Absalom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Absalom blir hengende igjen etter håret, illustrasjon avAlbert Weisgerber.

Absalom eller Avshalom (hebraisk אַבְשָלוֹם, Avšalom, som har en betydning i retningen av «Far/Leder av/er fred» eller «Salem er min Far») var den tredje sønnen til kong David av Israel med hans hustru Ma’aka, datter av Talmai, kongen i Gesjur. Absaloms søster var Tamar, og hans halvbror var Amnon. Absalom hadde også en datter ved navn Tamar. Da Absalom først drepte halvbroren og siden gjorde opprør mot sin far ble han drept av farens soldater.

Andre Samuelsbok[1] beskriver ham som

En så fager mann som Absalom fantes ikke i hele Israel. Ingen ble lovprist som han. Fra hode til hæl fantes det ikke lyte på ham. Fra tid til annen ble håret hans så langt at han måtte klippe det. Og når han gjorde det, veide det to hundre sekel etter kongens vekt.

Mordet på Amnon[rediger | rediger kilde]

«Absaloms bankett», maleri tilskrevet Bernardo Cavallino.

Davids eldste sønn Amnon begjærte sin halvsøster Tamar og voldtok henne. Etterpå ble hun kastet ut av huset hans. «Tamar strødde støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort». Hun ble siden værende hos sin bror Absalom, «sittende ensom og sorgfull hjemme».[2] Absalom ventet i to år før sjansen bød seg for å få hevn. Under påskudd av at han trengte hjelp til saueklippingen ved Ba’al-Hasor, som ligger ved Efraimskogen.[3]Han fikk overtalt kongen til at alle brødrene hans, kongsbarna, skulle hjelpe til. På en fest hvor han hadde inviterte alle kongens sønner, sendte han inn sine tjenere for å drepe Amnon: «Pass på når Amnon er blitt lystig av vinen. Da vil jeg si til dere: Hogg Amnon ned! Så skal dere drepe ham. Vær ikke redde, det er jeg som har gitt dere befalingen. Vær modige og vis dere som djerve menn!»[4]

Etter denne udåden hvor han fikk kong Davids raseri over seg flyktet han til kong Talmai i Gesjur, hans morfar.[5] Det var ikke før tre år senere at han fikk helt og holdent tilbake sin gunst hos sin far og kunne endelig reise tilbake til Jerusalem.

Opprør i Hebron[rediger | rediger kilde]

Mens han var i Jerusalem bygde Absalom populistisk støtte for seg selv blant folk ved å love rettferdighet for alle om «Bare de ville sette meg til dommer i landet!»[6]

Etter fire år erklærte han seg selv som konge og startet et opprør i sin fødeby Hebron, den tidligere hovedstaden. Etter sigende skal mange i Israel og Judea ha flokket om hans side, og viktig nok hadde han fått Akitofel fra Gilo, Davids rådgiver, på sin side. David fant det mest hendig å flykte framfor å lide et mulig nederlag overfor Absaloms folk. Kun ti medhustruer lot han være igjen for å passe huset. Hæren fraktet de Israels helligdom, Guds paktkiste, men David ba prestene Sadok og Abjatar om å føre pakten tilbake til Jerusalem igjen og bli der med den. «Så skal jeg vente ved vadestedene i ødemarken til det kommer melding fra dere».[7]

Bibelens tekst gjør flere poeng av at flere folk som var blitt erobret støttet David og viste sin lojaliteten til ham, og ikke til Absalom. David søkte tilflukt på den andre siden av elven Jordan.

Da Absalom kom til hovedstaden sammen med sin rådgiver Akitofel og satte råd i byen. Akitofel rådet ham «Gå inn og ligg med din fars medhustruer, som han lot være igjen for å passe huset.» Teksten sier at han lå med dem alle ti, «så hele Israel kunne se det», men antagelig var det mer symbolverdien at Absalom tok den rett som tidligere hadde vært forbeholdt David, og således også fylte Davids posisjon som konge.

David hadde tatt det vernetiltak om å instruere en tjener, Husjai, om å infiltrere Absaloms hoff. Da Akitofel ba om å få sette etter kongen med en stor hær var det Husjai som overtalte Absalom om la det være og isteden forbedrede sine soldater på et motangrep. Det ga David tid til å samle sine egne soldater.

Slaget i Efraimskogen[rediger | rediger kilde]

«Absalom blir drept», illustrasjon av Gustave Dore

Det avgjørende slaget ble utkjempet Efraimskogen. Navnet antyder en lokalitet vest for Jordan. Bibelens tekst slår fast at David selv ikke var tilstede.

Kongen sa til mennene: «Jeg vil også dra sammen med dere.» Men de svarte: «Du skal ikke dra ut. For om vi flykter, er det ingen som bryr seg om det, og om halvparten av oss faller, så enser ingen det. Men du er jevngod med ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du holder deg i byen og kommer derfra og hjelper oss.»[8]

I slaget ble Absaloms menn nedkjempet, blant annet ved at skogen førte til at soldatene ble spredt over et stort område. «Striden bredte seg over hele landet omkring, og skogen fortærte mer folk enn sverdet den dagen.»[9] Absalem selv forsøkte å flykte på et muldyr da det lange håret hans ble hengende fast i de tette greinene til et eiketre. Ironisk nok var han kjent for sitt lange og flotte hår. Hengende hjelpeløs i treet ble han oppdaget av Davids menn som rapporterte det tilbake til Joab, kongens hærfører, da de ikke selv torde å ta avgjørelsen om å slå kongens sønn i hjel. Joab var øyensynlig den som tok de vanskelige avgjørelsene:

«Jeg kan ikke stå her og hefte meg bort lenger.» Dermed tok han tre spyd i hånden og rente dem i brystet på Absalom, mens han ennå hang levende mellom grenene på eika. Da kom ti unge menn, Joabs våpensveiner, omringet Absalom og hogg til ham. Slik drepte de ham.[10]

Minne etter Absalom[rediger | rediger kilde]

Da Absalom var død lot Joab det blåse i hornet og kampen var slutt. Absalom gravde de ned i et dypt hull i skogen og la en steinrøys over ham.

