National Football Leagues historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

National Football League (NFL) ble stiftet som American Professional Football Association (APFA) i 1920, med ti lag fra fire delstater som alle hadde spilt i regionale ligaer i sine territorier. Ligaen tok sitt nåværende navn i 1922. NFL var den første profesjonelle ligaen for amerikansk fotball som fikk etablert seg nasjonalt, etter flere tiår med mislykkede forsøk. Kun to av de originale lagene, Decatur Staleys (nå Chicago Bears) og Chicago Cardinals (nå Arizona Cardinals) spiller fremdeles i ligaen.[1] Green Bay Acme Packers, som ble stiftet i 1919 (ble med i NFL i 1921, nå Green Bay Packers) er det eldste laget i NFL som har holdt seg på samme sted siden stiftelsen.

Antallet lag i ligaen stabiliserte seg sakte men sikkert gjennom 1920- og 1930-årene ettersom at ligaen tok en mer formell organisasjonsstruktur. Den første tittelkampen ble avholdt i 1933. NFL sluttet å signere fargede spillere i 1927, men droppet det etter andre verdenskrig, i 1946. Flere andre endringer kom etter krigen; ligaens president utviklet seg til å bli NFLs kommissær, i likhet med endringene i MLB. Lagene ble mer økonomisk stabile, det siste laget til å bli nedlagt var i 1952, og ligaen tok inn flere lag fra All-America Football Conference i 1950, hvorav kun San Francisco 49ers og Cleveland Browns fremdeles eksisterer. Innen 1958, året da ligaens tittelkamp senere ble kjent som «The Greatest Game Ever Played», var NFL på vei til å bli en av de mest populære ligaene i USA.

Rivalen American Football League ble stiftet i 1960. Det var en svært vellykket liga, og sammenslåingen med den eldre NFL resulterte i en mye større liga samt opprettelsen av Super Bowl, som har utviklet seg til å bli det mest sette idrettsarrangementet i USA. Ligaen fortsatte å utvides til den nåværende størrelsen på 32 lag. En rekke tariffavtaler gjennom 1990-årene og større TV-kontrakter har sørget for at ligaen forblir en av de mest lønnsomme i USA, og den eneste ligaen i USA siden 1990 som ikke har blitt påvirket av streik som har ført til at seriekamper ble avlyst.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Idretten ble først profesjonell i 1892 da Pudge Heffelfinger og Ben "Sport" Donnelly begge fikk en pengesum for å spille for Allegheny Athletic Association i Western Pennsylvania Senior Independent Football Conference. Gjennom 1890-årene og på begynnelsen av det 20. århundret var profesjonell amerikansk fotball i hovedsak en regional idrett, og de fleste uformelle ligaene var fokusert rundt en delstat eller region med begrenset spilletid utenfor området. Det fantes ingen nasjonale ligaer eller turneringer for idretten på profesjonelt nivå til tross for flere forsøk: en tidligere National Football League (med støtte fra det som senere ble dagens Major League Baseball) klarte ikke å vokse ut av Pennsylvania i 1902, da den New York-baserte turneringen World Series of Pro Football ble oppløst etter to sesonger og manglende interesse fra tilskuere. Andre forsøk på å enten kombinere eksisterende ligaer eller stifte nye ble ikke vellykket. Regionalt fant man varierende antall ligaer med varierende organisasjonstyper. En av de største på tiden var Ohio League, hvor blant andre legenden Jim Thorpe spilte. En annen, mindre, men bedre organisert, liga var New York Pro Championship; to av de beste lagene i New York, Rochester Jeffersons og Buffalo All-Stars, turnerte i Ohio i 1917. Etter at Jeffersons spilte, og tapte stort, mot Thorpes Canton Bulldogs i en kamp i 1917 pratet Leo Lyons, eieren av Jeffersons (som mente at å stifte en liga kunne bygge opp en idrett på størrelse med baseball, som på det punktet omtrent hadde et monopol på profesjonell idrett), med Thorpe om idéen om å stifte en liga.[2]

Lyons’ idé om en nasjonal liga bestående av eksisterende lag (som på det punktet konkurrerte med en annen liga, igjen med støtte fra baseball) ble lagt på is da USA involverte seg i første verdenskrig og senere av en influensapandemi i 1918, som førte til at de fleste lagene i Ohio League måtte ta pause enten på grunn av reiseforbud eller fordi de mistet spillere i krigen. Lagene i New York, som riktignok måtte avlyse kamper, fortsatte å spille og (sammen med de få andre gjenværende lagene som overlevde avbruddet, inkludert Ohio Leagues Dayton Triangles og Michigans Detroit Heralds) plukket opp mange av stjernespillerne som fremdeles befant seg i landet. Et lag som spilte en stor rolle i 1918-sesongen var Great Lakes Navy Bluejackets, som inkluderte de fremtidige Hall of Famerne Paddy Driscoll, George Halas og Jimmy Conzelman, som alle var i hæren sammen og, til tross for at noen av dem var profesjonelle spillere, konkurrerte mot collegelag og vant Rose Bowl i 1919. Disse faktorene førte til at talentet ble spredt utover et større geografisk område. I løpet av 1919 begynte flere lag å delta i turnéer. To uformelle, men separate, konkurranseområder hadde dukket opp: ett rundt Eastern Seabord (spesielt i New York, New Jersey og Philadelphia) som i hovedsak spilte på lørdager på grunn av såkalte «blue laws» som ulovliggjorde enkelte aktiviteter på søndager, og en annen fokusert rundt midtvesten (Illinois, Indiana, Minnesota, Wisconsin, Ohio og nord i delstaten New York) som spilte på søndager. Det var den sistnevnte som la grunnlaget for det som eventuelt skulle bli den moderne National Football League.

Lagene i Ohio ble med på idéen til tross for økende kostnader: flere budkriger tidlig på 1900-tallet i både Pennsylvania og Ohio hadde skadet idretten, og en annen budkrig var på vei dersom noe ikke ble gjort. Ved å stifte en nasjonal liga mente lagene at dette kom til å stanse lag i å plukke spillere fra andre lags spillerstaller og fokusere topptalentene i et par lag, og istedenfor distribuere talentet mer jevnt og dermed redusere kostnadene for de enkelte lagene og allikevel kunne holde ved like nivået på banen.

