Samisk historie i middelalderen

To samsike foreldre bærer sine barn til dåpen. Illustrasjon fra Olaus Magnus' bok Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555.

Samisk historie i middelalderen handler her om samene i perioden fra 1050 til 1500, altså perioden mellom antikken og moderne tid. Rundt 1000-tallet ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Grensene lengre nord mellom Norge og Sverige var ikke trukket, og sameland var en region med uklare grenser mot de nordiske kongedømmene. I øst var Novgorod en viktig by for handel i Rus eller Kievriket som utviklet seg på 1200-tallet. Alle disse rikene hadde interesse av handel og skattleging av samene på Nordkalotten. Spesielt varer som pels var attraktivt. Siden sameland ikke var noe eget rike med kongemakt og overordnet administrasjon, ble det opp til de tilstøtende rikene å hevde skatterettigheter og utøve makt.

Rivaliseringer om overherredømme over nordområdene førte til at statsmaktene i slutten av høymiddelalderen kom frem til avtaler seg imellom. Avtalene, kalt Nöteborgstraktaten, førte til felles, men overlappende interessesfærer. Fra 1250 var det inngått en fredsavtale mellom storfyrsten av Novgorod, Aleksandr Nevskij (1220–1263) og kong Håkon Håkonsson (1204–1263). Fredsavtalen gikk ut på at russerne hadde rett til å ta skatt av samene helt vest til Lyngen, mens norske konger kunne kreve skatt helt inn til Kvitsjøen. De svensken kongene hadde også interesser av handel og skattlegging av samene. Tiden fra 1000-tallet og de påfølgende to til tre hundreårene har sannsynligvis vært en vanskelig tid for samene, med rivalisering mellom statsmaktene og tredobbel skatt. En tror at skatteinnkreverne kan ha fortonet seg mer eller mindre som hær- og røvertokter.

I tillegg til skattekravene skjedde det også en kolonisering i det samiske områder i høymiddelalderen. En drivkraft var den rent økonomisk, en annen var politisk. I ytre kyststrøk i Finnmark ble det etablert norske boplasser i andre halvdel av 1200-tallet. I tillegg til sprede bosetninger i Finnmark, var det individuelle norske jordbrukere som bosatte seg i fjordstrøkene i Sør-Troms.

På tidlig 1200-tallet fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver i Sverige. Laks ble brukt både som betaling og skatt. På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene langs Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller få avsetning for sitt eget produksjonsoverskudd.

I løpet av middelalderen blir samene med i omfattende sesongfiskerier, noe som etterhvert blir viktigere enn pelshandel. Det var de hanseatiske handelsnettverkene med norsk kontor i Bergen som stod for salg og transport til Europa. Mange samer blir fiskebønder, kjent som sjøsamer. Andre igjen lever i innlandet med spesialisering på reinhold, jakt og fangst. Senere i tidlig moderne tid blir dette utviklet til storskala reindrift, med oppimot flere tusen rein for de største reineierne.

Begrepsavklaringer

Vanligvis betegnes middelalderen som tiden fra år 500 til 1500, altså perioden mellomantikken og moderne tid. Imidlertid er det vanlig å si at jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden i 1050. Middelalderen tar til etter at Vestromerriket går i oppløsning og nye riker oppstår i Europa. Kristendommen blir innført over hele Europa, og med den får kirken, konger og fyrster makt. I siste del av perioden får kirken stadig sterkere kritikk, noe som leder frem mot reformasjonen. I fremstillingen her betegnes middelalderen som tiden fra 1050 til 1550.

Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger. På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet same var det samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.

Finnmark (eller Finnmork på gamlenorsk) var en vanlig betegnelse for samisk område, og ser ut til å ha vært brukt i dagens Norge vest og nord for Kjølen (fjellkjeden mellom Norge og Sverige.) I middelalderen ble Finnmark forstått som et område mye større enn dagens fylke. En kjenner til at det som ble benevnt som Finnmark gikk helt ned til Nord-Trøndelag og nordlige del av Jemtland på 1200-tallet. Nødvendigvis behøver ikke Finnmark å ha vært et geografisk begrep, men betegnelse på område der samene bodde, jevnfør det gammelnorske ordet mark i betydningen «skog» eller «grenseland».

De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gammel tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland,samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalloten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted. De har derfor vært kalt fjellsamer. I dette området fant de gode tilholdssteder for reinen, i tillegg til bjørk og brensel. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid drives reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte-, kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neiden, Pasvik, Suenjel, Petsjenga og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.

Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene. Det er også en feiloppfatning at samisk kultur er ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland. For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.

Samene og de tidlige statsdannelsene

Tidlig i middelalderen, rundt 1000-tallet, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin kongemakt. Disse rikene hadde politiske og økonomiske tyngdepunkt i sør, mens samenes områder (Sápmi) lå geografisk langt mot nord. Grensene mellom landene var annerledes enn i moderne tid, blant annet var Jämtland og Herjedalen norske områder, mens grensene lengre nord mellom Norge og Sverige ikke var trukket. I øst var Novgorod en viktig by for handel i Rus eller Kievriket. På 1200-tallet ble Novgorod senter i sitt eget rike, kjent som Republikken Novgorod. Denne republikken ekspanderte nordover og kom i kontakt med forskjellige folkeslag, blant annet samene. I 1478 ble Novgorod erobret av det ekspanderende Moskvariket, som på 1500-tallet ble til Det russiske tsardømmet.

Bilde som illustrerer omvendelse av folkene i nordlige og østlige deler av Finland og deres store gjestfrihet. Fra Historia de gentibus septentrionalibus av Olaus Magnus fra 1555.

Sverige ble kristnet rundt år 1100, noe som eliten og stormen stod bak. For dem var kristningen en strategi for å innføre det føydale samfunnssystemet som allerede hadde blitt innført ellers i Europa. Imidlertid ble ikke føydalsystemet innført før på slutten av 1200-tallet. Med innføringen av kristendommen fikk Sverige sine første rikskonger, altså konger som fikk makt over hele landet. I 1150-årene ble det ført korstog og erobringer inn i Finland. Disse fortsatte utover på 1200-tallet og medførte at Finland ble en del av Sverige. Denne unionen besto helt til 1809, da Finland ble en del av Russland. I løpet av 1200-tallet fikk Sverige etablert en stabil kongemakt, riksråd og sterkt sentralstyre. Rundt 1350 rammes Sverige, som de øvrige Europeiske stater, av en krise i jordbruket og at svartedauen gjorde seg gjeldende. Krisen leder frem mot dannelsen av Kalmarunionen, der Sverige, Danmark og Norge ledes under Margrete I (1353–1412) fra 1354. Unionen splittes opp først i 1523.

I middelalderen var ikke Nordkalotten noen marginalisert bakevje, men tvert om en viktig kraft i europeisk historie som utspilte det seg blant jegere, jordbrukere og handelsfolk. Slektskap og allianser, økonomiske strategier og effektiv transport gjorde det mulig med kontakter med verden utenfor.

Samenes status i den norske rikssamlingen

Rikssamlingen på 900- og 1000-tallet førte til at Norge ble samlet under en konge. Dermed ble de nordnorske høvdingenes rett til finnskatt og finnkaup (oppkjøp av pelsverk) overført til rikskongen. Før rikssamlingen ble fullbyrdet var det stridigheter mellom dem som ønsket en innenlandsk kongemakt eller oppdeling i flere mindre kongedømmer. En av de som kjempet om makten var Harald II Eiriksson, med tilnavnet Gråfell, på grunn av sin interesse for pelsverk fra samene. Han og senere etterkommere drev handels- og plyndringstokter langs hele Norskekysten til Kvitsjøen. Både de skandinaviske og de slaviske fyrstedømmene kjempet om å få tilgang til handel og skattelegging av samene. Konsekvensen av denne maktoverføringen ble at samene ikke lenger var økonomisk og sosialt forpliktet ovenfor lokale høvdinger og stormenn, men makter utenfor Nordkalotten.

Historia Norvegiæ fra 1190-årene taler om at Norge kan deles inn i tre soner langs med kysten, nemlig kystlandet, opplandet og lengst mot øst var samenes skoger. Snorre Sturlason (1178/79–1241) og flere andre beretter om samer i sørlige deler av Norge, som Hadeland og Oppland, muligens er Herjedalen i Sverige også nevnt i tekstene. Kildene viser at i både i vikingtid og middelalder var samene en naturlig del av det norrøne samfunnet. Selv om de norrøne folkene levde i samarbeidsforhold med samene, så ikke de nordiske folkene på samene som likeverdige og oftest ble de sett på som folk som bodde utenfor rikene. At språkforskjellen ikke nevnes i de historiske kildene tyder dog på at mange mennesker den gang var tospråklige. Kirken så på sin side de ikke-kristne samene og deres religion, som en trusel mot kirkens maktposisjon.

Finnmark (Finnmork) var en betegnelse for samisk område, og dets utstrekning er omtalt i Egils saga, der det blant annet sies at landet er umåtelig vidt. I vest, nord og øst ligger havet. Norge ligger sør om Finnmark og i innlandet strekker det seg like langt sør som Hålogaland strekker seg langs sjøsiden. Finnmark ligger nord for Namdalen, Jemtland, Helsingland, Kvenland, Finland og Karelen. Det vil si at Sverige ikke gikk lengre opp enn til Umeå i Västerbottens län. Sagaen er skrevet i 1220-årene og de geografiske dataene anses å være representative for forholdene opp til begynnelsen av 1200-tallet. Samene hold altså til i dette området lenge før de nåværende statene og grensene ble etablert.

