Slaget om Wuhan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Wuhan
Konflikt: Andre kinesisk-japanske krig
Slaget om Wuhan
Japanske styrker i slaget om Wuhan.
Dato 11. juni - 27. oktober 1938
Sted Wuhan og omegn, Kina
Resultat
Japansk pyorrhoseier
Parter
Taiwans flagg Republikken Kina
Røde Armés flagg Sovjetiske frivillige (flyvåpenet)
Japan Japan
Kommandanter
Taiwans flagg Chiang Kai-Shek
Taiwans flagg Chen Cheng
Taiwans flagg Wu Qiwei
Taiwans flagg Zhang Fakui
Taiwans flagg Xue Yue
Taiwans flagg Wang Jingjiu
Taiwans flagg Ou Zhen
Taiwans flagg Li Zongren
Taiwans flagg Sun Lianzhong
Den japanske hærs krigsflagg Kotohito Kan'in
Den japanske hærs krigsflagg Okamura Yasuji
War flag of the Imperial Japanese Army.svg Hata Shunroku
Den japanske hærs krigsflagg Tanaka Shizuichi
Den japanske hærs krigsflagg Nakajima Kesano
Styrker
1 100 000 soldater i 120 divisjoner,
~200 fly,
30 skip
350 000 soldater,
~500 fly,
120 skip
Tap
~400 000 kinesere[1],
~100 sovjetrussere
~140 000 soldater[1]
Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broenBeijing-TianjinShanghaiTaiyuanPingxingguanXinkouNanjingmassakrenXuzhou (Tai'erzhuang) – WuhanNanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig

Slaget om Wuhan (forenklet kinesisk: 武汉会战; tradisjonell kinesisk: 武漢會戰; pinyin: Wǔhàn Huìzhàn; japansk: 武漢攻略戦 Bukan koryakūsen; Wuhan-invasjonen) var en sammenhengende serie store slag under den andre kinesisk-japanske krig mellom 11. juni og 27. oktober 1938. Kampene ble utkjempet mellom kinesernes nasjonale revolusjonshær og den keiserlige japanske hær. Blant kineserne blir slaget ofte referert til som forsvaret av Wuhan, og blant japanere som erobringen av Wuhan.

Over én million soldater fra den nasjonale revolusjonshæren, Republikken Kinas hær, var samlet, ledet av Chiang Kaishek personlig, for å forsvare Wuhan fra den imperiale japanske hær, ledet av Okamura Yasuji. Det ble utkjempet på begge sider av Yangzielva, og kampene spredte seg over store deler av Anhui-, Henan-, Jiangxi-, og Hubei-provinsene. Slaget varte i fire og en halv måned, noe som gjorde det til det lengste, største og et av de mest betydningsfulle slagene i hele den andre kinesisk-japanske krig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den 7. juli 1937 innledet den keiserlige japanske hær en storstilt invasjon av Kina. I krigens begynnelse falt Beijing og Tianjin til japanerne i løpet av mindre enn en måned, noe som åpnet hele den nordkinesiske sletten for det japanske militæret. 12. november lyktes det den japanske hæren å erobre Shanghai. Nanjing var i fare for å bli beleiret og den kinesiske regjeringen måtte flytte sin hovedstad til Chongqing. Den kinesiske regjeringen flyttet imidlertid ikke straks sine elitetropper og krigsfasiliteter til Chongqing. I stedet ble de konsentrert i Wuhan. Hjelp fra Sovjetunionen betydde ytterligere militære og teknologiske ressurser, herunder en liten gruppe sovjetiske frivillige fra flyvåpenet.

Wuhans betydning[rediger | rediger kilde]

Wuhan ligger halvveis opp langs Yangtze-elven, og var den gang Kinas nest største by med en befolkning på 2 millioner.[2] Byen var delt av Yangtze og Hanshui, noe som delte Wuhan inn i tre regioner: Wuchang, Hankou og Hanyang. Wuchang var det politiske sentrum, Hankou var forretningsområdet, mens Hanyang var industriområdet. Etter byggingen av Yuehan-jernbanen fikk Wuhan langt større betydning som et trafikksentrum i det indre Kina.