En ny liga[rediger | rediger kilde]

Lag fra 1920–1932
Akron Pros Buffalo Canton Bulldogs Chicago Cardinals Chicago Tigers Cleveland Tigers
Columbus Panhandles Dayton Triangles Green Bay Packers Rock Island Independents Toledo Maroons Kenosha Maroons
Decatur Staleys Detroit Hammond Pros Muncie Flyers Racine Legion Rochester Jeffersons
The New Hayden Building i Columbus i Ohio, på et punkt ligaens hovedkvarter

I en Hupmobileforhandler i Canton i Ohio den 20. august 1920 ble ligaen formelt stiftet som American Professional Football Conference. Den bestod først bare av lag fra Ohio League, selv om noen av lagene fra den ligaen avslo invitasjonen.[3] En måned senere, den 17. september, ble ligaen omdøpt American Professional Football Association og Buffalo og Rochester fra New York-ligaen, Detroit, Hammond og flere andre lag fra nærliggende ligaer ble lagt til. De elleve originale lagene kom til enighet om å ikke stjele spillere fra hverandre og at på slutten av sesongen skulle det utpekes en ligamester. Thorpe, som fremdeles spilte for Bulldogs, ble valgt til president. Kun fire av de originale lagene fullførte 1920-sesongen, og de ubeseirede Akron Pros tok ligaens første tittel noensinne. Antallet lag økte til 22, inkludert flere lag fra New York, i 1921, men listen over medlemslag var varierende i 1920-årene og ligaen var fremdeles ikke på nasjonalt nivå. Den 24. juni 1922 endret organisasjonen, som da hadde hovedkvarter i Columbus i Ohio, navn for siste gang, til National Football League.[3]

To av de originale medlemmene, Chicago Cardinals (nå Arizona Cardinals) og Decatur Staleys (nå Chicago Bears), eksisterer fremdeles. Green Bay Packers, som ble stiftet i 1919, er det eldste laget som ikke har flyttet på seg, men ble ikke en del av ligaen før i 1921. The New York Football Giants (nå New York Giants) ble med i 1925, fulgt av Portsmouth Spartans i 1930, som flyttet til Detroit i 1934 og ble til Lions.[4] Indianapolis Colts har flere tidligere lag i sin bakgrunn, inkludert et av de originale lagene i Dayton Triangles. Både Colts og NFL anerkjenner derimot at Colts er et separat lag som ble stiftet som Baltimore Colts i 1953. Selv om de originale lagene som representerte Buffalo, Cleveland, Chicago og Detroit ikke lenger eksisterer har alle byene fått nye lag siden.

Tidlige ligatitler ble utdelt til laget med best sesongresultat, først noe tilfeldig ettersom at noen spill spilte flere kamper enn andre eller hadde kamper mot amatør- eller collegelag som ikke spilte i ligaen; dette førte til at tittelen i 1921 ble basert på en tiebreaker, uenighet om ligamesterne i 1925, og en impromptu sluttspillkamp innendørs i 1932. Mangelen på en fast struktur førte til at flere lag ble med i eller forlot ligaen hvert år; en eier kunne bytte sitt eget lag i én by mot et annet (dette var tilfellet for Canton Bulldogs, Cleveland Bulldogs og Detroit Wolverines), og dersom dersom et mer etablert lag ville ha en spiller som spilte for et mindre lag kunne de kjøpe rettighetene til det laget, legge det ned og ta over rettighetene til spilleren, som New York Giants gjorde mot Wolverines i 1928 for å få rettighetene til Benny Friedman.

Byer med lag i NFL på 1920- og 1930-årene. Byer som fremdeles har lag fra den æraen vises i sort, mens andre byer vises i rødt. Kun lag som spilte flere enn 10 kamper i ligaen er inkludert

Under et ligamøte før 1933-sesongen ble tre nye lag, Pirates, Cincinnati Reds og Eagles, lagt til.[5][6] NFL hadde på det punktet ti lag og, på George Preston Marshalls oppfordring og med Halas’ støtte, ble NFL omorganisert inn i Eastern Division og Western Division. I Eastern Division fant man Philadelphia Eagles, Brooklyn Dodgers, New York Giants, Boston Redskins (nå Washington Commanders) og Pittsburgh Pirates (nå Pittsburgh Steelers). I Western Division fant man Chicago Bears, Portsmouth Spartans, Chicago Cardinals, Green Bay Packers og Cincinnati Reds. I tillegg klarte de to eierne å overtale ligaen om å arrangere et NFL Championship Game mellom de to divisjonsvinnerne.[7]

Innen 1934 hadde alle småbylagene, utenom Green Bay Packers, flyttet eller blitt erstattet med lag i storbyer, og selv Green Bay begynte å spille noen av sine hjemmekamper i MilWaukee (noe de fortsatte med langt inn i 1990-årene). I 1941 flyttet ligaens hovedkvarter fra Columbus i Ohio til Chicago. I ligaens tidlige år valgte flere lag å bare ta navnene til lag fra Major League Baseball i samme by istedenfor å komme på nye. Pittsburgh Steelers het derfor «Pittsburgh Pirates» i lagets syv første år, og andre lag som Brooklyn Dodgers, Cleveland Indians, Cincinnati Reds, Detroit Tigers, New York Yankees, Washington Senators og Buffalo Bisons var medlemmer av NFL på et punkt.[8]

I 1936 ble det første årlige draftet av collegespillere arrangert.[9][10] Den første kampen med TV-dekning kom den 22. oktober 1939 da Eagles tapte 23–14 mot hjemmelaget Dodgers i Ebbets Field.[11][12] Det var i denne perioden at NFL ble segregert: det fantes ingen fargede spillere i profesjonell amerikansk fotball i USA mellom 1933 og 1945 i hovedsak på grunn av George Preston Marshall som kom inn i ligaen i 1932 som eieren av Boston Braves. Andre eiere fulgte Marshalls regel om kun hvite spillere for å tiltrekke seg tilhengere fra sørstatene, og selv etter at NFL stanset segregeringen i 1950-årene forble Marshalls Washington Redskins et helt hvitt lag frem til Kennedys regjering tvang ham til å integrere laget i 1962.[13] Til tross for hans intoleranse ble Marshall valgt som et av de første medlemmene av Pro Football Hall of Fame, i hovedsak for innovasjonene (fastsatte terminlister, separate conferencer og tittelkamper) som Marshall introduserte i løpet av sin tid i ligaen.

Det var mer interesse for college football, men innen slutten av andre verdenskrig hadde profesjonell amerikansk fotball begynt å nå tilskuertallene college football hadde. Regelendringer og innovasjoner som T-formasjonen førte til et spill med høyere tempo og flere scoringer. Ligaen utvidet seg også vestover; i 1945 flyttet Cleveland Rams til Los Angeles og ble det første laget fra en av de store ligaene på vestkysten.[a] I 1950 godkjente NFL tre nye lag–Cleveland Browns, San Francisco 49ers og Baltimore Colts–fra den nedlagte All-America Football Conference, og utvidet dermed til 13 lag. I tre måneder i 1950 brukte ligaen navnet National-American Football League før det ble endret tilbake.[3][14] I 1958 møttes Baltimore Colts og New York Giants i «The Greatest Game Ever Played» for ligamesterskapet. Det var den første kampen med nasjonal TV-dekning og med en spennende avslutning på kampen økte den ligaens popularitet.

