Samenes historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samisk familie (Norge, ca. 1890-1900), fotokromtrykk

Samenes historie handler om urbefolkningen (samene) i nordvestområdene av Europa og deres forhold til andre folkeslag i dette området.

Tidshorisont[rediger | rediger kilde]

Menneskene nådde Nord-Skandinavia for omtrent 10 – 11 000 år siden, da isen trakk seg tilbake etter siste istid. I likhet med alle andre kulturer i eldre steinalder i Europa kjenner vi imidlertid ikke det etniske opphavet til denne befolkningen. Arkeologene kan imidlertid følge samisk kultur tilbake 2000-2500 år i historien, og dermed kan vi si at samene har bodd i det som nå er det samiske området i minst 2000 år. Hvorvidt samene har bodd her lengre, og om samene kan ha etniske eller kulturelle relasjoner til tidligere folkeslag i området, er ikke avklart. Samene har også et språklig slektskap med de andre finsk-ugriske språkene, slik som finsk, estisk og flere, men den språklige utviklingen fra et finsk-ugrisk urspråk til moderne samisk ligger også stort sett i mørke. Språkhistoriske dateringer av stedsnavn og låneord fra urnordisk viser at samisk språk var i sitt nåværende utbredelsesområde allerede i urnordisk tid.[trenger referanse]

Blant alle de etniske gruppene som nå lever i Sentral- og Nordskandinavia og på Kolahalvøya har samene den lengste historien. Dette er bakgrunnen for at samene regnes som et urfolk.[trenger referanse]

Bosettingsområde[rediger | rediger kilde]

I dag omfatter det samiske bosettingsområdet det sentrale og nordlige Norge ned til Femunden og Trollheimen, og på svensk side fra grenseelven Torneälven langs Kjølen ned til Idre øverst i Dalarna. I Finland er området begrenset til Enontekis kommune i nordvest og hele området fra sørenden av Enaresjøen opp til norskegrensa. I Russland er Kola-halvøya det tradisjonelle bosettingsområdet. Imidlertid tyder mye på at det samiske bosettingsområdet i århundrene etter Kristus var betydelig større, og omfattet det meste av nåværende Finland, Den karelske republikk i Russland og større områder av det nordlige Skandinavia. Et eksempel på en samegruppe som har forsvunnet i senere tid, er kemisamene. Kemisamisk ble snakket fram til 1800-tallet i Sodankylä-området, og språket ble også brukt tidligere i Kajanaland. Ny arkeologisk forskning dokumenterer for eksempel også at samene har røtter som går 1 500 år tilbake i tid også i Sør-Norge (Østerdalen)[1],

Jernalder[rediger | rediger kilde]

Samene trer fram i historien i århundrene før Kristi fødsel gjennom arkeologiske funn og omtale i skriftlige kilder.

Tidlig veidekultur[rediger | rediger kilde]

I den samiske jernalderen, fra begynnelsen av den moderne tidsregning og fremover til 1600-tallet, levde samene som jegere, fiskere og sankere. Disse tidlige samene møter arkeologene i form av gammetufter, fangstanlegg for villrein, groper brukt til trankoking og offersteiner. Første gang vi hører om samene, er muligens fra den romerske historikeren Tacitus. Mattilgangen varierte fra område til område, på den nordnorske kysten var fisket viktigst, mens jaktpelsdyr for salg utgjorde en viktig næring i innlandet. I noen fjordområder, særlig i sørlige områder, ble det også drevet et enkelt februk med sau og geit. Viktigst var imidlertid villreinjakta, og vandringene reinen foretok fra vinterbeitene i innlandet om vinteren til sommerbeitene langs kysten bestemte årsrytmen for samene. Vi forestiller oss ofte nomader som folk som vandrer planløst rundt, men samenes livsform må ha vært preget av årvisse vandringer mellom faste boplasser på kysten og i innlandet. Smale eider og vadesteder over sund som reinen brukte som vandringsvei mellom kyst og innland må ha vært steder hvor de tidlige samene gikk sammen i større grupper for å drive fangst med fallgraver og andre fangsmetoder. Her har kanskje flere siidaer, grupper, samarbeidet.

Kontakt med nabofolk[rediger | rediger kilde]

I samiske graver og gammetufter finner man ofte gjenstander som er kjøpt eller byttet fra nabofolkene, kanskje har gjenstandene reist riktig langt. Samene kom i jernalderen i kontakt med nabofolk, slik som de norrøne i Norge og Sverige og finsk-ugriske folk i Finland og Karelen. Norrøn kultur etablerte seg etterhvert langs den nordnorske kysten opp til Malangskjeften. Så langt nord kunne man dyrke korn, og dermed brygge øl som inngikk i norrøn religionsutøvelse.

