Sivbåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En sivbåt er en båt laget av sammenbuntede sivplanter. Den er ikke vanntett og er bare for midlertidig bruk i noen måneder. Båter, flåter og selv små flytende øyer har blitt laget av siv i flere kontinenter verden rundt. Den eldste båten som har blitt funnet, er aktuelt en sivbåt som var gjort vanntett ved hjelp av bitumen i Kuwait fra for 7000 år siden. Restene av denne bemerkelsesverdige båten hadde blitt bevart siden mellom 5300 og 4900 f.Kr fram til moderne tid. Slike vanntette substanser som bitumen gjorde det mulig å bruke sivbåter mye lenge enn vanlig på Mesopotamia og Den persiske gulfen.

Utspredelsen av bestemte planter som produserte den nødvendige råmaterialen for bygging av sjøfartøyer til lokal bruk henger også sammen med de lokale båttradisjoner om benyttelse av sivrør som halm og andre plantetyper. I Egypt var papyrusplanten den viktigste kilden for bygging av små båter og flåter i mange årtusener. På kontinentene Afrika, Europa, Asia og Amerika samt Stillehavet er man kjent med bruk av sivbåter helt inn i det tjueførste århundret e.Kr.

Siv[rediger | rediger kilde]

Den typiske planten som betegnes som «siv», er egentlige forskjellige plantearter fra halvgrasfamilien (Cyperaceae), fordelt i fem tusen arter beskrevet i omtrent 120 planteslekter over hele verden med de største konsentrasjoner i tropiske omgivenheter. De fleste artene kan bli funnet voksende i våtmarker. Den meste kjente plantearten som har vært mest omtalt i forbindelse med båtbyggingen er den egyptiske papyrus som kan bli 4,6 m høye med lange og seige stilker i triangulær tverrsnitt som likevel er myk og saftig at den kan bøyes uten vansker. Det er få tilgjengelige plantearter som kan produsere siv med tykke og lange stilker som også betegnes som «rør», men utspredt i ulike lokaliteter over hele verden. De to viktigste plantearter som brukes for båtbygging i det tjueførste århundret er papyrusplanten i Afrika og totora-sivet i Sør-Amerika.

Det finnes også mindre kjente plantearter som også hadde blitt tatt i bruk som den greske «papyri» sivplanten (Ferula Communs L) på øya Korfu med tynne stilker på 2 til 2,5 m høyde samt 2-3 cm i tverrsnitt. På New Zealand og Fiji eksisterer lokale sivplanter med betegnelsene typho augustifolia og phormium tenax som hadde vært brukt for bygging av sivbåter i fortiden. Så langt nord som på Irland vokser også lokale arter i våtmark og langs elvene under betegnelsen schoenoplectus lacustris som på engelsk betegnes som «bulrushes».

Ekspertisen på byggingen av sivbåter er ikke begrenset til kun siv som det meste foretrukne materiale, det fantes også båter som ikke er laget med sivrør, men med likende konstruksjon som å lage bunter eller knipper av et stort antall stilker, kvister eller større stengler som grener tatt fra palmer som trær. Det er en rekke båttyper som minnet som sivbåter, men som ikke er bygget med sivrør som kuwaitiske hurijabåten. Papyrusbåten og hurijabåten har samme grunnleggende konstruksjon basert på bruk av bunter, men skilte seg fra hverandre i byggemateriale som papyrusrør og grener tatt fra palmer.

Båtbygging[rediger | rediger kilde]

Den norske etnologen Thor Heyerdahl hadde sine teorier om kontakter over havet mellom forhistoriske sivilisasjoner, og dermed startet flere ekspedisjoner med rekonstruksjoner av hva man hadde definert som oldtidens båter. Den første sivbåten «Ra I» som skulle krysse Atlanterhavet i 1969, var bygd av tsjadiske båtbyggerne, den andre sivbåten som fullførte kryssingen i det neste året, «Ra II», var bygd av indianske båtbyggerne fra Titicacasjøen. Heyerdahl høster verdifulle erfaringer om de til dels store forskjeller mellom ulike båtbyggingstradisjoner som tok hensyn til de lokale betingelser. «Ra I» var konstruert etter de tsjadiske tradisjoner med mange små papyrusruller sammenføydet med tauløkker mens «Ra II» var bygget med tykke sivruller festet med et kompleks tausystem. Den sistnevnte fullførte oppdraget om å komme seg over Atlanterhavet i 1970.

Ra I[rediger | rediger kilde]

Byggingen av Ra I startet ved pyramidene på Giza, Egypt med tre båtbyggerne fra landet Tsjad under oppsyn av Heyerdahl som observerte hvordan båtbyggingen pågikk. Etter papyrussivet var innhøstet, ble det lagt ute for å tørke i tre uker under solen. Den ferske stilken måtte tørkes for å bli sterk, deretter måtte den legges i bløt i ferskvann.

