Leonard Nimoy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leonard Nimoy
Leonard Nimoy
Nimoy signerer autografer på en Star Trek-kongress (ca. 1980)
Foto: Larry D. Moore
Født Leonard Simon Nimoy
26. mars 1931 (82 år)
USA Boston, Massachusetts, USA
Ektefelle Sandra Zober (1954-1987)
Susan Bay (1988-nå)
Yrke skuespiller, regissør, manusforfatter, poet, musiker, fotograf
Aktive år 1951 -
Kjente roller «Spock» Star Trek
Leonard Nimoy på Commons

Leonard Simon Nimoy (født 26. mars 1931) er en fire ganger Emmy-nominert amerikansk skuespiller, regissør, manusforfatter, poet, musiker og fotograf. Han er best kjent for rollen som «Spock» i science-fiction-serien Star Trek, samt flere påfølgende filmer.

Innhold

Biografi [rediger]

Tidlig liv og utdannelse [rediger]

Nimoy ble født i Boston i Massachusetts av Jiddisch-talende jødiske immigranter fra Russland.[1][2] Hans mor, Dora Spinner, var husmor, mens hans far, Max Nimoy, jobbet som barberer.[3][4] Nimoy begynte med skuespill bare 8 år gammel, men hans første store rolle var som "Ralphie" i Clifford Odets' "Awake and Sing" da han var 17 år.[5] Han studerte fotografi ved UCLA, men fullførte aldri studiene, selv om han har en Master of Arts (postgraduate) og et æresdoktorat fra Antioch College i Ohio. Nimoy brukte mye av sin tidlige karriere på småroller i B-filmer og fjernsynsserier som Dragnet.

Personlig liv [rediger]

Nimoy har vært gift to ganger. I 1954 giftet han seg med skuespillerinnen Sandra Zober, men paret ble skilt i 1987. De fikk to barn sammen, regissøren Adam Nimoy og Julie Nimoy. I 1988 giftet han seg på nytt, denne gang med skuespillerinnen Susan Bay.

Karriere [rediger]

Skuespiller [rediger]

Tidlig karriere [rediger]

Før sin suksess med Star Trek hadde Nimoy vært med i over 50 filmer og fjernsynsserier. Mange av disse var populære, og han var også med i teaterstykket The Balcony, basert på et stykke av Jean Genet. Nimoy og William Shatner spilte også sammen i en episode i 1964 av TV-serien The Man from U.N.C.L.E., der Nimoy spilte den kommunistiske skurken, mens Shatner spilte en rekrutt i U.N.C.L.E.

Star Trek [rediger]

Utdypende artikkel: Star Trek: The Original Series

Nimoys desidert mest kjente rolle er som Spock – halvt Vulkan, halvt menneske – i Star Trek, The Original Series, som gikk fra 1966 til 1969. Nimoy fikk tre Emmy-nominasjoner for sin rolle.

Nimoy introdusert det vulkanske nervegrepet i en tidlig episode av Star Trek ("The Enemy Within"), der Spock skulle slå ned en «ond» utgave av Kirk i maskinrommet. Nimoy foreslo istedet at nervegrepet skulle brukes som et ikkevoldelig alternativ. Nimoy utviklet også den vulkanske hilsenen, en hevet hånd med håndflaten fremover med fingrene spredd mellom den midtre fingeren og ringfingeren, basert på den tradisjonelle jødiske Kohen-velsignelsen.

Nimoy fortsatte med å spille «Spock» i seks påfølgende filmer på 1980- og 1990-tallet, Star Trek: The Motion Picture, Star Trek II: The Wrath of Khan, Star Trek III: The Search for Spock,Star Trek IV: The Voyage Home, Star Trek V: The Final Frontier og Star Trek VI: The Undiscovered Country. Nimoy gjorde også en gjesteopptreden som "Spock" i to episoder av serien Star Trek: The Next Generation, der han reiser til det Romulanske riket for å forsøke å megle fred med dem. Nimoy regisserte The Search for Spock og The Voyage Home (som ble en kommersiell suksess), og arbeidet som skribent på disse to og The Undiscovered Country.

