Seattle Seahawks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Seattle Seahawks
Amerikansk fotball Seattle Seahawks i NFL-sesongen 2022
Seattle Seahawks
Drakter
Seattle seahawks uniforms.png
Maskot Blitz, Boom, Taima the Hawk (levende augurvåk)
Lagfarger College navy, action green, wolf grey[1][2]
              
Laginformasjon
Stiftet 4. juni 1974; 48 år siden (1974-06-04)[3][4]
By USASeattle
WashingtonWashington
Kallenavn •The 'Hawks

•The Blue Wave (1984–1986)[5]
•The Legion of Boom (sekundært, 2011–2017)

Conference National Football Conference
Division NFC West
Ledelse
Eier Paul G. Allen Trust[6][7]
General manager John Schneider
Hovedtrener Pete Carroll
Laghistorie

Seattle Seahawks (1974–nå)

Meritter
  • Super Bowls: (1)
2013 (XLVIII)
  • Conference-titler: (3)
NFC: 2005, 2013, 2014
  • Divisjonstitler: (11)
AFC West: 1988, 1999
NFC West: 2004, 2005, 2006, 2007, 2010, 2013, 2014, 2016, 2020
  • Sluttspill: (19)
NFL: 1983, 1984, 1987, 1988, 1999, 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2010, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2018, 2019, 2020
Hjemmebane
Qwest Field North.jpg
Seattle Seahawks' hjemmebane
Stadionnavn Lumen Field
Bygget 2002
Kapasitet 69 000

Seattle Seahawks er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Seattle, Washington. Seahawks konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC West-divisjonen. De ble med i NFL i 1976 som et ekspansjonslag. Seahawks' hovedtrener er Pete Carroll, og de har siden 2002 spilt hjemmekamper i Lumen Field (tidligere CenturyLink Field), sør for Seattle sentrum. De spilte hjemmekamper i Kingdome mellom 1976 og 1999 og Husky Stadium i 1994 samt 2000 og 2001. Lagets hovedtrener er Pete Carroll.

Seahawks' tilhengere blir ofte referert til som lagets "12. mann",[8][9][10] "12. Fan",[11][12] eller "12s".[13][14][15] Seahawks' tilhengere har satt en rekord for høyeste lydnivå på tilskuere ved et idrettsarrangement, først med 136,6 desibel i en kamp mot San Francisco 49ers i september 2013,[16] og igjen under en Monday Night Football-kamp mot New Orleans Saints noen måneder senere med 137,6 dB.[17][18]

Seahawks er det eneste NFL-laget i Pacific Northwest-regionen i Nord-Amerika, og har derfor tilhengere fra et stort geografisk område, inkludert deler av Alaska, Idaho, Montana, Oregon og Utah samt tilhengere i Canada i Alberta, British Columbia og Saskatchewan.[19]

Seahawks har vunnet 11 divisjonstitler og tre conference-titler. De er det eneste laget som har spilt i mesterskapskampen for både AFC og NFC. De har deltatt i tre Super Bowl: de tapte 21–10 mot Pittsburgh Steelers i Super Bowl XL, slo Denver Broncos 43–8 for sin første tittel i Super Bowl XLVIII, og tapte 28–24 mot New England Patriots i Super Bowl XLIX. NFL-spillerne Kenny Easley, Walter Jones, Cortez Kennedy og Steve Largent har blitt innlemmet i Pro Football Hall of Fame basert i hovedsak eller helt på deres prestasjoner med Seahawks. I tillegg til dem har Dave Brown, Jacob Green, Dave Krieg, Curt Warner, Jim Zorn og Matt Hasselbeck blitt innlemmet i Seahawks Ring of Honor sammen med hovedtrenerne Chuck Knox og Mike Holmgren, radiokommentatoren Pete Gross og eieren Paul Allen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Nordstrom/Behring-æraen (1976–1982)[rediger | rediger kilde]

Som en del av avtalen rundet sammenslåingen av AFL og NFL i 1970 begynte NFL å planlegge utvidelse fra 26 til 28 lag.[20] I juni 1972 annonserte Seattle Professional Football Inc., som bestod av en gruppe av ledere og forretningsmenn fra Seattle, sine planer om å skaffe et NFL-lag til Seattle.[21] I juni 1974 tildelte NFL byen et ekspansjonslag.[22] Desember samme år annonserte NFLs kommissær Pete Rozelle at den offisielle avtalen ble underskrevet av Lloyd W. Nordstrom, som representerte Nordstrom-familien, hovedpartnerne i avtalen.[23]

I mars 1975 ble John Thompson, som tidligere hadde vært Executive Director for NFL Management Council og en leder for Washington Huskies, ansatt som general manager. Navnet Seattle Seahawks ("Seahawk" er et annet navn for fiskeørn på engelsk) ble valgt 17. juni 1975 etter en offentlig konkurranse hvor over 20 000 stemte på over 1 700 navn.[24]

Thomson ansatte Jack Patera, en assistenttrener for Minnesota Vikings som Seahawks' første hovedtrener; ansettelsen ble annonsert 3. januar 1976. Et ekspansjonsdraft ble avholdt fra 30. til 31. mars 1976, hvor Seattle og Tampa Bay Buccaneers alternerte på å velge en ubeskyttet spiller fra ligaens 26 lag.[25] Seahawks ble tildelt andre pick totalt i draftet i 1976, som de brukte på defensive tackle Steve Niehaus. Den 1. august 1976 spilte de sin første kamp, da de møtte San Francisco 49ers i sesongoppkjøringen i det nye stadionet Kingdome.

Hall of Fame safety Kenny Easley, en viktig forsvarsspiller for Seattle på 80-tallet,[26] var også en av de beste forsvarsspillerne i NFL[27] samt en av Seahawks' beste noensinne.[28]

Seahawks er det eneste laget i NFL som har byttet conference to ganger etter sammenslåingen. Da laget først begynte å spille i 1976 spilte de i NFC West, men byttet conference med Buccaneers etter en sesong, og ble da plassert i AFC West. Denne omorganiseringen var en del av NFLs ekspansjonsplan for 1976, slik at begge lagene kunne spille mot hverandre to ganger og alle de andre lagene i NFL én gang i sine to første sesonger. Seahawks vant begge kampene mot Buccaneers i de to første sesongene, hvor den første også var Seahawks' første seier i seriespillet.[29][30]

Chuck Knox-årene (1983–1991)[rediger | rediger kilde]

I 1983 ble Chuck Knox ansatt som hovedtrener. Med et resultat på 9–7 i sin første sesong nådde Seahawks sluttspillet for første gang, hvor de slo Denver Broncos i Wildcard-runden og Miami Dolphins i divisjonsrunden før de tapte mot Oakland Raiders i AFC Championships. Sesongen etter spilte Seahawks sin beste sesong frem til 2005, da de avsluttet 12–4.[31] Knox vant NFL Coach of the Year det året.[32]

I 1988 ble laget kjøpt av Ken Behring og hans partner Ken Hofmann for $80 millioner.[33][34][35] Seahawks vant sin første divisjonstittel i 1988, men hadde dårlige resultater fra 1989 til 1998; deres beste resultat i den tidsperioden var i 1990 da de avsluttet sesongen 9–7, og deres dårligste var i 1992 da de avsluttet med lagets dårligste resultat noensinne, 2–14.

