder ifølge Blank.[32] Byrådet i Atlanta stemte i mars 2013 11-4 for å bygge det nye stadionet.[33] Byggingen begynte i mai 2014, og da det åpnet i 2017 ble det den tredje hjemmebanen for Falcons, og den første for det nye Major League Soccer-laget Atlanta United FC.

Logo og uniformer[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons' lagfarger er rød, sort, sølv og hvitt.[34] Da laget debuterte i Mal:Nfy brukte Falcons røde hjelmer med en logo bestående av en sort falk. Midt på hjelmen gikk det en sort stripe, omringet av to gullstriper og to hvite striper. Disse fargene representerte de to rivaliserende collegene i Georgia; Georgia Tech Yellow Jackets (hvitt og gull) og Georgia Bulldogs (rød og sort). Gullfargen ble senere fjernet, men det hvite er fremdeles i bruk i dag. Falcons brukte hvite bukser med enten sorte eller hvite trøyer. Til å begynne med var logoen plassert på ermene, men ble etter fire år erstattet av ett rødt-hvitt stripemønster. I 1971 byttet de fra sorte til røde trøyer, og i 1978 tok de i bruk sølvfargede bukser.

En hvit hjelm ble utviklet for laget i forkant av 1974-sesongen, men ble aldri tatt i bruk.

I 1990 ble uniformen endret, til sorte hjelmer, sølvfargede bukser og enten sorte eller hvite trøyer. Numrene på de hvite trøyene var sorte, men ble endret til røde i 1997. Røde numre ble også brukt på bortetrøyene i 1990.

Logoen og uniformen ble endret i 2003. Logoen fikk et nytt design som inkluderte rødt og sølv, i en stil som ligner på bokstaven F.[20]

Laget fortsatte å bruke sorte hjelmer, men de nye uniformene hadde inkludert en rød trim ned sidene av trøyene og buksene. Designet bestod av enten sorte eller hvite trøyer, og enten sorte eller hvite bukser. I samme år ble en alternativ rød trøye med sort trim også introdusert. Falcons begynte å bruke sorte sko med disse uniformene.[35]

I 2004 ble de røde trøyene omgjort til primæruniformen, og de sorte ble gjort til alternative, begge med hvite bukser. I noen bortekamper bruker Falcons sorte bukser med hvite trøyer. Falcons brukte en helsort kombinasjon i hjemmekamper mot erkerivalene New Orleans Saints, hvor de vant de to første kampene (24-21 i 2004 og 36-17 i 2005), men tapte 31-13 i 2006 og 34-14 i 2007. De brukte også kombinasjonen mot Tampa Bay Buccaneers i uke 2 i 2006, og vant da 14-3. I 2007 brukte de uniformen mot New York Giants, og i 2008 ble den brukt mot Carolina Panthers og Tampa Bay Buccaneers for andre gang.

På 80-tallet brukte Falcons ofte de hvite uniformene på hjemmebane på grunn av høye temperaturer. Da Falcons begynte å spille innendørs gikk de over til mørkere uniformer for hjemmekamper, men har noen ganger brukt hvite. I 2009 ble det annonsert at Falcons skulle bruke en throwback-uniform fra 1966 for noen av kampene i 2009-sesongen. Denne ble brukt i to hjemmekamper - mot Carolina Panthers den 20. september og Tampa Bay Buccaneers den 29. november. Falcons vant begge kampene. Throwback-uniformen ble også brukt i to kamper i 2010, da mot Baltimore og San Francisco, og vant igjen begge gangene.

13. september 2016 avduket Falcons en helrød NFL Color Rush-uniform; siden Tampa Bay Buccaneers hadde en lignende rød Color Rush-uniform fikk ikke Falcons brukt sine før 2017-sesongen.[36][37]

Rivaler[rediger | rediger kilde]

New Orleans Saints[rediger | rediger kilde]

Med unntak av debutsesongen har Falcons delt divisjon med New Orleans Saints (først i NFC West, nå i NFC South). I løpet av perioden har en intens feide utviklet seg mellom de to franchisene. Atlanta leder sammenlagt 52-48.

Carolina Panthers[rediger | rediger kilde]

Falcons har en lignende, men mindre, rivalisering med Carolina Panthers, da de to lagene begge delte NFC West fra Panthers ble stiftet i 1995 til NFL omorganiserte divisjonene i 2002. Lagene spiller nå mot hverandre i NFC South. Falcons leder sammenlagt 27-17.

