Kvinner i islam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Islam ser på menn og kvinner som like av natur, likevel skiller den mellom kjønnene i visse sammenhenger. Noen hevder at dette skillet faktisk er diskriminering med hensyn til status og ansvar.[1]

Kvinnens natur[rediger | rediger kilde]

Ifølge Koranen kan ikke kvinner lastes for Adams første feil. Begge gjorde feil da de var ulydige mot Gud, begge angret og begge ble tilgitt.[2] Den slår også fast at menn og kvinner ble skapt ut fra den samme sjelen. Disse argumentene brukes for å vise at Eva var av samme art som Adam og at kvinner ikke er mindreverdige vesener.[3][4] Som Koranen sier:

«Men Satan forårsaket at de gled ut, og ble jaget bort fra der de var. Sa Gud, 'Kom dere ut (ned)! Noen av dere skal være andres fiende, og på jorden skal dere bo og finne utkomme for en tid'. Så fikk Adam ord fra sin Herre, og Han vendte seg mot ham i nåde. Han er fylt av miskunn, den Barmhjertige.» Koranen 2:34-35.

«Dere mennesker, frykt Herren, Ham, som har skapt dere av et enkelt individ. Av dette skapte Han dets make. Fra disse to har Han spredt utover menn og kvinner i hopetall. Frykt Gud, ved Hvis ordning dere har samkvem, og slektene består, Gud våker over dere.» Koranen 4:1.

Blant før-islamske arabere var det vanlig å begrave jentebarn levende. Koranen kritiserte holdningen til foreldre som avviste jentebarn. Som Koranen sier:

«Når noen får melding om et nyfødt pikebarn, formørkes hans ansikt, og han må legge bånd på seg. Han gjemmer seg bort fra folk for den dårlige nyhet han har fått. Skal han beholde det i vanære,- eller grave det ned i sanden? Hvor dårlig er deres vurdering.» Koranen 16:60-61.

Tilsvarende etter et utsagn tillagt Muhammed:
«Enhver som har en datter og som ikke gravlegger henne levende, som ikke fornærmer henne og som ikke behandler sønnen sin bedre enn henne, vil Gud la komme inn i paradis.» Musnad Ahmad ibn Hanbal 1957

Religiøst ansvar[rediger | rediger kilde]

Menn og kvinner blir betraktet som åndelig likeverdige, siden Koranen plasserer menn og kvinner i direkte sammenligning: [5]

«Menn og kvinner som har gitt seg Gud i vold, menn og kvinner som tror, viser fromhet, er sannferdige, standhaftige, ydmyke, gir almisser, holder fasten, som holder sitt kjønnsliv i tømme, som stadig kommer Gud ihu,- for dem har Gud rede tilgivelse og en herlig lønn.» Koranen 33:35

«Menn får sin andel av det de har tjent, likeledes kvinner. Be Gud om Hans velvilje. Gud vet om alle ting.» Koranen 4:36

Kvinner er fritatt fra bønn og faste under menstruasjonen, fasten må de ta igjen etter Ramadan-måneden.[6] Likevel krever ikke islam at kvinnene skal isoleres i denne perioden. Som det er tillagt Muhammed:
«[Du kan] gjøre alt [med konene dine] utenom [å ha] samleie.» Al-Muwatta 138

Økonomiske rettigheter[rediger | rediger kilde]

Islamsk rettstradisjon gir kvinner rett til å eie, noe som gjør at de kan ha personlige eiendeler. Koranen definerer kvinners rett til arv.

Arv[rediger | rediger kilde]

En kvinne kan få en andel som er mindre eller lik en manns, utfra familieforholdet til slektningen. Noen betrakter forskjellen som avhengig av kvinners ansvar i denne rollen.[7] Som Koranen sier:

«Det tilkommer menn en andel av det foreldre og nære slektninger efterlater, likeledes kvinner, enten det er meget eller lite,- en bestemt andel.» Koranen 4:8.

