Islams historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen inngår i serien om
Istanbul, Hagia Sophia, Allah.jpg
Islam

Teologi

Allah  · Koranen  · Tawhid  · Sunna  ·
Hadith  · Fiqh  · Kalam  · Sharia

Islamske retninger

Sunni · Sjia  · Sufisme  · Salafisme

Islams fem søyler

Trosbekjennelse · Bønn
Faste · Almisse  · Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed
Sirat Rasul Allah  · Abu Bakr  · Ali
Sahaba · Profeter

Religiøse ledere

Imam  · Mulla  · Ayatollah  · Mufti
Muezzin

Islamsk arktitektur

Moské  · Minaret  · Mihrab  · Kaba

Islams hellige byer

Mekka  · Medina  · Jerusalem

Samfunn

Historie  · Kunst  · Kalender
Høytider  · Kvinner

Se også

Id al-fitr
Bahá'í  · Drusere  · Fatwa  · Kalif  · Islamisme
Islam i Norge  · Islamsk republikk
Islamsk ordliste

Islams historie dreier seg om religionen islams etablering, utbredelse og utforming i ulike tider, stater og samfunn.

I 610 opplevde Muhammed en guddommelig åpenbaring som er beskrevet i Koranen, i sure 96.[1] (Et «profetkall» er beskrivelsen til Kari Vogt.[2])

Muhammed[rediger | rediger kilde]

Muhammed ble født i Mekka i 570, og i 610, 40 år gammel, mente han at han mottok en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i 622 etter en forespørsel fra klansoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klansfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen, kalt hijra, markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til Islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til Islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot dem, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og mange mekkanere begynte nok en gang å konverterte til Islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer;

  1. Betale erstatning for de som døde i angrepet.
  2. Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
  3. Erklære at våpenhvilen var over.
Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i 632

Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble ingått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til Islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til Islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde Islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

De fire første kalifene (632-661)[rediger | rediger kilde]

Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer.

Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr ble dolket i ryggen og drept mens han ledet en bønn i ca. 634, og i henhold til hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra det bysantinske riket. I 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra Umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.

Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Gud som muslimenes leder, mente megling over Guds avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige Umayyadkalifatet.

Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjia-islam og sunni-islam. Det betydde også slutten på den utvalgte kalif, og fra da av forble kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.

Kalifatets ekspansjon til år 750

Umayyadekalifatet (661-750)[rediger | rediger kilde]

Et av Muawiyahs første gjøremål som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under Islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse Islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til Islam, jo lavere ble disse skatteintektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både sunni- og sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Guds vilje.

Abbasidekalifatet fram til Bagdads fall (750-1258)[rediger | rediger kilde]

Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.

Abbasidene fant det etterhvert vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet, og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamelukkene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen av Spania. Innen 1235 hadde hele den Iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.

I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. I slutten av det 11. århundret begynte også de kristne korstogene i midtøsten, og frem til slutten av det 12. århundret eksisterte flere små korsfarerstater i midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til Islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av Abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.

Fra Bagdads fall til det 20. århundre[rediger | rediger kilde]

Etter abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold. og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier;

I tillegg spredte Islam seg til nye deler av verden;

  • Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
  • Til Øst-Afrika gjennom handelen på det indiske hav.
  • Til Indonesia gjennom handelen på det indiske hav.

Til tross for dette ble de Islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.

Islam i det 20. århundre[rediger | rediger kilde]

Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det Osmanske Riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som Islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på Islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamsk ekstremisme og terrorisme.

Land i verden i dag med mer enn 10 % muslimer. Rød farge viser land med en overvekt av sjiamuslimer, grønn farge sunnimuslimer. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes Islam som verdens nest største religion.

I Norge var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 1. januar 2004 nesten 78 000 mennesker i registrerte Islamske trossamfunn, disse var fordelt på 82 menigheter. Islamsk Råd Norge fungerer forøvrig som en paraplyorganisasjon.

Islamisme[rediger | rediger kilde]

Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på troen om at Islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, og at alle muslimer bør arbeide for å innføre dette politiske systemet i de land hvor muslimer er i majoritet.

Referanser[rediger | rediger kilde]