David (Bernini)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Animert 3D-utgave av skulpturen.

David er en marmorstatue av den bibelsk helt David av Israel som ble gjort av italienske Gian Lorenzo Bernini. Skulpturen var en del av en bestilling i den hensikt å dekorere villaen til Berninis patron kardinal Scipione Caffarelli-BorgheseGalleria Borghese – hvor den fortsatt står. Den ble fullført i løpet av syv måneder, fra 1623 til 1624.

David er avbildet i det øyeblikket hvor han huker seg, klar til å kaste steinen fra sin slynge som vil ramme og drepe hans fiende Goliat. I forhold til tidligere verker over det samme emnet var den revolusjonerende i dens antydende bevegelse og dets psykologiske dybde.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mellom 1618 og 1625 hadde Bernini oppdraget å dekorere villaen til kardinal Scipione Borghese med skulpturer.[1] I 1623, kun 24 år gammel, arbeidet Bernini på skulpturen Apollo og Dafne som forestilte nymfen Dafnes flukt fra guden Apollo. Av en eller annen grunn oppga han arbeidet på dette prosjektet for å begynne med David. I henhold til nedtegnelser om betalingen begynte Bernini på skulpturen ved midten av 1623 og hans samtidige biograf, Filippo Baldinucci, hevdet at han fullførte skulpturen i løpet av knappe syv måneder.[2]

David var den siste bestillingen som Bernini kunne ta for Borghese. Selv før den var ferdig ble hans venn og beskytter, Maffeo Barberini, valgt til pave som pave Urban VIII. Det førte til flere storstilte arkitektoniske prosjekter for ham, særskilt i forbindelse med Peterskirken, og i flere måneder ble selv Apollo og Dafne etterlatt uferdig.[3]

Emne[rediger | rediger kilde]

Skulpturen viste en scene fra Første Samuelsbok i Det gamle testamente. Israelittene var i krig med filisterne og deres fremste kjempe og kriger Goliat utfordret israelittene om at konflikten kunne bli avgjort i en tvekamp. Den unge hyrden David har tatt utfordringen da ingen av de erfarne israelittiske krigerne ikke våget. David er i ferd med å drepe kjempen med en stein fra sin slynge:

Sitat Da nå filisteren fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått fram fra fylkingen, mot filisteren. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Sitat

Davids nakenhet er kun delvis dekket av en kappe. Ved hans føtter ligger rustningen han har akkurat kastet av seg da han er uvant med den og mener at han kan slåss bedre uten.[4] Ved hans føtter ligger også hans ikonografiske harpe, noe som ikke er nevnt i Bibelens fortelling.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Gian Lorenzo Bernini, selvportrett ca 1623

Den bibelske David var et populært emne hos renessansens kunstnere og hadde blitt behandlet skulptører som Donatello (1440-tallet), Verrocchio (1473–1475) og Michelangelo (1501–1504). Berninis David skiller seg fra disse verkene på en del avgjørende måter.

For det første er skulpturen i lenger selvbestående, men samhandler med rommet rundt seg. Ikke siden kulpturer fra den hellenistiske perioden, som Nike fra Samothrake hadde skulpturer vært involvert i sine omgivelser, slik som med Berninis David.[5] En annen forskjell lå i den bevegelse som Bernini valgte å avbilde. Michelangelos David skiller seg fra de til Donatello og Verrocchio i det at den forbereder seg for kamp framfor den seierrike ettertiden.[6] Bernini på den annen side valgte å portrettere David i handlingen med å kaste steinen. Dette representerte en nyvinning; kastende figurer var ekstremt sjeldne etter antikken, og et eksempel var Annibale Carraccis fresko av kyklopen Polyfemos som kaster en stein.[7] Bernini må ha kjent til Carraccis fresko slik han også kjente til Donatello og Verrocchios David-skultpurer. Ikke bare er den å finne i Galleria Farnese i Roma, men Carracci var også den maleren som Bernini rangerte som nummer fire av de største noensinne.[8]

Både Carracci og Bernini må imidlertid å vært godt kjent med skriftene til Leonardo da Vinci om emnet. Da Vinci, hans Avhandling om maleriet, behandler emnet om hvordan man portretterer en kastende figur og Bernini benyttet denne teorien på sin David:

Sitat Om du representerer ham med den begynnende bevegelse, da vil den indre siden av den utstukne foten være på linje med brystet, og vil føre den motsatte skulderen over foten hvor han tyngde vil hvile. Det vil si: den høyre foten vil være under hans tyngde, og den venstre skulderen vil være over tippen av den høyre foten. Sitat
– Leonardo da Vinci - «Avhandling om maleriet»[9]