«Gud bestemmer vedrørende deres barn: En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel. Hvis det er flere enn to kvinnelige (og ingen mannlig) arving, skal de dele to tredjedeler av arven, og er det bare én kvinnelig (under samme forutsetning), skal hun ha halvparten. Hver av avdødes foreldre skal ha en sjettepart av arven, hvis han efterlater barn. I motsatt fall arver foreldrene fullt ut, og moren får en tredjepart. Men har avdøde søsken, får moren en sjettepart, etter at legater og gjeld er dekket.» Koranen 4:12.

«Det tilkommer dere halvparten av det deres hustruer efterlater, såfremt de ikke har barn. I motsatt fall fjerdeparten, efter at legater og gjeld er dekket. Det tilkommer hustruene en fjerdepart av det dere efterlater, såfremt dere ikke har barn. I motsatt fall åttendeparten, efter at legater og gjeld er dekket.» Koranen 4:13-14.

Kalalah forhold er et adjektiv brukt om en person som etterlater seg hverken foreldre eller barn, det omfatter også alle slektninger til en avdød unntatt foreldrene og barna hans, videre omfatter det alle forhold som ikke går via avdødes foreldre eller barn. Hvis Kalalah slektninger ikke er brødre eller søstre, slik som tilfellet er med en barnløs mann eller kvinne, diskriminerer Koranen ikke mellom menn og kvinner.[7] Som Koranen sier:

«Hvis avdøde er uten arvtagere i rett opp- eller nedstigende linje, men har en bror og en søster, så får disse en sjettepart hver. Er det flere enn to, får de tilsammen en tredjepart på deling, efter at legater og gjeld er dekket fullt ut.» Koranen 4:15

«De ber deg om rettledning: Si, 'Gud rettleder dere vedrørende arvinger i sidelinje. Dør en mann uten barn, men har en søster, så tilfaller henne halvparten av arven. Og han arver henne, om hun er uten barn. Hvis der er to søstre, så tilfaller dem to tredjedeler av arven. Hvis der er brødre og søstre, så arver en bror som to søstre'. Gud gjør det klart for dere, for at dere ikke skal fare vill. Gud vet om alle ting.» Koranen 4:175

Rett til arbeid[rediger | rediger kilde]

Kvinnens primære ansvar blir vanligvis tolket som å oppdra barn. Noen muslimer mener at hvis kvinner klarer dette, kan de i tillegg ha en yrkeskarriere hvis de ønsker det og ektemannen er enig. Koranen plasserer hovedansvaret for inntekten på mannen og ber hustruer å være lydige mot sine ektemenn. Derfor betraktes retten til arbeid vanligvis som betinget. Som Koranen sier:

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige....» Koranen 4:38

Rettigheter[rediger | rediger kilde]

En kvinne er langt mindre belemret med krav på eiendelene hennes enn ektemannen er. Det hun eier før ekteskapet blir ikke overdratt til ektemannen, og hun beholder til og med pikenavnet sitt. Hun har ikke noe krav på seg om å bruke sine egne eiendeler på familien, det samme gjelder inntektene hennes i ekteskapet. Hun har krav på Mahr, som hun tar fra ektemannen i forbindelse med bryllupet.[8]

Selv om det ser ut som om menn har flere rettigheter enn kvinner, har kvinner noen retter som menn ikke har, for eksempel retten til å bli underholdt og til ukrenkelighet, noe som blir respektert selv av de mest grove og krigerske.Bedouins.[9]

Juridiske forhold[rediger | rediger kilde]

Vitnemål[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder vitner på økonomiske dokumenter krever Koranen to menn eller en mann og to kvinner. Noen hevder at dette kravet viser at Koranen vil unngå å lage problemer for kvinner.[10] Det er omstridt om vitnemålet til en kvinne er halvt eller ikke.

«Og tilkall to mannlige vitner, eller en mann og to kvinner,av slike som dere kan godta som vitner, slik at hvis en av kvinnene skulle huske feil, så kan den annen påminne henne.» Koranen 2:282.

