Spisslønn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Spisslønn
Spisslønn (Acer platanoides)
Spisslønn (Acer platanoides)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Acer platanoides
L.
Norsk(e) navn: spisslønn
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: lønneordenen
Familie: lønnefamilien
Underfamilie: Hippocastanoideae
Slekt: lønneslekten
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for spisslønn
     – naturlig utbredelse
– isolert populasjon
– naturalisert

Spisslønn (Acer platanoides) er et løvfellende treslag fra Europa og tilstøtende deler av Vest-Asia. Den er den eneste naturlig forekommende lønnearten i Norge.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Spisslønn er et stort tre som noen ganger har ei svært vid krone. Den blir 25–30 m høy med en stammediameter på 60–80 cm, men kan en sjelden gang ha en stammediameter på mer enn 150 cm. Stammen er kort og rett med loddrette skudd, og krona er høyt kuppelformet med tett bladverk. Barken er lyst gråbrun og glatt på unge trær, og på eldre trær blir den mørkere og får lave ribber i et nettverk. Skuddene er rødbrune eller olivenbrune. Knoppene er eggformede, og endeknoppene er mørkerøde eller rødbrune, mens sideknoppene er grønne og tiltrykte.[1][2]

Bladene har 5 spisse fliker, og både flikene og tennene langs bladranden er dratt ut i lange spisser. Bladene sitter motsatt og er opptil 12 cm lange og 15 cm brede. Oversiden er glinsende grønn, og undersiden er lysere med små hvite hårdusker i nervevinklene. Bladstilken er 10–20 cm lang og rødlig. Unge greiner og bladstilk har melkesaft. Høstfargen er som regel smørgul, men noen trær blir skarlagensrøde.[1][2][3]

Trærne begynner å blomstre når de er 25–30 år gamle. De er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre, men tvekjønnede blomster forekommer også. Blomstringen er i april–mai før løvsprett, og pollineringen gjøres av insekter. Blomsterstanden er en opprett topp med 30–40 blomster, som er 6–8 mm lange med 5 gulgrønne, ovale kronblad, mye nektar og en emmen lukt. Frukten er en dobbel samara der de to delene sitter i nesten 180° vinkel. Samaraen er 3–5 cm lang, gulgrønn og spres med vinden.[1][2][4]

Spisslønn kan forveksles med platanlønn, men den har mattere grønne blad uten utdratte spisser, ikke melkesaft i bladstilken, hengende blomsterstand, samaraer i omtrent 90° vinkel og bark som skaller av.[2][4]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Treslaget kan vokse på mange jordtyper og tåler skygge, tørke og luftforurensning. Spisslønn trives likevel best på dyp, fuktig og næringsrik jord som ikke er for sur. Veksten er rask, og den kan vokse én meter i året de første ti årene. Unge trær tåler mye skygge, men de blir etter hvert mer lyskrevende. Den vide krona gjør at spisslønn kaster mye skygge og hemmer veksten til andre treslag. Den kan bli mer enn 250 år gammel. Arten danner naturlig ikke rene bestander, men vokser spredt blant andre trær i bar- og løvskog. Den er vanligst i temperert løvskog der den vokser sammen med blant annet sommereik og lind.[1]

De svarte prikkene som er vanlige på bladene, skyldes soppen lønnetjæreflekk (Rhytisma acerinum). Bladene kan være delvis dekt av et grått belegg som er soppen spisslønnmeldugg (Sawadaea tulasnei).[4] Larvene til dvergmøllen Ectoedemia sericopeza gnager ganger i samaraene.[5]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Spisslønn har den største utbredelsen av de europeiske lønneartene. Den finnes fra Hellas, Balkan, Nord-Italia og Pyreneene nordover til sørlige Fennoskandia og østover til Uralfjellene i Russland. Den vokser fra havnivå opptil 1400 moh. i Alpene. Treslaget forekommer ikke naturlig i de vestligste delene av Europa: Vest-Frankrike, De britiske øyer, Nederland og vestlige Jylland i Danmark. Spisslønn er også utbredt i fjellskoger i Tyrkia, Kaukasus og Nord-Iran og vokser der opptil 2400 moh. Arten er vanlig dyrket og forvillet i Europa utenom det naturlige utbredelsesområdet.[1][6]

