Kjøttmeis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjøttmeis
Kjøttmeis
Vitenskapelig(e)
navn
:
Parus major
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: kjøttmeis,[1]
tertit,
talgtit,
talgokse,
kjøtterik
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Meisefamilien
Slekt: Parus
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: tropisk til temperert klima med løv- og blandingsskog, parker, hager med mer
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Kjøttmeis
Parus major subspecies.ro.png
Underarter:

Kjøttmeis (Parus major) er en art av spurvefugl (Passeriformes) i meisefamilien (Paridae), som inngår i gruppen av sangfugler (Passeri). Arten tilhører slekten Parus, som i tillegg til kjøttmeisen kun består av den asiatiske arten orientmeis (P. monticolus), og er utbredt i den palearktiske- og indomalayiske sonen.[2]

Kjøttmeis består som hele 43 taxa (se inndeling og utbredelse), men den geografiske variasjonen er kompleks og delvis klinisk.[2] I Norge finnes nominatformen over så og si hele landet. Lokalt går den også under navn som kjøtterik, tertit, talgtit, talgokse og musvitt.(Kilde: Bokmålsordboka)

Kjøttmeis er en svært tallrik art, som BirdLife International regner som livskraftig. Den europeiske populasjonen teller trolig rundt 40–60 millioner hekkende par.[2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

På grunn av at den geografiske variasjonen er så kompleks og delvis klinisk, deles kjøttmeis gjerne inn i tre eller fire grupper; major (vanlig kjøttmeis; nominatformen) er utbredt i Palearktis unntatt Fjerne østen; bokharensis (turkestankjøttmeis) er utbredt i Sentral-Asia; cinereus (javakjøttmeis) er utbredt i Sørvest-Asia, India og østover til Indokina og Indonesia; minor (japankjøttmeis) er utbredt i Øst-Asia og Japan.[2] Molekylære analyser antyder at disse fire kladene, som også viser noen forskjeller i vokalisering[3] og valg av habitat, kan vise seg å være selvstendige arter.[4] Se inndeling og utbredelse for detaljer omkring utbredelsen til hver enkelt underart.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Kjøttmeisen måler cirka 12,5–14 cm og veier omkring 11,9–22,1 g, avhengig av underart .[2] Kjønnene er størrelsesmessig ganske like, men det skiller litt på dem i fjærdrakten. Arten regnes som den fysisk største i meisefamilien.[2]

Kjøttmeisen har et svart hode med hvite kinn og en svart stripe langs den (hos nominatformen) gule undersiden. Hos mange av underartene er undersiden lys gråhvit eller hvit. Hos hannen er denne stripen bredere og mer distinkt enn hos hunnen, og hos et fåtall av underartene er stripen spesielt framtredende (for eksempel ssp. cinereus og spesielt ssp. nigriloris). Ryggen er grønnaktig, mens stjerten og vingene er blåaktige. Flere underarter er grå eller gråhvite på ryggen. Hunnfugler og ungfugler er gjerne litt mattere i fargene og har som regler noe mindre distinkte tegninger.[2]

Kjøttmeiser er sosiale standfugler, som gjerne holder sammen med sine artsfrender. Fugler som lever i større høyder migrerer gjerne til lavereliggende områder om vinteren. Arten er også delvis eruptiv med hensyn til tilgangen på mat, som den ofte leter etter sammen med blåmeis og andre små skogsfugler i såkalte meisetog. Disse «togene» streifer rundt i et begrenset område på leting etter nye matplasser. I hekketiden splittes flokkene opp og kjøttmeishannene blir territoriale. I såkalte «erupsjonsår» er det registrert flokker på mer enn 2 000 individer; som oftest første års ungfugler fra nordlige populasjoner, der dagene har blitt for korte til at fuglene kan finne nok mat. [2]

Arten eter nesten utelukkende små virvelløse dyr og deres larver i sommerhalvåret,[2] men ellers i året eter den også frø, bær og mye annet.[2] Kjøttmeisen hamstrer ikke mat, så om vinteren er den ofte å se på fuglebrettet, der den gjerne spiser solsikkefrø, talg eller meiseboller.

Kjøttmeisen regnes i hovedsak som en monogam art. Pardannelsen varer gjerne ut hekkesesongen, og båndene kan av og til fornyes på høstparten og vare ut neste sesong (om begge kjønn fortsatt lever). Hunnen bygger redet alene, som oftest av ulike plantematerialer, dyrehår og fjær. Det plasserers gjerne i et hult tre eller i hulrom i et tre, men av og til også i vegger, steinfasader, bygninger og lignende, ofte også i fuglekasser.[2]

Hekketiden er svært variabel, med tanke på den store utbredelsen, men i hovedsak kan man si at arten hekker i perioden sent i januar til september.[2] I Norge hekker fuglen fra slutten mars til juli, og den får ofte to kull om året. Hunnen legger typisk 5–12 egg (med som oftest færre i andre legging), av og til flere (opp mot 18 egg er registrert). Inkubasjonstiden tar cirka 12–15 dager, og ungene mates av begge foreldrene. Det daglige inntaket for ungene utgjør cirka 6–7 g, men det varierer med tilgjengeligheten på mat. Ungene forlater redet etter 16–22 dager og blir uavhengige omkring åtte dager etter at de får full fjærdrakt, men de er gjerne avhengige av foreldrene i ytterligere inntil 25 dager (spesielt hannene). Og avkom fra kull nummer to blir ofte matet i opp mot 50 dager.[2]

Kjøttmeisen kan leve til den blir mer enn ti år gammel, men dødeligheten øker etter fylte fem år. Det eldste eksemplaret man har registrert ble femten år.[2]

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Inndeling og rekkefølge følger HBW Alive og er i henhold til Gosler, Clement & Bonan (2017).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][6] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige beskrivelser i påvente en offisiell.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n Gosler, A., Clement, P. & Christie, D.A. (2017). Great Tit (Parus major). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/59900 on 27 December 2017).
  3. ^ Boesman, P. (2016) Notes on the vocalizations of Great Tit (Parus major), Turkestan Tit (Parus bokharensis) and Green-backed Tit (Parus monticolus). HBW Alive Ornithological Note 217. URL: http://www.hbw.com/node/932175 (download Dec 2016).
  4. ^ Päckert, M., Martens, J., Eck, S., Nazarenko, A.A., Valchuk, O.P., Petri, B. & Veith, M. (2005) The Great Tit (Parus major) - a misclassified ring species. Biol. J. Linn. Soc. 86(2): 153–174.
  5. ^ Gosler, A., Clement, P. & Bonan, A. (2017). Tits and Chickadees (Paridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52340 on 27 December 2017).
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]