Averroes, en av de berømte Maliki juristene i det 12. århundre skriver:
«Det er generell enighet blant juristene om at i økonomiske transaksjoner er et faktum bevist ved vitnemålet til en rettferdig mann eller to kvinner, basert på verset: 'Hvis man ikke finner to menn, kan en mann og to kvinner brukes blant dem du mener er egnet som vitner'. Men når det gjelder saken om Hudud strides juristene. Majoriteten sier at i slike saker er ikke en kvinnes vitnemål noe verdt, enten de vitner sammen med en mann eller alene. Zahiriene hevder på den annen side at hvis de er mer enn en og er i selskap med ett mannlig vitne, er vitnemålet deres gyldig i alle saker ut fra versets opplagte betydning. Imam Abu Hanifa er av den mening at i saker unntatt Hudud og økonomiske transaksjoner, er vitnemålet deres gyldig i personlige saker som skilsmisse, ekteskap, frigjøring av slaver og raju (vederlag for ekteskapelige retter). Imam Malik er av den mening at vitnemålet deres ikke er gyldig i personlige saker. Det er likevel forskjellig meninger blant dem som følger Imam Malik angående personlige saker som går på formue, slik som prosedyre og testamenter, som ikke spesifikt relaterer seg til formue. Derfor aksepterer Ash-hab og Ibn Majishun to mannlige vitner bare i slike saker, mens for Malik Ibn Qasim og Ibn Wahab er to kvinnelige og et mannlig vitne gyldige. Når det gjelder kvinner som eneste vitner aksepterer majoriteten dette bare i personlige saker, der mannen vanligvis ikke har kunnskap, slik som kvinners fysiske funksjonshemninger og barnets gråt ved fødselen.» Ibn RushdBidayatu’l-Mujtahid, første utgave, bind 4, (Beirut: Daru’l-Ma‘rifah, 1997), side 311.

Mange muslimer mener også at vitnemålet til kvinner teller bare halvt. Javed Ahmed Ghamidi skriver at islam krever to kvinnelige vitner mot ett mannlig, fordi dette ansvaret ikke passer særlig til deres temperament og generelle interessesfære og det miljøet de er vant til. Han argumenterer for at islam ikke krever at kvinners vitnemål er halvt i noen saker.[11]

Diyya[rediger | rediger kilde]

Diyya er en bot som betales til de pårørende til en som drepes utilsiktet (på arabisk: Diyat eller Diyya ديت). Islam har ikke pålagt noe spesielt beløp for Diyat, heller ikke forplikter den i disse sakene til å skille mellom en mann og en kvinne, en slave og en fri mann eller en muslim og en ikke-muslim, men overlater ved Koranen størrelse, form og beslektede forhold åpne for skikkene og tradisjonene i samfunnet. Loven om Diyya eksisterte i Arabia før islam. Koranen ga instruksjoner om å betale Diyat i henhold til disse lovene, både for tilsiktet og utilsiktet mord.[12]

Land som Saudi-Arabia bruker fortsatt den samme Diyya-loven som på Muhammeds tid. I følge denne loven er boten for utilsiktet mord på en kvinne halvparten av den for en mann.

Straffer[rediger | rediger kilde]

Koranen beskriver straffer for ulike forbrytelser, men skiller ikke mellom kjønnene. Likevel kan det i saker som omhandler seksuelle forbrytelser (f.eks. utroskap) skje at en kvinne lett blir funnet skyldig fordi hun blir gravid, mens det er vanskelig å anklage mannen siden islam krever fire vitner for gå til sak om utroskap. Noen lærde skiller ikke mellom voldtekt og ekteskapsbrudd mens andre gjør det, uansett er det enighet om at ved den første forbrytelsen skal ikke offeret saksøkes. Dette skaper enda mer komplikasjoner, siden kvinnen ikke kan gå til sak uten å ha fire vitner (selv i voldtektssaker). Andre lærde er enige om at voldtekt ikke kan behandles som ekteskapsbrudd og krever strengere straffer for hiraba eller ufred på jorden, som nevnt i versene 5:33-34, og som ikke krever fire vitner for å bli reist.[12]

Kvinner som slaver[rediger | rediger kilde]

