Straffesak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En straffesak er en rettssak mot én eller flere personer (også juridiske personer) tiltalt for å ha begått én eller flere straffbare handlinger. Straffesaker reguleres vanligvis av nasjonale straffeprosessregler. I norsk rett er straffesaker regulert av den norske straffeprosessens regler, hovedsakelig hentet fra straffeprosessloven som gir regler om straffesakens gang, siktedes og fornærmedes rettigheter, politiets adgang til bruk av tvangsmidler o.l.

Partene i en straffesak er påtalemyndighetene og siktede. De fornærmede har også visse partsrettigheter. Påtalemyndigheten fungerer som anklager (aktor) for domstolene, og siktede forsvares av en forsvarsadvokat. Påtalemyndigheten er som anklager objektiv, og skal finne frem til alle omstendigheter, enten de taler i siktedes favør eller disfavør.

For at en sak skal være ansett som en straffesak må saken gjelde straff og dermed overtredelse av et straffebud i strafferetten. De aller fleste straffbare handlinger er beskrevet i straffeloven av 1902, men vi har også en rekke straffbare handlinger som er beskrevet i spesiallover for ulike livsområder. Mest praktisk er nok vegtrafikkloven, som blant annet gjør kjøring i påvirket tilstand straffbart.

Gangen i norske straffesaker[rediger | rediger kilde]

En straffesak begynner med at politiet (vanligvis etter beslutning fra påtalemyndigheten) etterforsker en hendelse. Dette kan være basert på anmeldelse fra fornærmede eller andre, eller ut ifra politiets egen virksomhet. For å avklare de faktiske omstendighetene omkring handlingen, beslutter påtalemyndigheten at politiet skal etterforske saken.

Når saken er tilstrekkelig etterforsket, må påtalemyndigheten så snart som mulig ta stilling til om saken skal straffeforfølges, eller om saken må henlegges av materielle eller prosessuelle grunner. Om straffeforfølgningen fortsetter, er det ulike alternativer: Påtalemyndigheten kan utstede et forelegg, ta ut tiltale for domstolene, eller alternativt overføre saken til konfliktrådet eller gi påtaleunnlatelse.

Reises det sak for domstolene begynner forberedelsene til hovedforhandlingen i tingretten med klargjøring av bevis, vitner o.l. Det er kun de bevis og den argumentasjon som fremkommer i hovedforhandlingen som danner grunnlag for dommen.[1]

Når hovedforhandlingen er gjennomført tas saken opp til doms. Når dommen er avsagt kan den angripes ved hjelp av rettsmidler, slik som anke eller hvis den er blitt rettskraftig, de særlige regler om gjenåpning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Straffeprosessloven § 305