Kjøttmeis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kjøttmeis
Kjøttmeis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Parus major
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: kjøttmeis,
tertit,
talgtit,
talgokse,
kjøtterik
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Meisefamilien
Slekt: Parus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: tropisk til temperert klima med løv- og blandingsskog, parker, hager med mer
Utbredelse: Palearktis og Orienten

Kjøttmeis (Parus major) tilhører slekten Parus som inngår i meisefamilien (Paridae). Arten er utbredt i store deler av Palearktis og Orienten.[1] Den består som hele 43 underarter, men den geografiske variasjonen er kompleks og delvis klinisk. Arten deles derfor gjerne inn i tre eller fire grupper; major (vanlig kjøttmeis, Palearktis unntatt Fjerne østen), bokharensis (Turkistandkjøttmeis, Sentral-Asia), cinereus (javakjøttmeis, Sørvest-Asia, India østover til Indokina og Indonesia), og minor (japansk kjøttmeis, Øst-Asia og Japan).[1] Molekylære analyser antyder at disse fire kladene, som også viser noen forskjeller i vokalisering[2] og valg av habitat, kan vise seg å være selvstendige arter.[3]

I Norge finnes arten over hele landet. Lokalt går den også under navn som kjøtterik, tertit, talgtit, talgokse og musvitt (dansk: musvit, svensk: talgoxe).(Kilde: Bokmålsordboka)

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kjøttmeisen måler cirka 12,5–14 cm og veier omkring 11,9–22,1 g, avhengig av underart og kjønn.[1] Den regnes som den fysisk største arten i meisefamilien.

Kjøttmeisen har et svart hode med hvite kinn og en svart stripe langs den (hos nominatformen) gule undersiden. Hos mange av underartene er undersiden lys gråhvit eller hvit. Hos hannen er denne stripen bredere enn hos hunnen, og hos et fåtall av underartene er stripen spesielt framtredende (for eksempel cinereus og spesielt nigriloris). Ryggen er grønnaktig, mens stjerten og vingene er blåaktige. Flere underarter er grå eller gråhvite på ryggen. Unge fugler har ofte litt mattere farger enn de eldre fuglene.

Adferd[rediger | rediger kilde]

Kjøttmeisen er en sosial standfugl som gjerne holder seg sammen med sine artsfrender. Fugler som lever i større høyder migrerer gjerne til lavereliggende områder om vinteren. Den leter ofte etter mat sammen med blåmeisen, men også sammen med andre skogsfugler i såkalte meisetog. Disse «togene» streifer rundt i et begrenset område på leting etter nye matplasser. I hekketiden splittes flokkene og kjøttmeishannene blir territoriale.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Fuglen hekker fra april til juli, og den får ofte 2 kull pr. år. Kjøttmeisen får 6–12 egg, og rugetiden er 12–14 dager. Ungene forlater redet etter 15–20 dager. Ofte brukte hekkeplasser er gamle hule trær, men den hekker også gjerne i fuglekasser. Kjøttmeiseparene er svært trofaste.

Mat[rediger | rediger kilde]

Kjøttmeis eter nesten utelukkende små virvelløse dyr og deres larver i sommerhalvåret,[1] men ellers i året eter den også frø, bær og mye annet.[1] Kjøttmeisen hamstrer ikke mat, så om vinteren er den ofte å se på fuglebrettet, der den gjerne spiser solsikkefrø, talg eller meiseboller.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Gosler, A., Clement, P. & Christie, D.A. (2017). Great Tit (Parus major). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/59900 on 27 December 2017).
  2. ^ Boesman, P. (2016) Notes on the vocalizations of Great Tit (Parus major), Turkestan Tit (Parus bokharensis) and Green-backed Tit (Parus monticolus). HBW Alive Ornithological Note 217. URL: http://www.hbw.com/node/932175 (download Dec 2016).
  3. ^ Päckert, M., Martens, J., Eck, S., Nazarenko, A.A., Valchuk, O.P., Petri, B. & Veith, M. (2005) The Great Tit (Parus major) - a misclassified ring species. Biol. J. Linn. Soc. 86(2): 153–174.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]