Islamsk arkitektur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Den islamiske arkitekturen har tradisjonelt vært orientert mot det abstrakte og geometriske, på samme måte som islamsk kunst i alminnelighet.

Islamsk kultur har en kontinuerlig historie på omkring 1 300 år, og geografisk utbredelse fra Spania till Indonesia, fra Sentral-Afrika til sør i Russland. Den omfatter på den måten mange ulike tradisjoner, enten man ser det fra sosiale, kulturelle, politiske eller endog religiøse synsvinkler. Alle disse innfallsvinklene har gjennom skiftende epoker satt sitt preg på den felles muslimske kulturtradisjonen. Arkitekturen har flere fellestrekk med kunsten innen det islamske kulturområdet: først det nonfigurative, dernest også trekk som symmetri, heldekkende geometriske mønstre på ytterveggene, arabesker, kalligrafiske ornament og klare farger.

Arkitektoniske trekk som forekommer i hele den arabiske verden er hypostylene, gårdsplassen med fontener og omkransende hvelvede nisjer, iwan (en portaltype), kuppelen som omkranses av minareter, og ikke minst mihrab, den rikt dekorerte nisjen i moskéen, som viser bønneretningen mot Mekka.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Den arabiske ekspansjonen innebar at hele Sasanide-dynastiet og en stor del av Østromerriket ble erobret av araberne. Til å begynne med tok den arabiske arkitekturen form som en blanding av stilelement fra begge disse mektige rikene, ispedd elementer fra en eldre arabisk tradisjon. Fra bysantinsk arkitektur hentet man kuppelenpendentivet, og mosaikkene. Via Bysants fikk man også impulser fra stenarkitekturen i antikkens Hellas, med dens søyler og dens urbane kultur. Fra Perserriket hentet man tradisjonen med å kle konstruksjoner i tegl og stenflis med mørtel, videre kupler, iwaner og tempelutformingen fra zoroastiske ildtempler.

Etter hvert ble også elementer fra oldtidsriket Saba blandet inn i den arabiske estetikken.

Umayyadedynastiet (644–750)[rediger | rediger kilde]

Klippemoskéen, plan
Klippemoskéen

Umayyadedynastiet flyttet kalifatets hovedstad til Damaskus. Det førte til den første kulturelle oppgangstiden, og til en tilnærming til de store, tradisjonelle kulturområdene. På den måten ble den klassiske arkitekturen utgangspunkt for den islamske kulturen, omtrent på samme måte som den også ble det i Europa i middelalderen.

Den klassiske arven er svært påtagelig i de to umayyadiske byggverkene som fremdeles finnes i noenlunde opprinnelig tilstand: Klippemoskéen i Jerusalem (691-692) og Umayyademoskéen i Damaskus (705-715). Klippemoskéen består av en kuppel på en oktogonal base, omgitt av en omgang, en grunntegning som også finnes i mange oldkirkelige kapeller. På samme måte som i vesten blir disse helligdommene reist på steder hvor det tidligere sto hellig-bygg. I Damaskus lot man moskeen ta opp i seg murer og tårn fra det romerske Jupitertempelet, som også var brukt i en bysantisk kirke, og moskéen som Walid lot bygge, inneholder flere bevarte klassiske elementer og unike dekorative mosaikker med plante- og landskapsmotiv.

Umayyademoskéen, Damaskus.
Umayyademoskéen, mosaikk fra vestsiden.

Tradisjonene fra Sasanide-dynastiet og Bysants ble supplert med unikt islamske trekk. Man forlot den figurative billedkunsten til fordel for geometrisk dekor og kalligrafisk ornamentikk. Da man introduserte tanken om en autorisert bønneretning, qibla, introduserte man samtidig mihrab, den nisjen som anviste retningen, og minareten som kalte de troende til bønn.

Med den romerske castra som modell ble det bygget mange residenser rundt Damaskus. Disse slottene må ha fungert som en kombinasjon av befestede handelsstasjoner og idylliske slott som kunne tilby et tilflukt fra livet i byene. De ble utsmykket med med fresker og mosaikker i den samme klassiske stil som fremdeles var rikelig til stede i Konstantinopel, og med relieffer og skulpturer i stein och stukkatur i en teknikk som ble importert fra sasanidisk Persia. Mens den religiøse arkitekturen preges av billedforbudet, fantes det ikke noe tilsvarende billedforbud i profane bygg, og palassene er derfor fulle av billedsuiter.

