Giovanni Giolitti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giovanni Giolitti

Giovanni Giolitti (født 27. oktober 1842 i Mondovì i Piemonte, død 17. juli 1928) var en italiensk statsmann som var Italias statsminister fem ganger mellom 1892 og 1921.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Etter en rask karriere innen finansadministrasjon ble han i 1882 utpekt til statsråd og valgt inn i deputertkammeret. Som deputert ble han lagt merke til på grunn av sine angrep på finansminister Magliani i regjeringen Depretis, og den 9. mars 1889 ble han selv valgt til dette embedet av den nye statsminister Crispi. Da regjeringen di Rudinì falt i mai 1892, kunne Giolitti selv, med hjelp fra hoffkretser, selv overta som statsminister.

Giolittis første runde som statsminister (1892–1893) ble preget av uflaks og vanstyre. En byggekrise og et finansielt brudd med Frankrike hadde svekket statbankenes stilling, og en av dem, Banca Romana, vat blitt ytterligere underminert av vanstyre. En banklov gitt av Giolittis regjering klarte ikke å få til noen bedring. Han ble kritisert for sin utnevnelse av generaldirektøren for Banca Romana, Bernardo Tanlongo til senator. Senatet nektet å ta imot Tanlongo. Giolitti måtte snart etter sørge for at Tanglongo ble arrestert og stilt for retten. Under rettssaken misbrukte Giolitti sin stilling ved å unndra dokumenter som hadde betydning for saken.

Samtidig ble statsbankene etterforsket av en parlamentskommisjon. Selv om Giolitti ble frifunnet, var den ødeleggende for hans politiske stilling og han måtte be om avskjed.

Hans fall etterlot statsfinansene i stor uorden, pensjonsfondene nesten tømte, og de diplomatiske forbindelser med Frankrike svært anstrengte etter en massakre av italienske arbeidere i Aigues-Mortes. Dessuten var det opprørstilstander på Sicilia og i Lunigiana.

Etter sin avgang ble Giolitti stilt for riksrett for maktmisbruk som minister, men konstitusjonsdomstolen avviste saken ved å underkjenne de ordinære tribunalers kompetanse til å dømme om ministeriale ærender.

I mange år måtte han holde seg i bakgrunnen etter å ha tapt mye tillit. Men ved å holde seg i ro og gi opinionen tid til å glemme, og ved en smule parlamentarisk intrigering, gjenvant han gradvis meget av sin gamle innflytelse. Da regjeringen Pelloux falt i 1900, ble han innenriksminister i Zanardellis regjering. Han var i virkeligheten denne regjeringens egentlige leder.

Hans politikk om aldri å blande seg inn i streiker, og la til og med voldelige demonstrasjoner gå sin gang, virket godt til å begynne med. Men etterhvert ble det så mye uorden at Zanardelli, som led av svekket helse, fratrådte. Giolitti etterfulgte ham som statsminister i november 1903. Men under hans annen statsministerperiode (1903–1905) ble han tvunget til å bruke makt for å få slutt på urolighetene i mange landsdeler. Dermed tapte han sosialistenes støtte. Han følte seg stadig mer usikker og fratrådte i mars 1905. Han anbefalte at Alessandro Fortis etterfulgte ham. Da Sonnino senere ble statsminister i februar 1906 gikk ikke Giolitti åpent ut mot ham. Men det gjorde hans tilhengere, og Sonnino måtte gi tapt i mai. Da ble Giolitti statsminister for tredje gang (1906–1909).

Giolitti var deretter statsminister på ny fra 1911 til 1914. Han ga etter for nasjonalistisk påtrykk og startet den italiensk-tyrkiske krig for å gjøre Libya til italiensk koloni.

Han var motstander av italiensk inntreden i Verdenskrigen i 1915 fordi han mente at landet ikke var militært rede.

Han ble statsminister en siste gang 1920-1921, da frykten for en sosialistisk revolusjon gjorde at det politiske establishment tolererte fascistenes fremvekst. Giolitti ble støttet av de fascistiske squadristi og grep ikke inn for å hindre deres maktovertakelser av by- og regionalregjeringer; han grep heller ikke inn mot deres voldsmetoder mot politiske motstandere.

Giolitte valgte i begynnelsen å støtte Mussolinis regjering. Han delte det utbredte håp om at straks de kom til makt ville de moderere seg og bli mer ansvarlige. Men har trakk tilbake sin støtte i 1924.

Han forble parlamentsmedlem frem til sin død i 1928.

Økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

Under Giovanni Giolittis regjering ble en rekke tiltak iverksatt: En rekke tariffer, subsidier og regjeringsprosjekter, han nasjonaliserte private telefon- og jernbaneoperatører. Liberale tilhengere av frihandel kritiserte «giolittisystemet». Selv betraktet han utviklingen av en «nasjonal økonomi» som essensiell for velstandsveksten.

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Giovanni Giolitti: Memorie della mia vita (2 Bd.), Milano 1922 (tysk: Denkwürdigkeiten meines Lebens. Mit einem Brief Giolittis an den Übersetzer als Einleitung und einem Charakterbild des Menschen und Staatsmannes. Deutsche Verlagsanstalt, Stuttgart 1923.)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frank J. Coppa: «Economic and Ethical Liberalism in Conflict: The Extraordinary Liberalism of Giovanni Giolitti»', i: Journal of Modern History 42 (1970), s. 191-215.
  • Frank J. Coppa: Economic and Ethical Liberalism in Conflict: The Extraordinary Liberalism of Giovanni Giolitti, 1986
  • Alexander J. De Grand: The Hunchback's Tailor: Giovanni Giolitti and Liberal Italy from the Challenge of Mass Politics to the Rise of Fascism, 1882-1922, Westport 2000, ISBN 0-275-96874-X


Forgjenger:
 Antonio Starabba, marchese di Rudinì 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Francesco Crispi 
Forgjenger:
 Giuseppe Zanardelli 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Tommaso Tittoni 
Forgjenger:
 Sidney Sonnino 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Sidney Sonnino 
Forgjenger:
 Luigi Luzzati 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Antonio Salandria 
Forgjenger:
 Francesco Saverio Nitti 
Italias statsminister
Etterfølger:
 Ivanoe Bonomi