1970-tallet, etter Star Trek [rediger]

Etter at Star Trek-serien ble stoppet, begynte Nimoy umiddelbart å filme fjernsynsserien Mission: Impossible, som en erstatning for Martin Landau. Nimoy fikk rollen som en IMF-agent som var tidligere magiker og sminkeekspert, «The Great Paris». Han spilte rollen fra 1969 til 1971, i den fjerde og femte sesongen av serien. Ironisk nok var Landau en av dem som i en tidlig fase ble vurdert for rollen som Spock. Under innspillingen av Mission: Impossible fikk Nimoy diagnosen magesår.

Nimoy spilte sammen med Yul Brynner og Richard Crenna i Westernfilmen Catlow (1971), samt i to populære fjernsynsserier, Night Gallery (1972) og Columbo (1973).

1980- og 1990-tallet [rediger]

Nimoy gjorde også flere roller i mange fjernsynsfilmer, blant annet i Marco Polo (1982), og han fikk en Emmy-nominasjon for sin rolle i fjernsynsfilmen A Woman Called Golda (1982). Han regisserte også filmen Tre menn og en liten dame, som hadde premiere i 1990 med blant annet Tom Selleck i en av hovedrollene.

I 1994 begynte Nimoy som forteller i serien Ancient Mysteries som gikk på A&E. Han opptrådte også i reklamer i Storbritannia for dataselskapet Time UK sent på 1990-tallet. Han hadde en større rolle i fjernsynsfilmen Brave New World, en 1998-utgave av Aldous Huxleys roman, der han spiller en rolle som ligner en del på Spock. Nimoy har også vært med i flere andre populære fjernsynsserier, som Futurama og The Simpsons, både som seg selv og som Spock.

2000-tallet [rediger]

I 2003 kunngjorde han at han ville slutte med skuespill for å konsentrere seg om fotografering, men han fortsatte likevel med flere reklamer sammen med William Shatner for Priceline.com. Han gjorde også en reklame for Naproxen som gikk på luften under Super Bowl XL (2006). Nimoys stemme var også med i dataspillet Civilization IV i 2005. Han var også med i TV-serien Next Wave, der han intervjuet folk om teknologi.

26. juli 2007, ble det avslørt på Comic-Con International at Nimoy ville returnere til sin berømte rolle som Spock en gang til i den kommende filmen Star Trek, mens Zachary Quinto (kjent fra Heroes) vil spille den unge Spock.[6] Filmen hadde verdenspremiere 8. mai 2009 i USA.

Forfatter [rediger]

Nimoy har skrevet to selvbiografier, den første med tittelen I am not Spock (1977). Tittelen på denne boken var kontroversiell, da mange fans feilaktig trodde at han distanserte seg fra Spock-rollen, men Nimoys mål med boken var å minne leserene på at Spock og Nimoy ikke var samme person. I boken gjennomfører Nimoy dialoger mellom seg selv og Spock.

Numoys andre selvbiografi fikk tittelen I am Spock (1995), og med denne tittelen mente han å si at han endelig hadde innsett at hans år med å portrettere Spock hadde ført til en mye større identifisering mellom den oppdiktede karakteren og den virkelige personen. Opp gjennom årene hadde Nimoy fått mye innsikt i hvordan Spock ville ha opptrådt i visse situasjoner, og på den annen side ga Nimoys tanker om hvordan Spock ville reagert ham grunn til å tenke på ting på en måte han ikke ville gjort dersom han ikke hadde spilt denne rollen. I denne boken fremholder Nimoy at han på en måte nå er Spock, og Spock er han, mens man samtidig må skjelne mellom fakta og fiksjon.

Nimoy har også skrevet flere bøker med dikt, noen publisert sammen med flere av hans fotografier. Hans siste utgivelse har tittelen A Lifetime of Love: Poems on the Passages of Life (2002). Hans dikt er også å finne i the Contemporary Poets index of The HyperTexts.[7] På midten av 1970-tallet skrev og spilte Nimoy i et enmannsteaterstykke med tittelen Vincent, basert på stykket Van Gogh av Phillip Stephens.

I 1995 var Nimoy med i utgivelsen av Primortals, en tegneserie publisert av Tekno Comix som omhandlet en førstekontakt-situasjon med romvesener. Scenariet hadde oppstått etter en diskusjon mellom Nimoy og Isaac Asimov. Tegneserien ble gjort om til bokform av Steve Perry.

Fotograf [rediger]

I oktober 2002 publiserte Nimoy The Shekhina Project, en fotografisk studie som utforsket det feminine aspektet av Guds tilstedeværelse, inspirert av Kabbalah. Hans fotografier, som viste nakne kvinner drapert i tefillin, som vanligvis bare brukes av mannlige jøder, skapte betraktelig kontrovers i det jødiske samfunnet.

