Romfarer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En romfarer (eller astronaut/kosmonaut) er betegnelsen på en person som reiser utenfor jordas atmosfære (foretar romferd).
Innhold |
[rediger] Romferd
Definisjonen på hvor grensen mellom atmosfæren og verdensrommet går, varierer. Fédération Aéronautique Internationale (FAI) bruker 100 kilometers høyde som grense, mens NASA og US Air Force tildeler «astronautvingen» til de som har vært over 80 kilometers høyde. I denne høyden kan ikke et fly kontrolleres aerodynamisk, og blir derfor definert som romfartøy. Med det amerikanske eksperimentflyet North American X-15 fikk 8 piloter «astronautvingen» i perioden 1962 til 1967 etter å ha nådd høyder over 80 km.
[rediger] Historie
For å lære mer om hvordan levende organismer påvirkes av romferder gjennomførte både Sovjetunionen og USA en rekke oppskytinger med dyr. Allerede i 1947 skjøt USA opp en kapsel med fluer, og i 1949 ble Rhesus-apen «Albert 2» sendt ut i rommet[1]. Mest kjent av disse dyre-astronautene er kanskje den sovjetiske hunden «Laika», som ble skutt opp i «Sputnik 2» den 3. november 1957. «Laika» overlevde ikke ferden, men forsøkene viste at romfart med levende passasjerer var mulig. «Laika» ble den første levende skapning som gikk i bane rundt jorden.
[rediger] De første romfarerne
Verdens første romfarer var kosmonauten Jurij Gagarin. Den 12. april 1961 ble han skutt opp i et Vostok 3KA romfartøy. Ferden fikk navnet «Vostok 1», og romkapselen fullførte et kretsløp rundt jorden. Gagarin var i rommet i 1 time og 48 minutter før han i 6 km høyde forlot romkapselen og landet trygt i fallskjerm. FAI krever at piloten skal lande sammen med romfartøyet for at det skal kunne defineres som romferd, og sovjetiske myndigheter holdt derfor detaljene om landingen hemmelig i mange år.
Sovjetunionens suksess med «Vostok 1» bidro til å øke USAs innsats i romkappløpet, og 5. mai 1961 gjorde Mercury 3 med Alan Shepard ombord en vellykket romferd. Shepard ble dermed den første amerikaner - og andre menneske i rommet. I motsetning til «Vostok 1» gjorde ikke Shepards romkapsel «Freedom 7» noe kretsløp rundt jorden, men steg til en høyde av 187 km og falt ned igjen. Hele ferden varte ca. 16 minutter. Shepard var senere kommandør på «Apollo 14»-ferden, og var det femte mennesket som gikk på månen.
20. februar 1962 greide amerikanerne å få et menneske i bane rundt jorden. Med «Mercury 6»-ferden gjorde John Glenn i «Friendship 7» 3 kretsløp rundt jorden. Senere var han - i en alder av 77 år - med romfergen «Discovery» på STS-95 den 29. oktober 1998, og ble dermed den eldste romfarer noensinne.
16. juni 1963 ble «Vostok 6» skutt opp med kosmonauten Valentina Teresjkova ombord. I likhet med de tidligere sovjetiske romferdene foregikk oppskytingen fra Bajkonur kosmodrom i nåværende Kasakhstan. Hun var den første kvinnelige romfarer, og ferden varte i 2 dager og 23 timer.
[rediger] Kappløpet mot månen
Etter at USA hadde avsluttet Mercury-programmet fortsatte de med Gemini-programmet. Gemini (Tvilling) hadde som navnet antyder, plass til to astronauter i romkapselen. Amerikanerne hadde trappet opp anstrengelsene for å slå Sovjetunionen i kappløpet til månen. Gemini var et skritt videre mot dette målet, og 10 bemannede romferder ble gjennomført.
Etter Gemini tok Apollo-programmet over. Julaften 1968 kunne romfarerne ombord i Apollo 8 som første mennesker se månens bakside. 20. juli 1969 landet månelandingsfartøyet fra Apollo 11 på månens overflate med Neil Armstrong og Buzz Aldrin ombord. Neil Armstrong fikk som fartøykommandør æren av å være det første menneske som satte sin fot på månen. Etter dette ble det sovjetiske månelandingsprogrammet lagt ned.