Seahawks’ dårlige resultater fortsatte gjennom størsteparten av 1990-tallet. De hadde tre tapende sesonger på rad (19921994) under hovedtrener Tom Flores, inkludert lagets dårligste sesongresultat på 2–14 i 1992. Flores fikk sparken etter 1994-sesongen og Dennis Erickson ble ansatt som hans erstatning.

Paul Allen-æraen (1997–nå)[rediger | rediger kilde]

I 1996 flyttet Behring og Hoffman lagets administrative hovedkvarter til Anaheim, som fikk en del kritikk, mens laget fortsatte å spille i Seattle. Laget ble neste forflyttet, og var nær å gå konkurs i en kort periode. NFL truet Behring med en bot på $500 000 dersom han ikke flyttet lagets hovedkvarter tilbake til Seattle,;[36] som resulterte i at Behring og Hoffman solgte laget til Paul Allen, en av grunnleggerne av Microsoft, for $200 millioner i 1997.

Ericksons tid som hovedtrener endte etter 1998-sesongen; Seahawks gikk glipp av sluttspillet i alle de fire sesongene under Erickson, for totalt ti år på rad.

Mike Holmgren-årene (1999–2008)[rediger | rediger kilde]

Matt Hasselbeck var Seahawks' quarterback fra 2001 til 2010, og ledet laget til seks sluttspill og ett Super Bowl.

I 1999 ble Mike Holmgren ansatt som hovedtrener, og holdt stillingen i ti sesonger, en periode hvor Seahawks vant sin andre divisjonstittel samt nådde sluttspillet som et Wildcard.

Som en del av NFLs omorganisering returnerte Seahawks til NFC West i 2002. Samme år ble lagets nye stadion, Seahawks Stadium, åpnet, etter at laget hadde spilt sine to siste sesonger i Husky Stadium etter at Kingdome imploderte i 2000.[37]

I 2005-sesongen oppnådde Seahawks sin beste sesong noensinne (som kom til å bli gjentatt i 2013) med et serieresultat på 13–3,[38] inkludert en 42–0 seier mot Philadelphia Eagles 5. desember i en kamp som senere fikk navnet "The Monday Night Massacre".[39] Seahawks gikk inn i sluttspillet som første seed i NFC,[38] og vant NFC Championship Game det året før de tapte mot Pittsburgh Steelers i Super Bowl XL. Nederlaget var kontroversielt, og NFL Films inkluderte kampen senere som nummer åtte i sin topp 10-liste over kamper med kontroversielle dommeravgjørelser.[40] Kampens dommer, Bill Leavy, innrømmet i etterkant at hans feilsteg hadde endret kampens utfall.[41] Før 2005 hadde ikke Seahawks vunnet en sluttspillkamp siden 1984-sesongen, en periode på 21 år (fem lag har hatt en tørke på over 20 år noensinne, og Seattles sjette strake nederlag var delt tredje flest noensinne). Tørken ble avsluttet med en seier mot Washington Redskins, 20–10, i 2005.[42]

Holmgren forlot laget etter 2008-sesongen da kontrakten hans utløp. Devensive backs coach Jim L. Mora ble utnevnt til hans etterfølger. I 2009 avsluttet Seahawks sesongen på tredjeplass i NFC West, 5–11 og Mora fikk sparken den 8. januar 2010.[43]

Pete Carroll-årene (2010–nå)[rediger | rediger kilde]

I 2010 nåde Seahawks sluttspillet til tross for at de gikk 7–9 i seriespillet. I sluttspillet vant de sin første kamp mot New Orleans Saints, som vant Super Bowl XLIV året før, 41–36. Under kampen var tilskuerne så høylytte at målingsutstyr oppdaget et lite jordskjelv (like over 2 på Richterskalaen),[44] som fikk kallenavnet "Beast Quake". Seahawks tapte den neste kampen mot Bears 35–24. Året etter sikret Seahawks sin første vinnende sesong siden 2007 med et seriespill som avsluttet 4–1, for et sammenlagtresultat på 11–5. De nådde igjen Wildcard-runden i 2012, hvor de vant mot Washington Redskins, Seahawks' første sluttspillseier på bortebane, men tapte mot Atlanta Falcons i divisjonsrunden 30–28.

Seahawks’ trenere og spillere i 2013

Suksessen fortsatte i 2013, da Seahawks endte med det delt beste serieresultatet på 13–3 sammen med Denver Broncos, og sikret med det første seed i sluttspillet. Etter å ha slått New Orleans Saints 23–15 og San Francisco 49ers 23–17 nådde Seahawks Super Bowl XLVIII, hvor de sikret lagets første Super Bowl-tittel med en overlegen seier mot Broncos.[45] De nådde også Super Bowl det neste året, men tapte da 28–24 mot New England patriots.

Marshawn Lynch scoret på et 67-yard touchdown run i Wildcard-kampen mot New Orleans Saints i 2011.

Til tross for én divisjonstittel i 2016 har Seahawks ikke nådd lenger enn divisjonsrunden i årene siden.

I oktober 2018 døde eier Paul Allen etter en lengre kamp med kreft.[46]

Seahawks hadde sin beste sesong siden de sist nådde Super Bowl i 2019, 11–5. De avsluttet sesongen med tre nederlag i lagets fire siste kamper, og klarte ikke å sikre divisjonstittelen i NFC West, da de slet med flere skader. Etter å ha slått Philadelphia Eagles 17–8 i wildcardrunden, tapte de mot Green Bay Packers i divisjonsrunden.[47]

Seahawks satte en ny lagrekord for beste sesongstart med fem strake seiere i 2020, før de tapte tre av lagets fire neste. De avsluttet sesongen sterkt og endte opp med tolv seiere totalt, som var nok til å sikre lagets første divisjonstittel på fire år. I sluttspillet tapte de mot Los Angeles Rams, i en kamp hvor de aldri klarte å sikre en ledelse.[48] Seahawks startet 2021-sesongen 3–8, lagets dårligste sesongstart siden 2009 da Jim Mora var hovedtrener. Russell Wilson pådro seg en skade i en finger og måtte stå over tre kamper, og Seahawks tapte en kamp uten å score poeng for første gang siden Wilson kom til laget. Det skulle også bli første gang siden 2000 at laget avsluttet sesongen på sisteplass i divisjonen, med et sesongresultat på 7–10.

