Arditi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arditi
Basisdata
Aktiv:29. juli 1917- januar 1920
Land:Kongedømmet Italia
Overordnet enhet:Den kongelige italienske hær
Type:Spesialstyrke
Størrelse:600 mann
Hovedkvarter:Manzano, Provinsen Udine
Operativt oppdrag:
Innsatser:Italiafronten under første verdenskrig
Arditi-styrker i 1918, merk knivene

Arditi var et kallenavn på en spesialstyrke innen den kongelige italienske hær under første verdenskrig. Navnet Arditi kommer fra det italienske verbet ardire («å våge»), og navnet Arditi kan oversettes med «de modige». De ble også kalt Fiamme Nere («svarte flammer») etter de svarte kragemerkene på uniformene. Soldatene bar i tillegg svarte, myke fesser med dusk og et merke som forestilte en hodeskalle med dolk i munnen.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Reparti d'assalto («angrepsenheter») ble opprettet 29. juli 1917 under ledelse av Giuseppe Bassi, og skulle ha en taktisk rolle som fremrykkende infanteri, som skulle bryte gjennom fiendtlige forsvarslinjer for å åpne for større infanteristyrker. Arditi var ikke underlagt det italienske infanteriet, men ble sett på som en egen gren. Hver arditi-enhet var tilknyttet et armekorps, og fikk sine ordre direkte fra korpskommandøren.[1] Dette i motsetniing til de tilsvarende tyske og østerrikske Sturmtruppen som var en del av infanteriet.

Styrken besto av rundt 600 mann, inkludert offiserer, og var organisert i tre kompanier av 150 mann.[1] Styrken var altså noe mindre enn en italiensk bataljon, som vanligvis besto av 1 000 mann. Hvert kampani besto av fire tropper, som igjen besto av fire lag, et angrepslag i front, to lag på flankene som var utstyrt med maskinpistoler, og et lag som ga dekning.[1]

Kamper[rediger | rediger kilde]

Reparti d'assalto lyktes i å få en bevegelse i den fastlåste skyttergravskrigenItaliafronten. De ble først satt inn i Caporetto-offensiven, deretter i slaget ved Piave, og var særlig viktig under slaget ved Vittorio Veneto. Arditi er en enhet som ble ansett som vellykket og seierrik i den italienske militærhistorien. Styrken ble demobilisert i 1920.

Senere bruk av ordet[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen ble senere benyttet om fascistiske svartskjortegrupper og andre frikorpsenheter. I perioden like etter første verdenskrig, sluttet mange tidligere arditi seg til 'National Association Arditi d'Italia' (ANAI), grunnlagt av kaptein Mario Carli, men også forfatter, diplomat og journalist som var sterkt involvert i futurismebevegelsen i kunst. Carli skrev essayet «Arditi er ikke gendarmeri» sammen med Filippo Tommaso Marinetti.[2]

Mange arditi sluttet seg til den italienske fascistbevegelsen, men denne støtten gjaldt ikke alle. Også den antifascistiske Arditi del Popolo, en fløy som brøt ut fra ANAI, lente seg politisk mot den marxistiske delen av sosialismen. Mange av de arditi som hadde sluttet seg til ANAI, gikk ikke med inn i Partito Nazionale Fascista da dette ble stiftet av Benito Mussolini 23. oktober 1922. ANAI ble senere lagt ned.

Også styrken til Gabriele D'Annunzio som inntok havnebyen Fiume i 1920 og etablerte Reggenza Italiana del Carnaro ble kalt Arditi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Italian Reparti d'Assalto - The Artidi, John Farina, besøkt 25. mai 2015
  2. ^ Sammendrag fra Liparoto ANPI.