Cellulose
Cellulose (C6H10O5)n, også kalt kostfiber, er et polysakkarid. Cellulosemolekylet er en lang ugrenet kjede av β-glukoseenheter som er bundet sammen av β 1→4 bindinger. Kjedelengden kan være fra noen hundre til fler titalls tusen enheter.[1][2]
Cellulose er den vanligste organiske forbindelsen på jorden. Ca 33 % av alt plantemateriale er cellulose.[3] Innholdet av cellulose i bomull er 90 % og i treved ca. 50 %.[4]
Innhold |
Historie [rediger]
Cellulose ble oppdaget i 1838 av den franske kjemikeren Anselme Payen, som isolerte det fra plantemateriale og bestemte den kjemiske formelen.[1][5] Cellulose ble andvendt til å produsere den første termoplastiske polymer, celluloid, av Hyatt Manufacturing Company i 1870. Hermann Staudinger fant polymerstrukturen til cellulose i 1920. Forbindelsen ble forste gang syntetisert (uten bruk av enzymer) in 1992, av Kobayashi og Shoda.[6]
Økologi [rediger]
Cellulose bygger opp celleveggene i planteceller og utgjør en tredel av alt organisk materiale i naturen. Både planter og belgfrukter (erter, bønner m.m.) inneholder mye cellulose.
Mennesker kan ikke fordøye cellulose, men det virker stimulerende og rensende for fordøyelseskanalen. En rekke dyr kan imidlertid utnytte cellulose. Disse kaller vi planteetere. Enkelte sopper (som de fleste kjuker) kan bryte ned cellulose, og danner «brunråte». Hvit eller brunråte er et viktig artskjennetegn hos kjuker.
Industriell anvendelse [rediger]
Cellulose har en bred teknisk anvending.
- Cellulosemasse kalles kjemisk masse og anvendes som papirmasse til høykvaletspapir.
- Dissolving cellulose anvendes til å lage regenerert cellulose som viskose og cellofan
- Trefiberisolering
- Tekstiler. Av cellulose blir det fremstilt tekstiler i viskose, eller den forsterkede typen modal. Andre navn er cellull, kunstsilke, rayon. Inngår ofte som blandingsfiber i andre tekstiler.
- Konsistensgiver
- Lim
- Sprengstoff, da ofte i form av cellulosederivat
- Uderivatisert cellulosepulver anvendes for å lage tabletter (legemiddel).
- Celluloselakk, en lakktype som på første halvdel av 1900-tallet var nærmest enerådende. Fortsatt brukes den til spesielle ting som restaurering, musikkinstrumenter etc.
Se også [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ a b Crawford, R. L. (1981). Lignin biodegradation and transformation. New York: John Wiley and Sons. ISBN 0-471-05743-6.
- ^ Updegraff DM (1969). «Semimicro determination of cellulose in biological materials». Analytical Biochemistry 32: 420–424. doi:10.1016/S0003-2697(69)80009-6.
- ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Cellulose
- ^ Cellulose. (2008). In Encyclopædia Britannica. Retrieved January 11, 2008, from Encyclopædia Britannica Online.
- ^ Young, Raymond (1986). Cellulose structure modification and hydrolysis. New York: Wiley. ISBN 0471827614.
- ^ Klemm, Dieter; Brigitte Heublein, Hans-Peter Fink, Andreas Bohn (2005). «Cellulose: Fascinating Biopolymer and Sustainable Raw Material». ChemInform 36 (36). doi:10.1002/chin.200536238.
Denne biokjemirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