Laget gikk gjennom store endringer etter 2021-sesongen, da quarterback Russell Wilson ble byttet til Denver Broncos den 6. mars 2022. Broncos gav fra seg quarterback Drew Lock, tight end Noah Fant, defensive lineman Shelby Harris, to picks i første runde (#9 i 2022 og et i 2023), to picks i andre runde (#40 i 2022 og et i 2023) og et pick i femte runde i 2022 og fikk Wilson og et pick i fjerde runde i 2022. Tidligere All-Pro linebacker Bobby Wagner ble også kuttet fra laget samme deg, noe som åpnet opp $16,6 millioner for Seahawks’ lønnstak.[49]

Logoer og uniformer[rediger | rediger kilde]

Da Seahawks debuterte i 1976 var lagets logo en kongeblå og skogsgrønn fiskeørns hode, basert på masker fra Kwakwaka'wakw-masker.[50] Hjelmene og buksene var sølvfargede, mens hjemmetrøyene var kongeblå med hvite og grønne striper på ermene, og hvite numre og navn. Bortetrøyene var hvite, med hvite, blå og grønne striper på ermene, og blå numre og navn. Sokkene var blå og hadde de samme stripene som på hjemmetrøyene. I de fire første sesongene brukte laget sorte sko, mens de fleste andre lagene i NFL på slutten av 70-tallet brukte hvite sko. De byttet til hvite sko i 1980.[51]

Da Chuck Knox tok over som hovedtrener i 1983 ble deler av uniformene endret. Stripene på ermene ble introdusert til logoen, og TV-numrene, som tidligere hadde vært på ermene, ble flyttet opp til skuldrene. Ansiktsmaskenes farge ble endret fra grå til blå, og sokkene ble blå på toppen og hvite på bunnen.[52] I 1985-sesongen brukte laget spesielle emblemer for å feire lagets tiårsdag på høyre side av buksene. Emblemet bestod av lagets logo og nummeret 10. I 1994, i sammenheng med NFLs 75-årsjubileum, byttet Seahawks stilen på numrene til blokktall, som de beholdt frem til 2001. Samme året brukte Seahawks throwback-uniformer for noen kamper, som lignet på uniformene brukt mellom 1976 og 1982. Ansiktsmaskene forble derimot blå. Logoen ble også sydd på istedenfor å printes på. I 2000 feiret laget sit 25-årsjubileum; logoen ble plassert på venstre bryst. Året etter byttet Seahawks til de nye Reebok-uniformene etter at selskapet skrev en 10-årig kontrakt med NFL.

I sammenheng med at laget ble flyttet til NFC, samt åpningen av Seahawks Stadium (som senere skiftet navn til Qwest Field, CenturyLink Field og nå Lumen Field) i 2002 gikk både logoen og uniformene gjennom store endringer. Tekstlogoen ble designet av Mark Verlander, og logoen fikk et nytt design, produsert av NFL Properties' egne designere. Fargene ble endret til en lysere "Seahawks Blue", en mørkere "Seahawks Navy", og fikk limegrønne elementer. Hjelmene gikk fra sølv til Seahawks Blue, som følge av en avstemning for lagets tilhengere. Sølv ble ikke brukt igjen før i 2012. Logoen fikk mindre endringer for å gjøre fuglen mer aggressiv. Til å begynne med hadde laget planer om å bruke sølvfargede hjelmer på hjemmebane og blå på bortebane, men ettersom at NFLs nye regler ikke tillot lag å bruke forskjellige hjelmer holdt laget en avstemning for å avgjøre hvilken farge som skulle brukes. Fra 2003 brukte laget stort sett helt blå uniformer hjemme og helt hvite borte, men mot slutten av 2009-sesongen brukte Seahawks hvite trøyer og blå bukser. En kombinasjon med reverserte farger ble brukt i én kamp i seriespillet, i sesongåpningen borte mot Jacksonville Jaguars i 2005, mens hvite trøyer med blå bukser har blitt brukt sporadisk siden slutten av 2002, med unntak av mot slutten av 2009-sesongen, hvor de ble brukt i flere bortekamper.

Seahawks brukte sine blå hjemmetrøyer under Super Bowl XL til tross for at de var bortelaget, siden Pittsburgh Steelers, som var hjemmelaget, valgte å brukte hvite trøyer.

Siden Oakland Raiders brukte sine hvite trøyer hjemme for første gang noensinne i en kamp mot San Diego Chargers den 28. september 2008, er Seahawks det eneste laget i NFL som aldri har brukt hvite trøyer på hjemmebane.[53]

Seahawks i grønne trøyer i 2009.

Den 27. september 2009 brukte Seahawks limegrønne trøyer for første gang, sammen med mørke marineblå bukser i en kamp mot Chicago Bears. Trøyene samsvarte med deres nye søsterlag, Seattle Sounders FC i Major League Soccer, som brukte grønne trøyer med blå bukser. Den 6. desember 2009 brukte Seahawks sine blå trøyer med de mørke marineblå buksene for første gang i en kamp mot San Francisco 49ers. Seahawks brukte den samme kombinasjonen to ganger til i den samme sesongen. I desember samme år bestemte Jim Mora at de limegrønne trøyene ikke lenger skulle brukes, da laget ikke hadde vunnet med dem, og fordi han likte de vanlige blå hjemmetrøyene bedre, og mente at fargene passet bedre med de marineblå buksene.[54] Under den samme pressekonferansen nevnte han at de nye marineblå buksene "føltes bedre" på spillerne, i motsetning til de lysere buksene. I 2010-sesongen gikk laget tilbake til den tradisjonelle fargekombinasjonene, "Seahawks Blue" på hjemmebane og hvitt på bortebane.

Russell Wilson i Seahawks' nåværende hjemmeuniform.

Den 3. april 2012 tok Nike over som NFLs offisielle uniformsponsor, og avduket nye uniformer med et nytt design for Seahawks før 2012-sesongen. En ny farge ble introdusert, "wolf gray", og hovedfargene ble endret til "College Navy" og "Action Green".[1][2] Uniformene inkluderte "feather trims", flere fjær på hjelmens krone, tolv fjær på nakken og ned hvert bukseben for å representere "Den 12. mann", lagets tilhengere.[55][56] Seahawks hadde tre forskjellige trøyefarger: marineblå, hvitt og en alternativ grå trøye. De hadde tre forskjellige bukser: Marineblå med grønne fjær, grå med marineblå fjær, og hvite med marineblå fjær. I logoen ble Seahawk Blue byttet ut med Ulvegrå. Totalt var det ni forskjellige mulige kombinasjoner.

Seahawks brukte sine nye blå hjemmetrøyer for første gang i seriespiellet den 16. september 2012 mot Dallas Cowboys. Uniformen Marshawn Lynch brukte i den kampen er preservert i Pro Football Hall of Fame.[57] Den 9. september 2012 brukte Seahawks sine hvite bortetrøyer i en kamp i seriespillet for første gang mot Arizona Cardinals; den 14. oktober 2012 brukte de blå trøyer med grå bukser for første gang mot Carolina Panthers; den 16. desember 2012 ble de alternative Ulvegrå trøyene brukt for første gang i en kamp mot Buffalo Bills.

De helt marineblå uniformene er for tiden Seattles hoveduniform under hjemmekamper, med de grå buksene som et alternativ. På bortebane kombinerer Seahawks vanligvis sine hvite uniformer med marineblå bukser (samme kombinasjon som ble brukt da de vant Super Bowl XLVIII), men de har også kombinert hvite uniformer med hvite eller grå bukser. De helt grå uniformene blir til tider brukt på bortebane.

I 2016 avduket NFL sine NFL Color Rush-uniformer, som var helt grønne. Disse ble først brukt den 16. desember mot Los Angeles Rams på hjemmebane, og var første gang siden 2009 at laget brukte grønne uniformer. Disse uniformene har siden blitt brukt som en alternativ uniform, sammen med de helt grå uniformene.

Under en hjemmekamp mot Vikings 3. desember 2019 brukte Seattle de grønne Color Rush-trøyene med marineblå bukser.[58] Kombinasjonen ble brukt igjen 11. oktober 2020 mot Vikings og 19. november mot Arizona Cardinals. I 2021 ble settet brukt én gang, mot Los Angeles Rams under Thursday Night Football.