Statistikker[rediger | rediger kilde]

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

Resultater mot motstanderlag[rediger | rediger kilde]

Inkluderer resultater i sluttspillet[38]

Kilde:[39] Nøkkel: S = Seiere, T = Tap, U = Uavgjort

Lag S T U Prosent Siste resultat Siste dato Siste stadion Sluttspill
St. Louis/Phoenix/Arizona Cardinals 15 15 0 .500 S 40-14 16. desember 2018 Mercedes-Benz Stadium 0–1
Baltimore Ravens 2 3 0 .400 T 7–29 19. oktober 2014 Baltimore, Maryland
Buffalo Bills 7 5 0 .583 T 17–23 1. oktober 2017 Mercedes-Benz Stadium
Carolina Panthers 30 18 0 .625 S 24-10 23. desember 2018 Bank of America Stadium
Chicago Bears 13 14 0 .481 S 23–17 10. september 2017 Chicago, Illinois
Cincinnati Bengals 5 8 0 .385 T 10–24 14. september 2014 Cincinnati, Ohio
Cleveland Browns 3 11 0 .214 T 24–26 23. november 2014 Georgia Dome
Dallas Cowboys 11 14 0 .440 S 27-7 12. november 2017 Mercedes-Benz Stadium 0–2
Denver Broncos 6 8 0 .429 S 23–16 9. oktober 2016 Denver, Colorado 0–1
Detroit Lions 13 24 0 .351 S 30-26 24. september 2017 Detroit, Michigan
Green Bay Packers 14 15 0 .483 S 34–23 17. september 2017 Mercedes-Benz Stadium 2–2
Houston Texans 2 2 0 .500 S 48–21 4. oktober 2015 Georgia Dome
Baltimore/Indianapolis Colts 2 14 0 .125 T 21–24 22. november 2015 Georgia Dome
Jacksonville Jaguars 3 3 0 .500 S 23–17 20. desember 2015 Jacksonville, Florida
Kansas City Chiefs 3 6 0 .333 T 28–29 4. desember 2016 Georgia Dome
San Diego/Los Angeles Chargers 8 2 0 .800 T 30–33 (OT) 23. oktober 2016 Georgia Dome
St. Louis/Los Angeles Rams 29 47 2 .385 S 26–13 6. januar 2018 Los Angeles, California 2–0
Miami Dolphins 4 9 0 .308 T 17–20 15. oktober 2017 Mercedes-Benz Stadium
Minnesota Vikings 10 18 0 .357 T 9–14 3. desember 2017 Mercedes-Benz Stadium 1–1
New England Patriots 6 9 0 .400 T 7–23 22. oktober 2017 Foxborough, Massachusetts 0–1
New Orleans Saints 51 48 0 .515 T 13–23 24. desember 2017 Mercedes-Benz Superdome 1–0
New York Giants 13 11 0 .542 S 23–20 22. oktober 2018 Atlanta, Georgia 0–1
New York Jets 7 5 0 .583 S 25–20 29. oktober 2017 East Rutherford, New Jersey
Los Angeles/Oakland Raiders 7 7 0 .500 S 35–28 18. september 2016 Oakland, California
Philadelphia Eagles 13 16 1 .450 T 10–15 13. januar 2018 Philadelphia, Pennsylvania 1–2
Pittsburgh Steelers 2 13 1 .156 T 20–27 14. desember 2014 Georgia Dome
San Francisco 49ers 30 46 1 .396 S 41–13 18. desember 2016 Georgia Dome 1–1
Seattle Seahawks 7 10 0 .412 S 34–31 20. november 2017 CenturyLink Field 2–0
Tampa Bay Buccaneers 27 24 0 .529 S 34-32 30. desember 2018 Raymond James Stadium
Houston Oilers/Tennessee Titans 7 7 0 .500 S 10–7 25. oktober 2015 Nashville, Tennessee
Washington Redskins 10 14 1 .420 S 38–14 4. november 2018 FedEx Field 0–1
Totalt 359 449 6 .445 10–12 (.455)

Rekorder i enkeltkamper[rediger | rediger kilde]

  • Rushing: Michael Turner, 220 (7. september 2008)
  • Passing: Matt Ryan, 503 (2. oktober 2016)
  • Passing touchdowns: Wade Wilson, 5 (13. desember 1992)
  • Receptions: William Andrews, 15 (15. september 1981)
  • Receiving yards: Julio Jones, 300 (2. oktober 2016)
  • Interceptions: Flere spillere, 2, sist Robert Alford, 2 (2. oktober 2016)
  • Field goals: Norm Johnson, 6 (13. november 1994)
  • Touchowns totalt: T. J. Duckett, 4 (12. desember 2004) og Michael Turner, 4 (23. november 2008)
  • Poeng: T. J. Duckett, 24 (12. desember 2004) og Michael Turner, 24 (23. november 2008)
  • Sacks: Adrian Clayborn, 6 (13. november 2017)

