Symfoni nr. 7 (Sjostakovitsj)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Leningradsymfonien»
Op. 60
Symfoni av Dmitrij Sjostakovitsj
Symfoni nr. 7 i C-dur
Periode Moderne musikk
Komponert Ferdigstilt 27. desember 1941
Publiseringsdato Uroppført 5. mars 1942
Typisk lengde 70 minutter
Satser 4
Dmitrij Sjostakovitsj

Symfoni nr. 7 i C-dur, op. 60 av Dmitrij Sjostakovitsj med det senere tilnavnet Leningradsymfonien er en komposisjon i fire satser for orkester.

Sitat Jeg tilegner min syvende symfoni til vår kamp mot fascismen, vår uunngåelige seier over fienden og til Leningrad, min hjemby. Sitat
– Sjostakovitsj i Pravda den 29. mars 1942.

Den syvende symfoni regnes som komponistens mest kjente verk. Som et symbol på den sovjetiske motstanden mot tyskernes aggresjonskrig i 1941 oppnådde den umiddelbart berømmelse og popularitet både i Russland og Vesten, og den regnes fortsatt som en sentral musikalsk hyldest til de 25 millioner sovjetiske borgere som omkom i løpet av invasjonen og okkupasjonen av Sovjetunionen.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Leningradsymfonoen var opprinnelig ment å bestå av bare én sats, men efterhvert utvidet Sjostakovitsj den til tradisjonelt omfang, dvs. fire satser.[1]

Første sats: Allegretto[rediger | rediger kilde]

Innledningssatsen tilsvarer grunnmønsteret i en sonatesats. Den avspeiler de idylliske førkrigsforholdene under den sovjetiske sosialismen. Imidlertid står dette temaet i kontrast til et mer opprørt og voldspreget tonebilde, som gjerne blir assosiert med den forestående invasjonen. Det dominerende marsjmotivet, som opptrer tolv ganger i løpet av satsen, blir stadig høyere og mer påtrengende. I Sjostakovitsjs Erindringer, som ble utgitt posthumt av Solomon Volkov, betegner komponisten imidlertid denne musikken som «Stalintemaet», hva som muligens innebærer en implisitt kritikk av stalinismen. Satsen siterer også Franz Lehárs operette Den glade enke, som var blant Adolf Hitlers yndlingsverker. Typisk lengde: 25 minutter

Innbyggere i Leningrad forlater hjemmene sine efter et tysk bombeangrep i desember 1942

Annen sats: Moderato (poco Allegretto)[rediger | rediger kilde]

Annen sats kan tidvis minne om en livlig scherzo, men også her finner man mer voldelige innslag som kan minne om det brutale temaet i operaen Lady Macbeth fra Mtsensk (op. 29 fra 1930–32). Denne satsen er tildels preget av en grotesk humor, som blant annet kommer til uttrykk gjennom en «militærvals». Typisk lengde: 10 minutter

Tredje sats: Adagio[rediger | rediger kilde]

Den tredje satsen blir preget av en koralstruktur, som ytterligere styrkes ved treblåsernes kirkeorgelaktige bidrag. Det kirkemusikalske preget kan vise til russisk folketradisjon, som var sterkt forankret i ortodoks tro til tross for landets politiske system, og i tillegg spores en hommage til Igor Stravinskij og hans Salmesymfoni. Groteskeriet fra annen sats finner tilsist gjenklang i en sirkusmarsj. Typisk lengde: 20 minutter

Fjerde sats: Allegro non troppo[rediger | rediger kilde]

Avslutningssatsen fremstiller selve krigsymfoniens høydepunkt, nemlig seieren. Sjostakovitsj griper her til et tradisjonelt virkemiddel i krigsmusikk, nemlig en barokkpreget sarabande, en langsom, sorgtynget form for musikk. Her, som i flere andre av hans krigskomposisjoner (blant annet Åttende symfoni), står den noe høytidelige sørgemusikken overfor groteske temaer, slik at krigens kontrast mellom vold, lidelse og triumf trer tydelig frem. Typisk lengde: 15 minutter

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

Pikkolofløyte, to store fløyter, to oboer, liten klarinett i Ess, to klarinetter i B og A, bassklarinett i B, to fagotter, kontrafagott, fire horn, tre trompeter, tre posauner, basstuba, pauke, stort og lite slagverk, triangel, cymbal, xylofon, tam-tam, tamburin, klaver, to harper og strykeinstrumenter.

Lytteprøver[rediger | rediger kilde]

Sjostakovitsj i 1950
Sitat For en time siden ble jeg ferdig med musikken til to deler av en stor symfonisk komposisjon. Om jeg lykkes godt med å skrive denne komposisjonen, hvis jeg lykkes i å gjøre ferdig tredje og fjerde del, vil man kunne kalle denne komposisjonen den syvende symfonien. Hvorfor kunngjør jeg dette? For at radiolyttere som hører meg nå skal få vite at livet i byen vår fortsetter som normalt. Vi utfører nå alle våre militære plikter. Sovjetiske musikere, mine kjære venner og utallige kampfeller, mine venner! Husk at vår kunst nå befinner seg i den største fare. La oss forsvare vår musikk, la oss arbeide ærlig og uselvisk! Sitat
– Sjostakovitsj i opptak fra 1941.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Krzysztof Meyer: Schostakowitsch. Sein Leben, sein Werk, seine Zeit. Bergisch-Gladbach 1995, s. 279 (tysk)