Den første permanent bemannede romstasjonen var den Sovjetiske/Russiske «Mir» som var i drift fra 1986 til 2001. Kosmonautene som var stasjonert her da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, opplevde noen nervepirrende uker før situasjonen på bakken ble avklart. De returnerte med en annen nasjonalitet enn da de dro. Etter 1991 slet den russiske romfartsorganisasjonen Roskosmos med dårlig økonomi. Russlands romferge-prosjekt «Buran» ble skrinlagt i 1993, og samarbeid med USA ble innledet. I perioden 1994 - 1995 tilbrakte den russiske kosmonauten Valerij Polyakov 437 dager og 17 timer ombord i «Mir», noe som er historiens lengste sammenhengende opphold i rommet.
[rediger] Det nye årtusen
28. April 2001 var den amerikanske forretningsmannen Dennis Tito med på den russiske romferden Sojuz TM-32 til den internasjonale romstasjonen (ISS). Dette var første gang en privatperson ble romfarer. Han dekket alle omkostningene selv, og ble kjent som verdens første romturist. Dennis Tito oppholdt seg 23 dager på ISS før han returnerte til jorden med Sojuz TM-31 6.mai 2001.
15. oktober 2003 ble Kina den tredje nasjonen som har sendt mennesker ut i rommet. I romfartøyet Shenzhou 5 gjorde jagerpiloten Yang Liwei 14 kretsløp rundt jorden på en romferd som varte i 21 timer. Selv om noen vestlige medier omtaler Yang Liwei som «taikonaut», bruker offisielle kinesiske kilder betegnelsen astronaut.[2]
Frem til 2003 ble romfarere valgt ut, trent og godkjent utelukkende av det militære eller av statlige romfartsorganisasjoner. I juni 2004 forandret dette seg da Mike Melvill i SpaceShipOne foretok den første privatfinansierte bemannede romferd. I oktober samme år vant SpaceShipOne «The Ansari X-Prize» (10 millioner US Dollar) for å ha fullført 2 bemannede romferder med samme fartøy i løpet av 2 uker.[3]
I 2006 ble svensken Christer Fuglesang første skandinav i rommet. Han var med romfergen Discovery som ESAs ferdspesialist på STS-116. Ferden gikk til ISS, og varte fra 9. til 22. desember (12 dager og 20 timer). I løpet av turen var Christer Fuglesang med på 3 romvandringer.
Sir Richard Bransons selskap Virgin Galactic planlegger å bygge et romfartøy med kapasitet til 6 romturister. Selskapet samarbeider med Burt Rutan (designeren av SpaceShipOne) og kaller det kommende romfartøyet SpaceShipTwo. Hvis dette skulle bli en realitet, betyr det at alle som er i stand til å betale billetten kan bli romfarere.[4] Billettprisen er 200 000 US dollar (januar 2008).
Siden Jurij Gagarins romferd i 1961 har over 500 menn og kvinner gjort seg fortjent til tittelen «romfarer».[5] 22 romfarere har omkommet i ulykker i forbindelse med romferder.
[rediger] Faremomenter
Selv med dagens teknologi er det å være romfarer en risikabel beskjeftigelse. Rent bortsett fra den opplagte ulykkesrisikoen under oppskyting og tilbakevending, er romfarere eksponert for mange farer under oppholdet utenfor atmosfæren. Det er for tiden anslagsvis 110 000 objekter større enn 1cm som går i bane rundt jorden. Disse objektene kalles gjerne romsøppel, og er etterlatenskaper fra satellitter og tidligere romferder. På grunn av tilnærmet vakuum i rommet er en spesialkonstruert romdrakt nødvendig for å kunne bevege seg utenfor romfartøyet. Drakten er naturlig nok ikke like robust som veggene på romfartøyet, og selv små partikler kan perforere den og forårsake personskade samt innvendig trykkfall. Et menneske vil miste bevisstheten etter 15 - 20 sekunder i vakuum, og døden vil inntreffe etter få minutter. Objekter på størrelse med en tennisball eller mer, kan være livstruende for astronauter inne i romfergen eller ISS. US Air Force Space Command overvåker mye av romsøppelet, og varsler NASA hvis et kjent objekt er på kollisjonskurs med et romfartøy.
Siden romfarerne er utenfor den beskyttende jordatmosfæren er kosmisk stråling og solstormer også en risiko. I rommet utsettes astronautene for anslagsvis 27 ganger høyere strålingsdoser fra kosmisk stråling enn en person på jordoverflaten[6]. Solen har fra tid til annen utbrudd og slynger ut store mengder høyenergi-partikler og intens stråling. Jordens magnetfelt - magnetosfæren - gir en viss beskyttelse, men særlig på romferder til månen eller Mars kan romfarerne være i livsfare om de skulle bli truffet av en solstorm.