Da Japan erobret Nanjing den 13. desember flyttet kineserne deres hovedkvarter til Wuhan, så byen ble med nesten en gang nærmest det politiske, økonomiske og militære sentrum, og hovedstad i krigstidens Kina. Den kinesiske krigsinnsatsen konsentrerte seg nå om å beskytte Wuhan fra å bli erobret. Den japanske regjeringen og hovedkvarteret for den japanske ekspedisjonsstyrken i Kina forventet at Wuhans fall ville bety en slutt på den kinesiske motstanden.[3]

Forspill[rediger | rediger kilde]

Før slaget om Wuhan begynte hadde japanerne gjennomført et luftangrep den 28. februar 1938.[4][5] Kineserne lyktes i å slå tilbake angrepet.

24. mars vedtok det japanske parlamentet den nasjonale mobiliseringsloven, som tillot ubegrenset finansiering av krigsutgifter. Som en del av loven ble det også tillatt å innkalle sivile til militærtjeneste.

Den 29. april gjennomførte det japanske flyvåpenet store luftangrep på Wuhan i anledning av keiser Hirohitos fødselsdag.[6] Kineserne, som visste dette på forhånd, var velforberedte. Luftslaget ble et av de mest voldsomme under den andre kinesisk-japanske krig. Det kinesiske flyvåpenet skjøt ned 21 japanske fly og mistet selv 12.[7]

Etter Xuzhous fall i mai 1938 planla japanerne en omfattende invasjon av Hankou og okkupering av Wuhan med det mål å tilintetgjøre den kinesiske hærens hovedstyrke. Kineserne forberedte seg imidlertid på å forsvare Wuhan. Det lyktes dem å samle over en million soldater, ca. 200 fly og 30 krigsskip.[8]

I et forsøk på å vinne mer tid til forberedelse av forsvaret av Wuhan, åpnet kineserne demningene til Den gule flod i Huayuankou, Zhengzhou den 11. juni. Oversvømmelsen tvang japanerne til å utsette deres angrep på Wuhan, men den tok samtidig livet av rundt 500%nbsp;000 sivile i området rundt elven. Bemerk at denne kilden omtaler oversvømmelse ab Nord-Kina i 1939.[9]

Større kamper[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slagorden i slaget om Wuhan

Sør for Yangtze-elven[rediger | rediger kilde]

Den 13. juni foretok japanerne en landgang som erobret Anqing, noe som signaliserte begynnelsen på slaget om Wuhan. På den sørlige bredden av Yangtze-elven plasserte den 9. kinesiske militærregion et regiment vest for Poyangsjøen, et annet regiment var stasjonert mellom Jiangxi og Jiujiang. Hovedstyrken i den japanske 11. armé angrep langs den sørlige elvebredden. Den japanske Namita-enheten gikk i land øst for Jiujiang den 23. juli. De kinesiske forsvarerne forsøkte å yte motstand, men de kunne ikke samtidig stoppe den 106. japanske divisjon og Jiujiang ble erobret 26. juli. Namita-enheten rykket østpå langs elven og gikk i land nordøst for Ruichang den 10. august og begynte å beleire byen. Den forsvarende 3. kinesiske armé ble forsterket med den 32. og stod fast. Da den 9. japanske divisjon grep inn i kampen var de kinesiske forsvarerne imidlertid utmattede, og Ruichang ble til slutt erobret den 24. juli. Den 9. divisjon og Namita-enheten fortsatte med å bevege seg østpå langs elven, mens 27. divisjon samtidig invaderte Ruoxi. Den kinesiske 30. armé og den 18. armé gjorde motstand langs Ruichang-Wuning-veien og i det nærliggende området, og situasjonen var fastlåst i flere måneder. 5. oktober, etter at den japanske 27. divisjon hadde tatt kontroll over Ruoxi, gikk de over til å angripe mot nordøst og erobret Xintanpu i Hubei den 18. oktober og begynte deretter å rykke frem mot Dazhi.

I mellomtiden møtte den japanske hæren og dens støtteflåte på elven som beveget seg østpå langs elven, motstand fra den forsvarende kinesiske 31. og 32. armégruppe vest for Ruichang. Da Matou by og Fuchikou (i Yangxin-distriktet) ble erobret, organiserte den 2. kinesiske armégruppe 6., 56., 75. og 98. armé sammen med 30. armégruppe for å styrke forsvaret av Yangxin-regionen. Slaget fortsatte inntil 22. oktober, da kineserne mistet hele Yangxin, Dazhi og Hubei by. Den japanske 9. divisjon og Namita-enheten nærmet seg nå Wuchang.