Rivaler[rediger | rediger kilde]

San Francisco 49ers[rediger | rediger kilde]

Mellom 2011 og 2014 vokste Seahawks og San Francisco 49ers som to av de beste lagene i NFC, og en naturlig rivalisering utviklet seg mellom lagene. 49ers' hovedtrener på tiden, Jim Harbaugh, hadde historie med Seahawks' hovedtrener Pete Carroll etter at Harbaugh tidligere var hovedtrener ved Stanford, mot Carroll ved USC Trojans. Mens 49ers hadde overtaket i de tidlige årene av rivaliseringen hvor de vant de tre første kampene mot Carroll i 2011 og uke 7 i 2012, skulle det endre seg da Seahawks slo 49ers 42–13 i uke 16 i 2012. Begge lagene nådde sluttspillet det året, og 49ers nådde Super Bowl XLVII hvor de tapte mot Baltimore Ravens. I 2013 vant Seahawks igjen, 29–3, i uke 2, men 49ers vant i uke 14, 19–17. I NFC Championship Game i 2013 vant Seahawks 23–17 i en kamp som ikke ble avgjort før i siste øyeblikk på en interception av LB Malcolm Smith. I 2014 vant Seahawks begge kampene mot 49ers, inkludert en 19–3 seier på Thanksgiving i Levi's Stadium i Santa Clara. Rivaliseringen roet seg etter at Harbaugh fikk sparken etter sesongslutt.

Etter at de igjen ble med i NFC West leder Seahawks serien 25–13 over 49ers, inkludert kamper i sluttspillet. Totalt leder Seahawks 27–17.[59]

Los Angeles Rams[rediger | rediger kilde]

Rivaliseringen mellom Seahawks og Los Angeles Rams begynte i 2002 eter at Seahawks ble flyttet til NFC West. Den førse merkbare kampen mellom lagene kom i wildcardrunden i2 004, da Rams slo Seahawks i Seattle 27–20. Ettersom Rams ble mer kompetitive gjennom 2000-årene og tidlig på 2010-tallet ble rivaliseringen mindre intens, men de to lagene hadde noen minneverdige kamper. Mot slutten av 2010-tallet ble rivaliseringen igjen opphetet, med sluttspillkamper som involverte slossing.[60] Etter at Rams returnerte til Los Angeles i 2016 og fant suksess i sluttspillet ble rivaliseringen mer intenst; især etter at Seattle ble mindre kometitive.[61]

Det ble ekstra anstrengt mellom lagene da Seahawks safety Jamal Adams under en pressekonferanse i 2021 tente en sigar og ertet personer på Rams. Rams fikk hevn i wildcardkampen samme året med en dominerende seier over Seahawks, hvorpå cornerback Jalen Ramsey og quarterback Jared Goff uttrykte fornøyelse over å ha fått hevn for Adams’ tidligere kommentarer.

Seahawks leder 25–24 sammenlagt, men Rams har vunnet de to kampene lagene møttes i sluttspillet.

Arizona Cardinals[rediger | rediger kilde]

Cardinals og Seahawks utgjør en av de nyere rivaliseringene i NFL da de ble divisjonsrivaler etter at begge ble flyttet til NFC West etter ligaens omorganisering i 2002. Rivaliseringen har i nyere tid blitt en av de mer bitre i NFL da de to lagene ofte konkurrerte om førsteplassen i divisjonen mot slutten av 2010-årene. Tilhengere av Cardinals ser på Seahawks som lagets hovedrival etter at Seahawks dominerte på 2010-tallet med quarterback Russell Wilson og hovedtrener Pete Carroll, selv om Seattle på sin side har like eller mer intense rivaliseringer med Rams og 49ers. Seattle leder 23–22–1 sammenlagt, og lagene har ikke møttes i sluttspillet.

Green Bay Packers[rediger | rediger kilde]

Siden de flyttet til NFC har Seahawks møtt Green Bay Packers i sluttspillet flere ganger, og de to lagene har utviklet seg til å bli rivaler. Noen minneverdige øyeblikk inkluderer da klubbene møttes i sluttspillet for første gang i 2003, hvor Seahawks' quarterback Matt Hasselbeck kastet en pick-six på overtid etter å ha garantert et kampvinnende drive,[62] Fail Mary, og da Russell Wilson sikret en 28–22 seier over Packers i Super Bowl XLIX etter å ha kastet fire interceptions og til tross for at Packers på et punkt ledet kampen 16–0[63]

Denver Broncos[rediger | rediger kilde]

Fra 80-tallet frem til ligaens omorganisering i 2002 var Denver Broncos Seahawks' største rival.[64][65] Bak John Elway var Broncos et av de beste lagene i NFL, med et sammenlagtresultat på 200–124–1[66] inkludert 32–18 mot Seahawks. Siden 2002 har Denver vunnet tre av de fem interconferencekampene, og de to møttes også i Super Bowl XLVIII den 2. februar 2014 da Seahawks vant 43–8.[67]

Hovedkvarter og treningsleirer[rediger | rediger kilde]

I lagets ti første sesonger (19761985) lå lagets hovedkvarter i Kirkland på sørsiden av Lake Washington Shipyard (nå Carillon Point), ved kysten av Lake Washington.[68] Sommerens treningleir ble avholdt på andre siden av delstaten ved Eastern Washington University i Cheney, sørvest for Spokane.

Da lagets nye hovedkvarter var ferdigstilt i 1986 avholdt Seahawks treningsleir hjemme de neste elleve sesongene (1986–96), og spillerne oppholdt seg da i sovesalene som tilhørte Northwest College. I Dennis Ericksons tredje sesong som hovedtrener returnerte laget til Cheney for 1997-sesongen, hvor de holdt treningsleir ut 2006-sesongen. I 2007 ble leiren flyttet tilbake til Kirkland på grunn av det planlagte China Bowl, som senere ble kansellert. I 2008 avholdt Seahawks de tre første ukene av leiren i Kirkland, før de flyttet til det nye Virginia Mason Athletic Center (VMAC) den 18. august for leirens siste uke, hvor laget har avholdt treningsleiren sin siden. De nye fasilitetene, som ligger ved Lake Washington i Renton, har fire treningsbaner i full skala: tre utendørs med naturlig gress og én innendørs med FieldTurf.[69]

Sesonger og resultater[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av 2020-sesongen hadde Seattle Seahawks konkurrert i 45 sesonger siden de ble med i ligaen i 1976. Laget har et sammenlagtresultat på 367–340–1 (.519) i seriespillet og 17–18 (.486) i sluttspillet, og samlet 384–358–1 med en seierprosent på .517. Laget har nådde sluttspillet 18 ganger, inkludert i 2005 da de tapte mot Pittsburgh Steelers i Super Bowl XL, 2013 da de slo Denver Broncos i Super Bowl XLVIII, og 2014 da de tapte mot New England Patriots i Super Bowl XLIX. I 2010 ble Seahawks det første laget i NFLs historie til å nå sluttspillet med et negativt sesongresultat (7–9, .438) ettersom at de vant divisjonen. Etter å ha slått New Orleans Saints i Wildcard-runden ble Seahawks det første laget til å vinne en kamp i sluttspillet med et negativt sammenlagtresultat. Frem til en kamp mot Arizona Cardinals i uke 7 i 2016 hadde Seahawks aldri spilt uavgjort.