Før år 1300 hadde begrepet skatt tre betydninger: Ytelser til Paven som Guds mann på jorden, løsepenger som en trell betalte for å bli fri og avgift til den norske kongen fra områder utenfor riket som ved tvang eller overenskomst var under hans overherredøme. Historikere har har ved noen anledninger brukt begrepet norsk skattland om områdene der samene betalte skatt til kongen. Ordet, slik det ble brukt på 11–1200-tallet, var at territorium tilhørte Norge politisk, men ikke geografisk som Orknøyene (føydalrettslig) eller Island (fullverdige, direkte undersåtter). Et slikt skattland hadde også offentlige organer som fyrste eller et ting. Et annet kjennetegn var at et slikt territorium hadde kristne innbyggere som var underordnet erkebiskopen i Nidaros. Folkene på Orknøyene og Island stod da også nært nordmennene etnisk og språklig. Historikeren Andreas Holmsen (1906–1989) mener at det var meget usannsynlig at myndighetene så på de samiske områdene på denne måten. De norske kongene hevdet imidlertid at samene i Finnmark var underkastet (subjecti) dem, og at de hadde plikt til å yte tributt, altså godta erobrerens rett til å utøve rett og tvang.

Holmsen har ment at det gamle Finnmork neppe ble sett på som en del av Norge. I så fall måtte samene og nordmennene være underlagt de samme rettighetene, noe han betegnet som «absurd». Dette underbygges av Historia Norvegia fra rundt 1190, der det skilles mellom «innbyggerne» og «finnene» i Hålogaland. Holmsen sier at finneskatten var en ytelse «[…] som gjennom selve sin språklige betegnelse viser at samene stod utenfor det samfunn hvor kongen hadde sin legale politiske makt og funksjon.» Traktaten med Novgorod av 1326 og tilhørende grenseprotokoll, sier at området mellom Lyngen/Balsfjord og Kolahalvøya ikke var noe ordinært territorium, innlemmet i noen av rikene. Grenseprotokollen fastsetter med andre ord grensene som gjelder for det området der begge stater kan kreve skatter fra samene. Frem til 1300-tallet var samene derfor utenfor det norske rikssamfunnet, der hverken militære eller andre plikter og rettigheter gjald.

Også Svenske konger tok skatter (lappskatt) fra samene på Nordkalotten, men siden også Norge og Novgorod tok skatter var det vanskelig å hevde rett til landet. Enklest hadde det vært om det bodde svensker der, men få svensker ville bosette seg der. Kristning av samene og at de betalte skatt til den svenske kronen ville gjøre saken enklere, ved at samene da kunne kalles for svenske undersåtter. Til tross for skatteinnkreving og kristning, var samene uberegnelige undersåtter ved at de var nomadiske og flyttet over store områder.

Norske kongers interesser på Nordkalotten

Rikskongene søkte utover på 1000-tallet å få enerett til skinnhandel med samene i Nord-Norge. Det ble etablert rettskretser (i form av lagting og fylker), forsvar (leidangen) og kirkeorganisasjon. Den norske riksenheten omfattet på 1000-tallet omfattet Norskekysten helt opp til Nordland med Sør-Troms som et grenseområdet. Etter videre ekspansjon gikk grensen rundt 1200 ved Malangen, hvor det tidligere var Lyngstuva (nordligste del av Lyngenhalvøya) som var grensepunktet.

Historikerne har regnet med at retten til finnskatt og finnkaup ble en kongelig særrett for norske konger fra og med Harald Hårfagre (rundt 850–932). En regner også med at de samlede skatteinntektene var så store at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for den sentrale statsmakten. Holmsen har skrevet: «[…] for Norge var jordbruksmessig et så fattig land at det samiske pelsverket kunne ha viktig økonomisk betydning for kongemakten, så lenge størsteparten av det – eller iallfall en stor del – gikk til Atlanterhavskysten framfor til Bottenviken eller gjennom øst-karelerne ved Kvitsjøen til det russiske pelsmarkedet i Novogrod.»

Rundt 1200 avtar interessen for handel med samisk pelsverk, dermed avsluttes også handels- og skatteleggingsferdene som de norske kongene organiserer i samiske områder i nord. Gissur Galle legger ut på den siste finneferd på vegne av rikskongen i 1311. En regner med at dette skyldes at både stat og kirke fikk inntekter fra andre kilder, først og fremst landbruk og fiske. En annen mulighet er at pelsverk fra Nordkalotten fant andre eksportveier i øst. Spesielt ble det omsatt pels i Novgorod der karelerne var mellommenn. Disse handelsfolkene var det norske rikskongestyret opptatt av å utestenge fra nordområdene.

Noe pelshandel skjer fremdeles fra Nord-Norge via vestlige handelsruter. Fra engelske tollruller fra tidlig 1300-tall kjenner en til utførsel av rein- og bjørneskinn, gråverk (ekornets vinterpels) og hermelin (røyskatt). Hvem som står bak organiseringen av denne handelen er usikkert.

Republikken Novgorod interesser på Nordkalotten

Novgorod var utover i seinmellomalderen et viktig handelssted der pelsvarer fra samene ble omsatt.

Foto: Apollinarij Vastnetsov; «Novgorod torg» (1909]

Novgorod ble i løpet av tidlig middelalder en aristokratisk byrepublikk. Denne ble den viktigste handelsbyen for pels i Nord-Europa. Fra Novgorod gikk det handelsveger i øst mot Bulgar ved Volga, mot sør til Bysants og vestover mot Vest-Europa og Skandinavia. Novgorod var slik sett sammenkoblet til Hansaforbundets handelsnettverk. Det som fikk stor betydning for områdene var samarbeidet om handel som utviklet seg i løpet av 1100-tallet mellom Novgorod og østkarelerne.

Karelske nybyggere trakk nordover fra 1100-tallet. De var drevet av forekomst av myrmalm, innlandsfiske og gode jaktmarker. I løpet av høymiddelalderen koloniserte karelerne sørøstlige samiske områder vest for Kvitsjøen. Fra 1200-tallet var det karelske kjøpmenn som handlet med skinn og på 1400-tallet dominerte de virksomheten. Karelerne ble store jordeiere i områdene vest for Kvitsjøen (Østkarelen), noe som gjorde at de etter russisk tradisjon ble ansett å «eie» områdets beboere. Dermed kunne de kreve samene på Kola og i Finnmark for skatter på vegne av Novgorod, i tillegg til å drive handel.

Fyrsten i Novgorod hadde sitt sete svært langt unna Finnmark og hans kommunikasjonslinjer over land var mye dårligere enn nordmennenes, som kunne seile langs Norskekysten. De sprede norske bostedene i nord dannet støttepunkter for kongens skatteoppkrevere. Heller ikke var det nødvendig med store militære styrker for å håndheve retten til å kreve skatt fra samene. Med fyrsten i Novgorod som eneste rival, hadde de norske kongene ikke noen store utfordringer med å ekspandere og hevde rettigheter i Finnmark.

Rikenes overlappende interessesfærer

Utbredt utsikt over den togrenede grensen satt i traktaten. Rød linje viser den ubestridte delen av grensen, svart stiplet linje de to grenene av grensen og i grått grenselinjen som var i bruk til 1500-tallet.

Fremstilling av Bjarmaland, bjarmlendernes land, fra Olaus Magnus' bok Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555.

Danmark og Sverige hadde fra slutten av 1100-tallet søkt nytt land østover i form av et «korstog» støttet av paven. Ut på 1200-tallet fortsatte stridighetene med karelerne, noe som ut på 1300-tallet utviklet seg til en krigstilstand mellom Norge og Sverige mot Novgorod. Rivaliseringer om overherredømmet om nordområdene førte til at statsmaktene i slutten av høymiddelalderen kom frem til avtaler seg imellom. Avtalene, kalt Nöteborgsfreden, førte til felles, men overlappende interessesfærer. En hadde også tilsvarende strid gående om regionene rundt Østersjøen. Imidlertid var avskriftene av fredsavtalen oversatt til russisk, svensk og latin, men hadde flere uklarheter om grensedragningene.

Uklarhetene om grensen mellom Sverige og dagens Russland førte til langvarig stridigheter. Det var uklart om grensen fulgte en linje nordvestover fra rundt Karjalankoski gjennom Finland til den nordligste delen av Bottenviken, eller om den gikk rett nordover mot Kvitsjøen, se kartet. Noen historikere har derimot ment at det ikke dreide seg om en grenselinje, men to. Der den ene angir et område der felles svensk-russisk interesser er gjeldende hva angår handel og skattelegging, angir den andre ut i Kvitsjøen det som er rent russisk område. Dette følger forøvrig samme prinsipp som for den norsk-russiske grenseavtalen.

Fra 1250 var det inngått en fredsavtale mellom storfyrsten av Novgorod Aleksandr Nevskij (1220–1263) og kong Håkon Håkonsson (1204–1263). Fredsavtalen lød: «Russerne har rett til å ta skatt langs med sjøen ned til Lyngstuva og på fjellet til Mælå, som ligger beint opp fra Lyngstuva og østover mot Kjølen. Men kongen av Norge tar skatt østover til Trianæma og inn etter Gandvik til Velega, hvorsomhelst hvor det er halvkareler eller halvsamer som er født av samisk mor.» Med andre ord hadde russerne rett til å ta skatt av samene helt vest til Lyngen, mens norske konger kunne kreve skatt helt inn til Kvitsjøen.

