Pavekonspirasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrettelsen av fem jesuitter, fra et spillkort.

Pavekonspirasjonen var en fiktiv konspirasjon diktet opp av Titus Oates som førte England inn i en antikatolsk hysteri i årene 1678 og 1681.[1] Oates hevdet at det eksisterte en omfattende katolsk konspirasjon med det mål å få kong Karl II av England myrdet. Påstandene fikk minst 15 henrettet og framskyndet en egen lov, Exclusion Bill. Til sist falt Oates intrikate nett av anklager sammen, og det førte til at han selv ble arrestert og dømt for mened.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Titus Oates.

Det var en voksende frykt hos protestantene for økende katolsk innflytelse i England. Karls arving, hans bror Jakob Stuart, hertug av York, hadde konvertert til katolisismen, og kongens hustru, Katarina av Braganza, var også katolikk. Karls kriger og religiøse politikk på 1670-tallet førte til konflikt med parlamentet. I 1672 utstedte Karl den kongelige deklarasjon om overbærenhet hvor han opphevet alle straffelover mot katolikker og andre religiøse dissentere.[2]

Karl II ville ikke dele makten, men han var økonomisk avhengig av parlamentet. Han mente at en allianse med katolske Frankrike ville skaffe penger og støtte ham i å bli eneveldig monark i England. Da makten til kabalministeren minsket fikk Thomas Osborne, lord Danby større innflytelse i sin rolle som riksskattmester. Lord Danby søkte skille kongen fra en frankofil utenrikspolitikk.[3]

I desember 1677 førte en anonym pamflett, muligens skrevet av Andrew Marvell, til at det ble slått alarm i London ved at den antydet at pavedømmet planla en endre den lovmessige regjeringen i England.[4]

Sammensvergelsen[rediger | rediger kilde]

Sammensvergelsen utfoldet seg på merkelig vis. Oates og Israel Tonge hadde skrevet et stort manuskript hvor de anklaget den katolske kirke for å godkjent mordet på kong Karl II av England. De engelske jesuittene var klare til å utføre oppgaven. Manuskriptet kunne også navngi bortimot 100 jesuitter og tilhengere som etter sigende var involvert i planen. Det eneste problemet var at ingenting i manuskriptet kunne bevises.

Oates slapp en kopi av manuskriptet ned i panelet til et galleri i sir Richard Barkers hus.[5] Den neste dagen hevdet Israel Tonge at han hadde «funnet» manuskriptet og viste det fram til en bekjent. Christopher Kirkby ble sjokkert over informasjonen og besluttet å vise det til kongen. Kirkby var en kjemiker og en tidligere assistent i kongens vitenskapelige eksperimenter. Han skrøt av sin tilgang til kongen.[6]

Den 13. august 1678, mens Karl II var ute og spaserte i St James's Park, ble han informert om sammensvergelsen av kjemikeren.[7] Kongen var avvisende, men Kirkby hevdet at han kjente navnene på attentatmennene som planla å skyte kongen i parken, og om det feilet, ville dronningens lege, sir George Wakeman, forgifte ham. Da kongen forlangte bevis tilbød Kirkby å føre Tonge til ham som personlig kjente til disse sakene. Kongen forlangte at Kirkby sørget for å presentere Tounge for lord Danby. Tonge løy deretter til Danby at han hadde funnet manuskriptet, men ikke visste hvem forfatteren var, skjønt det var sannsynligvis en mann han hadde sett en eller to ganger og småpratet med.

Danby rådet kongen til å beordre en undersøkelse. Karl II nektet da han mente at hele affæren var absurd. Han ba Danby om holde hendelsene hemmelige slik at folk ikke fikk ideer om kongemord.[8] Imidlertid spredde nyheten om manuskriptet seg til hertugen av York som offentlige krevde en undersøkelse. I løpet av den påfølgende undersøkelsen dukket Oates navn opp.

Den 6. september ble Oates innkalt for magistraten sir Edmund Berry Godfrey for å sverge en ed før han ga sitt vitnemål for kongen. Oates hevdet at han hadde vært på et jesuittmøte som ble holdt i vertshuset White Horse Tavern i gaten Strand i London den 24. april 1678.[9] I henhold til Oates var hensikten med møtet å diskutere mordet på kongen. Møtet diskuterte en rekke metoder for snikmord som inkluderte stikking med kniv av irske bøller, skyting ved to jesuittsoldater, eller myrdet av dronningens lege, sir George Wakeman.[10]

Oates og Tonge ført fram for det Kongelig råd senere den samme måneden. Rådet forhørte Oates. Den 28. september gjorde han 43 beskyldninger mot ulike medlemmer av katolske religiøse ordener, inkludert 541 jesuitter, og tallrike adelige som var kjente katolikker. Han anklaget sir George Wakeman, dronningens lege, og Edward Colman, sekretær for hertuginnen av York, Maria av Modena, og gift med kongens katolske bror, Jakob Stuart. Alle disse planla å få kongen myrdet. Selv om Oates valgte ut navn rent tilfeldig, eller med hjelp fra jarlen av Danby, ble det funnet ut at Coleman hadde brevvekslet med en fransk jesuitt, noe som felte ham. Wakeman ble senere frikjent.