Etniske minoriteter[rediger | rediger kilde]

American Professional Football Association, NFLs forgjenger, hadde flere spillere med minoritetsbakgrunn inkludert afrikansk-amerikanere: mellom 1920 og 1926 spilte ni svarte spillere for lag i NFL. På grunn av det høye antallet talenter som kom fra Carlisle Indian Schools amerikansk fotballag var det også vanlig at lag (både i og utenfor NFL) som spilte med innfødte amerikanere: I 1922 og 1923 bestod Oorang Indians kun av spillere med uramerikansk opphav. Running back Walter Achiu og quarterback Arthur Matsu, begge spillere for Dayton Triangles, var de første asiatisk-amerikanske spillerne i NFL etter å ha begynt å spille i henholdsvis 1927 og 1928. Ignacio Molinet og Jess Rodriguez var de første latinamerikanske spillerne i NFL og spilte en sesong hvor i henholdsvis 1927 og 1929.

Etter at Carlisle ble lagt ned i 1918 sank derimot antallet talenter med uramerikansk bakgrunn. Samtidig hadde alle de sorte spillerne i NFL (inkludert fremtidig Hall of Famer Fritz Pollard) blitt sparket ut av ligaen før 1927-sesongen uten begrunnelse. Fra 1928 til 1932 var det aldri mer enn én svart spiller i ligaen hver sesong, og ingen spilte i flere enn to sesonger. I 1933 var det to spillere: Joe Lillard og Ray Kemp. Lillard ble kastet ut av Chicago Cardinals for slossing, og Kemp forlot for å begynne på en vellykket trenerkarriere. Dette førte til at ligaen bestod kun av hvite spillere, og eieren av Boston Redskins, George Preston Marshall, skal ha brukt sin innflytelse for å ha sørget for at det forble tilfellet i flere år, selv om intern politikk i hvert lag og økende rasisme i USA også spilte en stor rolle. Selv i krigstiden, da flere av NFLs spillere kjempet utenlands, ble spillere som Kenny Washington, som forble i USA, oversett til fordel for hvite spillere som gjerne hadde medisinske tilstander som vanligvis ville hindret dem i å spille.

NFL ble først integrert da Cleveland Rams ønsket å flytte til Los Angeles og stadionet, Los Angeles Coliseum, krevde at de integrerte laget. De signerte to svarte spillere i Kenny Washington og Woody Strode.[15] Andre lag i NFL fulgte etter, men Marshall nektet å integrere Redskins før Kennedy-regjeringen tvang ham til å gjøre det som en betingelse for fortsatt bruk av D.C. Stadium (nå RFK Stadium). Til tross for rasismen ble Marshall valgt inn i NFLs Pro Football Hall of Fame i 1936. I 1946 signerte Cleveland Browns i rivalligaen All-America Football Conference to svarte spillere. Lag hentet ofte inn fargede spillere og kuttet dem ikke lenge etter for å få det til å se ut som om de rekrutterte flere fargede spillere.[16] Innen 1960 hadde NFLs nye konkurrent, American Football League, begynt å aktivt rekruttere spillere fra mindre colleger og universiteter med i hovedsak fargede studenter som NFL hadde for det meste ignorert. AFLs tidlige lag hadde i snitt flere fargede spillere enn lag i NFL.[17]

I en sammenligning av lagbildene for AFL-vinnerne Kansas City Chiefs, med 23 svarte spillere av 51 (45 %) avbildet og NFLs Minnesota Vikings, med 11 svarte spillere av 42 (26 %). Spillere for Chiefs ble sitert som å ha sagt at en av motivasjonene for å slå Vikings i Super Bowl IV var stoltheten av å ha en så mangfoldig spillerstall. Nyere undersøkelser har vist at NFL nå består av mellom 67–71 % fargede (dette inkluderer afrikansk-amerikanere, polynesiere, latinamerikanere, asiatisk-amerikanere og personer av blandet etnisitet), klart høyere enn det nasjonale gjennomsnittet; i noen posisjoner som cornerback og running back er nesten alle spillerne fargede.

Sammenslåingen med American Football League[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sammenslåingen av AFL og NFL

Lag i AFL (rød) og NFL (blå/sort) før sammenslåingen. Pittsburgh, Cleveland og Baltimore flyttet fra NFL til AFC etter sammenslåingen

Etter andre verdenskrig i 1946 hadde NFL hovedkvarteret i Chicago. Kommissær Elmer Layden slet med presset fra AAFC som hadde blitt startet opp samme år. DeBenneville Bert Bell ble ansatt som nny kommissær på betingelsen at hovedkvarteret ble flyttet til Philadelphia.[18] Bell hadde spilt for Eagles og Penn før det. Frem til 1959, da han døde av et hjerteinfarkt under en kamp mellom Steelers og Eagles i Franklin Field holdt NFL hovedkvarter i Walnut Street i Philadelphia, og Bert Bell klarte å transformere NFL til en kommersiell og populær suksess. Ikke lenge etter hans død flyttet ligaen igjen hovedkontor til Manhattan, hvor de fremdeles befinner seg. NFL hadde et monopol på profesjonell amerikansk fotball i USA gjennom mesteparten av 1950-årene, noe som var sjeldent for en liga som hadde hatt minst én konkurrent hvert år siden 1934. Innen 1960 hadde en gruppe potensielle lageiere som senere ble kjent som Foolish Club blitt frustrert over mislykkede forsøk på å kjøpe seg inn i NFL (noen var minoritetseiere i NFL-lag, som Harry Wismer og Ralph Wilson; andre, som Lamar Hunt og Bud Adams, hadde prøvd å kjøpe lag i NFL) stiftet en ny liga, American Football League. Det var den åttende profesjonelle ligaen til å bruke det navnet og den fjerde til å bli sett på som en seriøs konkurrent for NFL. AFL skulle vise seg å være NFLs største utfordrer.

Innen midten av 1960-årene hadde konkurransen for spillere, inkludert de separate draftene, ført til høyere spillerlønn. I 1965 satte University of Alabamas quarterback Joe Namath en ny rekord da han signerte en kontrakt med New York Jets verdt $427 000. I 1966 brøt NFLs New York Giants en uformell avtale og signerte placekicker Pete Gogolak, som da var under kontrakt med AFLs Buffalo Bills. AFLs kommissær svarte med å få lag til å signere spillere fra lag i NFL, især quarterbacks, mens flere NFL-eiere i bakgrunnen begynte å jobbe mot en avslutning på rivaliseringen mellom ligaene.

