Hadith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Hadith (arabisk: الحديث - al-ḥadīθ (fortellingen, omtalen, sagaen); fl. الأحاديث - al-’āḥādīθ eller الحدثان - al-ḥidθān) er innen islam nedskrevne fortellinger om hva profeten Muhammed sa og gjorde, eller unnlot å gjøre. Ordet Hadith betyr tale, referat eller beretning. Sammen med Koranen regnes Hadith som den viktigste kilde til islamsk rettsvitenskap (fiqh), og Koranen og Hadith omtales derfor samlet som usul al-fiqh, «lovens røtter».

Sitat For mange alminnelig troende lesere av disse tekstene fungerer de på minst tre nivåer, gjerne samtidig: dette er tekster med guddommelig opphav og normativ kraft, det er tekster som styrker følelsen av nærhet til personen Muhammed, og det er tekster som utgjør et kulturelt underlag og danner en kulturell referanseramme. Sitat
– Nora Eggen[1]

Form og typer[rediger | rediger kilde]

En Hadith består av to deler: isnad og matn. Isnad er et vitnesbyrd om hadithens proveniens eller autentisitet, og gjengir rekken av troverdige vitner som har overlevert utsagnet fram til nedskriving. Matn er selve kjernen, profetutsagnet. Tradisjonelt, i de tidligste samlingene, ble isnad gjengitt i flere ledd; Etterhvert ble isnad som regel forkortet og nevner bare det første, opprinnelige vitnet. Etter hver hadith gjengis som regel hvilke samlinger teksten først ble nedskrevet i, og hvordan denne redaktøren vurderte autentisiteten i overleveringen.

Muslimske skriftlærde deler ahadith inn i flere grupper. Hadith etter Muhammed er delt inn etter:

  • det Muhammed sa (qawl)
  • det Muhammed gjorde (fi'l)
  • andres handlinger som Muhammed positivt anerkjente (taqrir)

Andre ahadith forteller om hva Muhammeds venner og slektninger sa og gjorde, men disse tillegges mindre vekt. Innenfor sufismen legges det særlig vekt på ahadith som gjengir utsagn fra Allah, hadith qudsi.

De fleste muslimer mener at ahadith kan brukes som kilde til å avgjøre usikkerhet om tolkninger av Koranen. Det er noe uenighet om påliteligheten til vitnerekken (isnad) til den enkelte hadith. Noen mindre grupper underkjenner hadith totalt, legger vekt på «Koranen alene», og hevder at ahadith er menneskeskapte og uten autoritet.[1]

Den klassiske islamske hadith-forskningen brukte mye tid på å skille ut «uekte» overleveringer fra sine samlinger, men selv usikre overleveringer ble tatt med når de kunne regnes som «gode» eller «holdbare» (sahîh) det vil si når innholdet eller budskapet var i overensstemmelse med den islamske lære.[2]

Kjente hadith-samlinger[rediger | rediger kilde]

De fleste samlingene av ahadith er ordnet tematisk. Innenfor sunniislam regner man med seks klassiske hadith-samlinger. Høyest vurderes de to eldste samlingene: Sahih al-Bukhari, av Muhammad Ibn Ismail al-Bukhari (ca. 810-870), og Sahih Muslim, etter Muslim ibn al-Hajjaj (ca. 821-875). Disse to inneholder henholdsvis 7275 og 9200 ahadith. Andre viktige samlinger er etter Abu Dawud (død 888), al-Tirmidhi (død 892), al-Nasai (død 915) og Ibn Majah (død 887).[2] Den syriske skriftlærde Al Nawawi (1233–77) og den egyptiske dommeren og historikeren Ibn Hadjar (1372–1448) var blant middelalderens viktigste hadith-granskere.

Innenfor sjiaislam anerkjennes det meste av sunnitradisjonen, med de forbehold som følger av at sjia legger vekt på forståelsen av Ali som den første imam. I tillegg har sjiatradisjonen fire samlinger: av Muhammad al-Kulayni (død 939), av Muhammad Ibn Babuya (ca. 918-991) og to samlinger av Muhammad al-Tusi (død 1067).

Hos ibadiene er Musnad al-Rabi ibn Habib en viktig samling.

Hadith-litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nora Eggen i innledningen til De rettvises hager, 2008
  2. ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Amund Bjørsnøs' innledning til Klassiske islamske tekster, 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hadith-samlinger