Etter Nöteborgstraktaten i 1323 ble Karelen formelt en del av området til Novgorod og del av den ortodokse kirken. Karelerne opptrådte som skatteoppkrevere, først for Novgorod, senere for Moskva-fyrstedømmet fra slutten av 1400-tallet. Karelerne hadde allikevel en delvis selvstendighet og opptrådte som selvstendige økonomiske aktører i pelshandel og skatteinnkreving fra samene. Med fredsavtalen fra 1320-årene ble en stor del av det samiske området definert som felles interessesfære og beskatningsområde for statene rundt. Den felles forståelsen som statene hadde om skatter og bosetning stod ved lag de neste 300–400 år. Avtalen sikret fri tilgang til området for handelsmenn fra de tre statene.

Tiden fra 1000-tallet og de påfølgende to til tre hundreårene har sannsynligvis vært en trengselstid for samene, med rivalisering mellom statsmaktene og tredobbel skatt. En tror at skatteinnkreverne kan ha fortonet seg mer eller mindre som hærer og røvertokter. Det ble utøvd vold og tvang, slik at samiske lokalsamfunn ble utslettet. I muntlige overleveringer ble hendelsene fortalt videre som sagn.

Presten og historikeren Peder Claussøn Friis (1545–1614) forundret seg over at samen hørte til under og var skattepliktige både til Norge, Sverige-Finland og Russland. Samene var samtidig så «verdifulle» at om noen drepte en same, ble de bøttelagt av alle de tre maktene. Friis mente at det måtte være en spesiell forklaring bak, og han kom frem til at ingen konge alene greide å overmanne samene. Årsaken til deres styrke lå i deres trolldomsmakt. Kongene kunne bare få overmakten ved å danne et slags forbund. Svenskekongen hjalp den norske kongen med sine «østfinner» og fra Russlands side benyttet en bjarmlendere. Til sammen var disse folkeslagene like gode i trolldom som samene, og når disse forente sin kraft måtte selv samene gi tapt. Friis hadde også en annen forklaring på samenes tredobbelte skatteplikt, nemlig at de ville ha «[…] Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land.»

Kveners og birkarlers organiserer handel og skatter ved Bottenviken

Siden tidlig middelalder og frem til slutten av 1200-tallet, ble handelen og skatteleggingen av samene rundt Bottenviken drevet av kvener. Disse hold til langs kysten og hadde spesialisert seg på varebytte med samene i innlandet, i tillegg til at de også foretok plyndringstokter i samenes områder. Kvenene drev også med jakt, utmarksnæring, samt åkerbruk og fedrift.

Det er usikkert hva som er kvenenes opphav. De svenske historikerene Lennart Lundmark (1942–) og Thomas Wallerström (1950–) har argumentert for at kvenene var middelmenn for pelshandel mellom samer og republikken Novgorod. Senere ble de skatteoppkrevere av samene på vegne av den svenske staten. De ble da kjent som birlkarler, og nevnes første gang i 1328. En oppfatning har vært av birkarlenes opprinnelige opphav var Pirkkala sogn i Finland.

Uansett relasjonen mellom kvener og birkarlene, var de sistnevnte en gruppe som gjør seg gjeldende i senmiddelalderen og inn på 1500-tallet. De har holdt til i bondebygdene i Torne-, Lule og Piteälvdalenes nedre deler. Birkarlene oppsøkte samene både i innlandet (dagens Väster- og Norrbotten), men også samene ved kysten og i nordligste deler av Norge, samt de vestligste deler av den finske Lappmarken. Spesielt var de ute etter kostbart pelsverk og noen ganger tørket fisk. I tillegg til å drive handel med samene, hadde birkarlene altså rett til å kreve inn skatter. Under Kalmarunionen fra 1389 til 1521 ble skattelegingen noe endret. Birlkarlene fikk da anledning til å drive handel og ta skatt fra samene helt ut til kysten i Nord-Norge. Men da unionen ble brutt opp, ble de nektet tilgang til de norske fjordene og kystområdene.

Med fredsavtalen mellom Sverige og Novgorod, kjent som Nöteborgsfreden, hadde en inngått avtale om fri ferdsel for handelsmenn fra begge nasjoner. Statsmaktene fant det fornuftig å innføre tiltak som støttet deres egne aktører. At birlkarlene fikk kongens vern (kongelig privilegium), kan sees som et mottiltak for å begrense Novgorods og karelernes omfattende handelsnettverk i indre deler av Nordkalotten. På denne måten ble birlkarlene og de samiske varene knyttet til handelsnettverket mellom Sverige og hanseatene, med Stockholm som et knutepunkt. Birklarlene greide å ta over mye av handelen i hele det samiske området og fortrengte karelerne, spesielt etter 1400-tallet. Helt på slutten av 1500-tallet opererer de som handelsmenn på kysten av Nord-Norge, noe de forøvrig ble nektet adgang til. Birkalerne ble velstående handelsmenn og tilhørte en sosial elite. Handelen var skattlagt på den måten at birlkarlene betalte en fast og årlig skatt til kongen for retten til å drive virksomheten.

Den faste skatten kan tyde på at kongen ikke hadde innsyn i hvordan handelen med samene ble drevet eller dens omfang. Uansett var birlkarlene mellommenn for bønder og samer, slik at vareutveksling mellom disse kunne finne sted. Kredit og debet i denne handelen gikk i sykluser over tre til fire år, og birklarlene hold regnskap med skylden. Birlkarlene var med andre ord økonomisk buffer og virket som bank. Bokføringen ble hold rede på ved hjelp av tegn som ble risset inn på stikker av tre. Hver same hadde sin stikke med sitt navn på og birlkarlen passe på disse.

Det forekom utenomekteskapelige forhold mellom birklarler og samiske kvinner. Slike forhold var vanlige, men ble ansett så alvorlige at de ble straffet med høye bøter eller dødsstraff for birklarlen. Årsaken til den kraftige reaksjonen var at både kirke og krone anså slike familierelasjoner som en trussel mot deres handelsinteresser. Til tross for forbudet finnes det dokumentasjon på familierelasjoner mellom birklarler og samiske kvinner, endog eksempler på at koner og barn arvet avdøde birklarler.

Kolonisering i nordområdene

Jordbruket utviklet seg videre i Norden fra slutten av vikingtiden og inn i middelalderen. Innen starten av 1500-tallet hadde jordbrukskulturen tatt over de indre dalene i Sør-Norge. I Nord-Sverige finnes spor etter jordbruk og husdyrhold før 1300-tallet. Norrøne folk hadde alt i vikingtiden etablert seg som jordbrukere i områder som samene hold til i, og utover i mellomalderen tiltar slike etableringer. Det er knapt noen kilder som sier at de gjorde større motstand, i alle fall ikke voldelig opprør relatert til bosetninger og jordbruk. Arkeologer har tolket visse funn, i form av urgraver (gravplasser) og edelmetalldepoter (nedgravde, kostbare gjenstander), som grensemarkeringer mellom samiske og norrøne folk. Noen samer blir også bofaste og driver en form for småindustri og dyrker jorden.

Etableringer av bosetninger i Nord-Norge

Fire av seks paneler i en samisk primstav (kalender). Kalenderen er gravert i reinsdyrhorn. Den første kalenderen av dette slaget kan være fra 1200- eller 1300-tallet.

I tillegg til den koloniseringen som karelerne gjorde i øst, skjedde det også en fremrykking i samiske områder fra sør og vest i høymiddelalderen. En drivkraft var den rent økonomisk, en annen var politisk. I ytre kyststrøk i Finnmark skjedde det en norsk etablering av boplasser på andre halvdel av 1200-tallet. I tillegg til sprede bosetninger i Finnmark, var det individuelle norske jordbrukere som bosatte seg i fjordstrøkene i Sør-Troms (Astafjorden og tilstøtende områder), på samme tid. I disse områdene var det tidligere bare samer som hold til. Finnmark ble ikke bare oppsøkt av nordmennene, men også fåtallige dansker, tyskere, nederlendere, skotter og færøyinger. Her var det kommersielt fiske som var drivkraften, noe som hanseatene understøttet. I Passio Olavi nevnes vårfiske etter fisk i Vest-Finnmark mot slutten av 1100-tallet, drevet av både nordmenn og samer. Til hjelp for denne fiskerbefolkningen kunne hanseatene tilby stabil etterspørsel etter fisk, samt salg av kornvarer i retur.

Det var takket være hanseatene at handelsforbindelser til europeiske bysentra ble åpnet, og at også folk så lang nord som i Finnmark kunne drive markedsrettet fiske. Dette skjedde så smått fra slutten av 1200-tallet, og ut på 1500-tallet bodde det en betydelig norsk befolkning i Finnmark. I bytte mot fisk fikk folk i nord korn, og bytteforholdet korn–fisk var svært gunstig for folkene i nord med god tilgang på fisk. Denne handelen gjorde det også gunstig for nordmenn å etablere seg nord i Finnmark. Det ble skapt et stort europeisk marked for tørrfisk, dermed utviklet fisket i Finnmark seg parallelt med Lofotfisket. Nordmenn som etablerte seg i Finnmark bodde ikke fast på ett sted, men flyttet til nye steder alt etter hvor fisket var best.

I Vardø, forteller kildene, ble det bygget en festning (Vardøhus festning) og en kirke på begynnelsen av 1300-tallet. Hensikten kunne ha vært både å få på plass norske institusjoner for en norsk befolkning, markere norsk overhøyhet i området eller begge deler. En annen hypotese for kongens hensikt med festningen, kunne ha vært å sikre den norske koloniseringen i tilfelle konflikter med samene. I tillegg hadde erkebiskopen sine økonomiske interesser, det var nemlig slik at kirkene i Finnmark var kapeller med inntekter direkte under bispesetet i Nidaros. I Vardø bodde det forøvrig ikke sivile personer frem til et stykke ut på 1400-tallet.

