Grønlandssaken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart som viser Myggbuktas plassering.

Grønlandssaken er betegnelsen på spørsmålet om Grønland eller Eirik Raudes Land rettslig hører til Norge eller Danmark.

Saken var mest aktuell i tiden mellom første og andre verdenskrig, i mellomkrigstiden. Saken hadde bakgrunn i at Danmark etter Kieltraktaten av 1814 skulle avstå Norge til Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte ikke med.

Etter at Norge ble en selvstendig nasjon etter unionsoppløsningen i 1905, ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge. Samtidig ble det arbeidet for at Svalbard skulle høre til Norge. I samtaler med den danske ambassadøren i Norge sommeren 1919 uttalte utenriksminister Nils Claus Ihlen seg om Grønlandssaken. I samtale den 22. juli 1919 kom den såkalte Ihlen-erklæringen, som gikk ut på at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. Til gjengjeld skulle ikke Norge kreve Grønland eller deler av Grønland.

I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske sel- og hvalfangere holdt til på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge.[1]

Et område ved den norske radiostasjonen i Myggbukta ble okkupert av en ekspedisjon under ledelse av den sunnmørske fangstmannen Hallvard Devold og fire andre fangstmenn den 27. juni 1931. Området mellom 71° 30' og 75° 40' N kalte de Eirik Raudes Land, og trakk med det linjer tilbake til Eirik Raude og norsk styre i norrøn tid. Devold sendte et telegram for å opplyse om okkupasjonen. «I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land». Området var nærmest ubebodd.

I utgangspunktet var okkupasjonen privat, men den norske regjeringen støttet opp om okkupasjonen. Helge Ingstad ble norsk sysselmannEirik Raudes Land fra 1932 til 1933.

Forsvarsministeren i Norge, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske Marinen om nødvendig skulle støtte okkupasjonen. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske Bondeparti-regjeringen den 10. juli 1931. Saken var så tyngende for de involverte parter at justisminister Asbjørn Lindboe oppsøkte et medium, Ingeborg Køber som senere ble kjent fra Køber-saken, i håp om at hun kunne mane frem ånden til den nylig avdøde statsminister Peder Kolstad – Lindboe trengte avdødes råd.[2]

Norge og Danmark sa seg villige til å la Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag dømme i den vanskelige saken. Domstolen kom fram til at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett. Kielfreden fra 1814 hadde uttrykkelig lagt tidligere norske besittelser inn under Danmark. Domstolen viste til at Norge i flere traktater hadde anerkjent Danmarks suverenitet over Grønland, fra 1819 i forbindelse med gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge, og også i senere inngåtte traktater opp gjennom årene. I tillegg viste domstolen til utenriksministerens eklæring fra 1919.

Norge aksepterte avgjørelsen, og avbrøt okkupasjonen den 5. april 1933. I etterkant, etter regjeringsskiftet, beklaget Stortinget sin håndtering av Grønlandssaken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ida Blom: Kampen om Eirik Raudes land : pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921-1931, Oslo 1973. ISBN 82-05-05719-2
  • Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle (red.): Norsk polarhistorie, bind 2 Vitenskapene. Oslo 2004. ISBN 82-05-32656-8
  • Odd-Bjørn Fure: Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 3 Mellomkrigstid : 1920-1940, Oslo 1996. ISBN 82-00-22534-8
  • Grønlandssaken: dom avsagt 5. april 1933 av den faste domstol for mellemfolkelig rettspleie, i saken angående den rettslige status forvisse deler av Østgrønland, Oslo, 1933.
  • Idar Handagard: Danmarks urett og Noregs rett til Grønland, Oslo 1932.
  • Helge Ingstad: Øst for den store bre, Oslo 1935.
  • Ivar Lohne: Grønlandssaken 1919-1945 : fra borgerlig nasjonalt samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak, Hovedoppgave i historie – Universitetet i Tromsø, 2000.
  • Knut I. Tønsberg: Utenriksministerens legitimasjon, Wienkonvensjonen om traktatretten artikkel 46 og Ihlen-erklæringen, Jussens Venner, Bind XVII, Hefte 4, 1982

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2010-01-22. Besøkt 3. august 2009. 
  2. ^ Willy Pedersen: «Hankø i skumring», Noen spor (s. 194), Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00656-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]