Andre som Oates anklaget var doktor William Fogarty, erkebiskop Peter Talbot av Dublin, Samuel Pepys, og lord Belasyse, medlem av parlamentet. Med hjelp fra jarlen av Danby vokste listen til å bestå av 81 anklagelser. Oates blitt gitt en avdeling med soldater og han gikk i gang med å arrestere jesuitter.

Godfrey myrdet[rediger | rediger kilde]

Pavekonspirasjonen ble nær avvist som ingenting annet enn en konspirasjonsteori inntil sir Edmund Godfrey, medlem av parlamentet, og en sterk tilhenger av protestantismen, ble myrdet. Han forsvant den 12. oktober 1678 og liket ble funnet den 17. oktober. Protestantene var opprørte over niddåden. Godfrey var blitt kvalt og gjennomhullet med sitt eget sverd. Mang av hans protestantiske tilhengere beskyldte den katolske kirken for å stå bak. Oates slo fast at mordet beviste at konspirasjonen var sant, noe som folk flest fant rimelig. Til denne dag er mordet på Godfrey fortsatt ikke blitt løst og ingen vet hvorfor han ble drept. I ettertid har det vært spekulert om faktisk Oates og Tonge sto bak for å fremme sin sak, men har det ikke vært mulig å bevise.

Kong Karl II ble informert om uroen, reiste tilbake til London og innkalte parlamentet. Han forble lite overbevist av Titus' anklager, men parlamentet og offentligheten tvang til å beordre en undersøkelse. Kongens motstandere som mislikte hans «katolske» hoff og hans katolske dronning, Katarina av Braganza, utnyttet situasjonen til det den var verd. En av de mest framtredende i den protestantiske opposisjonen var Anthony Ashley Cooper, 1. jarl av Shaftesbury, leder av whiggene.

Rettssak mot fem katolske lorder[rediger | rediger kilde]

Oates ble mer modig og anklaget fem katolske lorder; jarlen av Powis, vicomte Stafford, lord Arundell av Wardour, lord Petre og lord Belasyse. Alle disse var involvert i sammensvergelsen for å få kongen myrdet, hevdet han. Kongen skal etter sigende ha ledd høyt av anklagene, men jarlen av Shaftesbury fikk lordene arrestert og sendt til Tower of London i påvente av rettssak i overhuset. Seiltende på den antikatolske hatbølgen forlangte Shaftesbury offentlig at kongens bror, Jakob Stuart, burde bli ekskludert fra kongelig arverekkefølge, noe som førte fram til etterfølgerkrisen. Den 5. november 1678 brente folk bilder av paven framfor de av Guy Fawkes.[10] Ved slutten av året hadde parlamentet utstedt en lov, den andre testloven, som ekskludert katolikker fra å være medlemmer av begge husene (en lov som ikke ble opphevet før i 1829).

Den 25. oktober 1678 ble lordene Arundell, Stafford, Powis, Petre, og Belasyse arrestert ved begjæring fra overhuset og sendt til Tower of London. Den 1. november besluttet overhuset å føre riksrett mot de «fem pavelordene». Den 23. november ble alle papirene til Arundell beslaglagt og undersøkt av overhusets komité; den 3. desember fant en storjury i Middelsex de fem lordene skyldige høyforræderi; og den 5. desember annonserte underhuset at de var klar for å anklage Arundell. En måned senere ble parlamentet oppløst, og høringene ble avbrutt. Etter en del diskusjon i mars 1679 ble det besluttet av begge husene at oppløsningen ikke hadde gjort begjæringen om riksrett ugyldig.

Den 10. april 1679 ble Arundell og tre av hans kollegaer, unntatt Belasyse som var for syk, ført til overhuset for å stå til rette mot anklagene. Arundell klagde på usikkerheten i de anklager som ble fremmet mot ham, og tryglet de adelige om å få dem redusert for kun de som var sikre. Men denne bønnen ble nedstemt den 24. april som uregelmessig, og den 26. april ble fangene igjen ført fram for overhuset og beordret å endre deres begjæring om skyldspørsmålet. Arundell svarte ved kort å erklære seg ikke skyldig. Rettssaken mot de fem lordene ble kort tid etterpå satt for 13. mai, men en krangel mellom de to husene om enkeltpunktene i prosedyren, og lovligheten i å tillate biskopenes tilstedeværelse i en verdslig rettssak, fulgt av en oppløsning, forsinket saken fram til 30. november 1680. På denne dagen ble det besluttet å først fortsette med lord Stafford som ble dømt til døden den 7. desember og halshugd den 23. desember.