I seinmiddelalderen ble det også reist flere kirker i fiskeværene, men disse hadde kun status som kapeller, noe som viste at regionen ble betraktet som misjonsmark.

Med etablering av bosetninger i fiskevær i Finnmark ble den gamle grensen ved Lyngen brutt. Etter dette oppstod en skjerpelse av interessene med Novgorod og karelene, som også hadde nytt godt av handel og skatter fra samene. Det skjedde flere ganger at russere og kareler foretok overfall langs kysten i Nord-Norge, etter at fyrsten av Novgorod beordret at hans undersåtter skulle angripe fiskevær sørover langs kysten til Malangen. Fra norsk side beskrives disse som krigs- og plyndringstokt. Flere av overfallene var rettet mot den norske statens eller kirkens eiendommer. På Bjarkøy ble i 1320 setegården til riksrådslederen Erling Vidkunsson brent ned og en annen gang var det Lenvik prestegård som ble ødelagt. Også norske herjinger ble gjennomfør mot områdene rundt Kvitesjøen. Til tross for en fredsavtalen i 1326 med Novgorod, fortsatte plyndrings- og krigstoktene helt frem til slutten av 1400-tallet.

En tror at de norske myndightenes mottrekk mot plyndringstoktene som Novgorod stod bak, var å mobilisere leidangsflåten. I 1420 klager folk i Finnmark og Hålogaland på at de må bruke tid til sjøs på orlogskipene, på grunn av «den skade som […] som russere og hedninger tilføyde og ville tilføye dem.» Gulatingloven ga krav til størrelsen av leidangsflåte, samt at skipene i nordlige deler av Hålogaland skulle ta seg av vakthold i øst.

Samene kunne ha hatt gode grunner for å hindre nordmenn i å slå seg ned langs Finnmarkskysten, for eksempel at flere mennesker ville kunne gi vansker med deres næringstilpasning. Historikeren har ikke mye kjennskap til dette, men en reaksjonsform kunne være å ta parti med karelerne. Karelerne var i siste halvdel av 1400-tallet i konflikt med nordmennene som slo seg ned i regionen. Karelerne og myndighetene i Novgorod betraktet nemlig Finnmark som sitt skattland fra gammelt av. Samene kunne også ha sett en allianse med disse som en fordel, da folk fra Karelen eller Novgorod ikke slo seg ned som kolonister i Finnmark.

Etableringer av bosetninger i Nord-Sverige

På tidlig 1200-tallet fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver. Laks ble brukt både som betaling for lønn og skatt. De fleste kirker og gårder i samiske områder ble etablert ved elver med rikt fiske. Langs kysten i Norrbotten var sildefiske viktig for kystbyer og småsteder.

På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene rundt Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller bli kvitt sitt eget produksjonsoverskudd. Infrastrukturen staten bistår med består av markedsplasser, myntvesen, handel med fjerne markeder, justisvesen og voldsmonopol. Dessuten skulle staten ha råderett over alt herreløst land. Den avhengige bondebefolkningen ville dermed bli en brekkstang for å etablere statlig makt i området. Den svenske staten fører også en politikk med donasjoner av store landområder i nord til både kirken og privatpersoner. I 1316 hadde Uppsala domkirke fått eiendomsrett til laksefiske i Umeälven.

Flere lakselver og landområder i Nord-Sverige blir på 1300- og 1400-tallet donert eller oppkjøpt, og retten til laksefisket tilfaller kronen, kirken eller adelen. Eiendomsretten til disse hadde sannsynligvis blitt tatt på 1200-tallet, eller enda tidligere. Av hvem, og hvordan er usikkert, fordi sentralmyndighetenes så tidlig ikke har opplyst noe om opprinnelige brukere. Retten til lakseelvene og land er ikke tolket som et forsøk fra myndighetenes side på kolonisering, men mer som et forsøk på å sikre seg inntekter. Når det gjelder omfanget av samenes laksefiske foreligger det ingen historiske tekster, muligens fordi det ikke ble beskattet.

I henhold til Hälsingelagen, en lovsamling for kystregionene i Midt- og Nord-Sverige, var det påkrevd at bøndene skulle betale skatt og delta i leidangen. Derimot var det påkrevd at folk nord for Ångermanland skulle betale to skinn i skatt, men de var fritatt fra å delta i leidangen. Birklarlene ble gitt privilegiet med å skattlegge samene på vegne av kronen, spesielt skattlegging av pelshandel.

Næringsveger og levesett i middelalderen

Skjoldehamndrakten er datert til rundt år 1000 og ble funnet på Andøya. Den er omtalt som både norrøn og samisk. Rekonstruksjon på Lofotr Vikingmuseum.

Foto: Justin Hall

Sosial organisering i de samiske samfunnene var basert på næringstilpasningen og slektskap, fortrinnsvis bestemt av ekteskap. Ekteskap var basert på eksogami, hvilket vil si at en helst gifter seg med noen utenfra gruppen. Fordeling av goder skjedde ikke ut fra vinningsmotiver. Fordeling av jaktutbytte skjedde blant hele gruppens medlemmer, også de som ikke deltok i jakten fikk en del av utbyttet. Fordeling av forpliktelser skjedde delvis basert på slektskap.

Overgang til tamreindrift førte til endringer i hvordan familiegrupper (siidaer) var organisert. Fattige reineiere med noen få dyr hold sammen i noen få måneder av året, men brøt opp når det var nødvendig med reorganisering. Rike reineiere med mange dyr, trengte mer enn bare sin egen familie for å ta seg av dyrene. De hadde enten hjelp av fjerne familiemedlemmer eller fremmede som bodde sammen med dem. På slike bosteder var hyttene arrangert etter status. Den som var leder hadde sin boenhet i front og ble kalt «han i huset foran», mens de øvrig ble omtalt som «den fra huset ved siden av.»

Samene i Nord-Norge var delvis nomadiske, det vil si at de flyttet mellom forskjellige boplasser flere ganger i løpet av året. Flyttingen ble gjort for å utnytte sesongvise ressurser innenfor jakt, fiske, fangst og sanking. Senere ble også husdyrhold inkludert i forflytningen, spesielt småfe.

Bosetning og sosial organisering

Fornminner og skriftlige kilder tyder på at samene i tidlig middelaldrer hadde et mobilt bosetningsmønster. De benyttet gammer som sin viktigste boplass og utnyttet forskjellige områder gjennom en årlig syklus. Skriftlige kilder taler om bufinner, altså bofaste samer, samt finna bú, som betyr samiske bygder. Rester etter samiske gårdsbruk fra 1000- og 1100-tallet er undersøkt i Nordland.

En ser for seg at samene levde i små grupper av 20–30 personer, eller i noen tilfeller med god næringstilgang, kanskje 120–150 mennesker. Siida (sørsamisk sijte) var den største organisatoriske enheten i de samiske samfunnene. Begrepet innebærer både territoriell og sosial enhet. Den bestod av et vist antall monogame kjernefamilier, som var økonomisk og sosialt underordnet siidaen. De som tilhørte siidaen hadde felles bruksrett til et bestemt område og ressursene der. Privat eiendomsrett innbefattet hovedsakelig husgeråd og løsøre. Spesielt under den store villreinsjakten på høsten krevdes avansert samarbeid, mellom flere familier, hele siidaen eller flere siidaer sammen. Opprinnelig var en siida mer en religiøs sammenslutning enn en fangstgruppe i et område.

Organisering i Siidaer var et fleksibelt og robust system, den var mindre sårbare enn hva en familie alene ville være, men ikke stor nok til å overbeskatte lokale resurser med uttak av fyringsved og vilt. Områdene som siidaen råde over i innlandsområdene, ble formet som lange bånd langs elvedaler. Historikere tror at organisering i Siidaer også var grunnenheten for samiske bosetninger i førhistorisk tid.

Hver boenhet bestod av tre til fire hytter (kåter eller gammer) arrangert i rekke eller bue rundt en åpen plass (sjallo) mot sør. Rett bak hyttene var det anlagt grue og bokser for oppbevaring. Litt nord for en slik boenhet var det en offerplass. I hver slik boenhet bodde en familie, og to til fire familier bodde ved siden av hverandre. Medlemskap til en slik gruppe var fleksibelt og familiene var ikke nødvendigvis i slekt med hverandre. Senere ut på 1500-tallet ble det vanlig at flere siidaer kom sammen i en felles landsby vinterstid (vuobme eller dalvadis). Hver siida hadde sitt hellige sted, fjell eller uvanlige stein (seite). Samme type bosetninger har en funnet blant tsjuktsjere i nordøstre deler av Sibir. Disse fjerne urfolkene driver også med reinsdyrhold og jakt til havs.

Det finnes skriftlige kilder som beskriver hverdagslige relasjoner mellom samer og norrøn befolkning. Samene blir oppsøkt av folk som vil la seg spå, selv om kirken har lover som forbyr dette. Vanlige folk hadde også for vane å gå til samene for å få hjelp ved sykdommer, som også var noe kirken hadde lagt ned forbud mot. Bland mektige menn var det vanlig å få samenes hjelp til å spore opp objekter som var mistet, noe som er omtalt i Vatnsdœla saga. Heimskringla har en fortelling om en jarl som har en betrodd bueskytter. Det er også eksempler på at samenes piler brukes i spesielle anledninger. Sannsynligvis var en del samer og norboere flerspråklige, slik at de kunne tale hverandres språk. I stedet for skarpe grenser mellom folkene var det nok derfor overlappende kulturer mellom dem.

