Lind

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lind
Lind
Vitenskapelig(e)
navn
:
Tilia cordata
Mill.
Norsk(e) navn: lind,
småbladlind
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: kattostordenen
Familie: kattostfamilien
Underfamilie: Tilioideae
Slekt: lind
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: edelløvskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for lind
     – naturlig utbredelse
– isolert populasjon
– naturalisert
Bombus hypnorum - Tilia cordata - Keila.jpg
Tilia cordata

Lind (Tilia cordata) er et løvtre i lindeslekten, innenfor kattostfamilien. Sammen med arten storlind (Tilia platyphyllos) kan den danne den dyrkede hybriden parklind (Tilia × europaea, eller Tilia cordata × platyphyllos).

Utseende[rediger | rediger kilde]

Lind er et stort løvfellende tre med en bred, kjegleformet vekstform. Stammen er kort og tykk, og den deler seg hurtig i et antall konkurrerende toppskudd. Barken er først gul (med rød lysside) og glatt. Senere blir den mer ru og grå, og til slutt grå og oppsprukket i furer. Årsskuddene er snaue og rødbrune med lyse korkporer. Knoppene er spredte, eggformede, store, røde og hårløse med to knoppskjell. Bladene er runde til skjevt hjerteformede med fint takket rand og kort spiss. Oversiden er mørkegrønn, mens undersiden er blågrønn med rustfargete hårdusker i nervevinklene. Bladstilken er snau. Høstfargen er gul, men ganske kortvarig. Treet blomstrer lang tid etter løvsprett i juli. Blomstene sitter 4–15 sammen i en skrått opprett kvast. Fruktene er vingede nøtter. Rotnettet er oppbygget med en kraftig, loddrett pælerot, et hjerteformet system av hovedrøtter, og et tett forgrenet nett av overfladiske finrøtter.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Linda fins i edelløvskog i nesten hele Europa, men er totalt fraværende på Irland og Island. Den vokser heller ikke i de nordlige deler av Skandinavia, Hellas eller i deler av Spania og Italia. Linda vokser òg i Kaukasus og Nord-Iran. I Norge er lind vanlig langs Skagerrakkysten, samt langs kyst og fjordstrøk nord til Norddal og Stranda. Verdens nordligste forekomst av lind er i Brønnøy.[1]

Lind er kommuneblomst i Granvin i indre Hardanger, der den danner nesten rene skogbestand mange steder. Flere av disse er vernet som edelløvskogsreservater.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Linda er vidt brukt som et prydtre igjennom hele Europa, særlig plantet for å danne alléer i det 17. og 18. århundre. Et kjent eksempel er Unter den Linden i Berlin.

Lind er også meget godt egnet til treskjæring, om en ønsker tre som er lett å skjære i, og ikke setter krav til slitestyrke.

Lindetreets viktigste ressurs i tidligere tider var basten. Lindebast var et velegnet materiale til å lage bastetau. Lindestammer fra små trær ble hugget, lagt i bløt i vann en tid; og deretter kunne bark, tre og bast skilles fra hverandre. Basten ble deretter tvunnet til tau. En fordel med lindetre er at det trekker lite vann, slik at man ikke trenger å tjærebre tau av lind.

I vikingtiden i Norge ble lindetreet ofte brukt til å lage skjold på grunn av vekten og håndterbarheten, og selve ordet "lind" (linding/forsterking, forbinding, lindebast/lindetre) kunne også mytelogisk bety "skjold", som beskrevet i Snorre-Edda.

polsk og tsjekkisk heter lind lipa, og i Polen heter juli måned Lipiec (= lindetresmåneden). Lindetrærne var for polakkene Guds tjenere. Biene svermet rundt dem, og slik sørget trærne for honning til mjøden, og bivoks til lysene under gudstjenestene. Lind er tsjekkernes nasjonaltre og er å finne i våpenskjoldet til landets president.[2] I Russland fremstilte man tidligere en drikk kalt lipez av honning fra lindetreet.[3] De russiske matrjosjkadukkene - med stadig mindre dukker på innsiden, også kalt babuschadukker - lages av feilfrie stykker av lind.[4][5]

Diverse[rediger | rediger kilde]

Carl von Linnés slektsnavn er inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.miljodirektoratet.no/no/Publikasjoner/Publikasjoner-fra-DirNat/DN-rapporter/Handlingsplan-for-kalklindeskog/ (s. 12)
  2. ^ Diane Ackerman: Huset under den forrykte stjerne (s. 19), forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-21118-8
  3. ^ http://www.musaios.com/ash.htm
  4. ^ «Om Babushka». www.babushka.dk. Besøkt 16. januar 2019. 
  5. ^ Discovery Channel: "How it's made", sesong 29, episode 07.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]