Råseil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Råseil ble brukt på skip i vikingtiden. Her en illustrasjon fra et færøysk frimerke.
Symmetriske råseil, både storseil og toppseil, i bruk på fembøringen Braute.
Jekta Pauline med råseil på Trondheimsfjorden.

Råseil er en seiltype hvor seilet henger ned fra en stang, en , som er heist opp i en mast med et tau, et fall eller drag, som vanligvis er festet om lag på midten av råa.

Man kan skille mellom symmetrisk råseil og asymmetrisk råseil. På begge typene seil kalles de nedre hjørnene for halser på tradisjonelle, norske seil, barmer på seil på seilskip.

På det symmetriske råseilet står råa i utgangspunktet vannrett, og de to sidene av seilet er like, symmetriske. Dette seilet svinges rundt masten alt etter vindretningen, de to sidekantene bytter om å være forkant og bakkant på seilet, og de to halsene skifter på å være framhals og bakhals. De to sidekantene må derfor utformes som et kompromiss mellom disse to funksjonene. Til halsene er det festet både skaut til å trekke bakover i seilet, og framskaut til å trekke fremover.

Begge sidekantene på seilet står som oftest litt på skrå utover ned fra råa, men det er svært forskjellig hvor mye. Noen seil er det man kaller ”rå-smale”, det vil si at overkanten av seilet er mye kortere enn underkanten, andre seil er ”rå-breie” med liten forskjell på over- og underkant. Enkelte samiske seil er bredere ved råa enn i underkanten.

På det asymmetriske råseilet er de to sidekantene bare forkant eller bare bakkant, og dette gjør at man kan sy seilet mer akkurat slik det blir best. Seilet har alltid samme framhals og alltid samme bakhals. Bakhalsen har derfor bare skaut, mens framhalsen har bare framskaut, som helst kalles spøteband på slike seil (spøte er et annet ord for stang, stikke eller pinne). Det asymmetriske råseilet seiler meget godt, men til gjengjeld er det ekstra tungvint å vende båten slik at vinden kommer fra den andre siden, og seilet skal over på den motsatte side av masten.

Forkanten av seilet står på skrå fra råa og fremover, noen ganger helt frem til stevnen i båten, andre ganger til litt bakenfor stevnen. Bakkanten står rett ned eller litt på skrå bakover.

Gammeldagse robåter i Norge, og vikingskipene, har (nesten alltid) kun ett enkelt råseil på én enkelt mast. Det vanligste er å bruke symmetrisk råseil, men i Nordfjord og på Møre er asymmetrisk råseil vanlig.

På slike enkeltseil kan råa, i tillegg til draget, være midlertidig festet til masten med en rakke av et bøyd trestykke (klaverakke), eller av tau, trehjul og trebord (rullerakke). Rakken blir ikke alltid festet rundt masten; dette gjelder særlig på mindre båter og i moderat vind.

Til rånokkene er det festet bras, tau til å svinge råa med. På asymmetriske råseil er det bras bare på baknokken, for å styre råa. Det er den personen som styrer båten og gir ordre om bord, ofte kalt ’høvedsmannen’, som holder brasene, derav uttrykket ’klare brasene’.

Smetten/framskautet er som oftest festet til en seilstikke, en ca. 30 cm lang jernstang med trehåndtak, som kan settes i to eller tre ulike hull i ripbordet langt fremme i båten, slik at seilet kan stilles i ulike vinkler til båten.

Å seile med råseil[rediger | rediger kilde]

Å dreie båten slik at vinden kommer inn fra andre siden, og seilet blir stående på andre siden av masten, kan skje på to ulike måter; ved å dreie opp mot vinden slik at den en liten stund blåser rett forfra, og etterpå kommer fra andre siden, eller dreie bort fra vinden, slik at den kommer mer og mer bakfra, og til slutt kommer fra andre siden. Det første kalles å gå baut, baute eller vende, det andre å jibbe eller å kuvende.

Et råseil skal alltid stå i le av masten, altså med masten nærmest vinden. Med symmetrisk råseil kan man greie begge de ulike manøvrene uten å ta seilet ned, mens man med asymmetrisk råseil alltid må fire seilet, legge det over på andre siden av masten, og så heise det igjen.

Men også med symmetrisk råseil kan det være en utfordring å gå baut uten å ta ned seilet, og er vinden for hard, tar man helst ned også et symmetrisk råseil i bauten. Hvis man nemlig vil gå baut, vil et råseil en stund blåse inn mot masten, før båten er så langt rundt at det fylles fra den andre siden, og igjen kommer ut fra masten. Akkurat idét seilet vil fylles fra andre siden, må folkene i framskuten (forreste del av båten) være snar til å feste framskautet på seilstikka, før seilet fylles, ellers kan strekket i forkanten av seilet bli for stort, særlig i større båter. I hard vind er det så risikabelt å gå baut med ett enkelt seil, at man tar ned og bærer rundt også et symmetrisk råseil.

Derimot er det trygt og rolig å gå kuvending, og dreier båten fra vinden, mens man gradvis stiller seilet mer og mer på tvers av båten. Seilet vil hele tiden være fylt ”den rette veien” og man kan rolig dreie det mer og mer med den andre sidekanten fremover. Når kuvendingen er helt ferdig, og man seiler med vinden inn på skrå forfra igjen, må man imidlertid et øyeblikk gi ut på skautet og få vinden ut av seilet dersom man vil ha strukket forkanten godt ned mot ripbordet fremme i båten.

På større seilskip er det nesten alltid flere råseil over hverandre, der rærne (flert. av rå) manøvreres med hver sine bras, men sammen med hverandre (men ikke alltid identisk). Hjørnene på slike seil kalles barmer, to nokkbarmer mot råen og to skjøtsbarmer. Den skjøtsbarmen som står i lo (opp mot vinden) under seilas kalles halsbarmen. Under seilas svinges rærne i horisontalplanet med brasene og en kaller manøveren å brase. Å brase firkant innebærer å stille rærne tverrskips, å brase bidevind vil si å dreie rærne så langt vant og barduner tillater.

På større fartøyer føres brasene til de lavere rærne til planker med loddrette trestokk, naglebenker, ute ved båtsidene , mens brasene fra de høyere rærne (bram- og røylbrasene) føres til naglebenken, skostallen, ved mastefoten på masten aktenfor. På fullriggede fartøyer føres brasene fra den akterste masten fremover til masten fremom.

På seilskip kan seilene gis opp, det vil si hales opp under råen. Dette kan gjøres på to måter: enten ved at skjøtsbarmen hales opp under nokken, eller inn mot midten av råen, seilet er gitt opp på nokken eller gitt opp i buken. I tillegg har større seil gordinger for å heise det opp mot råen. Når seilet skal settes, må skjøtsbarmen hales ned mot rånokken på råa under. På nederste seil kalles denne halingen skjøter som går til bordet. Disse må være så lange at de når frem til halsen i bidevind. Halsen er den skjøtsbarmen som som er i lo. I halsen settes inn en haling fremover – vha en sjakkel eller en krok.

Det fremre, nedre hjørnet på ethvert seil kalles hals. Når en seilbåt seiler med vinden inn fra den ene siden, eks. styrbord, sier man at den seiler for styrbords halser, selv om den aktuelle båten ikke har råseil, og halsen alltid står fremover.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]