Slektskap

I samiske språk finnes et omfattende ordforråd hva gjelder slektskap, noe som vitner om at slektskap var svært viktig for de sosiale båndene. De samiske ordene for slektskap har svært gammel struktur, og har likheter med samojediske begreper. Gruppens medlemmer var innordnet i et slektskapssystem basert på aldersklasser. Det var for eksempel forskjellige betegnelser på onkler og tanter alt etter om de er eldre eller yngre enn ens far og mor. Årsaken til dette var relatert til forsørgelsesplikt ved døsfall. Om en eldre, gift bror eller søster dør, skulle en ugift mann eller kvinne tre inn i hans eller hennes sted. Slektens betydning vistes ved møter mellom folk: De som var i slekt hilste på hverandre nese mot nese, mens ukjente hilste i hånden.

Den samiske familien bestod av medlemmer i de levendes og i de dødes verden. En mann arvet sine døde fedres ånder, mens en kvinne arvet sine døde mødres ånder. Døden var heller ikke regnet som slutten, ikke en gang for jordiske aktiviteter. Slektskapsterminologien hadde begreper også for de døde: Når noen døde endret de status og fikk nye betegnelser for slektskap med de levende. De levende hadde gjerne behov for å søke råd hos de døde, noe de kunne oppnå med en noaidi. Noaidien var en sjaman, og denne kunne under store besværligheter og farer reise til de dødes verden. I Historia Norvegiæ finnes en beskrivelse av en slik seanse.

Næringsveger i middelalderen

Detalj fra Olaus Magnus' kart Carta marina fra 1539. Bildet viser en vogn med en mann med pil og bue, dradd av reinsdyr.

Detalj fra Olaus Magnus' bok Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555. Fullmånen symboliserer midtvinter. Til venstre sees en mann ute på jakt. Til høyre rir en birkarl på et reinsdyr. Nedenfor syr en mann sammen sener fra reinsdyr utenfor et hus.

Næringsveger for samene i middelalderen var jakt, fangst og fiske, der villreinfangst spilte den største rollen. I mindre omfang drev de med husdyrhold og åkerbruk, spesielt i områder der de hadde kontakt med andre folk som drev med slike næringer. Samene langs kysten var med i de kommersielle fiskeriene, og handelen gikk via hanseatene i Bergen. I områder der samene hadde muligheter til å ta del i handel oppstod kraftig vekst i villreinfangsten.

En viktig rolle i Nordens historie og førhistorie spilte den maritime tilknytningen. Både Norge, Sverige og Finland er til en stor grad omgitt av hav. I tillegg har innlandet i alle regionene store vassdrag og innsjøer, som muliggjorde reiser over store avstander. Dog ga havet den beste muligheten for reise mellom nord og sør. For eksempel kan en unngå tolv store elver ved å reise langs kysten av Sverige fremfor transport i innlandet. Hav og vann var også rikt på fugler, fisk og havpattedyr, og ga i tillegg et gunstig klima som muliggjorde jordbruk, noe som er umulig på samme breddegrad i andre deler av verden. En annen fordel som Botenviken ga, var at den ble islagt om vinteren. Dermed fikk menneskene som levde der mulighet til å drive jakt på sel. Ifølge Olaus Magnus, skal så mye som 15000 sel skal ha blitt tatt på en vintersesong på 1500-tallet.

Det er registrert fangstanlegg for villrein i flere av kystsamenes siidaområder. Andre næringer kystsamene var involvert i var pelsdyrfangst, mest på oter, men også bever. Kystsamene hold også tamrein som de brukte til både lokke- og trekkdyr.

Handelsmannen og sjøfareren Ottar fra Hålogaland, som levde sist på 800-tallet, beretter om at samene holder til ved kysten om sommeren og at de der driver med jakt og fiske. Om vinteren driver de også med jakt, men da på rein på øyene eller lengre inn i landet. Han forteller at de har en teknikk der de bruker en tam rein som lokker til seg andre rein. Den danske historikeren Saxo Grammaticus (1160–1220) og flere andre kilder omtaler også bruk av rein som trekkdyr for sleder om vinteren. Grammaticus forteller om den store verdien av skattene som samene betaler, og at de i retur får redskaper av jern, korn og andre varer.

Samene har drevet med omfattende fangst langs kysten på Ottars tid. De har handlet med sjøfugler, kobbe, oter og småhval til håløygene, altså norrøne folk i Nordland og Troms. Fra innlandet brakte de bjørn, mår, ekorn og villrein. Fra engelske tollister vet en for eksempel at det på begynnelsen av 1300-tallet ble eksportert reinskinn inn via Bergen fra Nord-Norge. Samene stod bak dette, noe som betyr at de allerede da hadde et såpass stort overskudd fra sin næring at det kunne omsettes i markedsandeler og eksporteres. På denne tiden ble det også eksportert en rekke andre samiske skinnvarer til utlandet.

I nordområdene var det vanlig at mat ble lagret for lengre tid, noe som er mulig i områder med lav temperatur mesteparten av året. Store matlagre var og er vanlig der mattilgangen er stor en begrenset del av året. Lagring av kjøtt, melk fra rein, ost, smør og fisk var vanlig i hele området med tradisjonell samisk befolkning. Nordsamene hadde sine matlagre i rom eller groper i steinur eller nede i bakken. Utformingen og konserveringen måtte lages for at maten ikke skulle bli dårlig eller tatt av dyr. Arkeologer har undersøkt matlagre i Paistunturit i Nord-Finland, hvor det er rester etter slike. Det ser ut til at matlagrene i form av groper i bakken første ble dekket med et lag av kvister og foret med bjørkenever. Deretter ble kjøttvarer dekket med løv og kvister. Deretter ble store steiner plassert på toppen. Noen ganger ble slike groper fylt med vann for at innholdet skulle bli stivfrossent, dermed kunne en forhindre at dyr gravde frem maten.

Samisk bosetning ved kysten av Bottenviken

Samisk tilstedeværelse av samer langs kysten av Nord-Sverige har vært ansett som lite sannsynlig eller som et nytt fenomen. Siden 1980-årene har det vært foretatt undersøkelser og utgravninger langs kysten av Nord-Sverige, noe som viser spor etter sjøsamer i Bottenviken. Av historiske nedtegnelser finnes det få holdepunkter, men presten Olaus Petri Niurenius (1580–1645) fra Umeå skrev at samene i tidlig tid hadde leirer ved Bottenvikens kyster. Niurenius skriver at disse samene senere ble drevet bort. Det finnes også nedtegnelser om de første som slo seg ned på Holmöen utenfor Umeå var tre «fiskesamer» med navn Hakar, Klement og Kerstop. En antar at deres gårder er fra rundt 1300 og at de var etterkommere av selfangere som hold til på øyen Store Fjäderägg i vikingtiden. Et annet holdepunkt for samisk tilstedeværelse er stedsnavn med ordet «lapp» i kystregionen. For øvrig forsvant samenes kultur ved kysten av Bottenviken rundt 1300-tallet. Langs kysten av Bottenviken finnes mer enn 1100 stedsnavn med samiske referanser. Disse vitner om deres tilstedeværelse og om kontakt mellom samiske grupper og andre. Stedene er også viktig for forståelsen av utviklingen av moderne samisk identitet.

Radiologiske dateringer viser at hyttene etter den gamle bosetningene til fangstkulturen langs Bottenviken er fra rundt 400- til begynnelsen av 1300-tallet. De fleste er fra vikingtiden, altså intervallet 800–1100. Det er funnet hundrevis av slike hytter.

Selfangst langs kysten av Bottenviken

Tresnitt fra 15–1600-tallet med engelsk påskrift «Samer bærer båter til andre steder.»

En kan se rester etter bosetning langs kysen av Bottenviken som tyder på at jegere har jaktet på sel, i tillegg til å ha drevet med fiske. Spesielt har seljakten gått for seg på islagt hav. Ringsel var den arten som ble mest jaktet på, og blant annet selolje var en viktig handelsvare. Fra 1600-tallet finnes skattelister som viser redusert handel med selolje, noe som kan tyde på at stor utbredelse av is reduserte jaktutbytte, som var vanlig i denne perioden med kaldt klima. Derimot ga varmere klimaperioder bedre jaktutbytte. Det ser også ut til at skiftende klima og temperatur påvirket bosetningsområdene, slik at menneskene flyttet mellom innlandet og kyst, alt etter forholdene.

Samfunnene langs kysten av Bottenviken var organiser i grupper på samme måte som de samiske siidaer, med tre til ni husholdninger i hver gruppe. Disse gruppene jaktet og drev med reindrift sammen. I vikingtiden var virksomheten på sitt mest intense med husdyrhold, seljakt, snarefangst og handel. Selfangsten dreide seg om ringsel som det ble drevet jakt på senvinters og på islagt sjø. En drev også med jakt om høsten, men da med spesielle garn. Slik garnfangsten ble drevet i denne regionen helt tilbake til steinalderen. Det ble bygget båter langs kysten og muligens hadde de smier i forbindelse med båtbyggingen. Uten at en vet det sikkert argumenterer spesielt arkeologen Noel Broadbent (1946–) for at det var samer som drev med denne sesongvise kystnæringen.