Cowboys general manager Tex Schramm ledet flere NFL-lag til å spør om et møte med eierne i AFL for å forhandle frem en sammenslåing. I avtalen som ble meglet av Schramm og Lamar Hunt annonserte ligaene sammenslåingen den 8. juni 1966. Ligaene skulle deretter holde et felles draft og et World Championship Game etter sesongen mellom ligamestrene fra de to ligaene (senere kjent som Super Bowl). Takket være AFL fikk enda en by et lag i NFL, da New Orleans fikk et lag etter at Louisianas føderale kongressrepresentanter presset for å få vedtatt Public Law 89-800, som godkjente sammenslåingen. Monopolet som ble skapt måtte bli legitimisert av kongressen. I 1970 ble ligaene offisielt sammenslått under navnet National Football League, og delt opp i to conferencer med like mange lag. Ettersom at NFL hadde seks flere lag enn AFL ble tre lag fra NFL–Pittsburgh Steelers, Cleveland Browns og Baltimore Colts–flyttet til AFC, conferencen med lagene fra AFL. To andre lag, Seattle Seahawks og Tampa Bay Buccaneers, ble også med i ligaen som del av avtalen (disse lagene bl eikke lagt til før i 1976; på begynnelsen av 1970-årene var det bekymringer over at flere nye lag hadde stadioner som hverken var store eller moderne nok for NFL, og Seattle og Tampa Bay hadde ikke klart å hente lag som Buffalo Bills og Boston Patriots til sine byer. Etter at Bills og Patriots hadde bygget nye stadioner og oppnådd stabilitet i sine markedet gav NFL egne lag til Seattle og Tampa Bay). Lagene i AFL måtte også betale kombinert $18 millioner over 20 år.

Selv om AFLs identitet ble underlagt NFL tok den nye ligaen eventuelt i bruk flere av innovasjonene fra AFL, inkludert en kampklokke på banen, navn på spillernes trøyer, rekruttering på mindre colleger og universiteter med hovedsakelig studenter av minoritetsbakgrunn, deling av inntekter fra TV-sendinger og billetter, etableringen av lag i sørstatene og løsere spilleregler for angrepet.

I motsetning til tidligere kriger som første og andre verdenskrig, som begge hadde hatt stor effekt på profesjonell amerikansk fotball i USA, var hverken AFL eller NFL i videre stor grad påvirket av Vietnamkrigen og mistet ikke en stor andel spillere til krigen. Der er minst ett kjent tilfelle av at NFL brukte såkalt «champagne units», militærenheter med stort sett kjendiser eller velstående soldater som ikke ble sendt i krig, for å sikre at spillerne ikke måtte utstasjoneres (Dallas Cowboys brukte Texas Air National Guards 147th Fighter Interceptor Group, en velkjent slik gruppe for å hindre at syv spillere ble sendt til Vietnam).[19] Bob Kalsu, som da spilte for Buffalo Bills, forlot laget for å reise til Vietnam hvor han døde i strid; han var den eneste spilleren ligaen mistet i krigen. (Don Steinbrunner, som spilte for Cleveland Browns i en kort periode, døde også i Vietnam, men hadde forlatt NFL over et tiår før han ble utstasjonert.)

Moderne æra[rediger | rediger kilde]

I 1970- og 1980-årene etablerte NFL sin dominans som Amerikas mest sette idrett og sin rolle i amerikansk kultur. Super Bowl ble det mest sette TV-programmet de fleste årene. Monday Night Football, som først ble sendt i 1970, fikk høye ratings ved å blande idrett med underholdning. Regelenderinger mot slutten av 1970-årene sørget for et høyt tempo i idretten med mer fokus på pasninger, som tiltrakk seg flere seere.

World Football League var den første utfordreren etter sammenslåingen. I 1974, etter å ha hentet noen talenter fra NFL til WFL, innførte NFL noen regelendringer. Økonomiske problemer skulle derimot føre til at den nye ligaen ble nedlagt halvveis inn i 1975-sesongen. To lag, Birmingham Vulcans og Memphis Southmen, prøvde uten hell å flytte fra WFL til NFL.

I 1982 og 1987 gikk ligaens spillere ut i streik.[20]Streiken i 1982, som varte i åtte uker, førte til at 1982-sesongen ble forkortet til ni kamper per lag. Streiken i 1987 varte i 24 dager og førte til at lagene spilte 15 kamper i løpet av 1987-sesongen.

Opprettelsen av United States Football League mot slutten av 1980-årene skulle vise seg å være den mest langvarige utfordringen NFL møtte da ligaen varte i tre sesonger. USFL hadde god økonomisk støtte, kjente spillere og en nasjonal TV-kontrakt, men overdreven pengebruk og en avgjørelse om å flytte terminlisten fra vår til å konkurrere direkte med NFL om høsten til tross for kritikk fra mange av de originale eierne spilte en stor rolle i hvorfor ligaen gikk under. Ligaens forsøk på å saksøke NFL for flere hundre millioner dollar for brudd på antitrust-lover, hvor de fikk en teknisk seier, var ikke nok til å sikre USFLs økonomiske fremtid.

I 2001 ble XFL etablert av Vince McMahon og NBC, som hadde mistet rettighetene til NFL det året, for å konkurrere med NFL; XFL ble lagt ned etter bare én sesong.[21] I motsetning med WFL og USFL hadde ikke XFL en effekt på NFLs regler eller lag, men et par NFL-spillere brukte XFL for å få en omstart på sine karriere og ligaen, som ble sett på som en fiasko, fikk i 2010-årene økt respekt for sitt forsøk på å integrere underholdning og innovative presentasjoner i profesjonell fotball. McMahon startet XFL opp igjen i 2020, men ligaen ble da nedlagt på grunn av koronaviruspandemien.

Etter 2002-sesongen omorganiserte ligaen divisjonene til åtte divisjoner med fire lag i hver divisjon. NFC og AFC Central ble omdøpt NFC og AFC North, og NFC og AFC South ble opprettet. Arizona og Seattle ble plassert i NFC West, Arizona forlot NFC East og Seattle forlot AFC West. Atlanta, New Orleans og Carolina flyttet fra NFC West til den nye NFC South sammen med Tampa Bay som forlot NFC Central. Jacksonville og Tennessee flyttet fra det gamle AFC Central til AFC South, sammen med Indianapolis som flyttet fra AFC East. Det siste laget i AFC South var det helt nye Houston Texans.[22] Dette var den første gangen divisjonene hadde blitt omorganisert sidden sammenslåingen av AFL og NFL i 1970.

United Football League, som ble stiftet i 2009, hadde originalt planlagt å utfordre NFL direkte, med lignende lønninger og lag i New York og Los Angeles, men UFL endte aldri opp med å spille i de byene, kuttet lønningene og valgte heller å etablere lag i byer som Las Vegas, Sacramento og Omaha; etter fire år måtte UFL legges ned på grunn av økonomiske problemer. Flere andre ligaer har blitt forsøkt startet opp over årene, men ingen av dem har nådd et nivå hvor de kunne likestilles med NFL (de fleste fikk ikke spilt en eneste kamp).