Både da Koranen ble åpenbart og senere tok islam slaveri som en opplagt institusjon, slik som ellers i den gamle verden. Likevel mildnet islam slaveriet ved å anbefale vennlighet og slavefrigjøring som gode gjerninger, og ved å erklære at mishandling av slaver ville føre til fortapelse.[13] Islam tillater intime forhold mellom en mann og hans kvinnelige slave utenfor ekteskap, referert til i Koranen som ma malakat aymanukum eller «hva dine høyre hender besitter»,[14][15], men han kan ikke bo sammen med en kvinnelig slave som tilhører kona hans. [16] Heller ikke kan han ha forhold til en kvinnelig slave hvis hun er eid av flere, eller allerede er gift. Hvis den kvinnelige slaven har et barn med eieren sin, får hun tittelen Umm Walad (Mor til et barn), noe som hever statusen hennes siden hun ikke lenger kan bli solgt og blir juridisk frigitt hvis eieren dør. Barnet er automatisk født fri, siden faren (dvs. eieren) er en fri mann. Selv om det ikke er noen grense for hvor mange konkubiner eieren kan ha, skal de vanlige ekteskapslovene følges, slik som at han ikke kan ha intimt forhold til søsteren til den kvinnelige slaven.[16][17]

Koranen ga slaver retten til å inngå kontrakt med eierne sine, om at de skulle betale en viss sum penger i en angitt tidsperiode eller utføre en spesiell tjeneste for eierne (mukatabat), når dette var gjort ville de være fri. Som det står i Koranen:

«Om noen av de slaver dere eier ønsker frihetsbrev, så skriv dem det, om dere vet om noe godt i dem. Og gi dem noe av den rikdom som Gud har gitt dere.» Koranen 24:33

Denne mukatabat-retten ble gitt mannlige og kvinnelige slaver. Før dette hadde stegvis forskjellige andre bestemmelser blitt gitt, som ledet frem til denne. Stegene er oppsummert under:

  1. Helt i starten av Koranens åpenbaring betraktet den frigiving av slavene som en stor dyd.[18]
  2. Folk ble oppfordret til å behandle slavene med vennlighet, inntil de gjorde dem fri.[19][20]
  3. Ved utilsiktet mord, Zihar (se fotnote for definisjon)[21] og lignende rettsbrudd, ble det å frigi en slave betraktet som forsoning og nestekjærlighet.[22]
  4. Det ble befalt å gifte bort mannlige og kvinnelige slaver som var egnet til ekteskap, slik at de kunne bli likestilt andre medlemmer av samfunnet moralsk og sosialt.[23]
  5. Hvis noen skulle gifte seg med den kvinnelige slaven til noen, var man svært forsiktig siden dette kunne føre til konflikt mellom eierskap og ekteskapelige retter. Likevel ble det sagt til slike mennesker at hvis de ikke hadde midler til å ekte frie kvinner, kunne de ekte kvinnelige slaver som var muslimer og ærbare, med tillatelse fra eierne. I slike ekteskap måtte de betale medgiften sin, slik at de gradvis kunne bringes til samme status som frie kvinner.[24]
  6. I Zakah (pliktig almisse, islamsk religiøs skatt) var det innført en spesiell del (for frigjøring av slaver), slik at frigjøring av slaver fikk støtte fra statskassen.[25]
  7. Utukt (seksuelt forhold mellom en mann og en kvinne som ikke var gift med hverandre) ble betraktet som en forbrytelse. Siden prostitusjon dreier seg om denne forbrytelsen, ble bordeller drevet av eiere som utnyttet de kvinnelige slavene sine, automatisk stengt. Hvis noen prøvde å drive med dette i hemmelighet, ble han gitt en avskrekkende straff.[12]
  8. Folk ble fortalt at de alle var slaver/tjenere av Allah, så istedenfor å bruke ordene عَبْد (mannlig slave) og اَمَة (kvinnelig slave), skulle man bruke ordene فَتَى (gutt/mann) og فَتَاة (pike/kvinne), slik at innstillingen til dem skulle endres og en forandring skjedde med disse gamle begrepene.[26]
  9. Da islam oppsto var en stor kilde til slaver krigsfanger. Koranen fikk en slutt på dette ved å påby at krigsfanger skulle frigis for enhver pris, enten ved å motta løsepenger eller som en tjeneste ved ikke å motta dem. Ingen andre alternativer var mulige for muslimer.[27][28]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

