Den sovjetiske marine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den sovjetiske marine
Naval Jack of the Soviet Union.svg
Naval Ensign of the Soviet Union.svg
Basisdata
Aktiv: 1917 - 1991
Land: Sovjetunionen
Type: Marine
Operativt oppdrag:
Sovjetisk ubåt i Oscar-klassen
Den sovjetiske missilkrysseren «Frunze»

Den sovjetiske marine (russisk: Военно-морской флот СССР, «SSSRs sjømilitære styrker») var sjøforsvaret i Sovjetunionen 1917–1991.

Sovjetmarinen var delt inn i flere større grupper: Nordflåten, Østersjøflåten, Svartehavsflåten og Stillehavsflåten. Flotiljen i Kaspihavet hørte administrativt til Svartehavsflåten, mens skvadronen i Indiahavet hørte til Stillehavsflåten. Andre viktige komponenter i det sovjetiske sjøforsvaret var flåtens luftstridskrefter, marineinfanteriet og kystartilleriet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Borgerkrigen, mellomkrigstiden, og andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionens marine ble formelt opprettet som Arbeidernes og bøndenes røde flåte i 1918. På 1920-tallet var flåten relativt svak, men med utviklingen av den sovjetiske tungindustrien på 1930-tallet økte også Sovjetflåten i størrelse og kvalitet. Den tyske invasjonen i 1941 satte imidlertid en stopper for skipsbyggingsprogrammet. Under andre verdenskrig ble mange sovjetiske sjøfolk satt opp i rene landmilitære avdelinger for å hjelpe til under kampene på østfronten.

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

I februar 1946 fikk marinen nytt navn, og det ble lagt mye ressurser i oppbygningen av en slagkraftig marine. I de første årene etter krigen ble mye av skipsbyggingen basert på tegninger beslaglagt fra den tyske Kriegsmarine.

I den første halvdelen av Den kalde krigen var den sovjetiske ubåtstyrken relativt langt bak USA og NATOs ubåtstyrker i kvalitet, men stort fokus på forskning og spionasje gjorde at denne forskjellen etterhvert forsvant. Skipene i den sovjetiske Typhoon-klassen er fortsatt verdens største ubåter, og sovjetiske ubåter var spesielt kjent for stillegående reaktorteknologi og den avanserte skrogteknologien. Når det gjaldt støyutslipp lå imidlertid de sovjetiske ubåtene et stykke bak de amerikanske.

Under ledelse av Sergej Gorsjkov satset den sovjetiske overflatestyrken tungt på missiler, og det var typisk for sovjetmarinen å ha store missiler på relativt små og raske skip. Samtidig hadde Sovjetunionen flere store missilkryssere med stor ildkraft, slik som skipene i Kirov-klassen og Slava-klassen.

Sovjetmarinen delte ikke NATOs fokus på hangarskip, men utover på 70- og 80-tallet satset også sovjetrusserne delvis på slike. På 80-tallet ble «Admiral Kuznetsov» bygget, og som med krysserne var mye av fokuset på offensive missiler. Den sovjetiske marinen hadde også mindre hangarskip i Kiev-klassen, slik som «Minsk» og «Baku».

Oppløsningen[rediger | rediger kilde]

Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble flåten delt mellom de tidligere sovjetrepublikkene. Svartehavsflåten var en spesielt vanskelig sak å bli enig om, og det gikk flere år med forhandlinger før den ble delt mellom Russland og Ukraina. Størsteparten av den tidligere sovjetflåten kom til å danne basisen i Den russiske marine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Den sovjetiske marine – bilder, video eller lyd