Den 31. august 2007 avduket en artikkel i USA Today de første endringene på ligaens logo siden 1980, som ble tatt i bruk i 2008.[23] Det nye designet reduserte antallet stjerner i logoen fra 25[23] (som ikke hadde noen videre betydning) til åtte (én for hver av divisjonene), flyttet fotballen til å ha samme posisjon som på Vince Lombardi-troféet, og endret bokstavene i NFL til å ha seriffer. Det nye designet kom med hensyn til TV, digitale medier og klær. Selve logoen stammer fra 1940-årene.

Kvinner i NFL[rediger | rediger kilde]

I løpet av en kort periode med NBC Sports i 1987 ble Gayle Sierens den første kvinnelige hovedkommentatoren for en seriekamp i NFL da hun dekket en kamp mellom Seattle Seahawks og Kansas City Chiefs den 27. desember. Hun skulle egentlig være hovedkommentator gjennom sesongen, men en kontraktskonflikt med WFLA hindret henne i å jobbe utover sin eneste kamp.[24] I mai 2017 rapporterte Sports Illustrateds Richard Deitsch at Beth Mowins hadde blitt valgt som hovedkommentator for ESPNs Monday Night Football under kampen mellom Los Angeles Chargers og Denver Broncos i åpningsuken.[24] Etter at hun dekket kampen i september samme år ble hun den første kvinnen til å dekke en riksdekkende NFL-kamp på TV; i motsetning til Sierens har Mowins i tiden etter dekket flere kamper for NFL.[25] I 2018 ble Hannah Storm og Andrea Kremer den første kvinnelige kommentatorduoen til å dekke en kamp i NFL da de kommenterte en Thursday Night Football-kamp på Amazon Prime.[26]

Shannon Eastin ble den første kvinnelige dommeren i en NFL-kamp i 2012 i en sesongoppkjøringskamp mellom Green Bay Packers og San Diego Chargers.[27] I 2015 ble Sarah Thomas den første kvinnelige fulltidsdommeren i NFLs historie.[28] I 2021 ble hun den første kvinnelige dommeren i et Super Bowl.[29]

Den 3. mars 2013 ble Lauren Silberman den første kvinnen til å stille på tryouts for NFL da hun stilte som kicker under NFL Regional Scouting Combine i Florham Park i New Jersey.[30][31] Etter to dårlige spark gikk Silberman derimot av banen med en skadet quadriceps; noen journalister mente at hele tryouten var lite mer enn et PR-stunt.[32]

Den 27. juli 2015 ansatte Arizona Jennifer Welter som en assistenttrener for treningsleirer og sesongoppkjøringen; hun ble trolig den første kvinnelige trenerens i NFLs historie.[33][34] Buffalo Bills ansatte Kathryn Smith som en assistenttrener for special teams for 2016-sesongen, som gjorde Smith til den første kvinnelige assistenttreneren på fulltid i NFL.[35][36] I 2017 ble Katie Sowers ansatt som assistenttrener for San Francisco 49ers. Senere samme år kom hun ut som homofil og ble dermed NFLs første LHBT-trener og den første LHBT-treneren i profesjonell idrett for menn i USA.[37][38] I 2020 spilte 49ers i Super Bowl LIV, som gjorde Sowers til den første kvinnelige og første homofile treneren i Super Bowls historie.[39] I 2020 ble også Callie Brownson den første kvinnelige posisjonstrenern i en seriekamp i NFL da hun tok over for tight ends coach Drew Petzing, som nylig var på sykehuset med et nyfødt barn.[40] Jennifer King ble forfremmet til assisterende running backs coach for Washington Football Team i 2021 og ble den første kvinnelige fulltidstreneren i NFLs historie.[41][42] Samme år, da Tampa Bay Buccaneers vant i Super Bowl LV ble assistant defensive line coach Lori Locust og assistant strength and conditioning coach Maral Javadifar de første kvinnelige trenerne til å vinne et Super Bowl.[43]

Internasjonal ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Se også: NFL International Series

I nyere tid har NFL utvidet til nye markeder og foretak utenfor USA, først med en rekke treningskamper kjent som American Bowl, deretter med en europeisk liga, NFL Europa, som senere ble lagt ned. I 2005 begynte ligaen å jevnlig arrangere seriekamper utenfor USA, først i Mexico by i Mexico, fra 2007 i London i England og siden 2008 i Toronto i Canada.

American Bowl-kampene ble introdusert i 1986 og varte frem til 2005 i forskjellige land verden rundt. I 1991 stiftet ligaen World League of American Football, senere kjent som NFL Europe og deretter NFL Europa, en liga som hadde lag i Storbritannia, Tyskland, Spania og Nederland. Ligaen ble lagt ned i juni 2007.

I 2005 arrangerte la ligaen en seriekamp til Mexico by, den første gang en seriekamp ble arrangert utenfor USA, og markedsførte kampen som Fútbol Americano. Den 28. oktober 2007 ble en seriekamp arrangert utenfor Nord-Amerika for første gang da Miami Dolphins møtte New York Giants i Wembley Stadium i London. Kampen var en økonomisk suksess med nesten 40 000 solgte billetter 90 minutter etter at billettene ble lagt ut,[44] og med over 80 000 tilskuere i stadion. I 2008 møttes New Orleans Saints og San Diego Chargers i Wembley, og året etter var det New England Patriots og Tampa Bay Buccaneers som tok reisen. Fra 2008-sesongen valgte ligaen å bygge videre på eksisterende tilknytninger til Toronto ved å legge én av Buffalo Bills’ kamper hvert år til Rogers Centre i Toronto, markedsført som Bills Toronto Series.

Etter 100 år med amerikansk fotball i Mexico åpnet NFL et regionalt kontor i Mexico i 1998 under navnet NFL México, da NFL ser på Mexico som et stort potensielt marked utenfor USA basert på geografisk nærhet og tradisjoner. Dette regionale kontoret tar for seg sponsoravtaler, lisensiering, kringkasting og samfunnstjeneste.

I 2023 åpnet NFL et kontor i Düsseldorf i Tyskland under navnet NFL Germany, ettersom Tyskland anses å være et viktig marked utenfor USA. Kontoret håndterer blant annet sponsoravtaler og lisensiering.

Flyttinger og sammenslåinger av lag[rediger | rediger kilde]

I de tidlige år var ligaen ikke videre stabil og lag flyttet ofte rundt på seg. Under andre verdenskrig var det vanlig å slå sammen flere lag på grunn av spillermangelen. Et eksempel var Steagles, en midlertidig sammenslåing av Pittsburgh Steelers og Philadelphia Eagles.

