Jens Hundseid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Hundseid
Oslo Museum
Født6. mai 1883
Norges flagg Vikedal
Død2. april 1965 (81 år)
Oslo[1]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
PartiBondepartiet
NasjonalitetNorge
Norges statsminister
14. mars 1932–3. mars 1933
RegjeringHundseid
ForgjengerPeder Kolstad
EtterfølgerJohan Ludwig Mowinckel
Norges landsbruksminister
14. mars 1932–3. mars 1933
RegjeringHundseid
ForgjengerIvar Kirkeby-Garstad
EtterfølgerHåkon Five
Stortingsrepresentant
1925–1945
ValgkretsTelemark (1925–1936), Buskerud (1937–1945)
Bondepartiets leder
1930–1938
ForgjengerErik Enge
EtterfølgerNils Trædal
Jens Hundseid på Commons

Jens Valentinsen Hundseid (født 6. mai 1883 i Vikedal, død 2. april 1965) var en norsk politiker (B). Han var stortingsrepresentant fra 1925 til 1940, og Bondepartiets partiformann og parlamentariske leder i en årrekke.

Hundseid ble statsminister i 1932 etter at partikollega Peder Kolstad døde i embedet. Med kun 25 av 150 stortingsmandater i ryggen var regjeringens parlamentarisk grunnlag svakt. Regjeringen ble ytterlige svekket av en maktkamp med forsvarsminister Vidkun Quisling, politisk uro rundt Grønlandssaken og et upopulært sparebudsjett som Hundseid la frem som svar på dårlige økonomiske tider. I februar 1933, etter bare ett års regjeringstid, ble regjeringen Hundseid felt av et mistillitsforslag fra Johan Ludwig Mowinckel, Venstre.

I 1935 var Hundseid sentral i kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Han la dermed grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering og flere tiår med Arbeiderpartistyre.

Hundseid meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940, og ble derfor dømt til ti års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret etter krigen.

Bakgrunn

Hundseid var sønn av gårdbruker Valentin Hovda og Ingerid Jensdatter, og vokste opp på morsgården i Vikedal i Ryfylke. Han tok etternavn etter morssiden.[2]

Han fullførte Rogaland landbruksskole i 1902, Kongsberg skogskole i 1903, og tok eksamen ved jordbrukslinjen ved Norges landbrukshøyskole (NLH) i 1905. Han arbeidet deretter som lærer ved en folkehøgskole, før han fra 1908 til 1910 var stipendiat ved NLH. Fra 1910 til 1913 var han landbrukslærer samme sted, og han hadde også et studieopphold i England.[3]

Fra 1916 til 1918 var Hundseid redaktør av Eidsvoll Blad og lærer ved Eidsvoll folkehøgskole. Han ble bestyrer ved Telemark landbruksskole i 1918, og hadde denne stillingen frem til han i 1935 ble utnevnt til fylkesmann i Buskerud.[4] Som lærer ble Hundseid karakterisert som «dyktig» og «intens i undervisningen», men også som «pedantisk» og «med prøysserdisiplin».[5]

Politisk virke

Som ung mann skal Hundseid opprinnelig ha vært høyremann, og senere venstremann. I 1918 stilte han til stortingsvalg for første gang. Han var kandidat for Norsk Landmandsforbund, men tapte for motkandidaten Gunnar Knudsen. Også i 1921 forsøkte han seg på stortingsplass, men tapte nok en gang, denne gangen med knapp margin. Hundseid var i utgangspunktet sterkt i mot å skille ut et eget parti av Landmandforbundet, men støttet lojalt opp om det nye Bondepartiet da det ble opprettet i 1920.[6][7]

Hundseid lyktes endelig med å bli valgt inn på Stortinget for Telemark i 1924. Han tok plass i sosialkomiteen, og var de første par stortingsperiodene lite opptatt av andre fagområder. I sosialpolitiske spørsmål provoserte han sosialistene stort, blant annet ved å mene at arbeidsledige i hovedsak kunne takke seg selv for uføret, ved å foreslå å begrense offentlig støtte til fattige til kun å omfatte matstasjoner der «asosiale individer kunne hente graut», og ved å foreslå å kutte ned på skolens undervisningsuker. Senere i stortingskarrieren fikk Hundseid et bredere politisk interesseområde, og begynte å engasjere seg i Stortingets finans- og trontaledebatter.[8]

Han ble partiets nestformann i 1926, og fra 1929 til 1938 var han partiformann. Han var også Bondepartiets parlamentariske leder 1931–1940 (med unntak av året han var statsminister).[6] Hundseid tok på seg ledervervene noe motvillig; i et brev fra januar 1930 skrev han til tidligere Bondeparti-formann Johan E. Mellbye «[at d]et er ingen som mer enn meg beklager at jeg ble partiets formann. Jeg føler meg uverdig og umoden til det.»[9]