Rekorder[rediger | rediger kilde]

Merkbare spillere[rediger | rediger kilde]

Nåværende spillerstall[rediger | rediger kilde]

Spillerstall Seattle Seahawks
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister

Treningsstall


Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 3. desember 2022

53 aktive, 12 inaktive, 16 treningsstall (+1 exempt)

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC


35-årsjubileumslag (2010)[rediger | rediger kilde]

I anledning lagets 35-årsjubileum ble det avholdt en avstemning på Seahawks.com for å sette sammen et jubileumslag, som ble annonsert i 2010.[70]

Seattle Seahawks 35-årsjubileumslag (2010)
Enhet Posisjon Spillere
Offense Quarterback
Running Back
Wide Receiver
Tight End
Offensive Line
Defense Defensive Line
Linebacker
Cornerback
Safety
Special Teams Kicker/Punter
Returner
Coverage


Pensjonerte numre[rediger | rediger kilde]

Seahawks' pensjonerte numre i Lumen Field.
Seattle Seahawks' pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Periode Pensjonert Ref.
12 Den 12. mann FAN 1976–nå 15. desember 1984[71] [72]
45 Kenny Easley SS 1981–1987 1. oktober 2017 [73]
71 Walter Jones OT 1997–2009 5. desember 2010 [74]
80 Steve Largent WR 1976–1989 1992 [75]
96 Cortez Kennedy DT 1990–2000 14. oktober 2012 [76][77]
  • Jerry Rice brukte Nr. 80 da han spilte for Seahawks i 2004. Ifølge Rice var det laget som tilbudte ham nummeret, med tillatelse fra LArgent.[78]
  • Flere andre spillere og individer med relasjoner til laget har blitt beæret ved inklusjon i Seattle Seahawks Ring of Honor.

Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

Hall of Fame WR Steve Largent (1976–1989)
Seattle Seahawks Pro Football Hall of Famere
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
34 Franco Harris FB 1984 1990
80 Steve Largent WR 1976–1989 1995
81 Carl Eller DE 1979 2004
1 Warren Moon QB 1997–1998 2006
93 John Randle DT 2001–2003 2010
80 Jerry Rice WR 2004 2010
96 Cortez Kennedy DT 1990–2000 2012
71 Walter Jones OT 1997–2009 2014
45 Kenny Easley S 1981–1987 2017
52 Kevin Mawae C 1994–1997 2019
76 Steve Hutchinson G 2001–2005 2020
Trenere og ansatte
Navn Posisjon Periode Innlemmet
Tom Flores Hovedtrener 1992–1994 2021
Personer i fet skrift tilbragte hele sine karrierer med Seattle Seahawks

Merk: Selv om Mike McCormack var hovedtrener, president og general manager for Seahawks er han innlemmet i Pro Football Hall of Fame for sine prestasjoner som tackle for New York Yanks og Cleveland Browns.

State of Washington Sports Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Eiere og personale[rediger | rediger kilde]

Eiere[rediger | rediger kilde]

Nåværende personale[rediger | rediger kilde]

Seattle Seahawks personale
Administrasjon
  • Owning entity – Paul G. Allen Trust
  • Chairwoman/trustee – Jody Allen
  • Vice chairman – Bert Kolde
  • President – Chuck Arnold
  • Executive vice president/General manager – John Schneider
  • Vice president of football administration – Matt Thomas
  • Vice president of player personnel – Trent Kirchner
  • Director of college scouting – Matt Berry
  • Assistant director of college scouting – Aaron Hineline
  • Director of pro personnel – Nolan Teasley
  • Assistant director of pro personnel – Willie Schneider
  • Personnel executive – Jason Barnes
Hovedtrenere
  • Hovedtrener/Executive vice president of football operations – Pete Carroll
  • Medvirkende hovedtrener/angrep – Carl Smith
  • Medvirkende hovedtrener/forsvar – Sean Desai
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
  • Special teams coordinator – Larry Izzo
  • Assistant special teams coach – Tracy Smith
Strength and conditioning
  • Head strength and conditioning – Ivan Lewis
  • Assistant strength and conditioning – Thomas Garcia
  • Assistant strength and conditioning – Mark Philipp
  • Assistant strength and conditioning – Grant Steen
  • Assistant strength and conditioning – Danny Van Dijk
  • Assistant strength and conditioning – Jamie Yanchar

Trenerstall
Administrasjon
Mer NFL-personale

Tidligere hovedtrenere[rediger | rediger kilde]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Den 12. mann[rediger | rediger kilde]

Seahawks-tilhengere med «12»-flagg under Super Bowl XLVIII
Ett «12»-flagg på Seattles Space Needle

Den 12. mann (også kjent som "12th man" eller "12s") refererer til lagets tilhengere. Lagets første hjemmebane, Kingdome, var en av de mest høylytte stadionenen i NFL. Motstandere trente ofte med høy rockemusikk i forberedelse for de ofte smertefullt høye støynivåene under kamper i Kingdome.

I 2002 begynte Seahawks å spille i det som nå heter Lumen Field. Siden uke 2 i 2003 har alle kamper i seriespill og sluttspill blitt utsolgt i stadionet. I likhet med Kingdome er Lumen Field en av de mest høylytte stadionene i ligaen. Stadionet er delvis tildekt av et tak, og har tribuner som er satt opp til å forsterke lyd og reflektere det tilbake på banen. Støynivået har skapt problemer for besøkende lag, som ofte ender med straffer for en for tidlig start. Fra 2002 ut 2012 var det 143 slike straffer for besøkende lag.[79]

Seahawks' tilhengere har satt en Guinness-rekord for mest høylytte tilskuere ved et idrettsarrangement to ganger, først den 15. september 2013 hvor støynivået ble målt til 136,6 dB i en kamp mot San Francisco 49ers[16] og igjen 2. desember 2013 mot New Orleans Saints, hvor støynivået ble målt til 137,6 dB.[17][18] Per 29. september 2014 var det Kansas City Chiefs' tilhengere som holdt rekorden, med et støynivå på 142,2 dB målt i Arrowhead Stadium.[80]

En Boeing 747-8F malt i den 12. manns uniform i anledning Super Bowl.

I forkant av avsparket for alle hjemmekamper hedrer laget sine tilhengere ved å heise et stort flagg med #12 på i den sørlige delen av stadionet.[81] Nåværende og tidligere spillere, trenere, lokale kjendiser, kjente tilhengere, atleter fra Seattle og lagets tidligere eier Paul Allen er blant de som har vært med på å heve flagget. Seahawks pensjonerte #12 den 15. desember 1984.[72] Før de vant Super Bowl løp Seahawks på banen under et stort flagg med #12 på.