Wanjialing[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Wanjialing

Mens den japanske hæren angrep Ruichang, beveg 106. divisjon alene sørpå langs Nanxun-jernbanen (NanchangJiujiang). De forsvarende kinesiske 1. og 29. armégrupper samt 4. og 8. armé stolte på at det fordelaktige terrenget i Lu Shan og nord for Nanxun-jernbanen ville hjelpe motstanden. Den japanske offensiven ble på denne måten rammet av et tilbakeslag. 20. august satte den 101. japanske divisjon over Poyangsjøen fra Hukou for å forsterke den 106. divisjon. Den 101. japanske divisjon brøt seg gjennom den kinesiske 25. armés forsvarslinje og erobret Xinzhi, og deretter koordinerte den med 106. divisjon i forsøket på å okkupere De'an og Nanchang for å beskytte sørsiden av den japanske arméen, som rykket frem vestpå. Xue Yue, den øverstkommanderende for den kinesiske 1. armégruppe, brukte 66., 74., 4. og 29. armé til i samarbeidet med 25. armé for å bekjempe japanerne ved Mahui Summit og nord for De'an. Slaget endte i en låst situasjon, uten resultater.

Mot slutten av september rykket japanernes 123., 145., 147., 101. og 149. regiment fra 106. divisjon inn i Wanjialing-regionen vest for De'an. Den kinesiske generalen Xue Yue ga 4., 66. og 77. armé ordre om å omgå den japanske styrken i flanken. Den japanske 27. divisjon forsøkte å forsterke stillingen, men ble slått tilbake av den 32. kinesiske armé i Baisui Street, vest for Wanjialing. 7. oktober innledet den kinesiske hæren sitt avsluttende angrep mot de innesluttede japanske troppene. Slaget pågikk i tre dager, og alle japanske motangrep ble slått tilbake av kineserne. På grunn av deres isolasjon og mangel på forsyninger ble de fire japanske regimentene utslettet frem til 10. oktober. Kineserne kalte det Seieren ved Wanjialing (tradisjonell kinesisk: 万家岭大捷, forenklet kinesisk: 萬家嶺大捷, pinyin: Wànjīalîng Dàjíe).

Nord for Yangtze-elven[rediger | rediger kilde]

Nord for Yangtze-elven, angrep den 6. japanske divisjon fra 11. armé Taihu fra Anhui den 24. juli. Styrkene brøt gjennom de kinesiske 31. og 68. arméers forsvarslinjer 3. august og erobret regionene Taihu, Susong, Huangmei (i Hubei). Da japanerne fortsatte med å bevege seg vestpå, plasserte den 4. kinesiske armégruppe i 5. militærregion sin hovedstyrke i Guangji, Hubei og byen Tianjia for å fange opp japanerne. Den 11. armégruppe og den 68. armé fikk ordre om å forsvare linjen i Huangmei-regionen iherdig, mens 21., 26. og 29. armégruppe ble flyttet sørpå for å omringe japanerne.

Kineserne gjenerobret Taihu og Susong den 28. august. Med dette angrepet innledet 11. armégruppe og 68. armé motoffensiver, men de slo feil. De trakk seg tilbake til Guangji-regionen for å koordinere den fortsettende motstanden med kinesernes 26., 86. og 55. armé. 4. armégruppe ga ordre til 21. og 29. arme om å svinge rundt om japanerne nordøst for Huangmei, men de klarte ikke å stoppe japanerne. Guangji og Wuxue ble erobret. Deretter beleiret den japanske hæren fortet i Tianjia by. 4. armégruppe benyttet 2. armé til å forsterke 87. armés stilling og 26., 48. og 86. armé til å overgå japanerne. De ble imidlertid holdt nede av den overlegne japanske ildkraften og led store tap. Fortet i Tianjia by ble erobret den 29. og japanerne fortsatte angrepet. De erobret Huangpo 24. oktober og nærmet seg nå Hankou.

Dabiefjellene[rediger | rediger kilde]

Nord for Dabiefjellene plasserte 3. armégruppe i 5. militærregion 51. arme, 19. armégruppe og 77. armé i regionene Lu'an og Huoshan i Anhui. 71. armé ble stasjonert i Fujinfjellene i Gushi-regionen, som er en del av Henan. 2. armégruppe ble plassert i Shangcheng i Henan og Macheng i Hubei. 27. armégruppe og 59. armé ble plassert i regionen omkring Huang-elven, og 17. arme var i Xinyang-regionen for å organisere bygging av forsvarsstillinger.