Johan Ludwig Mowinckels andre regjering falt den 7. mai 1931, og som partiformann og parlamentarisk leder var Hundseid en opplagt kandidat for statsministerposten i en Bondepartiregjering. Motkandidaten Peder Kolstad fra Østfold fikk imidlertid flere stemmer på gruppemøtet som avgjorde spørsmålet, og Hundseid tok nederlaget med fatning offentlig.[9] Likevel må tapet ha vært en stor skuffelse for Hundseid, og han fikk ikke engang plass i Kolstads regjering.[6]

Statsministerperiode

Da Peder Kolstad gikk bort i 1932 overtok Hundseid som statsminister. Hundseid hadde forsøkt å få statsministerposten allerede året før, men Kolstad hadde større støtte i stortingsgruppen, og sørget for at Hundseid ikke engang ble med i regjeringen.

Jens Hundseid var ein glimrande talar, og i så måte var han ein god partifører. Han nytta gjerne sterke ord, og med innlegga sine i Stortinget og på talarstolene rundt i landet skaffa han seg både trufaste tilhengarar og uforsonlege motstandarar. Han kunne forme orda sine slik at dei beit hos mostandarane og tente glød hos partifolk. Både i og utanfor partiet stod han som den sterke mann anten det gjaldt kampen mot kommunismen eller mot krisa i bygdene.
Men Hundseid var ikkje noen sterk mann. I realiteten dekte de sterke orda på talarstolen for et nervøst sinn. Han var snar til å ta standpunkt og snart til å skifte. Generalsekretær Dietrichson i Norges Bondelag kalla han 'kastevinden frå Ryfylke' […]

Utdrag fra partikollega Jon Leirfalls omtale av Hundseid i boken I storm og stille : blad frå minneboka.[10]

Statsminister Kolstad ble syk vinteren 1932 og gikk bort den 5. mars samme år. Kong Haakon ventet til Kolstad var begravet før han tok opp spørsmålet om ny statsminister, og i mellomtiden var det indre splid i Bondepartiet i spørsmålet om hvem som skulle overta. Mange i regjeringen ønsket Einar Borch som ny statsminister, men fungerende stats- og utenriksminister Nils Trædal skal ha vist kongen til odelstingspresident Hundseid.[11] Både borgerlig side ved Høyre og Venstre og sosialistisk side ved Arbeiderpartiet var svært skeptiske til Hundseid, og utnevnelsen var nære å skape regjeringskrise. Hundseids regjeringserklæring ble møtt med to mistillitsforslag i Stortinget (både fra Venstre og fra Arbeiderpartiet), men da ingen oppnådde flertall klarte Hundseid å ri av stormen i første omgang.[12]

Hundseid ønsket i utgangspunktet å kvitte seg med både justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling fra regjeringen. Dette møtte motstand i resten av regjeringen, og både Nils Trædal og Jon Sundby tok Quisling i forsvar. Quisling selv nektet å gå av. Forsvarsministeren var blitt en svært kontroversiell mann etter «pepperoverfallet» og bråket rundt trontaledebatten i 1932, men Hundseid gav etterhvert etter og lot Quisling forsette i regjeringen, slik at Hundseids regjering ble nær identisk med forgjengerens. Maktkampen som utviklet seg skulle imidlertid føre til et livslangt hat mellom Quisling og Hundseid.[11]

Hundseid arvet den problematiske Grønlandssaken etter Kolstad. Konflikten oppsto da norske fangsfolk okkuperte østkysten av den danske øya og erklærte området som norsk. Hundseid sendte Fritz Wedel Jarlsberg til København for å komme til enighet med den danske regjeringen, og Wedel Jarlsberg kom tilbake til Norge med et utkast til en avtale der Norge fikk økonomiske rettigheter dersom man anerkjente dansk overhøyhet over Grønland. Dagen etter at Wedel Jarlsberg kom hjem, ble imidlertid Hundseid spurt på en pressekonferanse om hvorvidt det var sant at han var i hemmelige forhandlinger med danskene, noe Hundseid besvarte med at det var «oppspinn» og «uten fnugg av sannhet». Dette var en åpenbar løgn, siden Wedel Jarlsberg handlet på skriftlig fullmakt fra statsministeren. Hundseid forklarte i brevs form til Wedel Jarlsberg at han så seg nødt til å lyve av «innenrikspolitiske grunner», noe Wedel Jarlsberg aksepterte. Brevet ble ikke kjent i Hundseids statsministertid, men var av en karakter som kunne ha ødelagt den politiske karrieren hans dersom det hadde kommet ut.[13]

