Gullsjakal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gullsjakal
Gullsjakal (Canis aureus)
Gullsjakal (Canis aureus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis aureus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: vanlig sjakal,
europeisk sjakal,
asiatisk sjakal m.m.
Hører til: sjakaler,
virkelige hunder,
hundelignende canider
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Gullsjakal
Sjakalenes utbredelse
Underarter:
  • C. a. aureus
  • C. a. algerensis
  • C. a. anthus
  • C. a. bea
  • C. a. cruesemanni
  • C. a. hadranauticus
  • C. a. indicus
  • C. a. maroccanus
  • C. a. moreoticus
  • C. a. naria
  • C. a. riparius
  • C. a. soundanicus
  • C. a. syriacus

Gullsjakal (Canis aureus) er et mellomstort rovpattedyr (Carnivora) i hundefamilien (Canidae). Arten er også kjent som vanlig sjakal, europeisk sjakal og asiatisk sjakal. Den en en av tre kjente arter med sjakaler, men gullsjakalen er nærmere beslektet med ulv, prærieulv og tamhund enn de to andre sjakalene.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Gullsjakal, uekte albino
Gullsjakaler eller ulv?

Gullsjakalen er den vanligste sjakalen. Den minner om ulv (Canis lupus), men er betydelig mindre. Arten er slank og langstrakt. Kroppslengden er typisk 70–85 cm (60–106 cm) og skulderhøydeen cirka 38–50 cm. Halen utgjør i tillegg cirka 25 cm. Vekten ligger omkring 8–15 kg. De nordlige variantene blir normalt størst. I Afrika blir den trolig bare unntaksvis mer enn 10 kg tung.

Pelsen er ganske grov og typisk rødgul med en hvit markering på halsen. Noen steder blir den nærmest sølvfarget over ryggen. Lysere i buken (nærmest hvit eller blekgul). Haletippen er alltid sort. Pelsen blir gjerne noe mørkere i vinterhalvåret. Både albinisme og melanisme er kjent. Det første tilfellet av sorte individer ble dokumentert mot slutten av 2012.[2] Det er også forskjeller i utfarging mellom de ulike variantene.

I fangenskap kan den bli opptil 16 år gammel, men i vill tilstand er levealderen normalt maksimum 13 år (typisk 8–9 år).

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen har størst utbredelse av de tre sjakalartene. Paleontologiske data antyder at arten ikke fantes i Europa under pleistocen, og at den mest sannsynlig koloniserte dette kontinentet under tidlig holocen.[3]

Arten finnes i både Afrika og Eurasia, tidligere fra Italia via Balkan og Tyrkia i vest, via Midtøsten til India, Burma og Thailand i øst. I Afrika finner man den fra Marokko i vest, via Sahel og sydøstover til Victoriasjøen og Tanzania i øst.

I senere år har forskerne registrert at gullsjakalen er i ferd med å ekspandere utbredelsesområdet sitt. Først i en bølge på 1950-tallet, deretter i en ny bølge på 1980-tallet. Siden har ekspansjonen fortsatt nordover og vestover i Europa. Arten er blant annet registrert i Sveits, Tyskland, Polen, nord i Ukraina, Hviterussland og på Baltikum (nord til Estland). Selv om det er uklart om arten tidligere har hatt så stor utbredelse, er det ikke snakk om en fremmed uønsket art, men en art som sprer seg naturlig. Både EUs habitatdiretiv (Annex V) og Bernkonvensjonen gjelder altså, selv om arten ikke tidligere fantes i disse nye områdene.[3]

Hvor tallrike de ulike populasjonene er vet ingen, men totalbestanden er økende. På det indiske subkontinentet har forskere (2004) anslått at arten teller omkring 80 000 dyr.[1]

