Inkaenes mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Manco Capac med solsymbolet.

Inkaenes mytologi omfatter en rekke fortellinger og legender som er mytologiske og bidrar til å forklare eller symbolisere trosforestillingene i Inkariket.

Alle kristne prester som fulgte den spanske erobringen av Peru ved Francisco Pizarro brente alle nedtegnelser fra Inkariket. Det som er kjent om Inkarikets mytologi er videreført av kristne prester, men en del informasjon er avledet fra arkeologi, arkitektur, keramisk ikonografi og ikke minst myter og legender som har blitt bevart i muntlig tradisjon hos den innfødte og opprinnelige befolkningen.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Før Inkariket forente befolkningen i området sentralt i Andesfjellene var området splittet i tallrike politisk og språklige grupper som var begrenset til en enkelt dal med elv, Cuzcodalen. I denne dalen oppsto inkaene en gang rundt år 1000 e.Kr. Ettersom inkaene ikke etterlot et skriftlig språk eksisterer det heller ingen skriftlige kilder til deres historie og mytologi. En del versjoner av den muntlige historien lister navnene på 13 herskere, men de første seks var sannsynligvis mytiske.

En gang mellom år 1200 og 1438 ble inkaene gradvis den dominerende gruppen i Cuzcodalen. Viracocha Inka begynte å ekspandere sitt maktområde, men i 1438 angrep en nabostamme, chancaene, og Viracocha og hans sønn Inka Urcon flyktet mens en annen sønn, Inka Yupanqui samlet en del krigere og ba andre stammer om hjelp for å slå angriperne tilbake. Da kun noe få kom til ba han jorden om hjelp og selv steinene rundt byen ble krigere. Etter at inkaene erobret en hellig stein kom andre krigere til. Yupanqui ble keiser, eller Sapa Inka, og endret hans navn til Pachacuti (= «jordskjelv» eller «han som forvandler»). De påfølgende sønner og herskere utvidet Inkariket ytterligere, fra Ecuador i nord, kysten og høylandene i Peru, og store områder av Bolivia og deler av Argentina, og sør til sentrale Chile.

Pachacuti bygde en hovedstad og reorganiserte inkaenes religion og gjorde Inti, solguden, til den viktigste guden, og etablerte dyrkelsen av Viracocha, skaperguden. Han bygde Coricancha, et tempel dedikert for Inti. Inkaene praktiserte religiøse ritualer som forsøkte å vinne gudenes gunst. Gudene var knyttet til naturkrefter som solen, vannet eller været, og gudene fikk kostbare gjenstander for å vise sin gunst. Inkareligionen vokste ut av en opprinnelig dyrkelse av verden rundt, som fjell, elver, innsjøer, havet og bestemte topografiske trekk hvor blant store steiner ble et hellig sted, kalt huacas. Solen ble dyrket som det store livgiver og det ble holdt festivaler for å sikre at solen fortsatt ville skinne hver dag. Kattedyr og slanger var symboler i den religiøse kunsten. Da Pachacuti reorganiserte religionen skapte han et særlig forhold mellom seg selv og solen, og slo fast at Inkarikets hersker var solens sønn.

Legender om opprettelsen av Inkariket[rediger | rediger kilde]

Manco Capac er den legendariske grunnleggeren av Inkarikets dynasti i Peru og Cuzcodynastiet i Cuzco. Legender og historie som omgir denne mytiske figuren er svært sammenrotet, særlig det som angår hans styre i Cuzco og hans fødsel og oppvekst. I en legende var han sønn av Tici Viracocha. I en annen ble han fraktet opp fra dypet av Titicacasjøen av solguden Inti, igjen sønn av den øverste guddommen Viracocha. Imidlertid, folk flest hadde ikke lov til å si hans navn, Inca Viracocha, noe som kanskje er forklaringen på at det var nødvendig med hele tre opprinnelsesmyter.

Det var flere myter om Manco Capac og hans veg til makten. I en myte var Manco Capac og hans bror Pacha Kamaq sønner av solguden Inti. Manco Capac ble selv dyrket som en gud for ilden og solen. I henhold til denne Intio-legenden ble Manco Capac og hans slektninger sendt til jorden av solguden og dukket fram fra en hule mens han bar en gyllen stav kalt tapac-yauri. De ble beordret å reise et tempel for solguden på det stedet hvor staven sank inn jorden til ære for Inti, deres far. For å komme til Cuzco hvor de bygget tempelet reiste de i underjordiske huler. I løpet av denne reisen ble en av Manco Capacs brødre gjort om til is.

I en annen versjon av den samme legenden dukket søsknene opp fra vannet i Titicacasjøen, og ikke fra en hule.

I Inca Virachocha-legenden var Manco Capac sønn av Inca Viracocha v Pacari-Tampu, i dag kjent som Pacaritambo, som er 25 km sør for Cuzco. Han og hans brødre (Ayar Auca, Ayar Cachi, og Ayar Uchu) og hans søstre (Mama Ocllo, Mama Huaco, Mama Raua, og Mama Cura) levde i nærheten av Cuzco ved Paccari-Tampu, og forente deres folk og ti ayllu (den grunnleggende politiske enhet hos inkaene) som de møtte på deres reiser for å erobre stammene i Cuzcodalen. Denne legenden innbefattet også den gylne staven som er antatt å ha blitt gitt til Manco Capac av hans far. Redegjørelsene er forskjellige, men i henhold til en eldre versjoner skal den unge Manco Capac ha vært sjalu på sine eldre brødre, drept dem og deretter kommet til Cuzco.

