Slaget om Shanghai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Shanghai
Konflikt: Andre kinesisk-japanske krig
Slaget om Shanghai
Kinesiske soldater under slaget
Dato 13. august-26. november 1937
Sted Shanghai og omegn, Kina
Resultat
Japansk seier
Parter
Taiwans flagg Republikken Kina Japan Japan
Kommandanter
Taiwans flagg Chiang Kaishek
Taiwans flagg Chen Cheng
Taiwans flagg Zhang Zhigong
Taiwans flagg Xue Yue
Taiwans flagg Xie Jinyuan
Det tredje riket Alexander von Falkenhausen (tysk rådgiver)
Japan Yanagawa Heisuke
Japan Matsui Iwane
Det japanske orlogsflagget Hasegawa Kiyoshi
Styrker
600 000 soldater i 75 divisjoner og 9 brigader,
200 fly
300 000 soldater i 8 divisjoner og 6 brigader,
500 fly,
300 stridsvogner,
130 skip
Tap
~250 000 ~70 000
Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broenBeijing-TianjinShanghaiTaiyuanPingxingguanXinkouNanjingmassakrenXuzhou (Tai'erzhuang) – WuhanNanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig

Slaget om Shanghai (kinesisk: 淞滬會戰; pinyin: Sōnghù Huìzhàn: slaget om Songhu (Song kommer her fra Wusong, et alternativt navn for Suzhouelva i Shanghai; Hu er en forkortelse for Shanghai), japansk: 第二次上海事変; Dai-niji Shanhai jiken: Den andre Shanghai-hendelsen (hentyder til den første Shanghai-hendelsen i 1932)) var det første av de tjueto store kamphandlingene mellom Republikken Kinas hær og det japanske imperiets hær under den andre kinesisk-japanske krigen. Slaget om Shanghai var et av de største og blodigste slagene under hele krigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Siden 1931, da Japan annekterte Mandsjuria, hadde Kina og Japan møttes i mange små konflikter, ofte kjent som «hendelser» (episoder), hvor Kina gradvis mistet mer og mer land til Japan. Stridighetene vokste. I august 1937, etter hendelsen ved Marco Polo-broen og den påfølgende japanske invasjonen av Nord-Kina, bestemte den kinesiske generalissimo Chiang Kaishek seg for å gå til full krig mot Japan, riktignok uten en formell krigserklæring.

Kina befant seg på daværende tidspunkt midt i en borgerkrig mellom kommunistene og nasjonalistene i Kuomintang og det var verken en samlet ledelse eller en utbygget industri.

Kuomintang ble i starten støttet av det nasjonalsosialistiske Tyskland i kampen mot kommunistene. Denne bistanden ble imidlertid stoppet da Tyskland gikk i forbund med Japan. Ingen andre land viste større interesse for konflikten. USA og Storbritannia følte seg knyttet til Japan, da landet også var i konflikt med Sovjetunionen.

Lederen av Kuomintang, general Chiang Kaishek, gikk ut fra at krigen skulle nå et vendepunkt i Shanghai. På den ene siden var Shanghai av internasjonal betydning, og mange land, heriblant USA og Storbritannia, hadde store besittelser i byen. Chiang Kaishek mente at disse landene ikke lengre kunne holde seg utenfor krigen når deres egne besittelser kom i fare. Dessuten kunne hans tropper holde ut bedre i kamper fra hus til hus enn i et åpent feltslag. De kinesiske soldatene var dårlig utdannet og utrustet. En japansk divisjon svarte noenlunde til tre kinesiske divisjoner.

Japanerne regnet derfor med en rask seier. Man planla å erobre Shanghai på tre dager og hele Kina på tre måneder. Da det var mange eldre reservister i den japanske hæren som hadde familie i hjemlandet, forsøkte man å holde moralen oppe med utsikten til en hurtig seier.

Den langvarige og utholdende kinesiske motstanden i Shanghai hadde som mål å stoppe den raske japanske framrykkingen, slik at den kinesiske regjeringen kunne få tid til å flytte livsviktig industri til innlandet, og samtidig å forsøke å få sympatiske vestmakter på Kinas side.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Japanske tropper 20 km nord for Shanghai.
Kart over Shanghai i 1933.
Gatekamper i Shanghai.

Under det voldsomme tre måneder lange slaget sloss kinesiske og japanske soldater mot hverandre i Shanghais sentrum, omliggende byer og strendene langs Jiangsukysten, der japanerne landsatte tropper. De kinesiske soldatene brukte for det meste små våpen under deres forsvar av Shanghai mot et overveldende japansk stormløp med luft-, marine- og stridsvognstyrker. Men kineserne ytet sterk motstand mot de japanske styrkene for over tre måneder.

Et markant eksempel på velorganisert kinesisk motstand under slaget er oberst Xie Jinyuans forsvar av Sihang-varehuset nær slutten av slaget, hvor han med bare 423 mann forsvarte mot tallmessig overlegne japanske styrker fra 26. oktober til 1. november, rett foran de utenlandske konsesjonene i Shanghai, og som styrket kinesernes allerede lave moral.