Kalif Hisham lot oppføre Khirbat al-Mafjar i Jordandalen som sitt private palass 724-743. Hans etterfølger Walid lot vegger, gulv og tak dekke med stukkatur, mosaikker, fresker og steinrelieffer. Palasset kom ut av bruk kort tid etter Walids død. I dag utgjør det et utstillingsvindu for hvilke kulturer som øvet innflytelse på den tidlige islamske arkitekturen og kunsten. Den bysantinske arkitekturen var et viktig forbilde for de hvelvede rommene og apsidene i fasaden, med impulser fra det koptiske Egypt. Mosaikkene tilhørte en en syrisk tradisjon, mens stukkaturen antyder den voksende innflytelsen fra det sasanidiske Iran. Walid fylte rommene med realistiske skulpturer i naturlig skala, malt i naturalistiske farger. Disse skulpturene var av sentralasiatisk opprinnelse og fantes i den islamske kunsten, både i palassene og i det offentlige rom, like fram til begynnelsen av 1200-tallet.

Levningene etter den bysantiske og sassanidiske innflytende kan fremdeles i dag sees i det gjenstående av disse palassene. I ruinene etter begge palassene i Qasr al-Hayr mellom Damaskus og Palmyra ligger fremdeles bysantinske søyler, og i al-Mshatta utenfor Amman finnes fire sassanidiske iwaner, mens palassets rike fasadedekorasjoner i dag finnes i Berlin.

Abbasidene (749-1258)[rediger | rediger kilde]

Abbasidene gjorde i 750 opprør mot umayyadene og flyttet hovedstaden til Bagdad 750. Kalif Al-Mansur (754 – 775) anla byen med en rund byplan, med en radius på 2 kilometer. Byen vokste raskt ut over denne rammen, og ble en av de største byene verden til da hadde sett. 500 år senere ble imidlertid alle spor etter denne byen jevnet med jorden av mongolene. Indre splid førte til at al-Ma'mun (813-833) opprettet en livgarde av tyrkiske mamelukker. Dette styrket hans stilling på kort sikt, men var også begynnelsen på sluttet for Abbaside-dynastiet. Hans etterfølger al-Mu'tasim (833 – 842) flyttet rikets hovedstad til Samarra nord for Bagdad. De abbasidiske kalifene residerte der 836-892.

Den store byggherren al-Mutawakkil (847 - 861) gjorde på kort tid Samarra til en av verdens største byer, og oppførte om lag tyve palasser og verdens til da største moské; Al-Mutawakkil-moskéen [1]. Moskeen hadde en 55 meter høy spiralformet minaret, og var tydelig påvirket av mesopotamiske forbilder. Moskéens store hypostyl ble et stilideal for moskéer over hele verden. Også bruken av kupler med tromper stammer fra denne perioden. Al-Mutawakkil lot også bygge al-Ja'fariyya-moskéen (859-861) [2]; denne representerte et nytt grep: en moské med T-plan.

Al-Mutawakkils palass Balkuwara (849-59) [3] omfattet tre store gårdsrom, ni søylehaller og flere moskéer. Det ble omhegnet av en kvadratisk mur med mer enn en kilometers lengde. Palasset domineres av en sentralakse mellom hovedentréen med sine kjempesøyler og den høyt plasserte tronsalen. Langs aksen lå en sentralhall omgitt av fire audienshaller, et arrangement med persiske forbilder. Palasset ble bygget i tegl med portaler av tre, hvelvede tak og med mange rikt dekorerte nisjer: fresker, stukkatur og vinduer med farget glass.

I Samarra lot Al-Mutawakkils etterfølger Al-Muntasir (861 – 862) oppføre det første monumentale islamske mausoleet: Qubbat al-Sulaibiyya (862) [4].

Både umayyadene og abbasidene lot bygge flere palasser i ar-Raqqa i Syria [5]. Stilforskjellene mellom de to dynastienes palasser synes tydelig i ar-Raqqa. Hishams (724-743) palass er sentrert rundt et stort gårdsrom, og omhegnes av en tykk mur med fire runde tårn i hjørnene. Harun al-Rashid (786-809) lot oppføre et 10 km² stort palass i tegl nord for byen med en sentral gårdsplass omgitt på alle fire sider av iwaner. Ryktene om prakten ved hoffet i ar-Raqqah rakk langt utenfor den islamske verden.

I dag finnes det nesten bare fragmenter og ruiner tilbake av den abbasidiske arkitekturen.

Nord-Afrika[rediger | rediger kilde]

Hærføreren Uqba ibn Nafi innledet de islamske erobringene i Nord-Afrika i 670 og grunnla byen Sousse i dagens Tunisia. Dette skulle bli islams fjerde helligste by, og var i lange perioder Nord-Afrikas administrative, økonomiske og kulturelle senter. Byen ble et viktig reisemål for mange pilegrimer, og ble utstyrt med flere moskeer, hvorav den største og viktigste var Sid Okba-moskéen, et byggverk som introduserte T-planen i Maghreb. Den om lag 30 meter høye minareten ble reist 724-28 og er den eldste som fremdeles står. Det store gårdsrommet omgis av en peristyl med spissede buer som holdes oppe av slanke, parvise kolonner. Kolonnene består på samme måte som minaretens base av deler av betydelig eldre romerske og bysantinske byggverk.