I dette kulturområdet, kalt Hålogaland fantes det i deler av jernalderen et mektig, norrønt aristokrati med et vidtrekkende handelsnett og mulighet til å spille en rolle i norsk rikspolitikk. Håløyhøvdingene baserte sin rikdom og innflytelse på handelen med og skattleggingen av samene. Styrkeforholdet mellom de to folkene er ikke avklart; ble samene skattlagt under tvang, eller var dette et samkvem som var til nytte for begge parter? Svaret på dette kan være ulikt i ulike perioder av jernalderen. De norrøne høvdingene kunne både forsyne samene med jern og andre handelsvarer og gi beskyttelse mot angrep fra øst og sørøst.

Et sagnfolk vi hører om blant samene er tjudene, som i følge samisk tradisjon kom fra øst og plyndret og drepte samene. En tidlig overlevering om samene er Ottar, som på 800-tallet fortalte levende om hvordan han som den nordligste av alle nordmenn skattla og handlet med samene. Harald Hårfagre giftet seg i følge Snorres kongesagaer med samekvinnen Snøfrid. Øyvind Skaldespiller nevner også samene i sine kvad, blant annet samisk husdyrhold. Ut fra disse kildene kan vi slutte at det var et nokså livlig samkvem mellom de norrøne samfunnene og samene, kanskje også med en glidende overgang mellom den ene etniske gruppen og den andre.

Middelalder[rediger | rediger kilde]

På 1000-tallet etablerte nasjonalstatene Norge og Sverige seg, og i Nordvest-Russland ble byen Novgorod en mektig bystat med forbindelser langt inn i nordområdene. Sverige tok på 11-1200-tallet kontrollen over Finland. Langs den nordnorske kysten ble de mektige høvdingenes makt brutt, og samene ble etterhvert mer avsides og mindre interessante som skattebetalere og handelspartnere.

Fiskerihandel[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1100-tallet begynte den omfattende eksporten av tørrfisk fra den nordnorske kysten til Bergen og videre ut i Europa. Fra 1300-tallet av førte det til en ekspansjon nordover kysten av Troms og Finnmark av norsk språk og kultur. Mye tyder på at dette ikke kom i konflikt med den samiske leveformen, fordi de norske nybyggerne var ensidig beskjeftiget med fiske for salg. De konkurrerte dermed ikke om ressursene med samene. I Vardø ble det bygd festning og kirke i 1307, og dermed var østgrensen mot Russland tvers gjennom sameland etablert for århundrer.

Langs kysten av Nord-Norge må samer og nordmenn ha fremstått som svært adskilte. Nordmennene var bofaste, dyrket korn og fisket for eksport. Samene gjennomførte derimot sesongmessige vandringer, slik at de fikk utnyttet en lang rekke ressurser som villrein, fjordfiske, elvefiske, pelsdyr med flere. De to gruppene hadde sannsynligvis ulike klær, snakket to ulike språk og betalte to ulike former for skatt. Nordmennene betalte leidangsskatt, mens samene etterhvert ble skattlagt av de norske, svenske og russiske statsmaktene.

Finsk svedjebruk[rediger | rediger kilde]

Samene bodde ved inngangen til middelalderen i det meste av nåværende Finland. Etniske finner bodde bare i kyststrøkene og i innsjøområdet lengst i sør. Med etableringen av et svenskkontrollert statsapparat i Åbo, kristningen av finnene og byggingen av festninger økte befolkningen, og ekspanderte nordover. Finnene brente ned skogen og dyrket rug i asken. Etter noen år var jorda utpint, og de måtte flytte på seg. Rundt 1500 hadde ekspansjonen nådd nordover til de nedre delene av Tornedalen. Denne ekspansjonen gikk i stor grad ut over den halvnomadiske, samiske leveformen, og samisk kultur forsvant etterhvert fra hele Sør-Finland.

Kristendom[rediger | rediger kilde]

Samene hadde fra begynnelsen av sin egen religion, en naturreligion hvor man dyrket dyr, steiner, fjell og himmellegemer som guddommer. Da de nordiske landene antok den katolske kristendommen i middelalderen, ble det også misjonert i det samiske området. Forestillinger fra kristen tro kom da inn i samisk religion, og man fikk en type blandingsreligion, eller synkretistisk religion. Jomfru Maria og Jesus ble dermed guddommer i den samiske religionen, uten å endre denne grunnleggende.