Da David fikk vite om utfallet gledet han seg ikke over at Gud igjen hadde vist ham gunst og latt ham være konge, men sørget over Absaloms død med ordene: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»[11]

I følge Andre Samuelsbok lot Absalom selv mens han levde reise en stein for seg. Denne steinen ble reist ikke langt fra Jerusalem på det sted som ble kalt for Kongedalen og ble siden kalt for «Absaloms minne»

Det minnestedet som står utenfor Jerusalem i dag kalles for «Absaloms grav» eller på hebraisk יד אבשלום, Yad Avshalom, som bokstavelig betyr «Absaloms helligdom» er av en langt senere tilblivelse, i henhold til arkitektur er den datert til det første århundret e.Kr., og som uhistorisk har blitt tilskrevet Absalom.

I århundrer var det en skikk blant de som passerte dette monumentet (enten det bibelske eller den senere tilskrivelsen), enten de var jøder, kristne eller muslimer, å kaste steiner på det. De som bodde i Jerusalem skal etter sigende ha ført sine vanskelige barn ut ditt for å lære dem om hva som skjedde med opprørske sønner.[12] Monumentet eksisterte da Josefus’ levde ettersom han referert til det i sin bok Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie).[13]

Representasjoner i kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Absalom, Absalom! Er tittelen på en roman av William Faulkner, og referer til at Thomas Sutpens sønn kom tilbake.
  • Oh Absalom! Var den opprinnelige tittelen på Howard Springs roman. Da bok senere ble filmatisert under tittelen My Son, My Son!, fikk også romanen denne tittelen i senere utgivelser.
  • I Cry, the Beloved Country av Alan Paton var Absalom navnet på Stephen Kumalos sønn i romanen. Som den bibelske Absalom var Absalom Kumalo i konflikt med sin far, og de to utkjempet et moralsk og etisk strid. Sønnen dreper en mann og møter således også sin egen død som følge av drapet.
  • Science-fiction-romanen Ender's Shadow av Orson Scott Card har fortellingen om Absalom og kong Davids sorg over sønnens død
  • Figuren Absalom opptrer i Susannah Clarkes lange roman Jonathan Strange og herr Norrell.
  • Gjennom hele The Manticore av Robertson Davies blir det gjort gjentatte sammenligninger mellom hovedfigurens problematiske forhold til sin far og den tilsvarende konflikten mellom Absalom og kong David. Boken introduserer også begrepet «absalomisme» som en betegnelse for denne far-sønn-konflikten.
  • Absalom er også navnet på en komisk figur i 1300-tallets «Møllerens fortelling» i Canterbury-fortellingene av Geoffrey Chaucer.

Musikk[rediger | rediger kilde]

  • Josquin Desprez komponerte en motett, «Absalon, fili mi», i forbindelse på Juan Borgias død.
  • «Absalom, Absalom» er tittelen på en sang på CDen Making Light of It (1996) av sangeren og låtskriveren Pierce Pettis, som inneholder flere referanser til fortellingen i Bibelen.
  • David Olneys CD Omar's Blues (2000) har sangen «Absalom» som forteller om kong Davids sorg over sin sønns død.
  • Fortellingen om Absalom er referert til flere steder i folkesangeren Adam Arcuragis sang «Always Almost Crying».
  • I Ahrens og Flahertys musikal The Glorious Ones (basert på den historiske romanen av Francine Prose), synger Francesco Andreini en sang kalt «Absalom», som en metafor på hans forhold til Flaminio Scala.

Maleri[rediger | rediger kilde]

Poesi[rediger | rediger kilde]

  • Leonard Cohens dikt «Prayer for Sunset» sammenligner en solnedgang med den rasende Absalom og spør om en annen Joab ville komme i morgen og drepe Absalom på nytt.
  • «Absalom and Achitophel» er en politisk satire på vers av John Dryden.
  • Rainer Maria Rilke forteller om Absalom i to av sine dikt.
  • Den engelsk-jødiske poeten Isaac Rosenberg gir hentydninger til Absalom i diktet «Chagrin».
  • «Absalom» er tittelen på åttende seksjon av Muriel Rukeysers lange fortellende dikt «The Book of the Dead» fra hennes bok som ble U.S. 1 (1938). Diktet avslører og dveler ved en industriulykke i West Virginia hvor flere hundre arbeidere som gravde en tunnel døde.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 14:25
  2. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 13:19
  3. ^ Bloch, Ariel; Bloch, Chana (1998): The Song of songs: a new translation with an introduction and commentary, side 219
  4. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 13:28
  5. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 13:37; se også Josva 12:5 eller 13:2
  6. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 15:4
  7. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 15:28
  8. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 18:1-3
  9. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 18:8
  10. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 18:13-15
  11. ^ Nettbibelen: Andre Samuelsbok 18:33
  12. ^ The Guide to Israel, Zev Vilnay, Hamakor Press, Jerusalem, 1970, «Pillar of Absalom», ss. 157-158
  13. ^ Antiquities of the Jews, vii. 10, § 3. Sitert i Jewish Encyclopedia 1906