Tuamotu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tuamotu
Îles Tuamotu
Tuamotuøyenes flagg
Tuamotuøyenes flagg
Geografi
Plassering Stillehavet
Øygruppe Polynesia
Antall øyer 78
Større øyer Anaa, Fakarava, Hao, Makemo
Areal 850 km²
Administrasjon
Frankrike
Frankrike
collectivités d'outre-mer Fransk Polynesia
Demografi
Befolkning 15 862 (per 2002)
Befolkningstetthet 18
Plassering
Tuamotu

Tuamotu eller Tuamotuøyene (fransk: Îles Tuamotu) er en kjede av atoller i Fransk Polynesia og den lengste kjeden av atoller i verden, med en utstrekning over Stillehavet av omtrentlig samme størrelse som Vest-Europa.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Tuamotus kommuner er: Anaa, Arutua, Fakarava, Fangatau, Hao, Hikueru, Makemo, Manihi, Napuka, Nukutavake, Pukapuka, Rangiroa, Reao, Takaroa-takapoto, Tatakoto og Tureia. Administrativt er Tuamotu en del av subdivision administrative des (Îles) Tuamotu-Gambier, en av fem administrative områder (subdivisions administratives) innen Fransk Polynesia.

Tuamotu har to valgdistrikt ved valg til Fransk Polynesias nasjonalforsamling. De elleve østligste kommunene sammen med Gambierøyene for seg, og de fem vestligste kommunene Arutua, Fakarava, Manihi, Rangiroa og Takaroa for seg.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2002 hadde Tuamotu sammen med Gambier-øyene 15.862 innbyggere. 769 innbyggere bor innenfor en radius av 215 nm fra Mururoa og Fangataufa der det er utprøvd franske atomvåpen. Talespråket i Tuamotu er tuamotuansk, en samling av polynesiske dialekter. Puka-Puka og Gambier-øyene har sine egne språk.

Typisk bebyggelse i Tuamotu

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kart over Tuamotu

Den viktigste inntektskilden nå for tiden er dyrking av sorte perler og tilberedelse av kopra. Vanilje blir dyrket på noen få øyer. Jordbruk på øyene er overveiende til selvforsyning. Inntektene fra turisme er liten, spesielt sammenlignet med turistindustrien i det nærliggende Selskapsøyene. En beskjeden infrastruktur for turisme kan finnes på de to atollene Rangiroa og Manihi, med apparatdykking og snorkling som spesialitet.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Til tross for arkipelets store utstrekning, er det totale landarealet bare omkring 885 km². Klimaet er tropisk uten adskilte årstider. Årlig middeltemperatur er det forholdsvis konstante 26°C. Det finnes ingen innsjøer eller vassdrag. Eneste ferskvannskilde er oppfanget regnvann. Midlere årsnedbør er 1400 mm. Fordelingen av regn gjennom året er også ganske jevn, men september og november er de to tørreste månedene.

Arkipelets geologiske stabilitet er høy, da det ble dannet i den svakt aktive plategrensen Påskeøya fraktursone. Det har ikke forekommet vulkanske utbrudd i historisk tid.

Største øyer[rediger | rediger kilde]

Gruppen omfatter korall-atoller og deres øyer, deriblant:

Øygrupper[rediger | rediger kilde]

Flere av atollene ligger i grupper og er kjent under gruppenavn:

Acteongruppen (Groupe Actéon)[rediger | rediger kilde]

Disappointment-øyene (Îles du Désappointement)[rediger | rediger kilde]

Hertugen-av-Gloucester-øyene (Îles du Duc de Gloucester)[rediger | rediger kilde]

Kong-George-øyene (Îles du Roi Georges)[rediger | rediger kilde]

Palliserøyene (Îles Palliser)[rediger | rediger kilde]

Fakaravas lagune sett fra en brygge ved landsbyen Rotoava
Mange atoller inkludert norvestre Tuamotu og øya Makatea:

Raeffsky-øyene (Îles Raéffsky)[rediger | rediger kilde]

Mange atoller i det sentrale Tuamotu, inkludert Tepoto (Syd)

Andre øyer og atoller i det sentrale området[rediger | rediger kilde]

Andre øyer og atoller i det nordøstre området[rediger | rediger kilde]

Andre øyer og atoller i det sydøstre området[rediger | rediger kilde]

De to atollene som tidligere ble brukt til franske atomvåpentester:

Planter og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Det beskjedne jordsmonnet på koralløyene tillater ikke en artsrik vegetasjon. Kokosnøttpalmen er spesilet økonomisk verdifull som basis for kopraproduksjon. Spiselige vekster omfatter bl.a. yams, taro og brødfrukt. Pandanus-blader blir tradisjonelt vevd til takdekke (selv om bølgeblikkstak dominerer istedet nå til dags), og blir brukt til andre bruksgjenstander som matter og hatter. Dyrelivet er hovedsakelig begrenset til sjøfugler, insekter og firfisler. Tuamotu har bare 57 fuglearter, men av disse er ti endemiske, inkludert en lorikeet, en kingfisher og flere monarker og duer. 13 arter er globalt truet og en art er notert som utryddet.[1] Dyrelivet under vann er derimot artsrikt. De vakre og dyrerike revene gjør Tuamotu til en av verdens mest naturskjønne dykkerdestinasjoner.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Alle Tuamotus øyer er lavtliggende koralløyer. Hovedsakelig består de av tykke sandavleiringer på toppen av korallrev. Makatea, sydvest for Palliser-øyene, er en av tre store fosfat-forekomster i Stillehavet. De to andre er øya Banaba i Kiribati, og øylandet Nauru. Selv om Gambier-øyene i sydøst er administrativt tilknyttet Toamotu, er øyene geologisk og kulturelt særskilte.

Historie[rediger | rediger kilde]

De tidligste arkeologiske funnene tyder på at vestre Tuamotu ble befolket ved innvandring fra Selskapsøyene omkring 700 f.Kr. På øyene Rangiroa, Manihi og Mataiva finnes det flate seremoniplattformer, kalt marae, laget av korallblokker. Plattformenes alder er ikke kjent.

Tuamotus første kontakt med Vesten kom ved Ferdinand Magellan i 1521, under hans jordomseiling. Magellans besøk ble fulgt av:

Ingen av disse besøkene hadde politiske følger, da øyene var under det tahitiske Pomare-dynastiets innflytelses-sfære. Ved begynnelsen av det 18. århundre ankom de første kristne misjonærene. Øyenes perler ble introdusert på det europeiske markedet sent på 1800-tallet. Etter at kong Pomare V ble tvunget til å abdisere, ble øyene underlagt Frankrike som oversjøisk territorium. Tuamotu fikk verdensomspennende berømmelse i 1947, da Thor Heyerdahl nådde Raroia på balsaflåten Kon-Tiki etter å ha seilt fra Syd-Amerika.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (engelsk) Blanvillain, C; Florent, C & V. Thenot (2002) "Land birds of Tuamotu Archipelago, Polynesia: relative abundance and changes during the 20th century with particular reference to the critically endangered Polynesian ground-dove (Gallicolumba erythroptera)". Biological Conservation 103 (2): 139-149 doi:10.1016/S0006-3207(01)00112-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 18°02′27″S 141°24′34″V