Nytid[rediger | rediger kilde]

Fra 1500-tallet av førte økt interesse for nordområdene til endringer i økonomien. Dette påvirket igjen kulturen. Fra denne tida av stammer for eksempel tamreindrifta, som i vi dag gjerne synes er typisk samisk.

Skifte i økonomien[rediger | rediger kilde]

Samenes tradisjonelle veidekultur var truet i løpet av 1500-tallet. Antallet villrein og øvrige ville dyr gikk tilbake, noe som skyldtes hardere beskatning. Dette igjen skyldtes økt interesse for og beskatning av de samiske områdene. Både Danmark-Norge, Sverige og Russland mente de hadde rett til å skattlegge samene, og skatteinnkrevere fra Sverige tok seg eksempelvis helt ut til Vesterålen. Bakgrunnen for dette økte nærværet fra sentralmaktene må sees i sammenheng med den pågående konflikten mellom Sverige og Danmark. Presset på ressursene førte til et skifte i den samiske økonomien.

Sjøsamer og elvesamer[rediger | rediger kilde]

Langt de fleste samene ble bofaste eller delvis bofaste, enten på ytterkysten, i fjordstrøkene eller langs de store vassdragene og sjøene i innlandet. Her drev de et enkelt februk i kombinasjon med jakt og fiske, mer fiske på kysten, mer jakt i innlandet. Noen tamrein kunne også inngå i denne blandingsøkonomien.

I fjordene i Troms og Finnmark på 1700-tallet hadde samene en rikere mattilgang enn nordmennene på kysten som var avhengige av kontakten med handelsmannen i Bergen, og samisk kultur og språk økte både tallmessig og relativt i perioden. Sjøsamenes livsform var rett og slett mer fleksibel, dersom en matkilde sviktet, hadde man andre ting å falle tilbake på. Pomorhandelen, som begynte på denne tida, skapte avsetning for overskuddsfisk til russiske handelsmenn.

Reindriftssamer[rediger | rediger kilde]

En mindre del av samene begynte med tamreindrift. Tamrein hadde også tidligere vært holdt, blant annet lokkerein som skulle lokke villreinflokkene inn i fella. Nå begynte man å temme større flokker, og følge dem på vandringen mellom kyst og innland. Dette var en type spesialisert økonomi som bare kunne ekstistere fordi man handlet med sjø- og elvesamer, nordmenn og andre nabofolk for å skaffe det reindriften ikke bidro med. Reindriftssamene utgjorde alltid en mindre andel av samene, og tamreindriften er kun 4-500 år gammel.

Misjonsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

Russiske misjonærer, først og fremst munken Trifon, nådde Kolahalvøya, Nordøst-Finland og Sør-Varanger på 1500-tallet, og samene i dette området ble omvendt til den ortodokse troen. St. Georgs kapell i Neiden blei bygd ca. 1565 (men dagens kapell er av nyere dato) og Boris Gleb umiddelbart over grensen på russisk side har vært kirkested enda lengre.

Fra 1600-tallet av økte påvirkningen fra det nå protestantiske Norden i intensitet, og både på svensk/finsk og dansk/norsk side var misjonsiveren stor. Et element i dette var at kontroll over samene inngikk i striden mellom Sverige-Finland og Danmark-Norge. Eksempelvis bygde svenskene kirker i både Karasjok og Kautokeino på begynnelsen av 1700-tallet for å sikre disse områdene som svenske (noe de forble i alle fall i kirkelig forstand til 1751). Den sentrale figuren i kristningen på norsk side var misjonæren Thomas von Westen, kalt samenes apostel. På begynnelsen av 1700-tallet innførte han en strengere form for luthersk kristendom blant samene, samlet inn og brente runebommer og forbød tradisjonelle samiske navn. Etter Thomas von Westens tid var samenes religiøse praksis i hovedsak basert på kristendommen, selv om førkristne elementer fremdeles må ha spilt en rolle.