Arten står oppført på CITES liste III i India.[1] Det er ellers kjent at den er nasjonalt beskyttet i Albania, Tyskland, Italia, Makedonia, Polen, og Sveits.[3]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen er svært tilpasningsdyktig og trives i en rekke ulike habitat, fra ørken og tørt landskap med spredte trær, savanner og stepper med kort gress, til eviggrønn skog, mangrove, dyrket mark og urbane strøk. Normalt finnes de i høyder under 2 000 moh, men nylig ble det observert gullsjakaler i over 3 800 m høyde i Balefjellene i Etiopia.[4] Lengst øst i Afrika overlapper gullsjakalens utbredelsesområde svartryggsjakalens.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen danner livslange parforhold (lever i monogami) og hevder revir, som i størrelse er ca. 0,5–2,5 km 2. Både hannen og tispa deltar i forsvaret av territoriet. Arten regnes som døgnaktiv, men i områder med mange mennesker kan den være nærmest totalt nattaktiv. Dyra graver ut ei hule eller søker inn i bergsprekker og lignende for å få ly for andre rovdyr. De overtar også hi etter andre dyr. De kommuniserer med markeringer, kroppsspråk og et bredt utvalg av lyder.

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Gullsjakalen jakter både solitært, parvis og i små grupper, bestående av nære familiemedlemmer (typisk fjorårskull). Foreldrene lever normalt ikke sammen med disse. Om det er rikelig tilgang på mat er det kjent at arten kan danne løselige flokker på opp mot 20 dyr. Mest suksessfull er den når den jakter parvis eller i gruppe, men den er er også en utpreget snylter og renovatør, som også leter etter mat på søppelplasser og lignende.

Arten jakter sjelden på større dyr, men er ofte å se i nærheten av andre, større rovpattedyr når disse jakter store dyr. Og byr sjansen seg stjeler sjakalen mat fra både løver, leoparder, hyener og andre rovpattedyr.

Gullsjakalen er tilnærmet alteter. En normal diett består av cirka 54% kjøtt og 46% planteføde. På menyen står vanligvis gaseller (spesielt nyfødte kalver), smågnagere, fugler og fugleegg, reptiler, amfibier, fisk, insekter, frukt og bær.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Paringssessongen varierer fra område til område. Tispene går drektige i ca. 9 uker (63 dager) og føder normalt 3–6 valper, som veier cirka 200–250 g når de blir født. Tispen ammer valpene i ca. 8–10 uker, men begge foreldrene bidrar i valpepasset. Om en av dem skulle dø, er det lite sannsynlig at kullet vil leve opp.

Gullsjakalen kan hybridisere med både ulv og tamhund.[3]

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

En ny og omfattende studie fra 2011 (publisert 2012-08-10) bekrefter afrikansk ulv som en unik, urgammel linje med ulv, men reiser samtidig spørsmål om gullsjakalens klassifisering som en sjakal på det afrikanske kontinentet.[5] Som fylogenien nedenfor viser, er gullsjakalen nærmere beslektet med tamhund, ulv og prærieulv enn de to andre sjakalene.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Arten er livskraftig, selv om den jaktes på av både mennesker, ulver og leoparder.





stripet sjakal



svartrygget sjakal








gullsjakal





tamhund



dingo



gråulv




prærieulv





etiopisk ulv




dhole





afrikansk villhund






Underarter[rediger | rediger kilde]

En rekke lokale varianter har gjennom årene blitt beskrevet, men det er lite sannsynlig at alle kan kalles underarter.

W. W. Ferguson argumenterte i 1981 for å omklassifisere underarten egyptisk sjakal som en liten ørkenulv, men fikk ikke støtte for sitt syn.[6] Denne underarten er betydelig større enn andre underarter av Canis aureus, men klart mindre enn for eksempel arabisk ulv (Canis lupus arabs). Han grunnga sin argumentasjon på forskjeller i kraniet, kjeven og dentale målinger.[7]

En genetisk studie, gjort ved University of Leeds i England i 2003, sammenlignet innsamlet materiale fra sjakaler i Egypt og Syria, samt materiale fra ulver i Saudi-Arabia og Oman[8]. Studien konkluderte med at klassifiseringen av lupaster som en sjakal trolig var riktig, til tross for at forskningsgrunnlaget var begrenset.