Slaget kan deles inn i tre faser, og kom til å involvere nesten én million stridende. Den første fasen varte fra 13. til 22. august, da kinesiske styrker forsøkte å fjerne alle japanske styrker fra sentrum i Shanghai. 13. august nådde omkring 10 000 japanske soldater bydelen HongKou. De kinesiske troppene gjorde forbitret motstand. 22. august gjorde den 3., 9. og 11. division landgang i områdene Chuansha, Shizilin og Baoshan. På grunn av den store støtten fra skipsartilleri kunne kineserne ikke innlede et motangrep og måtte trekke seg tilbake, lengre inn i byen.

Den andre fasen varte fra 23. august til 26. oktober, da japanerne iverksatte amfibiske landingerJiangsu-kysten, og de to hærene sloss mot hverandre i Stalingrad-liknende tilstander i byen, hvor japanerne prøvde å få kontrollen over byen og de nærliggende områdene. Inntil 17. september bygget Kuomintang opp en forsvarslinje ved nordbanegården og andre fase av slaget begynte. Denne fasen var preget av harde kamper fra hus til hus. På daværende tidspunkt var 100 000 japanske soldater innsatt i kampene i byen, og midt i september brøt de gjennom forsvarslinjen. De kinesiske enhetene trakk seg tilbake til nye forsvarslinjer og japanerne økte antall tropper til 200 000 mann. Frem til den 23. oktober ble Kuomintang trengt tilbake til den "Blå dragehøyden", som de forsvarte tross store tap.

Den tredje og siste fasen varte 27. oktober til slutten av november, da den kinesiske hæren trakk seg tilbake, til tross for japanske flankemanøvrer og de påfølgende kampene på veien til Kinas hovedstad, Nanjing. De kinesiske linjene brøt sammen under presset og da den 10. japanske armé i midten av november gjorde landgang i Hangzhoubukten måtte Kuomintang trekke seg tilbake for ikke å bli omringet.

For å muliggjøre de kinesiske styrkenes tilbagetok forskanset omkring 452 soldater fra 2. bataljon i 524. regiment i Sihang-varehuset (kinesisk: 四行倉庫|v=四行仓库Sìháng Cāngkù) under regimentsjef Xie Jinyuan (kinesisk: 謝晉元). Troppene tilhørte 88. divisjon, en av Kuomintang-divisjonene som var utdannet og utstyrt av tyske militærrådgivere. Sihang-varehuset hadde et areal på 33%nbsp;000 m² og var 6 etasjer høyt. Mellom 26. og 30. oktober slo troppene ca. 10 japanske angrep tilbake og drepte over 200 japanske soldater. Dette gjorde det mulig for de resterende troppene å trekke seg tilbake uten at de japanske styrkene kunne gå etter dem. Befolkningen i Shanghai, herunder innbyggerne i det utenlandske kvarteret, støttet soldatene med mat og ammunisjon som ble funnet i gatene. 30. oktober rømte de overlevende soldatene fra bygningen og trakk seg tilbake til den britiske bydelen, som de japanske troppene ikke kunne trenge inn i, da Japan på daværende tidspunkt ikke var i krig med Storbritannia.

Denne hendelsen ble feiret som De 800 helter (kinesisk: 八百壯士 Bābǎi Zhùangshì), og det ble komponert et heltedikt om dem, som skal ha styrket de kinesiske troppenes moral ytterligere.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Shanghai sentrum etter slaget.

Til slutt måtte kineserne akseptere at Shanghai var tapt, samtidig som de mistet en betydelig del av sine beste soldater, og uten å få noen internasjonal hjelp. Viktigere var det for kineserne å oppnå en styrkning av soldatenes moral, da man for første gang for alvor hadde satt seg til motverge mot den japanske erobringen. Det kom nå til å stå klart om at man ikke bare ville oppgi landet uten videre. Men tapene var enorme og Kuomintang mistet rundt en tredjedel av de kampdyktige soldatene i slaget. Dette førte til en endring av strategien, ettersom man ikke hadde råd til flere slike, voldsomme slag mot japanerne. Over en millioner soldater deltok i slaget og tilsammen falt mer enn 300 000 soldater.

Den kinesiske motstanden kom riktignok som et sjokk for de japanske styrkene, som hadde blitt opplært til å tro at de var militært og kulturelt overlegne, så de japanske styrkene ble betydelig demoralisert. Japanerne kunne se at deres strategi om en rask erobring hadde slått feil, og de hadde uventet store tap. Moralen blant soldatene sank ytterligere da det kort tid etter slaget ble gitt ordre om å marsjere mot Nanking (Nanjing), den daværende hovedstaden i Republikken Kina. Allerede underveis på marsjen kom det til grusomheter mot den kinesiske sivilbefolkningen. Etter slaget om Nanking ble opp imot 300 000 sivile og krigsfanger drept i Nanjing-massakren. Men forsvaret av Shanghai hadde ført til nasjonalistisk kinesisk motstand mot japanerne i det som ble en brutal åtte år lang konflikt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Slaget om Shanghai – bilder, video eller lyd