Sesongrekorder[rediger | rediger kilde]

Karriererekorder[rediger | rediger kilde]

Spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Atlanta Falcons
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 3. juni 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 2 inaktive

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Pro Football Hall of Famers[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons Hall of Famere
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
25 Tommy McDonald WR 1967 1998
29 Eric Dickerson RB 1993 1999
21 Deion Sanders CB 1989–1993 2011
56 Chris Doleman DE 1994–1995 2012
87 Claude Humphrey DE 1968–1978 2014
4 Brett Favre QB 1991 2016
5 Morten Andersen K 1995–2000
2006–2007
2017
88 Tony Gonzalez TE 2009–2013 2019
Trenere
Navn Posisjon Periode Year Innlemmet
Norm Van Brocklin Head Coach 1968–1974 1971

Sanders, Humphrey, og Gonzalez er de eneste spillerne som er innlemmet i hovedsak på grunn av deres prestasjoner med Falcons. Andersen spilte åtte av sine 25 sesonger med Falcons, og var tidligere lagets poengleder, men spilte sine første 13 sesonger med New Orleans Saints, hvor han leder i poeng.

Ring of Honor[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons pensjonerer ikke trøyenumre offisielt, men ser på enkelte spillere som verdt å hedre. Falcons' Ring of Honor, som presenteres i tribunene i Georgia Dome, hedrer individuelle spillere.[41]

Atlanta Falcons Ring of Honor
Nr. Spiller Posisjon(er) Periode Innlemmer
10 Steve Bartkowski QB 1975–1985 2004
21 Deion Sanders CB 1989–1993 2010
28 Warrick Dunn RB 2002–2007 2017
31 William Andrews RB 1979–1983, 1986 2004
42 Gerald Riggs RB 1982–1988 2013
57 Jeff Van Note C 1969–1986 2006
58 Jessie Tuggle LB 1987–2000 2004
60 Tommy Nobis LB 1966–1976 2004
78 Mike Kenn T 1978–1994 2008
87 Claude Humphrey DE 1968–1978 2008

Georgia Sports Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Georgia Sports Hall of Fame

Startende quarterbacks[rediger | rediger kilde]

Drafthistorikk[rediger | rediger kilde]

Trenerstall[rediger | rediger kilde]

Hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons har hatt 15 forskjellige hovedtrenere.[42]

Trener År Resultat Merknader
Norb Hecker 1966–1968 4–26–1 (.145) Sparket tre kamper inn i 1968-sesongen.
Norm Van Brocklin 1968–1974 39–48–3 (.450) Sparket åtte kamper inn i 1974-sesongen.
Marion Campbell 1974–1976 6–19 (.240) Sparket fem kamper inn i 1976-sesongen.
Pat Peppler 1976 3–6 (.333) Midlertidig hovedtrener.
Leeman Bennett 1977–1982 46–41 (.529)
Dan Henning 1983–1986 22–41–1 (.352)
Marion Campbell 1987–1989 11–36 (.234) Pensjonerte seg 12 kamper inn i 1989-sesongen.
Jim Hanifan 1989 0–4 (.000) Midlertidig hovedtrener.
Jerry Glanville 1990–1993 27–37 (.422)
June Jones 1994–1996 19–29 (.396)
Dan Reeves 1997–2003 49–59–1 (.454)
Wade Phillips 2003 2–1 (.667) Midlertidig hovedtrener.
Jim Mora 2004–2006 26–22 (.542)
Bobby Petrino 2007 3–10 (.231) Sa opp etter 13 kamper for å ta en trenerstilling ved Arkansas.
Emmitt Thomas 2007 1–2 (.333) Midlertidig hovedtrener.
Mike Smith 2008–2014 66–46 (.589)
Dan Quinn 2015–nå 29–19 (.604)

Nåværende personale[rediger | rediger kilde]

Atlanta Falcons personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
Hovedtrenere
Offensive coaches
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Falcons' hovedstasjon på radio er WZGC 92,9 The Game.[43] Wes Durham, sønn av Woody Durham, er hovedkommentator, og tidligere QB for Falcons David Archer er ekspertkommentator.

I 2014 ble The CW-kanalen WUPA lagets offisielle TV-kanal, med rettigheter til sesongoppkjøringskamper produsert av CBS Sports.[44]

Lagets kamper i seriespill sendes på Fox-kanalen WAGA. Når Falcons spiller mot et lag I AFC er det CBS-kanalen WGCL som sender kampene, mens kamper på søndag kveld sendes på NBC-kanalen WXIA.