En annen kandidat som inspirasjon fro Berninis David er den berømte Discobolus eller «Diskoskasteren» fra 400-tallet f.Kr. som oldtidens greske skulptør Myron gjorde. Problemet med sistnevnte teori er at tidlig på 1600-tallet var den kun kjente fra skriftlige kilder; torsoen fra kopier som hadde blitt bevart ble ikke nøyaktig identifisert før i 1782.[10] Både Quintilianus og Lukian skrev om statuen, men beskrivelsene var av en figur som strakte seg ut framfor å være frosset i handlingen å kaste.[10]

Stil og komposisjon[rediger | rediger kilde]

Barokken var en revolusjon for skulpturen, og Bernini var i første rekke av denne.[5] Statuene som renessansens mestre hadde gjort hadde vært strengt frontale, og dikterte tilskueren til se den fra en side, og fra utelukkende en side. Berninis David er et tredimensjonalt arbeid som trenger plass rundt seg, og den utfordrer tilskueren til gå rundt seg for å fullføre dens foranderlige vesen avhengig av vinkelen som den blitt sett fra.[11] Skulpturen forholder seg til en usett helhet – i form av Goliat, objektet for Davids aggresjon – foruten også den til tilskueren, grepet i midten av konflikten.[12] Krigeren går bokstavelig over grensene mellom livet og kunsten, og plasserer sine tærer på kanten av søylesokkel.[13] Tidens konvensjoner, foruten også rommets, ble utfordret. Isteden for den uforstyrrete bestandighet av eksempelvis Michelangelos David, valgte Bernini å gripe en fraksjon av tiden i løpet av en jevn, ubrutt bevegelse. Den latente energien som gjennomtrenger Michelangelos David er her i prosessen å bli utløst.[5]

På et følelsesmessig nivå var Berninis skulpturer revolusjonære i å utforske en rekke ekstreme mentale tilstander, eksempelvis som raseriet sett her.[14] Davids ansikt, truende og biter seg i sin underleppe, er fordreid i rasende og konsentrert aggresjon.[13] Baldinucci har fortalt en anekdote om hvordan Barberini holdt opp et speil til Berninis ansikt slik at kunstneren kunne modellere skulpturen basert på den kunnskapen som han fikk via speilet og seg selv.[15]Det vitner om Berninis arbeidsmetoder, foruten også det nære forholdet han hadde til den framtidige paven.

I tillegg til dette forsøket på realisme fulgte David også samtidens konvensjoner om hvordan en krigersk figurer skulle bli portrettert. Som Albrecht Dürer tidligere hadde postulert, vir bellicosus—«krigeren»—var best representert med en annen ekstremitet, kroppens proporsjoner i et forhold til 1:10.[7] Krigeren dessuten en facies leonina, eller et ansikt til en løve, karakterisert ved å redusere forhodet, skyte fram øyenbrynene, og buer nesen. David ble også siden referert til «Løven av Judas stamme»).[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Preimesberger, s. 7.
  2. ^ Hibbard, s. 54.
  3. ^ Hibbard, pp. 56-57.
  4. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 17:39
  5. ^ a b c Gardner, s. 758
  6. ^ Hibbard, p. 56.
  7. ^ a b c Hibbard, p. 56.
  8. ^ De fire første var henholdsvis Rafael, Correggio og Tizian. Blant hans egne samtidige vurderte han Guido Reni som den største; Hibbard, p. 62.
  9. ^ Sitert i Preimesberger, s. 11.
  10. ^ a b Preimesberger, ss. 11-2.
  11. ^ Hibbard, p. 57.
  12. ^ Martin, s. 167.
  13. ^ a b Hibbard, p. 55.
  14. ^ Martin, s. 74.
  15. ^ Hibbard, s. 55.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Avery, Charles, & Finn, David (1997): Bernini: Genius of the Baroque. Boston: Bullfinch Press. ISBN 0500092710.
  • Gardner, Helen (1991): Gardner's Art Through the Ages (9. utg.). San Diego: Harcourt Brace Jovanovich. ISBN 0155037692.
  • Hibbard, Howard (1965): Bernini. Baltimore: Penguin Books. ISBN 0140207015.
  • Martin, John Rupert (1977). Baroque. London: Allen Lane. ISBN 0713909269.
  • Post, Chandler Rathfon (1921): A History of European and American Sculpture From the Earliest Christian Period to the Present Day, bind II. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
  • Preimesberger, Rudolf (1985): «Themes from art theory in the early works of Bernini» I: Lavin, Irving: Gianlorenzo Bernini: New Aspects of His Art and Thought, a Commemorative Volume. University Park & London: Pennsylvania State University Press. ss. 1–24. ISBN 0271003871
  • Wittkower, Rudolph (1997): Bernini: The Sculptor of the Roman Baroque (4. utg.). London: Phaidon Press. ISBN 0714837156.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]