Flytting av lag ble mer kontroversielt mot slutten av det 20. århundre da en mye mer populær liga ikke lenger slet med økonomisk usikkerhet, og lag kunne derfor flytte på seg dersom de så muligheter for økonomisk vinning. Dette ble gjort til tross for at Pete Rozelle i 1966 hadde lovt kongressen at dersom sammenslåingen av AFL og NFL ble tillatt så skulle ingen av byene miste sine lag. Disse løftene ble gjort for å sikre at PL 89-800 ble vedtatt, som ville tillate sammenslåingen til tross for antitrustlover. Selv om eiere alltid viste til økonomiske problemer som hovedgrunnen for å flytte lag var det ikke uvanlig at tilhengere prøvde å forhindre flyttinger, især i Cleveland (Rams og Browns), Baltimore (Colts), Houston (Oilers), og St. Louis (Cardinals og Rams), som alle eventuelt fikk nye lag noen år etter at de originale lagene forlot byene (henholdsvis Browns, et annet Browns, Ravens, Texans og Rams). Det nest største mediemarkedet i USA, Los Angeles, hadde ikke et lag før i 1994 etter at både Raiders og Rams flyttet til andre byer, før Rams returnerte i 2016. San Diego Chargers, som spilte sin første sesong i Los Angeles før de flyttet til San Diego og ble der i 55 år, returnerte til Los Angeles etter 2016-sesongen. Oakland Raiders (som selv holdt til i Los Angeles mellom 1982 og 1994 før de returnerte til Oakland i 1995) flyttet til Las Vegas i Nevada i 2020. Drivkraften for flyttingene i 2010-årene var ikke nødvendigvis økonomi, da ligaen på dette punktet var lukrativ og stabil; det var snarere løfter om bedre stadioner som førte til at lagene flyttet.

Popularitet[rediger | rediger kilde]

Selv om baseball har blitt kjent som «America’s national pastime,» er amerikansk fotball den mest populære tilskuersporten i USA. Ifølge Harris Poll passerte amerikansk fotball baseball som seernes favoritt i 1965, da NFLs største utfordrer American Football League vokste frem. Amerikansk fotball har holdt fast på tittelen som Amerikas favorittsport siden. I en Harris Poll utført i 2008 var amerikansk fotball (NFL) favorittsporten for like mange (30 %) som de tre neste profesjonelle idrettene kombinert – baseball (15 %), motorsport (10 %), og hockey (2 %).[45] I tillegg har amerikansk fotball klart høyere seertall på TV enn noen andre idretter.[46]

Harris Poll tillater derimot kun én favorittsport for de som blir spurt. Andre studier og spørreundersøkelser, som ESPN Sports Poll og undersøkelser publisert av Associated Press (AP) og utført av Sports Marketing Group (SMG) fra 1988 til 2004, viser at idretten har vært enda mer populært da disse undersøkelsene ber respondentene rangere opp mot 100 forskjellige idretter. Ifølge AP viste SMGs spørreundersøkelser fra 1988 til 2004 at amerikansk fotball var den mest populære tilskuersporten i USA. AP skrev at «In the most detailed survey ever of America's sports tastes» som undersøkte «114 spectator sports they might attend, follow on television or radio or read about in newspapers or magazines, the NFL topped all sports with 39 percent of Americans saying they loved it or considered it one of their favorites.»[47] I en undersøkelse utført av SMG og publisert av AP i 2003 svarte 42,8 % av amerikanere over 18 år at de likte eller elsket NFL.[48]

NFL hadde de høyeste tilskuertallene per kamp av alle idrettsligaene i verden. De totale tilskuertallene for NFL er derimot kun omtrent 20 % av Major League Baseballs tilskuertall, da sistnevnte har en lengre sesong (162 kamper i seriespillet).

En Turnkey Sports & Entertainment's Team Brand Index for «team loyalty» fra 2007 rangerte 12 lag fra NFL blant de 25 beste av totalt 122 mellom de fire store idrettsligaene i USA. Pittsburgh Steelers og supporterne tok førsteplass, mens New England Patriots og Indianapolis Colts var på andre og tredje fulgt av New Orleans Saints som nummer syv og Green Bay Packers og lagets supportere som nummer ti.[49] Arizona Cardinals var rangert sist av alle de 122 lagene, men undersøkelsen var tatt før laget nådde Super Bowl XLIII.

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Demonstrasjoner under nasjonalsangen[rediger | rediger kilde]

Under sesongoppkjøringen i 2016 satt og senere knelte San Francisco 49ers’ quarterback Colin Kaepernick under fremføringen av nasjonalsangen. Han gjorde dette i protest mot rasisme, systematisk undertrykkelse og politivold, og henviste til en rekke afrikansk-amerikanere som hadde blitt drept av politiet.[50] Andre spillere fulgte Kaepernick med forskjellige former for stille protest under nasjonalsangen.[51] Protestene vakte blandede reaksjoner, hvor noen støttet ham for å ta et standpunkt og andre (især politikere og mediepersonligheter på høyresiden) kritiserte ham og protestbevegelsen. I september 2017 sa president Donald Trump at NFLs eiere burde «sparke» spillere som protesterte under nasjonalsangen.[52][53]

I mai 2018 forbød NFL spillere i å knele i protest under nasjonalsangen.[54] I et intervju sa president Trump at NGL hadde gjort «the right thing» med de nye reglene. Han la til, «You have to stand proudly for the national anthem or you shouldn’t be playing. You shouldn’t be there. Maybe you shouldn’t be in the country.»[55] Etter at han forlot 49ers i 2016 forble Kaepernick usignert i offseason og treningsleirene i 2017, som førte til anklager om at han hadde blitt svartelistet på grunn av hans politiske holdninger snarere enn hans prestasjoner på banen.[56][57][58][59][60][61] I oktober 2017 leverte Kaepernick en klage mot NFL hvor han anklaget ligaens eiere for å samarbeidet om å holde ham ute av ligaen.[62] Den 15. februar 2019 ble det annonserte at Kaepernick hadde inngått et forlik med NFL, og trakk dermed klagemålet.[63]

Under protestene etter drapet på George Floyd i juni 2020 skrev The New York Times at NFL hadde jobbet med rasespørsmålet, hvor de påpekte at nesten tre fjerdedeler av spillerne i NFL er afrikansk-amerikanere, mens omtrent alle lageierne er hvite.[64] Goodell publiserte en pressemelding hvor han beklaget for å ikke ha hørt på bekymringsmeldinger fra afrikansk-amerikanske spillere.[64] The Times skrev at Goodells «words were panned as hypocritical because of the league owners’ rejection of Kaepernick.»[64] Sports Illustrateds Michael Rosenberg skrev, «Mainstream white America is going to reconsider Kaepernick at some point — the way it reconsidered Muhammad Ali years after he refused to go to Vietnam, the way it reconsidered Jackie Robinson and Jack Johnson. Progress comes in fits and starts, and this country tends to punish those who urge it to move faster. The reconsideration of Kaepernick has begun.»[65][66]