Den 30. desember ble bevisene mot Arundell og hans tre medfanger erklært klare, men de offentlige høringene stoppet opp. Petre døde i fengselet i 1683, og hans ledsagere ble værende fengslet fram til 12. februar 1684, det vil si for fem år og nær fire måneder, da en appell om å løslate dem for kausjon ble innvilget. Den 21. mai 1685 kom Arundell, Powis, og Belasyse til overhuset for framføre ansøkning om at anklagene mot dem ble annullert. Dagen etter ble ansøkningen innvilget. Den 1. juni 1685 ble deres frihet formelt sikret dem på grunnlag av vitnene mot dem hadde begått mened, og den 4. juni ble den døde Staffords tap av ære formelt reversert.

Andre anklager[rediger | rediger kilde]

Den 24. november hevdet Oates at dronningen hadde samarbeidet med kongens lege for å forgifte ham og vervet med støtte av «kaptein» William Bedloe, som var villig til å si hva som helst for penger. Kongen forhørte personlig Oates, grep ham i en rekke unøyaktigheter og løgner, og beordret ham til sist arrestert. Noen dager senere tvang parlamentet gjennom at Oates skulle løslates under trusselen av konstitusjonskrise.

Hysteriet fortsatte. Adelige kvinner bar skytevåpen om de var utendørs om natten. Hus ble gjennomsøkt etter skjulte våpen, hovedsakelig uten noe betydelig resultat. En del katolske enker forsøkte å sikre seg trygghet ved å gifte seg med protestantiske enkemenn. Underhuset ble gjennomsøkt med tanke på et nytt kruttsammensvergelse, men uten resultat.

Enhver som ble mistenkt for å være katolikk ble jaget ut av London og fikk forbud mot nærmere seg bygrensen med mer enn 16 km. Rustning av silke ble produsert for moteriktige herrer og fruer. Oates fikk på statens bekostning en leilighet i Whitehall og årlig understøttelse på 1 200 pund. Han var ikke interessert i å stoppe og presenterte snart nye anklager. Han hevdet at attentatmenn hadde til hensikt å skyte kongen med kuler av sølv slik at såret ikke ville gro. Folk flest konstruerte deres egne fiktive fortellinger, inkludert et rykte om at det var blitt hørt gravelyder i nærheten av underhuset og andre rykter om en fransk invasjon av Isle of Purbeck. Utrenskingen av katolikker spredde seg også til områder utenfor London.

Etter hvert begynte den folkelige meningen å gå imot Oates. Etter å ha fått minst 15 uskyldige menn henrettet, den siste var Oliver Plunkett, erkebiskop av Armagh, den 1. juli 1681, begynte dommer William Scroggs å avvise anklagene og erklære folk for uskyldige. Kongen begynte å tenke ut mottiltak. Den 31. august 1681 ble Oates bedt om å forlate leiligheten i Whitehall, men han forble fryktløs og anklagende overfor konge, hertugen av York, og bortimot enhver som han anså som en motstander. Han ble til sist arrestert for oppvigleri, dømt til en bot på 100 000 pund og kastet i fengsel.

Kongens bror Jakob Stuart ble konge som Jakob II av England i 1685 fikk han Oates stilt for retten på nytt for mened og dømt til årlig gapestokk, tap av kirkeklær og fengsel på livstid.

Titus Oates tilbrakte de neste tre årene i fengsel. Da Vilhelm av Orange og hans hustru, Maria II av England, overtok tronen ble han benådet og gitt en pensjon på 5 pund i uken. Ryktet til Oates hadde uansett ikke endret seg til tross for de nye makthaverne. Pensjonen ble holdt tilbake, men i 1698 ble den igjen opprettet og faktisk økt til 300 pund i året. Han døde den 12. eller 13. juli 1705.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heald, Henrietta (1992): Chronicle of Britain. Jacques Legrand. ISBN 0192116959. s. 605
  2. ^ Fraser, ss. 305–308 & Hutton, ss.284–285
  3. ^ Knights, Mark: «Osborne, Thomas, first duke of Leeds (1632–1712)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  4. ^ Heald, Henrietta (1992): Chronicle of Britain. Jacques Legrand. ISBN 0192116959. ss. 603
  5. ^ Pollock, John, s. 13
  6. ^ Marshall, Alan: "Tonge, Israel (1621–1680)" i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004
  7. ^ Brown, Molly (1999): The Invitation to a Funeral. Saint Martin's Press Inc.. ISBN 0312970943.
  8. ^ Pollock, John, s. 73-74
  9. ^ Williams, Shelia (1958): The Pope-Burning Processions of 1679, 1680 and 1681. "Journal of the Warburg and Courtauld Institutes." s. 104-118. Lest 18. februar 2008 fra JSTOR database.
  10. ^ a b Williams, Shelia, ss. 104-118

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Green, Douglas C. (1977): Diaries of the Popish Plot, New York
  • Kenyon, John (1985): The Popish Plot, 2. utg., repr. Phoenix Press 2001, ISBN 1842121685
  • Pollock, John (2005): The Popish Plot: A Study in the History, Kessinger Publishing, ISBN 1417965762

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]