Etter det var gjort, begynte arbeidet med den første bunten som først var på fire stikler knyttet sammen med hyssing, deretter ble det stukket inn siv etter siv fram til bunten var på 70 cm i diameter. Etter dette, ble bunten snurret sammen med tauringer av konstant tykkelse plassert 60-70 cm fra hverandre. Deretter ble den flettet sammen med den andre bunten. Tauene ble festet til hverandre i parallelle kjeder på tvers av båten og sivet i den ene bunten ble flettet inn i tauringene på snei. Bunnseksjonen besto av tre bunter der den første fikk tverrsnitt som en halvmåne mens buntene på hver side fikk tverrsnitt som tiltagende og avtagende måner. Gradvis ble båten utvidet med en spiss baug med tre sammenvevete bunter og akterstavnen var bøyet i været. De tre båtbyggerne var nødt til å bygge båten på skipshistorikeren Björn Landströms tegning, men egentlige var dette banebrytende nytt for dem.

Strukturen på Ra I hadde de tre midterste bunter med størst tykkelsen i bunnen som en slags kjøl, fire bunter lagt oppå hverandre på hver side av den lengste midtbunten på hver side. I tillegg ble en ekstra bunte lagt på hver side som skansekledning oppe på dekket av den planlagte sivbåten. Heyerdahl som var med på arbeidet, ment å ha observert at relieffer av papyrusbåter fra oldtiden hadde en tykk tvunnet kabel festet rundt kanten av dekket for å øke stivheten. Denne ble dermed introdusert på Ra I båten. Etter byggearbeidet var overstått i april 1969, var 280.000 siv oppbrukt med bare seks siv tilbake.

Ra II[rediger | rediger kilde]

Det vist seg at Ra I sivfartøyet var dårlig konstruert som et havgående fartøy ettersom de tre tsjadiske båtbyggernes byggeteknikken er utformet av de lokale betingelser omkring sivbåten på den store, men flate og grunne Tsjadsjøen. Påkjenningene fra bølgene på et saltvannshav med mye dårlig vær ble for mye for den kompakte, men skrøpelige sivbåten. Et mer solidt fartøy med en bedre byggeteknikk var dermed nødvendig, og Heyerdahl fant denne ved TiticacasjøenBolivia. Indianerne fra Aymarafolket og Quechuafolket fremdeles bygget solide farkoster av totora-siv på innsjøen med langt færre synlige tau inn i det tjueførste århundret med en ekspertise som er enestående i dag.

Fire aymara-indianere med deres bolivianske tolk dro til den marokkanske byen Safi for å bygge den nye sivbåten for Heyerdahl som på nytt observerte hvordan deres byggeteknikken og konstruksjonsprinsippet var. Resultatet var et utspekulerte fartøy med imponerende gode egenskaper til sjøs, «stiv som en baseball» ifølge Heyerdahl. Båtbyggerne stablet sammen to meget store bunter av løse papyrusstengler meget elegant inn i en tynn papyrusmatte som var flettet slik at alle endestykker vendte innover. Disse to meget store bunter på ti meter lengde var så tykke at ingen kunne nå opp. Mellom disse var en åpen passasje dannet. I passasjen ble det lagt inn en mye tynnere bunte av samme lengde. Den skulle bindes med et flere hundre meter langt tau i kontinuerlig spiral på den ene siden og et annet tau på den andre siden. Båtbyggerne strammet meget kraftig til så buntene ble klemt inntil hverandre. Skroget var blitt en urokkelig konstruksjon med to massive bunter og én midte bunte uten knuter eller tau som krysset hverandre. Det var dermed enkelt å bøye baugen og akterstavn oppe i været.

Mens Ra I hadde mye tykkere rep og hundrevis av korte løkker, hadde Ra I bare ét tau på 14mm diameter som var flettet til hverandre etter skroget var gjort ferdig. Flyteevnen på Ra II var ikke så god som Ra I, men til gjengjeldelse var sjødyktigheten bedre. Dermed klarte Ra II å komme seg til det amerikanske kontinentet etter 57 dager.

Egypt[rediger | rediger kilde]

De første båter som flytet på Nilen i historien har vært ansett for å være sivbåter laget av papyrusstilker eller papyrusrør som var buntet sammen. Sivplantene som vokste i store mengder, skaffet egypterne et allsidigt materiale for ulik bruk inkludert båtbygging inn i en båt eller en flåte. De egyptiske sivbåtene bestod av en enkel konstruksjon som gikk ut på å binde sammen bunter av sammensurrede papyrusrør inn i hverandre og deretter stramme til ved stevnene for å skape en holdbarhet. Den lokale båtbyggingstradisjonen i Egypt nesten var forsvunnet med fraværelsen av papyrusplantene som forsvant for det meste langs Nilen i nyere tid. Andre løsninger som halm var deretter tatt i bruk.

