Rettskrivinga av 1901

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rettskrivinga av 1901 var den første rettskrivingsendringa for landsmaal (nå nynorsk) etter at landsmaalet blei likestilt med rigsmaal (nå bokmål) i 1885. Tidligere hadde det ikke vært noen offisiell normal, men folk hadde sett på Ivar Aasens normal som ei rettesnor. 1901-rettskrivinga er ganske lite omfattende sammenlikna med andre rettskrivingsreformer, som den i 1917.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Landsmaalet hadde allerede vært i bruk i flere tiår, men det fantes inga rettskriving. Folk som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Olaus Fjørtoft hadde alle utvikla eigne varianter av Aasens normal, men etter at det i 1892 blei lov for elever å skrive landsmaal, blei det vanskelig å ikke ha en felles normal å forholde seg til. Dette førte til at kirke- og undervisningsdepartementet i 1898 satte ned ei nemnd for å gjøre noe med dette; denne bestod av Rasmus Flo, Arne Garborg og Marius Hægstad. Det oppstod imidlertid uenighet i nemnda, noe som endte med to forskjellige framlegg med Flo og Garborg på ene sida og Hægstad på andre sida.

Midlandsnormalen[rediger | rediger kilde]

Flo og Garborg ville tufte normalen sin på midtlandsdialektene. Denne normalen kalles midlandsnormalen og bygde særlig på talemålet i Vest-Telemark. Blant kjennetegna er:

  • Kløyvd infinitiv (å vera, men å kaste)
  • I-ending i perfektum partisipp av sterke verb (skrivi og eti)
  • I- og -u-endinger istedenfor e- og o-endinger (skaalir/skaaline, visur/visune)
  • Ingen t i slutten av intetkjønnsord i bestemt entall (huse og borde)
  • Ingen r og alltid e som sluttvokal i bestemt flertall av navnord (armane, skaalene og visune)

Hægstadnormalen[rediger | rediger kilde]

Hægstad ville med visse endringer satse på Aasens normal. Denne normalen kalles Hægstadnormalen og kjennetegnes ved

  • A-infinitiv uansett (vera, kasta)
  • E-ending i perfektum partisipp av sterke verb (skrive og ete)
  • E- og o-endinger i navnorda (skaaler, visor)
  • T i slutten av intetkjønnsord i bestemt entall (huset og bordet)
  • R i bestemt flertall av navnord og ulik sluttvokal (armarne, skaalerne og visorne)

Aasens normal hadde i tillegg flere stumme t-er (hev skrivet, augat og nokot) og endingene -ade og -at i fortid og perfektum partisipp av verb. Formene skrive, auga og noko og -a i både fortid og perfektum partisipp av verb var allerede i bruk, så Hægstad var enig med Flo og Garborg i at disse endringene kunne godtas.

Den endelige normalen[rediger | rediger kilde]

Hægstad gikk egentlig imot Flo og Garborg da de ville stryke r-en og bare ha e som sluttvokal i bestemt flertall av navnord, men godtok til slutt utjamning av sluttvokalen. Kirke- og undervisningsdepartementet valgte Hægstads framlegg som hovedform og lot midlandsnormalen være tillatt for elever, men denne forsvant stille ut av den offisielle rettskrivinga. Vedtaket var ikke særlig omstridd.

Videre lesing[rediger | rediger kilde]