Gullsjakal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gullsjakal
Gullsjakal (Canis aureus)
Gullsjakal (Canis aureus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis aureus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: vanlig sjakal, europeisk sjakal, asiatisk sjakal m.m.
Hører til: sjakaler,
virkelige hunder,
hundelignende canider
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: Tørt åpent sletteland
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Gullsjakal
nordøstlige Afrika og sørlige sentrale strøk i Eurasia
Underarter:
  • C. a. aureus
  • C. a. algerensis
  • C. a. anthus
  • C. a. bea
  • C. a. cruesemanni
  • C. a. hadranauticus
  • C. a. indicus
  • C. a. maroccanus
  • C. a. moreoticus
  • C. a. naria
  • C. a. riparius
  • C. a. soundanicus
  • C. a. syriacus

Gullsjakal (Canis aureus) er også kjent som vanlig sjakal, i Østen også som asiatisk sjakal. Den en en av tre kjente arter med sjakaler og tilhører hundefamilien. Dette er den mest vanlige av sjakalene, og den finnes både i det nordlige og østlige Afrika og i sørlige sentrale strøk i Eurasia .

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Gullsjakal
Gullsjakal

Gullsjakalen er den vanligste sjakalen. Den minner om en ulv, men er mindre enn en setter. Den blir gjerne omkring 70-85 cm (60-106 cm er målt) i kroppslengde. Halen er ca. 25 cm lang og en skulderhøyden er normalt ca. 38-50 cm. Vekten blir normalt omkring 8-15 kg. De nordligste variantene blir normalt størst. I Afrika blir den trolig bare unntaksvis mer enn 10 kg tung.

Pelsen er ganske grov og rødgul med en hvit markering på halsen. Noen steder blir den nærmest søvfarget over ryggen. Lysere i buken (nærmest hvit eller blekgul). Haletippen er alltid sort. Pelsen blir gjerne noe mørkere i vinterhalvåret. Det første tilfellet av melanisme (sorte individer) ble dokumentert mot slutten av 2012.[2] Det er også små forskjeller mellom de ulike variantene. I fangenskap kan den bli opptil 16 år gammel, men i vill tilstand er levealderen normalt maksimum 13 år (typisk 8-9 år).

Atferd[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen danner livslange parforhold og hevder revir, som i størrelse er ca. 0,5-2,5 km 2. Både hannen og tispa deltar i forsvaret av territoriet. Arten regnes som døgnaktiv, men i områder med mange mennesker kan den være nærmest totalt nattaktiv. Dyra graver ut ei hule eller søker inn i bergsprekker og lignende for å få ly for andre rovdyr. De overtar også hi etter andre dyr. De kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder.

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen jakter helst parvis eller i små grupper som består av nære familiemedlemmer (fjorårskull), men lever normalt ikke sammen med disse. Om det er rikelig med tilgang på mat er det kjent at gullsjakalen kan danne løslige flokker på opp mot 20 dyr.

Gullsjakalen en mest suksessfull når den jakter parvis eller i gruppe, men den er er også kjent som utpreget snylter og renovatør. Selv om den er en habil jeger jakter den sjelden på større dyr. Den er imidlertid ofte å se i nærheten av større rovpattedyr når disse jakter, og byr sjansen seg stjeler den mat fra både løver, leoparder, hyener og andre rovpattedyr. Den er også kjent for å lete etter mat på søppelplasser o.l.

Gullsjakalen spiser nærmest alt. En normal diett består av ca. 54% kjøtt og 46% planteføde. På menyen står vanligvis gaseller (spesielt nyfødte kalver), smågnagere, fugl, fugleegg, reptiler, amfibier, fisk, insekter, frukt og bær.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Paringssessongen varierer fra område til område. Tispene går drektige i ca. 9 uker (63 dager) og føder normalt 3-6 valper, som veier ca. 200-250 g når de blir født. Tispen ammer valpene i ca. 8-10 uker, men begge foreldrene bidrar i valpepasset. Om en av dem skulle dø, er det lite sannsynlig at kullet vil leve opp.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen har det største utbredelsesområdet av de tre sjakalene. Den finnes i både Europa, Afrika og Asia, fra Italia via Balkan og Tyrkia i vest, via Midtøsten til India, Burma og Thailand i øst. I Afrika finner man den fra Marokko i vest, via Sahel og sydøstover til Victoriasjøen og Tanzania i øst. Hvor store de ulike populasjonene er vet ingen, men populasjonen på det indiske subkontinentet er av forskere (Sillero-Zubiri m.fl.[3], 2004) alene anslått å være på minimum 80 000 dyr. Der står den også oppført på CITES liste III.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen trives best i åpent tørt landskap med spredte trær og savanner og stepper med kort gress. Normalt finnes de i høyder under 2 000 moh, men nylig ble det observert gullsjakaler i over 3 800 m høyde i Balefjellene i Etiopia.[4] Lengst øst i Afrika overlapper gullsjakalens utbredelsesområde svartryggsjakalens. De finner føde der de lever, så kostholdet kan være ganske variert.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

En ny og omfattende studie fra 2011 (publisert 2012-08-10) bekrefter afrikansk ulv som en unik, urgammel linje med ulv, men reiser samtidig spørsmål om gullsjakalens klassifisering som en sjakal på det afrikanske kontinentet.[5] Som fylogenien nedenfor viser, er gullsjakalen nærmere beslektet med tamhund, ulv og prærieulv enn de to andre sjakalene.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Arten er livskraftig, selv om den jaktes på av både mennesker, ulver og leoparder.