Radiopartnere[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere.

Kilde:[45]

Georgia[rediger | rediger kilde]

By Kanal Frekvens
Albany WSRA-AM 1250 AM
Athens WRFC-AM 960 AM
Atlanta WZGC-FM 92,9 FM
Brunswick WSFN-AM 790 AM
Clarkesville WDUN-FM 102,9 FM
Columbus WDAK-AM 540 AM
WBOJ 1270 AM
Dalton WBLJ-AM 1230 AM
Douglas WDMG-AM 860 AM
Gainesville WDUN 550 AM
Griffin WKEU-AM 1450 AM
WKEU-FM 88,9 FM
Hogansville WVCC-AM 720 AM
Jesup WLOP-AM 1370 AM
WIFO-FM 105,5 FM
LaGrange WMGP-FM 98,1 FM
Louisville WPEH-AM 1420 AM
WPEH-FM 92,1 FM
Macon WMAC-AM 940 AM
Milledgeville WMVG-AM 1450 AM
Newnan WCOH-AM 1400 AM
Sandersville WJFL-FM 101,9 FM
Savannah WSEG-AM 1400 AM
WSEG-FM 104,3 FM
Statesboro WPTB-AM 850 AM
Swainsboro WJAT-AM 800 AM
Thomaston WTGA-FM 101,1 FM
Toccoa WNEG-AM 630 AM
Valdosta WVGA 105,9 FM
Vidalia WVOP-AM 970 AM
Waycross WFNS-AM 1350 AM

Alabama[rediger | rediger kilde]

By Kanal Frekvens
Foley WHEP-AM 1310 AM

Mississippi[rediger | rediger kilde]

By Kanal Frekvens
Jackson WYAB-FM 103,9 FM

South Carolina[rediger | rediger kilde]

By Kanal Frekvens
Clemson WCCP-FM 104,9 FM

Tennessee[rediger | rediger kilde]