Hjernerystelser[rediger | rediger kilde]

En sunn hjerne (venstre) og en hjerne med KTE (høyre)

Ligaen har fått kritikk for å ikke ha tatt store nok steg for å hindre hjernerystelser. I 1994 opprettet daværende kommissær Paul Tagliabue Mild Traumatic Brain Injury Committee for å studere effekten hjernerystelser har på spillere.[67] Etter at linebacker Junior Sau begikk selvmord i 2012 ble det undersøkt om det var en forbindelse mellom spilleres dødsfall og hjernerystelser.[68] Dette resulterte i et søksmål den 9. april 2013 med 4 100 saksøkere med 222 forskjellige saker mot NFL som ble sendt til en føderal domstol.[69]

I 2005 fant Bennet Omalu bevis på KTE i tidligere spiller for Pittsburgh Steelers Mike Webster. Ligaens første respons var å kritisere Omalu og forsøke å få ham til å trekke tilbake funnet sitt. I perioden siden har 91 andre tidligere spillere blitt testet for CTE på VA-BU-CLF Brain Bank på Boston University, og det ble funnet tegn på KTE i 87 av disse.[70]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ med unntak av noen lag i ishockeyligaen Pacific Coast Hockey Association, en rival av National Hockey League i 1910- og 1920-årene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Indianapolis Colts påstår også å være et av de originale lagene, Dayton Triangles, men NFL ser på Colts som et separat lag som ble stiftet i Baltimore i 1953.
  2. ^ Carroll, Bob (1981). «The town that hated pro football» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Professional Football Researchers Association. 3 (11). Besøkt 8. oktober 2021. 
  3. ^ a b c «Chronology of Professional Football». ProFootballHoF.com (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  4. ^ «The Staten Island Stapletons» (PDF). The Coffin Corner (engelsk). Pro Football Researchers. 1985. Besøkt 9. oktober 2021. 
  5. ^ Note: Willis skriver at dette ble akspetert den 8. juli 1933. Willis, 2010, s. 310–311.
  6. ^ Coenen, 2005, s. 237.
  7. ^ Lyons, 2010 s. 50
  8. ^ Craig, Mark (30. januar 2011). «From humble beginnings grew traditional powers». StarTribune.com (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  9. ^ Peterson, 1997, s. 119.
  10. ^ Williams, 2004 s. 41–42.
  11. ^ Algeo, 2006, s. 161-162.
  12. ^ Peterson, 1997, s. 124-125.
  13. ^ Ross, Charles K. (1999). Outside the Lines: African Americans and the Integration of the National Football League. New York University Press. ISBN 0-8147-7495-4. 
  14. ^ Siwoff, Seymour (1979). Connors, Fran, red. Official 1979 National Football League Record Manual. United States of America: National Football League. s. 432. ISBN 978-0440063612. 
  15. ^ Sports Illustrated, 12. oktober 2009
  16. ^ Lomax, Michael (1999). «The African American experience in professional football». Journal of Social History. 33: 163–178. doi:10.1353/jsh.1999.0017. 
  17. ^ Ross, Charles K. (1999). Outside the Lines: African Americans and the Integration of the National Football League. New York University Press. ISBN 0-8147-7495-4. 
  18. ^ Fitzpatrick, Frank (13. september 2015). «The NFL's humble Philadelphia roots». The Philadelphia Inquirer. 
  19. ^ McMichael, William (27. september 2004). «Bush's Air Guard stint started well, then faded into mystery» (engelsk). Air Force Times. Arkivert fra originalen 22. september 2004. Besøkt 9. oktober 2021. 
  20. ^ [pick6apparel.com/blogs/news/history-of-football-series-1980s «History of Football Series - 1980's»] Sjekk |url=-verdien (hjelp). Pick 6 Apparel (engelsk). Besøkt 27. juli 2022. 
  21. ^ «XFL folds after disappointing first season». Sports Illustrated (engelsk). 20. mai 2001. Arkivert fra originalen 2. juni 2001. Besøkt 9. oktober 2021. 
  22. ^ Freeman, Mike (23. mai 2001). «PRO FOOTBALL; Owners Approve N.F.L. Realignment». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 9. oktober 2021. 
  23. ^ a b McCarthy, Michael (31. august 2007). «NFL to revamp shield with redesigned logo». USA Today (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  24. ^ a b Deitsch, Richard (14. mai 2017). «Media Circus: Beth Mowins to call Sept. 11 MNF». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  25. ^ «History Is Made As Beth Mowins Calls Broncos Game». CBS Denver (engelsk). 11. september 2017. Besøkt 9. oktober 2021. 
  26. ^ Tanier, Mike (1. oktober 2018). «Monday Morning Digest: Gut Check Sunday Separates Pretenders from Contenders» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 9. oktober 2021. 
  27. ^ Wilson, Ryan (6. august 2012). «Shannon Eastin will be first woman to work NFL officiating crew» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 9. oktober 2021. 
  28. ^ Battista, Judy (8. april 2015). «Sarah Thomas blazes trail as NFL's first full-time female official». NFL.com (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  29. ^ «NFL Names Super Bowl LV Officiating Crew; Carl Cheffers Referee» (engelsk). NFL Football Operations. 19. januar 2021. Besøkt 9. oktober 2021. 
  30. ^ Bondy, Filip (4. mars 2013). «Lauren Silberman disappoints as first woman to tryout at NFL Regional Scouting Combine» (engelsk). NY Daily News. Besøkt 9. oktober 2021. 
  31. ^ Buiso, Gary (3. mars 2013). «Female kicker to try out for NFL at NJ regional combine today» (engelsk). New York Post. Besøkt 9. oktober 2021. 
  32. ^ Waszak, Dennis (3. mars 2013). «Female kicker's NFL tryout lasts all of 2 kicks». Yahoo! Sports (engelsk). Arkivert fra originalen 6. mars 2013. Besøkt 9. oktober 2021. 
  33. ^ Weinfuss, Josh (28. juli 2015). «Jen Welter hired by Arizona Cardinals as assistant coach». ESPN.com (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  34. ^ «Cardinals Hire Female Assistant Coach». The New York Times (engelsk). 27. juli 2015. Besøkt 9. oktober 2021. 
  35. ^ «Bills will not retain Kathryn Smith, NFL's first female full-time assistant coach» (engelsk). USA Today. 31. januar 2017. Besøkt 9. oktober 2021. 
  36. ^ «Bills hire a female assistant coach». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. 20. januar 2016. Besøkt 9. oktober 2021. 
  37. ^ Buzinski, Jim (22. august 2017). «San Francisco 49ers assistant Katie Sowers is first out LGBT coach in NFL». Outsports (engelsk). SB Nation. Besøkt 9. oktober 2021. 