I september 1990 fikk Texas A&M godkjent en søknad om å varemerke "12th Man", etter å ha brukt det siden 1920-tallet. I januar 2006 saksøkte Texas A&M Seattle Seahawks for å beskytte varemerket, men de to partene kom frem til en avtale i mai 2006. Ifølge avtalen, som gikk ut i 2016, hadde Seahawks fått tillatelse til å bruke frasen mot betaling, anerkjennelse av frasen som Texas A&Ms varmerke når de brukte det, bruken ble begrenset til syv stater i det nordvestlige USA, og de hadde ikke lov til å selge noen varer relatert til frasen.[82][83][84] Da avtalen utløp fikk Seahawks fortsette å bruke nummeret "12", men kunne ikke lenger bruke frasen "12th Man".[85] I august 2015 bestemte Seahawks å droppe "12th Man" og gikk heller over til å kalle lagets tilhengere for "The 12s".[86]

Maskoter[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble Blitz lagets offisielle maskot.[87] Blitz fikk et nytt utseende før 2014-sesongen og fikk en sidekick; maskoten Boom ble introdusert for å appellere til barn.[88][89]

I 2003 og 2004 brukte laget en levende hauk som fløy rundt stadion før laget gikk på banen. Ettersom at fuglen var relativt liten og det var vanskelig å trene henne til å lede laget ut av tunnelen, ble hun i 2005 erstattet med en augurvåk kalt Taima. Taima begynte å lede laget ut på banen i september 2006.[90][91]

Cheerleadere[rediger | rediger kilde]

En gruppe cheerleadere kjent som the Seahawk Dancers hauser opp tilskuerne fra sidelinjen og fremfører en rutine under halftime i Lumen Field. Gruppen bestod originalt kun av kvinner under navnet Sea Gals før mannlige cheerleadere ble inkludert og navnet ble endret før 2019-sesongen. Seahawks' cheerleadergruppe kalles The Seahawk Dancers.[92] Under offseason reiser et utvalg av gruppen rundt med andre cheerleadere i NFL og deltar i fremføringer og parader.

Band[rediger | rediger kilde]

I 2004 introduserte Seahawks en trommerekke, Blue Thunder. Gruppen spiller i hjemmekamper samt i anledning over 100 andre arrangementer i Seattle.

Resultater og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Super Bowls[rediger | rediger kilde]

Seahawks' Super Bowl-ring fra 2013
Sesong Super Bowl Hovedtrener Sted Stadion Motstander Resultat Sesongstilling
2005 XL Mike Holmgren Detroit Ford Field Pittsburgh Steelers T 10–21 15–4
2013 XLVIII Pete Carroll East Rutherford, New Jersey MetLife Stadium Denver Broncos S 43–8 16–3
2014 XLIX Glendale, Arizona University of Phoenix Stadium New England Patriots L 24–28 14–5

Individuelle utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Mal:Columns-start NFL Most Valuable Player

Super Bowl MVP

NFL Offensive Player of the Year

NFL Defensive Player of the Year

Walter Payton NFL Man of the Year Award

Pepsi NFL Rookie of the Year

NFL Coach of the Year

Mal:Column First-team All-Pro[a]

Mal:Column NFL All-Decade Team

NFL 100th Anniversary All-Time Team

Mal:Columns-end

Radio og TV[rediger | rediger kilde]

Kart over radiopartnere (USA og Canada).
Kart over radiopartnere (Alaska).

Seahawks' hovedstasjon på radio KIRO (AM) 710 kHz – KIRO-FM97,3 MHz. Kamper sendes på 47 stasjoner i fem vestlige stater og Canada. Microsoft eier navnerettighetene for sendinger for sin søkemotor, "Bing Radio Network". De nåværende kommentatorene er tidligere spillere Steve Raible (som var lagets ekspertkommentator fra fra 1982 til 2003) og Dave Wyman. De to har kommentert sammen i seriespillet siden de siste fire kampene i 2017 og har jobbet sammen på fulltid siden 2018. Under sesongoppkjøringen, som sendes på lokale stasjoner, deler de jobben med Paul Moyer, Sam Dakins og Brock Huard. Pete Gross, som var kommentator fra 1976 til han døde i 1992, er inkludert i Seattle Seahawks Ring of Honor. Andre tidligere kommentatorer inkluderer Steve Thomas (1992–1997), Lee Hamilton (1998–1999), Brian Davis (2000–2003) og tidligere Seahawk Warren Moon fra 2004 til 2017.

Kamper i sesongoppkjøringen som ikke sendes på riksdekkende TV ble produsert av Seahawks Broadcasting og sendt på KING-TV, kanal 5 (og i 2008 på søsterstasjonen KONG-TV da KING dekket Sommer-OL i Kina). Seahawks Broadcasting er lagets egne produksjonsselskap. Curt Menefee (vert for Fox NFL Sunday) har vært Seahawk TVs stemme siden sesongoppkjøringen i 2009. Siden 2012 har KCPQ-TV, som sender mesteparten av Seahawks' seriekamper, vært lagets TV_partner, og har erstattet KING 5 som kringkaster for kamper i sesongoppkjøringen, mens kamper hvor Seahawks deltar i ESPNs Monday Night Football per 2018 også sendes på CBS' affiliate KIRO-TV.[93] Kamper som sendes av CBS på lørdag eller søndag ettermiddag sendes ofte på KIRO-TV.

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter

  1. ^ Kun Associated Press (AP) All-Pro regnes med.
  2. ^ Rice ble også inkludert i 75th Anniversary All-Time Team, men hadde ikke spilt for Seahawks da dette laget ble avduket.