Store regioner kunne være folketomme i opptil en generasjon (rundt 35 år) av gangen. På samme måte kan det ha vært svinginger i bestanden av elg, som igjen påvirket bosetningene i innlandet i Nord-Sverige. Dyrene på Nordkalotten har fordel av kalde og tørre vintre, fordi det reduserer plagen fra parasitter og reduserer snødybden. Dermed kunne det ha vært en omvendt korrelasjon mellom bestandutviklingen av elg i innlandet og tilgang på sel ved kysten. For jegere og samlere får dette stor betydning for flyttemønster. Slike flyttemønstre kunne også ha vært forårsaket av økologiske endringer og overbeskatning av viltbestandene. Overbeskatning og kamp om ressursene kan også forklare overgang til husdyrhold, siden det tilbød mer stabil mattilgang.

Seljakten varte fra Kristi fødsel frem til slutten av 1200-tallet. Det var tre perioder med ekspansjon: rundt år 100–400, 400–600 og 800–1100. I 1279 ble alle stedene langs Bottenviken hvor det ble drevet selfangst forlatt. Tidspunktet sammenfaller med andre store hendelser i Nord-Europa, som begynnelsen på Den lille istid, at den svenske staten ble styrket og at kristendommen ekspanderte mot nord. I tillegg var det stadig flere svenske nybyggere som koloniserte områdene, noe som førte til at jegere og samlere langs kysten ble assimilert. Utover på 1300-tallet fikk fiske etter sild i tillegg stor utbredelse. Menneskene som tok over ved kysten benyttet seg av samenes kunnskap og metoder for fiske, jakt og fangst.

Arkeologier argumenterer for at det ikke var noen norrøn befolkning i nordlige deler av Bottenviken. Mest på grunnlag av at en ikke har funnet typiske tegn etter dem. Det er for eksempel ikke funnet langhus, gravhauger, runesteiner, fortifikasjoner, jernbarer eller sølvkapslinger. Det er heller ikke noen navn med stavelsen «vin», «sta» eller «hem». Det arkeologiske materialet tyder heller ikke å på noe hierarki som en finner i jernalderens graver og hus i midlere deler av Norrland. Noen historikere har forsøkt å knytte selfangerne nord i Bottenviken, til sesongvis jakt drevet av norrøn befolkning fra Österbotten eller midlere deler av Norrland.

Broadbent argumenterer for at fangsfolkene nord i Bottenviken var samer, og at de drev kystnæringen sesongvis. Blant annet peker han på at funn av bjørnegraver og hytter med beinrester fra bjørn, knytter fangstfolkene til samisk religiøs praksis. Andre beviser er muntlige overleveringer, skriftlige kilder, stedsnavn, arkeologiske funn av forskjellige gjenstander, utforming av hyttene, tegn etter ritualer og kjemiske analyser av jord. Etter 1300 forsvinner de samiske sporene, sannsynligvis på grunn av svenske nybyggere som tar over, kirkens ekspansjon og statlig kontroll med handel og skattelegging, samt at sildefiske ekspanderer nordover. Den lille istiden kan også ha ført til at isforholdene ble vanskeligere, slik at selfangst ble vanskelig. Enda en faktor var svartedauen som kom til Sverige i 1342. Det finnes få nedskrevne kilder til samisk tilstedeværelse ved Bottenviken. En nedtegnelse fra tidlig 1600-tall forteller at den første konge av Sverige, Magnus Ladulås (1240–1290), gjorde en avtale med birkarlene om retten til å håndtere skatten fra samene som bodde på kysten: «at the skulle hafva Lapparna som än tå bodde ut medh Botnen medh allan skatten och Laxfisken».

Steinlabyrinter ved Bottenviken og i kyststrøk i Finnmark

Steinsatte labyrinter finnes i stort omfang langs den svenske kysten av Bottenviken. Det er registrert rundt 156 labyrinter fra Söderhamn og nordover mot finskegrensen. Disse forbindes med fiske og sjøfart i middelalderen, selv om noen også er funnet langs elveløp. Labyrinter er også funnet på kyststeder i Finland og Baltikum, samt noe få i Finnmark. De fleste er bare mellom 10 og 15 meter over havet, og bare meget få er funnet mer enn 15 meter over havet. De fleste er etablert etter år 1000 og de fleste er satt opp på 1500-tallet.

Labyrinter er et eldgammelt symbol på død og farlige reiser, og i Europa finnes de eldste labyrinter på Kreta og Hellas. Formen varierer, men de typiske kretiske labyrintene har kun en inngang og et endepunkt. De nordiske labyrintene er lik de kretiske med en vei inn og en ut. De har ingen blindveier. Labyrintene ved Bottenviken består av steiner satt ned ved strender eller på berggrunn. De har seks, åtte eller i noen tilfeller tolv rader. Med få unntak starter de med et kors og veggene går ut fra dette midtpunktet mot hjørnepunkter. Korset i senter og resten av steinsettingen danner i henhold til Broadbent de greske bokstavene (Shi) $\mathrm {X}$ og (Rho) $\mathrm {P}$, som er et kristent symbol på Kristus. Den romerske keiseren Konstantin den store (272–337) befalte sine soldater å ha et kors på skjoldene, der den ene armen av korset skulle være bent rundt slik at det former kroken av en hyrdestav. Dette er selve grunnformen i labyrintene i Sverige.

Broadbent antar at labyrintene har sammenheng med miljøet til menneskene som lagde dem, og at de skal gi beskyttelse på havet og gi fiskelykke, samt beskyttelse mot hedendom. Å gå i labyrintene var en magisk måte å tre inn i farlige farvann og komme ut velberget. Det er dokumentert at ritualer som dette har vært praktisert helt opp til 1950-årene. Han antar at de er laget av kristne innvandrere som ville beskytte seg mot eldre tiders farer og krefter på samenes tidligere tilholdssteder. Christer Westerdahl (1945–), som har spesialisert seg på maritim arkeologi, mener på sin side at labyrintene representerer en felles maritim kultur.

Arkeolog Bjørnar Olsen (1958–) har argumentert for at labyrintene i Finnmark er bygget av samer og representerer overgangritualer i forbindelse med samiske begravelser. Disse var svar på et økt press utenfra mot samiske samfunn. Da de ble bygget var det store endringer med økt handel, skatter, misjon og kolonisering. De kan også ha vært respons på kirkens kristelige materielle symboler. Broadbent mener på sin side at det kan være snakk om sirkulære, steinsatte, kultplasser i Finnmark, som er blitt mistolket til å være labyrinter. Dessuten mener Broadbent at det kan være tilfeller der kristne samer har tatt opp skikken med å bygge labyrinter. Det mener noen er tilfelle ved Kvitsjøen, der samer stod bak labyrinter.

Samisk bosetning Sør-Norge

Kunstnerisk fremstilling av en reinsdyrdrift.

En rensdyrhjord drives til malkepladsen. Motivet fra højfjeldene nord for Røros (Carl Bøgh)

Det fortelles om samiske bosetninger i Sagalityeraturen: På Dovre i Harald Hårfagres saga og Ågrip, Oppland i Olav den helliges saga og på Hadeland i Halvdan Svartes saga. Filolog og ekspert på nordiske språk, Else Mundal (1944–), har gått gjennom middelalderens tekster om samene. Hun sier at det var en omfattende bevissthet om at Den skandinaviske halvøy var befolket av to folk med ulik kultur, altså de nordiske folk og samene. Norske og islandske tekster som lover, forordninger og diplom, skaldedikt, eddadikt, kongesagaer og kongekrøniker, islandssagaer, middelalderske samtidssagaer og forhistoriske sagaer, samt historieverk som Landnámabók, omtaler samer. Mundal påpeker at: «Vi får det bilete at det finst område både i nord og sør der samar og nordmenn bur meri eller mindre i dei same område og har nær kontakt med kvarandre,» og «Når leiaren for samane er kalla konge, understrekar dette at samene er sedde som eit eige folk med eigen leiar, og ein kan vel også seie at bruken av denne tittelan ligg det ein viss respekt og godkjenning frå det nordiske nabofolket si side.»

Arkeologiske utgravninger i 2006 viste at det var samiske boplasser ved Aursjøen i Lesja i tidlig middelalder. Andre samiske boplasser er funnet i Dovreområdet fra tidlig middelalder. Det er også avdekket samiske boplasser i Østerdalen ved Rena i Åmot, Øvre Rendal og Innerdalen i Kvikne i Tynset, samt andre steder i Rendalen. Videre arkeologiske spor etter samer som hold til øst for Femunden helt opp til 1600-tallet. En tror uansett at samene i Midt- og Sør-Norge i middelalderen må ha vært få og at de muligens kan sees på som «enklaver» i fjellområdene.

Status og hierarki

Det har vært antatt at et tradisjonelt veidefolk som samene i jernalder og tidlig middelalder var et egalitært samfunn, det vil si uten hierarkisk oppbygging, liten grad av organisering av samfunnet. Unntaket her er siidaen, det vil si fangstlaget. Dog kjenner en til omtale av finnekonger fra sagatekster som Volundkvadet, i tillegg til at Ottars beretning rundt år 890 omtaler sosiale forskjeller og arvelig status. Ottar forteller at hver mann blir skattet ut fra familietilhørighet og rikdom. Forskjeller kan skyldes ulik kompetanse, for eksempel at noen er spesielt gode jegere, bedre på utøvelse av kultiske oppgaver, organisering av større oppgaver som jakt og tranproduksjon. Det kan også tenkes at forskjeller mellom samene oppstod ved utførelsen av oppgaver for det norrøne samfunnet, for eksempel forhandlinger og inngåelse av avtaler for varebytte.

