Vanlig vingenøtt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vanlig vingenøtt
Vanlig vingenøtt
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pterocarya fraxinifolia
(Lam.) Spach
Norsk(e) navn: vanlig vingenøtt,
vingevalnøtt
Hører til: vingenøtt,
valnøttfamilien,
Fagales
Habitat: fuktig skog
Utbredelse: Sørvest-Asia

Vanlig vingenøtt (Pterocarya fraxinifolia) er et løvfellende tre i valnøttfamilien.

Den blir opptil 25 m høy og har enten en kort stamme med buede greiner videre oppover, eller flere stammer. Barken er matt grå med ribber. Vinterknoppene er uten skjell. Bladene er spredte, finnete og inntil 60 cm lange. Hannraklene er tykke, gule og 5–12 cm lange. Hunnraklene er 10–15 cm, og blomstene har rosa arr. Frukten er en nøtt omgitt av en sirkelrund vinge.[1]

Vanlig vingenøtt vokser i de artsrike euxino-hyrkanske skogene ved sørbreddene av Svartehavet og Det kaspiske hav. Her finnes den på fuktige steder i lavlandet sammen med svartor, påfuglbusk (Parrotia persica), Zelkova carpinifolia, Acer velutinum, agnbøk og ask. Utbredelsen omfatter nordlige Anatolia, Transkaukasia og den iranske kysten mot Det kaspiske hav. Det finnes også en liten, isolert bestand i de iranske Zagrosfjellene.[2]

Pterocarya fraxinifolia, eller nære slektninger var vanlig i Europa fra miocen til midtre pleistocen.[2]Island er vingenøtt av europeisk type funnet i lag fra yngre miocen for 9–6 millioner år siden.[3] Pollen fra vingenøtt er funnet i avsetninger fra Holstein-mellomistiden i Polen, Tyskland, Danmark, Nederland og England. Tett skog dominert av dette treslaget dekket landskapet rundt Riano Romano nær Roma for omtrent 300 000 år siden. I forrige mellomistid, eem, var derimot arten helt borte fra Europa.[4][5][6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 191. ISBN 82-10-01282-7. 
  2. ^ a b H. Akhani og M. Salimian (2003). «An extant disjunct stand of Pterocarya fraxinifolia (Juglandaceae) in the central Zagros Mountains, W Iran» (PDF). Willdenowia. 33: 113–120. ISSN 0511-9618. 
  3. ^ T. Denk, F. Grímsson og Z. Kvaček (2005). «The Miocene floras of Iceland and their significance for late Cainozoic North Atlantic biogeography». Botanical Journal of the Linnean Society. 149 (4): 369–417. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2005.00441.x. 
  4. ^ C. Turner (1975). «The correlation and duration of Middle Pleistocene interglacial periods in Northwest Europe». I K.W. Butzer og G.L. Isaac. After the Australopithecines: Stratigraphy, Ecology and Culture Change in the Middle Pleistocene. Walter de Gruyter. s. 282. ISBN 9783110878837. 
  5. ^ M. Follieri og D. Magri (2001). «Middle and Upper Pleistocene natural environment in the Roman area: climate, vegetation and landscape». I G. Cavarretta, P. Gioia, M. Mussi og M.R. Palombo. La Terra degli Elefanti: The World of Elephants (PDF). Roma: Consiglio Nazionale delle Ricerche. s. 43–47. ISBN 88-8080-025-6. [død lenke]
  6. ^ E. Dahl og J. Birks (2007). The Phytogeography of Northern Europe: British Isles, Fennoscandia, and Adjacent Areas. Cambridge University Press. s. 28. ISBN 978-0-521-03559-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]