Det første slaget om Changsha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Changsha
Konflikt: Andre kinesisk-japanske krig
Slaget om Changsha
Changsha ble så godt som rasert etter flere måneder med krig på grunn av japanernes angrep og kinesernes brent jords taktikk.
Dato 13. september - 8. oktober 1939
Sted Changsha og nærliggende områder, Kina
Resultat
Kinesisk seier
Parter
Taiwans flagg Republikken Kina Den japanske hærs krigsflagg Japan
Kommandanter
Taiwans flagg Chen Cheng
Taiwans flagg Xue Yue
Japan Okamura Yasuji
Styrker
~180 000 soldater i 5 armégrupper, 1 armé og 7 korps ~90 000 soldater i fem divisjoner, et større antall skip og mer enn 100 motorbåter
Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broenBeijing-TianjinShanghaiTaiyuanPingxingguanXinkouNanjingmassakrenXuzhou (Tai'erzhuang) – WuhanNanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig

Slaget om Changsha (kinesisk: 第一次长沙战役; 17. september6. oktober 1939) var Japans første forsøk på å ta byen Changsha, Hunans hovedstad, under den andre kinesisk-japanske krig.

Bakgrunn og strategi[rediger | rediger kilde]

Etter to år hadde den kinesisk-japanske krigen løst seg slik at ingen av partene klarte å beseire den andre. Tidlig i september 1939 dro general Nishio Toshizō fra Japans ekspedisjonsstyrke i Kina og generalløytnant Itagaki Seishirō ut for å ta provinshovedstaden Changsha. Japanernes 101. og 106. divisjon var utplassert på vestbredden av Gan-elva i Jiangxi, mens 3., 5., 13., og 33. divisjon marsjerte sørover fra det sørlige Hubei til det nordlige Hunan.

To av japanernes viktigste motivasjonsfaktorer var at en ikkeangrepspakt mellom Japans allierte Tyskland og Japans fiende Sovjetunionen ble underskrevet, og japanernes nederlag ved Khalkhin Gol. Et større angrep mot kineserne ville derfor gjenopprette japanernes moral.[1]

Til slutt ble det klart at japanernes styrke på omtrent 100 000 kom til å samles i Changsha. Den kinesiske strategien var å møte fiendens styrke i Nord-Jiangxi og deretter omringe den på veien sørover.

Slagets gang[rediger | rediger kilde]

Japanerne angrep 17. september, da deres styrker i det nordlige Jiangxi rykket vestover mot Hunan. Riktignok strakte japanernes seg så langt vestover at de kineserne gikk til motangrep mot dem fra nord og sør, slik at de måtte trekke seg tilbake østover.

19. september fortsatte japanerne med å angripe kineserne langs Sinchiang-elva. Japanerne brukte giftgass på kinesiske stillinger, selv om Genève-protokollen forbød det. 23. september drev japanerne kineserne bort fra Sinchiang-området, og 6. og 13. divisjon krysset elva dekket av artilleri, og fortsatte sør langs Miluo Jiang.

De harde kampene fortsatte etter den 23., og kineserne trakk seg tilbake sørover for å avlede japanerne fra å støtte bataljonene som nådde fram øst og vest for knipetangsmanøveren. 29. september nådde japanerne utkanten av Changsha, men de var ikke i stand til å erobre byen fordi kineserne hadde kuttet forsyningslinjene deres. Innen 6. oktober var de japanske styrkene i Changsha desimert mens restene flyktet nordover.

Avslutning[rediger | rediger kilde]

Changsha var den første større byen som ikke falt for den japanske framrykkingen. Kommandanten, en krigsherre alliert med Chiang Kaishek, Xue Yue, ble beæret for hans seiere ved Changsha. At de ikke mistet byen betydde at kineserne kunne hindre japanerne fra å konsolidere deres territorier i Sør-Kina.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Van De Ven, Hans J., War and Nationalism in China, 1925–1945, s. 237.