På tross av at maktkampen med Quisling fortsatte med uforminsket styrke, ble resten av 1932 relativt sett rolig for Hundseid, men på nyåret 1933 var opposisjonen på regjeringsjakt igjen.[14][15] Landet var fortsatt preget av depresjonen, og Hundseid og Nils Trædal hadde utarbeidet et krisebudsjett der de på tross av låneopptak også måtte legge opp til store kutt for svake grupper i samfunnet.[16] Allerede under trontaledebatten 1933 krevde Johan Ludwig Mowinckel og Venstre endringer i finanspolitikken, og Arbeiderpartiet kom med et mistillitsforslag som ble nedstemt i første omgang. Dødsstøtet kom imidlertid i finansdebatten den 23. februar, der Venstre la frem sitt eget mistillitsforslag. Med Venstre og Arbeiderpartiets stemmer var stortingsflertallet mot Hundseid, og han gikk av to dager senere.[14]

Hundseid-regjeringen ble erstattet av Mowinckels tredje regjering, og Hundseid gikk tilbake til å være parlamentarisk leder og partiformann. Én måned etter avgangen erklærte den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag at Øst-Grønland skulle tilfalle Danmark, og Hundseids hemmelige forhandlinger ble kjent for Stortinget. Den 4. juli vedtok et stort flertall i Stortinget en erklæring som kom med kraftig kritikk av Hundseids håndtering av saken, og beklaget at regjeringen hadde handlet på egen hånd uten å involvere Stortinget. Grønlandssaken ble med dette lagt død for godt i norsk politikk.[17]

Kriseforliket og samarbeidet med Arbeiderpartiet

Stortingsvalget 1933 ble et katastrofevalg for de borgerlige, og Arbeiderpartiet gikk kraftig frem. Mowinckel-regjeringen fortsatte, men siden Bondepartiet nektet å stemme på C.J. Hambro som stortingspresident gikk heller vervet til Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold. Dette førte naturlig nok til at det ble spekulert i et samarbeid mellom Ap og Bondepartiet, og Hundseid stoppet ikke akkurat spekulasjonene ved å uttale at «vil ikke de borgerlige være med å stanse proletariseringen og utarmingen av våre landsbygder, så får Bondepartiet søke nye allianser».[18]

Ikke-sosialistisk side kom til et slags kompromiss i 1934, men innad i Bondepartiet var det fortsatt misnøye med det de mente var lite fremgang i å bedre bygdefolks kår. I juni blusset misnøyen opp igjen mot landbruksminister Håkon Five, og i en stortingsdebatt om jordbrukspolitikken uttalte Hundseid at regjeringens handlingslammelse gjorde at «forutsetningen dermed er brutt for det samarbeidet som Bondepartiet hittil har sluttet seg til […]». «[Stortingsmeldingen om jordbruk] er i forholdet til den bakgrunn den har det mest nedslående og mest negative dokument jeg har læst i hele mitt politiske liv!»[19]

Finansdebatten i mars 1935 gjorde slutt på Mowinckels Venstre-regjering. Hundseid la der opp til en ny politisk kurs, og uttalte at

Ute i verden er det i dag lite igjen av liberalismen, den avløses mer og mer […] av plan og orden, av organisasjon på alle næringslivets felter. Det går ikke lenger å holde en samfunnsklasse i en særstilling både når det gjelder betaling for arbeid, og når det gjelder arbeidstid.[20]

Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet dannet grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering. Mye på grunn av Hundseid var det blitt dannet en allianse mellom bønder og arbeidere i Norge, og Nygaardsvold og Hundseid uttalte at «arbeidere og bønder er de som må stå sammen her i landet» og at disse gruppene var «de bestemmende og ledende i fremtidens politikk».[21]

Andre verdenskrig

Hundseid og Vidkun Quisling var livslange politiske fiender, men Hundseid valgte likevel å gå inn i Quislings parti Nasjonal Samling i 1940. Dette førte til at Hundseid ble dømt for landsforræderi etter krigens slutt.
Foto: Riksarkivet

Hundseid ble sjokkert da hans gamle fiende Quisling utropte seg til regjeringssjef i forbindelse med det tyske angrepet i 1940, og han skal ha vært redd for represalier fra Quislings side. Hundseid tok så inn på et landsens hotell under falsk navn, og bad en gammel legevenn skaffe ham «en hurtigvirkende gift som han kunne ta dersom Quislings menn kom». Quislings avgang den 15. april skal imidlertid ha beroliget Hundseid.[22]