Musiker [rediger]

Under og etter Star Trek slapp Nimoy fem album med vokale opptak på selskapet Dot Records, deriblant Trek-relaterte sanger og coverversjoner av populære sanger, hvorav den meste kjente var "Highly Illogical". Albumene var svært populære og resulterte i flere live-opptredener og platesigneringer som tiltrakk seg tusenvis av fans. De tidligste innspillingene ble produsert av Charles Grean, best kjent som mannen bak «Quentin's Theme» til såpeoperaen Dark Shadows fra 1960-tallet. Nimoys versjon av «The Ballad of Bilbo Baggins» fikk en god del radiotid da Peter Jacksons The Lord of the Rings-filmer kom på 2000-tallet.

I tillegg til sin egen musikkarriere regisserte Nimoy i 1985 en musikkvideo for gruppen The Bangles' «Going Down to Liverpool». Han har også en kort opptreden i videoen som sjåføren deres. Dette skjedde fordi hans sønn Adam Nimoy var en venn av Bangles-sangeren Susanna Hoffs fra college.

Offentlig engasjement [rediger]

Som en politisk liberal person donerte Nimoy den maksimale summen på $2300 til den amerikanske presidentkandidaten Barack Obama.[8]

Nimoy har lenge vært aktiv i det jødiske samfunnet. Som ung var han aktiv i B'nai B'rith Youth Organization, en jødisk ungdomsorganisasjon som senere tildelte ham en ærespris. Han snakker og leser Jiddisch. En av hans best kjente roller var som «Tevye» i musikalen Spelemann på taket, basert på en serie med noveller skrevet av Sholom Aleichem.

Priser og nominasjoner [rediger]

Listene under er ikke komplett, se Internet Movie Database – Leonard Nimoy: Awards

Emmy [rediger]

  • 1982 – Nominert – Outstanding Supporting Actor in a Limited Series or a Special – A Woman Called Golda
  • 1969 – Nominert – Outstanding Continued Performance by an Actor in a Supporting Role in a Series – Star Trek
  • 1968 – Nominert – Outstanding Performance by an Actor in a Supporting Role in a Drama – Star Trek
  • 1967 – Nominert – Outstanding Performance by an Actor in a Supporting Role in a Drama – Star Trek

Utvalgt filmografi [rediger]

Listene under er ikke utfyllende. Se Internet Movie Database – Leonard Nimoy

Som skuespiller [rediger]

Som regissør [rediger]

Som manusforfatter for film og fjernsyn [rediger]

Dataspill [rediger]

  • 2005 – Civilization IV
  • 2001 – Atlantis: The Lost Empire
  • 1999 – Seaman
  • 1993 – Star Trek: Judgment Rites
  • 1992 – Star Trek: 25th Anniversary Enhanced
  • 1983 – Star Trek: Strategic Operations Simulator

Diskografi [rediger]

  • Leonard Nimoy Presents Mr. Spock's Music From Outer Space (Dot Records), (1967).
  • The Two Sides of Leonard Nimoy (Dot Records), (1968).
  • The Way I Feel (Dot Records), (1968).
  • The Touch of Leonard Nimoy (Dot Records), (1969).
  • The New World of Leonard Nimoy (Dot Records), (1970).

Referanser [rediger]

  1. ^ [http://www.sfgate.com/cgi-bin/article.cgi?f=/c/a/2007/05/20/MNG5VPS5F71.DTL&feed=rss.news
  2. ^ http://www.adherents.com/people/pn/Leonard_Nimoy.html Sfgate: Leonard Nimoy -- a paladin for the plump], 20. mai 2007
  3. ^ Filmreference
  4. ^ Yahoo! Movies: Leonard Nimoy Biography
  5. ^ International Herald Tribune: From 'Spock': The beauty of big women, 16. mai 2007
  6. ^ Pascale, Anthony (26. juli 2007). Abrams Confirms Zachary Quinto and Leonard Nimoy. Trekmovie.com.
  7. ^ The HyperTexts the Contemporary Poets index of The HyperTexts
  8. ^ Newsmeat: Leonard Nimoy's Campaign Contributions.

Eksterne lenker [rediger]


V • D • R
Hovedrollene i Star Trek: The Original Series
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leonard_Nimoy&oldid=12245794»