By Kanal Frekvens
Chattanooga WALV-FM 105,1 FM[46]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tabeek, Matthew (29. januar 2019). «Questions about Falcons uniform changes, a crazy trade, Julio Jones, draft needs, more». AtlantaFalcons.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 8. mai 2019. 
  2. ^ «Uniform History» (PDF). 2018 Atlanta Falcons Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 8. mai 2019. 
  3. ^ «Atlanta Falcons Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 25. april 2019. 
  4. ^ «Atlanta Falcons Team History» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 25. april 2019. 
  5. ^ a b c d e f «Rise Up: Team History» (PDF). 2017 Atlanta Falcons Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 25. april 2019. 
  6. ^ a b Hubbuch, Bart (7. januar 2012). «Queens-born owner models Falcons after hometown team». New York Post (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  7. ^ «Atlanta Falcons Corporate Headquarters and Training Facility». claycorp.com (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  8. ^ a b c Minter, Jim (12. juli 1965). «The mayor surrenders Atlanta». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  9. ^ «Atlanta Falcons Team History». Nflteamhistory.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. mai 2008. Besøkt 25. april 2019. 
  10. ^ «Atlanta gets AFL berth». Milwaukee Sentinel (engelsk). 9. juni 1965. s. 3, del 2. Besøkt 25. april 2019. 
  11. ^ a b «No-holds-barred war set by grid leagues». Rome News-Tribune (engelsk). Georgia. 9. juni 1965. s. 11. Besøkt 25. april 2019. 
  12. ^ «NFL wins 'war' for Atlanta stadium». Milwaukee Sentinel (engelsk). 1. juli 1965. s. 2, del 2. Besøkt 25. april 2019. 
  13. ^ «AFL to add 2 teams in '66». Milwaukee Sentinel. 8. juni 1965. s. 3, del 2. 
  14. ^ «American Football League will expand in 1966». Spokesman-Review (engelsk). Spokane, Washington. 8. juni 1965. s. 16. Besøkt 25. april 2019. 
  15. ^ Hackleman, Jim (20. juni 1965). «Pro football leagues duel over juicy Atlanta plum». Spokesman-Review. Spokane, Washington. s. 4, sport. 
  16. ^ «1966 NFL Draft» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Arkivert fra originalen 8. desember 2007. Besøkt 25. april 2019. 
  17. ^ «Frequently Asked Questions». Atlanta Falcons (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  18. ^ «Franchise nicknames» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 25. april 2019. 
  19. ^ «Arthur Blank buys Falcons from Smith family». bizjournals.com (engelsk). 17. desember 2001. Besøkt 25. april 2019. 
  20. ^ a b «Falcons unveil new logo». Atlanta Falcons (engelsk). 19. mars 2003. Arkivert fra originalen 23. juni 2003. Besøkt 25. april 2019. 
  21. ^ «Thomas Dimitroff». atlantafalcons.com (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  22. ^ «Atlanta Falcons: Mike Smith». atlantafalcons.com (engelsk). Arkivert fra originalen 13. mars 2013. Besøkt 25. april 2019. 
  23. ^ «2008 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 25. april 2019. 
  24. ^ https://www.pro-football-reference.com/teams/atl/2008.htm. 
  25. ^ Cox, Daniel (30. januar 2011). «Pro Bowl Breakdown: ST». AtlantaFalcons.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2018. Besøkt 25. april 2019. 
  26. ^ Patra, Kevin (29. desember 2014). «Atlanta Falcons fire coach Mike Smith». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises LLC. Besøkt 26. april 2019. 
  27. ^ Stites, Adam (2. februar 2015). «Dan Quinn named Atlanta Falcons head coach». SB Nation (engelsk). Vox Media, Inc. Besøkt 26. april 2019. 
  28. ^ Schefter, Adam (1. februar 2015). «NFL investigating Atlanta Falcons for fake crowd noise at Georgia Dome» (engelsk). ESPN. Besøkt 26. april 2019. 
  29. ^ Patra, Kevin (30. mars 2015). «Atlanta Falcons lose 2016 pick for pumping fake noise» (engelsk). National Football League. Besøkt 26. april 2019. 
  30. ^ «Patriots’ Tom Brady earns 4th Super Bowl MVP trophy with epic comeback». NBC Sports (engelsk). 5. februar 2017. Besøkt 26. april 2019. 
  31. ^ «Atlanta Falcons, city officials agree on financing terms for new $1 billion stadium» (engelsk). ESPN. 7. mars 2013. Besøkt 26. april 2019. 
  32. ^ Saporta, Maria (13. april 2015). «New Falcons stadium cost 'rises up' -- again -- another $100 million». Atlanta Business Chronicle (engelsk). American City Business Journals. Besøkt 26. april 2019. 
  33. ^ «Atlanta City Council approves Falcons stadium funding». myfoxatlanta.com (engelsk). 18. mars 2013. Arkivert fra originalen 22. februar 2014. Besøkt 26. april 2019. 
  34. ^ «Evolution of the Falcons' colors». Atlanta Falcons (engelsk). 13. februar 2013. Besøkt 26. april 2019. 
  35. ^ «Falcons unveil new uniforms at fan rally». Atlanta Falcons (engelsk). 24. april 2003. Arkivert fra originalen 5. juli 2003. Besøkt 26. april 2019. 
  36. ^ «NFL AND NIKE REVEAL COLOR RUSH UNIFORMS». Atlanta Falcons (engelsk). 13. september 2016. Arkivert fra originalen 14. september 2016. Besøkt 26. april 2019. 
  37. ^ Tabeek, Matthew (4. desember 2017). «LOOK: THREE STRAIGHT HOME GAMES WITH THREE DIFFERENT UNIFORM COMBINATIONS FOR FALCONS». Atlanta Falcons (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  38. ^ «Atlanta Falcons Team Encyclopedia» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 26. april 2019. 
  39. ^ «Atlanta Falcons Head-to-Head Records». Pro-Football-Reference.com. 
  40. ^ «Michael Vick: Career Stats». nfl.com (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  41. ^ «Ring of Honor». atlantafalcons.com (engelsk). Besøkt 26. april 2019. 
  42. ^ «History of Atlanta Falcons head coaches». Atlanta Falcons (engelsk). Arkivert fra originalen 21. mai 2018. Besøkt 26. april 2019. 
  43. ^ Ho, Rodney (26. august 2014). «92.9/The Game becomes a Falcons affiliate». Radio & TV Talk with Rodney Ho (engelsk). Atlanta Journal-Constitution. Besøkt 26. april 2019. 
  44. ^ «Falcons Announce New Local TV Partner». atlantafalcons.com (engelsk). Arkivert fra originalen 19. oktober 2014. Besøkt 26. april 2019. 
  45. ^ «Radio Affiliate Stations». Atlanta Falcons (engelsk). Arkivert fra originalen 1. mai 2018. Besøkt 26. april 2019. 
  46. ^ «Braves New Home In Chattanooga Is Brewer Media's ESPN 105.1 The Zone». Chattanoogan.com (engelsk). 3. november 2016. Besøkt 26. april 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]