Vintereik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vintereik
Vintereik
Vitenskapelig(e)
navn
:
Quercus petraea
(Matt.) Liebl., 1784
Norsk(e) navn: vintereik
Hører til: eiketrær,
bøkefamilien,
Fagales
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: tørt lavland
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for vintereik

Vintereik (Quercus petraea) er en art av eiketrær (quercus). Den er en av to ville arter av eik som vokser i Norge. Vintereik er et stort, løvfallende edelløvtre som skilles fra sommereik ved hjelp av egenskaper ved stammen, krona, bladene, og nøttene.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Treet blir 20 – 30 m.(maksimalt 40m) høyt. Den har en loddrett pælerot med kraftige siderøtter og trives på lett jord med forholdsvis lav pH-verdi. Treets eget løvfall hever imidlertid pH-verdien i jorden. Treet danner ofte hybrider med sommereik og får da latinsk betegnelse «Quercus × rosacea». Utseendet blir en mellomting mellom de to artene. Bladene er ovale, bredest like over midten, eller på midten, avrundet mot basis. De er regelmessig buktet med 5–8 grunne bukter på hver side. Fargen er blank mørkegrønn og teksturen er læraktig på oversiden, mens undersiden er mattere og lysere. Navnet vintereik viser til at de visne bladene sitter på treet langt utover vinteren i motsetning til sommereik som feller bladene om høsten. Bladstilkene er lange og tynne. Nøttene er ovale med en lengde på 2-3 cm og en bredde på 1-2 cm. De er først grønne, men modnes til brune etter ca. 6 mnd. Nøttestilkene er korte og kraftige. Barken er tynnere enn hos sommereik, og oppsprukket i mer eller mindre firkantede biter. Stammen fortsetter gjerne opp i krona som er tett fordi småkvistene er jevnt spredt.[1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Vintereik er et viktig tre i det mellomeuropeiske løvskogbeltet. Den har størst betydning i områder med oseanisk klima der bøk og agnbøk mangler, og arten tåler ikke så kalde vintre som sommereik. Utbredelsen strekker seg fra Irland og Nord-Spania nordover til Norge og Sverige, og østover til Litauen og vestlige Ukraina. I middelhavsområdet vokser den bare i fjellene. På Krim og i Kaukasia, Anatolia, Iran og Nord-Irak finnes underarten subsp. iberica. Den blir av og til regnet som en egen art. I Norge vokser vintereik i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Treet er særlig vanlig på Sørlandet, hvor det danner sammenhengende skoger. Årlig innsamles det tildels store mengder eikenøtter herfra, som blir eksportert til Danmark.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Trevirket (alen) er hardt og svært holdbart, og er ettertraktet for bruk i møbler og til vintønner. Tidligere var det svært ettertraktet som skipstømmer. Det har også høy brennverdi. Til bruk for møbler skal treet ligge jordslått (avkappet på et jorde eller en åker) i 5 år, slik at veden er "død" og ikke sprekker. Slik lagret møbelvirke omsettes til svært høye priser i Europa. Nøttene er spiselige, men må behandles for å bli kvitt den beske smaken.[2] Eikenøttene inneholder bitterstoffer. For å begrense mengden bitterstoffer bør de plukkes mens de er grønne. Nøttene kokes og vannet byttes to ganger slik at bitterstoffene trekkes ut. Så skreller man nøttene og tørker kjernene.[3]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frivold, Lars Helge (1994). Trær i kulturlandskapet. [Oslo]: Landbruksforl. s. 72. ISBN 8252916511. 
  2. ^ Nilsson, Anne (1978). Spiselige vekster i skog og mark. Oslo: Cappelen. s. 35. ISBN 8202041309. 
  3. ^ Parmann, Georg (1979). Naturens spiskammer. Oslo: Schibsted. s. 110. ISBN 8251607442. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

botanikkstubbDenne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.