Ig Nobelprisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Levende frosk svevende i et magnetfelt. Eksperimentet gjorde André Geim fra universitetet i Nijmegen og Sir Michael Berry fra universitetet i Bristol fortjent til Ig Nobelprisen i fysikk 2000.

Ig Nobelprisen er en parodiNobelprisen og utdeles hvert år i oktober – rundt samme tid som de ekte Nobelprisene offentliggjøres – for ti vitenskapelige bragder som «først får folk til å le, deretter til å tenke». Prisen blir organisert av det vitenskapelige, humoristiske tidsskriftet Annals of Improbable Research, og utdeles av en gruppe som inkluderer ekte Nobelprisvinnere ved en seremoni i Harvard universitetets Sanders teater.

De første Ig Nobelprisene ble utdelt i 1991, da for oppdagelser som «verken kan, eller bør, gjentas». Det deles hvert år ut priser i ti kategorier, både paralleller til de ekte Nobelprisene fysikk, kjemi, psykologi/medisin, litteratur og fred, men også folkehelse, ingeniørkunst, biologi og tverrfaglig forskning.

Navnet er et ordspill på det engelske ordet «ignoble» (for uedel), og Alfred Nobels etternavn. Navnet uttales offisielt «ig no-BELL» (IPA:) ɪg nəʊ bɛl.

Prisen omtales noen ganger som en «alternativ Nobelpris».[1][2]

Norske prisvinnere[rediger | rediger kilde]

2014, arktisk forskning
Eigil Reimers og Sindre Eftestøl fra Institutt for biovitenskap (UiO), for å ha studert fluktadferd hos reinsdyr som ser mennesker forkledt som isbjørner.[N 1][3]
2011, psykologi
Karl Halvor Teigen ved Universitetet i Oslo, for å ha studert hvorfor folk sukker i hverdagen, og hvordan dette er koblet til følelsesmessige signaler og som svar på vanskelige oppgaver.[N 2][4]
1999, medisin
Dr. Arvid Vatle fra Stord for inngående å ha studert hva slags flasker folk bruker til urinprøver i sin artikkel «Unyttig om urinprøver»[N 3][5]
1996, biologi
Anders Barheim og Hogne Sandvik fra universitetet i Bergen for sin rapport om «Effekten av øl, hvitløk og rømme på appetitten til igler»[N 4][6]
1996, folkehelse
Harald Moi, Oslo, sammen med Ellen Kleist fra Nuuk, Grønland for sin rapport «Spredning av gonoré via en oppblåsbar dukke».[N 5][7]
1995, folkehelse
Martha Kold Bakkevig fra Sintef Unimed i Trondheim, sammen med Ruth Nielson fra Denmark, for sin inngående undersøkelse om hvordan vått undertøy innvirker på kroppens varmeregulering og komfort[N 6]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Response Behaviors of Svalbard Reindeer towards Humans and Humans Disguised as Polar Bears on Edgeøya», Arctic, Antarctic, and Alpine Research, bind. 44, nr. 4, 2012, s. 483-9.
  2. ^ Scandinavian Journal of Psychology, bind 49, nr 1, 2008, s. 49–57.
  3. ^ Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr 8, 20. mars, 1999, s. 1178.
  4. ^ «Effect of Ale, Garlic, and Soured Cream on the Appetite of Leeches», British Medical Journal, bind 309, des 24-31, 1994, s. 1689.
  5. ^ «Transmission of Gonorrhea Through an Inflatable Doll.», «Genitourinary Medicine», bind 69, nr 4, aug 1993, s. 322.
  6. ^ «Impact of Wet Underwear on Thermoregulatory Responses and Thermal Comfort in the Cold», Ergonomics, bind 37, nr 8, aug 1994 , s. 1375-89.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Silas Mortensen: «Sværdsluger i kamp for videnskaben», videnskab.dk, 13. mai 2009.
  2. ^ Steve Connor: «Why woodpeckers don't get headaches (and other Ig Nobel Prize winners)», The Independent, 6. oktober 2006.
  3. ^ Erlend Lånke Solbu (19. september 2014). «Nordmenn fikk humoristisk forskerpris for isbjørnkostyme». NRK.no. Besøkt 19. september 2014. 
  4. ^ NTB (30. september 2011). «Fikk Ig Nobel for sin forskning på sukk». NRK.no. Besøkt 19. september 2014. 
  5. ^ http://home.no/blazius/ignobel/vatle.html
  6. ^ http://www.uib.no/isf/people/doc/leech.htm
  7. ^ http://www.vg.no/vg/96/11/04/1004gono.html

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]