Mesopotamia[rediger | rediger kilde]

Landet Mesopotamia lå mellom to store floder som rente ned i et stort våtmarksområde med enorme myrer der sivplantene vokste i vill tilstand i store mengder. Naturlig bitumen var også lett tilgjengelige for de lokale beboerne som var raskt med å lære seg hvordan å gjøre deres fartøyer tilverket med sivrør som normalt ville ha råtnet i kontakt med vannet, vanntett og komplekst med god flyteevne. Det var mulig å bygge større sivbåter uten avstivning eller andre hjelpsmidler med den vanntette substansen som stivnet opp konstruksjonen.

Slike båter var sett helt til slutten på det tjuende århundret som «svarte båter» ettersom de var gjort svart av bitumen som et resultat av arbeidet. I 1835 dokumenterte den britiske oppdagelsesreiseren R. R. Chesney hvordan arbeidet hendt. Sivbåten var først ferdig sammenbundet med kvister tatt fra trær og bunter av rør. Bitumenen som hadde blitt oppvarmet inn i en flytende substans, ble blandet sammen med sand og jord og deretter hellet inn i båten med en valse av tre for å trykke inn substansen på både ut- og innsiden. Sivbåten fikk en glatt, hard og vanntett overflate som bunnstoff sammen med den fleksible konstruksjonen.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Sivbåter eksisterer i flere områder over hele det afrikanske kontinentet helt fram til nyere tid med en lokal båtbyggingstradisjon som er dårlig dokumentert. Den øvre Nilen i landene Sudan og Etiopia ned til Victoriasjøen i Uganda i motsetning til den nedre Nilen hadde ikke mistet sine forekomster av sivplanter som papyrus som dels var erstattet med halm flere steder. I sentrale Afrika omkring Tsjadsjøen som hadde et meget stort våtmarksområde, eksisterer også en båtbyggingstradisjon omkring sivbåt. Så langt sør som i Okavangodeltaet mot Kalahariørkenen, Botswana er sivbåter også funnet.

Det har blitt antatt at sivbåtens opprinnelse i Afrika er i Sahara basert på funn av forhistoriske bergkunst i Tassili n'Ajjer, et platå som ligger sør i landet Algerie, som gjenviser båter som den gang var spredt rundt i den grønne sørlige Sahara for over fem tusen år siden. Johnstone kom med sin hypotesen om at tilgjengelighet av sivplanter i sørlige Sahara fra kysten mot Atlanterhavet til Nilen kan ha skapt fram en båtteknologisk tradisjon omkring bruk av siv som nådde Egypt.

Europa[rediger | rediger kilde]

Sivplantene som byggingsmateriale hadde forlengst blitt erstattet med få unntak i hele Europa og var bare tilgjengelig i bortskjulte lokaliteter med sterk fremvekst av sivplanter som i våtmarksområdet i provinsen Oristano, Sardinia og Korfu i Hellas.

I antikken har det blitt nedskrevet om at bygging av sivbåter kan ha forekommet i romerrikets tid i Gallia hos Lingones stammen i Langres-regionen. En døende mann ønsket sine eiendeler brennes sammen med sitt legeme, inkludert en «navem Liburnam ex scirpo» båt i sitt testament. Det romerske ordet i testamentet, «scirpo», betyr sivplante.

I Ungarn hadde sivbåter formet som flåter eksistert fram til nyere tid i myrene omkring Balatonsjøen med en plattform av tre lagt ovenpå som på den egyptiske ramūsen.

Tasmania[rediger | rediger kilde]

De innfødte tasmaniere på øya Tasmania var kjent for deres interesserte båter fra begynnelsen på 1800-tallet som stort sett var konstruert av bunter som besto av halm eller siv bundet sammen med barken tatt fra trær som vokste på myrene i øya.

Stillehavet[rediger | rediger kilde]

Sivbåter eksisterte også ved siden av stokkebåter og plankebåter i det store Stillehavet som på New Zealand, Chathamøyene og Påskeøya.

Amerika[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske stillehavskysten på Sør-Amerika, Titicacasjøen oppe i fjellene og langs vestkysten på Nord-Amerika har en sammenhengende båttradisjon omkring bruk av planterør for bygging av sivbåter eller rørbåter fra meget gammelt av. En modell av en sivbåt med strammet forstevn fra for to tusen år siden var funnet i nordlige Chile av professor J. C. Spahni som kunne konkludere med at slektskapet mellom modellen og de nåværende sivbåtene på vestkysten, Peru er meget sterk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boats of the World, From the stone age to medieval times. Sean McGrail, 2004 ISBN 0-19-927186-0
  • The Sea-craft of Prehistory. Paul Johnstone, 1988 ISBN 0-415-02635-0
  • Aak to Zumbra, A Dictionary of the World`s Watercraft, Basil Greenhill, 2000 ISBN 0-917376-46-3
  • Ra, Thor Heyerdahl, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1970