Referanser

  1. ^ a b «Franchise History» (PDF). 2020 Seattle Seahawks Media Guide (engelsk). NFL Enterprises. 28. august 2020. Besøkt 6. desember 2020. «Nike unveils the new NFL uniform design in New York, and Kam Chancellor represents the Seahawks in the fashion show. Along with the new uniform, the Seahawks unveil a new tweaked logo that freshens up the team colors. The new team colors are college navy, action green and wolf grey.» 
  2. ^ a b «Seattle Seahawks Team Capsule». 2020 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. 17. august 2020. Arkivert fra originalen 19. august 2020. Besøkt 7. desember 2020. 
  3. ^ «On This Date: Seattle Awarded NFL Franchise». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. 4. juni 2016. Besøkt 30. mars 2022. 
  4. ^ «Seattle Seahawks Team Facts». ProFootballHOF.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 30. mars 2022. 
  5. ^ Farnsworth, Clare (25. august 2013). «Catching up with: Terry Taylor». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 27. august 2013. Besøkt 7. juni 2019. «What he did: The Seahawks’ first-round draft choice in 1984 out of Southern Illinois, Terry Taylor started 52 games at cornerback through the 1988 season and then returned in 1994 to start three more in an injury-depleted secondary. Taylor’s 16 career interceptions for the Seahawks rank No. 10 on the franchise’s all-time list and he returned two for touchdowns. He also appeared in the Seahawks’ infamous Locker Room Rock video in 1985.» 
  6. ^ a b «Seahawks ownership now Paul G. Allen Trust, chaired by trustee Jody Allen. Team is not for sale». The News Tribune (engelsk). 27. februar 2019. Arkivert fra originalen 28. juli 2019. Besøkt 26. august 2021. 
  7. ^ a b «Seahawks Staff, Management, Front Office». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 2. januar 2020. Besøkt 26. august 2021. 
  8. ^ Gola, Hank (9. januar 2014). «The art of noise in Seattle: Seahawks' 12th man helps create NFL's biggest home-field advantage». New York Daily News (engelsk). Besøkt 7. juni 2019. 
  9. ^ Narciso, Gerald (25. januar 2014). «Seahawks Mania Bigger Than U.S. Can Contain». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. juni 2019. 
  10. ^ Cimini, Rich (3. februar 2014). «Twelfth Night: Number featured in win» (engelsk). ESPN. Besøkt 7. juni 2019. 
  11. ^ «Seres 'alados' hacen retumbar el MetLife Stadium». mediotiempo.com (spansk). 2. februar 2014. Besøkt 7. juni 2019. 
  12. ^ Shelton, Don (7. januar 2015). «12th Fan of the Week: Cheering the Seahawks all the way from Chile» (engelsk). The Seattle Times. Arkivert fra originalen 29. januar 2015. Besøkt 7. juni 2019. 
  13. ^ Drovetto, Tony (14. august 2015). «Seahawks Rookies React To Roar of 12s at CenturyLink Field». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 1. juli 2019. 
  14. ^ Burnside, Jeff (26. september 2014). «Seahawks 12s rally for fellow fan in his final days». KOMO-TV (engelsk). Arkivert fra originalen 31. januar 2015. Besøkt 7. juni 2019. 
  15. ^ Horn, Barry (9. oktober 2014). «Horn: Seahawks' home fans participators, Cowboys' home fans are spectators». The Dallas Morning News (engelsk). Arkivert fra originalen 15. oktober 2014. Besøkt 7. juni 2019. 
  16. ^ a b Wilson, Ryan (16. september 2013). «Seahawks fans set Guinness World Record for loudest stadium» (engelsk). CBS Sports. Arkivert fra originalen 27. februar 2014. Besøkt 7. juni 2019. 
  17. ^ a b Schwab, Frank (2. desember 2013). «Seahawks take back the Guinness World Record for crowd noise at 137.6 decibels» (engelsk). Yahoo! Sports. Arkivert fra originalen 5. desember 2013. Besøkt 7. juni 2019. 
  18. ^ a b Drovetto, Tony (2. desember 2013). «Seahawks fan base retakes Guinness World Record for crowd noise». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 30. september 2014. Besøkt 7. juni 2019. 
  19. ^ Prunty, Brendan (26. januar 2014). «Seahawks' 12th Man draws from all over Pacific Northwest, bringing diverse fan base to Super Bowl». The Star-Ledger (engelsk). Besøkt 7. juni 2019. 
  20. ^ «NFL History: 1961–1970» (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 7. juni 2019. 
  21. ^ «Look Back». Seattle Post-Intelligencer (engelsk). 14. juni 2006. Arkivert fra originalen 28. januar 2012. Besøkt 7. juni 2019. 
  22. ^ Farnsworth, Clare (15. juni 2013). «ON THIS DATE: FIRST STEP TOWARD SECURING SEAHAWKS TAKEN». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 1. juli 2019. 
  23. ^ «BUCS AND SEAHAWKS JOINED NFL IN '76» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 7. juni 2019. 
  24. ^ «The A-Z On How The Seahawks Got Their Name». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. 17. juni 2016. Besøkt 2. juni 2020. 
  25. ^ «1976 NFL Expansion Draft» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. 7. februar 2010. Arkivert fra originalen 17. september 2004. Besøkt 7. juni 2019. 
  26. ^ «1987 Topps #183 Kenny Easley» (JPG). Topps (engelsk). Topps Chewing Gum, Inc. 1987. Besøkt 7. juni 2019. 
  27. ^ Kapadia, Sheil (5. august 2017). «Kenny Easley finally gets closure with Hall of Fame induction». ESPN (engelsk). Besøkt 7. juni 2019. 
  28. ^ «1986 McDonald's Seahawks #45 Kenny Easley» (JPG). McDonald's (engelsk). McDonald's Corporation. 1986. Besøkt 7. juni 2019. 
  29. ^ Baskin, Ben (22. november 2016). «39 flags for 310 penalty yards: Revisiting the most penalized game in modern NFL history». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 22. mai 2022. 
  30. ^ Smith, Scott (23. november 2016). «Series History: Buccaneers-Seahawks». Buccaneers.com (engelsk). Besøkt 22. mai 2022. 
  31. ^ «Seattle Seahawks». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. juni 2019. 
  32. ^ «Former NFL coach, Pa. native Chuck Knox dies at 86». The Patriot-News (engelsk). 14. mai 2018. Besøkt 22. mai 2022. 
  33. ^ Finan, Terence M. (30. august 1988). «Kenneth Behring, a self-made California millionaire who described his...». UPI (engelsk). Besøkt 10. januar 2020. 
  34. ^ Goldstein, Richard (30. juni 2019). «Ken Behring, Former Seattle Seahawks Owner, Dies at 91». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. januar 2020. 
  35. ^ «Seahawks owner has a Super goal». Spokane Chronicle (engelsk). 30. august 1988. Besøkt 10. januar 2020. 
  36. ^ Restione, Dan (22. januar 2014). «Seahawks history: Ken Behring and when we almost lost the Seattle Seahawks». MyNorthWest.com (engelsk). Besøkt 7. juni 2019. 
  37. ^ Gabel, Sue (30. desember 2012). «History of Tailgating in Seattle» (engelsk). CBS Seattle. Besøkt 31. desember 2019. 
  38. ^ a b Johnson, Scott M. (25. desember 2005). «Home Cooking, Northwest Style». Kitsap Sun (engelsk). Besøkt 31. desember 2019. 
  39. ^ «In Defensive Showcase, Seahawks Rout Eagles». The New York Times (engelsk). 6. desember 2005. Besøkt 31. desember 2019. 
  40. ^ «Top 10 controversial calls». NFL.com (engelsk). 3. juni 2010. Besøkt 8. juni 2019. 
  41. ^ «NFL ref admits mistakes in Super Bowl». ESPN.com (engelsk). 7. august 2010. Besøkt 8. juni 2019. 
  42. ^ Jenkins, Lee (15. januar 2006). «Streak of Futility Is Put to Rest». The New York Times (engelsk). Besøkt 31. desember 2019. 
  43. ^ «Seattle Seahawks fire Jim Mora; Pete Carroll courted, sources say». ESPN.com (engelsk). 9. januar 2010. Besøkt 8. juni 2019. 
  44. ^ Doughton, Sandi; O'Neil, Danny (10. januar 2011). «Seahawks fans' frenzy felt by seismometer» (engelsk). The Seattle Times. Arkivert fra originalen 18. november 2012. Besøkt 11. juni 2019. 
  45. ^ Rosenthal, Gregg (2. februar 2014). «Seattle Seahawks stomp Broncos for Super Bowl win» (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 13. juni 2019. 