I islam er ekteskapet vanligvis en offentlig erklæring av en kontrakt mellom en mann og en kvinne, om å leve varig som ektemann og kone. Den blir deklarert av en ansvarlig person i nærvær av andre, med stort alvor og høytid, etter at han har holdt en preken for å råde og rettlede dem. Dette kan dog variere blant ulike muslimer, f.eks. har shia muslimer Nikah Mut‘ah som er helt annerledes. Islam tillater ekteskap mellom muslimske menn og dydige kvinner fra Bokens folk (jøder og kristen).[29] Noen betrakter likevel denne tillatelsen som betinget, siden den ble gitt da islam var i ferd med å vinne innpass i det polyteistiske arabiske samfunnet og de fleste kvinnene ville anta islam, da det aktuelle verset (5:7) begynner med ordet ‘اَلْيَوْم’ (Idag). Forutsetninger for ekteskap omfatter blant annet:

  • Ekteskap skal innebære medgift.[30] Det er et beløp eller en gave som ektemannen gir til sin kone. Etter at medgiften er bestemt, kan han og kona i fellesskap endre beløpet eller når det skal betales. Noen muslimer insisterer på at ektemannen skal betale medgiften til kona før de ligger sammen. Medgiften skal ikke betraktes som en gunst, men som en forpliktelse. Den skal gis i henhold til konas sosiale status. Islamske lærde betrakter den som en måte å vise ekteskapets alvor og som en forberedelse for ektemannens side på det ekteskapelige ansvar.[31]
  • Den andre forutsetning for ekteskap er ærbarhet. Islam gir ikke en utro mann lov til å ekte en ærbar kvinne eller omvendt, unntatt hvis saken ikke har vært brakt til retten og de to har renset seg fra sin synd ved oppriktig anger.[32]

Ifølge islamsk lov kan ikke kvinner bli tvunget til å gifte seg mot sin vilje. Som det er tillagt Muhammed:[8]

  • Ibni `Abbaas fortalte at en jente kom til Muhammad og sa at faren hadde tvunget henne til å gifte seg mot hennes vilje. Profeten ga henne valget mellom å akseptere ekteskapet eller oppheve det. Musnad Ahmad ibn Hanbal 2469
  • ...jenta sa: «Jeg aksepterer ekteskapet, men jeg ville la kvinnene vite at foreldre ikke har noen rett til tvinge ektemenn på dem». Sunan Ibn Maja 1873

Skilsmisse[rediger | rediger kilde]

Reglene for Talaq (skilsmisse) varierer mellom de viktigste islamske retningene. Viktigst er at shia og sunni muslimer har forskjellige regler for å iverksette en Talaq. Både i shia og sunni tradisjon er skilsmisse først og fremst en rett for menn. Hvis kvinnen ønsker en skilsmisse, må hun be retten om skilsmisse.[33] Den fraskilte kvinnen beholder medgiften sin og alt ektemannen har gitt til sin kone. Som Koranen sier:

«Om dere ønsker å skifte ut en kone med en annen, og har gitt den ene en stor gave, så krev intet tilbake.» Koranen 4:24

Etter skilsmissen[rediger | rediger kilde]

Etter en skilsmisse pålegger Koranen de skilte ansvar på vegne av barna.[34]

«Mødrene skal die sine barn i to fulle år, for dem som ønsker at diegivningen fullføres. Det pålegger faren å skaffe mat og klær, efter skikk og bruk, men ingen pålegges noe over evne. En mor skal ikke lide overlast for sitt barns skyld, heller ikke en far. For en arvtager gjelder det samme. Hvis paret ønsker å avvenne barnet etter overenskomst og rådslagning seg imellom, så pådrar de seg ingen skyld. Heller ikke om dere ønsker en amme for deres barn, såfremt dere betaler det dere har lovt på skikkelig måte. Frykt Gud, og vit at Gud ser hva dere gjør.» Koranen 2:223

Koranen forbyr også innblanding fra tidligere ektemann i en fraskilt kvinnes liv.