Stripet sjakal



Svartrygget sjakal








Gullsjakal





Tamhund



Vanlig ulv




Prærieulv





Etiopisk ulv




Dhole





Afrikansk villhund






Underarter[rediger | rediger kilde]

En rekke underarter og varianter er er beskrevet, men alle er neppe aktuelle. Trolig kan kun et fåtall klassifiseres som underarter.

W. W. Ferguson argumenterte i 1981 for å omklassifisere underarten egyptisk sjakal som en liten ørkenulv, men fikk ikke støtte for sitt syn.[6] foreslo i 1981. Denne underarten er betydelig større enn andre underarter av Canis aureus, men klart mindre enn for eksempel arabisk ulv (Canis lupus arabs). Han grunnga sin argumentasjon på forskjeller i kraniet, kjeven og dentale målinger.[7]

En genetisk studie, gjort ved Universitetet i Leeds i England i 2003, sammenlignet innsamlet materiale fra sjakaler i Egypt og Syria, samt materiale fra ulver i Saudi-Arabia og Oman[8]. Studien konkluderte med at klassifiseringen av lupaster som en sjakal trolig var riktig, til tross for at forskningsgrunnlaget var begrenset.

En studie fra 2010 viser imidlertid tydelig at C. a. lupaster (egyptisk sjakal) ikke var en sjakal, men en hittil ukjent og urgammel linje av ulv (Canis lupus).[9] Den er derfor reklassifisert under navnet afrikansk ulv (C. lupus lupaster)[9] og fjernet fra listen av underarter. Studien første til nye undersøkelser av sjakalene i Afrika, som støtter en omklassifisering og reiser spørsmål om hvorvidt gullsjakaler i Afrika i det hele tatt er sjakaler.[5]

  • Canis aureus aureus, eurasisk gullsjakal, vanlig gullsjakal
  • Canis aureus algerensis, algerisk gullsjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus anthus, senegalesisk sjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus bea, serengetisjakal
  • Canis aureus cruesemanni, indokinesisk sjakal
  • Canis aureus hadranauticus, dødehavs sjakal
  • Canis aureus indicus, indisk sjakal
  • Canis aureus maroccanus, marokkansk gullsjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus moreoticus, Europa, Lilleasia og Kaukasus
  • Canis aureus naria, Sri Lanka sjakal
  • Canis aureus riparius, etiopisk sjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus soundanicus
  • Canis aureus syriacus, sørarabisk sjakal (kan være afrikansk ulv)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sillero-Zubiri, C. & Hoffmann, M. 2004. Canis aureus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 05 August 2007.
  2. ^ Hüseyin Ambarli and C. Can Bilgin. (2013). First record of a melanistic golden jackal (Canis aureus, Canidae) from Turkey. Mammalia. Volume 77, Issue 2, Pages 219–222, ISSN (Online) 1864-1547, ISSN (Print) 0025-1461, DOI: 10.1515/mammalia-2012-0009, December 2012. Besøkt 2013-09-05
  3. ^ Sillero-Zubiri, C. & Hoffmann, M. 2004. Canis aureus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 18 June 2007.
  4. ^ Sillero-Zubiri, C. 1996. «Records of honey badger, Mellivora capensis, in Afroalpine habitat, above 4,000 m.» Mammalia 60:323-325.
  5. ^ a b Gaubert P, Bloch C, Benyacoub S, Abdelhamid A, Pagani P, et al. (2012) Reviving the African Wolf Canis lupus lupaster in North and West Africa: A Mitochondrial Lineage Ranging More than 6,000 km Wide. PLoS ONE 7(8): e42740. doi:10.1371/journal.pone.0042740
  6. ^ Ferguson, W. W. 1981. The systematic position of Canis aureus lupaster (Carnivora: Canidae) and the occurrence of Canis lupus in North Africa, Egypt and Sinai. Mammalia 45:459 465.
  7. ^ Tiwari, J.K. and Sillero-Zubiri, C. 2004. «Unidentified canid in the Danakil desert of Eritrea, Horn of Africa.» Canid News 7.5
  8. ^ Nassef M (2003) The Ecology and Evolution of the golden jackal (Canis aureus) Investigating a cryptid species. Master thesis. The university of Leeds.
  9. ^ a b Rueness EK, Asmyhr MG, Sillero-Zubiri C, Macdonald DW, Bekele A, et al. (2011) The Cryptic African Wolf: Canis aureus lupasterIs Not a Golden Jackal and Is Not Endemic to Egypt. PLoS ONE 6(1): e16385. doi:10.1371/journal.pone.0016385

Lenker[rediger | rediger kilde]