Jevgenij Primakov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jevgenij Primakov i 1997

Jevgenij Maksimovitsj Primakov (russisk: Евгений Максимович Примаков, født 29. oktober 1929 i Kiev, Ukraina) er en russisk politiker. Fra 11. september 1998 til 12. mai 1999 var han statsminister i Russland.

Primakov var den siste ordstyrer i det øverste sovjet i Sovjetunionen. Som Russlands utenriksminister fra 1996 til 1998 var han også ansvarlig for å endre utenrikspolitikken fra en ubetinget støtte til USA, til et mer nasjonalistisk forsvar av Russlands interesser.

Primakov ble født i Ukraina, men vokste opp i Tbilisi i Georgia. I 1953 tok han avgangseksamen ved Moskvas Statlige Institutt for Orientalske Studier og fortsatte utdannelsen ved Statsuniversitetet i Moskva.

Journalist og KGB-agent 1956–1970[rediger | rediger kilde]

Fra 1956 til 1970 arbeidet han som journalist for sovjetisk radio og var Midtøsten-korrespondent for avisen Pravda. På denne tiden ble han ofte sendt på etterretningsoppdrag til Midtøsten og USA som KGB-agent under kodenavnet MAKSIM.[1]

Det Russiske Vitenskapsakademi 1970–1989[rediger | rediger kilde]

Fra 1970 til 1977 var han vise-direktør for Institutt for Verdens-økonomi og Internasjonale relasjoner ved Det russiske vitenskapsakademi. Fra 1977 til 1985 var han direktør ved Institutt for Orientalske Studier ved Vitenskapsakademiet. Fra 1985 til 1989 var han igjen direktør ved Institutt for Verdens-økonomi og Internasjonale relasjoner.

Politisk karriere 1989–1991[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble han formann for Unionens Sovjet (Russisk: Совет Союза, Sovjet Sojuza), et av de to kamrene i Sovjetunionens parlament. Fra 1990 til 1991 var han medlem av kabinettet til president Mikhail Gorbatsjov. I forkant av Gulfkrigen var han Gorbatsjovs spesialutsending til Irak, og hadde samtaler med Saddam Hussein.

Sentrale posisjoner i russisk etterretning 1991–1996[rediger | rediger kilde]

Etter det mislykkede statskuppet i august 1991, ble Primakov første viseformann av KGB. Han var også direktør for SVR fra 1991 til 1996.

Utenriksminister 1996–1998[rediger | rediger kilde]

Som utenriksminister mellom januar 1996 og september 1998, gjorde han seg bemerket som motstander av NATOs ekspansjon inn i den tidligere østblokken. Etter 5 måneders forhandlinger med NATOs generalsekretær Javier Solana, undertegnet likevel Russland en samarbeidsavtale med NATO den 27. mai 1997.[2]

Primakov forsvarte multilaterale avtaler som et alternativ til USAs globale hegemoni etter Sovjetunionens fall og slutten på den kalde krigen. Han fokuserte på økt kontakt med Midtøsten og de tidligere sovjetrepublikkene, og betegnet Russland, Kina og India som et «strategisk triangel» for å motvirke makten til USA. Dette er blitt tolket som en allianse for å hindre revolusjoner i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.[3]

Statsminister 1998–1999[rediger | rediger kilde]

Da den russiske Duma i september 1998 avslo president Boris Jeltsins forslag om å la Viktor Tsjernomyrdin fortsette som statsminister, vendte presidenten seg til Primakov som en kompromiss-figur som begge kunne godkjenne.

Som statsminister gjennomførte han en vellykket skattereform. Men hans skepsis mot USA førte også til et brudd med Europa og USA under NATOs invasjon av Kosovo i 1999, som til slutt isolerte Russland som forsvarer av det tidligere Jugoslavia. I 1999 ledet han den russiske delegasjonen som hadde møter med Slobodan Milošević. Den 12. mai 1999 ble han avskjediget av Boris Jeltsin.

Politiske aktiviteter etter 1999[rediger | rediger kilde]

I februar og mars 2003 besøkte han Irak som spesialutsending for president Vladimir Putin, og hadde samtaler med president Saddam Hussein, i et forsøk på å hindre den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003.

I november 2004 vitnet Primakov som forsvarer for Jugoslavias tidligere president Slobodan Milošević i rettssaken hvor Milošević var tiltalt for krigsforbrytelser.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Archive: The KGB in Europe and the West, Gardners Books 2000, ISBN 0-14-028487-7
  2. ^ Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between NATO and the Russian Federation Paris, 27 May 1997
  3. ^ The Third Among the Equals. Moscow, New Delhi and Beijing are creating counter-revolutionary union Kommersant, 3. Juni, 2005