  38. ^ Gleeson, Scott (22. august 2017). «Katie Sowers, San Francisco 49ers assistant coach, comes out» (egnelsk). USA Today. Besøkt 9. oktober 2021. 
  39. ^ Yang, Avery (22. januar 2020). «49ers' Katie Sowers First Female, Openly gay offensive assistant in Super Bowl History». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 9. oktober 2021. 
  40. ^ «Cleveland Browns: Callie Brownson becomes first female NFL position coach». Sky Sports (engelsk). 29. november 2020. Besøkt 9. oktober 2021. 
  41. ^ «Washington’s Jennifer King will be first Black woman to be full-time NFL coach». New York Post (engelsk). 22. januar 2021. Besøkt 9. oktober 2021. 
  42. ^ «Washington Names Jennifer King As Assistant Running Backs Coach». WashingtonFootball.com (engelsk). 26. januar 2021. Besøkt 9. oktober 2021. 
  43. ^ «Bucs' Maral Javadifar, Lori Locust 1st female coaches to win Super Bowl». NFL.com (engelsk). 8. februar 2021. Besøkt 9. oktober 2021. 
  44. ^ «NFL sells 40,000 tickets in 90 minutes» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. mai 2008. Besøkt 31. oktober 2021. 
  45. ^ «Professional Football Still America’s Favorite Sport» (PDF). HarrisInteractive.com (engelsk). Rochester, NY. 5. februar 2018. Arkivert fra originalen (PDF) 16. mars 2012. Besøkt 31. oktober 2021. 
  46. ^ «NFL: America's Choice» (PDF) (engelsk). januar 2007. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2007. Besøkt 31. oktober 2021. 
  47. ^ «NBA Booming, But Football Is America's Favorite Sport». The Seattle Times (engelsk). 21. februar 1991. Besøkt 31. oktober 2021. 
  48. ^ CNN; AP; 27.09.03
  49. ^ «Steelers first in local market brand strength» (engelsk). NBC News. 6. november 2007. Besøkt 31. oktober 2021. 
  50. ^ Wyche, Steve (27. august 2016). «Colin Kaepernick explains why he sat during national anthem». NFL.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2021. 
  51. ^ Graziano, Dan (14. november 2019). «Colin Kaepernick's NFL workout: Why it's happening now, what's next». ESPN.com (engelsk). Besøkt 31. oktober 2021. 
  52. ^ «Trump says NFL should fire players who kneel during national anthem». L.A. Times (engelsk). 22. september 2017. Besøkt 31. oktober 2021. 
  53. ^ Watkins, Eli (9. oktober 2017). «Pence leaves Colts game after protest during anthem» (engelsk). Besøkt 31. oktober 2021. 
  54. ^ Knoblauch, Austin (19. juli 2018). «NFL anthem policy on hold under standstill agreement». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. november 2021. 
  55. ^ Brett, Jennifer. «NFL's policy on flag, national anthem has people talking». AJC (engelsk). Arkivert fra originalen 27. mai 2018. Besøkt 7. november 2021. 
  56. ^ Levin, Josh. «The NFL's Billionaire Owners Are Too Late to Stop Colin Kaepernick». Slate Magazine (engelsk). Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 7. november 2021. 
  57. ^ Blackistone, Kevin B. «The NFL has effectively blackballed Colin Kaepernick». ChicagoTribune.com (engelsk). Besøkt 7. november 2021. 
  58. ^ «The NFL's War Against Colin Kaepernick». The Nation (engelsk). ISSN 0027-8378. Besøkt 7. november 2021. 
  59. ^ Reiss, Mike. «Tom Brady on Colin Kaepernick: 'I hope he gets a shot'». ESPN (engelsk). Besøkt 7. november 2021. 
  60. ^ Griffiths, Brent D.; Jackson, Henry C. (22. september 2017). «Trump sparks war with NFL — and LeBron» (engelsk). Politico. Besøkt 7. november 2021. «In March, Trump claimed during a rally in Kentucky that Kaepernick's inability to find a new team was due to fear that president would unleash a tweet and therefore a PR crisis on whatever team that signed the Super Bowl XLVII participant.» 
  61. ^ Watkins, Eli (21. mars 2017). «Trump credits his Twitter wrath for Kaepernick's unemployment». CNN. «It was reported that NFL owners don't want to pick him up because they don't want to get a nasty tweet from Donald Trump," he said. "Do you believe that? I just saw that. I just saw that.» 
  62. ^ «QB Colin Kaepernick files grievance for collusion against NFL owners» (engelsk). 16. oktober 2017. Arkivert fra originalen 6. november 2017. Besøkt 7. november 2021. 
  63. ^ Draper, Kevin; Belson, Ken (15. februar 2019). «Colin Kaepernick and the N.F.L. Settle Collusion Case». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. november 2021. 
  64. ^ a b c Belson, Ken (5. juni 2020). «As Trump Rekindles N.F.L. Fight, Goodell Sides With Players». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 7. november 2021. 
  65. ^ Rosenberg, Michael (1. juni 2020). «What Do You Think of Colin Kaepernick Now?». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 7. november 2021. 
  66. ^ Paine, Neil (3. juni 2020). «Four Years After Colin Kaepernick Kneeled, NFL Quarterbacks Are Starting To Speak Out». FiveThirtyEight (engelsk). Besøkt 7. november 2021. 
  67. ^ Keating, Peter (6. november 2006). «Doctor Yes». ESPN (engelsk). Besøkt 1. november 2022. 
  68. ^ Wolfson, Paula (4. mai 2012). «Seau's death raises questions about kids' concussions» (engelsk). WTOP News. Besøkt 1. november 2022. 
  69. ^ Breer, Albert (8. april 2013). «Concussion lawsuit: State of things entering Tuesday's hearing». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. november 2022. 
  70. ^ «What is CTE?». Concussion Legacy Foundation (engelsk). Besøkt 1. november 2022. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Algeo, Matthew (2006), Last Team Standing. Philadelphia:Da Capo Press. ISBN 978-0-306-81472-3
  • Coenen, Craig R. (2005). From Sandlots to the Super Bowl: The National Football League, 1920–1967. Knoxville, Tennessee: The University of Tennessee Press.
  • Lyons, Robert S. (2010). On Any Given Sunday, A Life of Bert Bell. Philadelphia:Temple University Press. ISBN 978-1-59213-731-2
  • Peterson, Robert W. (1997). Pigskin New York:Oxford University Press. ISBN 0-19-507607-9
  • Williams, Pete (2006). The Draft: A Year Inside the NFL's Search for Talent. New York: St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-35438-1
  • Willis, Chris (2010). The Man Who Built the National Football League: Joe F. Carr. Lanham, Maryland: Scarecrow Press, Inc. ISBN 978-0-8108-7669-9
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=National_Football_Leagues_historie&oldid=23966613»