1800-tallet: Pengeøkonomi[rediger | rediger kilde]

Interessen for nordområdene økte i løpet av 1800-tallet. På kysten økte produksjonen av tørrfisk, klippfisk og sild for eksport. Etterhvert kom det også til motorer i fisket, og for å kjøpe en motor og bensin måtte man ha penger å betale med. Mange steder, som i Kåfjord i Alta, i Kiruna og i Kirkenes ble det igangsatt bergverk som førte til innvandring av andre etnisiteter og en tilstrømning av penger. Jordbruket ble også intensivert, ledsaget av innflyttere fra Sør-Norge, Sverige (på svensk side) og fra finskspråklige strøk. Den store hungersnøden i Finland i 1860-åra førte til en stor finsk innvandring til både det nordligste Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge, særlig Øst-Finnmark.

Den allsidige samiske leveformen, som tidligere hadde vært mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn nabofolkenes, ble nå akterutseilt. Samene hadde mindre overskudd å handle med, og deres varer var ikke så etterspurte. Samiske bygder fremsto derfor utover 1800-tallet og fremover som de fattigste og mest tilbakeliggende. Storsamfunnets pengeøkonomi fremsto derimot som mer fremtidsrettet og velstående. Reindriftskulturen led også under grensedragningene mellom landene. Grensen mot Russland ble stengt i 1826, og senere ble også grensene mot Finland stengt. Gamle trekkveier fikk dermed for samene uforståelige grenser, og sesongbeiter ble sperret. Den fine balansen mellom bruken av ulike beiteområder til ulike årstider ble forstyrret.

Fornorskning, forsvenskning, forfinskning, russifisering[rediger | rediger kilde]

Nasjonalismen ble en drivende kraft i samfunnsutviklingen i løpet av 1800-tallet. Ideen om at alle i nasjonen skulle snakke samme språk og dele samme kultur ble utbredt. Myndigheten følte seg ikke sikre på at den etniske minoriteten var lojal, man fryktet territorielle krav fra nabostater. Lærere, prester og andre øvrighetspersoner var ofte overbevist om at samene hadde best av å anta majoritetens langt mer overlegne kultur og språk, til eget beste.

Lese- og skriveopplæring hadde noen steder foregått på samisk allerede fra 1600-tallet av, og prester og lærere la i løpet av 1700-tallet og tidlig 1800-tall vekt på å forkynne og undervise på samisk. Dette ble det slutt på utover 1800-tallet, fordi statene hadde ambisjoner som gikk utover territoriell og religiøs kontroll over samene. Nå ønsket man etter hvert en assimilering.

På norsk side ble en koordinert og systematisk fornorskning satt inn fra siste halvdel av 1800-tallet, og denne blei forsterka først på 1900-tallet, samtidig som Norge ble en selvstendig nasjon. I denne perioden ble det forbudt å undervise på samisk, gudstjenester på samisk ble også forbudt og samisk ble aldri brukt av øvrighetspersoner som lensmenn, ordførere osv. Fra 1902 sa jordsalgsloven for Finnmark at jord bare måtte utvises til dem som kunne snakke og skrive norsk og bruke språket til daglig. Mange barn ble samlet i internatskoler, hvor det kun var tillatt å snakke norsk. Etter hvert førte fornorskingen til resultater, og mange samer sluttet å overføre språket til barna. Et eksempel er at i folketellingen av 1930 oppgir over halvparten av befolkningen i Kvænangen enten samisk eller finsk som hjemmespråk, i 1950 oppgav én person å snakke samisk og én å snakke finsk. Samisk språk forsvant fra store områder, for eksempel er den særpregede dialekten som ble snakket på Kvaløya og Ringvassøya i Troms forsvunnet for alltid.

Fornorskningen kan gjenkjennes i arkitekturen i Sameland, bygg som Solhov folkehøgskole i Lyngen og Neiden kirke i Sør-Varanger er bygd i norsk, tradisjonell stil for skape tilknytning til det øvrige Norge.

På svensk side var politikken noe mer fleksibel og mindre brutal. Her ble det i større grad benyttet samisk i undervisning, og det ble også eksperimentert med å la lærerne følge reindriftssamenes flyttinger.

I Finland var det ikke noen vedtatt politikk for forfinskning, slik som fornorskningen i Norge. Men i praksis foregikk all undervisning på finsk fram til 1970-tallet. I etterkrigstida blei det bygd internatskoler der en stor del av samiske elever måtte gå, og disse virka sterkt forfinskende.

Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble reindrifta på Kolahalvøya kollektivisert. I etterkrigstida blei mange samiske bosettinger nedlagt og myndighetene samla de fleste samene i Lovozero/Lujávri, midt inne på halvøya. Kollektiviseringen til at gamle drifts- og livsformer i stor grad gikk tapt, I tida etter revolusjonen var sovjetstaten opptatt av å gi undervisning på samisk språk, men politikken blei endra på 1930-tallet og det blei da i flere tiår ikke gitt noen undervisning i eller på samisk.