Et annet forhold som kan ha betydning for egalitet er den store avsetningen av pels i vikingtid og tidlig middelalder. Dette var produkter som samene solgte og som var svært etterspurt. Salget fikk noen til å spesialisere seg på pelsdyrjakt og intensivere uttaket, noe som igjen ga betaling i form av edelt metall og statussymboler, et konkret eksempel er draktsølv som enkelte samer skaffet seg. Dette mener historikerne kan ha bidratt til at det samiske samfunnet ble differensiert og lagdelt. Blant annet ser en for seg at finnekonger bygde seg «residenser» i form av store gammer eller torvhytter med mange rom (mangeromstufter).

Historikere har spurt seg om forholdet mellom finnekonge og noaidi, altså den samiske sjamanen. Kan for eksempel dette ha vært en og samme person, eller forskjellige roller, altså at en var leder for det administrative og en annen for det religiøse. Enda en hypotese er at sjamanene stod for administrasjon og ledelse av den samiske skinnhandelen, det har en i alle fall sett eksempler på fra samiske områder i Russland i nyere tid. Spørsmålene rundt sjamanen forblir ubesvarte. Paralleller til andre samfunn kan tyde på at at en slik institusjon kunne bli påtvunget utenfra. Dette for å få en verdig motpart ved forhandlinger, kjøp og salg. Et annet spørsmål som er uavklart er om finnekongen kun hadde lokal makt eller ikke. Det ser ikke ut til å ha eksistert noen overordnet politisk organisering av samfunnet. Historikeren Håvard Dahl Bratrein (1933–) trekker i denne sammenhengen frem et eksempel med finnekongen Martin som reiser til Bergen i 1313 for å forhandle med Håkon V Magnusson. Martin hadde fått store fullmakter for å klage på overgrep som samene hadde opplevd fra stat og kirke. Som er resultat ble det sendt ut et kongebrev som gir samene medhold på alle punkter. Samene var med andre ord ikke uten politisk innflytelse.

Etablering av samiske fiskerbønder

Sør for dagens Finnmark ser historikerne tegn til at samene tilpasset seg et fiskerbondeliv, altså ble sjøsamer (bufinner). I området ved Helgøya og Karlsøya rett sør for Lyngen ser det ut til at samene i løpet av 1400-tallet går bort fra kombinasjonsbruk med jakt og fiske og bruk av sesongboplasser, og i større grad blir stedbundne fiskerbønder. Boplassene i området er delt etter etniske skillelinjer, der den norske bosetningen finnes konsentrert på øyene og samene holder til i småfjordene på Ringvassøya, Reinøya og på fastlandet. Regnskaper fra bergenshandelen på 1500-tallet viser at mange samer deltok i industrialisert fiske.

Arkeologer har funnet spor etter sau- og geitehold i Varanger fra rundt 1300. Her har en også funnet rester etter kyr fra tiden 1400–1530. Også fra Alta kjenner en til at det ble hold husdyr på samme tid. Fra slutten av 1500-tallet har en beskrivelser fra en hollender i Vardø. Han forteller om kyr, sauer, geiter, griser og høns. Beitemarkene var ikke særlig gode, men nok til å skaffe buskapen vinterfôr. Dyrene var ellers i godt hold. En annen som besøkte Vardø forteller om at fiskeavfall ble brukt til dyremat. Tang og tare ble kokt sammen med fiskeavfall før dyrene spiste blandingen. Utover på 1500-tallet ble vilkårene for markedsrettet fiske stadig dårligere, dermed ble andre næringsveier som husdyrhold stadig utviklet blant både samer og nordmenn i Finnmark.

I kystområdene lengre sør, som i Sør-Troms og Ofoten, har samene allerede fra rundt midten av 1300-tallet gått over til en tilværelse som fiskerbønder. Deler av befolkningen begynte da med produksjon av tørrfisk og jordbruk.

Starten på tamreindrift

Stalotomt i fjellbjørkeskogen ved Marsfjället i Vilhelmina.

Foto: Krister Hägglund

Samene gjorde bruk av noen få tamme rein allerede i jernalderen. Disse ble bruk som trekkdyr og lokkedyr under jakt, og var dermed å betrakte som redskaper for en næring basert på fangst og jakt. En gikk senere over til tamreindrift der historikerne bruker begreper som pastoralisme og domestisering. Pastoralisme er en næringsform hvor en holder en liten flokk beitedyr, og domestisering er prosessen med kultivering. For å anvende disse begrepene forutsettes at menneskene får kontroll over en større dyreflokk for planlagt næringsdrift (kjøtt- og melkeproduksjon), spesielt at deres reproduksjon planlegges og at antall dyr som skal slaktes skjer systematisk. Ved å bestemme hvilke dyr som får parre seg bestemmes på sikt også dyrenes egenskaper. Hjorden må passes omhyggelig for å kontrollere dens bevegelse, for eksempel at dyrene holdes inne i avlukkede fjelldaler.

Den svenske geografen Filip Hultblad (1907–1970) kom i 1968 med en hypotese om at pastoralisme oppstod i sentrale og sørlige samiske områder i Sverige. Bakgrunnen for dette var at samene i sørlige deler av Nordland kom i kontakt med norske bønder og dermed lærte om fehold og melking som de overførte til reindriften. Et av Hulblads argumenter er mange samiske lånord for melking overført fra nordiske språk. Senere historikere mener at hypotesen ikke er tilstrekkelig begrunnet, imidlertid mener forskerne at regionen der pastoralismen slo gjennom stemmer.

Stallotuftene, en type merker og voller funnet i fjellområdene mellom Sverige og Norge, har vært et stort debattema i forbindelse med tamreindrift. Selv om mange forskere har ment at disse har vært satt opp av den norrøne befolkningen, så har de fleste som arbeider med temaet etter 2000 ment at de har samisk tilknytning. Arkeologen Inger Storli (1952–) mener at stallotuftene har sammenheng med tamreindrift som startet i vikingtiden.

Andre hypoteser for årsaken til at tamreindriften oppstod dreier seg om ytre påvirkning som skattelegging, kolonisering, større handel og misjonering. Tidligere hadde reinfangsten gitt økologisk balanse mellom befolkningstall og resurstilgang, men ytre påvirkning kunne ha ført til en ubalanse og behov for nye næringer. En enkel forklaring kan være at stor handel på midten av 1500-tallet førte til overbeskatning av villreinen og at den ble utryddet. Dermed måtte samene konsentrere seg om de få tammet dyrene de hadde, og avle disse opp til store flokker. Verdenssystem-teori er en forklaringsmodell som dreier seg om redistribusjon av ressurser, i tilfelle med menneskene i Nord-Skandinavia, bytte av pels mot metall, fra periferi mot senter (Europa). Innenfor denne teorien vil «eksporterende» og «mottagende» samfunn gjennomgå perioder med oppgang og tilbakegang alt etter som miljøendringer og økonomiske forhold endrer seg. Brå endringer kan spesielt forventes i arktiske områder, spesielt om overutnyttelse gjør seg gjeldende eller landbruk ekspanderer ut over sine bærekraftige grenser.

Arkeologen Bjørnar Olsen (1958–) har kommet opp med et scenario for hvordan tamreindriften har kunnet oppstå, der ytre forhold sammen med indre sosiale prosesser spiller inn. Økt handel og skattlegging gjorde at stadig flere rein måtte tas ut. De flinkeste jegerne måtte gis større frihet selv om det ideologisk strider mot siidaens krav om egalitet. Fangstsystemene måtte stadig gjøres større og mer kompliserte, noe som etterhvert krevde et organisatorisk lederskap. De dyktige jegerne ble også ledere for salg og distribusjon, og ved kontakt med andre mennesker fikk de kjennskap til nye tenke- og handlemåter. På sikt utviklet det seg også eierrettighet til levende rein. En mulig årsak til at eiendomsrett til reinsdyrene oppstod kan ha vært et samisk mottiltak mot fremmed innblanding og kolonisering. Statlig administrasjon hadde eiendomsrett som et grunnlegende prinsipp innenfor rettsoppfatningen. Den samiske organisatoriske eliten kunne ha innsett at eiendomsrett kunne forhindre de fremmedes overtagelse av ressursene.

Samisk religion

De samiske offersteinene på Stødi på Saltfjellet.

Foto: Asbjørn Nesheim

Den samiske religionen var en naturreligion med sjamanistiske trekk. I en viss forstand var den polyteistisk religion, der mange naturmakter ble oppfattet som personifiserte guddommer. Religionen var en praksisreligion uten noen hellig skrift eller liturgi. Heller ikke fantes det noe hierarkisk oppbygget organisasjon som kunne avgjøre riktig tolkning eller praksis. Den ble utøvd gjennom handlinger, myter, fortellinger og materielle gjenstander. Det fantes spesielle sjamaner, eller noaidier, som ledet an i riter, men også andre kunne utføre kulthandlinger og ofringer. Religionen var dermed dynamisk og individuelle fortolkninger var mulig. Som resultat av dette var det nokså store variasjoner i relgionens innhold og utøvelse, med forskjeller både i tid og sted. Den samiske religionen hadde likehetstrekk med både norrøne og finsk-ugriske førkristne religioner. Som andre polyteistiske naturreligioner var den ikke avvisende til andre religioner, dermed ble andre religiøse uttrykk også tatt opp.

I tidlig middelalder ble det foretatt tre korstog ledet av svenske konger i Nordkalotten. Det første var under Erik den helliges (1120–1160) tid på midten av 1200-tallet, det andre i begynnelsen av 1200-tallet av Birger jarl (1210–1266) og det tredje på slutten av 1200-tallet ledet Torgils Knutsson (født på 1200-tallet, død 1306). Motivet var kristning av menneskene som bodde der, men det kan nok også ha vært å underlegges seg nytt land for en voksende befolkning. Med slike ekspedisjoner kunne en konge sette opp grenselinjer og dermed i neste omgang kreve suverenitet for sitt rike. De menneskene som holder til i området kan få endret status ved at de blir skyldige skatt til kongen som om de var hans undersåtter. Makt over Nordkalotten var noe som styresmaktene i både Norge, Sverige og Russland kjempet om.

