Kattugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kattugle
Kattugle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Strix aluco
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: kattugle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Ugler
Familie: Uglefamilien
Slekt: Strix
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: eldre løvskog, blandingsskog og parker
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Kattugle
Underarter:

Se inndeling!

Kattuglen (Strix aluco) er en kompakt mellomstor art av ugler (Strigiformes) som er utbredt i vestlige og sentrale deler av Eurasia og i de nordvestligste delene av Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia). Arten tilhører gruppen med egentlige ugler (Striginae) og er en del av uglefamilien (Strigidae). Den er en typisk standfugl. Ifølge IUCNs rødliste er arten livskraftig.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kattugle
Kattugle i flukt

Kattugla er mellomstor og nominatformen måler cirka 37–39 cm. Hannene er minst og veier i snitt cirka 440 g, hunnene 553 g. Arten har et vingespenn på cirka 94–104 cm. Det er små forskjeller i størrelse mellom de ulike underartene. S. a. sylvatica er minst og S. a. mauritanica er størst. Sistnevnte har et vingespenn som er omkring 20 prosent større enn S. a. aluco (nominatformen) og S. a. sylvatica.[2]

Kattuglen er tettbygget med et stort, rundt hode og avrunda vinger. Fjærdrakten forekommer i to fargefaser, rødbrun og gråbrun med ulike overgangsformer. Hunner er ofte mer rødbrune enn hanner. Den lyse undersiden er spettet med mørkebrunt, mens ansiktet er forholdvis jevnt brunt. Øynene er dypt sorte.

Ringmerkede kattugler har blitt opp til cirka 18 år gamle. I fangenskap er det individer som har blitt 27 år.

Bestand[rediger | rediger kilde]

Bestanden av kattugler består av flere hundre tusen hekkende par. Den svinger litt fra år til år, alt etter tilgangen på mat og hvor harde vintrene er.

I Europa er bestanden anslått til omkring 400 000–560 000 hekkende par, pluss opp mot 100 000 par i Vest-Russland og 20 000 par i Tyrkia. De største bestandene i Europa finnes i Frankrike og Tyskland, som hver har omkring 85 000 par. Polen har omkring 70 000 par, Spania cirka 50 000 par, Kroatia cirka 20 000–25 000 par, Storbritannia og Latvia cirka 20 000 par hver, Sverige og Hellas cirka 15 000 par hver, og Hviterussland cirka 10 000 par.[2]

I Norge hekker arten nord til Trondheimsfjorden, men det er ingen estimater for bestanden. Noen få par hekker helt nord til Helgeland. I Sentral-Europa er populasjonene stabile, men i Storbritannia har det vært en markant nedgang i senere år.

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kattugle består som åtte anerkjente underarter. Mange flere er beskrevet, men noen av disse har vist seg å være selvstendige arter og andre er flyttet som underarter av disse igjen. Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Holt et al. (2016).[2]

Treliste

Atferd[rediger | rediger kilde]

Håndsvingfjær som viser de myke frynsene på uglas fjærstråler, som demper turbulensstøy når fuglene flyr.
Kattuglas tuting...
Kattugle...

Kattuglens flukt er rettlinjet og direkte utført med raske vingeslag ofte fulgt av glideflukt. Vingene er korte og avrundete. Kalleskrikene likner «tu-vit tu-hu». Imidlertid er dette skriket sammensatt av hannuglens tutende «ho-ho-hoo» og hunnuglens mer skrikende svar «ki-vitt».

Kattugla er i hovedsak nattaktiv og holder seg i ro om dagen, gjerne sittende på en gren i skjul tett inntil trestammen. Om den blir oppdaget holder den seg stort sett rolig, hvis man ikke kommer for nær. I den lyse årstiden hender det at den jakter hele dagen. Kattuglen er en utpreget standfugl som vandrer lite. Den liker ikke å fly over store vannflater, og holder seg helst i territoriet sitt året rundt. Størrelsen på territoriet til et kattuglepar varierer mellom 10 og 100 hektar, og er størst i områder der antall fugl er lavest. Ungfuglene kan streife litt rundt omkring, men de beveger seg sjelden lenger enn 10 km.

Kattugle finnes i både barskog og blandingsskog, gjerne nær dyrket mark eller i skogkanten, men den trives aller best i eldre løvskog hvor den kan finne hule trær som den kan bo i. Den trenger åpninger i skogen hvor den kan jakte. Kattuglen finnes også i parkområder i urbane strøk, til og med i storbyer som London og Berlin. Spesielt vinterstid hender det at den kommer frem til tettbebygde strøk, der den kan påtreffes i tårn eller andre bygninger.

Mindre skogsugler som minervas ugle og hornugle kan i alminnelighet ikke holde til i samme område som kattugler.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Dietter består hovedsakelig av smågnagere, som vånd, mus og rotter, men den kan også ete fugler, ormer, frosker, insekter, og av og til fisk. Byttet slukes normal helt. To ganger i døgnet gulper fuglene opp det som ikke kan fordøyes (skjelettrester, pelshår og lignende) i såkalte gulpeboller.

Kattugler jakter helst om natten. Fuglene sitter gjerne stille på en grein og venter, mens den ser og lytter etter byttedyr. Når den oppdager et bytte som beveger seg på bakken glir den stille ned og fanger det med klørne, mens den dekker byttet med vingene så det ikke kan unnslippe. Byttet avlives normalt med nebbet. Den kan også ta fugler i flukt og i reder.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Ungfugler

Kattugler blir kjønnsmoden før de er et år gamle. Fuglene lever vanligvis i monogame parforhold livet ut, men enkelte hanner kan være polygame. Arten bygger ikke redet selv, men legger eggene i et rede som er forlatt av skjærer eller kråker, eller i et hult tre. Egentlig er kattugle en utpreget huleruger, men den tilpasset seg mangelen på hule trær og kan derfor også ruge i åpne reir. Kattuglen bruker gjerne fuglekasser som er tilpasset spesielt for ugler. Kattugler kan forårsake skade på mennesker når den forsvarer redet.

Fuglen yngler tidlig på året, av og til så tidlig som i februar, men normalt i mars. I gnagerår klekker den store kull. I år med få gnagere legger den bare to–fire egg, enkelte år legger den ingen egg i det hele tatt. Eggene er hvite, nesten helt runde, og cirka 46x39 mm store.

Eggene klekkes etter en rugetid på cirka 29 dager. Ungene begynner å bevege seg ut av redet når de er omtrent 4 uker gamle, og de lærer å fly når de er rundt 7 uker. Foreldrene tar seg av ungene til de er i stand til å skaffe seg tilstrekkelig med mat på egenhånd når de er 4–5 måneder gamle. Utpå høsten må ungfuglene forlate territoriet til foreldrene, og skaffe seg sin egen yngleplass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International. 2014. Strix aluco. The IUCN Red List of Threatened Species 2014: e.T22725469A40732957.
  2. ^ a b c Holt, D.W., Berkley, R., Deppe, C., Enríquez Rocha, P., Petersen, J.L., Rangel Salazar, J.L., Segars, K.P., Wood, K.L. & Marks, J.S. (2016). Tawny Owl (Strix aluco). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]