Japanerne angrep i slutten av august med 2. armégruppe, som rykket fra Heifei via to forskjellige ruter. Den sørlige ruten for 13. divisjon brøt gjennom den kinesiske 77. armés forsvarslinje og erobret Huoshan og rettet seg mot Yejiaji. Den nærliggende 71. armé og 2. armégruppe brukte den eksisterende basen og gjorde hard motstand. Den japanske 13. divisjon ble overrasket og rekvirerte 16. divisjon som forsterkning. Den 16. september erobret japanerne Shang by. Forsvarerne trakk seg tilbake sør for Shang by, med tro på det strategiske passet i Dabiefjellene og fortsatte med å yte motstand. Den 24. oktober nærmet japanerne seg Ma by.

Den japanske styrken på den nordlige ruten bestod av 10. divisjon. De brøt gjennom den 51. kinesiske armés forsvarslinje og erobret Liuan 28. august. 6. september erobret de Gushi og fortsatte vestpå. Den kinesiske 27. armégruppe og 59. armé samlet seg i området ved Huang-elven for å organisere motstanden. Etter ti dager med kamper erobret japanerne Huang-elven den 19. september. 21. september gikk den 10. japanske divisjon gjennom den 17. kinesiske armégruppes base og erobret Luoshan. 2. japanske armégruppe brukte 3. divisjon som forsterkning og til å arbeide i koordinasjon med 10. divisjon om å angribe Xinyang. Den 6. oktober tok en japansk enhet en avstikker sørpå fra Xintang og tok kontroll over Liulin stasjon på Pinhan-jernbanen for å samarbeide med 22. armégruppe om angrepet på Wuhan.

Med dette hadde den japanske hæren fullført omringningen av Wuhan. Den kinesiske hæren, som håpet på å redde den nåværende styrken, ga opp byen. Japanerne erobret Wuchang og Hankou den 26. og erobret Hanyang den 27. oktober.

Bruk av kjemiske våpen[rediger | rediger kilde]

Japanske tropper bruker giftgass i 1938.

Ifølge Yoshiaki Yoshimi og Seiya Matsuno ga keiser Hirohito spesifikk tillatelse til bruk av kjemiske våpen mot kineserne.[10] Under slaget om Wuhan overbragte Prins Kan'in keiserens ordre om å bruke giftgass i 375 forskjellige situasjoner fra august til oktober 1938,[11] på tross av artikkel 23 i Haag-konvensjonen, artikkel 171 i Versaillestraktaten, artikkel V i Washingtontraktaten om bruk av undervannsbåter og giftgass i krigføringen [1] og en resolusjon vedtatt av Folkeforbundet den 14. mai, som fordømte den japanske hærs bruk av giftgass.[12]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter fire måneders voldsomme slag var den kinesiske marinen og flyvåpenet stort sett utryddet, og japanerne hadde okkupert Wuhan. Men størstedelen av den nasjone revolusjonshæren hadde overlevd, mens den japanske hæren var blitt betydelig svekket. De japanske håpene om en endelig avgjørelse i Wuhan før krigen ved å ødelegge størstedelen av den kinesiske hæren og tvinge dem til å gi etter, var ikke gått i oppfyllelse.[3] Med flere slag omkring Changsha gled krigen i Kina inn i en fastlåst situasjon uten større japanske offensiver inntil Operasjon Ichigo i 1944.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b The Tragedy of Wuhan, 1938
  2. ^ CHINA: 1931-1945 ISBN 7-5633-5509-X s. 192
  3. ^ a b Japanese Imperial Conference, 15 June 1938
  4. ^ «Sino-Japanese Air War 1937-45». 
  5. ^ "Wuhan Diary" February 28, 1938
  6. ^ Tenchosetsu (japansk) — Japanernes nasjonale festdag (den regjerende keiserens fødselsdag)
  7. ^ "Wuhan Daily" April 30, 1938.
  8. ^ Hsu Long-hsuen and Chang Ming-kai, History of The Sino-Japanese War (1937–1945)
  9. ^ «Ten Worst Floods». 
  10. ^ Dokugasusen Kankei Shiryō II, Kaisetsu, Jūgonen sensō gokuhi shiryōshū, Funi Shuppankan, 1997, s. 25–29.
  11. ^ Yoshimi and Matsuno, ibid. s. 28.
  12. ^ Herbert Bix, Hirohito and the Making of Modern Japan, Perennial, 2001, s. 739

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]