«Når dere skiller dere fra kvinner, og de har hatt sin termin, så hindre dem ikke i gjengifte, når partene er enige på vanlig måte. Dette er en formaning for den av dere som tror på Gud og Dommens dag. Dette er renest og sømmeligst for dere. Gud vet, men dere vet ikke.» Koranen 2:232

En kones rettigheter og plikter[rediger | rediger kilde]

Islam anbefaler et harmonisk forhold mellom ektemann og kone. Den legger hovedansvaret for inntjeningen på ektemannen. Begge blir bedt om å tilfredsstille den andres seksuelle behov. Ektemenn blir bedt om å være snille mot konene sine og konene blir bedt om å være lydige overfor ektemennene sine. Koranen understreker også viktigheten av å rådslå og bli enige i fellesskap når det gjelder famileavgjørelser.[8] Som Koranen sier:

«Hvis paret ønsker å avvenne barnet etter overenskomst og rådslagning seg imellom, så pådrar de seg ingen skyld.» Koranen 2:233

Behandling av opprørske koner[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder opprørske koner blir ektemannen bedt om å presse henne til å endre seg, deretter å nekte å dele seng med henne, og som en siste utvei har ektemenn lov til å formane konene ved å slå dem[35] ().[36][37] Som Koranen sier:

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem, fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk. Hvis de så er lydige, så forfølg ikke saken. Gud er opphøyer, – stor.» Koranen 4:38

Muhammed er tillagt å si i avskjedsprekenen sin:

Å folk! Godta regelen for god behandling av kvinner, fordi de er pålagt å oppfylle sine ekteskapelige plikter. Du har ingen annen autoritet over dem enn dette. Og hvis de åpent begår seksuelle feil, har du rett til å forlate dem alene i sengen, hvis de allikevel ikke hører slå dem slik at det ikke blir noen merker. Hvis de så lyder, skal du ikke gjøre noe mer mot dem. I sannhet har du rettigheter over kvinnene og de har også rettigheter over deg. Du har rett til å nekte dem å la andre komme inn i hjemmet eller å ligge med noen andre. Hør: Deres rett overfor deg er at du brødfør dem og kler dem på best mulig måte. Sunan Ibn Maja 1841

Å slå koner på grunn av andre årsaker er totalt forbudt, som Muhammed er tillagt å si:

Jeg gikk til Allahs apostel (fred være med ham) og spurte ham: Hva befaler du angående våre koner? Han svarte: Gi dem mat ut fra hva du selv har, og kle dem ut fra hvordan du kler deg selv, og slå dem ikke, og behandle dem ikke dårlig. Sunan Abu Dawud

John Esposito skriver at Koranavsnittene som omhandler kvinners rettigheter, og som anbefaler at de skal behandles rettferdig og likeverdig, har blitt brukt som «lydighetshus» og blitt misbrukt av ektemenn.[38]

Retningslinjer for enker[rediger | rediger kilde]

Koranen forbyr enker å innlede forbindelser før fire månesykler og ti dager etter ektemannes død. Som Koranen sier:

«Når noen av dere dør og etterlater enker, så skal disse personlig avvente fire måneder og ti dager. Når de har nådd sin frist, har dere intet ansvar for hvordan de ordner seg, – på vanlig måte. Gud er vel underrettet om hva dere gjør. Det er ingen synd å antyde ekteskapstilbud (til dem), eller ha tanker om slikt. Gud vet at dere vil tenkte på dem. Men gjør ingen hemmelig avtale, med mindre dere fører redelig tale.» Koranen 2:234,235

Islamske lærde ser på denne retningslinjen som en balanse mellom det å sørge ektemannes død og å forsvare enken mot fordømmelse ved at hun blir interessert i å raskt gifte seg på nytt etter ektemannes død.[39]

Ektemenn skal skrive et testamente som gir konene ett års bovære og underhold, unntatt hvis konene selv forlater huset eller foretar lignende skritt. Som Koranen sier:

«De som dør og etterlater enker skal testamentere til fordel for sine enker, ett års underhold med borett. Men hvis de flytter, påligger dere intet ansvar for hvordan de ordner seg, – på vanlig måte. Gud er mektig, – vis.» Koranen 2:241

Kleskode[rediger | rediger kilde]

Hijab brukes vanligvis om beskjeden påkledning og oppførsel. Som Koranen sier:

«Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er vel underrettet om det de foretar seg. Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt. Omvend dere alle til Gud, dere troende, – at det må gå dere godt!». Koranen 24:30,31

Tradisjonelle muslimer, spesielt Salafi, mener at de klærne som idag er kjent som jilbab og khumūr er nøyaktig dem som Koranen forlanger. På den annen side blir de arabiske ordene oversatt av Koranoversattere og fortolkere til generelle termer på engelsk, slik som slør, hodedekke og sjal.[40] Noen lærde hevder at versene 24:30,31 gir regler for forholdet mellom menn og kvinner, der khumūr nevnes i forbindelse med påkledningen til arabiske kvinner i det syvende århundre, og at det ikke er et påbud om klesdrakten. Derfor anser de hodedekke for å være tilrådelig, men ikke et krav fra sharia. Esposito skriver at slør og adskillelse ikke er et Koranpåbud, men en sedvane overtatt av tidlige islamske samfunn fra overvunnede persiske og bysantinske samfunn.[41]

Kvinner som islamske lærde, imamer og ledere[rediger | rediger kilde]

Kvinner, så vel som menn, oppfordres i islam til å utdanne seg så mye som de kan, derfor er det ikke noe galt i lærde kvinner. På den annen side er mange mot retten til å la dem få en offisiell posisjon i en masjid. En grunnleggende oppgave for en imam i en masjid er å lede salaher, eller fellesbønner. I alminnelighet får ikke kvinner lov til å lede fellesbønner, men noen hevder at Muhammed tillot Ume Warqa å lede en fellesbønn i Darmoskeen.[42][43][44]

Ifølge en sunni hadith:...Da Allahs profet fikk vite at perserne hadde kronet Khosrau som sin leder sa han, "Slike folk som ledes av en kvinne vil aldri ha suksess. Mal:Bukhari 5:59,709

Noen muslimer argumenterer med at Muhammeds kone Aisha, som både deltok i politikk og som tjente som en ledende autoritet på hadith, er et eksempel på en mulig rolle for muslimske kvinner. Andre muslimer er svært uenige, de ser på Aisha som et mørkere lys siden hun opponerte mot Muhammeds fetter og svigersønn Ali. Andre eksempler omfatter utnevnelsen av Ume Warqa og Samra Binte Wahaib som ledere for markedskomiteen i Medina og Mekka av Umar, den andre sunni Kalifen.[42]