Sommeren 1940 begynte Gustav Richert, leder for Reichkommissariatets ernærings- og landbruksavdeling, arbeidet med å omorganisere de norske landbruksorganisasjonene etter korporativ modell. Han foretok en rundreise rundt i landet for å møte toppene i bondebevegelsen, og i juni kom han til Hundseid, da fylkesmann i Buskerud. Richert spurte Hundseid om han ville være interessert i å bli formann i en ny forening, Norges Bondesamband, som skulle erstatte Norges Bondelag. Hundseid nektet å ta på seg et slikt verv (noe tyskeren godtok), og gjorde det samtidig klart at han ikke var begeistret for å arbeide for Quisling.[23]

Senere samme år ble Hundseid oppsøkt av kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs. Kort tid etterpå la Riisnæs frem en ferdigskrevet erklæring, forfattet av Quisling, som det ble forlangt at han skulle undertegne. Erklæringen inneholdt en unnskyldning til Quisling, og en uttalelse om at Hundseid var villig til gå inn i Nasjonal Samling (NS) og tale partiets sak i avisartikler. Erklæringen lot seg ikke etterspore etter krigen, men da Hundseid spurte om hva konsekvensene ble dersom han ikke undertegnet svarte Riisnæs «det verste». Dagen etter meldte Hundseid seg inn i NS, en beslutning han etter krigen beskrev som «feig».[24] Dette må likevel sees i sammenheng med Hundseids rasepolitiske uttalelser før krigen, da han blant annet i debatten rundt en ny innvandringslov betegnet den norske innvandringspolitikken som en «godfjottpolitikk» og fra Stortingets talerstol retorisk spurte om «vi lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rasebiologisk sett?»[25][26]

På tross av at han avslo formannsvervet i Bondesambandet, argumenterte Hundseid senere i krigen for at bondebevegelsen måtte knytte seg tettere til Nasjonal Samling. Under et møte i Bondelaget presset Hundseid på for at man sluttet seg opp om NS, og uttalte at «veien til frihet og selvstendighet … ligger i at vi går inn for den ideologi seierherren kjemper for …».[27] Hundseid var også en av få fylkesmenn som fant seg til rette under NS-regimet, og takket i 1943 ja til å sitte i en NS-komité som skulle se på fylkesmannsembetet i NS-staten. Her sluttet Hundseid seg til planene om et sterkt nedsatt lokalt selvstyre og en kraftig styrking av statens kontroll.[28]

Landssvikoppgjøret

Hundseid ble arrestert etter frigjøringen allerede den 9. mai 1945 og satt i varetekt. I landssvikoppgjøret ble han anklaget for landsforræderi ved å ha meldt seg inn i NS, oppfordre andre til NS-medlemskap, og støtte NS-systemet i avisartikler. Dette var mindre alvorlige forhold sett i sammenheng med tiltalene mot andre under landssvikoppgjøret, men lagmannsretten fant det skjerpende at en tidligere partileder og statsminister hadde stilt seg til rådighet for NS-propagandaen. Lagmannsrettens flertall fant derfor ingen formildende forhold og dømte ham til tolv års tvangsarbeid.[29]

En anke til Høyesterett førte til at straffen ble redusert til ti år, men retten anklaget samtidig Hundseid for opportunisme og la mindre vekt på Hundseids uttalte frykt for Quisling. Senere ble to tredjedeler av straffen ettergitt, og Hundseid ble løslatt i 1949 etter å ha sonet fire år. De siste 16 år av sitt liv levde Hundseid tilbaketrukket i Oslo.[30]

Referanser

  1. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Borgen (1999), side 247
  3. ^ Borgen (1999), side 247–248
  4. ^ Borgen (1999), side 248
  5. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 55
  6. ^ a b c Borgen (1999), side 249
  7. ^ Gabrielsen (1970), side 12 og 58
  8. ^ Gabrielsen (1970), side 58–59
  9. ^ a b Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 56
  10. ^ Leirfall (1999), side 30
  11. ^ a b Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 65
  12. ^ Borgen (1999), side 250
  13. ^ Borgen (1999), side 251–252
  14. ^ a b Borgen (1999), side 252
  15. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 67
  16. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 67–68
  17. ^ Borgen (1999), side 253
  18. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 69–70
  19. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 70–72
  20. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 72–73
  21. ^ Stortrøen, Eikestøl og Brotnov (1980), side 73
  22. ^ Borgen (1999), side 253–254
  23. ^ Wyller (1953), side 37
  24. ^ Borgen (1999), side 254
  25. ^ Valaker (1999), side 67
  26. ^ Brevig (1970), side 52
  27. ^ Wyller (1953), side 57
  28. ^ Borgen (1999), side 254–255
  29. ^ Borgen (1999), side 255
  30. ^ Borgen (1999), side 255–256

Litteratur

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jens_Hundseid&oldid=12742306»