Guddommer[rediger | rediger kilde]

Som romerne tillot inkaene de kulturer de la inn under riket til å beholde sine individuelle religioner. Nedenfor er en del guder dyrket av folkene i Inkariket, men flere har overlappende ansvar og riker. Om ikke annet er anmerket ble disse dyrket i ulike ayllus eller i ulike områder.

  • Apu var en fjellgud
  • Apocatequil var lyngud
  • Ataguchu var en gud som bidro i skapelsesmyten
  • Catequil var en gud for lyn og torden
  • Cavillace var en jomfrugudinne som spiste en frukt som egentlig var måneguden Conirayas sperm, og hun fødte en sønn. Hun forlangte deretter at faren meldte seg, men da ingen så gjorde la hun barnet på bakken og det kravlet mot Coniraya. Cavillace ble beskjemmet ettersom måneguden hadde en lav status blant gudene. Hun flyktet til kysten av Peru hvor hun endret seg selv og sønnen til steiner.
  • Chasca var gudinnen for solnedgang og soloppgang og hun beskyttet jomfruer.
  • Chasca Coyllur var gudinne for blomster og unge piker
  • Kuka Mama var en gudinne for helse og glede. Hun var opprinnelig en løsaktig kvinne som ble delt i to av hennes mange elskere. Hennes kropp vokste til den første kokaplanten. Bladene kunne bli tygd av mennene for helse og glede etter at de hadde tilfredsstilt en kvinne.
  • Coniraya var måneguden nevnt over som formet sin sperm til en frukt.
  • Copacati var en gudinne for en innsjø.
  • Ekkeko var en gud for helse og rikdom. I de eldste tider synes det som om det ble gjort små statuer som deres ønsker ble bedt til.
  • Illapa («torden og lyn», også kalt for Apu Illapu, Ilyap'a, Katoylla) var en populær værgud. Hans helligdag var 25. juli. Etter sigende holdt han Melkevegen i en mugge og brukte den for å skape regn. Han ble fremstilt som en mann i skinnende klær, bærende på en klubbe som våpen og steiner. Han var tidligere en hovedgud for Collariket som provinsen Collasuyu er navngitt etter.
  • Inti var solguden, en kilde for varme og lys og liv, og en beskytter av menneskene. Inti ble betraktet som den viktigste guden og Inkarikets herskere hevdet at de nedstammet fra ham.
  • Kon var gud for regnet og vinden som kom fra sør. Han var sønn av Inti og Mama Quilla.
  • Mama Allpa var en fruktbarhetsgudinne som ble avbildet med tallrike bryster.
  • Mama Cocha («sjømoren») var sjøen og fiskenes gudinne, beskytter av sjøfolk og fiskere. I en legende er hun mor for Inti og Mama Quilla med Viracocha.
  • Mama Pacha var hustru til Pachacamac og en dragegudinne og fruktbarhetsgudinne som hersket over planting og høsting, og gjorde jordskjelv.
  • Mama Quilla («månemor» eller «gyllen mor») var gudinne for ekteskap, festivaler og månen, og datter av Viracocha og Mama Cocha, foruten hustru og søster av Inti. Hun var mor til Manco Capac, Pachacamac, Kon og Mama Ocllo.
  • Mama Zara («kornmor») var gudinne for korn og assosiert med mais og med piletreet.
  • Pacha Camac («jordgjøreren») var en ktonisk skapergud, tidligere dyrket av Ichma, men ble senere tilpasset skapelsesmyten til inkaene. Han var "Jordguden".
  • Pariacaca var en vanngud i den tidlige inkamytologien som ble tilpasset Inkariket. Han var en gud for regnstormer og skapergud. Han ble født som falk, men ble senere menneskelig.
  • Paricia var en gud som sendte en oversvømmelse som drepte menneskene som ikke hadde respektert ham. Et mulig annet navn for Pachacamac.
  • Supay var både en gud for døden og en hersker av Uca Pacha foruten en rase av demoner.
  • Urcaguary var en gud for metaller, smykker og andre gjenstander av stor verdi fra jorden.
  • Urcuchillay var en gud som voktet over dyrene.
  • Viracocha var en gud for alle ting, i begynnelsen var han en hovedgud, men da Pachacutec ble Inka endret han denne gudens betydning ved å slå fast at Inti var den som gjorde det mulig å beseire chancas, inkaenes store fiende.

Trekk fra de religiøse forestillingene[rediger | rediger kilde]

  • Mama Ocllo var søster og hustru av Manco Capac. Hun var antatt å ha lært inkaene kunnskapen om å spinne.
  • Mamaconas var en nonnelignende institusjon som levde i templene og dedikerte deres liv til Inti og tjenestegjorde for prestene. Unge piker fra adelen som var særlig vakre ble trenet i fire år kunne deretter ble mamaconas eller gifte seg med adelige.
  • Huaca var et hellig objekt, eksempelvis et fjell, en stein eller en mumie.
  • Uca Pacha («verden under») var underverden tilsvarende til helvete eller Hades, lokalisert i jorden midtre.
  • Kay Pacha var den verden menneskene levde i.
  • Hanan Pacha («verden over») var en guddommelig underverden. Kun rettskafne mennesker kunne komme til denne, ganske lik den kristne Himmelen, ved å krysse en bro gjort av hår.
  • Chakana, eller et Inkakors, er kors med tre ender som har tilsynelatende lik symbolikk som i andre mytologier er kjent som Livets tre, Verdenstreet og lignende. Gjennom den sentrale aksen reiste en sjaman i transe til «verden under» og til de høyere nivåer bebodd av de overordnete guder. Slangen, pumaen og kondoren er totemiske representanter av de tre nivåene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]