  46. ^ «Paul Allen died a painful death due to rare cancer; here are details». BusinessToday.in (engelsk). 23. oktober 2018. Besøkt 14. oktober 2020. 
  47. ^ Sunseri, Samantha (13. januar 2020). «The good, the bad, and the ugly from Seahawks' loss to Packers». Seahawks Wire (engelsk). USA Today. Besøkt 16. oktober 2020. 
  48. ^ «Wild Card - Los Angeles Rams at Seattle Seahawks - January 9th, 2021». ProFootballReference.com (engelsk). Besøkt 13. april 2021. 
  49. ^ Schefter, Adam (8. mars 2022). «Sources: Seattle Seahawks agree to trade QB Russell Wilson to Denver Broncos, get three players, picks». ESPN.com (engelsk). Besøkt 9. mars 2022. 
  50. ^ Wright, Robin K. (28. januar 2014). «Burke Blog: Introducing the mask that inspired the Seattle Seahawks logo» (engelsk). Burke Museum of Natural History and Culture. Besøkt 18. desember 2019. 
  51. ^ Yantz, Mickel. «Seahawk Uni History» (engelsk). Arkivert fra originalen 12. januar 2017. Besøkt 22. juni 2019. 
  52. ^ Farnsworth, Clare (4. april 2012). «Seahawks Uniform Timeline». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 22. juni 2019. 
  53. ^ Brulia, Tim. «White at Home in the NFL». Uni Watch (engelsk). Besøkt 22. juni 2019. 
  54. ^ Johns, Greg (9. desember 2009). «Big Seahawks news: Green jerseys retired!» (engelsk). Seattle Post-Intelligencer. Arkivert fra originalen 1. oktober 2018. Besøkt 22. juni 2019. 
  55. ^ Farnsworth, Clare (3. april 2012). «Seahawks' new look leaves other players longing». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 11. desember 2019. 
  56. ^ Hanzus, Dan (3. april 2012). «Nike saves biggest changes for neighboring Seahawks» (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 22. juni 2019. 
  57. ^ «New Seahawks uniform preserved» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. 19. september 2012. Besøkt 22. juni 2019. 
  58. ^ Seattle Seahawks [Seahawks] (28. november 2019). «Mixing it up for #MNF.» (Tweet). 
  59. ^ «All Matchups, Seattle Seahawks vs. San Francisco 49ers». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 5. september 2019. 
  60. ^ Alexander, Mookie (21. november 2018). «FanPulse: Seahawks fans overwhelmingly agree Rams are their biggest rival». Field Gulls (engelsk). SB Nation. Besøkt 30. september 2021. 
  61. ^ Modesti, Kevin (8. januar 2021). «Rams, Seahawks take their rivalry to a playoff level». The Orange County Register (engelsk). Besøkt 30. september 2021. 
  62. ^ Hanzus, Dan (4. januar 2017). «Remembering Matt Hasselbeck's coin-flip guarantee». NFL.com (engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  63. ^ «Seahawks rally to stun Packers in OT, clinch return trip to Super Bowl». ESPN (engelsk). 18. januar 2015. Besøkt 22. mars 2020. 
  64. ^ Condotta, Bob (26. januar 2014). «Seahawks-Broncos rivalry goes back to old AFC West days». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 9. mars 2022. «If Denver and Seattle won out, then it would be set — a matchup of former longtime AFC West rivals in Super Bowl XLVIII on Sunday in New Jersey. [...] And among those who lived through the Seahawks’ formative years, the Super Bowl matchup also instantly revived memories of a rivalry that was once as intense as any.» 
  65. ^ Tribou, Doug (1. februar 2014). «Seahawks, Broncos Renew AFC West Rivalry In Super Bowl». WBUR-FM (engelsk). Besøkt 9. mars 2022. «Until this week, the Broncos and Seahawks hadn’t seen much of each other lately. The NFL moved Seattle from the AFC to the NFC in 2002. But for nearly a quarter century, they played twice a year as members of the AFC West.» 
  66. ^ «Boxscore Finder». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. juni 2019. 
  67. ^ «Boxscore finder: Seattle Seahawks vs Denver Broncos». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 13. juni 2019. 
  68. ^ Stein, Alan J. (28. februar 2018). «Lake Washington Shipyards (Kirkland)». History Link (engelsk). Besøkt 14. juni 2019. 
  69. ^ Romero, José Miguel (19. august 2008). «Seahawks digging their new digs in Renton». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 22. juni 2019. 
  70. ^ Farnsworth, Clare (17. september 2010). «A blue-and-green Dream Team». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 17. mars 2015. Besøkt 22. juni 2019. 
  71. ^ «Seahawks Fans». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 22. juni 2019. 
  72. ^ a b «The Seattle Seahawks retired jersey No. 12 Wednesday, even...». UPI (engelsk). 6. desember 1984. Besøkt 25. oktober 2020. 
  73. ^ Condotta, Bob (26. september 2017). «Seahawks to retire Kenny Easley’s jersey number 45 on Sunday». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 25. oktober 2020. 
  74. ^ O'Neil, Danny (5. desember 2010). «Seahawks retire legendary lineman Walter Jones’ No. 71». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 25. oktober 2020. 
  75. ^ «Steve Largent explains how Jerry Rice ended up with No. 80». NBCSports.com (engelsk). 23. juni 2020. Besøkt 25. oktober 2020. 
  76. ^ Farnsworth, Clare (14. oktober 2012). «One final honor for Cortez». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 24. august 2017. Besøkt 22. juni 2019. 
  77. ^ Eaton, Nick (11. oktober 2012). «Seahawks to retire Cortez Kennedy's jersey number Sunday». Seattle Post-Intelligencer (engelsk). Arkivert fra originalen 30. mars 2019. Besøkt 22. juni 2019. 
  78. ^ Bishop, Greg (29. oktober 2004). «Hawks offered No. 80, Rice says». The Seattle Times (engelsk). Besøkt 22. juni 2019. 
  79. ^ Parolin, John (10. oktober 2012). «Three-point stance: Seattle Seahawks» (engelsk). ESPN Boston. Besøkt 22. juni 2019. 
  80. ^ «Kansas City Chiefs break Seahawks' loudest stadium record». Sports Illustrated (engelsk). 29. september 2014. Besøkt 23. juni 2019. 
  81. ^ «12 Flag Raisers». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 1. juli 2019. 
  82. ^ Jessop, Alicia (31. januar 2014). «Texas A&M Stands To Earn More in Upcoming 12th Man Trademark Licensing Negotiations As Seahawks' Exposure Rises». Forbes (engelsk). Besøkt 23. juni 2019. 
  83. ^ «Seahawks, A&M resolve '12th man' dispute» (engelsk). ESPN. 9. mai 2006. Besøkt 23. juni 2019. 
  84. ^ «Texas A&M Foundation». giving.tamu.edu (engelsk). Arkivert fra originalen 10. juni 2010. Besøkt 23. juni 2019. 
  85. ^ Cassuto, Dan (10. januar 2015). «Seahawks must pay rent to use the phrase '12th Man'» (engelsk). KING 5 News. Arkivert fra originalen 18. januar 2015. Besøkt 23. juni 2019. 
  86. ^ Daniels, Chris (14. august 2015). «CenturyLink Field no longer 'Home of the 12th Man'» (engelsk). KING 5 News. Arkivert fra originalen 19. august 2015. Besøkt 23. juni 2019. 
  87. ^ «Blitz the Seahawk». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 15. august 2021. Besøkt 23. august 2021. 
  88. ^ Horn, Sam (21. september 2014). «Seahawks add new mascot, Boom; give Blitz fresh look». seattlepi.com (engelsk). SeattlePI. Arkivert fra originalen 23. juli 2020. Besøkt 23. august 2021. 
  89. ^ «Boom». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 27. februar 2021. Besøkt 23. august 2021. 
  90. ^ O'Neil, Danny (1. september 2006). «First hawk out of the tunnel» (engelsk). The Seattle Times. Besøkt 23. juni 2019. 
  91. ^ «Taima the Hawk». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 24. februar 2021. Besøkt 23. august 2021. 
  92. ^ «Seattle Seahawks Dancers». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 22. juni 2019. 
  93. ^ «Seahawks to partner with Q13 FOX on Seahawks preseason games». Seahawks.com (engelsk). NFL Enterprises. 29. mars 2012. Arkivert fra originalen 17. mars 2015. Besøkt 23. juni 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige vinner:
Baltimore Ravens
Super Bowl-vinnere
Neste vinner:
New England Patriots