Grønlandssaken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart som viser Myggbuktas plassering.

Grønlandssaken var en tvist mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland eller Eirik Raudes Land.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Saken var mest aktuell i tiden mellom første og andre verdenskrig, i mellomkrigstiden. Saken hadde bakgrunn i at Danmark etter Kieltraktaten av 1814 skulle avstå Norge til Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte ikke med.

Etter at Norge ble en selvstendig nasjon etter unionsoppløsningen i 1905, ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge. Samtidig ble det arbeidet for at Svalbard skulle høre til Norge. I samtaler med den danske ambassadøren i Norge sommeren 1919 uttalte utenriksminister Nils Claus Ihlen seg om Grønlandssaken. I samtale den 22. juli 1919 kom den såkalte Ihlen-erklæringen, som gikk ut på at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. Til gjengjeld skulle ikke Norge kreve Grønland eller deler av Grønland.

I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske sel- og hvalfangere holdt til på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge.[1]

Norsk okkupasjon av Eirik Raudes Land[rediger | rediger kilde]

Et område ved den norske radiostasjonen i Myggbukta ble okkupert av en ekspedisjon under ledelse av den sunnmørske fangstmannen Hallvard Devold og fire andre fangstmenn den 27. juni 1931. Området mellom 71° 30' og 75° 40' N kalte de Eirik Raudes Land, og trakk med det linjer tilbake til Eirik Raude og norsk styre i norrøn tid. Devold sendte et telegram for å opplyse om okkupasjonen. «I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land».[2] Området var nærmest ubebodd.

I utgangspunktet var okkupasjonen privat, men den norske regjeringen støttet opp om okkupasjonen. Hallvard Devold hadde politimyndighet i Eirik Raudes Land frem til Ingstad kom til Nordøstgrønland sommeren 1932. Helge Ingstad ble norsk sysselmannEirik Raudes Land fra 1932 til 1933.

Forsvarsministeren i Norge, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske Marinen om nødvendig skulle støtte okkupasjonen. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske Bondeparti-regjeringen den 10. juli 1931. Saken var så tyngende for de involverte parter at justisminister Asbjørn Lindboe oppsøkte et medium, Ingeborg Køber som senere ble kjent fra Køber-saken, i håp om at hun kunne mane frem ånden til den nylig avdøde statsminister Peder Kolstad – Lindboe trengte avdødes råd.[3]

Dommen i Haag[rediger | rediger kilde]

Norge og Danmark sa seg villige til å la Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag dømme i den vanskelige saken. Domstolen kom fram til at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett. Kielfreden fra 1814 hadde uttrykkelig lagt tidligere norske besittelser inn under Danmark. Domstolen viste til at Norge i flere traktater hadde anerkjent Danmarks suverenitet over Grønland, fra 1819 i forbindelse med gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge, og også i senere inngåtte traktater opp gjennom årene. I tillegg viste domstolen til utenriksministerens eklæring fra 1919.

Norge aksepterte avgjørelsen, og avbrøt okkupasjonen den 5. april 1933. I etterkant, etter regjeringsskiftet, beklaget Stortinget sin håndtering av Grønlandssaken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. januar 2010. Besøkt 3. august 2009. 
  2. ^ Drømmen om Eirik Raudes Land Podcastepisode om den norske okkupasjonen av Øst-Grønland, Polarpionerene, Avtrykk.no, 01.12.2023
  3. ^ Willy Pedersen: «Hankø i skumring», Noen spor (s. 194), Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00656-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]