Læstadianismen[rediger | rediger kilde]

Den svensk-samiske presten Lars-Levi Læstadius, som virket som prest i Karesuando og Pajala mot midten av 1800-tallet, var en forkjemper for en streng fortolkning av den lutherske læren. Han virket også mot den utbredte alkoholismen blant samene i denne perioden. Alkohollovgivningen var i denne perioden svært liberal i Norden, men i de samiske områdene ble effektene av alkoholbruk ekstra merkbare på grunn av den marginale økonomien. Den læstadianske vekkelsen førte i 1852 til en voldelig oppstand i Kautokeino, som umiddelbart ble slått ned. Dette utbruddet av voldsbruk har ikke gjentatt seg blant læstadianerne, i stedet fremsto læstadianerne utover 1800-tallet og senere som en sterk konserverende kraft i samfunnet. Blant annet preket læstadianerne alltid på flere språk, og samisk var alltid i bruk som gudstjenestespråk. De religiøse forestillingene og skikkene som hadde overlevd kristningen av samene på 16-1700-tallet ble derimot ikke lenger tolerert blant læstadianerne, og dermed vek den synkretistiske religionen til fordel for en mer rettroende lutherdom.

Nyere historie[rediger | rediger kilde]

Etter ødeleggelsene under andre verdenskrig ble Sameland viet ny og positiv interesse. Dette gjorde Sameland mer likt storsamfunnene, men sådde også spiren til interesse for det gamle.

2. verdenskrig og gjenoppbygging[rediger | rediger kilde]

2. verdenskrig rammet det samiske bosettingsområdet hardt, og det meste av Finnmark og Nord-Troms og store deler av Nord-Finland og deler av Kolahalvøya ble brent ned eller bombet. Gjennombyggingen etter 2. verdenskrig pågikk etter mønstre og idealer fra storsamfunnet. Gjenoppbygde typehus, radioer og etter hvert fjernsynsapparat kom til, fiske, jordbruk og industri ble modernisert i et planmessig forsøk på å bringe økonomien i nord på nivå med den i sør. Gammel samisk kunnskap ble dermed nedvurdert; alle idealene kom fra industri- og velstandssamfunnet. Tilbakegangen for samisk språk fortsatte dermed ufortrødent, og i sjøsamebygder som Manndalen (Kåfjord i Troms) og Kvalsund i Finnmark gikk befolkningen over til å snakke norsk i tiårene etter krigen.

Den uttalte assimileringspolitikken vek derimot for en mykere, mer fleksibel holdning til samisk språk og kultur. Det ble utgitt tospråklige ABC-bøker, det kom til nyheter på samisk på riksnettet og filmskapere og forfattere begynte å vise interesse for samene og deres kultur.

Samisk nasjonsbygging[rediger | rediger kilde]

I perioden etter 2. verdenskrig var det ikke uproblematisk å si at det fantes en samisk minoritet i Norge. Man snakket ofte om samisktalende nordmenn. På 70-tallet, da radikale krefter var opptatt av undertrykte minoriteter over hele verden, ble også interessen vekket for det samiske. Alta-aksjonen i 1979, hvor det ble bygd et vannkraftanlegg sentralt i det samiske området, satte fokus den samiske minoriteten og mangelen på anerkjennelse og rettigheter som folk. For den norske befolkningen, for myndighetene og for samene selv var dette en vekker. I 1989 ble det første Sametinget åpnet av Kong Olav. I 2005 kom Finnmarksloven, som sikrer samisk medbestemmelse over bruken av land og vann i Finnmark.

Undervisning på samisk[rediger | rediger kilde]

Fram til 1959 var det lovfesta at all undervisning skulle foregå på norsk. Samisk begynneropplæring i folkeskolen kom i gang i 1967, og i 1985 blei det åpna for å ha samisk som hovedspråk i hele grunnskolen. 1969 kom det første gymnaset med samisk i Karasjok. I 1974 åpna et eget samisk forskningsinstitutt, og Universitetet i Tromsø har helt siden starten hatt en samisk seksjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk 2004 ISBN 82-02-19672-8 427 s.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lars Akerhaug. 2008. Samisk jernalder i Østerdalen. Lange samiske røtter. Publ. 14. januar 2008. Forskning.no. Besøkt 7. februar 2008