Samisk religionsutøvelse

Illustrasjon fra Johannes Schefferus' bok Lapponia fra 1673, det første større verket om samisk kultur og historie. Illustrasjonen forestiller spill på rumebomme, en samisk tromme. Mannen til høyre har falt i transe, eller djevelsøvn som ikke-samer kalte det i samtiden.

Samenes religion var animistisk, hvilket vi si at en oppfatter alt i naturen har sjel. Kosmos ble oppfattet å bestå av minst tre deler; den øvre del, den midtre del, selve jorden, og en underverden. De tre delen ble hold på plass av et verdenstre eller søyle, hold på plass av nordstjernen. Forskjellige naturfenomener og objekter var betraktet som åndelige. Huler, raviner og innsjøer var betraktet som kanaler mellom det dennesidige og underverdenen. Dyr som ulv og bjørn var ansett som personifiserte ånder fra andre riker. Rituell jakt på disse dyrene var derfor viktige i samisk kultur. Sjamaner hadde en viktig rolle i å påvirke naturen.

I sjamanistisk tenkning henger alt i naturen sammen med alt. Det er viktig å ikke ødelegge livsgrunnlaget for andre mennesker eller for etterkommerne, enten de er dyr eller mennesker.

Sjamaner har blitt beskrevet som mystikkere, helbredere, seere, sannsigere, medisinmenn, trollmenn og spåmenn, og disse opptrer i en rekke kulturer. I henhold til samisk folketro har noaidiens viktigste ferdigheter vært helbredelse og gand. Gand gikk ut på at det ble kastet lykke eller ulykke over folk og dyr, skape godt eller dårlig vær. Noaidiene var et religiøs overhode, men uten makt i daglige avgjørelser. Dog ble hen ansett som klok, og med kontakt i gudeverdenen, derfor ble noaidien spurt om råd i vanskelige saker der folk var rådville, for eksempel om det gjaldt sykdom, liv og død.

I den samiske religionen var en grunnlegende oppfatning at virkelikheten bestod av to dimensjoner, hvor den ene var den synlige materielle dimensjonen og den andre en usynlig åndelig dimensjon. Den synlige verden var hverdagsvirkeligheten. Den åndelige dimensjonen hadde ånder og gudommelige vesener. Maktene i den åndelige dimensjonen hadde innvirkning på livet og naturen, og en forholdt seg til dem via regler, tabuer og ritualer. Det var ånder som regjerte på viktige områder i naturen, samtidig var alt i naturen, også menneskene, besjelet. Derfor var det viktig å ha kontakt og vennskap med naturen.

Religionen inndelte tilværelsen i tre verdener: Den øvre verden der den øverste guden regjerte, mellomverden hvor mennesker og guder holdt til, samt menneskenes følgesvenner og hjelpere og til slutt underverden som hadde flere dødsriker. Gjennom alle disse tre verdene gikk det et verdenstre som en akse gjennom polarstjernen.

Joik er en samisk folkesang, og lignende sangform finnes hos andre nordlig, etniske grupper. I tidligere tid forekom joiking i forbindelse med ofring til sieidiene og noen ganger sammen med bruk av runebommer. For kristne misjonærer ble joiken sett på som hedenskap og fordømt.

Misjonering i middelalderen

Skigudinne, eller samisk kvinne på ski, bearbeidet fra Olaus Magnus (1555).

I 1215 ble det via Fjerde laterankonsil (av til samen fem viktige kirkemøter i Roma) stilt minimumskrav til hva som skulle til for å bli regnet som kristen. Det ble forventet at folk ble døpt, skriftet og deltok i nattverd minst én gang i året. Sannsynligvis tok samene i alle deler av Nordkalotten del i disse ritene slik at de ble godtatt som kristne, men at de samtidig praktiserte egen religion. Samene fikk ikke lov til å gi barna samiske navn, imidlertid gikk barn gjennom et hemmelig ritual og ble gitt et samisk navn. I kirken ble de døpt og gitt et navn som var akseptabelt for kirken, men på hjemveien ble det utført nye ritualer for «å vaske» av navnet de ble gitt ved dåpen. Samer hadde dermed doble navn, hvor det samiske navnet ikke måtte bli røpet til utenforstående. Også i forbindelse med nattverd var det ritualer for å kunne krysse mellom de forskjellige religiøse grensene.

I henhold til Håkon Håkonssons saga fikk kong Håkon Håkonsson bygget den første kirken i Troms rundt 1250. Folkene som bodde der måtte da ta til seg kristendommen. En kirken spesielt tiltenkt samene ble bygget i Ofoten på omtrent samme tid. På 1300-tallet fikk kong Håkon V bygget en kirke og et fort ved Vardø. En kongelig kunngjøring fra 1313 formanet samene om å gå over til kristendommen. Dog kjenner en til at samene allerede rundt år 1000 tok til seg kristne symboler i deres religionsutøvelse. En mener at de første spor av utbredelse av kristendom blant samer i Sverige går tilbake til 1300-tallet. I 1345 ble samer i Torneå, i dagens Lappland i Finland, døpt under en visitas av erkebiskopen av Uppsala.

Den samiske befolkningen i randsonen av bosetningsområdene ble fra slutten av høymiddelalderen påvirket av de kristne. Spesielt ser det ut til at sjøsamer i Nord-Norge var påvirket via den katolske kirkes håndhevelse av kristenrett. Imidlertid var nok ikke denne kristningen kommet særlig langt, som en beskrivelse fra Trondenes kirke sies det at det var samer «[..] fulle av magiske kunster og som i stort monn påførte de kristne skade og forfølgelse». Også fra Nord-Sverge kjenner en til misjonering blant samene i høymiddelalderen, en kjenner til at erkebiskopen av Uppsala i 1345 skal ha døpt flere «finnar ogc Lappar» i Tornå. Sikre kilder om misjonering i Lappland har en først fra 1419.

Kirkens menn benyttet også anledningen til å få istand vareutbytte med samene. Norges lover fra 1313 har en forordning om at fogdene tilhørende erkebiskopen i Nidaros, som farer rundt i fjordbotnene i Nord-Norge, ikke får pålegge samene med for store skatter. Selv var erkebiskopen engasjert i handel via England, og hadde dermed gode muligheter til å få omsatt innkrevde varer.

I de russiske områdene var det fra seinmiddelalderen av etablert klostre som spredde den ortodokse kristendommen. Disse misjonerte på Kolahalvøya og vest for Kvitsjøen. Hverken i norske-, svenske- eller russiske områder var innføring av kristendommen viktig for samene før ut på 1500-tallet. Innføringen av den ortodokse kristendommen i samiske områder var mindre konfliktfylt enn overgangen til katolisisme og senere protestantismen. Årsaken var at den ortodokse kirken ikke motsatte seg blanding av kristendom og tradisjonell samisk religion. Samiske guder og ble dermed blandet inn i en kult sammen med kristne helgener.

Reformasjon og rivalisering mellom statene

Med reformasjonen i første halvdel av 1500-tallet, ble den katolske kirken splittet opp i en prosess der de nordeuropeiske landene ble protestantiske. I de protestantiske rikene ble kirken nærmere tilknytet kongemakten. Flere perioder med brutale relgiøse forfølgelser fulgte, og misjon, dog i begrenset omfang, fant også sted. Disse hendelsene fikk også betydning for samisk kultur og samfunn.

Etter lang tid med indre stridighet ble Kalmarunionen avsluttet i 1521. I tiden etter oppstår rivaliseringer mellom de skandinaviske statene når de forsøkte å fremme sine motstridende interesser. Sverge ble styrket da Gustav Vasa (1496–1560) tok over tronen, og han viser større vilje enn tidligere makthavere til å utvikle nordområdene. Rundt 1550 tar kongen over birlkarlenes rettigheter til å drive handel med samene og skattelegge dem. Med reformasjonen i 1537 tar danskekongen over Norge og kongeriket Danmark-Norge etableres. Styresmaktene i Sverige forsøker også å overta Nord-Norge, men dette mislykkes, mye fordi Danmark-Norge også har stor interesse i å utvikle nordområdene. Russland har også interesser i nord, blant annet opprettes en handelsrute mellom Dvinabukta i Kvitsjøen og britiske og nederlandske handelspartnere. Alt dette gir økt press på samenes områder og ressurser.

Litteratur

• Holberg; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. 
• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. 
• Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. 
• Hætta, Odd Mathis (2002). Samene: Nordkalottens urfolk. Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-428-3. 
• Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Bergman, Ingela (2018). RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram (PDF) (svensk). Arjeplog: Makadam förlag. ISBN 978-91-7061-751-5. Arkivert fra originalen (PDF) 22. mars 2023. Besøkt 6. februar 2023. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING. 
• Bjerkli, Bjørn m. fl., red. (2007). Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 2007:14). Norges offentlige utredninger. Oslo: Departementenes servicesenter – Informasjonsforvaltning. ISBN 978-82-583-0940-3. ISSN 0333-2306. 
• Bergsland, Knut, red. (1977). Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst. Norges offentlige utredninger. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200094200. 

Eksterne lenker

• Samene i jernalderen, artikkel på snl.no
• Om samer på regjeringens nettside
• Samisk arkiv hos arkivverket
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)