Mjød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mjød er en alkoholholdig drikk som brygges av honning, vann og gjær. Drikken har vært krydret med blant annet humle, som også forlenger holdbarheten, nellik og/eller ingefær[1]. Den kalles mjød, ikke øl når den hovedsakelig er brygget på honning. Ordet "mjød" stammer via norrønt "mjǫðr" fra urindoeuropeisk "*médʰu". Mjødurt er en krydderplante som passer særlig godt til mjød, derav navnet, og den ble mye brukt i forhistorisk tid[2]. Mjød kan lages med forskjellige tilsetninger, deriblant de nevnte kryddersortene, eller med forskjellige typer frukt eller bær. Epler og sitrusfrukter har vært særlig populært i mjød.

I motsetning til hva mange tror, inneholder ikke mjød melk. Det er mer sammenlignbart med vin enn øl, både når det gjelder alkoholprosent og konsistens. Smaken er imidlertid som regel svært søt, og kan lettest beskrives som en blanding mellom honning og alkohol, samt eventuelt krydder og gjær, avhengig av hvordan mjøden er brygget og hvor lenge det er lagret.

Historie og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Mjød har en svært lang historikk og er muligens den eldste av alle alkoholholdige drikker, fra tiden før jordbrukerne begynte med øl og vin[3]. Mjød var særlig vanlig i Nord-Europa og Øst-Europa der det var vanskelig å dyrke vindruer.

I Norge og Skandinavia forbindes drikken med vikingtida og vikinger, men på den tiden måtte enten den eller honningen importeres, så det har vært en svært kostbar drikk som bare de aller rikeste kunne unne seg[4]. Birøkting ser først ut til å ha begynt i Norge på sent 1700-tall, og det er først etter den tid at man har fått en norsk tradisjon for å lage mjød, men denne har kun eksistert i Østfold og deler av Akershus[5]. Birøkterne selv har typisk vært nødt til å selge honningen, og selv bare laget mjød av honningen som satt igjen på vokskakene[6].

Brygget har i senere tid blitt assosiert med de norrøne gudene, og det finnes en rekke fortellinger, både nye og gamle, som støtter opp under dette. Blant andre har man fortellingen om jotnen Suttung, der man får høre hvordan mjød først ble skapt og at alle som drakk av det ble vise og til skalder. Mjøden kom i Suttungs besittelse, før det ble stjålet av Odin. Mjøden ble dermed kilden til Odins kunnskap. Ordbruken «å tørste etter viten» stammer muligens fra denne fortellingen.

Mye senere, i romantikken på midten av 1800-tallet, ble Suttungs mjød av norske romantikere brukt som et bilde på kunstnerisk inspirasjon, eller snarere som et middel for å kunne nå «den andre siden», Platons idéverden, for så å hente inspirasjonen derfra. Romantiske kunstnere regnet seg selv som i stand til å oppnå nettopp dette, og det var det som skilte dem fra andre mennesker. De så det som sin oppgave i verden å formidle sine opplevelser i idéverdenen videre ved hjelp av kunst.

Mjød blir gjerne assosiert med vikingenes drikkehorn.

Drikken har imidlertid en historie som går lenger tilbake enn vikingtida; allerede i antikkens Hellas hadde man en alkoholholdig drikk som var laget av honning. Over hele verden kan man finne ymse lokale former for mjød, og mange steder kan man fremdeles finne en levende tradisjon for drikken.

Utbredelse i Norge i dag[rediger | rediger kilde]

Mjød har av flere grunner hatt en synkende popularitet fra 1700-tallet,[7] og er lite utbredt i Norge i dag. Drikken har likevel fått en slags renessanse i sammenheng med den økende interessen for middelalderkultur man har sett fra 1970-tallet, ikke bare i Skandinavia, men i hele den vestlige verden.[trenger referanse]

I visse miljøer[hvilke?] har hjemmebrygging av mjød blitt svært populært. I tillegg finnes det på verdensbasis en rekke kommersielle varianter. Et par av disse er tilgjengelige på Vinmonopolet, men det finnes få norske produsenter i bransjen. I Sverige og Danmark, samt blant annet i Tyskland og USA, kan man imidlertid finne et bredt spekter av kommersielle alkoholholdige drikker under navnet mjød. Disse bærer dog ikke nødvendigvis mange likhetstrekk med vikingenes gudedrikk.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Garshol 2016, s. 122.
  2. ^ Moe & Oeggl 2014.
  3. ^ Crane 1999, s. 513.
  4. ^ Notaker 1993, s. 41.
  5. ^ Garshol 2018.
  6. ^ Garshol 2020, s. 264.
  7. ^ Garshol 2016, s. 120.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]