Prejudikat
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utrykket prejudikat kommer av latin, og betyr tidligere (pre) dom (judikat). I Norge er prejudikat en betegnelse på en avgjørelse i Høyesterett som inneholder en rettsoppfatning som senere blir lagt til grunn i andre lignende tilfeller. Det er primært avgjørelsens anførte eller uttalte ratio decidendi som har betydning. I en del tilfeller kan også en avgjørelses «konstruerte» ratio decidendi få betydning. Med det menes normalt hvordan avgjørelsen burde eller kunne ha vært begrunnet. Obiter dictum har vesentlig mindre vekt. Et prejudikats vekt vil dessuten avhenge av hvor klar og gjennomtenkt begrunnelsen er, om den er avsagt under dissens, om det er en plenumsavgjørelse, hvor gammel avgjørelsen er m.v.
Da definisjonen på prejudikat tilsier at dommen har bindende kraft, vil det være uriktig å si at man fraviker prejudikater. Når en tidligere dom med en bestemt rettsoppfatning fravikes, vil det da være fordi dommen ikke (lengre) anses å være et prejudikat.
Presedens er et ord som ofte blir brukt i lignende betydning, men da primært om den offentlige forvaltnings avgjørelser. Presedens innebærer på samme måte som for prejudikater at tidligere avgjørelser blir påberopt eller anvendt som norm for bedømmelse eller avgjørelse av senere etterfølgende saker av lignende art.
Begrunnelsen for å la prejudikater få avgjørende betydning for etterfølgende lignende saker er først og fremst hensynet til forutberegnelighet og at det er prosessbesparende. På den annen side vil tiden medføre endringer i hvordan saken opprinnelig ble vurdert. Derfor kan det i en del tilfeller være grunn til å se på tingene med nye øyne når det har gått en tid.
Utdrag av Peter Wessel Zapffes eksamensbesvarelse til den juridiske embetseksamen fra 1923:
- «Et præjudikat er en høiesteretsdom
- - stort mere man kan ikke sige derom.
- Og Høiesteret er al ære værd,
- den er trygg og forstandig i al sin færd.
- En dom av Høiesterets-kvalitet
- den skulde ha virkning til evighet.
- Og da var jo saken grei, men nei,
- så enkel er den desværre ei.
- Selv assessorer er mennesker kun,
- med menneskers tanke, og mennskers mund.
- Og ordet: Errare humanum est,
- det passer på dem som på mennesker flest.»