En studie fra 2010 viser imidlertid tydelig at C. a. lupaster (egyptisk sjakal) ikke var en sjakal, men en hittil ukjent og urgammel linje av ulv (Canis lupus).[9] Den er derfor reklassifisert under navnet afrikansk ulv (C. lupus lupaster)[9]. Studien førte til nye undersøkelser av sjakalene i Afrika, som støtter en omklassifisering og reiser spørsmål om hvorvidt gullsjakaler i Afrika i det hele tatt er sjakaler.[5]

  • Canis aureus aureus, eurasisk gullsjakal, vanlig gullsjakal
  • Canis aureus algerensis, algerisk gullsjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus anthus, senegalesisk sjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus bea, serengetisjakal
  • Canis aureus cruesemanni, indokinesisk sjakal
  • Canis aureus ecsedensis, dødehavssjakal (tidligere C. a. hadranauticus)
  • Canis aureus indicus, indisk sjakal
  • Canis aureus lupaster, egyptisk sjakal
  • Canis aureus maroccanus, marokkansk gullsjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus moreoticus, Europa, Lilleasia og Kaukasus
  • Canis aureus naria, Sri Lanka sjakal
  • Canis aureus riparius, etiopisk sjakal (kan være afrikansk ulv)
  • Canis aureus soudanicus, nubisk sjakal
  • Canis aureus syriacus, sørarabisk sjakal (kan være afrikansk ulv)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Jhala, Y. & Moehlman, P.D. 2008. Canis aureus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015.2. Besøkt 2015-07-14
  2. ^ Hüseyin Ambarli and C. Can Bilgin. (2013). First record of a melanistic golden jackal (Canis aureus, Canidae) from Turkey. Mammalia. Volume 77, Issue 2, Pages 219–222, ISSN (Online) 1864-1547, ISSN (Print) 0025-1461, DOI: 10.1515/mammalia-2012-0009, December 2012. Besøkt 2013-09-05
  3. ^ a b c d A. Trouwborst, M. Krofel & J.D.C. Linnell. 2015-06-27. Legal Implications of Range Expansions in a Terrestrial Carnivore: The Case of the Golden Jackal (Canis aureus) in Europe. 24 Biodiversity and Conservation. Besøkt 2015-07-13
  4. ^ Sillero-Zubiri, C. 1996. «Records of honey badger, Mellivora capensis, in Afroalpine habitat, above 4,000 m.» Mammalia 60:323-325.
  5. ^ a b Gaubert P, Bloch C, Benyacoub S, Abdelhamid A, Pagani P, et al. (2012) Reviving the African Wolf Canis lupus lupaster in North and West Africa: A Mitochondrial Lineage Ranging More than 6,000 km Wide. PLoS ONE 7(8): e42740. doi:10.1371/journal.pone.0042740
  6. ^ Ferguson, W. W. 1981. The systematic position of Canis aureus lupaster (Carnivora: Canidae) and the occurrence of Canis lupus in North Africa, Egypt and Sinai. Mammalia 45:459 465.
  7. ^ Tiwari, J.K. and Sillero-Zubiri, C. 2004. «Unidentified canid in the Danakil desert of Eritrea, Horn of Africa.» Canid News 7.5
  8. ^ Nassef M (2003) The Ecology and Evolution of the golden jackal (Canis aureus) Investigating a cryptid species. Master thesis. The university of Leeds.
  9. ^ a b Rueness EK, Asmyhr MG, Sillero-Zubiri C, Macdonald DW, Bekele A, et al. (2011) The Cryptic African Wolf: Canis aureus lupasterIs Not a Golden Jackal and Is Not Endemic to Egypt. PLoS ONE 6(1): e16385. doi:10.1371/journal.pone.0016385

Lenker[rediger | rediger kilde]