Andalusisk[rediger | rediger kilde]

Løvegården i Alhambra
Fra La Mezquita i Cordoba

Byggingen av av den stora moskéen i Córdoba i 785 ble innledningen på en islamisk arkitekturtradisjon i Spania og Nord-Afrika. Moskéen er framfor alt kjent for sine dobbelthvelv. Den mauriske arkitekturen nådde et høydepunkt med oppførelsen av al-Hambra, det storslåtte, befestede slottet i Granada, kjent for sine rommelige, åpne gårdsrom med ornamenter i rødt, blått och gull. Veggenes keramikkfliser er dekorert med stilisert løvverk, arabisk kalligrafi og arabesker.

Persisk[rediger | rediger kilde]

Det persiske riket var et av de første territoriene som islam kom i kontakt med. Perserriket hadde på 600-tallet sitt sentrum på østbredden av Eufrat og Tigris. Det er trolig mer korrekt å si at den islamske arkitekturen arvet stiltrekk fra Sasanidene, enn at de lånte dem. Da al-Mansur grunnla Bagdad, ble det gjort med inspirasjon fra persiske forbilder som Firouzabad, og utført av arkitekter som arbeidet i en persisk tradisjon: Naubakht, en zoroastrisk perser, og Mashallah, en jøde fra Khorasan i det nåværende Iran.

Minareten i moskeen i Samarra er nærmest en kopi av spiraltårnet i den tidligere sasanidiske hovedstaden Firouzabad, og den kom til å danne et ideal og forbilde for islamske minareter over hele verden. I moskéen finnes også en bred hypostyl med rader av kolonner som bærer spiraltårnet.

Timuridisk[rediger | rediger kilde]

Den timuridiske arkitekturen er den fremste islamske kunsten i Sentral-Asia med de monumentale byggverkene som Timur Lenk og hans etterfølgende lot oppføre i Samarkand og i Herat. Den timuridiske arkitekturen begynte med Ahmed Yasawis mausoleum i dagens Kasakhstan, og kulminerte med Timurs mausoleum Gur-e Amir i Samarkand.

Karakteristiske for denne delen av islamsk arkitektur er akse-bruken i verk som Shah-e Zendah i Samarkand og moskéen Gowhar Shad i Meshed. De doble kuplene med deres varierende former er utvendig dekorert med keramikkplater i klare farger. Den timuridiske arkitekturen hadde stor innflytelse i India og førte til den mogulske arkitekturens fremvekst.

Mogulsk[rediger | rediger kilde]

Den mogulske arkitekturen i India på 1500-talet var en blandning av hinduistiske og islamiske stilelement. Keiser Akbar den store oppførte sin mislykkede hovedstad Fatehpur Sikri ca. 40 km nord for dagens Agra på slutten av 1500-tallet.

Det mest berømte byggverket fra perioden er utvilsomt det vakre mausoleet Taj Mahal (tårer for evigheten) som sto ferdig i 1648, bygd av Shah Jahan til minne om hans hustru som døde etter å ha født hans fjortende barn. Med alle sine edelstener, halvedelstener og all den hvite marmoren holdt byggeprosjektet på å føre hele riket ut i falitt og nød. Byggverket følger den strenge symmetrien som mogulene arvet fra timuridene, med ett eneste unntak: Shah Jahans egen grav ble plassert asymmetrisk under kryptens gulv. Symmetrien var tenkt ført videre til en nærliggende moské i rød sandsten og derifra helt fram til Mekka.

Osmansk[rediger | rediger kilde]

Den osmanske arkitekturen er først og fremst eksponert gjennom de såkalte sultanmoskéene i Istanbul, og i særlig grad arkitekten Sinans arbeider på midten av 1500-tallet. De osmanske moskéene og palassene utgjør, paradoksalt nok, høydepunkt i den forutgående bysantinske arkitekturens grunnformer, ettersom Mehmet II var påpasselig med å inkorporere den bysantinske kulturens tusenårige formspråk, en stilart som begynte med Hagia Sofia tidlig på 600-tallet.

Viktige bygg innen islamsk arkitektur[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Islams fremmarsj, 600-800 e. Kr., Gyldendal, 1989 (Historiens folk og riker). ISBN 82-05-17709-0
  • Nooraddin, Hoshiar. Tradisjonell islamsk arkitektur og byform. Institutt for by- og regionplanlegging, Fakultet for arkitektur, plan og kunst, NTNU , [1996] ISBN 82-7259-095-6
  • Stierlin, Henri. Islamsk arkitektur. Alhambra Förlag , 1995. ISBN 91-87680-83-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Islamic architecture – bilder, video eller lyd