[rediger] Utdanning
For å bli kvalifisert til astronaut-trening stilles det strenge krav til både fysisk og psykisk skikkethet.
[rediger] NASA (USA)
De 7 første astronautene i Mercury- og Gemini-programmet ble rekruttert fra det amerikanske flyvåpenet. Alle kandidatene hadde lang fartstid som testpiloter.
Kravene den gangen var:
- Alder under 40 år
- Høyde under 1,80m
- Feilfri helse
- Universitetsutdannelse
- Eksamen fra prøveflyverskole
- Minst 1 500 flytimer i jetfly
Apollo-programmet benyttet også militære testpiloter, men disse fikk etterhvert selskap av sivile astronauter med akademisk bakgrunn. Etter hvert som romfergeprogrammet tok form, innså NASA at mer spesialisering var nødvendig. Til det flytekniske blir fortsatt piloter fra flyvåpenet foretrukket, mens ferdspesialistene blir rekruttert fra vitenskapsmiljøet.
Dagens krav[7]
- For kandidater uten pilot-bakgrunn:
- Minimum bachelor-grad som ingeniør eller i realfagene biologi, fysikk eller matematikk, etterfulgt av minst 3 års erfaring i faget. Master eller doktorgrad er ønskelig.
- Må være i stand til å bestå NASAs rommedisinske tester, som også inkluderer:
- Syn må være 6/6 eller korrigerbart til 6/6.
Trening ved Johnson Space Center
- Blodtrykk ikke over 140/90 i sittende stilling.
- Mellom 158 og 190cm høy
- Syn må være 6/6 eller korrigerbart til 6/6.
- For kandidater med pilot-bakgrunn:
- Bachelor-grad som ingeniør eller i realfagene biologi, fysikk eller matematikk. Høyere grad ønskelig.
- Minst 1 000 flytimer i jetfly. Erfaring som testpilot sterkt ønskelig.
- Må være i stand til å bestå NASAs rommedisinske tester, som også inkluderer:
- Syn må være 6/6 eller korrigerbart til 6/6.
- Blodtrykk ikke over 140/90 i sittende stilling.
- Mellom 158 og 190cm høy
Kun amerikanske statsborgere kan søke.
Kandidater som består den ukelange opptaksprøven får tittelen astronaut-kandidater og starter det 2-årige treningsprogrammet for å bli astronauter. Fullført astronaut-trening er allikevel ingen garanti for at kandidaten vil bli akseptert som astronaut. De som blir akseptert mottar «astronautvingen» i sølv. Denne blir erstattet med en i gull etter første romferd.
[rediger] Roskosmos (Russland)
I likhet med USA rekrutterte russerne kosmonautene sine fra flyvåpenet. Særlig var testpiloter ønsket. Jurij Gagarin var major i flyvåpenet da han var med på Vostok 1-ferden. På grunn av mindre åpenhet er det vanskelig å fastslå eksakte opptakskrav hos Roskosmos. Det som vites er at alle de 5 romturistene (jan. 2008) som reiste med russiske romfartøy, gjennomgikk grundige tester og treningsprogram før de fikk tillatelse til å bli med på romferdene.
[rediger] ESA (Europa)
ESA har ikke egne romfartøy til bemannede ferder, men leier istedet plass hos NASA eller Roskosmos. ESA har for tiden (januar 2008) besatt 13 av 16 astronautstillinger. Halvparten har bakgrunn som militære testpiloter, mens den andre halvparten er forskere innen fysikk og medisin. De 16 stillingene fordeles slik: Frankrike, Tyskland og Italia har 4 plasser hver, mens de 4 siste plassene fordeles mellom de øvrige medlemslandene.
[rediger] CNSA (Kina)
Kinesiske astronauter har hittil vært rekruttert fra det kinesiske flyvåpenet.
[rediger] Andre benevnelser i bruk
- Engelsk: astronaut (fra gr. astron, «stjerne», og lat. nauta, «sjømann»)
- Russisk: kosmonaut (fra gr. kosmos, «verdensaltet», og naves, «sjømann»)
- Fransk: spationaut (fra lat. spatium «rommet» og gr nautes, «sjømann»)
- Kinesisk: taikonaut eller taikongnaut (fra kin. taikong, «verdensrommet», og lat. nauta, «sjømann»)