I Norge regnes spisslønn til edelløvtrærne som vokser på steder med varmt mikroklima, ofte sør- eller vestvendte lier med næringsrik jord. Den finnes naturlig på Øst- og Sørlandet nordover til Alvdal og Fåberg og vestover til Vest-Agder. Arten er vanlig forvillet på Vestlandet og Trøndelag og er også funnet noen steder i Nord-Norge nordover til Harstad og Tromsø.[2][7]

En nærstående art, Acer turkestanicum, vokser i de sentralasiatiske fjellene fra nordøstlige Afghanistan og Pakistan til Pamir-Alaj og Tian Shan. Den blir av og til regnet som en underart av Acer platanoides.[8]

Nytte[rediger | rediger kilde]

Trevirket minner om andre lønnearter i farge og tekstur og er middels hardt. Antonio Stradivari brukte på 1700-tallet spisslønn i kombinasjon med gran til å lage sine berømte fioliner. Foruten til instrumenter brukes virket også til intarsia, møbler, dreide gjenstander og annen finsnekring.[1]

Spisslønn er vanlig plantet som prydtre i hager, parker og langs gater og veger på grunn av den vide krona, de vakre høstfargene og motstandsdyktigheten mot forurensning. Det finnes mange kultivarer med ulik vekstform og form og farge på bladene.[1]

Blant de vanligste kultivarene er:[2][9][10]

  • 'Columnare' – søyleformet vekst
  • 'Crimson King' – rødt bladverk
  • 'Drummondii' – bladene har hvite flekker og kanter
  • 'Globosum' – krona er kuleformet
  • 'Royal Red' – røde blader, mer hardfør enn de andre rødbladede
  • 'Schwedleri' – røde blader om våren, som blir mørkegrønne med purpurskjær om sommeren og røde om høsten

Invasiv art[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika har det vært vanlig å plante spisslønn; særlig ble treet brukt til gatetre som erstatning for kvitalm som ikke kunne brukes lenger på grunn av almesjuken. I den østlige delen av verdensdelen regnes spisslønn nå som en invasiv art. Toleranse for ulike vekstforhold, stor frøproduksjon og rask vekst gjør at den sprer seg og fortrenger naturlige arter. Den tåler så mye skygge at den kan utkonkurrere amerikabøk og sukkerlønn, som selv er skyggetålende arter.[1][11]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h G. Caudullo og D. de Rigo (2016). «Acer platanoides in Europe: distribution, habitat, usage and threats». I J. San-Miguel-Ayanz m.fl. European Atlas of Forest Tree Species (PDF). Luxembourg: Publication Office of European Union. ISBN 978-92-79-52833-0. 
  2. ^ a b c d e f A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 322–323. ISBN 82-10-01282-7. 
  3. ^ B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 382–383. ISBN 978-82-05-42485-2. 
  4. ^ a b c «Lönn». Den virtuella floran. Besøkt 20. oktober 2019. 
  5. ^ «Etainia sericopeza». BugGuide. Besøkt 20. oktober 2019. 
  6. ^ E. von Raab-Straube (2018). «Acer platanoides». Sapindaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 20. oktober 2019. 
  7. ^ «Artskart spisslønn». Artdatabanken. Besøkt 20. oktober 2019. 
  8. ^ «Acer turkestanicum». Flora of Pakistan. Besøkt 20. oktober 2019. 
  9. ^ R. Lancaster (1977). Trær i hagen. Oversatt av K.E. Aarthun. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt A/S. s. 24–26. ISBN 82-990430-2-6. 
  10. ^ Det Norske hageselskap (2006). Hageselskapets sortsliste (10 utg.). s. 28–31. ISBN 82-994640-4-8. 
  11. ^ «Acer platanoides (Norway maple)». Invasive Species Compendium. Besøkt 20. oktober 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]