Noen hevder at Koranen gir kvinner rett til å delta i offentlige saker, siden det er eksempler på kvinner som deltok i alvorlige diskusjoner og til og med diskuterte med Muhammed selv.[45] Videre diskuterte en kvinne med Umar under kalifatet hans i moskeen, underbygget standpunktet sitt og fikk ham til å erklære i nærvær av flere personer: «En kvinne har rett og Umar har feil».[8]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Kritikere av islam påpeker at islamsk rett fungerer kvinnediskriminerende med hensyn til arv og skilsmisse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Amin Ahsan Islahi, Tadabbur-i-Qur'an, andre utgave, bind 2, (Lahore: Faran Foundation, 1986), side 278
  2. ^ Koranen, 2:36-37, 7:20-24
  3. ^ Amin Ahsan Islahi, Tadhkiyah-i-Nafs (purification of oneself), første utgave, bind 2, (Lahore, Faran Foundation, 1989), side 142
  4. ^ Javed Ahmed Ghamidi, Mizan, Kapittelet:The Social Law of Islam, Al-Mawrid
  5. ^ Malise Ruthven(2000). Islam: A very short introduction, Oxford University Press. ISBN 0-19-950469-5 p.93
  6. ^ Menstruation Restrictions make me Feel Second Class, Renaissance – Monthly Islamic Journal, 13(1), Januar 2003
  7. ^ a b Javed Ahmed Ghamidi, Mizan, The Islamic Law of Economics, Al-Mawrid
  8. ^ a b c d Jamal Badawi, The status of women in Islam
  9. ^ Glassé, s. 476.
  10. ^ Half of a Man!, Renaissance – Monthly Islamic Journal, 14(7), Juli 2004
  11. ^ Javed Ahmed Ghamidi, Burhan, The Law of Evidence, Al-Mawrid
  12. ^ a b c Javed Ahmed Ghamidi, Mizan, The Penal Law of Islam, Al-Mawrid
  13. ^ The New Encyclopedia of Islam(2002), AltaMira Press. ISBN 0-7591-0189-2 . side 432
  14. ^ Se Tahfeem ul Qur'an av Sayyid Abul Ala Maududi, bind 2, side 112-113 fotnote 44, se også kommentar til versene 23:1-6, bind 3, noter 7-1, side 241, 2000, Islamic Publications
  15. ^ Tafsir ibn Kathir 4:24
  16. ^ a b P.J. Bearman, Th. Bianquis, C.E. Bosworth, E. van Donzel and W.P. Heinrichs, Encyclopaedia of Islam, Brill Academic Publishers, ISSN 1573-3912
  17. ^ Lovejoy, Paul E. Transformations in Slavery, Cambridge University Press, ISBN 0-521-78430-1, side 2
  18. ^ Koranen 90:13.
  19. ^ Sahih Muslim,1662, 1661, 1657, 1659
  20. ^ Sunan Abu Dawud, 5164
  21. ^ Spesiell form for begrensning av forholdet til ens kone. I denne formen ville mannen erklære at kona fra nå av skal være som en mor for ham, som nevnt i Koranen 58:3
  22. ^ Koranen 4:94, 58:4, 5:91.
  23. ^ Koranen 24:32-33.
  24. ^ Koranen 4:29.
  25. ^ Koranen 9:60.
  26. ^ Sahih Muslim, 2249
  27. ^ Koranen 47:5.
  28. ^ Javed Ahmed Ghamidi, Mizan, Islamic Law of Jihad, Al-Mawrid
  29. ^ Koranen 5:7
  30. ^ Koranen 4:24
  31. ^ Amin Ahsan Islahi,Tadabbur-i-Qur'an, andre utgave, bind 2, (Lahore: Faran Foundation, 1986), side 278
  32. ^ Koranen 24:5, 2:221
  33. ^ Moiz Amjad, Regarding the Iddah (Waiting Period) when the Woman has asked for Divorce, Understanding-islam.com
  34. ^ Amin Ahsan Islahi, Tadabbur-i-Qur'an, andre utgave, bind 1, (Lahore: Faran Foundation, 1986), side 545
  35. ^ Ibn Kathir, “Tafsir of Ibn Kathir”, Al-Firdous Ltd., London, 2000, 50-53
  36. ^ Ahmad Shafaat, Tafseer of Surah an-Nisa, Ayah 34, Islamic Perspectives. 10. August, 2005
  37. ^ Sunan Abu Dawud, 1878
  38. ^ John Esposito, ‘‘Islam: The Straight Path, side 99, tredje utgave. Oxford University Press, 2005
  39. ^ Amin Ahsan Islahi, Tadabbur-i-Quran, andre utgave, bind 1, (Lahore: Faran Foundation, 1986), side 546
  40. ^ Se samling av Koranoversettelser, sammenlignet vers for vers
  41. ^ John Esposito, Islam: The Straight Path, side 98, tredje utgave. Oxford University Press, 2005.
  42. ^ a b Javed Ahmed Ghamidi, Religious leadership of women in Islam, 24 april, 2005, Daily Times, Pakistan
  43. ^ Sunan Abu Dawud, Mal:Abudawud 2:591
  44. ^ Musnad Ahmad ibn Hanbal, (Bayrut: Dar Ihya’ al-Turath al- ‘Arabi, n.d.) bind 5, 3:1375
  45. ^ Koranen 58:1, 60:10,12